17. mai-tale, 2019

Det var jeg som holdt 17. mai talen ved Ganddal skole i år. Her er manuskriptet.

*

Gratulerer med dagen.

Det er kjekt å se så mange folk. Ganddal er blitt en gigantiske plass, dobbelt så mange skoler her som da jeg vokste opp. Jeg husket at jeg gikk i toget jeg også, herifra, ned Åsedalen, og opp til Åseheimen, der vi stod og hørte taler, før vi snudde og gikk tilbake. Og nå kan vi si tidene forandrer seg. Nå er det dere som har gått, mens jeg står her og snakker. Det var en utvikling jeg ikke helt så for meg, den gang, for rundt 35 år siden. Eller så sent som i fjor.

Jeg må si det, at jeg er glad i 17. mai, og jeg er glad i Ganddal. Jeg er glad i å være en del av tradisjonen som startet i 1814, og jeg har lyst til at mange skal bli med i den, for jeg mener den er bra. Og jeg er også glad for å være en del av tradisjonen som startet da Ganddal ble en egen bydel i Sandnes, det er også en fin tradisjon å være med i, og en tradisjon der det er plass til flere.

Grunnloven er et fantastisk dokument, og den har nå hatt sånn fantastisk suksess, at vi tar den som en selvfølge. Og den har bare blitt bedre av at vi har rettet litt på den underveis, de traff ikke med alt med en gang, tilbake i 1814. Så hadde de også litt hastverk med å skrive den. Det var en svenskekonge på vei. Og dere kan tenke dere, bli frigjort fra Danmark for å bli overtatt av Sverige. Så de traff ikke helt med hvem som skulle ha stemmerett og hvem som skulle ha adgang til riket, for eksempel. Det har trengt litt justeringer underveis.

Jeg er jo historiker, så disse tingene betyr noe for meg. Men jeg har også stått på deres side, og vært unge, og hørt på disse talene, som ligner noe mistenkelig på det vi hører på skolen, og det på en dag som vi vet vi egentlig har fri.

Men jeg vil si en ting, i årene etter grunnloven ble skrevet og landet ble fritt, så skulle det bygges en nasjonal identitet. Nasjonsbygging, kalles det. Bygge en følelse av å høre til i Norge. Og ha et fellesskap i det. Og det var en tid da de store følelsene fikk fritt utløp. Du trengte ikke holde igjen når du skulle beskrive en solnedgang, for å si det sånn. Skulle du beskrive Lysefjorden, trengte du ikke nevne Høle, og Hommersåk. Det var alvor. Det gikk an å si rett ut: dette er vakkert. Og jeg blir jo grepet av det, jeg er litt av en nasjonalromantiker, jeg synes naturen vår er fin, og jeg synes maleriene, tekstene og sangene om den også er det. Jeg kan si hurra for 17. mai, og mene det.

Tidene forandrer seg imidlertid. Og nå synes jeg de er blitt vel ivrige etter å ødelegge naturen, heller enn å lage malerier av den. Eller bare sitte å se på den, eller være i den. Jeg tror ikke på et samfunn der naturen bare har en økonomisk verdi, og ikke en egenverdi. Men nå tenkte jeg også på forandringen i selve stemningen, hvordan du snakker og føler om tingene. Det er en tid, nå, hvor de store følelsene ofte blir tatt ned av selvironi og spøk.

Og det finnes en grense for hvor glad du kan bli i landet ditt, hvor mye du skal dyrke det, før det blir litt ubehagelig. Det veldige fellesskapet kan stenge folk ute. Og det kan også være sånn at det blir en tvangstrøye, at folk begynner å passe på hverandre. Det er ikke sånn vi skal gjøre det, det er sånn. Du gjør feil. En altfor sterk nasjonalfølelse kan bli litt truende. Du skal være litt forsiktig i våre dager. Selv det å nevne Høle og Hommersåk som kontrast til Lysefjorden skal du være litt forsiktig med. Du må liksom si at du kan være et godt menneske selv om du kommer fra Høle og Hommersåk, selv om sjansene er mye større for å være et godt menneske, om du kommer fra Ganddal.

Jeg tuller. Det har skjedd noe med 17. mai-talene også. Det går ikke an å holde så svulmende som de en gang var. Det må være litt uhøytidelig, litt greit nok. Det er der jeg føler Ganddal har noe å tilby. Den identiteten vi har. Den «nasjonsbyggingen» vi har hatt, uten at det har vært så helt bevisst. Det er noe jeg har tenkt på. Vi ligger der, i utkanten av Sandnes, i utkanten av Stavanger. Dårlige forutsetninger for å bli oppblåst, kan du si. Ingen sjanse til å bli arrogant. Vi er liksom ikke helt bondelandet, men ikke helt byen heller. Vi kan identifisere oss med begge, og ta det ned når det blir konflikter og krangling. Og sånn er det med mye når det gjelder Ganddal. Vi er liksom ganske passelige. Vi er liksom en hel bydel av greit nok, et folk av vanari.

Jeg tror på det, en tid det ikke ser ut til å være måte på hva som kan føre til polarisering, utrolig hva folk egentlig kan bli sinte på hverandre for. Da hadde det vært greit om det kunne kommet en fra Ganddal å si, er det egentlig så farlig da? Kan det ikke bare være?

Vi er et folk, her på Ganddal, som heller aldri kan bli helt grepet av den prestasjonsangsten som rir landet vårt nå. Hva er det egentlig vi fra Ganddal skal prestere? Vi har Stokkalandsvannet. Vi har Bogafjell. Det er vårt. Ser dere? Når nasjonalismen kommer fra Ganddal, blir den liksom aldri helt truende. Og hvis Bogafjell vil krangle, dette skal være vår bydel, så er det greit nok, det er ikke så farlig.

Verden og Norge kunne hatt mer av det der. Skulle vi ikke bare bli enige? Komme oss videre?

Det er ikke så mye her i verden som er verdt en krangel, egentlig. Hele Norge er jo litt tuftet på den ideen. Ingen land har vel lettere gitt fra seg Hjemtland og Herjedalen. Vi gav fra oss øyene i Atlanterhavet også, Færøyene, Island, Grønland, alle sammen. Like lett som Ganddal gav fra seg Bogafjell.

Men 17. mai er en dag av glede. Og det gjorde våre forfedre lurt i. Det er greit nok å snakke om grunnlov og demokrati og frihet og alt det der, Men så er det å spise pølse og is og å drikke brus, og arrangere leker, og ha det kjekt. Da tror jeg det er lurt å være fornøyd med helt ok, ikke trenge at alt skal være så perfekt hele tiden. Det legger bare press på folk. Dere vet, skal du lage en middag som er helt perfekt, sitter alle og er så nervøse for å gjøre noe feil, at du ikke får til å nyte maten. Men hvis du bare vil lage noe som er skikkelig godt, så spiser du i vei av hjertens lyst, og har det helt fint.

Og sånn er det jeg synes 17. mai skal være, og hele livet skal være. Ikke være så opptatt av at alt blir helt perfekt, men heller at det blir skikkelig kjekt. Cirka er så mye lettere å få til, enn helt rett. Til og med grunnloven var ikke helt perfekt til å begynne med. Kun menn over 26 år, med jord og/eller med utdannelse hadde stemmerett. Jøder ikke adgang til riket. Det måtte vi ordne. Så når noe er feil, og det er alvorlig, så må vi ta tak. Det er den lure måten å organisere et samfunn på, enten det er Norge, verden, eller lokalsamfunnet, familien eller idrettslaget. Er det noe som er feil, må vi ta tak i det, og ordne det.

Men når alt fungerer sånn helt greit nok, sånn cirka, så er det å ta det litt Ganddal. Dette får holde. Nå må vi videre med andre ting. Kose oss litt. Sånn får det være med denne talen også. Det får være greit dette. Jeg vil avslutte med et lite dikt.

Nå har dere gått i verdens beste tog
Det var ganske kjekt, men litt kjedelig og
Nå venter viktigere ting på alle vis
Nå som hele gjengen skal spise pølser og is
Og været er strålande uansett koss’ det e’
Og adle e glae og adle e med.
Så gå ut i dagen, og gjør det nå
Det er helt greit, å ha det ok.

God 17. mai, folkens! Si hurra, og men det!

Russisk og påske

I dag kjøpte jeg med meg et stort kinderegg til Irina på vei hjem fra trening. Det tenkte jeg å gi henne, som et lite hint om norsk påske, om enn den er mange mil unna herfra.

*

Min russisk er ganske god til fremmedspråk å være, men den er primitiv, og jeg må av og til gjøre meg forstått i vendinger som egentlig er feil. I dag, glad til sinns etter å ha trent godt og drukket rikelig med kaffe og begynte på frokosten, sa jeg til Olia at jeg hadde tenkt å åpne noen planer for henne. Otkrit plani. Det høres antagelig ganske likt ut på russisk som på norsk, formuleringen er uvanlig, men forståelig. Irina på 3 var der også. – Jeg vil også åpne planer, sa Irina, og løp inn på rommet. – Kom igjen, la oss åpne planer!

Jeg tror hun forvekslet planer med gaver. I alle fall var det et gjennomgangstema denne morgenen, at Irina ville åpne planer, og at hun ville inn på rommet å gjøre det. Jeg hadde sagt henne det var påske, og at hun kunne vente noe spesielt.

Kinderegget fikk hun. Til stor glede for alle. Inni var en liten bie å bygge. Vi kunne høre hun summe inne på rommet, Olia og jeg, mens vi – det vil si jeg – satt og spiste en lang, god frokost.

Jeg gjør slik…

Vår alles kjære, fantastiske Irina drev og knuste noen kjeksbiter vi merkelig nok hadde liggende på gulvet. – Irina, hva gjør du, spurte jeg, – sjto ty delaesj, på russisk? Jeg satt og forsøkte å lese avisen på det nye nettbrettet mitt. – Jeg gjør slik, sånn gjør jeg, vot tak, vot, sa Irina, og viste hvordan hun knuste kjeksen med en flaskekork hun hadde funnet.

Twinkle, twinkle little star på norsk

Jeg skrev en post om det jeg kalte Blinke, blinke lille stjerne, om vår lille Irina som har lært sin første sang. Den norske teksten er Blinke, blinke stjerne lill/ Undres hvor du holder til/ Høyt der oppe i det blå/ Kikker ned på alle små. Det er ikke akkurat stor poesi, og det ligner vel heller ikke helt på originalen. – Lag noe selv, da, sa min søster. Og selvfølgelig. Det skal jeg gjøre, eller har jeg gjort.

Tja, det er jo litt flere muligheter, og jeg vil jo gjerne vise frem og foreslå flere. Det er spørsmål hvor tett man skal være til originalen, og hvor fri man skal være for å finne ting som fungerer på norsk. Jeg valgte å skjære gjennom, til en versjon som er på bokmål. Og så laget jeg heller en ekstra versjon på dialekt, som er litt friere og søtere. Den er på Rogalandsdialekt, og skal synges slik.

Første linje på bokmål har jeg lånt litt fra svensk. Skal det være helt originalt, kan man prøve for eksempel Blinke, blinke stjernen min/ du er blank og lys og fin. Det fjerner seg riktignok litt fra originalen. Det kunne fortsatt: Oppe over verden høy/ Som en egen lysglimtsøy. Det er i det hele tatt mange muligheter.

Her er imidlertid den jeg går for, med den engelske originalen like ved siden av. Den er skrevet av Jane Taylor (1783 – 1824), og utgitt i samlingen Barnesanger (Rhymes for the nursery) i 1806. Det var en fin, romantisk tid, der det gikk an å undre seg i rim som dette.

Blinke, blinke stjernen der

Blinke, blinke stjernen der – Twinkle, twinkle little star
Lurer sånn på hva du er – How I wonder what you are!
Oppe i den mørke natt –  – Up above the world so high,
Som en hemmelig stjerneskatt –  – Like a diamond in the sky.

Når den sterke sol går ned – When the blazing sun is gone,
Og ikke skinner noe sted – When he nothing shines upon,
Da kommer du med lyset fram – Then you show your little light,
Blinker, blinker natten lang – Twinkle, twinkle, all the night.

En vandrer i den mørke natt – Then the traveller in the dark
Takker deg for lysets skatt – Thanks you for your tiny spark;
Han kunne ikke se sin vei – He could not see where to go,
Om det ikke var for deg – If you did not twinkle so.

I den mørke himmel blå – In the dark blue sky you keep,
Kikker inn mitt vindu nå – And often through my curtains peep,
For du lukker øyet ditt – For you never shut your eye
Først når solen lyser fritt – Till the sun is in the sky.

Som du glimter lite grann – As your bright and tiny spark
Lyser opp for vandringsmann – Lights the traveller in the dark,
Vet jeg ikke hva du er – Though I know not what you are,
Blinke, blinke, stjernen der – Twinkle, twinkle, little star.

Her er den engelske versjonen, for seg selv.

Twinkle, twinkle, little star

Twinkle, twinkle, little star,
How I wonder what you are!
Up above the world so high,
Like a diamond in the sky.

When the blazing sun is gone,
When he nothing shines upon,
Then you show your little light,
Twinkle, twinkle, all the night.

Then the traveller in the dark
Thanks you for your tiny spark;
He could not see where to go,
If you did not twinkle so.

In the dark blue sky you keep,
And often through my curtains peep,
For you never shut your eye
Till the sun is in the sky.

As your bright and tiny spark
Lights the traveller in the dark,
Though I know not what you are,
Twinkle, twinkle, little star.

Og her har jeg laget en versjon på dialekt:

Twinkle, twinkle, little star

Blinke, blinke stjernå mi,
Ka e’ de’ me’ deg, adle di?!
Høgt der oppe eg deg fant,
Som en liden diamant.

Når den sterke sol e’ vekk,
Det va’ dagens lys me’ fekk
Vise du ditt litla skinn,
Blinke, blinke nåttå inn.

Han som reise mørka nått
Takke deg for lyset godt;
Ingenting kon’an se, nei,
Om du ikkje blinka vei.

Frå den mørke himmelen,
Kikke du på våras hjem,
Lukke alri’ aua ditt
Før hu skine solå litt.

Som du lyse lide grann
Vise vei for vandringsmann,
Elske deg te evig ti
Blinke, blinke stjernå mi.

ES2016

Snu (med tung sekk i fjellveggen)

Jeg forsøker meg med en ny type post, og en ny kategori. Det er «korte poster», om noe som skjedde eller opptok meg dagen innlegget blir postet, noe som karakteriserer dagen, men som jeg gjerne ikke hadde tid å skrive om før senere. Dette innlegget, for eksempel, er skrevet tirsdag 27. september, da jeg er trygt hemme igjen, og ikke engang har fått skrevet ferdig posten om turen det jeg nå skal skrive om skjedde.

Vi var utenfor turstien i Stølsheimen nær Modalen. Vi hadde gått opp feil pass, dette ville bare føre oss ned igjen, på andre siden, ned mot ingenting. Terrenget vi ville gå i lå mot høyere, over en fjelltopp som vi ikke så enden på, men som ikke virket umulig. Alternativet var å gå over denne toppen, eller å gå helt ned igjen passet vi var gått opp, for eventuelt å finne det riktige passet der turstien gikk. Instinktet er hele tiden å gå på, ikke snu gå tilbake, ikke tape høyde. Det var ingen seriøs diskusjon, ingen tanker, vi skulle bare gå over den lille, ekstra høyden, over toppen.

Der vi gikk opp så det lett og greit ut. Det var gresstuster, og det var som å gå i oppoverbakke, bare at vi måtte bruke armer og bein. Praten gikk som vanlig, om andre ting. Sekkene var blytunge, morgenen, første hele dag av turen. Vi hadde praktisk talt alle måltidene igjen oppi der. Og jeg, som forholdsvis nybakt barnefar, hadde ingen fersk trening i å gå i krevende terreng. Jeg hadde ikke vært på ordentlig fjelltur siden min venn og jeg gikk i 2013, en ganske snill tur, var det. Jeg tenkte det skulle være slutt på tiden jeg klatret meg fast, som jeg gjorde en del i yngre dager.

Min kamerat kom litt foran, og fant et sted han ikke kom opp, så han måtte gå litt videre. Jeg valgte å komme meg oppover litt tidligere, og kom på en annen hylle enn ham. Jeg beveget meg på alle fire, tyngdekraften inn mot veggen. Men falt jeg, og begynte å trille, var det mange meter nedover.

Jeg kom meg til en gresstust hvorfra jeg måtte gjøre en ordentlig klatreoperasjon for å komme videre. Vanskelig var det ikke, litt koordinering av armer og bein, holde med hendene, satse med føttene, kneet opp, og så kravle på plass med resten også. Uten sekk ville det ganske sikkert gå ganske fint, med sekk også. Deretter var det å gå langs en skrå steinhelle, skrå vegg av stein, bort dit min venn satt og ventet. Etter det var det videre oppover, vi så ennå ikke toppen. Fra hvor min venn satt, så han ingen store vanskeligheter, men heller ikke altså noe trygt sted å være.

Og jeg tenkte på alt jeg nå har å miste. På min skjønne datter Irina, min kjære kone. De betyr så altfor mye for meg, og livet mitt er altfor godt å leve. Jeg kan ikke tulle det bort. Faller jeg nå, er det altfor dumt.

Så jeg ville ikke gå dit opp med sekk på. Jeg tok den av, noe som var svært dumt, for det var vanskelig å legge den noe sted den ikke ville skli ned. Og da jeg skulle ta den på igjen, var det forferdelig tungvint og vanskelig, tung som den var, og bratt som jeg stod. Jeg hadde en idé om at min venn, som er en bedre og dristigere klatrer, kunne komme og hente den, og ta den med. Uten sekk kunne jeg jo klare det.

Men jeg ville ikke ta sjansen. Jeg ville velge den feige og sikre løsningen, gå ned igjen, helt ned, finne et sted det var trygt. Jeg har for mye å miste. Jeg sa det til min kamerat, – jeg vil ikke gå opp dit, det vil jeg ikke, jeg gjør ikke det.

Kanskje var det vanskeligeligere å få på seg sekken der jeg stod, enn å komme seg opp på den lille hyllen jeg måtte. Vått var det også, lite grann, små bekker rant, antagelig fra regnet natten før. Jeg kavet på meg sekken, fordi jeg måtte.

Ned igjen gikk det på alle fire, tyngdekraften inn i fjellveggen. Det føles sikkert mer skummelt enn det er. Man faller ikke nedover uten at det skjer noe helt feil og spesielt, man må nesten gå inn for det, tyngdekraften er inn i fjellet. Instinktet om at det er farlig slår inn mye før det virkelig er det.

Jeg tok ingen sjanser. Jeg gikk ned. Min venn også. Vi måtte helt ned passet, ned nesten dit vi startet, ned til samme høyde, før vi kunne finne riktig eller nesten riktig pass, og heller gå opp det.

 

 

Borgerkrig – Et dikt av Maksmillian Volosjin

En liten pause tar jeg i dag, fra alt det vonde og skremmende som skjer, og velger i stedet å gå inn i det som gir meg og andre grunn til å like Russland. Det er et land det er lett å kritisere, folk i landet har det ikke alltid så bra, og det er veldig mange ting som gjør livet vondt og vanskelig i Russland, og har gjort det opp gjennom historien. Det er en grunn til at dette er folket som dyrker lidelsen, og som fullt ut forstår Bibelens ord om renselse gjennom lidelse. En av verdenshistorie største forfattere, og etter min mening den ubestridt største romanforfatteren, Fjodor Dostojevskij, har bygget mange av sine mest berømte verk på denne tanken. Og det er kanskje nettopp de vanskelige livsbetingelsene som har gjort at det fra Russland har kommet så mange vakre tanker, så mange nydelige tekster, så mye stor litteratur.

Jeg har jobbet litt med dette, som en hobby, opp gjennom årene, og har oversatt, kommentert og skrevet litt om dikt jeg selv liker godt, på en annen blogg jeg har. Et eksempel har dere her, Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet, et virkelig vakkert vår-dikt, og en flott hyllest til våren. Det handler om en som går i skogen, og ser verden og naturen våkne til liv, og føler slik glede at han ikke vet hvilken sang han skal synge, men at en sang vil det ganske sikkert bli. Jeg tenker på det diktet hver vår, når jeg selv går i skog og mars, vårmånedene. Den russiske originalen, Ja prisjol k tebje s privjetom, det sier jeg ofte til min kone når vi møtes, til vår store felles glede.

Han jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, Maksmillian Volosjin, er ikke av de mest kjente. Langt i fra, jeg hadde aldri hørt om ham før, og kom over ham ved en tilfeldighet. Diktene hans og måten han var på har imidlertid fått ny og relevant betydning i dag. Om den litterære kvaliteten kan være så som så, så er budskapet upåklagelig, og så enkelt servert at det må gå rett hjem hos alle i stand til å tenke og føle.

Volosjin ble født i 1877, i Kiev, Ukraina, som det nå står på engelsk Wikipedia, man slipper aldri unna politikken, den gang var Kiev Russland. Han tilbrakte mange av sine år på Krim. Da krigen kom i 1914 var Volosjin 37 år, og ved revolusjonen i 1917, 40. Han var erklært pasifist, og nektet å ta stilling i krigene som raste rundt ham. I de kaotiske årene med borgerkrig, skjulte han like gjerne hvite soldater på flukt, som røde.

Det er nok også dette som inspirerer ham til å skrive følgende dikt, som treffer midt i blinken også i det som nå foregår i Donbass, og mellom Russland og Ukraina, og i så veldig mange konflikter. Hans ord om at den som ikke er med oss, er mot oss, har også fått moderne betydning etter tilsvarende ord hos en amerikansk president. Der alle hevder å være patrioter, og å skrike opp om fiendens grusomheter, og at vår side kjemper for rettferdighet og sannhet, så nekter Volosjin å ta stilling. Han vil ganske enkelt ikke være med på det, og insisterer på at alle mennesker er like mye verdt. Sånn han skriver det i diktet, får denne tanken ganske mye kraft.

Гражданская война

И там и здесь между рядами
Звучит один и тот же глас:
«Кто не за нас — тот против нас.
Нет безразличных: правда с нами».

А я стою один меж них
В ревущем пламени и дыме
И всеми силами своими
Молюсь за тех и за других.
22. нов, 1919

Og her følger min oversettelse (merk at dette bare er de to siste strofene, hele diktet er lengre, og står her).

Borgerkrig

Og her og der mellom radene

Høres den ene og eneste røst

«Den som ikke er med oss – er mot oss.

Ingen likegyldighet: sannheten er med oss».

 

Og jeg stod alene mellom dem

I brøl og flammer og røyk

Og med all min kraft så ber jeg

For den ene siden, og den andre.

22. november, 1919

Det er synd, virkelig synd, at mennesker som Volosjin har så vondt for å komme til orde når konflikten blir så betent som den er blitt nå, og når hatet er så stort. Det store flertallet i Russland, og i Ukraina, vil være mye mer enig med Volosjin, enn med politikerne og maktmenneskene som styrer landene deres, den gang, som nå.

 

 

Sjakkbrikke

Litt tilfeldig leste jeg i mine 365 korttekster i dag, de jeg hovedsaklig skrev i årene 2003 – 2007, en tekst for hver uke, 52 tekster i året. Pluss reserver, om noen tekster ikke ble gode nok, eller det ble for mange i noen av ukene, eller hvordan jeg nå organiserte det. Jeg systematiserte det så etter dagen de var unnfanget, sånn at det skulle bli 365 tekster, en for hver dag (også skuddåret har sin tekst, så det er 366). Det var dette som egentlig var hovedhensikten med å starte denne greie bloggen i det hele tatt, jeg måtte ha et sted å vise frem tekstene mine. De var akkurat ikke gode nok til ikke å bli antatt av noe forlag.

Jeg så altså gjennom tekstene i dag, siden det nå er veldig hektisk, helt ekstremt hektisk, med oppussing og styr hjemme, mulige eksamener, forskjellige ting sånt. Og så er jeg med i sjakkturnering og vil hver dag se på sjakkturneringen i nærområdet, der hele verdenseliten deltar, og på toppen skal vi lage kul film og plakater med det nye stand up konseptet til Chi i morgen. Det er ybertravelt, for å si det litt lydlig.

Sånn liker vi det.

Og passende nok var teksten for i dag, akkurat en sjakktekst. Tenk det, skrevet i 2006, redigert litt nå i dag, så det ikke skal bli helt prikklikt det jeg skrev den gang.

Sjakkbrikke

Hvis jeg skulle være en brikke på et sjakkbrett, tror jeg at jeg ville vært en bonde, selv om jeg føler meg som en konge. Jeg føler jeg er den viktigste brikken, den alle de andre brikkene må passe på. Enhver som har den minste forståelse for sjakkspillet, vet at aller øverste prioritet er å få kongen i sikkerhet. Slik føler også jeg at min sikkerhet nok er det viktigste. Jeg ser for meg hvordan et parti ville vært, med meg som konge. Jeg ville trolig være den sorte kongen, for det er de hvite som begynner. Det kan neppe være mine brikker som begynner, men når de hvite har begynt, farer de sorte brikkene ut på brettet for å beskytte meg. Etter en stund går jeg inn i rokaden med tårnet, sjakkspillets mest spekulative trekk. Det eneste som beveger to brikker på en gang. Og jeg er med i det. Så er jeg i sikkerhet frem til sluttspillet, om det ikke skjer en fadese i midtspillet. Det er de andre brikkenes ansvar å sørge for at det ikke skjer. Sånn føler jeg meg. Når sluttspillet kommer, da går også jeg ut på brettet, stor og tung. Jeg ser kanskje klumpete ut, der jeg bare kan flytte meg et felt om gangen. Til gjengjeld kan jeg flytte meg i alle retninger. Og jeg er den som er best egnet til å holde motstandernes konge unna meg. Dette skal jeg nok sørge for får stor betydning. Det kan fort vise seg at det er nettopp jeg som ordner det slik at mine farger vinner! Jeg fører den tapre bonde inn til ny dronning, motstanderens konge kan ikke nærme seg når jeg står i veien! Med min hjelp kan den sorte bonden fortsetter sin marsj frem mot forvandlingen, sannsynligvis i kappløp med en eller annen hvit bonde. Sånn føler jeg meg. Det er jeg som betyr noe, meg alt dreier seg om. Men som jeg skrev det i innledningen, tror jeg det er bonde jeg er. Og neppe den som til slutt ble forvandlet. Snarere en som ble slått ut og forsvant før han fikk gjort noe særlig.

10. mai 2006 (rev 2013, 10. mai)