En forsiktig tur ut (vinter, sykdom, godhetstyranni og sjakk)

Vi er fortsatt kraftig forkjølte i den lille storfamilien vår her i Kiev. Jeg hoster og har snue, mama Irina tusler rundt og har feber, lille Irina er heller ikke helt seg selv, og spiser lite og sover mye. Sånn har det vært nesten siden vi kom hit. Det vil si, til å begynne med var det bare lille Tasja som var syk, tantebarnet. Men Irina er smittet, og vi har derfor måtte tilbringe mesteparten av tiden inne her i leiligheten vår.

Vinteren har også kommet tilbake. Da vi kom var det 10-11 dager, jakker, handsker og lue gikk av, i solen kunne jeg til og med gå i t-skjorte, og være komfortabel. Men omtrent samtidig som vi ble syke, ble det 10 grader kaldere, og slik vil det fortsette så langt prognosene på værappene går. Om nettene er det kuldegrader, morgenene er iskalde. Det er ingen antydning til vår, ennå.

Jeg følger litt med på debattene hjemme i Norge, har begynt å gå innom Facebook på nyhets- og informasjonsrunden min. Det gjorde jeg aldri tidligere, det kunne gå uker og måneder mellom hver gang jeg sjekker inn der. Nå har jeg fått med meg at det går en diskusjon rundt ordet «Godhetstyranni», en diskusjon som vel kan være vanskelig å se for seg andre steder enn i Norge og Skandinavia. Her i Ukraina vil den være utenkelig, og det av veldig mange årsaker. I Norge kaster politikere, kommentatorer, samfunnsdebattanter og hobbyintellektuelle seg inn i den, til og med akademia har engasjert seg.

Jeg vil helst holde meg unna, det ender jo helst opp med skittkasting når man diskuterer spørsmål hvor moral er involvert, det er vel det som var noe av planen med den opprinnelige bruken av ordet «Godhetstyranni». Den som mener seg å være på siden av den gode moral, altså representerer godheten, tyranniserer dem som måtte finne på å ha andre meninger. Ordet blir imidlertid forstått og brukt på en annen måte, kan det se ut til, som om det var «tyrannisk å være god». Dette er også et dumt kjennetegn ved våre dagers debatter, og det gjelder ikke bare i Norge, i stedet for å forsøke å sette seg inn i og forstå hva motparten egentlig mener, tolker man det inn i det mest idiotiske, umoralske og latterlige man kan få til, og argumenterer mot det. Meningsmotstanderen blir en idiot, en umoralsk klovn det ikke går an å ta alvorlig.

Eksemplene er mange på dette. I USA blir det brettet ut i grell synlighet i den vanvittige presidentkandidatvalgkampen, den som koster milliarder og varer i månedsvis, og som jeg har sett treffende bli karakterisert som et realityshow. Resultatet er Donald Trump, og et splittet USA der hans motstandere mener det er noe i veien med tilhengerne hans, og vice versa. Det har utartet til at man har begynt å ta nevene fatt, idioter som meningsmotstanderne går det ikke an å diskutere med, det er bedre å gi dem en saftig omgang bank. Donald Trump har selv fyret opp, og sagt han skal dekke advokatutgiftene (legal cost) til de som får problemer etter slik vold.

Jeg følte også mye på dette den tiden jeg skrev om krisen i Ukraina, i 2014 og 2015, da folk som knapt hadde satt seg inn i hva det gikk i beskyldte meg for å være Putin-troll, antidemokrat,og det som verre er, om det er mulig å være noe verre. Det var noe i veien med deg hvis du i konflikten i Ukraina støttet den onde siden, Russland, i stedet for den gode siden, oss i EU og NATO. Det nyttet ikke å komme med argumenter i denne diskusjonen, for det var jo en diskusjon mellom rett og galt, Russland er jo ikke noe godt demokrati og de respekterer ikke menneskerettighetene, hvordan kan de da ha rett i noe som helst? Hvordan kan jeg da finne på å insinuere at også vi i Vest kan gjøre noe galt, at det hadde vært bedre om vi holdt oss unna, at i Ukraina har vi gjort veldig vondt veldig mye verre. Og vi har beveget Russland fra å være en partner til å bli en motstander på kjøpet, med alt det har å si for vår følelse av trygghet og sikkerhet, og den reelle faren for at dette kan gå galt.

Diskusjonen gikk da også i stå. Slik den har gjort det også hjemme i Norge når det gjelder godhetstyranniet, flyktningekrisen og alt som følger med. For lesere i Oslo og omegn er det møte i Litteraturhuset i kveld, Kjetil Rolness skal være ordstyrer i en diskusjon mellom Terje Tvedt og Thomas Hylland Eriksen. Terje Tvedt er den som i følge ham selv lanserte begrepet godhetstyranni, tilbake i 2003, og da for å karakterisere problemene ved å kritisere norsk bistandspolitikk. Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og skal vel da representere godhetstyrannene, da, tenker jeg. Av en eller annen grunn tenker jeg Star Wars, og kamp mellom Luke Skywalker og Darth Vader, som det var i den første filmen. Luke Skywalker er den lyse mannen i de lyse klærne, den lyse og gode siden, Darth Vader er helt svart, og den rene ondskap. Hylland Eriksen går inn i dødsstjernen når Rolness skal være ordstyrer. Det begynner klokken 2000 i kveld.

Jeg er fan og Twitter-venn av Sergej Karjakin. Sjakkspilleren fra Krim, som for noen år tilbake ble russisk statsborger, og som var utilslørt glad da Krim på ny ble russisk i 2014. Det gav ham mange, mange problemer, fullt av hatmeldinger og stygge karakteristikker. Etter å ha vunnet eliteturneringen NorwayChess i Stavanger to år på rad, ble han ikke engang invitert i fjor, han måtte i så fall spille en «kvalifiseringsturnering». «Putin-venn» ble han kalt i norske medier. Det skulle vært et bedre ord enn godhetstyranni til å karakterisere sånt. I motsetning til alle som på et øyeblikk har skjønt hva dette går i, og aldri har satt sin fot verken i Ukraina, Russland eller Krim, er Karjakin født der og vokst opp der, han skulle vel strengt tatt få et ord med i laget om hva Krim skal være, eller hva? Det er hans sak, personlig, mye mer enn det er en sak for kritikerne og skittkasterne.

I alle fall, disse tingene har roet seg nå, tid er gått, Sergej Karjakin er tilbake i varmen. Han er nylig gift, og paret venter sitt første barn. De er lykkelige sammen, og det er absolutt ingenting i veien med ham moralsk. Han er et godt menneske, autentisk, som det nå har blitt så populært å være. Nå gjør han det også godt i kandidatturneringen i Moskva, der vinneren skal møte Magnus Carlsen til tittelmatch i New York i november. En match mellom Karjakin og Carlsen vil være svært interessant, de er begge supertalenter, Karjakin er den yngste stormesteren i sjakkhistorien og også den yngste som har vært sekundant i en tittelkamp (han var vel bare 13 år da han var på laget til Ponomariov i kampen mot Ivantsjuk på begynnelsen av 2000-tallet, de var alle ukrainere den gang, og tittelmatchen var i den mindre prestisjetunge FIDE-kategorien, altså ikke den klassiske der man blir ny mester ved å slå den gamle), Carlsen var også som alle vet en barnestjerne. De er også omtrent like gamle. Spillestilen står også godt til hverandre, med Carlsen som den litt late improvisatøren, den som frivillig går inn i litt dårligere stillinger for å lokke motstanderen ut av teorien og hjemmeforberedelsen, i den tanke at han rett og slett er bedre og vil vinne om motstanderen ikke kan bruke trekk han har pugget på forhånd. Karjakin er i den russiske og sovjetiske skole, svært godt forberedt, teoritung, profesjonell til fingerspissene. Karjakin har også mange ganger vist at han har kontroll på nervene. Han er svært vanskelig å slå, tar få sjanser og gjør få feil, men slår nådeløst til om motstanderen skulle gi ham en mulighet.

Nå leder Karjakin med to seire etter fire runder i Moskva. På andreplass ligger armeneren Aronian med én seier, resten har like mange seire som tap, eller flere tap enn seire. Det er ti runder igjen, og mye kan ennå skje, men starten har vært meget lovende for de to spillerne jeg her har nevnt, og som jeg begge liker godt. Jeg heier på dem, og følger turneringen ganske tett, skrur på liveoverføringen klokken 1400 ukrainsk tid, da partiene starter. Etterpå leser jeg det meste som er av rapporter, omtaler og diskusjoner på nettet og på sosiale medier. Siden vi uansett må være inne, har jeg tid til det. Lille Irina tusler omkring for seg selv, og hvis hun vil være med meg eller jeg trengs, legges selvfølgelig sjakken og alt annet vekk, der er det ingen tvil og ingen diskusjon.

I går gikk vi ut litt før klokken tre. Fjerde runde var godt i gang, partiene mellom amerikaneren Nakamura og nederlenderen Giri var allerede ferdig, en spennende remis (der begge spillerne nok hadde gått gjennom hele partiet på forhånd, hver for seg, og kjente spillet helt ned til sluttstillingen), og i de andre partiene var det ennå ikke skjedd så mye at det gikk an å si hvem som lå bra an. Selv om vi er småsyke, trenger vi frisk luft, og Olia ville gjerne hente en pakke på posten. Lille Irina ble kledd opp etter alle kunstens regler, hun hadde så mye klær at det ble vanskelig å bevege seg, særlig når hun var litt syk i tillegg.

«Romantisk tur», kaller vi alltid disse turene våre, når vi er ute og går i Kiev, Olia og jeg. Denne gangen gikk det ned mot gaten som før het «Den røde arme», jeg vet ikke hva den heter nå, metrostasjonen kulturpalasset, mellom den og Lesu Ukrainka, som er gaten vi bor i. Det var en vei jeg aldri hadde gått før, enda jeg virkelig har gått på kryss og tvers i det jeg trodde var alt som er i nærområdet, men her var det altså noen veier jeg ennå ikke hadde prøvd. Så veldig minnerik var veien imidlertid ikke, grå vei, grå sand og ukrainske betongblokker, i en stilblanding som ville gitt gode arkitekter vondt i hodet.

På posten hentet Olia en pakke med verktøy hun hadde bestilt, og ble veldig glad for den. Hun måtte åpne pakken og se hva det var, før vi kom hjem. Jeg fikk kjøpe meg en kapputsjino (som det heter her) på en av de veldig mange rullende kaffekioskene i byen, Irina tuslet omkring som den klumpen hun var i alle klærne hun hadde på. Det er asfalt og biler, og ikke noe koselig. Eller sin helt spesielle måte å være koselig på. Irina sovnet til slutt i vognen da vi gikk hjemover, og Olia og jeg kunne snakke om alle de tingene vi snakker om.

 

 

Reklamer

Litt om Ukraina, og de som styrer landet

Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.

Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.

De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.

Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:

Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.

Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?

Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.

Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.

Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne postenthe Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:

B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.

Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.

Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.

Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.

Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.

Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.

Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.

Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.

De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.

Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.

Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.

Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.

Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.

Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.

Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.

Mørklagt Krim

Dette er å regne som en kort pausepost. Nyhetene er fylt opp av terror, Brussel er stengt ned, og debatten om flyktningproblemet i Europa og muslimsk ekstremisme er ikke til å kjenne igjen fra bare et par uker siden. Både Russland og USA bomber oljetransport fra IS, og kappes om å fremstå som den som har bombet flest og mest effektivt. Det russiske nyhetsbyrået Sputnik melder at den amerikanske TV-kanalen PBS har brukt russiske bilder av russiske fly til å illustrere nyheten om amerikanske angrep.

I skyggen av alt dette har ukrainske aktivister slått til. Det er snilt å kalle dem aktivister, ekstremister og terrorister kunne vært like dekkende. De har kuttet og sprengt kraftlinjer fra det ukrainske fastlandet til Krim, slik at hele halvøyen som nå er annektert av Russland er uten strøm. Det er Ukraina som forsyner Krim med strøm, annen strømforsyning har de ikke.

Gjerningsmennene har postet bilder av seg selv og de ødelagte strømledningene på sosiale medier. Bildene jeg har sett har ukrainske flagg, men jeg leser også at bilder med Krim-tatarske flagg også er publisert. Ukrainske nettkrigere heier handlingen frem.

På BBC Newsroom klokken åtte ble nyheten fulgt opp med intervju av en amerikaner fra en eller annen tenketank. Amerikanerne har mange av dem, og de slipper lett til i engelskspråklige medier og hos oss i Skandinavia. Han her amerikaneren mente det kunne være russere som selv stod for sabotasjen, for siden å «finne på et eller annet». Han refererte til terrorbombingen av russiske boligblokker like før den siste krigen i Tsjetsjenia, en bombing Putin brukte som påskudd for uinnskrenket krig i den autonome republikken i den russiske føderasjonen.

Andre kommentarer hadde ikke BBC i denne sendingen, og ikke et kritisk spørsmål ble stilt. Man skal jobbe litt for å finne lignende propaganda i russiske medier. Denne var så man ikke kunne tro sine egne ører.

Det må være lov å minne om at ugjerninger og provokasjoner som dette ikke akkurat gjør at befolkningen på Krim ønsker å vende tilbake til Ukraina. De har lenge sagt at ukrainerne ikke bryr seg om dem, og håpløse sabotasjeaksjoner som dette blir bare en bekreftelse på hva krimbefolkningen allerede er overbevist om. Det splitter også befolkningen ellers i landet, og styrker separatisttendensene de allerede sliter med.

Terroren rammer også Ukraina selv. Landet taper penger for strømmen de ikke får solgt, og det er kort vei til tap av lønn og arbeidsplasser i UkrEnergo og andre selskaper som står for strømforsyningen. Det er også meldinger om at atomkraftverk i området har måttet stenge ned, siden det tapet av strømuttak representerer en sikkerhetsrisiko. Alt dette er noe idiotene som ødela ledningene neppe har tenkt på.

Kanskje mest uhyggelig for oss som ikke er direkte berørt av strømtapet vinterstid, er at dette er et eksempel på at ukrainske ekstremister vil kunne gå til svært drastiske skritt for å få krisen i Ukraina tilbake på agendaen i en verden med større problemer. De ønsker en motreaksjon fra russisk side, og ønsker å provosere den frem, slik at det internasjonale presset og sanksjonene mot Russland vil fortsette. Jeg har skrevet i en tidligere post eller i en kommentar at nettopp dette vil skje, og professor Stephen Cohen i the Nation varslet senest i sendingen på tirsdag at han fryktet nettopp noe slikt. I slike sammenhenger er det uhyggelig å ha rett.

Jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle bli så ekstremt at amerikanere skulle beskylde russerne for provokasjoner mot seg selv, og at et seriøst og solid mediehus som BBC skulle slippe dem til uten forbehold. Det lover ikke godt, verken for Ukraina eller for verden.

 

 

 

Når splittelse kan føre til redning

Vi har gode dager i Kiev, Olia og jeg, og vårt lille barn som ser ut til å være storfornøyd over å lære verden å kjenne her nede. Ingen kan se noe på dem, men situasjonen til Olias familie er tøff, med Olias mor som må oppdra et lite barn, mens søster Tanja er på jobb. Barnets far er ute av sagaen, som de gamle norrøne forfatterne så godt og ordknapt formulerte det, der det egentlig er mye mer å si. Her på bloggen nøyer jeg meg med å si at også for Tanja er arbeidsmarkedet tøft. Hun har fått redusert stilling, og det er selvsagt ikke snakk om noen økonomisk kompensasjon for det.

Ukraina var i store økonomiske vanskeligheter også før Maidan. Det var nesten noe sovjetisk over det, hvordan Janukovitsj og hans forgjengere førte en økonomisk politikk som ikke var bærekraftig, men som de tynet ut i det lengste likevel. Da Janukovitsj forhandlet med EU var landet i akutt pengenød, men EU hadde ingen penger å tilby, bare krav om reformer og vage løfter om en bedre fremtid.

Russland hadde løfter om penger, lån på 3 milliarder dollar, og trusler om økte gasspriser og økonomisk katastrofe om Janukovitsj underskrev avtalen med EU. Russiske forhandlere viste også Janukovitsj hvor tett viklet sammen ukrainsk og russisk økonomi egentlig var, og hvor avhengig Ukraina er av sin store bror i øst. Det overbeviste Janukovitsj. Men ikke demonstrantene på Maidan. Og ikke den vestlige verden.

Resultatet er verre enn noen kunne forestille seg. Fra en elendig økonomisk situasjon har den ukrainske økonomien falt som en stein. Saakashvili skal ha sagt at om den ukrainske økonomien nå årlig vokser 4%, så vil det ta 15 år å nå tilbake til nivået under Janukovitsj. Disse tallene har ikke jeg sjekket opp, og heller ikke om Saakashvili virkelig har kommet med en slik uttalelse.

Ved siden av de økonomiske problemene har Ukraina mistet Krim, og de har hatt krig i Donbass, der det fortsatt er trefninger, og der sentralmakten har mistet kontrollen. Landet er også i en forferdelig konflikt med sin store nabo, Russland, en konflikt Ukraina står nokså maktesløse i. Konflikten har gjort at en stygg, militant nasjonalisme har fått vokse seg stor og farlig. Den er rettet mot Russland, men kan også vende seg mot ukrainere som ikke er tilstrekkelig «patriotiske». Denne nasjonalismen kan bli en trussel mot statsmakten. Kanskje har de ytterliggående nasjonalistene allerede større kontroll over sentrale begivenheter og veivalg, enn president Porosjenko, og resten av statsapparatet. Det er for eksempel et åpent spørsmål hvor god kontroll Porosjenko har over de militære styrkene som kjemper i Donbass.

Ut over dette har vi også sett antydninger til en ny kald krig, særlig mellom USA og Russland, men USA har Europa godt på slep. USA har store problemer med å innfinne seg med at et land så åpenlyst motsetter seg verdensdominansen de har hatt siden Sovjetunionens fall, og klarer ikke å akseptere at de mot en atommakt som Russland står rimelig maktesløse i en konflikt over Ukraina. Som så mange kjennere av situasjonen har påpekt, Ukraina er ikke av vital interesse for USA, men er det for Russland. Russland vil risikere alt. Det vet USA. Dermed står de rimelig maktesløse.

Det betyr ikke at de ikke forsøker. Men forsøkene veksler mellom å være skummel lek med ild og ren symbolpolitikk. De har også fått ansvaret for Ukraina, et konkursbo i brann, og de strever med å late som ting «går i riktig retning» og at «Ukraina har gjort et riktig valg».

Den reelle situasjonen forteller en annen historie. Ukraina lever på stadige lån fra IMF og andre finansinstitusjoner. Gjelden øker, samtidig som økonomien krymper. Alle vet at sånt ender i økonomisk dommedag. Jo lenger det får fortsette, desto vondere vil det bli. Ukraina burde vært konkurs allerede, men blir holdt kunstig i live gjennom lån fra IMF. En institusjon som nå har vist seg å være så politisk som alle har beskyldt den for å være.

Ukraina har brutt en rekke betingelser som IMF har i sine statutter for å gi lån. For eksempel skal ikke IMF gi lån for å finansiere krigsinnsats, noe Ukraina åpenbart har brukt pengene til. Et argument jeg har sett er at om IMF ikke gir lån, vil Putins seier bli for lettkjøpt. Da vil Ukraina bli den feilslåtte staten han visstnok ønsker. Slik snakker ikke en nøytral finansinstitusjon. Resultatet har blitt at Russland – riktignok etter mye om og men – sammen med Kina og andre har opprettet rivaliserende tilbud til IMF og verdensbanken. Det var neppe målet med USAs politikk.

Over alt dette har vi sanksjonene og andre tiltak rettet mot Russland, for å isolere dem og å øke kostnadene for politikken de fører i Ukraina. Begge deler er offisielle uttalelser fra USA, fra presidenten selv. Kostnadene har nok økt, det er riktig, økonomien i Russland har krympet, rubelen har falt kraftig, og vanlige og uvanlige folk i Russland har fått reduserte realinntekter og redusert kjøpekraft. Kostnadene har økt. Men det har ikke endret Russlands politikk. Det har heller ikke gjort den jevne russer mer fiendtlig innstilt til Putin og hans regime. Tvert i mot, den jevne russer er blitt mer fiendtlig innstilt til Vesten.

Det var vel neppe målet. Men det var en konsekvens det skulle være mulig å se på forhånd. Det er aldri, aldri, aldri slik at sanksjoner mot et land fører til at folket i landet blir kritisk til regimet i landet, de blir alltid, alltid, alltid kritiske til de som påfører dem sanksjonene. Sanksjonene mot Russland og propagandaen mot Putin har gjort situasjonen for den liberale opposisjonen og andre – såkalte – demokratiforkjempere helt håpløs. Regimet lukker seg inne i seg selv, de paranoide tendensene får fritt spillerom, og folk aksepterer uten å mukke de nye restriksjonene som blir innført. Også vi i Vest aksepterer enorme innskrenkelser i vår personlige frihet og rett til privatliv, når vi blir fortalt og lar oss overbevise om at vi er truet av terrorister, eller andre fiktive og reelle trusler.

Den gedigne fiaskoen Ukraina har blitt for alle involverte viser seg også i at vi – forbannet nok – har fått et nytt våpenkappløp. Haukene i Washington får endelig sitt påskudd til å spre NATO-baser i de tidlige Østblokklandene, helt opp til Russlands grenser, og hykler overraskelse når Russland svarer med å bruke mer penger på militæret og forsøke å vise muskler også overfor oss. Den militære tilstedeværelsen i Arktis øker, militære øvelser tett opp til landegrensene øker, styrken i skremselspropagandaen og kraften i retorikken øker, alt som var så godt som ikke-eksisterende før Ukraina-krisen, er nå synlig, truende og økende. Sannelig øker også satsningen på atomvåpen – på begge sider.

Det er som en vond drøm. Aldri i min levetid har forholdene i verden blitt så forverret på så kort tid. Kun halvannet år har gått siden forhandlingene mellom Ukraina og EU gikk inn i avslutningsfasen, og vi alle krasjet inn i krisen vi nå ikke kommer oss ut av.

Professor Stephen Cohen har i lang tid hatt sine ukentlige radiosendinger på nettstedet The nation, sammen med verten John Batchelor. De har stort sett vært negative, dystre forvarsler om hva som kan skje, og med lakoniske kommentarer når forvarslene slår inn. Professor Cohen er en av dem som frykter at dette kan ende med full militær konflikt mellom USA og Russland, og årsaken er nettopp den at amerikanerne ikke forstår at Ukraina er av vital interesse for russerne, og at de ikke kommer til å backe unna for noen av tiltakene USA og dets allierte måtte finne på. Kostnadene ved å gi slipp på russiske interesser i Ukraina vil alltid være større. For russerne – og særlig for Putin – er det en eksistensiell trussel. – Nei, sier vi i vest, og kjører på med vår destruktive politikk.

Nå i siste program var det imidlertid noen lyspunkt. Cohen har en stund snakket om at det er splittelse i Washington, der det er krefter som ønsker en mer diplomatisk linje, og veldig sterke krefter som arbeider for økt konfrontasjon. Lite kommer ut om tankene bak den offisielle politikken. Men det er spor av at særlig president Obama og utenriksminister Kerry har tonet ned retorikken, og for eksempel snakket positivt om russerne i forbindelse med Iran-avtalen. Obama går jo mot slutten av sin andre presidentperiode, selv om det ennå er drøyt halvannet år igjen, og han vil nok sikre ettermælet sitt med noen gode internasjonale avtaler og diplomatiske seire. Løftene han vant valget på var nå en gang store nok til at han fikk fredsprisen for dem. På hans vakt har verden blitt et mye verre sted å leve, når det kommer til kriger og konflikter.

Splittelsen i Washington er imidlertid neppe nok til å få en reell bedring i Ukraina, og i de diplomatiske relasjonene for landene involvert i krisen. Samtidig som Kerry og Obama toner ned retorikken, trapper amerikanerne opp treningen av den ukrainske hæren, de vil – i følge Cohen – levere våpen, noen radarsystemer, og de beholder en fast og stødig hånd på rattet i ukrainsk politikk. Støtten der er fremdeles uforbeholden. Og amerikanerne vil alltid være halvhjertet til Minsk-avtalen, en avtale de selv ikke var med på å forhandle frem.

Da er det mer håp om en splittelse innad i Europa, og mellom Europa og Washington. Den siste splittelsen har vært der lenge, og burde være mye større enn den er. Omkostningene for Europa for å kjøre en aggressiv politikk mot Russland er mye større enn den er for amerikanerne. Sanksjonene svir i Europa, og for et EU som har gapt kjeven ut av ledd. Flyktningeproblemene i Calais skyldes også at franske bønder protesterer, og deres problemer skyldes også tapte inntekter på grunn av gjengjeldelsessanksjoner fra Russland. Gjeldsproblemene og særlig behandlingen av Hellas viser et mer delt Europa enn vi liker å innrømme. En stormakt som Storbritannia ønsker å delta i en slags light-versjon, med på godene, men uten å ta noen av regningene, verken med pengestøtte til EU-land i nød, eller ved å ta i mot det nødvendige antall flyktninger. I situasjonen som er nå er det helt urealistisk å ta opp ytterligere tre problemland, Ukraina, Georgia og Moldova.

En delegasjon franske parlamentarikere besøkte nylig Krim. Dette var ikke fra noen av de ekstreme partiene til høyre eller venstre, der Putin vanligvis finner mest støtte, men i et såpass stuerent parti som republikanerne til Sarkozy. Alt dette blir snakket om i den siste sendingen til John Batchelor og Stephen Cohen. De franske politikerne skal ha uttalt at vi må ikke gjøre samme tabben med Krim, som med Cuba, å isolere landet i 50 år, for så å ta landet inn igjen i varmen uten innrømmelser på noe sett og vis. Det er også franskmenn som skal ha uttalt at vi ikke kan straffe befolkningen på Krim for å ville tilhøre Russland, heller enn Ukraina. Det er akkurat det som skjer nå. Sanksjonene rettet mot Krim rammer helt vanlige mennesker, som får ødelagt sin viktigste næringsvei, turismen, ved siden av andre problemer som manglende visa-forbindelser, nekting av visum, og kursoriske sanksjoner som utestengelse av populære, nettbaserte dataspill.

Franskmennene går her lenger enn tyskerne, men også tyskerne ønsker normale forbindelser med Russland. De er ikke interessert i maktkampen som amerikanerne fører, Europa skulle ikke være interesset i å «sette Russland på plass». Russland er en del av Europa, og skulle trekkes inn i varmen, heller enn å skyves over i Asia og Kina. Det tjener ikke Europas interesser, og i alle fall ikke ukrainske. Krisen i Donbass er en fullkommen tragedie, en krig som absolutt ingen tjener på, og som splitter et allerede splittet Ukraina ytterligere. I en ideell verden er den ikke så vanskelig å få slutt på. Det er bare å gi dem det selvstyret de ønsker, overlate dem til seg selv, og gjenopprette normale handelsforbindelser med dem. Det vil både de og Ukraina tjene på. Opprinnelig var et av målene angivelig å bruke opprørsregionen til å hindre ytterligere ukrainsk tilnærming til EU og NATO. Det målet er allerede oppnådd. EU har andre ting å tenke på enn Ukraina, og et tettere partnerskap er urealistisk i overskuelig fremtid.

Ukraina kan kanskje gråte over tapt land, men landet som gjenstår er større enn Hviterussland og større enn de tre baltiske statene til sammen. Befolkningsmessig er forskjellene enda større. Det er ingen grunn til at Ukraina ikke skal kunne klare de økonomiske prestasjonene som der har skjedd, uten hjelp fra Donbass og Krim. Maidan skulle være en protest mot økonomisk uføre, politisk vanstyre og korrupsjon. Det er ingenting som skulle hindre Ukraina i å bekjempe dette og innføre reformer i området landet står igjen med. I stedet ser prioriteringene ut til å være å «vinne kampen om Donbass» og å vise fingeren til Putin. Det kommer det ingenting godt ut av.

Paradoksalt nok kan det være splittelse innad i Europa og særlig mellom Europa og USA som kan tvinge Ukraina inn i den løsningen som kan fungere på sikt. Ukraina vil ikke overleve en evigvarende kamp mot Russland, Russland er rett og slett større og mektigere. USA og Europa vil aldri hjelpe Ukraina så mye som landet trenger for å klare seg i denne kampen. De vil bare kunne gjøre kampen lengre, og vondere. Det er bedre å få slutt på den så raskt som mulig. Det skjer bare gjennom innrømmelser som virkelig svir. Å la være å komme med dem, svir mer. Sjelden ville jeg tro jeg skulle skrive noe slikt, men nå er det å håpe at splittelsene vil tilta.

 

Frontline Ukraine: Maidan og Krim

I denne posten har jeg tenkt å ta for meg hvordan Richard Sakwa beskriver Maidan-demonstrasjonene, februarrevolusjonen og Russlands annektering av Krim. Det er kapittel 4 og 5 i boken hans, Frontline Ukraina – Borderland of crisis. Her bruker han imidlertid de samme kildene som vi alle har hatt tilgang til, og skriver veldig mye av det samme som jeg allerede har skrevet, og har like lite dekning for å uttale seg om de mest kontroversielle og ukjente tingene, som oss andre. Her er ikke noe sjokkerende nytt, ikke noen aha-opplevelser, og ikke så mange slående formuleringer og briljante sammenhenger som i de tre første kapitlene.

Særlig Maidan-kapittelet ser ut til å være skrevet litt i hastverk, boken kom jo ut i november i fjor, så noen steder har det gått fort i svingene. For eksempel går ikke summen av antall drepte politifolk de enkelte dagene og sammenlagt opp, noe som ser ganske rart ut, siden tallene står i samme avsnitt, like under hverandre, og det ikke akkurat er krevende regning å se at dette er galt.

Men jeg skal ta det grundigere, bare ikke i dag, i morgen.

I mens kan dere jo kose dere med dette intervjuet med Sakwa, fra 9. mars i år. Noen av uttalelsene hans er ganske oppsiktsvekkende, som at Jatseniuk er den farligste mannen i Europa, og han er klar på at Minsk-II-avtalen bare er en begynnelse, og at Kiev må presses for å gjøre forholdene akseptable i Donbass (her skal jeg være forsiktig med å oversette, siden den engelske siden er en oversettelse fra tysk, og med dobbel oversettelse kan man komme feil ut med hva Sakwa opprinnelig sa). Sakwa mener en videre deling av Ukraina er sannsynlig, og at regimet i Kiev heller forsterker problemene, enn å løse dem.

Den perfekte stormen – Geopolitikk

Denne posten kan jeg begynne på nå, men jeg rekker ikke å skrive den ferdig før i morgen ettermiddag. Den skal fortsette fra de to andre postene jeg har skrevet om kapittel 3 i boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraina, der han overbevisende argumenterer med at en rekke av de kreftene som virker splittende og farlige var på sitt maksimale akkurat forhandlingene mellom daværende president, Viktor Janukovitsj, og EU-delegasjonen, gikk mot slutten, og Janukovitsj endte opp med å la være å skrive uder. Slik er det også når vi får den perfekte stormen, når alle krefter som forårsaker sterk vind, virker sammen, i samme retning.

I den første posten forsøkte jeg å vise hvordan forholdene i Ukraina var spente, den gang i 2013, mellom de som ønsket et pro vestlig enspråklig og nasjonalistisk Ukraina, det Sakwa kaller monistene, og de som ønsket et pro russisk flerspråklig og multikulturelt Ukraina, det vi kan kalle pluralistene. For ordens skyld: med flerspråklig og multikulturelt menes her først og fremst at russisk språk og kultur skal ha sin plass, nokså likestilt med den ukrainske, det er ikke flerspråklig og multukulturelt slik vi bruker begrepene som honnørord i Norge. I den andre posten fortsatte jeg denne argumentasjonen, men kom ikke så mye lenger.

Det gjør jeg altså ikke i kveld heller, det er allerede blitt natt, men det skal altså handle om de geopolitiske forholdene, og hvordan særlig forholdet mellom USA og Russland var blitt svært spent disse dagene sent på året i 2013, da krisen ble utløst.

*

Og så fortsetter jeg, på det punktet i boken som heter Russo-Ukrainian Relations, en del som begynner med oppløsningen av Sovjetunionen, og hvordan man den gang ikke helt skjønte hvordan denne oppløsningen ville bli, og dermed bar med seg noen prinsipp som ikke ville holde. For eksempel at grensene innen Sovjetunionen var ukrenkelige. Men det var så lenge Sovjetunionen besto, allerede Gorbatsjov at grensekrav ikke kan utelukkes for repubillker som vil ut av unionen (her har Sakwa note til Serhii Plokhy, The Last Empire: The Final Days of the Soviet Union (New York: Oneworld, 2014), p. 177). Ved møtet i Belavezja, Hviterussland, så var særlig Krim og Sevastopol et tema og problem, Sevastopol var flåtebasen, og hadde en spesiell status (av viktighet for hele unionen) i Sovjetunionen. Jeltsin tenkte at det var ikke så farlig, Russland hadde status som fortsettelsen av Sovjetunionen, ikke følgeren, og ville altså overta alle Sovjetunionens retter og plikter. Videre ville de tidligere sovjetrepublikkene ha omtrent samme status i Samveldet av uavhengige stater. Det var selvfølgelig ingen som den gang tenkte på noen utvidelse av EU og NATO, så det var ikke noe tema.

Et tema var imidlertid atomstridshodene. For Hviterussland og Kasakhstan var ikke det noe problem, de leverte atomvåpenarsenalet tilbake til Russland uten spørsmål, de sluttet opp om ikke-spredningsavtalen. I Ukraina, derimot, innså nasjonalistene at atomvåpen ville være bra å ha i fremtidige konflikter med Russland (og sannelig – det er et tema de stadig tar opp, at de leverte tilbake atomvåpnene den gang, og at hvis de bare hadde hatt dem, så skulle Russland fått sett!). Det er mange interessante detaljer her, for dem som vil lese boken, men det endte jo med at Ukraina leverte atomstridshodene fra seg, og fikk i bytte internasjonale garantier for sin sikkerhet og sine grenser, i det som ble hetende Budapest Memorandum, av 5. desember, 1994.

Sakwa skriver at memorandumet ikke hadde status av å være en internasjonalt bindende avtale, og han fremhever den felles uttalelsen partene kom med etterpå:

Accompanying the memorandum was a joint statement confirming the importance of commitments undertaken within the framework of the OSCE on countering the growth of aggressive nationalism and chauvinism, a point that Russia, following the February revolution, was quick to seize on as ostensibly invalidating the memorandum.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1663-1665). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Budapest-avtalen løste ikke problemet med Sevastopol, som nå hadde blitt en russisk flåtebase på det som ellers var ukrainsk territorium. Det er et et viktig poeng mange ikke får med seg at denne russiske flåten ikke har noen annen plass å være, Russland mangler helårshavner, og den russiske kysten langs Svartehavet er for grunn. Det er gjort forsøk på å grave ut bunnen, der ved Novorossijsk, men det går ikke an å grave ut bunn som får plass til en hel krigsflåte. Sakwa sammenligner betimelig med USA, som har skaffet seg en flåtehavn på Cuba, med Guantanamo, et rent ran, og britene, med Akrotiri og Dhekelia på Kypros, som er britisk territorium, tross Kypros’ selvstendighet. Russland klarte ikke å oppnå noe lignende, skriver Sakwa.

Her lå det en latent strid. Ukraina har jo i konstitusjonen sin forbud mot fremmede baser på eget territorium (artikkel 17), og det var store problemer og diskusjoner både i Russland og Ukraina hvordan man skulle håndtere dette. De forsøkte å komme frem til en avtale om Vennskap, Samarbeid og Partnerskap (Treaty on Friendship, Cooperation and Partnership), forhandlingene begynte i 1993, og ble ikke ferdige før i 1997 (Jeltsin og Kutsjma). Så tok det ytterligere to år før den russiske statsdumaen ratifiserte avtalen.

Dette kunne være vel og bra. Men både i Russland og i Ukraina er det nasjonalister, i Russland har de siden Sovjetunionens oppløsning og frem til nå stort sett vært marginalisert, i Ukraina er det en betydelig maktgruppe som vil gi Russland skylden for alt som er galt. I denne tradisjonen hører Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko, radarparet fra oransjerevolusjonen i 2004. Da de kom til makten, surnet forholdet mellom Ukraina og Russland betraktelig.

Det viktige i argumentasjonen til Sakwa er at disse to presset på mot Vesten og særlig USA, om å stå hardt på mot Russland, og ikke stole på at Russland hadde demokratiske prosesser på gang, og var blitt snille. Med andre ord var et godt forhold mellom Washington og Moskva sett på som en trussel for Kiev (og andre øst-europeiske hovedsteder. Her siterer han Wikileaks:

Ukraine’s relationship with Russia has remained tense and complicated. Since the August 2008 Georgia– Russia conflict, Ukrainian perceptions of the potential security threat presented by Russia have come into greater focus, particularly against the backdrop of continuing opposition by some NATO members to MAP status for Ukraine. Changing US policy toward Moscow has led to speculation that the US has softened its support of Ukraine as the price of improving US– Russia relations.

og

for the most part Ukrainian officials remain committed to pursuing Euro-Atlantic integration. How long they will continue to do so in the face of the continuing lack of Ukrainian public support (at only about 25%) for NATO membership is not clear.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1704-1706). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Sakwa peker på det motsetningsfulle i at medlemsskap i NATO ble sett på som demokratisk, enda et slikt medlemsskap langt fra hadde støtte i den ukrainske befolkningen, og heller ikke i den ukrainske grunnloven, der det står uttrykkelig at Ukraina skal være normalt. Det er jo finurlig og pussig. Mer alvorlig er at det overhodet ikke er noen refleksjoner over hvordan NATO-ekspansjonen vil bli sett på for andre parter, ja, det vil si Russland, og det er her det bygger seg opp til den perfekte stormen.

Da Barack Obama kom til makten i 2009 forsøkte han en berømt reset med russerne, han ville normalisere forholdet, og gjøre godt igjen skadene som måtte ha fulgt av en nokså aggressiv George W. Bush. Forsøket fra Obama var genuint nok, på denne tiden var Medvedev president, og Obama og Medvedev fant fint tonen (med Obama og Putin var det en annen sak). Problemer som stod på på den tiden var rakettskjolden Bush ville sette opp i Polen, det gikk Obama vekk i fra. Og så var det krigen som hadde vært i Georgia året før, da Russland hjalp Abkhasia og Sør-Ossetia å bryte ut. Obama ville slå en strek over det gamle, og starte på ny frisk, time for change, som han formulerte det i valgkampen sin.

I Ukraina ble dette sett på som at USA gikk bort fra sin tidligere uforbeholdne støtte om Ukrainas orientering mot vest. For disse kreftene i Ukraina, var det slik at jo verre forholdet var mellom USA og Russland, desto bedre var det for Ukraina. Ukraina hadde grunn til å frykte en lignende operasjon på Krim, som den Russland hadde utført i Georgia, og særlig president Jusjtsjenko var ram på kritikken av hva Russland gjorde her. Timosjenko sa på sikkerhetskonferansen i München det året, 2009, altså, at Ukraina måtte ta større del i Europas sikkerhets- og forsvarsstrategi. Sakwa kaller det sjokkerende at i ingen av de lekkede dokumentene på Wikieleaks er det noen refleksjoner over hva alt dette har å si for Russland, og ingen forståelse for Russlands legitime krav. Utvidelsen av NATO blir et hermetisk prosjekt, skriver Sakwa, ingenting kunne ha påvirke rasjonalet den var bygget på. Det var denne logikken som brakte Europa i krig i 2014, skriver Sakwa.

Opptegnelsen av grensene mellom Russland og Ukraina var et annet problem. Den dag i dag har ikke Russland og Ukraina noen synlige grenser overalt, det er som to fylker i Norge, man vet gjerne ikke når man er i det ene, og når i det andre, om man ikke kjører på noen hovedvei.

Vi må også ta det med som viktig at Janukovitsj (som ble president i 2010) og Medvedev tegnet en avtale som sikret Russland bruk av Sevastopol frem til 2042,  med opposisjon på nye fem år (den gamle avtalen gjaldt til 2017 – og Timosjenko, for eksempel, hadde tatt kraftig til orde for at deretter skulle den ikke bli fornyet). Som kompensasjon skulle Ukraina få billig gass i samme periode, eller, billig gass var med i avtalen, Russland betalte virkelig godt for seg, her, $100 i avslag per tcm, prisen Timosjenko hadde avtalt (og siden ble satt i fengsel for) var på $486,50 per tcm – nettopp den prisen som oppsto på ny, etter Maidan, og har vært gjenstand for harde diskusjoner i hele 2014, og de fortsetter nå.

Eurokrisen

Det blir en lang post dette. Så er det også viktige saker. Janukovitsj overtok makten i 2010, med det ble regimet i Ukraina ikke så åpenbart anti-russisk som det hadde vært under Timosjenko og Jusjtsjenko, skjønt, Janukovitsj aldri var noen russisk nikkedukke, som han av og til har blitt beskyldt for å være. Janukovitsj kjennetegnes nok mer av han spilte med og mot alle mulige maktkonstellasjoner, i den ene og ærlige oppgave å berike seg selv, og sine. Han var en katastrofe, og gjennom boken til Sakwa ser jeg at jeg har undervurdert hvilken katastrofe han var. Den ukrainske utviklingen hadde vært ille siden Sovjetunionens oppløsning, med Janukovitsj gikk det helt i stå. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet av de tidligere Sovjetrepublikkene som ennå ikke har kommet seg opp på det økonomiske nivået landet lå på – da Sovjetunionen ble oppløst. I 1991. Det er intet mindre enn ufattelig. Og enda verre blir det av at rikdommene er svært ujevnt fordelt, folk flest er blitt atskillig fattigere enn de var det i Sovjettiden, Ukraina er på linje med land som Irak og El Salvador i brutto nasjonalprodukt (dette er i 2012, siden har det gått nedover).

Det skulle virkelig ikke være slik. Sakwa bruker litt tid på å gå gjennom Ukrainas økonomiske potensiale, med en godt utdannet befolkning, stor og god tilgang på teknologi, og kunnskap om teknologi, store naturressurser, og til og med – som et av få land i det tidligere Sovjetunionen – per definisjon et demokrati. Men det er alt sammen bare på overflaten, det er oligarkene som styrer alt. Og de driver ikke businessen sin på å produsere bra og effektivt, de henter ut profitten gjennom statssubsidier. Det finnes et mål som heter Energibruk per dollar av BNP, altså hvor mye energi et land bruker sammenlignet med størrelsen på økonomien. England (UK) har her 3,8 (British termal units, btu), Tyskland 4,7, USA 7,5, Polen 10,6, Kina 26,3, Russland 32,4 – verdens gjennomsnitt er 10. Ukraina har 56,3.

Det er statssubsidier alt i hop. Det går i lommene på oligarkene (og det fortsetter nå, men den diskusjonen tilhører en annen post, og siden Ukraina ikke har råd til å betale disse pengene, svekker det statsfinansene, og vanlige folks lønninger. Det hører med til den perfekte stormen som var i emningen, og som så få forutså. Levestandarden i Ukraina sank, og bitterheten steg, mens Janukovitsj som president satte i gang med metodene han hadde brukt da han var guvernør i Donetsk, arrestasjonen av Timosjenko var bare toppen av isfjellet, metodene Janukovitsj brukte var mye verre enn noe av det Putin har foretatt seg. Parlamentsvalget i 2012 var i følge Sakwa det mest ufrie Ukraina har hatt. Det var i dette valget høyreekstreme Svoboda fikk så mange stemmer, 10,4 %. Sakwa skriver at det tradisjonelle partisystemet langt på vei var brutt sammen ved dette valget, og nevner partiet til Medvedtsjuk (Det sosialdemokratiske partiet i Ukraina, SDPU), som tidligere hadde vært et slags moderat sentrumsparti, men som nå var forvandlet til et slags pro russisk oligarkparti.

Det var politikerne ved makten etter dette valget som skulle håndtere assosiasjonsavtalen og forhandlingene med EU. President var altså Viktor Januvkotisj, alltid på jakt etter å berike seg selv, helt fremmed for landets interesser, og helt udugelig og ukvalifisert i den enorme oppgaven som lå foran ham. I Ukraina vet man hva man har, men fra EU skulle man kunne forvente noen skikkelige politikere. Sakwa er imidlertid ikke nådig:

In keeping with the EU’s traditions, this was integration by stealth. At the heart of the agreement was the sweeping liberalisation of EU– Ukraine trade, with the Ukrainian economy reducing and in due course removing tariff and non-tariff barriers to become more open for goods and services from the EU. Unlike the equivalent agreements with the Central and Eastern European states, there was no promise of eventual membership. Ukraine would not gain ‘candidate status’, and thus the AA/ DCFTA was very much a second-tier agreement, offering many of the sticks but few of the carrots.

og videre

The agreement was about far more than just free-trade but required Ukraine to adopt a large part of the EU acquis communautaire, the 100,000-odd pages of law and regulations, which were economically exclusionary towards Russia. In addition, the agreement’s foreign policy and security protocols meant that Ukraine would have to align its foreign and security policy towards the West.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1788-1792). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som om ikke dette var nok, en avtale med kolossale forpliktelser, og bare vage formuleringer om fremtidig nytte og gevinst, så stod USA på andre siden av Atlanterhavet og uttalte rett i fleisen på Russland:

Looking over the EU’s shoulder, the president of the National Endowment for Democracy in Washington, Carl Gershman, declared in September 2013 that Ukraine represented ‘the biggest prize’, but beyond that was an opportunity to put Putin ‘on the losing end not just in the near abroad but within Russia itself’.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1794-1795). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som Sakwa skriver, så er Ukraina på det nærmeste 480 kilometer fra Moskva, og ved siden av dermed å være et eksistensielt spørsmål, et spørsmål om overlevelse, så har Russland og Ukraina også tusen år med felles sivilisasjon og historie – ,mens det for Washington og Brussel bare er enda et land på veien. Dette har også jeg skrevet fra første stund, for Russland er Ukraina deres viktigste naboland, for USA og EU er det bare neste på listen etter å ha fått inn landene i Warszawapakten og de baltiske statene. For Russland er størrelsen på landet årsak til historiske seire mot Napoleon og Hitler, sterkt i den russiske bevissthet, og viktig i russisk, militær strategi, uten Ukraina vil denne være fordelen være tapt, skriver Sakwa, helt direkte.

Sakwa går videre med å beskrive de dype handelsforbindelsene mellom Russland og Ukraina, med Russland som deres største handelspartner, 24 % av eksporten og 30 % av importen, med gass inn, og metaller, maskiner og agroprodukter ut.

Russia bought Ukraine’s industrial goods that could find no market in the West. The Ukrainian and Russian economies are highly complementary, having been part of a single unit for so many centuries and shared patterns of Soviet industrialisation. Ukrainian manufactured exports include railway equipment and a whole range of military-related items, notably helicopter engines, produced at the Motor Sich plant in Zaporozhia. Almost all the helicopters produced in Russia use these engines, as does most of the Afghan fleet.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1811-1813). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Dette er bare et lite utdrag, mens handelen med EU ikke er så lett å få øye på, og slett ikke er livsviktig, verken for EU eller Ukraina. For Ukraina er Russland markedet for deres viktigste eksportartikler, og for Russland vil de få store problemer med å få sine maskiner til å gå uten ukrainske deler. Det er ikke slik at Russland bare kan sitte stille i båten, og se Ukraina tegne en avtale med EU, som vil få store økonomiske konsekvenser, også for dem.

Så har vi det viktigste: Sikkerhetsspørsmålet. I likhet med amerikanerne har vi europeere en forbausende evne til ikke å se at det som for oss føles som sikkerhet og forsvar, for andre oppfattes som trusler og angrep. Jeg har tenkt litt på det, for meg selv, om vi virkelig mener det at rakettskjold i Polen og NATO-baser i baltikum ikke er truende for Russland, eller om vi bare ikke ser det. Prosjektet med det videre Europa, det som slår seg ut i stadig større sirkler, med Brussel i sentrum, og Russland utenfor, det er forener ikke bare økonomiske og politiske interesser, men går også inn i det Euro-atlantiske sikkerhetssamarbeidet. Man er ikke forpliktet til å gå inn i NATO, men, som de sier i artikkel 4

political dialogue in all areas of mutual interest shall be further developed and strengthened between the Parties. This will promote gradual convergence on foreign and security matters with the aim of Ukraine’s ever-deeper involvement in the European security area.

og videre

Article 7 called for EU– Ukrainian convergence in foreign affairs, security and defence, while Article 10 on ‘Conflict prevention, crisis management and military– technological cooperation’ notes in section 3 that ‘the parties shall explore the potential of military and technological cooperation. Ukraine and the European Defence Agency (EDA) will establish close contacts to discuss military capability improvement, including technological issues.’ Thus the EU asserted exclusivity in security matters, which would have become operative as soon as Ukraine signed up at the Vilnius summit.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1829-1832). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Lakonisk skriver Sakwa at forpliktelsene er pakket inn i sedvanlig europeisk språk om fred og utvikling, men man skal være bra ivrig etter å se i andre retninger, om man ikke ser at dette går rett i konflikt med Russlands interesser. Når Ukraina går «stadig dypere ned i den europeiske sikkerhetssfæren (area)», så går de også stadig lenger bort fra den russiske. Dette er midt i blinken for den nasjonalistiske delen av Ukraina, den monistiske, som Sakwa kaller den, men det har utålelige konsekvenser for den russiske sikkerhetspolitikken. Sakwa skriver – og ikke uten sprengkraft – at EU med dette går fra å være et fredsprosjekt (de fikk jo fredsprisen, EU og Obama, som en god illustrasjon for hvor vanvittig denne prisen er), til å bli et prosjekt som lager nye former for konflikter. På den måten underminerer det hele det europeiske prosjektet.

Det er sterke ord. Det er på tide noen sier dem.

Russland har protestert, de har protestert på alle mulige måter, og de har foreslått alternative løsninger, men

Such ideas were repeatedly rebuffed, with for example Barroso being quoted by news agencies as late as 29 November 2013 as saying: ‘Russia’s inclusion in the talks on setting up an Association Agreement between the EU and Ukraine is wholly unacceptable.’ It is in this context that Moscow expended an extraordinary amount of effort to dissuade Kiev from signing the agreement, including various sanctions and trade bans.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1838-1841). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Russland gikk til og med så langt som å advare – ved Sergej Glazyev, Putins rådgiver for europeisk integrasjon – om at hvis Ukraina signerte avtalen, så kunne det provosere frem sosial uro og seperatistbevegelser i pro russiske regioner. Her har Sakwa en note, Shaun Walker, ‘EU “remaining vigilant” as Ukraine signs on dotted line’, Guardian (27 June 2014), men oppgir ingen lenke til artikkelen.

Russland drev på denne tiden og opprettet sitt eget eurasiske prosjekt, et prosjekt vi bare ler av her borte hos oss, særlig nå som de ikke engang fikk Ukraina med i det, men vi skulle kanskje åpne for at også Russland tar sine egne prosjekt alvorlig. Štefan Füle, kommisjonæren for utvidelsen (enlargement) og europeisk naboskap, ville ikke høre snakk om noe slikt. Ukraina måtte velge, en eurasiske unionen var ikke kompatibel med partnerskapet de nå skulle undertegne med EU. Og – i kjent EU-stil – kom han med utsagn om lands «suverene valg», og at enhver trussel fra Russland i forbindelse med undertegnelsen er uakseptabel. Hele talen hans kan dere lese her.

Så EU var parat til å gå på uavhengig av Russlands protester, med henvisning til universelle prinsipper som valg og suverenitet. Som Sakwa skriver, dette er vel og bra i ideelle verdener, men her stod man altså for første gang overfor en stormakt som motsatte seg utvidelsen deres. Det var kommet et «hit, men ikke lenger», uten at EU så ut til å bry seg med det, eller å ha metoder til å klare å håndtere det.

På toppen var et par vanvittige ting. EU krevde befrielsen av Julia Timosjenko, kraftig symbolpolitikk, men la gå. Janukovitsj nektet, og sannelig var ikke denne løslatelsen så viktig likevel, EU ville fremdeles undertegne. Og det med en president som var ganske vanvittig, ganske udemokratisk, ganske mye verre enn Putin, men ikke så ille at EU ikke kunne gjøre noen avtale med ham.

Putin protesterte nå kraftig, og på ny skal man være Russlandsfiendtlig for å mene at han ikke har noen poeng (det er i Sakwas gjengivelse, dette – originalen ser dere på engelsk, her):

Ukraine was supposed to sign an Association Agreement with the EU. Using absolutely modern diplomatic tools, we proved that the document is at least inconsistent with Russian interests since the Russian and Ukrainian economies are closely intertwined. We have 245 Ukrainian enterprises working for us in the defence industry alone.

The ‘diplomatic tools’ were on the rough side, yet sought to register Russian concerns. Instead, as Putin put it:

They told us to mind our own business. Excuse me, I don’t want to hurt anyone’s feelings, but it’s been a while since I heard anything that snobbish. They just slammed the door in our face telling us to mind our own business.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1876-1882). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Så dermed stod Ukraina, ledet av sin håpløse president, Viktor Janukovitsj, overfor det umulige valget å gå til enten EU eller Russland. Begge deler ville innebære døden. Janukovitsj var under kolossalt press om å undertegne avtalen, fra store deler av Ukrainas befolkning, og han var under stort press fra Russland om ikke å gjøre det. Han visste at om han undertegnet med EU, ville han ikke få penger nok, og han ville ikke like lett kunne fortsette med systemet som har tjent ham selv så godt. Han var også skremt av Putin som hadde vist ham arbeidet til Glazyev, om hvor tett integrert den ukrainske økonomien egentlig var med den russiske. Og han så – eller, det er vel heller riktigere at han ble vist – hvor lite EU egentlig hadde å tilby, og hvor ødeleggende reformene EU krevde ville være for det ukrainske systemet. Det gjelder ikke bare for oligarkene, men også for vanlige folk, som ville blitt offer for EUs velkjente sparepolitikk for å kvitte seg med underskudd på statsbudsjettet. Janukovitsj var ikke i posisjon til å kunne skrive under dette dokumentet. Det var umulig. Og EU burde sett det.

Det er kun fra Tyskland det i ettertid har kommet tegn på samvittighet og beklagelse. EU stilte Ukraina overfor et umulig valg, og sendte det med det ut i katastrofen.

Russland tilbød $ 15 milliarder og billig gass, fra $410 til $268,5 per tcm. Det er reinspikka tullball og si at Janukovitsj var i lommen på Russland, at Russland brukte skitne triks, at det var den onde Putin, det er rett og slett slik at Russland hadde en bedre avtale, og det hadde de fordi de kjente Ukraina bedre. Mange i Ukraina ville velge EU, store deler av folket ville det, men det må i anstendighetens navn kunne sies at de hadde liten forståelse for hva EU ville innebære for dem. Det var beinharde krav, stramme inn beltet, og så, kanskje, på sikt, medlemsskap, men ikke noe gratiseventyr a’la et Polen hadde vært med på. EU av 2013 hadde nok av egne problemer, om de ikke skulle invitere inn enda et.

Og så kommer de elendige forholdene mellom USA og Russland inn, på toppen. Det er er her Sakwa selv kommer frem til formuleringen om den perfekte stormen. Nullstillingen til Obama gikk ikke noe bra, og de hadde tapt utenrikspolitisk med at Russland hadde Snowden, og Russland hadde blokkert dem i Syria, og USA fikk det rett og slett ikke helt til. I toppmøtet i 2013, St. Petersburg, så begynte amerikanerne å ta til orde for å boikotte OL i Sotsji. Husker dere det? Det var noen argument om Pussy Riots, som var arrestert for å spille luftgitar i en kirke – og med det krenke noe som er hellig for russerne, og så var det noe om forbud mot homopropaganda rettet mot barn, eller hva det var. Rart, fra land som valfartet til begravelsen til Saudi Arabias kong Abdullah, et land som vel har dødsstraff mot homofili, eller hva?

OL i Sotsji skulle være Russlands prestisjeprosjekt. De satte til og med fri fanger, for å vise seg fra sin beste side, de gav etter for press, Khodorkovskij ble satt fri. Målet for Putin var å vise et annet Russland. Den sjansen kunne vi jo kanskje ha grepet tak i, men nei, vi gikk heller inn for å lattergjøre både OL og Putin og Russland, akkurat samtidig som EU drev og skulle undertegne avtale med Ukraina, til Russlands voldsomme protester som vi ganske enkelt avfeide.

Det var å be om trøbbel i søknad med stempel og underskrift. Det er å gå i blinde inn i katastrofen, og den katastrofen er liten for oss, i forhold til hva den er i Ukraina. Russland slo til, slik de sa de skulle, og vi burde skjønt de ville, og sannelig har vi ikke også feilberegnet hvor sterk nasjonalismen er i Ukraina, og hvor sterkt oligarkstyret er der, og hvor fullstendig kjørt det økonomiske systemet er, og hvor folket lider, særlig i krigsområdene, men i hele landet. Det er en dyp, dyp tragedie. Og geopolitiske forhold og propaganda som har tatt av på sin egen galei, gjør at vi bare på ny og på kritiserer Russland, som om det var dem som initierte denne katastrofen.

Jeg blir følelsesladd når jeg skriver. Sakwa selv formulerer det mer kjølig og elegant:

All the conditions were in place for the ‘perfect storm’ that hit Europe in late 2013. There was a deepening ‘Ukrainian’ crisis, with a president who had already destroyed civil society when he had been governor in Donetsk, and who was now generalising these corrupt practices to the country as a whole. The bureaucratic– oligarchic system of rule was also being destabilised by the greed of his ‘family’. This provoked a radicalisation of public opinion, as reflected in the 2012 parliamentary-election results. At the same time, the ‘Ukraine’ crisis was also gathering pace as the Atlantic and Eurasian integration poles radicalised their positions. The catalyst was the Association Agreement with the EU, but this was only the culmination of a broader failure to negotiate a mutually acceptable structure to post-Cold War European international politics. The country’s central position meant that when the two crises intersected there would be a rapid escalation of both.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1911-1913). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Tony Woods skriver det silk (‘Back from the edge?’, London Review of Books xxxvi/ 11 (5 June 2014), p. 37).

For the US and Europe, the aim has all along been relatively straightforward: to wrest the country from Russia’s sphere of influence and continue the joint eastward expansion of NATO and the EU. […] For Russia, the basic goal has until recently been a symmetrical pushback: to keep Ukraine out of Western security and economic structures, leaving it as at the very least a neutral state, if not an active member of a ‘Eurasian Union’ dominated by Russia.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1919-1922). I.B.Tauris. Kindle Edition.

«De to togene raste mot hverandre», er siste setning i kapittelet. Det var bygget opp til Maidan.

Putin og Hitler?

Jeg skrev på fredag i posten En ny doktrine fra Russland?  at det ikke går an å sammenligne Putin og Hitler. Likevel er det mange som forsøker, både journalister, kommentatorer, eksperter og politikere og byråkrater helt opp på toppnivå. De siste har nok en agenda, som vi skal komme tilbake til. Sammenligningen går i hvert fall på at det Putin gjorde på Krim, minner om det Hitler gjorde med sitt anschluss av Østerrike. Deretter fulgte innlemmelsen av Sudetenland fra Tsjekkoslovakia, Tsjekkoslovakia selv, og så var det Polen, og med det startet det som utviklet seg til å bli den verste krigen i menneskehetens historie.

Så det er kraftige sammenligninger som blir gjort. Hitler er et av de verste menneskene i verdenshistorien, en person med grusomme og forkastelige holdninger, og han ledet det verste partiet som vel noen gang har stilt til og vunnet et demokratisk valg. Han satte i gang krigen som har kostet flest menneskeliv, og han var føreren i staten som gjennomførte det verste industrielle folkemord verden har sett. Og han døde uten antydning til anger, han ville gjort det samme om igjen, han tok overhodet ikke avstand til sitt ufattelige prosjekt.

Putin er et veldig godt stykke unna dette. Sammenligningene tjener til å skape et skremmebilde og et fiendebilde, som tjener interessene til enkelte av partene i saken. Ukraina, og det nye regimet der, vil ha Russland ondest mulig, slik at de selv får all støtte, og Russland blir tvunget i kne med alle nødvendige midler. Også krefter i Øst-Europa, i land tradisjonelt i fiendskap med Russland, slik som de baltiske statene og Polen, også de kan ha hevnmotiv og beskyttelsesønsker, som gjør det gunstig å forsterke synet på Putin og Russland som en ond og mektig mann og stat, ikke så langt tilbake for Hitler og Nazi-Tyskland. Til sist er det krefter i USA, som liker store forsvarsbudsjetter, og krefter i NATO, som med et truende Russland kan berettige sin egen eksistens. De snakker alle om å deeskalere situasjonen, det ønsket er nok genuint når det kommer til konkret bruk av militærmakt og vold, samtidig er det altså betydelige krefter som har interesse av å snakke opp spenningen i konflikten.

Så dette er den ene siden av saken. Den andre siden, er at det er ganske store konsekvenser hvis man later som Putin og Russland er mildere enn de er i et forsøk på å avdempe konflikten. Hvis det virkelig er slik at Putin og Russland er i gang med et prosjekt om å øke landets makt og styrke, også med å ekspandere territorielt, så er det klart at det internasjonale samfunn har et ansvar i å hindre dem i dette. Putin har jo absolut skyld i at det finnes en slik frykt, han har selv sådd den, med sine uttalelser og sine handlinger. Han og hans regime ønsker at Russland skal bli fryktet. Det er imidlertid ikke like opplagt hva han ønsker å oppnå med denne frykten.

De som tegner det dystreste skremmebildet, antyder at Putin går med planer om å gjenopprette Sovjetunionen innen grensene det hadde, og få Russland like mektig som det var. Det kan godt hende dette er noe Putin ville likt godt å få til, det er til og med rimelig å anta at Putin har ambisjoner om å få dette til så godt som det lar seg gjøre, men det største og viktigste målet er å gjøre Russland mektigere. Det målet lar seg ikke realisere ved ekspansjon inn i områder man har liten sjanse til å beholde.

Her er en vesentlig forskjell mellom Putin og Hitler, når de to først skal sammenlignes. Putins Russland går ikke med noen selvmordsparagraf. Det er ikke «Alt eller ingenting», som det var det med Nazi-Tyskland. Putin er også en langt mer tålmodig, langt mer langsiktig og langt mer strategisk mann enn Hitler. Det er lett å peke på flere tilfeller der Hitler tar helt hodeløs risiko. Det gjelder i alle faser av krigen, og også i oppbygningen av den. I starten gikk det bra, Hitler tok store sjanser – og vant. Med det fikk han erobret praktisk talt hele Europa, hele kontinentet. Forskjellen til andre halvdel av krigen er at den samme risikoviljen og kompromissløsheten ikke lyktes, Hitler begynte å tape. Det gjorde han helt frem til det var ingenting igjen. Det var Alt – eller ingenting. Det tyske riket møtte undergangen, og gjorde det fullstendig.

Det er til og med dem som argumenterer for at dette var Hitlers mål, at han på denne måten ville gjøre opp for skammen etter første verdenskrig, der den store og sterke tyske stat ble forrådt av en liten gruppe sosialister, demokrater og jøder, som undertegnet en skammens fredsavtale det ikke var nødvendig å undertegne. Hitler fikk tapt skikkelig.

Mot en slik bakgrunn blir sammenligningen med Putin ytterst tvilsom. Putin er til forskjell fra Hitler nesten ekstramt langsiktig. Putin er i gang med et evighetsprosjekt, Hitler ville ha alt straks. Putin er også mye mer forsiktig, mye mer strategisk, og er veloverveid i sine beslutninger. Det gjelder til og med når han improviserer, som på Krim, der han raskt utnyttet en mulighet som åpnet seg. Her tok Putin stor risiko, som jeg tidligere har skrevet om, men det har vist seg at han hadde god dekning for den. Han greide å ta Krim uten blodsutgytelser, med overveldende støtte i folkeavstemningen han fikk satt i gang, og med protester som er håndterbare fra det internasjonale samfunn. Russerne hadde gjort hjemmeleksen sin, de kjente stemningen på Krim, i Russland, i det internasjonale samfunn og i Ukraina, og visste det var gode sjanser for at dette kunne gå veien. Hitler og Tyskland var ikke i nærheten av å ha gjort samme forberedelser når de gikk inn i Polen i 1939, i Norge, Danmark, Frankrike og Be-ne-lux landene i 1940, i Sovjetunionen i 1941, der var det hele tiden bare å kjøre på i blind tro på egen styrke.

Putin og Hitler kan ikke sammenlignes i det hele tatt. Det bør generelt bli en slutt på at Hitler og Nazi-Tyskland lettvint rekkes frem for å få en fiende eller meningsmotstander til å fremstå verre og farligere enn han er. Hitler og Nazi-Tyskland er i en klasse for seg, det er få som kan sammenlignes med dem. Putin og Russland kan det i alle fall ikke.

Så man kan godt frykte at Putin vil sette verdensfreden ved å gå inn i Øst-Ukraina, eller det som verre er. Jeg tror ikke han vil gjøre det, ikke så lenge det innebærer risiko. Det skjer først når han eventuelt er sikker på å vinne eller ikke har noe å tape. Det skjer bare eventuelt etter ukloke handlinger i Ukraina, eller fra EU og NATO. Jeg tror ikke det vil skje. Ukraina er for svake til å handle selv, og EU og NATO gudskjelov for smarte til å la Ukraina gjøre noe altfor dumt. Jeg tror det vil gå bra, Ukraina vil bestå som det er nå, uten Krim, men med Øst-Ukraina inntakt. Andre land enn Ukraina har ikke noe å frykte.

Det tror jeg. Men jeg sitter ikke med noen fasit for fremtiden, og har verken innsyn i eller påvirkning på Moskvas planer. Det kan hende jeg tar feil. Det vil imidlertid ikke være fordi Putin oppfører seg som Hitler, og at man må reagere mot Russland nå som man ikke gjorde mot Tyskland da. De to er vidt forskjellige ting, og man skulle ikke sammenligne dem.