Bloggåret 2012

Da går året 2012 inn mot slutten. Det er det første året jeg har vært huseier fra start til mål. På det personlige plan har året dreid seg om å få orden på huset og orden på økonomien. Jeg har måttet skaffe meg fast jobb igjen, og i det hele tatt sørge for at Olia og jeg fortsatt kan leve risikofritt. Det meste av det som angår jobb og økonomi ligger utenfor bloggverdenen, så det vil jeg ikke skrive om. Generelt har det gått rimelig bra.

2012 har vært mitt første år med iPhone. Det har også vært mitt første år med funksjonelt nettbrett, eller portabel nettforbindelse. Jeg har hatt stor glede av denne telefonen min. Både på mange løpeturer, og på spaserturer, der Olia ikke vil være med. Da hører jeg heller på In your time, fra BBC, og har på en måte intellektuelt selskap på turen likevel. Det er også fotoapparat som virker fint og alltid er med, og i utrengsmål kan jeg til og med skrive noen innlegg og laste opp direkte. Denne dingsen har forandret livet mitt lite grann. Så får vi se om minipaden forandrer det ytterligere.

På bloggen har det blitt 116 nye poster. Mange av dem kom i juli, da jeg med iphonen på nettkafeer på Krim postet nye innlegg hver dag. Juli ble av den grunn også veldig godt besøkt, og ble en av månedene med flest treff dette året. Den pleier å være en suverent dårligste. Folk har annet å gjøre feriene, enn å lese blogger. Heldigvis.

Ellers handlet mange av postene om små og store opplevelser, små og store problemer i hverdagslivet. Det er sykkelen og huset som har stått for problemene, gjerne, mens små turer og utflukter har stått for opplevelsene. I år har vi endelig fått reise litt igjen, Olia og jeg, alene og hver for oss. Jeg har flere ganger vært i Bergen, sammen har vi vært i Trondheim og Ukraina, og jeg hadde en ekstra tur til Spania for siste gang i mors leilighet som skulle selges. Olia har vært noen ganger på egen hånd til Kiev. Hun savner sitt hjemland.

Dette er toppinnleggene av innleggene skrevet i år.

1. (15. april)

Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

123

2. Leiligheten i Spania er solgt (23. april – 94 treff)

3. Det våres i Gaupeveien 5 (17. mars – 93 treff)

4. Olia finner polakker (29. august – 77 treff)

5. En sykkelhistorie (21. april – 73 treff)

6. Tur til Vedafjell (23, feb – 67 treff)

7. Kalkun (21. nov – 66 treff)

8. Olia søker norsk statsborgerskap (24. okt – 60 treff)

9. Olia til Kiev (14. mars – 60 treff)

10. Togtur Barcelona – Alicante, og videre til Torrevieja (2. august – 57 treff)

Her er det en glede at saken om Liv Løberg blir lest og kjent. At leiligheten i Spania ble solgt er vemodig, som også dette innlegget måtte bli det, men når det først er gjort kan vi alle se fremover til nye gleder. Det våres i Gaupeveien 5 er et artig og temmelig privat innlegg, om hvordan jeg går rundt i hagen vår, og finner vårtegn, som en vodkaflaske utenfor kjellervinduet, som et minne om julens festligheter. Innlegget om Olia som finner polakker er helt representativt for hvordan det kan være å være gift med henne, sykkelhistorien er en lang post om et langvarig problem. Turen til Vedafjell, Kalkunen, Olia som søker statsborgerskape og togturen fra Barcelona til Alicante er skikkelige poster om skikkelige ting, mens posten om Olia til Kiev er veldig kort og informativ og uferdig. Det er rart den nådde topp ti, som den har gjort.

Som vanlig er det ikke de postene som blir best besøkt. For eksempel er en informativ bloggpost om Valg i Russland besøkt av 37 stykker, langt fra nok til noen plassering. Enda verre gikk det med innlegget Påskestrand, som fikk 24 besøkende, enda det er et kjempeinnlegg om en kjempetur.  Av de mange feriepostene tror jeg at jeg vil plukke ut Partenit, som nå kanskje er blitt favorittstedet vårt å besøke på Krim, fordi det er fint å bade der og det er nettkafe med billig øl og god WiFi. Turen jeg skriver om inneholder også sedvanlige problemer og løsninger for Olia og meg. Vi må selvsagt også ta med Tur til Kinso, om årets fjelltur, en post som nå også er utstyrt med bilder.

Her er toppinnleggene alt i alt.

Å reise med den transsibirske jernbanen		1 401
Giftemål i Kiev		975
Bergenstesten bestått!		728
Første forsøk på Bergenstesten gjennomført		700
Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra		579
Mitt russiske bryllup i Kiev!		547
God russisk jul! Счастливого Рождество!		347
Bryllupet til Ingrid og Pål		306
Tysklands angrep på Polen		280
Glimrende innlegg av Hogne Hongset		263

Listen er lagt ut 2008.

52 ganger rundt Frøylandsvannet

Det var merkelig som denne posten ikke ville lykkes meg. Jeg prøver her for tredje gang. På dagen 24. januar, nesten en måned etter posten ble åpnet.

Jeg løp altså 52 ganger rundt Frøylandsvannet dette året, 2012. Hver runde var mellom 16 og 18 kilometer, vanligvis. Jeg hadde tre standardrunder, av litt varierende lengde. Den korteste gikk langs grustien i vest, så over Tangen og markene der for å kappe av litt på bilveien mellom Bryne og Njåskogen, og så langs Kvernelandsveien til man kommer til grusstien igjen ved crossbanen på Orstad. Jeg hadde også en runde som gikk langs bilveien hele tiden på østsiden og sørsiden. Det var den kjedeligste, men det var av og til den mest lettvinte, særlig når det var hester og dyr på markene. Den lengste løypa fulgte tett inntil vannet gjennom Njåskogen. Den tar inn i skogen ved TKS Heis Kverneland, der nederst i Kvednalandsbakken, og så går det langs noen fine gårdsveier der, til jeg kommer til selve skogen og løper gjennom den. Denne løypen – som er den kjekkeste – pleier å være omtrent cirka 18 kilometer.

Langs den lengste løypa har det hendt mye artig. Jeg er stukket av veps, jeg har fått støt i strømgjerde, jeg har vasset i Frøylandsvannet og annet vann og myr, og jeg har blitt jaget og skremt av hester og kyr, og kravlet over mange forskjellige gjerder, løpt i høyt gress, løpt i steinrøys, gjort noen mesterhopp, stått og lurt litt, hatt noen runder på toalettet, i det hele tatt. Det har vært en opplevelse.

Og jeg har løpt i all slags vær. Jeg satte meg nå en gang målet å løpe 52 ganger.

*

Hvert år de siste årene har vi hatt en liten, uhøytidlig familiekonkurranse med spørsmål om hvordan det vil gå med oss i året som kommer. Et av spørsmålene var hvor mange ganger vi alle sammenlagt kom til å løpe rundt Frøylandsvannet, mor og søstrene mine var ganske ivrige på det da spørsmålene ble laget. Jeg klinket til med svaralternativene 0 – 49, 50 – 99 eller 100 og høyere. Det er pysete å svare annet enn det meste.

Dermed var det bare å bidra med mitt. Jeg tenkte å springe en gang i uken, men det tok veldig lang tid før jeg kom i gang med det. I januar løp jeg ingenting, heller ikke i februar, og knapt nok i mars. Hele juli var jeg i utlandet, og i juni ødela jeg føttene lite grann, da jeg løp en altfor lang runde. Sånn som i dag. Det ble med den ene løpeturen i juni.

I august løp jeg heller ikke mye, så det var i de fire høstmånedene det måtte gjøres. Særlig november og desember ble krevende. Vi har jo ikke akkurat hatt løpevær, den siste tiden. Vi Rogalendinger tåler det meste av vind og regn, litt snø og is går også greit, så lenge det raskt smelter, som det vanligvis gjør.

Men ikke i år. Derfor var jeg i dag i den situasjonen at jeg måtte løpe to runder, skulle det bli noe med de 52 løpeturene mine.

*
Første utkast:

Nå ligger jeg på sofaen. Støl. To runder løp jeg rundt Frøylandsvannet i dag. Det er drøye 16 km å komme seg rundt en gang. Det pleier å gå fint. To runder var drøyt. Men nå er det gjort, og jeg har med det løpt 52 ganger rundt dette vannet.

Mer kommer…

iPad mini

Til jul fikk jeg av meg selv en minipad. Her vil jeg skrive hvordan den er.

Jeg kommer fra iPhone og den første utgaven av Samsung galaxy tablet. Tableten fra Samsung var en tidlig konkurrent til iPad, og fikk det vel ikke helt til for seg. Den skulle også kunne brukes som telefon, men hvem gidder stresse rundt med flere simkort? Jeg prøvde, men fikk bare med det ekstra utgifter. Tableten fra Samsung gjorde god nytte for seg på reise, men slo aldri helt an hjemme. Det var bare unntaksvis jeg satt med den i hånden, eller tok den med noen steder. Den var litt for tung og tungvint, og hadde litt for dårlig batteri.

Min iPhone, derimot, forandret livet mitt lite grann. Den var lett og grei å ha med seg, samme hvor jeg var og skulle, og alle funksjonene på den fungerte ypperlig. Jeg kunne få daglige, kjappe oppdateringer på alt jeg er interessert i, det lille tastaturet var mye lettere å skrive på en det større fra Samsung, fordi det har intelligent stavekontroll og ordgjenkjenning, og så er det helt enkelt å skrive russisk og de fleste andre språk man vil. Lesefunksjonen gjorde det ikke umulig å lese også større nettsider, jeg har sågar lest teaterstykke av Strindberg der. Den vant i det hele tatt klart mot konkurrenten fra Samsung, som riktignok var et par år eldre.

Med minipaden er målet å få et brett som er enkelt å ta med seg, og som får alle funksjonene fra iPhone over på en større skjerm.

Applikasjoner

Jeg er sant å si litt skuffet over applikasjonene her på iPad. Mange av appene jeg har hatt glede av på iPhone, finnes ikke her. Det gjelder de fleste av treningsappene, det gjelder lommelykt, og det gjelder i det hele tatt at flere ganger jeg er på jakt etter noe, så finner jeg det ikke. Mange av appene er også betydelig bedre på iPhone, mener jeg. Det gjelder apper for oppskrifter, vær, finans og instagram. Kanskje er spillappene bedre på iPad, men det hjelper ikke meg. Jeg spiller ikke spill.

Her er det kanskje også på sin plass å ta med at oppdateringen med appene ikke har slått helt heldig ut, verken på iPhone eller iPad. Apples egen kartapp som skulle overta for Google er grundig satt på plass. Googlekartene er bedre, men Apple sine er ikke så håpløse som de er kritisert for å være, og de er ikke så ivrige etter å samle data om hvor du er, som Google er. Også YouTube er kastet ut, og må lastes ned i en litt mindre tiltalende versjon. Men la gå med den.

Min konklusjon er at jeg ikke er mer enn mellomfornøyd med applikasjonsuniverset på iPad, etter å ha blitt bortskjemt med iPhone.

Batteri

Batterilevetiden på paden er utmerket. En oppladning varer i flere dager med vanlig bruk, og viser ingen tretthetstegn, nå i april, flere måneder etter paden var ny.

Bøker (iBooks)

Dette fungerer helt topp. Jeg hører til dem som bare for få år siden sterkt mente at lesing på skjerm aldri ville bli til noe. Vi som virkelig liker å lese og søker leseopplevelsen, vi vil holde oss til papir. Men jeg er overvunnet. Det lille brettet er meget behagelig å lese på, og man har med seg bokhyllen overalt. Det er synd dette systemet ikke fantes for noen år siden, da jeg gjorde unna mesteparten av lesingen min. Det ville spart meg for noen tunge ryggsekker med bøker.

Hva mer er, for meg som leser ulike språk og er interessert i klassikerne, så er plutselig hele verdensbiblioteket blitt tilgjengelig. Gratis. Jeg har lastet ned Shakespeare, Dante og samlede verk til alle de store russerne. Bokhyllene lar seg fint inndele i kataloger. Dessverre tillater de ikke underkataloger, slik at jeg kunne hatt Shakespeare under engelsk litteratur, for eksempel. Får man mange bøker, blir systemet raskt rotetete. PDF-filene kan man så vidt jeg vet ikke sortere i det hele tatt. Forhåpentligvis vil dette bli ordnet i senere versjoner av iBooks.

Jeg liker også godt enkelte av ekstrafordelene iBooks gir oss. Særlig er det gjevt med ordlisten, det er bare å peke på ordet man vil ha forklart, og så kommer det opp både hva ordet betyr, og hvorfra det har sin opprinnelse. Meget praktisk. Dessverre er det så langt jeg har fått det til tilgjengelig bare på engelsk. Hvis noen vet hvordan man skal få installert norsk (og de andre skandinaviske språkene), tysk, russisk og italiensk, tar jeg gjerne mot melding i kommentarfeltet. Teknologien er tilgjengelig, ordbøkene skulle også være det, så det skulle forundre meg meget om det ikke allerede er ordnet for dem som forstår seg på det.

Det er også artig at man kan merke av ord og passasjer som man vil, og ta notater. Det er kjekt for oss som liker å studere bøker litt nøyere, og nyttig om man senere skal skrive om dem. For litteraurbloggene mine er iBooks og dens muligheter kjempegreier. Men det ligger et lite faremoment at man blir sittende og trikse med finurlighetene, i stedet for å lese alle bøkene man skaffer seg.

Det var først og fremst for å lese jeg opprinnelig skaffet meg nettbrett. På mini-iPad fungerer det helt utmerket. For det alene er den verdt pengene. Jeg vil også ha med at størrelsen for dette er ideell. Liten nok til å få i innerlommen eller holde med en hånd, og stor nok til å kunne lese behagelig.

Kamera og foto

Til å begynne med fotograferte jeg nesten aldri med paden, i den tro at kameraet var bortimot ubrukelig. Min tidligere tablet, den første fra Samsung galaxy, hadde en kamerafunksjon egnet til lite annet enn å irritere. Men i skikkelig lys utendørs tar minipaden helt greie bilder, som blogginnlegget om våren 2013 viser. Alle bildene der er tatt med iPad-mini.

Selv om minipaden tar greie bildene, er det sjelden den blir brukt til dette. Jeg har den ikke med der bilder blir tatt. Det gjør at det ellers flotte fotoalbumet, eller Bilder, som det heter, ikke helt kommer til sin rett. Det hjalp å sette på billedstrøm, og få bildene også fra iPhone, men disse måtte lastes ned om jeg også ønsket å bruke dem som bakgrunn, for eksempel.

Paden har også noen morsomme effekter i en app kalt photo booth, sikkert mest rettet mot barn og unge. Det er de samme effekter som i speilrommet i gamle tivoli.

Generelt er det helt ok kvalitet på bilder, foto og video på mini-iPad. Det er ikke for å ta bilder og video den er kjøpt, nettbrett produserer ikke, på den passer det å konsumere. Å se bilder og film er helt flotte greier.

Kommunikasjon

Jeg har iPad uten mobilt nettverk. Jeg regner med å ha så mye nedlastet at jeg vil greie meg godt den stunden jeg måtte være uten WiFi. Den blir med det også mye billigere. Jeg kan kommunisere med Mail, melding, skype, FaceTime, og eventuelt andre programmer. Alt fungerer helt fint. På mailen har jeg lagt til alle kontoene jeg har, alle systemer, så det er lett å sjekke Mail og lett å skifte fra det ene systemet til det andre. Meldingssystemet jobber sammen med iPhone, og sender det som før var SMS over Internett, i stedet for å la det gå over mobilnett til 30-40 øre meldingen. Det er småpenger, men en utgift lett å bli kvitt. Forhåpentligvis går SMS samme vei som Tekst-TV. Det er ingen grunn til at systemet bare skal virke mellom Apple-apparater.

Musikk og film

Musikkspilleren er fin, men dessverre er det vanskelig å få brukt den. Apple er flinke med alt man har lastet ned hos dem, men de er restriktive på ting man har funnet andre steder. All musikk jeg har er lastet ned på PC, og det er temmelig vanskelig å få den over på iPaden. iTunes er også et fint program, men det er laget for å organisere musikken man har fra Apple. Synkroniseringen med øvrige filer er en omstendelig prosess. Film er enda verre. Jeg forsøkte ganske hardt å få lastet over noen filmer, jeg har jo ganske god lagringsplass, men jeg har ennå ikke greid det. Så foreløpig går det på podcast, YouTube, eller å spille av en og en sang gjennom dropbox.

Apple har det beste systemet jeg vet når det kommer til podcast. Jeg har til og med lastet ned deres app til min nye android-telefon. Den fungerer best her i sine egne omgivelser.

System

Systemet er veldig flott og enkelt så lenge man holder seg i Apple-universet.

Sjokoladetur uten sjokolade

I dag reiste vi til Ølberg. Mor og jeg. Olia var hjemme. Det har blitt en liten juletradisjon, som det er en tradisjon enhver liten ferie, jeg må alltid ut og bevege meg litt. I julen passer det å reise til stranden. Da passer det å reise med mor, som har bil og mat, og er godt selskap.

«Skal det være en sjokoladetur?», spør hun i tekstmeldingen hun svarer med. Det skal det, det skal ikke være langtur, men kakao er godt, så det skriver jeg i svarmeldingen. Og siden det for meg har vært en stund siden frokost, smører jeg meg også niste. Sulten blir man alltid.

Så kommer mor og henter meg. Vi kjører ut til Ølberg. Hun har med rikelig med kakao, men ikke noe sjokolade. Derimot har hun med fylte horn, og boller. Hun forsøker seg med en svært søkt forklaring, om at sjokolade hører til kaffe, boller til kakao. Det er riktig at boller hører til kakao, men sjokolade hører også til kakao. Særlig ute på tur, der sjokolade hører til uansett.

Som det så ofte skjer med meg slår sulten til før turen kommer i gang. Var det opp til meg, begynte vi på nisten i bilen, på vei ut. Da vi var kommet frem, var det allerede lite å vente etter. Det var bare å komme seg litt ned på knausene på Ølberg, og komme i gang.

Særlig kledd var vi ikke, særlig ikke jeg. Som så mange, mange ganger før var jeg lurt av temperaturen hjemme på Ganddal, der det var godt og varmt og fem grader. Ute på Ølberg var det vind og kaldt. Vi fant oss litt le, men jeg kunne ikke sitte stille. Som jeg uansett ikke liker å gjøre.

Det er alltid avslappende og godt å være ute i naturen. Steinene var glatte etter regn, så vi fikk også prøvd oss litt i gåingen, selv om vi selvsagt ikke gikk langt. Da det ble for vått og kaldt den ene plassen vi rastet, pakket vi sammen og gikk til en annen plass. Rastet der også.

Her etter hvert syntes nok mor at det ble vel mye rasting, og at det kanskje var på tide å reise hjem. I pøsregnet var jeg etter hvert enig.

Nytt på denne turen var iPhone med instagram, og hvert vårt fotoapparat på hver vår av den, i tillegg til at jeg også hadde med speilreflekskamera. De blir godt dokumentert, disse turene. Jeg skriver dem til og med ut på blogg.

Kvelden avsluttet vi hos Tone, som inviterte til spising av restemat. Hun hadde også rikelig med rester å drikke, så det er riktig å si at vi ble der en stund.

.

Rolig jul hos mor

I år var jeg på besøk hos mor både lille julaften og selve julaften. Lille julaften er en tradisjon det er vanskelig å komme vekk fra. Da er det rømmegrøt og spekemat, og mor lager fløtegratinerte poteter. Det er veldig godt. Tradisjonen er for øvrig også forbundet med St. Hans. Når solen snur, så er det rømmegrøt og spekemat. Så er også det noe å glede seg til.

Denne gangen var det ekstra å glede seg, siden Tonje og Espen er tilbake fra Slovakia. Når de en gang reiser ned igjen, er de foreldre. Tonje er høygravid. Det ville bli hyggelig å treffe henne, og høre hva hun tenker om det.

Jeg har mitt eget prosjekt dette året, om løping rundt Frøylandsvannet. Det kan se ut som jeg ikke vil nå mitt ambisiøse mål. Jeg syklet ut til mor på Klepp stasjon i kraftig vind, og forsøkte så å løpe i den samme vinden. Det gikk ikke. Jeg har tidligere havnet på sykehus for å løpe feil rundt dette vannet, så jeg ville ikke ta noen sjanser nå. Jeg løp hjem til julefeiringen. Dermed ble jeg en veldig, veldig tidlig gjest.

Det er nå synlig og offisielt: Tonje er gravid.

Etter hvert kom også Tonje og Espen, først for å hente bilen og snu i døren, så for å bli værende. Det viste seg at det å pynte treet også hørte med til tradisjonen, noe jeg helt hadde glemt. Det er forresten ikke så rart, da jeg aldri har deltatt noe særlig i dette. Noen må jo drikke gløggen også. Det er dette som på komisk heter fordeling av oppgaver.

Mor og Tonje pynter tre. Noen må også fotografere og drikke gløgg.

Så var det høydepunktet – maten, som også denne gangen var et høydepunkt.

Rømmegrøt og spekemat. Og vel så det.

Etter maten var det kaffe, og vi ble sittende og snakke rolig i sofaen. Jeg lurer på om det ble skrudd på noen filmer også, slutten av Die hard 2, satt vi og så. Det er et tegn på at tidene forandrer seg. Da far levde, ble det alltid til at vi spilte kort eller andre spill når familien var samlet. Nå spiller man ikke så mye spill, lenger, som ikke er på skjerm. Men det var hyggelig å sitte og småprate også, og vi fikk høre det vi ville om hva Tonje og Espen tenkte om dette store som skal skje dem.

Julaften var det bare mor og jeg. Hun hentet meg, og så kjørte vi opp til fars grav som vi har gjort det de siste julene. Jeg har minne om at det alltid er kaldt og surt vær der, jeg tror det i år var ekstra ille. Men vi fikk nå tent lyset, så det lyste friskt og sørgelig opp, Einar Salen, 1948 – 2008. Det er veldig dumt at han døde for tidlig. Det har fulgt noen ganske store forandringer med det at han ikke er med oss mer.

Svinesteik på julaften.

Selv om hun ikke ventet mange gjester, hadde ikke mor holdt igjen på noe som helst når det gjaldt maten eller annet. Det var steik fra slakteren, mandelpoteter, og hjemmelaget surkål. Juleøl fra polet hadde hun også kjøpt, eller forsøkt å kjøpe. De var utsolgt, så hun hadde kjøpt Juleavec. Det er søtlig øl som passer til kaffen. Jaja. Jeg hadde allerede tatt gode slurker og satt det var godt med skikkelig øl til maten, i stedet for butikkølet, som ikke er mørkt og sterkt nok nå i juletider, synes jeg. Til multene hadde vi pærelikør (ikke multelikør), så det var sine ting vi tok lett på.

Siden det for første gang på årevis – 38 år, så lenge jeg har levd – det ikke var barn til stede julaften, så måtte mor og jeg dele ut gavene selv.

Mor ryddet og vasket absolutt alt før vi begynte å pakke opp gavene. Denne gangen var det ingen utålmodige barn utenom jeg, som maste. Og jeg er ferdig med tiden jeg maste. Jeg husker den godt. Aldri tok oppvask lenger tid. Nå er det slutt på tiden da julegavene virkelig kunne forandre livet og hverdagen.

Jeg med årets pakker.

Nåja. Litt forandringer blir det fortsatt. Men det skyldes en gave jeg kjøpte til meg selv: iPad mini. Av og til må man selv ta ansvar. Ellers var temaet at de som hadde kjøpt gaver til oss, hadde tenkt mer på Olia enn på meg. Her var håndkler og kjøkkenutstyr gjennomgangstema. Mor fikk stort sett gaver fra Espen og Tonje.

Mor fikk et tog eller hva det var, til jul, av seg selv, og ble veldig glad.

Jeg lekte meg utover kvelden med ipaden min (slik man skal, man leker med gavene man får!), mens mor satt og sov til et program om den britiske kongefamilien. Vi så noenlunde et komiprogram med Rowan Atkinson, et slags stand up med hjelper, fra midten av 80-tallet. Og når dette programmet var slutt, kunne jeg briljere med å ha på youtube film med REM-konserter på iphonen, mens jeg skrev på ipaden.

Jeg, med årets julegaver.

Det er bare å se det i øynene. Vi er langt unna 90-tallet.

Mor sitter og ser på den britiske kongefamilien.

Julefeiringen måtte fortsette inn i første dag, siden det ikke gikk tog på Jærbanen julaften. Det ble derfor første juledags frokost, med julegavete og spekemat fra lille julaften. Mye god mat, men det var appetitten som sviktet. Til slutt måtte jeg bare ta en rugkrans med smør og brunost. Så var det å vente med et parti sjakk på minien, før mor kjørte meg hjem klokken elleve.

Og sånn så det ut første juledag, da jeg spiller mitt første sjakkparti på iPad-mini – og vinner.

 

Det er jul, det er jul, det er juleferie!

Den kommer alltid godt, men noen år bedre enn andre. Kanskje kommer den alle år bedre enn de andre. Nå er den her, i alle fall, og den kommer veldig godt i år: juleferie.

Min kone og jeg har fått stelt huset i stand på vårt vis. Det ligger en halvsagd bjørk i hagen, vi kan kalle det pynt. Vi forsøker å få hengt ut litt mat til fuglene, og fuglene forsøker å få spist den. Vi har kjøpt inn mye god mat, og spiser den også godt. Jeg skrur opp ovner over hele huset, og fyrer om kveldene opp i peisen. Vi sparer ikke på noen ting.

Olia hadde sin siste eksamen i går. Jeg hadde min siste slags arbeidsdag i dag. Når vi har plikter igjen, er det 2013. Frem til da skal vi fråtse jul. Det er ikke lenger en dødssynd. Det er dødsgodt, som vi sier det nå. Til middag i dag er det sikkert både pizza og kalkun. Olias planer er som en tornado.

God jul1

Snøfall 2.0

Og i dag ble det bare verre…

Min kone og jeg våknet klokken seks. Hun hadde fri, men jeg vekket henne likevel, for å vise henne været og bilen, og fordi jeg forresten uansett gjerne pleier å vekke henne. Det er jo sjelden vi har slikt snøfall i Rogaland. Men de fire årene hun har vært her, har vi hatt det to ganger. Så for henne var det bare moderat overraskende.

Uansett: Vi måtte stå opp. Og hun stod opp hun også, selv om hun hadde fri. Og hun insisterte på å å gå ut og måke bilen, mens jeg spiste frokost. På radioen sa de på riksnyhetene at folk i Rogaland burde vurdere å holde seg hjemme, og i alle fall ikke ta bilen.

Men jeg måtte ta bilen, for bilen var mors, og jeg måtte levere den til henne. Hun skulle også på jobb. Avtalen var å være hos henne klokken sju.

Sju over sju ringte jeg og sa jeg ville bli forsinket. Olia hadde måket og børstet tappert, men snøværet var nok barskere denne gangen. Det var langt frem. Og som vanlig på telefonen var mor full av gode råd, både med hensyn til denne gangen, og med tanke på fremtidige ganger, og ting som før hadde skjedd. Det er flott med gode råd, men situasjonen krevde også handling. Så på et tidspunkt måtte jeg legge på og gå i gang med graving og ordning jeg også.

Vi trenger ikke utbrodere dette så lang tid det tok. Det var likt over hele Rogaland. Glatt og snefenner i oppkjørselen, ingen måking i sideveiene. Snøen lå halvmetertykk i vår kjære grein av Gaupeveien. Også nedover Elgveien var privatfolket ute og måket, en enslig kjørebane var laget for oss bilister.

På Kvernelandsveien ringte mor. Det var håpløst. Søster Tone hadde ringt, det var nytteløst for meg å kjøre til Klepp stasjon. Men nå hadde min mors lange måte å føre samtaler på sin effekt. Før samtalen var avsluttet, var jeg praktisk talt på Klepp stasjon, og så at det var mulig å komme dit. Det var i den andre kjøreretningen en trailer hadde kjørt i grøfta.

Men jeg sier det klart og greit: Jeg gjør ikke gjerne en sånn kjøretur igjen. Der det ikke var snø, var det glatt og uberegnelig. Rundt omkring stod bilene, parkert, sittende fast, ventende, hva de nå drev med. I veien stod de, og mange av dem hadde nok ikke noe valg. Jeg ville nødig bli en av dem.

Jeg kom meg imidlertid frem til mor på Engelsvoll. Hun tok rattet, og kjørte først meg på jobb, så seg selv. Om det kan kalles galskap er kanskje å ta hardt i, men jeg tror jeg vil ha ordene i behold om jeg kaller det ivrig. Min arbeidsdag sluttet sånn rundt ni, og deromkring, hennes for en liten halvtime siden. Det er ikke så mye å gjøre på jobb, for det er få som kommer seg dit.

Etter min korte arbeidstid fikk jeg tilsvarende problem med å komme meg hjem igjen. En liten hajk med andre i samme situasjon brakte meg 0pp til krysset med Engelsvollveien, derfra kunne jeg gå hjem til mor. Der kunne jeg også se lastebilen avbildet under, i ferd med å komme seg opp. Godt hjulpet av spadefolk snakkende hissig russisk. Kult.

Fra Klepp Stasjon til Ganddal tviler jeg på om jeg kommer meg i dag. Jeg er værfast. Dog, værfast hos mor, skal det være gode muligheter til å overleve.

Snøfall

I dag har det snødd godt. Heldigvis overnattet jeg hos min mor (etter at vi hadde vært på nøtteknekkeren i går), og snilt lot hun meg låne bilen. Det var ingen dag for å sykle.

Det var ingen dag for å kjøre bil heller. Under snøen var flere steder klink is, og brøytemannskapene rakk ikke å brøyte vekk før ny snø var på plass, strø og salt ble også raskt nedsnødd.

Tilfeldigvis skulle jeg kjøre litt bil på jobb også i dag. Mors lille polo gikk fint, den kjenner jeg, og den tripper liksom over isen og snøen. En stor, gammel niseters Mercedes derimot… Jeg spant meg til og med fast på parkeringsplassen. Det er ikke noe jeg sier for å overdrive, jeg sier det fordi det skjedde.

På vei hjem kjøpte jeg ved og grønnsaker. Bare i løpet av de to korte parkeringene, ble bilen helt nedsnødd. På Jærveien stod en bil i veikanten med blinkende varsellys, hadde stått der hele dagen, sa de på gårdsbutikken. Jeg var glad for å komme meg trygt hjem.

Der tente jeg nokså snart opp i peisen. Sånne nedsnødde dager er det tingen å gjøre. Vi i Rogaland er egentlig ikke vant med snø og vinter. Vi pleier å ha den på trygg avstand i fjellene. Vi kan reise til den når det passer oss.

Kanskje tar vinteren kontrollen her etter læren fra Muhammed. Når Rogalendingen ikke kommer til Vinteren, får Vinteren komme til Rogalendingen. I dag har det vært kaos på veiene, og glede i heimene.

Nøtteknekkeren i Sandnes kulturhus

Min mor,min søster og jeg var i dag og så balletten Nøtteknekkeren av Pjotr Tsjajkovskij i Sandnes kulturhus. Det er for meg litt uklart hvem som egentlig fremførte balletten. På sidene til kulturhuset står det at det er produksjonskompaniet «Classic show entertainment», og at disse igjen presenterer St. Petersburg Classical ballett theatre. Bildene som er på Sandnes kulturhus sine hjemmesider er heller ikke hentet fra forestillingen de selv presenterer. Og truppen som har forestillingen har omtale på engelsk på wikipedia, men ikke på russisk. De har flotte navn, men ved å undersøke litt nærmere, ser man at dette ikke er den ytterste eliten av russiske ballettkunstnere. Solistene er knapt å finne ved å søke etter dem på nettet. Dette er ikke kjente navn, dette er det nest beste og kanskje et godt stykke under der igjen også.

Men man skal ikke være smålig. Sandnesfolket går ikke på kulturhuset for å se flott ballett, de går for en kulturopplevelse og er ikke så nøye på kvaliteten. Jeg skriver det i beste mening. Ingen fikk så stor applaus, som hovedpersonen, etter å ha gjort en alvorlig feil og nesten snublet i en liten oppvisningsdans.

Jeg synes det er veldig flott at de setter opp russisk ballett slik at vi får sjansen til å se det også i Sandnes, og jeg er veldig glad mor inviterte meg med på det. Men denne forestillingen her vil nok ikke overbevise noen til å bli svorne fans. Det er også umulig når musikken blir spilt over høytalere, og ikke av levende musikere. Det er som å gå på rockekonsert, og så er det bare CD-platen som blir spilt av, mens musikerne står og hopper på scenen. Det skal væere live. Og for den klassiske musikken, blir det desto viktigere, siden denne musikken virkelig er levende når den blir spilt live. Her er ingen elektroniske forsterkere, eller tekniske hjelpemidler. Her er instrumentene og deres vellyd. Det er slik man blir revet med.

Og da kan man virkelig bli revet med. Tsjajkovskijs musikk er forførende vakker, og dansingen til den har virkelig virkning når den er ordentlig utført. Jeg er russofil, og inhabil med alt som har med russisk kultur å gjøre. På Sandnes kulturhus i dag var det mer norsk kultur, enn russisk kultur. Det var å være litt folkelig velvillig, og godta noe som bare var sånn måtelig greit nok. Det var neppe noen som ble berørt og beveget av musikken og dansen i dag. Jeg ble det i hvert fall ikke.

Derimot ble jeg godt berørt av vinen vi drakk før og etter. Det var en riktig trivelig kveld, og min mor og min søster og jeg fikk snakket om mye. Det er også viktig.

 

Posten blir skrevet ferdig senere.

Nytt vindu i stuen!

Så er det endelig, endelig, endelig på plass – det nye vinduet i skyvedøren i stuen. Det er ikke bare vinduet, forresten, det er alle tre vinduene, hele skyvedøren, hele systemet. Det var punktert da vi kjøpte huset av mor, og sprakk i tillegg før vi rakk å komme i gang med å få gjort noe med det. Og selv da vi kom i gang, tok det ytterligere noen måneder før det hele var fikset. I dag er det fikset. Og alle hjerter gleder seg.

Vinduene kjøpte vi fra Gilje, levert via Monter, og snekkeren vi til slutt fikk tak i heter Rune og gjorde en kjempejobb. Han kom i dag morges, mellom sju og åtte, og jammen gikk han ikke i kveld, også mellom sju og åtte. Min kone Olia var mektig, mektig imponert. Slike arbeidere har de ikke i Ukraina, som hun sa. Hun hadde selvsagt forsøkt å servere ham mat gjennom dagen, rikelig med mat av alle sorter, men han hadde i følge Olia vært mest opptatt av å jobbe. I Ukraina er det motsatt, som hun sa. Revet med var hun nok litt.

Tenk at dette vinduet har jeg drevet og styrt med siden sommerferien sluttet. Jeg trodde jeg hadde et realistisk mål om å få vinduet skiftet ut før vi måtte skru på ovnene for vinteren. Det ble langt i fra. Men vi fikk det i hvert fall på plass før jul.

Nå er det neste, tror jeg, å få ordnet med belysningen i stuen. Så er det kanskje noe varmeisolering i kjelleren, det ønsker Olia, og er fornuftig, synes jeg. Og så er det badet oppe som må settes i brukbar stand. Vi hadde Rune en runde rundt i huset for å se i huset før vi lot ham gå. Det var ypperlig arbeid. Da vinduet endelig kom, tok det en arbeidsdag. Og nå er det på plass.

Nå er det på plass.