Kveitemiddag på den store festivaldagen

Kveite blir ofte servert på bedre restauranter, har jeg merket. Det er en luksusfisk, mens sei, makrell og torsk, kanskje, og etter hvert laks og ørret, er hverdagsfisker. Man trenger ikke gå på restaurant for å spise dem. Kanskje ikke kveite heller. Jeg har imidlertid aldri spist det hjemme før, så det var noe helt spesielt da Olia og jeg hoppet i det, og kjøpte den digre fisken som lå der i fiskedisken til 99 kroner kiloen.

Det hadde allerede vært en bra dag. Vi reiste ut hele gjengen. Det er fester og festivaler over hele linjen, men vi kom oss ikke så veldig langt, og fikk ikke med oss så mange av dem. Olia ville derimot til Hove plantesalg, for første gang, i hvert fall i år, og ofte er vi der ikke, men nå var vi der nesten en time. Koselig det, men akkurat i dag var det altså aktiviteter over alt, å få med seg.

Så var det Sandnes og Sandnesdagene, eller hva de kalles. Jeg er kanskje litt fremmed i disse omgivelsene, men med barn er alle ting i livet annerledes. Og Irina storkoste seg, fikk is, kuleis, og for første gang i livet – ansiktsmaling. Det var en merkelig suksess. Irina ville være katt. Og så gikk hun liksom og sprudlet resten av dagen, med kattemaling i ansiktet.

Olia likte seg også på festivalen, men brukte den til helt andre ting enn den var planlagt for. Hun kjøpte klær.

Deretter var det flyfestival og strandliv på Sola-stranden. Dette skulle være hovedsaken for dagen, det var i alle fall min plan, men med 19 grader og skyer, kjentes det litt halvkaldt. I alle fall var det ingenting å bade etter, og heller ikke å ligge på stranden og gjøre ting. Dessuten var Olia engstelig for flyene som fløy over hodene på oss. Det her ville hun ikke være med på. Det varte ikke lenge før vi reiste videre.

Min plan var nå Hellestø, og dragefestival. Men den var slutt, om den noen gang hadde vært, og så kjørte vi bare forbi den stranden. Strandlivet hadde vi jo allerede forsøkt denne dagen.

Vi fortsatte prosjektet vårt med å få kjøpt stein, å ha foran huset, og nok en gang ble det utsatt. Denne gangen for mat og blomsterjorda. Og det var den maten, som var kveiten. Det er bare halvannen uke til vi reiser til Kiev. Så må vi være litt forsiktige med å kjøpe inn altfor mye. Middag i dag må vi imidlertid ha, og i Kiev blir det lite fisk. Kveite er ypperlig. Olia er uredd, jeg lastet ned en oppskrift. Vi prøver.

Først var det en obligatorisk på det jeg etter hvert vil kalle den internasjonale lekeplassen i Sandveparken. Her er rene nordmenn i mindretall, det er som regel i alle fall én av foreldrene som snakker et annet morsmål, og sånn er det jo også med oss og Irina. Så hun finner seg veldig godt til rette. Denne gangen hadde hun i tillegg kattemaling i ansiktet. Så her var det bare å løpe fra parkeringsplassen til lekeområdet.

Dagens beholdning var ei lita jente fra Bulgaria. Hun var super, initiativrik, tøff, men taus, og leken med Irina ble raskt avbrutt da hun dunket seg i hodet og begynte å gråte. Da var det slutt. Det ville hun ikke vise frem, enda Olia tok med seg Irina for å be om unnskyldning, og Irina var så diskret og forsiktig det er mulig å bli. Jenta fant frem sykkelen, og syklet av gårde. Irina hadde problemer med å holde egne tårer tilbake. Denne jenta var gøy!

Men det fantes flere. Og det var til slutt Olia og jeg som måtte mase på Irina, for å få henne med. Vi, særlig jeg, var sultne, og kveite og melkeprodukter lå og ble dårlig i den varme bilen. Det var bare å komme oss hjem.

Kveitemiddag for tre

Dette er ikke noen matblogg. Det vet alle. Mine oppskrifter er for folk som ønsker matglede, ikke for de som vil ha det perfekt. Vi gjorde det sånn: Olia kappet av hode og hale på fisken. De la vi i kokende vann, for kraft. Så kappet Olia fisken opp i biter, og så la vi de i ildfast form, med skinn og det hele. Oppi der strødde jeg gulrøtter, selleri og rødløk. Så var det inn i ovnen, på 180 grader.

Etter en stund tok jeg formen ut, helte over litt fiskekraft og litt fløte, og la også oppi litt hvitløk. Jeg forsøkte også å vippe det til, sånn at jeg fikk grønnsakene under fisken. Så var det inn i ovnen litt til. Hele tiden hadde vi hatt store nypoteter på kok.

I oppskrifter står det alltid nøyaktige tider og nøyaktige mål. Jeg tror ikke helt på det der, at mengder best rundes av til nærmeste desiliter, at temperatur skal være nærmeste femmer, eller at det er noe spesielt med akkurat 30 minutter. Når fiskekjøttet er hvitt, er det som regel ferdig. Og om skinn og bein sklir lett av, kan man være ganske sikker.

Uansett var helt fabelaktig godt. Det var akkurat den gode restaurantsmaken. Og nå var det ikke bare en liten filet, som det alltid er der, men hele fisken. Ved siden av hadde vi en flaske hvitvin, tysk hvitvin, ganske bra til hvit fisk. Også her tror jeg kanskje ekspertene skaper vel så mye arbeid og ting å sette seg inn i, som viktige råd. I alle fall er ikke jeg med på den galeien, jeg er fornøyd med skikkelig godt, perfekt er mer stress, enn det er verd.

Nå er klokken ti, og vi er alle bedagelig trøtte. Det har vært en bra dag etter etter en bra uke – vel verdt en god kveitemiddag!

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.

 

Entrecôte med 12 poteter, løk og champignon

I dag skjedde det igjen. Jeg skulle lage mat til meg, min kone og barnet, men så ble det så godt at jeg spiste alt selv.

Det er travle dager, og jeg kom sent hjem. Jeg skulle trene først, og levere en julegave. Klokken var seks da endelig var hjemme.

Min kone Olia ville jeg skulle klippe håret da jeg kom, slik hun av og til får et innfall om. Den sløve klipperen som rev og lugget gav en god representasjon av sinnsstemningen min.

Til slutt kunne jeg endelig gå i gang med middagen. Lille Irina sov, så det var foreløpig bare Olia og jeg. Vi hadde entrecôte, kjøpt på tilbud forrige uke, to stykker i en pakke. Sikkert 400 gram, eller sånn som det er vanlig å pakke dem.

Jeg tenkte vi måtte ha rikelig med poteter, og la tolv skrelte stykker i gryten. Det var Folva-poteter, også kjøpt på tilbud, på Coop. Jeg passet på at potetene var ganske store også, slik at det virkelig skulle være tolv poteter, og ikke bare tolv biter. Den siste jeg la oppi var som flere slik at den kunne deles i to, og kalles for to.

Tilbehør var løk og champignon. Veldig gammel champignon, tørr og skrukkete. I pannen med dem, alle det gikk an å spise. To løk, rødløk. Stekt i smør, Kviteseid. Ekstra godt, eller ekstra dyrt. Eller begge deler. Så kjøttstykkene.

Og da også hvitløk og sitron. Jeg spurte Olia, hva som hørte med, om hvitløk og sitron gikk an å blande. Selvfølgelig. Alt hører med. Jeg slengte oppi noe gammel timian også, en gang frisk potteplante, nå best egnet som hyssing. Stekte alt i hop.

Olia laget mos av potetene, og overlot spisingen til meg. Hun ville vente. Big mistake, som de sier på engelsk. Huge.

For dette var så godt at det gikk ikke an å stå i mot. Aldri i mitt liv hadde jeg ventet hvitløken, sitronen og timianen skulle gå så godt i sammen, det gav en skarp smak til kjøttet som var uimotståelig for meg. Det første stykket forsvant med en gang, og det andre stykket måtte også til pers, siden Olia nå en gang ikke var der, og lille Irina sov.

I anstendighetens navn forsøkte jeg å få henne til å spise, i det minste å smake. Men det ville hun ikke. Og jeg skjønte at her kom all maten til å forsvinne. Potetmosen var også himmelsk. Jeg vet ikke hva min kone hadde gjort med den, om det var noe rømme i den, eller hva. Og så dette Kvitseidsmøret, blandet med kraft fra kjøttet, og smak fra hvitløk, sitron, timian og rødløk.

Når man spiser poteter som potetmos må man nesten dele antallet på to. Tolv poteter blir seks, når de er i mos. De sklir rett ned. Særlig når det man spiser er veldig godt. Kanskje var det ytrefilet, vi spiste, forresten, ikke entrecôte. Jeg skrapte gryten tom for mos. Helte alt i stekepannen over tallerkenen, skrapte stekepannen også. Alt skulle med, alt skulle ned.

Det var et himmelsk måltid. Igjen og igjen fortalte jeg min kone at vi må kjøpe to pakker til middag, 800 gram er vår dose, og 20 – 25 poteter, om de skal lages som mos, himmelsk mos, og derfor deles på to.

Lille Irina våknet til slutt, og bidro til sluttspurten. Også hun spiste med god appettitt, selvfølgelig. Dette var jo eventyrlig godt. Alt skal vekk, og alt forsvant.