Jeg gjør slik…

Vår alles kjære, fantastiske Irina drev og knuste noen kjeksbiter vi merkelig nok hadde liggende på gulvet. – Irina, hva gjør du, spurte jeg, – sjto ty delaesj, på russisk? Jeg satt og forsøkte å lese avisen på det nye nettbrettet mitt. – Jeg gjør slik, sånn gjør jeg, vot tak, vot, sa Irina, og viste hvordan hun knuste kjeksen med en flaskekork hun hadde funnet.

Advertisements

Twinkle, twinkle little star på norsk

Jeg skrev en post om det jeg kalte Blinke, blinke lille stjerne, om vår lille Irina som har lært sin første sang. Den norske teksten er Blinke, blinke stjerne lill/ Undres hvor du holder til/ Høyt der oppe i det blå/ Kikker ned på alle små. Det er ikke akkurat stor poesi, og det ligner vel heller ikke helt på originalen. – Lag noe selv, da, sa min søster. Og selvfølgelig. Det skal jeg gjøre, eller har jeg gjort.

Tja, det er jo litt flere muligheter, og jeg vil jo gjerne vise frem og foreslå flere. Det er spørsmål hvor tett man skal være til originalen, og hvor fri man skal være for å finne ting som fungerer på norsk. Jeg valgte å skjære gjennom, til en versjon som er på bokmål. Og så laget jeg heller en ekstra versjon på dialekt, som er litt friere og søtere. Den er på Rogalandsdialekt, og skal synges slik.

Første linje på bokmål har jeg lånt litt fra svensk. Skal det være helt originalt, kan man prøve for eksempel Blinke, blinke stjernen min/ du er blank og lys og fin. Det fjerner seg riktignok litt fra originalen. Det kunne fortsatt: Oppe over verden høy/ Som en egen lysglimtsøy. Det er i det hele tatt mange muligheter.

Her er imidlertid den jeg går for, med den engelske originalen like ved siden av. Den er skrevet av Jane Taylor (1783 – 1824), og utgitt i samlingen Barnesanger (Rhymes for the nursery) i 1806. Det var en fin, romantisk tid, der det gikk an å undre seg i rim som dette.

Blinke, blinke stjernen der

Blinke, blinke stjernen der – Twinkle, twinkle little star
Lurer sånn på hva du er – How I wonder what you are!
Oppe i den mørke natt –  – Up above the world so high,
Som en hemmelig stjerneskatt –  – Like a diamond in the sky.

Når den sterke sol går ned – When the blazing sun is gone,
Og ikke skinner noe sted – When he nothing shines upon,
Da kommer du med lyset fram – Then you show your little light,
Blinker, blinker natten lang – Twinkle, twinkle, all the night.

En vandrer i den mørke natt – Then the traveller in the dark
Takker deg for lysets skatt – Thanks you for your tiny spark;
Han kunne ikke se sin vei – He could not see where to go,
Om det ikke var for deg – If you did not twinkle so.

I den mørke himmel blå – In the dark blue sky you keep,
Kikker inn mitt vindu nå – And often through my curtains peep,
For du lukker øyet ditt – For you never shut your eye
Først når solen lyser fritt – Till the sun is in the sky.

Som du glimter lite grann – As your bright and tiny spark
Lyser opp for vandringsmann – Lights the traveller in the dark,
Vet jeg ikke hva du er – Though I know not what you are,
Blinke, blinke, stjernen der – Twinkle, twinkle, little star.

Her er den engelske versjonen, for seg selv.

Twinkle, twinkle, little star

Twinkle, twinkle, little star,
How I wonder what you are!
Up above the world so high,
Like a diamond in the sky.

When the blazing sun is gone,
When he nothing shines upon,
Then you show your little light,
Twinkle, twinkle, all the night.

Then the traveller in the dark
Thanks you for your tiny spark;
He could not see where to go,
If you did not twinkle so.

In the dark blue sky you keep,
And often through my curtains peep,
For you never shut your eye
Till the sun is in the sky.

As your bright and tiny spark
Lights the traveller in the dark,
Though I know not what you are,
Twinkle, twinkle, little star.

Og her har jeg laget en versjon på dialekt:

Twinkle, twinkle, little star

Blinke, blinke stjernå mi,
Ka e’ de’ me’ deg, adle di?!
Høgt der oppe eg deg fant,
Som en liden diamant.

Når den sterke sol e’ vekk,
Det va’ dagens lys me’ fekk
Vise du ditt litla skinn,
Blinke, blinke nåttå inn.

Han som reise mørka nått
Takke deg for lyset godt;
Ingenting kon’an se, nei,
Om du ikkje blinka vei.

Frå den mørke himmelen,
Kikke du på våras hjem,
Lukke alri’ aua ditt
Før hu skine solå litt.

Som du lyse lide grann
Vise vei for vandringsmann,
Elske deg te evig ti
Blinke, blinke stjernå mi.

ES2016

Snu (med tung sekk i fjellveggen)

Jeg forsøker meg med en ny type post, og en ny kategori. Det er «korte poster», om noe som skjedde eller opptok meg dagen innlegget blir postet, noe som karakteriserer dagen, men som jeg gjerne ikke hadde tid å skrive om før senere. Dette innlegget, for eksempel, er skrevet tirsdag 27. september, da jeg er trygt hemme igjen, og ikke engang har fått skrevet ferdig posten om turen det jeg nå skal skrive om skjedde.

Vi var utenfor turstien i Stølsheimen nær Modalen. Vi hadde gått opp feil pass, dette ville bare føre oss ned igjen, på andre siden, ned mot ingenting. Terrenget vi ville gå i lå mot høyere, over en fjelltopp som vi ikke så enden på, men som ikke virket umulig. Alternativet var å gå over denne toppen, eller å gå helt ned igjen passet vi var gått opp, for eventuelt å finne det riktige passet der turstien gikk. Instinktet er hele tiden å gå på, ikke snu gå tilbake, ikke tape høyde. Det var ingen seriøs diskusjon, ingen tanker, vi skulle bare gå over den lille, ekstra høyden, over toppen.

Der vi gikk opp så det lett og greit ut. Det var gresstuster, og det var som å gå i oppoverbakke, bare at vi måtte bruke armer og bein. Praten gikk som vanlig, om andre ting. Sekkene var blytunge, morgenen, første hele dag av turen. Vi hadde praktisk talt alle måltidene igjen oppi der. Og jeg, som forholdsvis nybakt barnefar, hadde ingen fersk trening i å gå i krevende terreng. Jeg hadde ikke vært på ordentlig fjelltur siden min venn og jeg gikk i 2013, en ganske snill tur, var det. Jeg tenkte det skulle være slutt på tiden jeg klatret meg fast, som jeg gjorde en del i yngre dager.

Min kamerat kom litt foran, og fant et sted han ikke kom opp, så han måtte gå litt videre. Jeg valgte å komme meg oppover litt tidligere, og kom på en annen hylle enn ham. Jeg beveget meg på alle fire, tyngdekraften inn mot veggen. Men falt jeg, og begynte å trille, var det mange meter nedover.

Jeg kom meg til en gresstust hvorfra jeg måtte gjøre en ordentlig klatreoperasjon for å komme videre. Vanskelig var det ikke, litt koordinering av armer og bein, holde med hendene, satse med føttene, kneet opp, og så kravle på plass med resten også. Uten sekk ville det ganske sikkert gå ganske fint, med sekk også. Deretter var det å gå langs en skrå steinhelle, skrå vegg av stein, bort dit min venn satt og ventet. Etter det var det videre oppover, vi så ennå ikke toppen. Fra hvor min venn satt, så han ingen store vanskeligheter, men heller ikke altså noe trygt sted å være.

Og jeg tenkte på alt jeg nå har å miste. På min skjønne datter Irina, min kjære kone. De betyr så altfor mye for meg, og livet mitt er altfor godt å leve. Jeg kan ikke tulle det bort. Faller jeg nå, er det altfor dumt.

Så jeg ville ikke gå dit opp med sekk på. Jeg tok den av, noe som var svært dumt, for det var vanskelig å legge den noe sted den ikke ville skli ned. Og da jeg skulle ta den på igjen, var det forferdelig tungvint og vanskelig, tung som den var, og bratt som jeg stod. Jeg hadde en idé om at min venn, som er en bedre og dristigere klatrer, kunne komme og hente den, og ta den med. Uten sekk kunne jeg jo klare det.

Men jeg ville ikke ta sjansen. Jeg ville velge den feige og sikre løsningen, gå ned igjen, helt ned, finne et sted det var trygt. Jeg har for mye å miste. Jeg sa det til min kamerat, – jeg vil ikke gå opp dit, det vil jeg ikke, jeg gjør ikke det.

Kanskje var det vanskeligeligere å få på seg sekken der jeg stod, enn å komme seg opp på den lille hyllen jeg måtte. Vått var det også, lite grann, små bekker rant, antagelig fra regnet natten før. Jeg kavet på meg sekken, fordi jeg måtte.

Ned igjen gikk det på alle fire, tyngdekraften inn i fjellveggen. Det føles sikkert mer skummelt enn det er. Man faller ikke nedover uten at det skjer noe helt feil og spesielt, man må nesten gå inn for det, tyngdekraften er inn i fjellet. Instinktet om at det er farlig slår inn mye før det virkelig er det.

Jeg tok ingen sjanser. Jeg gikk ned. Min venn også. Vi måtte helt ned passet, ned nesten dit vi startet, ned til samme høyde, før vi kunne finne riktig eller nesten riktig pass, og heller gå opp det.

 

 

Borgerkrig – Et dikt av Maksmillian Volosjin

En liten pause tar jeg i dag, fra alt det vonde og skremmende som skjer, og velger i stedet å gå inn i det som gir meg og andre grunn til å like Russland. Det er et land det er lett å kritisere, folk i landet har det ikke alltid så bra, og det er veldig mange ting som gjør livet vondt og vanskelig i Russland, og har gjort det opp gjennom historien. Det er en grunn til at dette er folket som dyrker lidelsen, og som fullt ut forstår Bibelens ord om renselse gjennom lidelse. En av verdenshistorie største forfattere, og etter min mening den ubestridt største romanforfatteren, Fjodor Dostojevskij, har bygget mange av sine mest berømte verk på denne tanken. Og det er kanskje nettopp de vanskelige livsbetingelsene som har gjort at det fra Russland har kommet så mange vakre tanker, så mange nydelige tekster, så mye stor litteratur.

Jeg har jobbet litt med dette, som en hobby, opp gjennom årene, og har oversatt, kommentert og skrevet litt om dikt jeg selv liker godt, på en annen blogg jeg har. Et eksempel har dere her, Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet, et virkelig vakkert vår-dikt, og en flott hyllest til våren. Det handler om en som går i skogen, og ser verden og naturen våkne til liv, og føler slik glede at han ikke vet hvilken sang han skal synge, men at en sang vil det ganske sikkert bli. Jeg tenker på det diktet hver vår, når jeg selv går i skog og mars, vårmånedene. Den russiske originalen, Ja prisjol k tebje s privjetom, det sier jeg ofte til min kone når vi møtes, til vår store felles glede.

Han jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, Maksmillian Volosjin, er ikke av de mest kjente. Langt i fra, jeg hadde aldri hørt om ham før, og kom over ham ved en tilfeldighet. Diktene hans og måten han var på har imidlertid fått ny og relevant betydning i dag. Om den litterære kvaliteten kan være så som så, så er budskapet upåklagelig, og så enkelt servert at det må gå rett hjem hos alle i stand til å tenke og føle.

Volosjin ble født i 1877, i Kiev, Ukraina, som det nå står på engelsk Wikipedia, man slipper aldri unna politikken, den gang var Kiev Russland. Han tilbrakte mange av sine år på Krim. Da krigen kom i 1914 var Volosjin 37 år, og ved revolusjonen i 1917, 40. Han var erklært pasifist, og nektet å ta stilling i krigene som raste rundt ham. I de kaotiske årene med borgerkrig, skjulte han like gjerne hvite soldater på flukt, som røde.

Det er nok også dette som inspirerer ham til å skrive følgende dikt, som treffer midt i blinken også i det som nå foregår i Donbass, og mellom Russland og Ukraina, og i så veldig mange konflikter. Hans ord om at den som ikke er med oss, er mot oss, har også fått moderne betydning etter tilsvarende ord hos en amerikansk president. Der alle hevder å være patrioter, og å skrike opp om fiendens grusomheter, og at vår side kjemper for rettferdighet og sannhet, så nekter Volosjin å ta stilling. Han vil ganske enkelt ikke være med på det, og insisterer på at alle mennesker er like mye verdt. Sånn han skriver det i diktet, får denne tanken ganske mye kraft.

Гражданская война

И там и здесь между рядами
Звучит один и тот же глас:
«Кто не за нас — тот против нас.
Нет безразличных: правда с нами».

А я стою один меж них
В ревущем пламени и дыме
И всеми силами своими
Молюсь за тех и за других.
22. нов, 1919

Og her følger min oversettelse (merk at dette bare er de to siste strofene, hele diktet er lengre, og står her).

Borgerkrig

Og her og der mellom radene

Høres den ene og eneste røst

«Den som ikke er med oss – er mot oss.

Ingen likegyldighet: sannheten er med oss».

 

Og jeg stod alene mellom dem

I brøl og flammer og røyk

Og med all min kraft så ber jeg

For den ene siden, og den andre.

22. november, 1919

Det er synd, virkelig synd, at mennesker som Volosjin har så vondt for å komme til orde når konflikten blir så betent som den er blitt nå, og når hatet er så stort. Det store flertallet i Russland, og i Ukraina, vil være mye mer enig med Volosjin, enn med politikerne og maktmenneskene som styrer landene deres, den gang, som nå.

 

 

Sjakkbrikke

Litt tilfeldig leste jeg i mine 365 korttekster i dag, de jeg hovedsaklig skrev i årene 2003 – 2007, en tekst for hver uke, 52 tekster i året. Pluss reserver, om noen tekster ikke ble gode nok, eller det ble for mange i noen av ukene, eller hvordan jeg nå organiserte det. Jeg systematiserte det så etter dagen de var unnfanget, sånn at det skulle bli 365 tekster, en for hver dag (også skuddåret har sin tekst, så det er 366). Det var dette som egentlig var hovedhensikten med å starte denne greie bloggen i det hele tatt, jeg måtte ha et sted å vise frem tekstene mine. De var akkurat ikke gode nok til ikke å bli antatt av noe forlag.

Jeg så altså gjennom tekstene i dag, siden det nå er veldig hektisk, helt ekstremt hektisk, med oppussing og styr hjemme, mulige eksamener, forskjellige ting sånt. Og så er jeg med i sjakkturnering og vil hver dag se på sjakkturneringen i nærområdet, der hele verdenseliten deltar, og på toppen skal vi lage kul film og plakater med det nye stand up konseptet til Chi i morgen. Det er ybertravelt, for å si det litt lydlig.

Sånn liker vi det.

Og passende nok var teksten for i dag, akkurat en sjakktekst. Tenk det, skrevet i 2006, redigert litt nå i dag, så det ikke skal bli helt prikklikt det jeg skrev den gang.

Sjakkbrikke

Hvis jeg skulle være en brikke på et sjakkbrett, tror jeg at jeg ville vært en bonde, selv om jeg føler meg som en konge. Jeg føler jeg er den viktigste brikken, den alle de andre brikkene må passe på. Enhver som har den minste forståelse for sjakkspillet, vet at aller øverste prioritet er å få kongen i sikkerhet. Slik føler også jeg at min sikkerhet nok er det viktigste. Jeg ser for meg hvordan et parti ville vært, med meg som konge. Jeg ville trolig være den sorte kongen, for det er de hvite som begynner. Det kan neppe være mine brikker som begynner, men når de hvite har begynt, farer de sorte brikkene ut på brettet for å beskytte meg. Etter en stund går jeg inn i rokaden med tårnet, sjakkspillets mest spekulative trekk. Det eneste som beveger to brikker på en gang. Og jeg er med i det. Så er jeg i sikkerhet frem til sluttspillet, om det ikke skjer en fadese i midtspillet. Det er de andre brikkenes ansvar å sørge for at det ikke skjer. Sånn føler jeg meg. Når sluttspillet kommer, da går også jeg ut på brettet, stor og tung. Jeg ser kanskje klumpete ut, der jeg bare kan flytte meg et felt om gangen. Til gjengjeld kan jeg flytte meg i alle retninger. Og jeg er den som er best egnet til å holde motstandernes konge unna meg. Dette skal jeg nok sørge for får stor betydning. Det kan fort vise seg at det er nettopp jeg som ordner det slik at mine farger vinner! Jeg fører den tapre bonde inn til ny dronning, motstanderens konge kan ikke nærme seg når jeg står i veien! Med min hjelp kan den sorte bonden fortsetter sin marsj frem mot forvandlingen, sannsynligvis i kappløp med en eller annen hvit bonde. Sånn føler jeg meg. Det er jeg som betyr noe, meg alt dreier seg om. Men som jeg skrev det i innledningen, tror jeg det er bonde jeg er. Og neppe den som til slutt ble forvandlet. Snarere en som ble slått ut og forsvant før han fikk gjort noe særlig.

10. mai 2006 (rev 2013, 10. mai)

Latter

Jeg har en venninne som ler svært mye. Overdrivelsen ligger i den første delen av setningen, hun ler virkelig svært mye. Men jeg kjenner henne ikke så godt, jeg er bare med henne av og til. Vi treffes alltid tilfeldig, når jeg er et sted, hender det at hun er der også. Jeg hører det med en gang, jeg hører latteren. Hun ler svært mye. Så møttes vi da, jeg var på restaurant, og det var hun også. Jeg hadde akkurat sagt til en kamerat, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? og så hørte jeg henne le. Hun stod i baren og lo. – Der er du jo, sa jeg til henne, vel vitende at enhver spøk ville slå an. Og det gjorde den virkelig, hun lo så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Hvordan går det? spurte jeg henne, – jeg skal ha en øl, sa jeg samtidig til bartenderen, – det går bra, fikk hun frem gjennom lattehikstene – en øl til meg også, hun måtte anstrenge seg for å si dette til bartenderen mellom hikst og host og kremt av latter. Nå var det jeg som ristet på hodet, hun lo virkelig svært mye og til dels kraftig, det er ikke normalt. Det må være noe som går av henne. – Det blir 46 kroner, sa bartenderen. Jeg betalte, hun betalte, og hun lo fortsatt så hun holdt seg for magen og hev etter pusten. – Jeg skal ha en øl til, sa jeg til bartenderen. Jeg hadde jo glemt min kamerat som også skulle ha øl, hun lo virkelig svært mye. Hva er det som går av henne? Jeg gikk til min kamerat og spurte om han kjente hun der som lo så mye, og så sa jeg navnet på henne, om han kjente hun der som lo så mye og hadde det navnet jeg nettopp hadde nevnt, – nei, sa han. – Hun ler svært mye, sa jeg. – Det er noe som går av henne. Og så kom jeg med eksemplene, de samme eksemplene jeg har lagt frem for dere, akkurat på samme måten, fra begynnelsen, jeg har en venninne som ler svært mye, og så videre, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? det var denne setningen som slo henne ut, hun ler virkelig svært mye. – Der er du jo, sa jeg til henne. Og da lo hun så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Kan du forstå det? kan du forstå det, spør jeg? og min kamerat, om han kunne forstå det eller ikke, gikk leende bort.

ES2004

Mannen med treet

I morgen skal jeg gå en liten fjelltur, eller tur i fjellet er kanskje riktigere å si, når den bare skal vare en søndag, og i den forbindelse leste jeg gjennom noen gamle naturtekster jeg har skrevet. Jeg skrev nemlig flittig om alle mulige ting, også på den tiden det var umulig å legge det ut på internett, og få andre til å lese det. Hver eneste fjelltur jeg har gått, har vært planlagt sin fortelling, og de fleste av dem har jeg begynt på, og noen har jeg fått ferdig. De passer seg imidlertid ikke her på bloggen, i hvert fall ikke som jeg leser dem nå, og jeg valgte i stedet å hente frem en gammel fortelling jeg skrev i 1996, da jeg hadde en ide om å gi ut en bok med tittelen: «Historiefortellinger fra en morsommere verden». Kanskje var heller «Historiefortellere» ordet jeg brukte.

I alle fall skulle dette bli en moderne slags roman som skulle sprenge alle grenser for sjanger, slik jeg tenkte det. Det skulle være dramatikk, med en liten gjeng som var samlet på en slags kneipe, og fortalte hverandre historier. Så skulle historiene være ordentlige noveller og fortellinger, men altså fra en morsommere verden. Handlingen skulle også foregå dem i mellom (men hvordan den handlingen skulle være, hadde jeg ikke så klart for meg).

Jeg skrev riktig mange av fortellingene som skulle være med, nok til å fylle en bok faktisk, men jeg ble lei av stoffet, og ideen var nok heller ikke så god som jeg følte den var. Slik er det gjerne med ideer. Så alt sammen har blitt liggende som et av mine mange aldri fullførte roman- eller bokprosjekt.

Men i dag skal jeg altså poste en av fortellingene. Den er riktig så søt, på sitt vis riktig så ubehjelpelig, på sitt vis slett ikke så verst. Jeg gjør det beste ut av det, kan man si, selv om det ikke er så lett å skrive en stor og betydelig episk fortelling, når man er 22 år gammel. Og forresten, treet er inspirert av en diger eik vi hadde utenfor vinduet i Hans tanks gate 18, der jeg bodde den gang. Og også jeg kunne gripe den digre greina, en gang den ble blåst bort til vinduet mitt.

 

Mannen med Treet

En fortelling av Eivind Salen.

 

Det var en gang en mann som eide et tre. Hver dag satt han ved vinduet sitt og kikket på treet. Noen ganger gikk han også ut for å se på det nærmere. Han kunne da tydelig se hvor enormt treet hans var. Stammen var så tykk at to velvoksne menn ikke kunne holde rundt det, og så tykk måtte den være skulle den kunne bære de veldige greinene. Greinene var så digre at de lignet mer på trær enn på greiner. En grein var større enn alle de andre, den var så stor at man snakket om den i øst og man snakket om den i vest, og ingen hadde sett en større grein.

Mannen som eide dette treet var ikke kjent for å snakke om hva som helst. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, bare gryntet han og gikk videre. Spurte man han om han kom til et eller annet arrangementet, eller en av bygdas storslåtte festligheter eller simpelthen et teselskap, da gryntet han om mulig enda mer gryntende. Det eneste han ville snakke om var treet sitt. Spurte man om hvordan treet hadde det, kunne han si: «Ja, jo, det er stort og friskt. Treet har det bra.» Han kunne legge ut i det lange og det brede om treet sitt.

Bygdefolket hadde vennet seg til mannens væremåte. Når mannen en sjelden gang stakk innom bakeren for å kjøpe seg brød, spurte ikke bakeren hvordan det forrige brødet hadde smakt, men i stedet spurte bakeren om treet hadde fått noe næring siden sist. «Det er mye næring i godt regn,» kunne mannen si da. Likeledes foregikk samtalene hos slakteren, hos grønnsakshandleren, og i alle butikker mannen stakk innom. Kjøpmennene hadde lært seg at for å få denne mannen i godt humør, så måtte man spørre om treet. Men denne mannen kjøpte sjelden noe ekstra, selv om han var i godt humør.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter og slik gikk vår. Dette gjentok seg, og treet vokste.

 

Så hadde det seg en sommer, at det ble slik en fryktelig tørke. Det pleide være slik at det var blå himmel og sol i bygda om sommeren, men nå var det så mye sol at regnet rent ikke fikk slippe til. Mannen med treet ordnet seg da slik til at han brukte vannslangen for å gi treet den næring det trengte. Men tørken var lei, og en liten vannslange er ingenting sammenlignet med en regnværsskur fra hele himmelen! Mannen vannet likevel hver dag, han vannet ikke bare jorda, men sprutet også en god del vann rett på treet for å skåne barken som sprakk i tørken.

Dagene gikk og regnet uteble. Da dagene ble til uker måtte bygdas ledende menn ta affære for at bygdas befolkning i det minste skulle ha drikkevann nok. «Selv det kan det bli dårlig med,» var det en som sa, og alle de andre forstod straks alvoret. Det ble fra øyeblikkelig stund bestemt at all vanning skulle være forbudt. En stakkars frivillig ble sendt for å bringe denne sørgelige meldingen til mannen med treet. Mannen med treet stod og vannet treet sitt med en bekymret mine i ansiktet, da sendebudet kom. Sendebudet tok av seg lua og tørket pannen med den, hilste på mannen som gryntet tilbake, og sa så frem sitt ærende. «Jeg kommer med melding fra bygdas ledende menn. All vanning er fra øyeblikkelig stund forbudt.» Mannen så bort på sendebudet, skrudde av vannet og sa ikke mer.

Nye dager gikk. Bygdas befolkning hadde nå to ting å bekymre seg for. Først og fremst var de bekymret for tørken som så brått hadde satt inn. Dernest var de bekymret for mannen med treet. Siden han fikk høre om vanningsforbudet hadde han ikke sagt et ord, han hadde ikke en gang vist seg i bygda. Hvor han fikk maten sin fra var det ingen som visste, folk visste ikke om mannen fikk mat i det hele tatt!  «Det var som han skulle lide med treet,» var det en som sa, «om ikke treet får næring vil ikke han ha det heller.» De fleste mente at det i så fall ville være en edel handling, men noen la til at treet nok ville klare seg, og om mannen spiste eller ikke ville treet klare seg likevel. Ved siden av tørken i seg selv, var det mannen med treet det ble snakket mest om i bygda i denne vanskelige perioden. Det ble diskutert å sende et nytt sendebud for å sjekke hvordan det stod til med mannen, men man kom til at hvis mannen ville være i fred, så skulle han få lov til det.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han dro aldri ned til bygda. Han satt bare ved vinduet sitt og stirret på treet som dag ut og dag inn måtte stå ute i den brennende heten, uten så mye som en sky til beskyttelse for solen. Den knusktørre bakken gav ikke fra seg så mye som en vanndråpe, treet fikk ingen annen fuktighet enn det selv hadde tatt vare på i tider med overflod. Bladene ble matte i fargen, barken ble for hver dag tørrere, hele treet virket til å skrumpe seg sammen i sin nød – og mannen kunne ingenting gjøre.

Men en dag satte regnet inn, og vare i tre samfulle dager. Bladene fikk tilbake sin grønne farve, barken ble frisk og fuktig, greinene strakte seg ut igjen og treet livnet til i all sin kraft. Mannen gikk atter til byen for å kjøpe brød. Alt var ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter, slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en høst, at det ble slikt et fryktelig uvær. Det pleide å være slik at det var regn og vind i bygda om høsten, men denne gangen tok det ikke slutt, det bare forverret seg. Det pisket regn og blåste verst. Det blåste slik at takstein ramlet av, og folk ramlet over ende. Mannen med treet satt i vinduet sitt og så på treet som stod der ubeskyttet. Vinden fikk gjøre med treet som vinden ville, greinene ble sendt hit og dit, og den kraftige stammen slet visst fryktelig med å holde dem på plass. Mannen reiste ned til byen for å kjøpe noe tauverk, eller hva som helst som kunne hjelpe treet med balansen. Det ble tau, men det viste seg å være umulig å få festet det opp. Hvor skulle han knytte det? Han tok med seg tauet inn i huset sitt, og kunne ingenting gjøre. Vinden varte, treet var ubeskyttet, og greinene veivet.

            Folk i bygda holdt seg selvsagt stort sett inne i uværet, men av og til må man bare ut samme hva slags vær der er. Det ble da snakket om at noen hadde sett en skikkelse sitte utenfor huset til mannen med treet, og noen med ekstra godt syn hadde visstnok sett at dette var mannen selv. Det var dette det ble snakket om når folk møttes i butikken under uværet, etter at de hadde snakket om uværet selvsagt. Folk kom til at mannen med treet antageligvis også denne gangen ville gå gjennom de samme prøvelser som treet. Når treet ikke fikk ly for været, skulle ikke mannen ha det heller. Ingen kunne se noen annen grunn til at noen ville være ute i slikt uvær.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han sov ikke stort heller. En natt hadde han hørt en slags banking, som om noen slo mot et vindu. Han hadde stått opp, og gått for å undersøke. Utenfor var bare uværet og treet, i sin uopphørlige kamp. Mannen med treet hutret og frøs der han stod i døråpningen og iakttok dette grufulle synet, for det var virkelig grufullt å se treet i mørke natten stå der og veive ukontrollert med greinene, skyggene falt overalt. Mannen grøsset seg, lukket døren og gikk inn og til sengs igjen. Han trengte søvn, det trengte ikke treet og aller minst uværet.

Mannen hadde ikke før lukket øynene igjen så var bankingen der igjen. Det banket og banket, tydelig mot glass. Mannen hadde igjen stått opp og igjen gått for å undersøke om det var noen utenfor. Ingen var der. »Hallo!» ropte mannen. Ingen svar. »Hallo!» ropte mannen igjen, litt høyere. Alt som hørtes var ulende vind og brusende tre, i klaskende regn. Stort annet var ikke å se heller. Det var mørkt som bare en uværsnatt kan være. Da mannen igjen hadde lagt seg banket det på ny. Samme hvor mye mannen holdt seg for ørene ville ikke lyden av banking gi seg. Nå måtte han finne ut hva dette var. Han gikk etter lyden. Det var visst fra loftet. På loftet hadde han et enslig lite vindu, det var derfra bankingen kom. Mannen tenkte på hvordan noen kunne komme opp dit, og så midt på natten i dette uværet. Men det var ikke mennesker som banket, det var den store greina! Vinden var så kraftig, at den største greina ble blåst helt bort til vinduet, der den banket og skrapte, nesten som den ville ha hjelp. Mannen stod forstenet av synet. Så hadde han gått bort til vinduet og åpnet det så regnet fløy inn. Mannen stod der, greina presset sine ytterste kvister inn vindusåpningen, liksom som den ville ha ly. Mannen grep fatt i den, og trakk den så langt inn han kunne. Der holdt han den.

            Det samme gjorde han hver natt.

Men så en dag dukket et solglimt opp, skyene ble hvitere og vinden løyet. Greinene på treet fant tilbake til sin vante plass, og veivet ikke lenger omkring. Mannen og treet kunne omsider hvile. Igjen hadde håpefullt vær fulgt fryktelig. Igjen var alt ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en vinter at det ble slik en fryktelig kulde. Det pleide være slik at det var frost og snø i bygda om vinteren, men denne gang var frosten ledsaget av et så tett snødrev at selv de eldste i bygda ikke kunne huske at det noen gang hadde snødd så mye og tungt. Snøen tok seg til rette, la seg der den landet og ble der. Det ble selvsagt måket, men snøen lavet ned dag og natt, falt og falt, uten stans. Mannen med treet børstet bort snøen fra de nederste greinene med en lang pinne, de greinene som hang høyere oppe nådde han ikke. Disse greinene fikk hver dag og hver natt nye lag med snø, og de hang tyngre og tyngre. Dess større greinene var, dess mer snø var det på dem. Den største greine hadde mest snø av alle, den greina som den høsten hadde banket på loftsvinduet og spurt etter hjelp. Nå bøyde den seg nedover, og ville liksom ha hjelp igjen. Men samme hvor langt ned den bøyde seg, hadde ikke mannen lang nok pinne til å børste av snøen. Mannen med treet kunne ingenting gjøre. Snøværet bare fortsatte.

            Folk i bygda hadde gitt opp å måke bort snøen, og holdt seg heller innendørs. De tenkte vel som så, at før eller siden ville også dette været gi seg, solen vil varme, snøen vil smelte og naturen vil måke seg selv. Men uansett vær er det alltid ærender å løpe, da snakket bygdas folk om snøen som aldri hadde vært dypere og kulden aldri sterkere, men at kald vinter har gitt varm sommer. På den måten muntret de seg opp. Etter å ha snakket litt om kulden og snøen, falt gjerne noen ord om mannen med treet. De som hadde sett ham kunne fortelle at ingen hadde sett ham mer nedtrykt. Noen hadde vært så nysgjerrige at de i kulden hadde tatt turen opp til mannens bolig, og sett ham stå med en pinne og børste den lille snøen som var på de nederste greinene, og rett som det var stoppet opp og sett mot de øverste. Da hadde han stått stille en stund, ristet på hodet og satt seg ned med hodet i hendene. Ingen hadde turt å snakke med ham.

            Mannen med treet hadde en grusom tid. Greina hang sørgmodig mot bakken. For hver dag med snø kom greina bare lenger og lenger ned. De andre grenene hadde det også tungt, men ingen som den største. Til slutt klarte ikke mannen holde det ut. Han kledde seg ekstra godt, reiste ned til bygda og kjøpte den lengste stigen som var å få kjøpt. Denne fikk han fraktet med seg hjem , og plassert opp mot treet. Han fant frem en rive som kunne måke bort snøen, og med denne i hånden klatret han opp stigen. Så var det bare det at greina var så svær, at når stigen var plassert mot trestammen kunne mannen ikke rekke bort til den skikkelig, selv om riven ikke var av de korte. Hadde det vært sommer, kunne han kanskje klatre bortover greina, men nå var det altfor kaldt og han var så stiv i leddene, og det er uansett vanskelig å klatre med votter. Han klatret derfor ned stigen igjen, for å sette den opp på ny.

            Denne gangen satte han stigen direkte mot greina, den hang så langt ned at det var mulig. Han målte også med øynene, og fant at han fra toppen av stigen ville rekke langt bortover greina så lenge han tok riven til hjelp. Med riven i høyre hånd, klatret han til topps i stigen, som hvilte stødig mot den stakkars greina. »Nå skal jeg hjelpe deg,» sa mannen, og slengte riva i en bue over hodet samtidig som han holdt den i skaftet, taggene på riva landet et godt stykke oppe på greina og boret seg ned i snøen som planlagt. »Nå skal du bli fri,» sa mannen, og trakk riva til seg. Flere titalls kilo snø gled av på denne måten, og greina ble så lettet at den ikke lenger fant grunn til å henge mot bakken; I nyvunnen frihet reiste den seg atter mot himmelen, men stigen som hadde støttet seg mot den hengende greina, var fortsatt plantet i bakken og kunne slett ikke være med på greinas himmelferd. Stigen ble nødt til å støtte seg mot løse luften, og der er det ikke mye støtte, så stigen falt. Dette gikk så fort for seg at mannen med treet ikke rakk å få tankene med seg, men med instinktets hjelp grep det eneste han kunne få tak i, og det var greina som seilte oppover. Mannen seilet med, mens stigen ramlet ned i snøen.. Greina fløy saktere og saktere til den kom så høyt som den kom. Mannen hang i en kvist på tuppen, og hadde det ikke snødd så fælt kunne han fra denne høyden sett hele bygda og mer til. Dette varte bare et øyeblikk, før mannens tyngde der ute blant kvistene gjorde at greina begynte å bevege seg nedover igjen. Denne gangen raskere og raskere, helt til den var lengre nede enn noensinne, lenger nede enn det snøen hadde tvunget den, lenger ned enn den var ment til å være, så langt at stammen ikke kunne holde den lenger. Stammen gav beskjed at nå fikk det bære eller briste og treet samlet sine krefter, tok spenntak for å redde greina og trekke den opp og tilbake på plass; men mannen hang der på tuppen, og vinterkulden hadde gjort styrke og spenst veikt og stivt. I et øyeblikks klarhet skjønte mannen dette, og var beredt til lette greinas byrde ved å slippe seg selv ned, men det var øyeblikket for sent. Med et veldig brak, knakk greina, og mannen falt og greina falt over ham.

Snøværet fortsatte enda noen dager før solen tittet frem og skapte varme. Snøen smeltet og rant bort. Folk i bygda kunne gå ut som før og alt var igjen ved det gamle. Bortsett fra at treet manglet ei grein.

 

 

 

Eivind Salen

Ide 1996 eller slikt, jobbet med den siden.

Versjon 2 Skrevet ut 12 August