17. mai-tale, 2019

Det var jeg som holdt 17. mai talen ved Ganddal skole i år. Her er manuskriptet.

*

Gratulerer med dagen.

Det er kjekt å se så mange folk. Ganddal er blitt en gigantiske plass, dobbelt så mange skoler her som da jeg vokste opp. Jeg husket at jeg gikk i toget jeg også, herifra, ned Åsedalen, og opp til Åseheimen, der vi stod og hørte taler, før vi snudde og gikk tilbake. Og nå kan vi si tidene forandrer seg. Nå er det dere som har gått, mens jeg står her og snakker. Det var en utvikling jeg ikke helt så for meg, den gang, for rundt 35 år siden. Eller så sent som i fjor.

Jeg må si det, at jeg er glad i 17. mai, og jeg er glad i Ganddal. Jeg er glad i å være en del av tradisjonen som startet i 1814, og jeg har lyst til at mange skal bli med i den, for jeg mener den er bra. Og jeg er også glad for å være en del av tradisjonen som startet da Ganddal ble en egen bydel i Sandnes, det er også en fin tradisjon å være med i, og en tradisjon der det er plass til flere.

Grunnloven er et fantastisk dokument, og den har nå hatt sånn fantastisk suksess, at vi tar den som en selvfølge. Og den har bare blitt bedre av at vi har rettet litt på den underveis, de traff ikke med alt med en gang, tilbake i 1814. Så hadde de også litt hastverk med å skrive den. Det var en svenskekonge på vei. Og dere kan tenke dere, bli frigjort fra Danmark for å bli overtatt av Sverige. Så de traff ikke helt med hvem som skulle ha stemmerett og hvem som skulle ha adgang til riket, for eksempel. Det har trengt litt justeringer underveis.

Jeg er jo historiker, så disse tingene betyr noe for meg. Men jeg har også stått på deres side, og vært unge, og hørt på disse talene, som ligner noe mistenkelig på det vi hører på skolen, og det på en dag som vi vet vi egentlig har fri.

Men jeg vil si en ting, i årene etter grunnloven ble skrevet og landet ble fritt, så skulle det bygges en nasjonal identitet. Nasjonsbygging, kalles det. Bygge en følelse av å høre til i Norge. Og ha et fellesskap i det. Og det var en tid da de store følelsene fikk fritt utløp. Du trengte ikke holde igjen når du skulle beskrive en solnedgang, for å si det sånn. Skulle du beskrive Lysefjorden, trengte du ikke nevne Høle, og Hommersåk. Det var alvor. Det gikk an å si rett ut: dette er vakkert. Og jeg blir jo grepet av det, jeg er litt av en nasjonalromantiker, jeg synes naturen vår er fin, og jeg synes maleriene, tekstene og sangene om den også er det. Jeg kan si hurra for 17. mai, og mene det.

Tidene forandrer seg imidlertid. Og nå synes jeg de er blitt vel ivrige etter å ødelegge naturen, heller enn å lage malerier av den. Eller bare sitte å se på den, eller være i den. Jeg tror ikke på et samfunn der naturen bare har en økonomisk verdi, og ikke en egenverdi. Men nå tenkte jeg også på forandringen i selve stemningen, hvordan du snakker og føler om tingene. Det er en tid, nå, hvor de store følelsene ofte blir tatt ned av selvironi og spøk.

Og det finnes en grense for hvor glad du kan bli i landet ditt, hvor mye du skal dyrke det, før det blir litt ubehagelig. Det veldige fellesskapet kan stenge folk ute. Og det kan også være sånn at det blir en tvangstrøye, at folk begynner å passe på hverandre. Det er ikke sånn vi skal gjøre det, det er sånn. Du gjør feil. En altfor sterk nasjonalfølelse kan bli litt truende. Du skal være litt forsiktig i våre dager. Selv det å nevne Høle og Hommersåk som kontrast til Lysefjorden skal du være litt forsiktig med. Du må liksom si at du kan være et godt menneske selv om du kommer fra Høle og Hommersåk, selv om sjansene er mye større for å være et godt menneske, om du kommer fra Ganddal.

Jeg tuller. Det har skjedd noe med 17. mai-talene også. Det går ikke an å holde så svulmende som de en gang var. Det må være litt uhøytidelig, litt greit nok. Det er der jeg føler Ganddal har noe å tilby. Den identiteten vi har. Den «nasjonsbyggingen» vi har hatt, uten at det har vært så helt bevisst. Det er noe jeg har tenkt på. Vi ligger der, i utkanten av Sandnes, i utkanten av Stavanger. Dårlige forutsetninger for å bli oppblåst, kan du si. Ingen sjanse til å bli arrogant. Vi er liksom ikke helt bondelandet, men ikke helt byen heller. Vi kan identifisere oss med begge, og ta det ned når det blir konflikter og krangling. Og sånn er det med mye når det gjelder Ganddal. Vi er liksom ganske passelige. Vi er liksom en hel bydel av greit nok, et folk av vanari.

Jeg tror på det, en tid det ikke ser ut til å være måte på hva som kan føre til polarisering, utrolig hva folk egentlig kan bli sinte på hverandre for. Da hadde det vært greit om det kunne kommet en fra Ganddal å si, er det egentlig så farlig da? Kan det ikke bare være?

Vi er et folk, her på Ganddal, som heller aldri kan bli helt grepet av den prestasjonsangsten som rir landet vårt nå. Hva er det egentlig vi fra Ganddal skal prestere? Vi har Stokkalandsvannet. Vi har Bogafjell. Det er vårt. Ser dere? Når nasjonalismen kommer fra Ganddal, blir den liksom aldri helt truende. Og hvis Bogafjell vil krangle, dette skal være vår bydel, så er det greit nok, det er ikke så farlig.

Verden og Norge kunne hatt mer av det der. Skulle vi ikke bare bli enige? Komme oss videre?

Det er ikke så mye her i verden som er verdt en krangel, egentlig. Hele Norge er jo litt tuftet på den ideen. Ingen land har vel lettere gitt fra seg Hjemtland og Herjedalen. Vi gav fra oss øyene i Atlanterhavet også, Færøyene, Island, Grønland, alle sammen. Like lett som Ganddal gav fra seg Bogafjell.

Men 17. mai er en dag av glede. Og det gjorde våre forfedre lurt i. Det er greit nok å snakke om grunnlov og demokrati og frihet og alt det der, Men så er det å spise pølse og is og å drikke brus, og arrangere leker, og ha det kjekt. Da tror jeg det er lurt å være fornøyd med helt ok, ikke trenge at alt skal være så perfekt hele tiden. Det legger bare press på folk. Dere vet, skal du lage en middag som er helt perfekt, sitter alle og er så nervøse for å gjøre noe feil, at du ikke får til å nyte maten. Men hvis du bare vil lage noe som er skikkelig godt, så spiser du i vei av hjertens lyst, og har det helt fint.

Og sånn er det jeg synes 17. mai skal være, og hele livet skal være. Ikke være så opptatt av at alt blir helt perfekt, men heller at det blir skikkelig kjekt. Cirka er så mye lettere å få til, enn helt rett. Til og med grunnloven var ikke helt perfekt til å begynne med. Kun menn over 26 år, med jord og/eller med utdannelse hadde stemmerett. Jøder ikke adgang til riket. Det måtte vi ordne. Så når noe er feil, og det er alvorlig, så må vi ta tak. Det er den lure måten å organisere et samfunn på, enten det er Norge, verden, eller lokalsamfunnet, familien eller idrettslaget. Er det noe som er feil, må vi ta tak i det, og ordne det.

Men når alt fungerer sånn helt greit nok, sånn cirka, så er det å ta det litt Ganddal. Dette får holde. Nå må vi videre med andre ting. Kose oss litt. Sånn får det være med denne talen også. Det får være greit dette. Jeg vil avslutte med et lite dikt.

Nå har dere gått i verdens beste tog
Det var ganske kjekt, men litt kjedelig og
Nå venter viktigere ting på alle vis
Nå som hele gjengen skal spise pølser og is
Og været er strålande uansett koss’ det e’
Og adle e glae og adle e med.
Så gå ut i dagen, og gjør det nå
Det er helt greit, å ha det ok.

God 17. mai, folkens! Si hurra, og men det!

Russisk og påske

I dag kjøpte jeg med meg et stort kinderegg til Irina på vei hjem fra trening. Det tenkte jeg å gi henne, som et lite hint om norsk påske, om enn den er mange mil unna herfra.

*

Min russisk er ganske god til fremmedspråk å være, men den er primitiv, og jeg må av og til gjøre meg forstått i vendinger som egentlig er feil. I dag, glad til sinns etter å ha trent godt og drukket rikelig med kaffe og begynte på frokosten, sa jeg til Olia at jeg hadde tenkt å åpne noen planer for henne. Otkrit plani. Det høres antagelig ganske likt ut på russisk som på norsk, formuleringen er uvanlig, men forståelig. Irina på 3 var der også. – Jeg vil også åpne planer, sa Irina, og løp inn på rommet. – Kom igjen, la oss åpne planer!

Jeg tror hun forvekslet planer med gaver. I alle fall var det et gjennomgangstema denne morgenen, at Irina ville åpne planer, og at hun ville inn på rommet å gjøre det. Jeg hadde sagt henne det var påske, og at hun kunne vente noe spesielt.

Kinderegget fikk hun. Til stor glede for alle. Inni var en liten bie å bygge. Vi kunne høre hun summe inne på rommet, Olia og jeg, mens vi – det vil si jeg – satt og spiste en lang, god frokost.

Jeg gjør slik…

Vår alles kjære, fantastiske Irina drev og knuste noen kjeksbiter vi merkelig nok hadde liggende på gulvet. – Irina, hva gjør du, spurte jeg, – sjto ty delaesj, på russisk? Jeg satt og forsøkte å lese avisen på det nye nettbrettet mitt. – Jeg gjør slik, sånn gjør jeg, vot tak, vot, sa Irina, og viste hvordan hun knuste kjeksen med en flaskekork hun hadde funnet.

Twinkle, twinkle little star på norsk

Jeg skrev en post om det jeg kalte Blinke, blinke lille stjerne, om vår lille Irina som har lært sin første sang. Den norske teksten er Blinke, blinke stjerne lill/ Undres hvor du holder til/ Høyt der oppe i det blå/ Kikker ned på alle små. Det er ikke akkurat stor poesi, og det ligner vel heller ikke helt på originalen. – Lag noe selv, da, sa min søster. Og selvfølgelig. Det skal jeg gjøre, eller har jeg gjort.

Tja, det er jo litt flere muligheter, og jeg vil jo gjerne vise frem og foreslå flere. Det er spørsmål hvor tett man skal være til originalen, og hvor fri man skal være for å finne ting som fungerer på norsk. Jeg valgte å skjære gjennom, til en versjon som er på bokmål. Og så laget jeg heller en ekstra versjon på dialekt, som er litt friere og søtere. Den er på Rogalandsdialekt, og skal synges slik.

Første linje på bokmål har jeg lånt litt fra svensk. Skal det være helt originalt, kan man prøve for eksempel Blinke, blinke stjernen min/ du er blank og lys og fin. Det fjerner seg riktignok litt fra originalen. Det kunne fortsatt: Oppe over verden høy/ Som en egen lysglimtsøy. Det er i det hele tatt mange muligheter.

Her er imidlertid den jeg går for, med den engelske originalen like ved siden av. Den er skrevet av Jane Taylor (1783 – 1824), og utgitt i samlingen Barnesanger (Rhymes for the nursery) i 1806. Det var en fin, romantisk tid, der det gikk an å undre seg i rim som dette.

Blinke, blinke stjernen der

Blinke, blinke stjernen der – Twinkle, twinkle little star
Lurer sånn på hva du er – How I wonder what you are!
Oppe i den mørke natt –  – Up above the world so high,
Som en hemmelig stjerneskatt –  – Like a diamond in the sky.

Når den sterke sol går ned – When the blazing sun is gone,
Og ikke skinner noe sted – When he nothing shines upon,
Da kommer du med lyset fram – Then you show your little light,
Blinker, blinker natten lang – Twinkle, twinkle, all the night.

En vandrer i den mørke natt – Then the traveller in the dark
Takker deg for lysets skatt – Thanks you for your tiny spark;
Han kunne ikke se sin vei – He could not see where to go,
Om det ikke var for deg – If you did not twinkle so.

I den mørke himmel blå – In the dark blue sky you keep,
Kikker inn mitt vindu nå – And often through my curtains peep,
For du lukker øyet ditt – For you never shut your eye
Først når solen lyser fritt – Till the sun is in the sky.

Som du glimter lite grann – As your bright and tiny spark
Lyser opp for vandringsmann – Lights the traveller in the dark,
Vet jeg ikke hva du er – Though I know not what you are,
Blinke, blinke, stjernen der – Twinkle, twinkle, little star.

Her er den engelske versjonen, for seg selv.

Twinkle, twinkle, little star

Twinkle, twinkle, little star,
How I wonder what you are!
Up above the world so high,
Like a diamond in the sky.

When the blazing sun is gone,
When he nothing shines upon,
Then you show your little light,
Twinkle, twinkle, all the night.

Then the traveller in the dark
Thanks you for your tiny spark;
He could not see where to go,
If you did not twinkle so.

In the dark blue sky you keep,
And often through my curtains peep,
For you never shut your eye
Till the sun is in the sky.

As your bright and tiny spark
Lights the traveller in the dark,
Though I know not what you are,
Twinkle, twinkle, little star.

Og her har jeg laget en versjon på dialekt:

Twinkle, twinkle, little star

Blinke, blinke stjernå mi,
Ka e’ de’ me’ deg, adle di?!
Høgt der oppe eg deg fant,
Som en liden diamant.

Når den sterke sol e’ vekk,
Det va’ dagens lys me’ fekk
Vise du ditt litla skinn,
Blinke, blinke nåttå inn.

Han som reise mørka nått
Takke deg for lyset godt;
Ingenting kon’an se, nei,
Om du ikkje blinka vei.

Frå den mørke himmelen,
Kikke du på våras hjem,
Lukke alri’ aua ditt
Før hu skine solå litt.

Som du lyse lide grann
Vise vei for vandringsmann,
Elske deg te evig ti
Blinke, blinke stjernå mi.

ES2016

Snu (med tung sekk i fjellveggen)

Jeg forsøker meg med en ny type post, og en ny kategori. Det er «korte poster», om noe som skjedde eller opptok meg dagen innlegget blir postet, noe som karakteriserer dagen, men som jeg gjerne ikke hadde tid å skrive om før senere. Dette innlegget, for eksempel, er skrevet tirsdag 27. september, da jeg er trygt hemme igjen, og ikke engang har fått skrevet ferdig posten om turen det jeg nå skal skrive om skjedde.

Vi var utenfor turstien i Stølsheimen nær Modalen. Vi hadde gått opp feil pass, dette ville bare føre oss ned igjen, på andre siden, ned mot ingenting. Terrenget vi ville gå i lå mot høyere, over en fjelltopp som vi ikke så enden på, men som ikke virket umulig. Alternativet var å gå over denne toppen, eller å gå helt ned igjen passet vi var gått opp, for eventuelt å finne det riktige passet der turstien gikk. Instinktet er hele tiden å gå på, ikke snu gå tilbake, ikke tape høyde. Det var ingen seriøs diskusjon, ingen tanker, vi skulle bare gå over den lille, ekstra høyden, over toppen.

Der vi gikk opp så det lett og greit ut. Det var gresstuster, og det var som å gå i oppoverbakke, bare at vi måtte bruke armer og bein. Praten gikk som vanlig, om andre ting. Sekkene var blytunge, morgenen, første hele dag av turen. Vi hadde praktisk talt alle måltidene igjen oppi der. Og jeg, som forholdsvis nybakt barnefar, hadde ingen fersk trening i å gå i krevende terreng. Jeg hadde ikke vært på ordentlig fjelltur siden min venn og jeg gikk i 2013, en ganske snill tur, var det. Jeg tenkte det skulle være slutt på tiden jeg klatret meg fast, som jeg gjorde en del i yngre dager.

Min kamerat kom litt foran, og fant et sted han ikke kom opp, så han måtte gå litt videre. Jeg valgte å komme meg oppover litt tidligere, og kom på en annen hylle enn ham. Jeg beveget meg på alle fire, tyngdekraften inn mot veggen. Men falt jeg, og begynte å trille, var det mange meter nedover.

Jeg kom meg til en gresstust hvorfra jeg måtte gjøre en ordentlig klatreoperasjon for å komme videre. Vanskelig var det ikke, litt koordinering av armer og bein, holde med hendene, satse med føttene, kneet opp, og så kravle på plass med resten også. Uten sekk ville det ganske sikkert gå ganske fint, med sekk også. Deretter var det å gå langs en skrå steinhelle, skrå vegg av stein, bort dit min venn satt og ventet. Etter det var det videre oppover, vi så ennå ikke toppen. Fra hvor min venn satt, så han ingen store vanskeligheter, men heller ikke altså noe trygt sted å være.

Og jeg tenkte på alt jeg nå har å miste. På min skjønne datter Irina, min kjære kone. De betyr så altfor mye for meg, og livet mitt er altfor godt å leve. Jeg kan ikke tulle det bort. Faller jeg nå, er det altfor dumt.

Så jeg ville ikke gå dit opp med sekk på. Jeg tok den av, noe som var svært dumt, for det var vanskelig å legge den noe sted den ikke ville skli ned. Og da jeg skulle ta den på igjen, var det forferdelig tungvint og vanskelig, tung som den var, og bratt som jeg stod. Jeg hadde en idé om at min venn, som er en bedre og dristigere klatrer, kunne komme og hente den, og ta den med. Uten sekk kunne jeg jo klare det.

Men jeg ville ikke ta sjansen. Jeg ville velge den feige og sikre løsningen, gå ned igjen, helt ned, finne et sted det var trygt. Jeg har for mye å miste. Jeg sa det til min kamerat, – jeg vil ikke gå opp dit, det vil jeg ikke, jeg gjør ikke det.

Kanskje var det vanskeligeligere å få på seg sekken der jeg stod, enn å komme seg opp på den lille hyllen jeg måtte. Vått var det også, lite grann, små bekker rant, antagelig fra regnet natten før. Jeg kavet på meg sekken, fordi jeg måtte.

Ned igjen gikk det på alle fire, tyngdekraften inn i fjellveggen. Det føles sikkert mer skummelt enn det er. Man faller ikke nedover uten at det skjer noe helt feil og spesielt, man må nesten gå inn for det, tyngdekraften er inn i fjellet. Instinktet om at det er farlig slår inn mye før det virkelig er det.

Jeg tok ingen sjanser. Jeg gikk ned. Min venn også. Vi måtte helt ned passet, ned nesten dit vi startet, ned til samme høyde, før vi kunne finne riktig eller nesten riktig pass, og heller gå opp det.

 

 

Borgerkrig – Et dikt av Maksmillian Volosjin

En liten pause tar jeg i dag, fra alt det vonde og skremmende som skjer, og velger i stedet å gå inn i det som gir meg og andre grunn til å like Russland. Det er et land det er lett å kritisere, folk i landet har det ikke alltid så bra, og det er veldig mange ting som gjør livet vondt og vanskelig i Russland, og har gjort det opp gjennom historien. Det er en grunn til at dette er folket som dyrker lidelsen, og som fullt ut forstår Bibelens ord om renselse gjennom lidelse. En av verdenshistorie største forfattere, og etter min mening den ubestridt største romanforfatteren, Fjodor Dostojevskij, har bygget mange av sine mest berømte verk på denne tanken. Og det er kanskje nettopp de vanskelige livsbetingelsene som har gjort at det fra Russland har kommet så mange vakre tanker, så mange nydelige tekster, så mye stor litteratur.

Jeg har jobbet litt med dette, som en hobby, opp gjennom årene, og har oversatt, kommentert og skrevet litt om dikt jeg selv liker godt, på en annen blogg jeg har. Et eksempel har dere her, Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet, et virkelig vakkert vår-dikt, og en flott hyllest til våren. Det handler om en som går i skogen, og ser verden og naturen våkne til liv, og føler slik glede at han ikke vet hvilken sang han skal synge, men at en sang vil det ganske sikkert bli. Jeg tenker på det diktet hver vår, når jeg selv går i skog og mars, vårmånedene. Den russiske originalen, Ja prisjol k tebje s privjetom, det sier jeg ofte til min kone når vi møtes, til vår store felles glede.

Han jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, Maksmillian Volosjin, er ikke av de mest kjente. Langt i fra, jeg hadde aldri hørt om ham før, og kom over ham ved en tilfeldighet. Diktene hans og måten han var på har imidlertid fått ny og relevant betydning i dag. Om den litterære kvaliteten kan være så som så, så er budskapet upåklagelig, og så enkelt servert at det må gå rett hjem hos alle i stand til å tenke og føle.

Volosjin ble født i 1877, i Kiev, Ukraina, som det nå står på engelsk Wikipedia, man slipper aldri unna politikken, den gang var Kiev Russland. Han tilbrakte mange av sine år på Krim. Da krigen kom i 1914 var Volosjin 37 år, og ved revolusjonen i 1917, 40. Han var erklært pasifist, og nektet å ta stilling i krigene som raste rundt ham. I de kaotiske årene med borgerkrig, skjulte han like gjerne hvite soldater på flukt, som røde.

Det er nok også dette som inspirerer ham til å skrive følgende dikt, som treffer midt i blinken også i det som nå foregår i Donbass, og mellom Russland og Ukraina, og i så veldig mange konflikter. Hans ord om at den som ikke er med oss, er mot oss, har også fått moderne betydning etter tilsvarende ord hos en amerikansk president. Der alle hevder å være patrioter, og å skrike opp om fiendens grusomheter, og at vår side kjemper for rettferdighet og sannhet, så nekter Volosjin å ta stilling. Han vil ganske enkelt ikke være med på det, og insisterer på at alle mennesker er like mye verdt. Sånn han skriver det i diktet, får denne tanken ganske mye kraft.

Гражданская война

И там и здесь между рядами
Звучит один и тот же глас:
«Кто не за нас — тот против нас.
Нет безразличных: правда с нами».

А я стою один меж них
В ревущем пламени и дыме
И всеми силами своими
Молюсь за тех и за других.
22. нов, 1919

Og her følger min oversettelse (merk at dette bare er de to siste strofene, hele diktet er lengre, og står her).

Borgerkrig

Og her og der mellom radene

Høres den ene og eneste røst

«Den som ikke er med oss – er mot oss.

Ingen likegyldighet: sannheten er med oss».

 

Og jeg stod alene mellom dem

I brøl og flammer og røyk

Og med all min kraft så ber jeg

For den ene siden, og den andre.

22. november, 1919

Det er synd, virkelig synd, at mennesker som Volosjin har så vondt for å komme til orde når konflikten blir så betent som den er blitt nå, og når hatet er så stort. Det store flertallet i Russland, og i Ukraina, vil være mye mer enig med Volosjin, enn med politikerne og maktmenneskene som styrer landene deres, den gang, som nå.

 

 

Sjakkbrikke

Litt tilfeldig leste jeg i mine 365 korttekster i dag, de jeg hovedsaklig skrev i årene 2003 – 2007, en tekst for hver uke, 52 tekster i året. Pluss reserver, om noen tekster ikke ble gode nok, eller det ble for mange i noen av ukene, eller hvordan jeg nå organiserte det. Jeg systematiserte det så etter dagen de var unnfanget, sånn at det skulle bli 365 tekster, en for hver dag (også skuddåret har sin tekst, så det er 366). Det var dette som egentlig var hovedhensikten med å starte denne greie bloggen i det hele tatt, jeg måtte ha et sted å vise frem tekstene mine. De var akkurat ikke gode nok til ikke å bli antatt av noe forlag.

Jeg så altså gjennom tekstene i dag, siden det nå er veldig hektisk, helt ekstremt hektisk, med oppussing og styr hjemme, mulige eksamener, forskjellige ting sånt. Og så er jeg med i sjakkturnering og vil hver dag se på sjakkturneringen i nærområdet, der hele verdenseliten deltar, og på toppen skal vi lage kul film og plakater med det nye stand up konseptet til Chi i morgen. Det er ybertravelt, for å si det litt lydlig.

Sånn liker vi det.

Og passende nok var teksten for i dag, akkurat en sjakktekst. Tenk det, skrevet i 2006, redigert litt nå i dag, så det ikke skal bli helt prikklikt det jeg skrev den gang.

Sjakkbrikke

Hvis jeg skulle være en brikke på et sjakkbrett, tror jeg at jeg ville vært en bonde, selv om jeg føler meg som en konge. Jeg føler jeg er den viktigste brikken, den alle de andre brikkene må passe på. Enhver som har den minste forståelse for sjakkspillet, vet at aller øverste prioritet er å få kongen i sikkerhet. Slik føler også jeg at min sikkerhet nok er det viktigste. Jeg ser for meg hvordan et parti ville vært, med meg som konge. Jeg ville trolig være den sorte kongen, for det er de hvite som begynner. Det kan neppe være mine brikker som begynner, men når de hvite har begynt, farer de sorte brikkene ut på brettet for å beskytte meg. Etter en stund går jeg inn i rokaden med tårnet, sjakkspillets mest spekulative trekk. Det eneste som beveger to brikker på en gang. Og jeg er med i det. Så er jeg i sikkerhet frem til sluttspillet, om det ikke skjer en fadese i midtspillet. Det er de andre brikkenes ansvar å sørge for at det ikke skjer. Sånn føler jeg meg. Når sluttspillet kommer, da går også jeg ut på brettet, stor og tung. Jeg ser kanskje klumpete ut, der jeg bare kan flytte meg et felt om gangen. Til gjengjeld kan jeg flytte meg i alle retninger. Og jeg er den som er best egnet til å holde motstandernes konge unna meg. Dette skal jeg nok sørge for får stor betydning. Det kan fort vise seg at det er nettopp jeg som ordner det slik at mine farger vinner! Jeg fører den tapre bonde inn til ny dronning, motstanderens konge kan ikke nærme seg når jeg står i veien! Med min hjelp kan den sorte bonden fortsetter sin marsj frem mot forvandlingen, sannsynligvis i kappløp med en eller annen hvit bonde. Sånn føler jeg meg. Det er jeg som betyr noe, meg alt dreier seg om. Men som jeg skrev det i innledningen, tror jeg det er bonde jeg er. Og neppe den som til slutt ble forvandlet. Snarere en som ble slått ut og forsvant før han fikk gjort noe særlig.

10. mai 2006 (rev 2013, 10. mai)

Latter

Jeg har en venninne som ler svært mye. Overdrivelsen ligger i den første delen av setningen, hun ler virkelig svært mye. Men jeg kjenner henne ikke så godt, jeg er bare med henne av og til. Vi treffes alltid tilfeldig, når jeg er et sted, hender det at hun er der også. Jeg hører det med en gang, jeg hører latteren. Hun ler svært mye. Så møttes vi da, jeg var på restaurant, og det var hun også. Jeg hadde akkurat sagt til en kamerat, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? og så hørte jeg henne le. Hun stod i baren og lo. – Der er du jo, sa jeg til henne, vel vitende at enhver spøk ville slå an. Og det gjorde den virkelig, hun lo så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Hvordan går det? spurte jeg henne, – jeg skal ha en øl, sa jeg samtidig til bartenderen, – det går bra, fikk hun frem gjennom lattehikstene – en øl til meg også, hun måtte anstrenge seg for å si dette til bartenderen mellom hikst og host og kremt av latter. Nå var det jeg som ristet på hodet, hun lo virkelig svært mye og til dels kraftig, det er ikke normalt. Det må være noe som går av henne. – Det blir 46 kroner, sa bartenderen. Jeg betalte, hun betalte, og hun lo fortsatt så hun holdt seg for magen og hev etter pusten. – Jeg skal ha en øl til, sa jeg til bartenderen. Jeg hadde jo glemt min kamerat som også skulle ha øl, hun lo virkelig svært mye. Hva er det som går av henne? Jeg gikk til min kamerat og spurte om han kjente hun der som lo så mye, og så sa jeg navnet på henne, om han kjente hun der som lo så mye og hadde det navnet jeg nettopp hadde nevnt, – nei, sa han. – Hun ler svært mye, sa jeg. – Det er noe som går av henne. Og så kom jeg med eksemplene, de samme eksemplene jeg har lagt frem for dere, akkurat på samme måten, fra begynnelsen, jeg har en venninne som ler svært mye, og så videre, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? det var denne setningen som slo henne ut, hun ler virkelig svært mye. – Der er du jo, sa jeg til henne. Og da lo hun så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Kan du forstå det? kan du forstå det, spør jeg? og min kamerat, om han kunne forstå det eller ikke, gikk leende bort.

ES2004

Mannen med treet

I morgen skal jeg gå en liten fjelltur, eller tur i fjellet er kanskje riktigere å si, når den bare skal vare en søndag, og i den forbindelse leste jeg gjennom noen gamle naturtekster jeg har skrevet. Jeg skrev nemlig flittig om alle mulige ting, også på den tiden det var umulig å legge det ut på internett, og få andre til å lese det. Hver eneste fjelltur jeg har gått, har vært planlagt sin fortelling, og de fleste av dem har jeg begynt på, og noen har jeg fått ferdig. De passer seg imidlertid ikke her på bloggen, i hvert fall ikke som jeg leser dem nå, og jeg valgte i stedet å hente frem en gammel fortelling jeg skrev i 1996, da jeg hadde en ide om å gi ut en bok med tittelen: «Historiefortellinger fra en morsommere verden». Kanskje var heller «Historiefortellere» ordet jeg brukte.

I alle fall skulle dette bli en moderne slags roman som skulle sprenge alle grenser for sjanger, slik jeg tenkte det. Det skulle være dramatikk, med en liten gjeng som var samlet på en slags kneipe, og fortalte hverandre historier. Så skulle historiene være ordentlige noveller og fortellinger, men altså fra en morsommere verden. Handlingen skulle også foregå dem i mellom (men hvordan den handlingen skulle være, hadde jeg ikke så klart for meg).

Jeg skrev riktig mange av fortellingene som skulle være med, nok til å fylle en bok faktisk, men jeg ble lei av stoffet, og ideen var nok heller ikke så god som jeg følte den var. Slik er det gjerne med ideer. Så alt sammen har blitt liggende som et av mine mange aldri fullførte roman- eller bokprosjekt.

Men i dag skal jeg altså poste en av fortellingene. Den er riktig så søt, på sitt vis riktig så ubehjelpelig, på sitt vis slett ikke så verst. Jeg gjør det beste ut av det, kan man si, selv om det ikke er så lett å skrive en stor og betydelig episk fortelling, når man er 22 år gammel. Og forresten, treet er inspirert av en diger eik vi hadde utenfor vinduet i Hans tanks gate 18, der jeg bodde den gang. Og også jeg kunne gripe den digre greina, en gang den ble blåst bort til vinduet mitt.

 

En fortelling av Eivind Salen.

 

Det var en gang en mann som eide et tre. Hver dag satt han ved vinduet sitt og kikket på treet. Noen ganger gikk han også ut for å se på det nærmere. Han kunne da tydelig se hvor enormt treet hans var. Stammen var så tykk at to velvoksne menn ikke kunne holde rundt det, og så tykk måtte den være skulle den kunne bære de veldige greinene. Greinene var så digre at de lignet mer på trær enn på greiner. En grein var større enn alle de andre, den var så stor at man snakket om den i øst og man snakket om den i vest, og ingen hadde sett en større grein.

Mannen som eide dette treet var ikke kjent for å snakke om hva som helst. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, bare gryntet han og gikk videre. Spurte man han om han kom til et eller annet arrangementet, eller en av bygdas storslåtte festligheter eller simpelthen et teselskap, da gryntet han om mulig enda mer gryntende. Det eneste han ville snakke om var treet sitt. Spurte man om hvordan treet hadde det, kunne han si: «Ja, jo, det er stort og friskt. Treet har det bra.» Han kunne legge ut i det lange og det brede om treet sitt.

Bygdefolket hadde vennet seg til mannens væremåte. Når mannen en sjelden gang stakk innom bakeren for å kjøpe seg brød, spurte ikke bakeren hvordan det forrige brødet hadde smakt, men i stedet spurte bakeren om treet hadde fått noe næring siden sist. «Det er mye næring i godt regn,» kunne mannen si da. Likeledes foregikk samtalene hos slakteren, hos grønnsakshandleren, og i alle butikker mannen stakk innom. Kjøpmennene hadde lært seg at for å få denne mannen i godt humør, så måtte man spørre om treet. Men denne mannen kjøpte sjelden noe ekstra, selv om han var i godt humør.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter og slik gikk vår. Dette gjentok seg, og treet vokste.

 

Så hadde det seg en sommer, at det ble slik en fryktelig tørke. Det pleide være slik at det var blå himmel og sol i bygda om sommeren, men nå var det så mye sol at regnet rent ikke fikk slippe til. Mannen med treet ordnet seg da slik til at han brukte vannslangen for å gi treet den næring det trengte. Men tørken var lei, og en liten vannslange er ingenting sammenlignet med en regnværsskur fra hele himmelen! Mannen vannet likevel hver dag, han vannet ikke bare jorda, men sprutet også en god del vann rett på treet for å skåne barken som sprakk i tørken.

Dagene gikk og regnet uteble. Da dagene ble til uker måtte bygdas ledende menn ta affære for at bygdas befolkning i det minste skulle ha drikkevann nok. «Selv det kan det bli dårlig med,» var det en som sa, og alle de andre forstod straks alvoret. Det ble fra øyeblikkelig stund bestemt at all vanning skulle være forbudt. En stakkars frivillig ble sendt for å bringe denne sørgelige meldingen til mannen med treet. Mannen med treet stod og vannet treet sitt med en bekymret mine i ansiktet, da sendebudet kom. Sendebudet tok av seg lua og tørket pannen med den, hilste på mannen som gryntet tilbake, og sa så frem sitt ærende. «Jeg kommer med melding fra bygdas ledende menn. All vanning er fra øyeblikkelig stund forbudt.» Mannen så bort på sendebudet, skrudde av vannet og sa ikke mer.

Nye dager gikk. Bygdas befolkning hadde nå to ting å bekymre seg for. Først og fremst var de bekymret for tørken som så brått hadde satt inn. Dernest var de bekymret for mannen med treet. Siden han fikk høre om vanningsforbudet hadde han ikke sagt et ord, han hadde ikke en gang vist seg i bygda. Hvor han fikk maten sin fra var det ingen som visste, folk visste ikke om mannen fikk mat i det hele tatt!  «Det var som han skulle lide med treet,» var det en som sa, «om ikke treet får næring vil ikke han ha det heller.» De fleste mente at det i så fall ville være en edel handling, men noen la til at treet nok ville klare seg, og om mannen spiste eller ikke ville treet klare seg likevel. Ved siden av tørken i seg selv, var det mannen med treet det ble snakket mest om i bygda i denne vanskelige perioden. Det ble diskutert å sende et nytt sendebud for å sjekke hvordan det stod til med mannen, men man kom til at hvis mannen ville være i fred, så skulle han få lov til det.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han dro aldri ned til bygda. Han satt bare ved vinduet sitt og stirret på treet som dag ut og dag inn måtte stå ute i den brennende heten, uten så mye som en sky til beskyttelse for solen. Den knusktørre bakken gav ikke fra seg så mye som en vanndråpe, treet fikk ingen annen fuktighet enn det selv hadde tatt vare på i tider med overflod. Bladene ble matte i fargen, barken ble for hver dag tørrere, hele treet virket til å skrumpe seg sammen i sin nød – og mannen kunne ingenting gjøre.

Men en dag satte regnet inn, og vare i tre samfulle dager. Bladene fikk tilbake sin grønne farve, barken ble frisk og fuktig, greinene strakte seg ut igjen og treet livnet til i all sin kraft. Mannen gikk atter til byen for å kjøpe brød. Alt var ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter, slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en høst, at det ble slikt et fryktelig uvær. Det pleide å være slik at det var regn og vind i bygda om høsten, men denne gangen tok det ikke slutt, det bare forverret seg. Det pisket regn og blåste verst. Det blåste slik at takstein ramlet av, og folk ramlet over ende. Mannen med treet satt i vinduet sitt og så på treet som stod der ubeskyttet. Vinden fikk gjøre med treet som vinden ville, greinene ble sendt hit og dit, og den kraftige stammen slet visst fryktelig med å holde dem på plass. Mannen reiste ned til byen for å kjøpe noe tauverk, eller hva som helst som kunne hjelpe treet med balansen. Det ble tau, men det viste seg å være umulig å få festet det opp. Hvor skulle han knytte det? Han tok med seg tauet inn i huset sitt, og kunne ingenting gjøre. Vinden varte, treet var ubeskyttet, og greinene veivet.

            Folk i bygda holdt seg selvsagt stort sett inne i uværet, men av og til må man bare ut samme hva slags vær der er. Det ble da snakket om at noen hadde sett en skikkelse sitte utenfor huset til mannen med treet, og noen med ekstra godt syn hadde visstnok sett at dette var mannen selv. Det var dette det ble snakket om når folk møttes i butikken under uværet, etter at de hadde snakket om uværet selvsagt. Folk kom til at mannen med treet antageligvis også denne gangen ville gå gjennom de samme prøvelser som treet. Når treet ikke fikk ly for været, skulle ikke mannen ha det heller. Ingen kunne se noen annen grunn til at noen ville være ute i slikt uvær.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han sov ikke stort heller. En natt hadde han hørt en slags banking, som om noen slo mot et vindu. Han hadde stått opp, og gått for å undersøke. Utenfor var bare uværet og treet, i sin uopphørlige kamp. Mannen med treet hutret og frøs der han stod i døråpningen og iakttok dette grufulle synet, for det var virkelig grufullt å se treet i mørke natten stå der og veive ukontrollert med greinene, skyggene falt overalt. Mannen grøsset seg, lukket døren og gikk inn og til sengs igjen. Han trengte søvn, det trengte ikke treet og aller minst uværet.

Mannen hadde ikke før lukket øynene igjen så var bankingen der igjen. Det banket og banket, tydelig mot glass. Mannen hadde igjen stått opp og igjen gått for å undersøke om det var noen utenfor. Ingen var der. »Hallo!» ropte mannen. Ingen svar. »Hallo!» ropte mannen igjen, litt høyere. Alt som hørtes var ulende vind og brusende tre, i klaskende regn. Stort annet var ikke å se heller. Det var mørkt som bare en uværsnatt kan være. Da mannen igjen hadde lagt seg banket det på ny. Samme hvor mye mannen holdt seg for ørene ville ikke lyden av banking gi seg. Nå måtte han finne ut hva dette var. Han gikk etter lyden. Det var visst fra loftet. På loftet hadde han et enslig lite vindu, det var derfra bankingen kom. Mannen tenkte på hvordan noen kunne komme opp dit, og så midt på natten i dette uværet. Men det var ikke mennesker som banket, det var den store greina! Vinden var så kraftig, at den største greina ble blåst helt bort til vinduet, der den banket og skrapte, nesten som den ville ha hjelp. Mannen stod forstenet av synet. Så hadde han gått bort til vinduet og åpnet det så regnet fløy inn. Mannen stod der, greina presset sine ytterste kvister inn vindusåpningen, liksom som den ville ha ly. Mannen grep fatt i den, og trakk den så langt inn han kunne. Der holdt han den.

            Det samme gjorde han hver natt.

Men så en dag dukket et solglimt opp, skyene ble hvitere og vinden løyet. Greinene på treet fant tilbake til sin vante plass, og veivet ikke lenger omkring. Mannen og treet kunne omsider hvile. Igjen hadde håpefullt vær fulgt fryktelig. Igjen var alt ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en vinter at det ble slik en fryktelig kulde. Det pleide være slik at det var frost og snø i bygda om vinteren, men denne gang var frosten ledsaget av et så tett snødrev at selv de eldste i bygda ikke kunne huske at det noen gang hadde snødd så mye og tungt. Snøen tok seg til rette, la seg der den landet og ble der. Det ble selvsagt måket, men snøen lavet ned dag og natt, falt og falt, uten stans. Mannen med treet børstet bort snøen fra de nederste greinene med en lang pinne, de greinene som hang høyere oppe nådde han ikke. Disse greinene fikk hver dag og hver natt nye lag med snø, og de hang tyngre og tyngre. Dess større greinene var, dess mer snø var det på dem. Den største greine hadde mest snø av alle, den greina som den høsten hadde banket på loftsvinduet og spurt etter hjelp. Nå bøyde den seg nedover, og ville liksom ha hjelp igjen. Men samme hvor langt ned den bøyde seg, hadde ikke mannen lang nok pinne til å børste av snøen. Mannen med treet kunne ingenting gjøre. Snøværet bare fortsatte.

            Folk i bygda hadde gitt opp å måke bort snøen, og holdt seg heller innendørs. De tenkte vel som så, at før eller siden ville også dette været gi seg, solen vil varme, snøen vil smelte og naturen vil måke seg selv. Men uansett vær er det alltid ærender å løpe, da snakket bygdas folk om snøen som aldri hadde vært dypere og kulden aldri sterkere, men at kald vinter har gitt varm sommer. På den måten muntret de seg opp. Etter å ha snakket litt om kulden og snøen, falt gjerne noen ord om mannen med treet. De som hadde sett ham kunne fortelle at ingen hadde sett ham mer nedtrykt. Noen hadde vært så nysgjerrige at de i kulden hadde tatt turen opp til mannens bolig, og sett ham stå med en pinne og børste den lille snøen som var på de nederste greinene, og rett som det var stoppet opp og sett mot de øverste. Da hadde han stått stille en stund, ristet på hodet og satt seg ned med hodet i hendene. Ingen hadde turt å snakke med ham.

            Mannen med treet hadde en grusom tid. Greina hang sørgmodig mot bakken. For hver dag med snø kom greina bare lenger og lenger ned. De andre grenene hadde det også tungt, men ingen som den største. Til slutt klarte ikke mannen holde det ut. Han kledde seg ekstra godt, reiste ned til bygda og kjøpte den lengste stigen som var å få kjøpt. Denne fikk han fraktet med seg hjem , og plassert opp mot treet. Han fant frem en rive som kunne måke bort snøen, og med denne i hånden klatret han opp stigen. Så var det bare det at greina var så svær, at når stigen var plassert mot trestammen kunne mannen ikke rekke bort til den skikkelig, selv om riven ikke var av de korte. Hadde det vært sommer, kunne han kanskje klatre bortover greina, men nå var det altfor kaldt og han var så stiv i leddene, og det er uansett vanskelig å klatre med votter. Han klatret derfor ned stigen igjen, for å sette den opp på ny.

            Denne gangen satte han stigen direkte mot greina, den hang så langt ned at det var mulig. Han målte også med øynene, og fant at han fra toppen av stigen ville rekke langt bortover greina så lenge han tok riven til hjelp. Med riven i høyre hånd, klatret han til topps i stigen, som hvilte stødig mot den stakkars greina. »Nå skal jeg hjelpe deg,» sa mannen, og slengte riva i en bue over hodet samtidig som han holdt den i skaftet, taggene på riva landet et godt stykke oppe på greina og boret seg ned i snøen som planlagt. »Nå skal du bli fri,» sa mannen, og trakk riva til seg. Flere titalls kilo snø gled av på denne måten, og greina ble så lettet at den ikke lenger fant grunn til å henge mot bakken; I nyvunnen frihet reiste den seg atter mot himmelen, men stigen som hadde støttet seg mot den hengende greina, var fortsatt plantet i bakken og kunne slett ikke være med på greinas himmelferd. Stigen ble nødt til å støtte seg mot løse luften, og der er det ikke mye støtte, så stigen falt. Dette gikk så fort for seg at mannen med treet ikke rakk å få tankene med seg, men med instinktets hjelp grep det eneste han kunne få tak i, og det var greina som seilte oppover. Mannen seilet med, mens stigen ramlet ned i snøen.. Greina fløy saktere og saktere til den kom så høyt som den kom. Mannen hang i en kvist på tuppen, og hadde det ikke snødd så fælt kunne han fra denne høyden sett hele bygda og mer til. Dette varte bare et øyeblikk, før mannens tyngde der ute blant kvistene gjorde at greina begynte å bevege seg nedover igjen. Denne gangen raskere og raskere, helt til den var lengre nede enn noensinne, lenger nede enn det snøen hadde tvunget den, lenger ned enn den var ment til å være, så langt at stammen ikke kunne holde den lenger. Stammen gav beskjed at nå fikk det bære eller briste og treet samlet sine krefter, tok spenntak for å redde greina og trekke den opp og tilbake på plass; men mannen hang der på tuppen, og vinterkulden hadde gjort styrke og spenst veikt og stivt. I et øyeblikks klarhet skjønte mannen dette, og var beredt til lette greinas byrde ved å slippe seg selv ned, men det var øyeblikket for sent. Med et veldig brak, knakk greina, og mannen falt og greina falt over ham.

Snøværet fortsatte enda noen dager før solen tittet frem og skapte varme. Snøen smeltet og rant bort. Folk i bygda kunne gå ut som før og alt var igjen ved det gamle. Bortsett fra at treet manglet ei grein.

 

 

 

Eivind Salen

Ide 1996 eller slikt, jobbet med den siden.

Versjon 2 Skrevet ut 12 August

 

Fylliken (en novelle)

En del omøblering på postene førte til at denne fredagen ble ledig, og jeg velger å fylle den med en gammel tekst jeg skrev på 90-tallet. Det er en novelle som ikke er god nok til å bli utgitt, men ikke så svak at den aldri må postes, den er slett ikke verst. Den passer akkurat til å bli postet bakover i tid, slik at det ikke blir så lett å finne den. For dem som finner den, venter kanskje en glede, og i alle fall noe å tenke over.

Fylliken

En Novelle av Eivind Salen

 

Det var et av de årene jeg var student, et av de tidlige årene hvor jeg jobbet på et studentsted. Det var ikke store greiene, det var en episode blant mange, jeg husker den sikkert helt feil nå, men det rare er at jeg ikke har glemt den. Det var bare en uvesentlig hendelse, jeg sikkert husker helt feil nå. Slik jeg husker det, skulle jeg jobbe under en eller annen konsert vi arrangerte, en av de kjedelige. Den interesserte meg ikke det minste, og den interesserte ikke så mange andre heller, dømt ut fra publikumsoppmøte. Det var kort sagt en kveld med alle forutsetninger for å gå i glemmeboken.

            Skal vi se, hvordan var det nå? Var det ikke Reidun jeg satt i billetten med, tro? Reidun med sine briller, og sitt strie, brune hår alltid satt opp i hestehale? Jeg tror det var henne, vi satt i billetten og pratet med hverandre og drakk vår gratis kaffe; det vil si, hun pratet, mens jeg drakk kaffe. Hver gjest fikk umåtelig service, vi ville nødig gi slipp på enhver som gav oss noe å gjøre. Heldigvis var det en viss pågang mens vi satt der, ikke så mye på grunn av konserten, som på grunn av det var tidlig på semesteret slik at folk hadde penger, og at klokken var sånn rundt ti, halv elleve, den tiden der de som hadde til hensikt å komme, kom. De fleste temmelig fulle. Det måtte man vel være, for ikke å styre unna en sånn konsert. Gjestene var vel venner av bandet, kan jeg tenke meg, de var nå på vei mot noe de egentlig ikke ønsket, og måtte drikke seg mest mulig sanseløse, for at musikken ikke skulle bli altfor påfallende. Reidun og jeg solgte billetter til disse menneskene. Hun snakket med dem og tok i mot penger, jeg ordnet med stempel og vekslepenger, fysj for noen tåpeligheter vi kunne oppleve. Jeg satt der og måtte konkurrere med fulle folks regneferdigheter og etterkomme de rareste ønsker når det gjaldt stempling. En av de som skulle på denne konserten her, måtte ha et ekstra stempel på albuen, for han pleide alltid å vaske seg etter å ha vært på do, og han måtte sikkert på do denne kvelden her, som han sa og så åpnet han munnen og gapte, som om han for alvor skulle understreke at her hadde vi å gjøre med en spøkefugl man ikke opplever hver dag. Vi gav ham stempel på albuen vi. Det er rart med hvor idiotiske fulle mennesker virker når man selv er edru, de latterlige samtalene, blikkene og faktene, alt de har for seg. Jeg har fortalt mange om han som skulle ha stempel på albuen. Måten han fremstår på er ikke udelt morsom.

            Å være en av dem som jobber for slike frivillige organisasjoner på studentenes utesteder, er ikke så kult som det kanskje kan virke utenfra. Mesteparten av tiden, enten man står i billett i garderobe, i bar, eller til og med når man har fri, mesteparten av tiden går uansett med til å vente på at konserten skal bli ferdig, slik at arrangementet kan avsluttes, og vi alle kan gå hjem eller på nachspiel. Nachspiel gikk for å være obligatorisk, enhver studentpamp vil kunne berette i timevis om de legendariske nachspiel de hadde nettopp i hans eller hennes tid, men i virkeligheten var det slett ikke slik, de færreste gikk på nachspiel. Etter endeløse timer gudsjammerlig venting, skulle man så ta fatt på øldrikking og nye timers venting før man endelig kunne gå hjem, enda trøttere og dertil full? Nei, det var helst å komme seg hjem så fort det var ryddet, og glede seg til en fest der man selv kunne delta, eller en frikveld hvor vi kunne utnytte vårt idealistiske arbeid, til å få oss noen billige øl i godt selskap. Jeg angrer ikke et øyeblikk jeg tok del i disse miljøene. Det sier jeg til tross for at flesteparten av arrangementene våre besto av band det aldri ble noe av, og jeg husker jobbetiden som venting, venting, litt arbeid og venting igjen. Nevnte jeg at vi kunne være opptil tjue stykker på jobb, der et utested som måtte betale sine ansatte ville nøye seg med tre? De er ikke så populære noen av arrangementene vi har.

            – Se han der, nikker jeg til Reidun, og lar henne oppdage en person, håpløst beruset, som har som mål i livet å komme seg ned en trapp. Hvert trinn er en hindring, han skal bare være glad han skal ned og ikke opp, det er vondt å tenke seg hvordan disse slappe beina skal kunne mobilisere styrke til å bære en kropp, selv en sped én som hans. Det er å slenge foten utfor et trinn, ramle ned, gynge litt, og så gjenta prosessen, med høyre hånd trygt støttet mot rekkverket. Går det galt, sørger han for å ramle med skulderen mot veggen. Han ser ut til å ha erfaring med å gå ned slike trapper. Det er helt utrolig at slike personer kan finne på å komme seg inn på et studentsted. Tjukk, svart skinnjakke, venstre hånd liksom lett henslengt i lommen. Håret er vel helst sort, men så fettet og stivt at det gir inntrykk av å være grått. Den lille komiske barten er av samme farge. Hele mannen er liten, og sanseløst bedrukken. Undres hva planer denne herren har for morgendagen?

– Ja, han har nok hatt seg litt for mye… eller noe sånn, sier Reidun og ler. Hun var full av slike standardreplikker, Reidun. Det er ikke mye saft i dem, men de bryter nå i hvert fall stillheten.

             Denne mannen vil inn. Det er mange rom å være i, i dette studenthuset, men han vil visst på konsert. Jeg husker nokså godt hvordan det var da han kom bort, det var litt komisk, og litt ekkelt. Det er aldri godt å vite hva slike fylliker vil finne på. Han her var harmløs og hjelpeløs. Han måtte hele tiden støtte seg mot bordet vi satt ved. Øynene hans fløy hit og dit, og tok bare et øyeblikks pause mens han snakket. Da var det som hele kroppen samlet seg i felles anstrengelse om å gjøre seg forstått. Først formet de sprukne skrukkete leppene seg, så gjorde tungen forsøk på å finne sin posisjon og mens dette foregikk sendte stemmebåndet ut sine merkverdig pipende lyder, som sakte, sakte ble til ord, og av og til setninger. Etterpå stod han bare og svaiet, fullstendig utmattet etter utblåsingen. Han kunne ikke forstå hvorfor han måtte betale, og det var dette han spurte om. Etterhvert maktet han å samle seg i konsentrasjon også om å lytte, da stod han helt stille – stillere enn når han snakket – og øynene var konstant festet på et fast punkt (at dette punktet ikke hadde noe å gjøre med det vi snakket om var ham uvesentlig). Da fikk han med seg at det var konsert. Han stod og svaiet igjen. Det var ikke mulig å vite om han tenkte. Han spør – som om han har glemt at det er konsert – om det er konsert. Jeg svarer, og han får frem et spørsmål om hvilket band det er som spiller. Jeg sier navnet, og han forsøker å gjenta det men etter første stavelse glipper det for ham, og han fyller ut med sine egne lyder og sier navnet på et band som aldri har eksistert. Jeg smiler til dørvakten som smiler tilbake.

            Reidun som sitter ved siden av meg tar i mot de hundre kronene konserten koster. Mannen bare slenger ut hundrelappen, det virket som om det var uten betydning om det var hundre, femti eller tusen han slengte ut, det virket ikke en gang som han fikk det med seg hva det var. Han bare veltet inn i konsertlokalet og forsvant. Vakten ser litt brydd ut, lurer nok på om mannen kanskje ikke skulle være sluppet inn? Så får vakten øye på noen kjente han kan snakke med, og glemmer det hele.

            Det var som sagt ikke noen populær konsert. Bandet var ukjent og prisen var høy. Det var lite å gjøre i billetten. Jeg bruker derfor tiden til å smugkikke på denne gjesten jeg nettopp har sluppet inn. Han sitter der, i konsertlokalet, midt på gulvet med en halvliter i hånden. Nesen og ansiktet er rødt og skrukkete, hele ansiktet, hele kroppen bærer preg av tidligere fyll. At det er konsert på scenen enser han ikke en gang. Han ser bare rett på en av søylene som er plassert i konsertlokalet, og selv denne ser han på med et tomt blikk. Han merker heller ikke at vi i billetten – og vakten – ler av ham.

 

Kvelden skrider frem. Jeg blir ferdig i billetten, går og rydder. Den fulle sitter der, på nøyaktig samme plass, midt på en stol, ikke noe bord. Jeg kan ikke la være å se på ham og å tenke på ham, store perioder glemmer han også ølglasset. Han holder det bare i hånden, og det er like mye øl i det hele tiden. Konserten spiller, bandet er dårlig, musikken likeså. Det er altfor høyt. Jeg går ut av konsertlokalet. Den fulle gjør det samme, ser et kort øyeblikk på meg, og forsvinner inn i puben som ligger ved siden av. Ølet har han ikke med seg. Jeg ser meg rundt etter noen å smile til, jeg smiler til Reidun som smiler tilbake.

            Konsertlokalet har to barer, en i første etasje og en i andre, i mezzainen. Andre etasje går liksom rundt første etasje, med et hull i midten på en måte, slik at det er mulig å se konsert også fra andre etasje. Så det er en liten bar der også, med en liten tappekran. Der står jeg og har ikke noe å gjøre. Jeg tenker på mitt, på Kristin antagelig, og forsøker å få tiden til å gå som best jeg kan. Det er ørkesløst kjedelig. Jeg griper et glass, kaster det opp i luften, tar i mot. Gjør det er par ganger. Så trommer jeg litt på tappekranen og blir stående. Når det kommer kjente forbi, smiler jeg. Klokken kvart over elleve kom én og skulle ha øl. Jeg lirer av meg setninger, selv om jeg ikke kjenner personen, så gir jeg ham ølet og tar betalingen. Han snur uten å se på meg. Jeg tenker igjen.

            Espen, en av de andre som jobber der, men som i kveld har fri, kommer mot meg, jeg blir glad og håper han kan snakke med meg, for å korte ventetiden. Det vil han, han kommer rett bort, hilser, kjøper øl og blir stående. Mens jeg snakker med ham, kommer Unni, en annen av dem som jobber, og som i dag ikke har fri. Hun sier det var en som klaget på meg, av at jeg var så avvisende mot ham.

– Hvem da? spør jeg, og Unni svarer at hun visste ikke, det var ikke hun som hadde hørt det. Espen sa det var sikkert bare noe tull, jeg er nå så hyggelig, Espen sier alltid slik når det er festligheter. Jeg vet ikke hvordan det har gått med ham.

 

Etter den kjedelige enmannsbarjobben, er det frivakt. Jeg går da rundt i huset, vil finne noen å snakke med. Jeg bestemmer meg for å gå inn i puben i naborommet for å hente en kaffekopp. I puben sitter fylliken, med et nytt ølglass, like fullt som det han hadde hatt i konsertlokalet. Det er en ustanselig summing av menneskestemmer i lokalet, og musikken, en eller annen Beatleslåt, høres knapt. For å komme til baren må jeg passere bordet der fylliken sitter. Jeg gjør det uten å se på ham, jeg ser på ham i det jeg begynner å gå, men i det jeg nærmer meg og går forbi ser jeg vekk. I det jeg passerer hører jeg en lyd, og skvetter slik at jeg snur meg før jeg rekker å reagere. Den fulle er akkurat i ferd med å strekke ut hånden for å gripe etter meg, men klarer ikke å koordinere bevegelsene skikkelig, og griper i tomme luften samtidig som han mister balansen i stolen. Han snakker og gir lyder fra seg, i det han gjenvinner balansen. Så retter han seg opp, og skal feste blikket rett på meg, men det er bare glass, glass, glassaktig.

– Du liker ikke meg du, sier han.

Jeg vet ikke, jeg løy, og sa han tok feil. Det er bare menneskelig, når man blir stilt ovenfor en situasjon man ikke vil vedkjenne seg, og som man ikke har rukket å tenke gjennom på forhånd. Da har man en tendens til å benekte alt, selv om man ellers ikke pleier å lyve, og selv om det i situasjonen ikke er noe farlig å si sannheten. Jeg kunne vel like godt si at jeg ikke likte ham? Eller at jeg syntes det var ubehagelig at han var så full? Det var sannheten. Men det var ikke direkte løgn det jeg sa heller. Jeg hadde ikke i mot ham, sånn sett, annet enn at jeg synes ekle fulle folk er vanskelige å ha med å gjøre. Jeg vemmes av dem, det er saken.

– Nei, du liker meg ikke, sier han.

Jeg vet ikke, jeg får det for meg at jeg for enhver pris må unngå denne karakteristikken. Hva betød vel det om han trodde jeg ikke likte ham? Neste morgen ville han vel ha glemt alt uansett? Men jeg skulle overbevise ham om at jeg syntes han var helt ok, noe jeg ikke syntes. Jeg setter meg ned ved siden av ham, det er et lite rundt bord, jeg forteller ham at jeg har ingenting i mot ham, at det er kjekt at han er på konserten og at hvis han har trodd noe annet så er det helt feil. Jeg klapper ham – for sikkerhets skyld – litt på skulderen. Han svaier litt der han sitter, det virker lettere for ham å følge med nå, han er ikke så konsentrert på å holde alle muskler under kontroll, slapper mer av. Jeg tror han fikk med seg hva jeg sa. Jeg smiler til ham, nikker, og går fornøyd for å hente koppen med kaffe.

– Du liker meg ikke du, hvis ikke hadde du ikke gått!

– Jeg skal ikke gå, jeg skal bare hente en kopp kaffe, sier jeg, og angrer.

 

Jeg tror det er en av menneskets sider at når det føler det gjør en edel gjerning, så er det lettere å motivere seg for å gjøre noe man ellers ikke ville gjort. Jeg tror mennesket liker å føle at det ofrer seg. Jeg vet ikke, jeg kan ikke se noen annen grunn for at jeg holdt mitt ord og gikk tilbake til fylliken. Jeg kunne med letthet forduftet, og ville neppe sett ham igjen. Jeg har ikke sett ham igjen siden. Nåvel, jeg følte meg meget edel da jeg satte meg ved hans bord. Det var liksom kveldens gode gjerning det. Eller var det dette ønsket, om at han skulle la være å tro at jeg ikke likte ham, som fullstendig hadde tatt makten over meg? Jeg husker at jeg var glad, stolt, da jeg satte meg. Jeg smilte og drakk kaffe. Tenkte bare på hvilke ord jeg skulle velge når jeg siden skulle fortelle om dette.

            Fylliken hadde begynte å drikke igjen.

            – Jeg har så vondt her, sier han plutselig, og holder seg for hjertet, og i det han sier det forandres stemmen hans. Den blir sår og vond, lys og jamrende, det er en piping som om både stemmebånd, kropp og sjel, er forvridd. Samtidig beholdes det snøvlete, utydelige. Og langt under ligger en anelse bass. Jeg har så vondt her.

– Har du? sier jeg, hva skal jeg si da?

Han nikker, hodet går dypere og dypere for hvert nikk, leppene smalnes. Han ser ut i rommet, stirrer, han har en slags rykning i hele kroppen. Musklene er strammet overalt.

– Det er søsteren min… Munnen hans skjelver, ansikter vrir seg i smerte, eller i fyllekramper. Jeg kjenner jeg blir anspent, engstelig for å komme opp i en vanskelig situasjon. Men jeg sier ingenting, drikker bare av kaffen, som er gammel og beisk. Den har nok stått for lenge på trakteren. Fylliken ser ikke på meg, han ser i tomme luften, munnen er liten under den fettete barten. Han trekker pusten for å si noe, sier det ikke likevel, og virker fortvilet over å la være. Så rister han på hodet, og sier igjen, som om han har glemt at han allerede har sagt det.

– Jeg har så vondt her… det er så vondt.

            Jeg bare nikker, jeg begynner å bli nervøs, og konsentrerer meg alt jeg kan for å skjule nervøsiteten. Han griper om hjertet sitt, som han har tenkt å rive det ut, river og sliter i brystet. Jeg kan se på senene i hånden at han bruker krefter. Jeg tenker ut hva jeg skal si hvis den pinlige pausen varer for lenge.

– Hvorfor har du vondt der? spør jeg.

– Det er søsteren min, svarer han, og blir sittende, …hun ligger på sykehuset.

I det han sier det, kommer en gammel kjenning og hilser på meg i farten.

– Det var ikke bra, sier jeg, til fylliken, samtidig som kjenningen i sin beruselse kommer bort til meg, og gnir meg i skuldrene, og gauler: «Hei sjef! Er det du som sitter her i dag? Du er faen så sjef! Jævla kult.» Jeg nikker og smiler til ham, det er rart med slike fulle folk. Jeg kjente ham knapt. Nå husker jeg ingenting av ham. Kanskje vi gikk på samme fag eller noe sånt?

– Ja, svarer fylliken, selv om jeg ikke har stilt ham noe spørsmål, – huset hennes brant opp, og hun var i det…

Stemmen hans går i fistel før hver pause. Hånden som skal gripe ølglasset skjelver sånn, at han lar det være. Jeg nidrikker min kaffekopp.

– Hun har tredje grads forbrenning, over hele kroppen, ansiktet hennes…

            Jeg husker jeg tenkte på om det hadde vært noen branner i området i det siste, jeg kunne ikke huske å ha lest om noen i avisene. Det slo meg også at han sikkert ikke visste hva forbrenning var, hvordan brannskader inndeles i grupper og hva som er poenget med inndelingen. Jeg ville si noe, men nå, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg hadde ingenting å si. Rett som det var fortsatte han, det var helt umulig å vite om han registrerte om jeg eller noen som helst fulgte med på hva han sa.

– …jeg er så glad i henne… jeg kjenner det her… det er så vondt… jeg klarer det ikke…

Og hånden gned seg rundt venstre bryst, hodet rullet hit og dit, og han pustet, og øynene… de, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dem. Det var noe intenst i blikket, noe, en slags energi, ikke i øynene men i kroppen, øynene var det eneste stedet å få det ut. Det strømmet ut, vettskremt og lidende. De var vidåpne.

– Jeg er sikker på at det er vondt, sa jeg.

Han lente seg tilbake i stolen, gned seg i barten med tommel og pekefinger.

– Du tror meg ikke du, sa han. Øynene sluknet.

– Jo, jeg tror du har det vondt, sa jeg, og jeg sa det fort.

– Tror du jeg kjenner det her? spurte han, og holdt seg igjen for hjertet, det gjorde han hele tiden, akkurat som om han nettopp hadde lært hvor hjertet var, og nå – som et barn – måtte benytte enhver anledning til å vise det.

 – Det er jeg helt sikker på, – sa jeg, – ingen liker å miste noen man er glad i, føyde jeg til.

– Jeg har ikke mistet henne.

Han lente seg tilbake igjen, gned seg i pannen med høyre hånd, tydelig oppgitt.

– Hun ligger på sykehuset. Hun har tredjegrads forbreninng. Jeg så henne i dag… men jeg kjente henne ikke igjen, ansiktet hennes, åh, jeg kjenner det her… det er så vondt.

            Hånden gned så hardt på brystet at det kunne se ut som om han virkelig ville få revet ut hjertet sitt. Barten hang der over munnen, som alltid, skjulte munnen. Øynene var blanke, men det var umulig å si om det skyldtes fyll eller tårer, eller hvorfor jeg skulle bry meg om det skyldtes fyll eller tårer. Selv hadde jeg drukket opp kaffen, men kunne liksom ikke få meg til å gå. Han hadde på en måte fanget meg i denne samtalen. Av og til så han på meg, så om jeg sa noe, eller hva han så etter. Jeg prøvde å være så avslappet som mulig. Nå som kaffekoppen var drukket opp, hadde jeg ingenting å nippe til heller. Jeg visste ikke hvor jeg skulle ha hendene, hvor jeg skulle se. Det ble til at jeg ble sittende å snurre litt med den tomme kaffekoppen.

            – Har du kjent det her? spør fylliken plutselig.

– Ja, svarer jeg.

– Har du?

  Jeg nikker.

– Har du hatt det så vondt at du, ikke holder det ut?

– Jaa, nei…

Jeg tenkte på Kristin. Det var ikke lett å være forelsket. Det var direkte vondt å se andre forelskede. Det var uutholdelig å se for seg at Kristin skulle lykkes, og ikke med meg. Da hadde jeg nok kjent det der.

Jeg legger ikke merke til at fylliken er blitt helt fortvilet, tidligere har armene for det meste vært i ro, men nå slår han ut med dem. Hele tiden skal han til å si noe. Han leter etter oppmerksomhet, ellers i rommet. Der er bare beruselse, fest og stemning. Han ser på meg, plutselig og liksom bestemt, men det er så mye fyll i blikket at det blir ingen autoritet over det.

– Tror du på meg? spør han.

Jeg rister halvfornærmet på hodet.

– Ja, selvfølgelig, ingen vil lyve om sånne alvorlige ting.

– Jeg lyver ikke.

Øynene hans er faste som svømmende fjell.

– Nei, jeg vet det.

– Jeg kjenner det her, her, kjenner jeg det.

Så blir klokken elleve, og jeg må på vakt. Det sier jeg til ham.

– Du liker meg ikke du.

– Jo, jeg synes du virker til å være en skikkelig… du virker som du er én som bryr deg, det er bra.

– Jeg bryr meg så voldsomt, jeg kjenner det her.

– Ja, det gjør du, nå må jeg gå, jeg håper det går bra med søsteren din og med deg. – Det håper jeg også… det er så vondt.

Med en gang jeg får forlatt bordet slutter jeg å se ham. Jeg går nokså hurtig til vakten min, det er en ny rundte i baren, baren i første etasje denne gang. Konserten er heldigvis over, så jeg slipper det bråket, men dansediscorytmene over høytaleranlegget er ikke stort bedre. Jeg kjeder meg ut over kvelden.

 

 I ettertid går alle slike kvelder fort. Jeg vet ikke helt hva som siden skjedde. Det var vel det vanlige, stå litt i baren, litt i garderoben, litt rydding. Jeg husker bare at jeg så fylliken bli kastet ut. Jeg stod i garderoben og kunne se det ganske godt. To store vakter, – kjekke og greie, jeg kjente dem godt – drar ham etter seg.

– Dere liker meg ikke!

Stemmen hans er liksom for lys. Vaktene svarer ikke.

– Jeg bodde sammen med søsteren min!

Vaktene drar ham, han er en liten spjæling, ravende full, og kan ikke gjøre motstand.

– Hvor skal jeg gå?

– Hvor skal jeg gå?

 

Det var det hele. Det var en liten detalj i mitt liv. Jeg trodde jeg hadde glemt mesteparten, men det er utrolig hva som trenger seg på, når man bare begynner å tenke etter.