God helg, fra Russlands synspunkt

På BBC World service i dag formiddag opplyste de om et interessant sammentreff mellom to uavhengige målinger i Russland. Den ene viste at 88 % av den russiske befolkningen støtter Russlands politikk på Krim. Den andre viste at 88 % av befolkningen får nyhetene sine hovedsaklig fra russisk TV. Når man har sett litt på russisk TV, som i all hovedsak er statskontrollert, så skjønner man at tallene blir som de blir. Russisk TV gjør som en russiske medier en god jobb i å forsvare Russlands politikk, og få frem russernes argumenter.

Vi kaller det propaganda. Vi sier det står i motsetning til vår presse, som er fri. Det er den riktignok, i det at redaktørene er uavhengige, og ingen journalist risikerer å miste jobben eller livet for noe han eller hun har skrevet eller ment offentlig. Våre medier kan skrive hva de vil. Men når vi leser våre aviser og studerer våre medier, så mener de temmelig det samme som politikerne våre mener. Det er ikke så enormt mye lettere å se forskjell på norske medier og politikere, som det er å se forskjellen på russiske medier og politikerne, når det kommer til det som nå skjer i Ukraina og på Krim. Jeg tror vi vil få nokså de samme tallene her, de som hovedsaklig får nyhetene fra norske medier vil støtte harde sanksjoner mot Russland, og forsvare regimet i Kiev, mens de som bruker litt tid på internasjonale medier vil se at bildet er ikke så enkelt.

I dag melder Russian Today den ganske brutale nyheten om at Russland kansellerer leieavtalen for flåtebasen i Sevastopol. Det er snakk om mer enn 600 millioner dollar i året, litt over $ 500 millioner som russerne betaler, og litt under $ 100 millioner i sletting av gjeld. Grepet er ikke uventet, det følger helt i den russiske logikk, Krim er vårt, da skal vi ikke betale noen for å ha skipene våre der. Ukraina protesterer med at hvis russerne ikke betaler, så er flåten der ulovlig, og da må de flytte den et annet sted. Denne protesten blir smått komisk, når Ukraina ikke har noen midler å følge den opp med.

Man skal generelt ikke ofre kommentarfeltene på nettet for mye oppmerksomhet, særlig ikke de anonyme, der pleier det være mye som best egner seg oversett. Men når man leser kommentarfeltene til dagens oppslag på RussianToday, virker det som om de russiske sjåvinistene er godt fornøyd. For eksempel er det en som kaller seg Herman Hofmann som skriver

I am sure that by now most Ukrainians have come to painful terms that they would be better of if stayed with Russia. I mean, (almost) free gas, open borders, prospects of employment in RF, notably Moscow … rent for a Russian fleet and other perks they have enjoyed for so many years.

As a consequence of extremely stupid move, Ukraine lost a piece of territory, 90% of it’s military capability including officers and soldiers who decided to join Russia, and almost a billion a year in various rent payments …

But, they’ve got a far-right radical government and an instantaneous debt of $20+ billion.

Whatta deal! 

Det kan man kalle «in your face» til ukrainerne. Det er også vanskelig å argumentere mot, enda hvor optimistisk og idealistisk man vil være. Det er ikke så lett for ukrainerne å peke på hva de har oppnådd med å få kastet Janukovitsj, og få ordnet med nyvalg i mai i år, i stedet for februar neste år. Det er en ekstremt høy pris for 9 måneders fremskyndelse av valget.

Det er heller ikke så lett å peke på hva Ukraina har fått på plussiden. Noe økt demokrati kan det vanskelig være snakk om, dette er maktkamp like skittent og kaotisk som det pleier å være i Ukraina. De har knapt hatt et normalt valg i sin 23 årige historie, verken presidentvalg eller parlamentsvalg, Det er alltid kamp om å endre valglover og betingelser, få motstandere fengslet eller avlivet, få endret konstitusjonen og danne og skifte allianser. Presidentvalget i år går inn som et høydepunkt, der halve landet er effektivt avskåret fra å delta på grunn av mangel på kandidat. Opposisjonslederne på Majdan trodde de bare kunne seile inn i maktposisjonene, etter at folkemassene hadde gjort jobben med å få fjernet Janukovitsj og hans regime.

Og vi i Vesten har støttet dem i det. Det er ganske utrolig.

Den som har utnyttet situasjonen til egen fordel, er Russland. De er de eneste som sitter bedre i det nå, enn for noen måneder siden. De spilte veldig, veldig høyt for å få Krim, men foreløpig ser det ut som stort spill også gir stor gevinst. Det går fort for seg. I dag var statsminister Medvedev på Krim, han lovet økte lønninger og økte pensjoner, og økte investeringer. Han hadde også et troverdig program om hvordan han skulle få dette til, med milde skatteregler for dem som ville investere. Dette er mer enn man kan si om Ukraina, og de 23 årene de har hatt herredømmet over Krim.

Litt uheldig blir Putins anneksjon av Krim sammenlignet med Hitlers tilsvarende av Østterike og Sudetenland. Jeg synes det er uheldig, Putin er ikke Hitler, situasjonen er ikke den samme, dette skaper et skremmebilde som ikke er reelt. Man har generelt for lett med å sammenligne med andre verdenskrig, og med Hitler og nazistene. Men skal man først gjøre det, så er det kanskje mest likt i taktikken med blitzkrieg, lynkrig. Der er det mange paralleller. Som Hitler, vil Putin at overtakelsen skal gå raskt, før fienden og omverdenen får summet seg, og så vender man tilbake til det normale. Det er lett å se at fra et strategisk synspunkt har Putin og Russland alle fordeler av at det går raskt for seg på Krim, det er bare å få det gjort alt sammen på en gang. Det gjelder å komme seg fortest mulig til et punkt der annekteringen er irreversibel, at den ikke kan gjøres om.

På noen måter er den kanskje allerede det. Jeg tror også den vestlige verden ser, tross protestene våre, at Russland verken kommer til å gi Krim fra seg, og at folket på Krim neppe vil finne seg i det. De har blitt lovet tilhørighet til Russland, og har allerede gledet seg over det, og det de ser for seg som løftene om en bedre fremtid. Det vil ikke være særlig fint å si til dem nå, at dette løftet var feil, dere skal tilbake til Ukraina. Hvem vil det tjene? Det nye regimet i Kiev? De som kom til makten i protester og kupp som var absolutt helt uten støtte blant befolkningen på Krim? Hva glede vil de egentlig ha av Krim?

Dagen da Putin holdt sin tale i Kreml, som gikk rett i hjertene på befolkningen på Krim, holdt også Ukrainas midlertidige statsminister, Jatseniuk, en tale. Der sa han at «vi skal finne og straffe alle som er skyld i separatismen på Krim, dere er aldri trygge, det kan gå ett år og to år, men før eller siden vil vi finne dere, det brenner under jorden på dere». Ikke akkurat det man kaller en håndsutrekning til flertallet på Krim, som nettopp har gitt klar beskjed om at de ønsker seg lengst mulig vekk nettopp fra sånne som Jatsienuk.

Både Ukraina, NATO og EU må kanskje ta en realitetssjekk. De står i litt av en suppe. Hva de har gjort til nå, har ikke tjent noen av dem. Og det ser ikke ut til å kunne gå så helt bra fremover heller. Som kommentatorene mer og mer får lov til å si, så er det ennå Russland som sitter med makten. De er nødt til å ta hensyn til dem, og det er hensyn som vil gjøre vondt. Vi ser allerede at USA, for eksempel, har løsnet litt på retorikken. Nå er det «Russland må ikke gå lenger inn i Ukraina», og soldatene på russisk side av grensen «må tilbake til basene sine». Det blir ikke lenger krevd at Russland må forlate Krim.

I går snakket USAs utenriksminister, John Kerry, i timevis med Russlands Sergej Lavrov. Det må vel gå an å si at Kerry ser sliten ut. Både han og Obama ser mest ut som om de skulle ønske at dette bare ikke var, at det ikke skjedde, mens Lavrov alltid er målbevisst og fokusert. Det samme er Putin. De har en klar plan med det de gjør, og det er i motsetning til den i Vest en plan som kan føre frem.

Jeg sitter ikke med fasiten hvordan dette kommer til å gå. Jeg tror bare ikke på at noen av de som nå stiller som presidentkandidat for valget i mai vil være i stand til å samle Ukraina. Jeg tror ikke EU og IMF og NATO-landene vil være i stand til eller villige til å gi Ukraina den pengehjelpen de trenger, og jeg tror heller ikke Ukraina vil være i stand til eller villige til å klare betingelsene som vil ligge bak. De er helt ute å kjøre, og krangler med Russland på toppen.

Verden er kanskje enklere for oss som ikke ser på russerne som noen umennesker og monstere. Putin er ingen demokrat, han er en jernmann med jernvilje, og han leder et land med skremmende mye makt. Men han har noe ingen av landene som står i mot ham kan sies å ha: en fornøyd befolkning i ryggen. Og det russiske folk er herlige mennesker. Jeg blir glad når de er glade, det koker også ned til så enkle ting som det.

Jeg ønsker også det beste for Ukraina. Foreløpig ser det ut som hjelpen vi i Vest har hatt å tilby har vært mest anti-hjelp. Det hadde vært veldig fint å få snudd dette. For å få til det, må vi ta hensyn til Russland, tror jeg. De hadde nettopp et godt forslag, nå i går, det som gjorde Kerry så utslitt. Ukraina må bli en føderal stat. De har for sterk sentralmakt i Kiev. Styresmaktene i Kiev protesterer selvfølgelig, en føderal stat vil gi mindre makt til dem, og sikkert også mindre penger å sjonglere med. Men de styrer et konkursbo, de lever på kreditorenes nåde, og det er vel stilt verre betingelser til dem enn at de skal bli en føderasjon, eller at sentralmakten skal svekkes. Jeg tror ikke det ukrainske folk vil bli så uhyre provosert, og i alle fall ikke så provosert som de blir når de ser hvor mye gassprisene vil gå opp. Det kan også være de er nødt til å finne på noe slikt, for å holde på de østlige områdene av landet.

Reklamer

Anand vinner kandidatturneringen 2014

I dag ble det formelt klart at inderen Visvanatan Anand møter Magnus Carlsen i kampen om VM-tittelen enda en gang. Skjønt, vi som har fulgt med har lenge sett hvor det bar, og seieren var sikret allerede i går. I dag nøyde han seg med en rolig remis mot Svidler. Det er typisk Anand, han sparer energi når han kan.

De andre i turnerningen har vært for hissige og stressede, de har tatt for store sjanser, og gjort for mange feil gjennom hele turneringen. Anand har spilt stabilt og godt, og tatt risiko etter turneringssituasjonen. Han fikk kritikk for å ha tatt remis i en stilling datamaskinene mente var vunnet. Men for dem som tok seg tid til å se nøyere etter hvorfor dataene mente den var vunnet, så ser man at det var temmelig rotete, og slett ikke helt klart, selv ikke etter best spill. Anand beholdt sin suverene ledelse ved å ta remis her, og sikret med det seieren runden etter.

Det var en flott solskinnsdag i Ganddal hvor jeg bor, og ikke noe tid til å gjøre stort annet enn å være ute i den.

Så ulikt meg får jeg nøye meg med bare å gratulere Anand med seieren. Han fortjente seieren etter å ha vært klart best i turneringen. Han fortjente også en opptur etter noen vanskelige år. Om Anands sjakkarriere kan man nesten si han har hatt størst problemer, de årene han har vært verdensmester. Nå blir det spennende å se hvordan han spillet frem til tittelkampen. Normalt har han ikke gjort det bra under press, når han har noe å forsvare.

Neste store sjakkturnering å følge med på går her i Norge, like ved der jeg bor, i Sandnes og Stavanger.

Stoltenberg ny generalsekretær i NATO og Klitsjko trekker seg fra presidentvalget i Ukraina

I dag var overskriftene i VG og Dagbladet så pussig like at det var fristende å ta bilder av dem. Begge hadde slått opp at Jens Stoltenberg blir leder av NATO, og begge stilte spørsmålet om han var «tøff nok» for Putin. For sikkerhets skyld hadde begge også illustrert med det samme bildet av Putin, et av dem fra feriereisene i Sibir, der han står i bar overkropp og holder på med noe tauverk.

Vi skjønner ikke Russland. Vi gjør ikke det. Det er det største landet i verden, det er nabolandet vårt. Vi er nødt til å forholde oss til det, og det oppfører seg på en måte som tvinger oss til å reagere. Da hadde det gjort seg om vi forstod hva det tenker, skjønte deres holdninger, visste hva de ville.

Det er mange som spekulerer i dette nå. I de fleste spekulasjonene er russerne villmenn, styrt av en autoritær diktator, på vei til å miste kontakten med virkeligheten. Vår versjon av historien er at Putin nå viser sitt sanne ansikt, når han bare er interessert i å grabbe til seg mest mulig land, gjerne hele det gamle Sovjetunionen, og han kommer ikke til å gi seg før han har greid det, eller blitt stoppet.

Det er deprimerende lesning. Bildet er mye mer sammensatt. Og det er nedlatende mot russerne, å latterliggjøre at de har et mer macho lederideal, der det innbyr til tillit å være sterk og tøff i bar overkropp. Jeg synes ikke dette er noe spesielt dummere enn alle disse «hjemme hos» reportasjene vi har av våre politikere, der de lager mat og viser kjøleskapet og går over alle komiske grenser for å være mest mulig folkelige. Russerne ler seg for eksempel splint i hel av taxistuntet til Stoltenberg.

Dette er bare et lite bilde hvor stor avstanden er mellom oss. Vi føler oss veldig åpne og tolerante, men det er bare å følge med på norske nyhetssendinger, det er ikke mye annet enn norske nyheter og norske tanker som når frem. Vi er nokså lukket for omverdenen. Vi skjønner ikke at selvironien som virker så godt i Norge, som er helt nødvendig her, ikke blir forstått i ganske så store deler av verden. At det finnes land som mener alvor.

Putin har veldig stor oppslutning i Russland. Vi kan ikke bare avskrive det med at russerne er teite, at de er ført bak lyset, at de ikke skjønner sitt eget beste. Det er vel så riktig å si at russerne ikke skjønner oss. Hva Vesten har å tilby dem er skikkelig urettferdig behandling, så i stedet for å forsøke å finne ut av det med oss, er det kanskje like greit å finne en sterk leder som kan forsvare dem. Også derfor har Putin støtte. Han taler Vesten midt i mot.

Nå er det Stoltenberg som skal bli leder av NATO. Den gamle leder, Jens Fogh Rasmussen, dansken, det er bare å gå inn og sjekke twitterkontoen hans, for å se en som har svingt skikkelig mellom å «holde hodet kaldt» og «reagere sterkt», ettersom krisen i Ukraina har utspilt seg. Vesten har oppført seg veldig rart, slik de har støttet demonstrantene og den nye regjeringen, hele tiden uforbeholdent, mens den russiske delen av Ukraina har blitt like uforbeholdent avvist.

Hos oss blir det nesten fremstilt som om folket på Krim er offer for et overgrep. Vi har fått det for oss at de er blitt lurt til å ønske å være med Russland. I deres verden er de reddet fra å høre til Ukraina, og før vi får til å skjønne at dette kan være genuint følt og med god grunn, så er det vanskelig å se at det skal kunne komme ut av dialogen og de diplomatiske løsninger vi satser på.

Foreløpig har vi ikke greid å komme opp med noen løsninger russerne kan leve med. Det er ikke bare russerne som er vanskelige her. Heller kan man argumentere at Russland har vel så legitime mål i Ukraina, som EU og NATO. Og heller ikke vi i vest kan godt mene at når man taper valgene, så har man rett til å gå ut i gatene for å kaste sine regimer. Det er det som har skjedd i Ukraina. Vi liker det godt, fordi de som har overtatt oppfører seg vennlig mot oss. Det må være forståelig at de ikke liker det så enormt, de som de ikke er vennlige mot, som for eksempel russerne.

I norske og andre vestlige medier har det vært en ganske naiv forestilling om at nå «skal alt bli så meget bedre». Det ukrainske folket har reist seg mot korrupsjon og vanstyre. Det kan godt være de har prøvd å gjøre det. Men foreløpig har de ikke oppnådd annet enn mer av det samme. Fedrelandspartiet til Timosjenko, de som nå har tatt kontrollen, de er gamle ringrever, i alle år har de vært en del av problemet og ikke løsningen på det.

Det skal komme nyvalg i mai. Da skal folket få sjansen til å velge noe nytt. Mon det. Norske medier har fremhevet bokseren Vitalij Klitsjko som en god mulighet. Han er nykommer, og ikke en del av det skitne spillet. Det gjorde også sjansene hans svært små, og det hadde man også sett, om man så etter litt under overflaten. Han og hans parti har vært utmanøvrert hele tiden. De har ingen representanter i den midlertidige regjeringen, enda Klitsjko var en av de mest synlige opposisjonslederne under demonstrasjonene på Majdan. Ofte var det han som formidlet dårlige nyheter – og ble buet ut.

For mange slike pinligheter ligger på YouTube. Han hadde ingen sjanse. I dag trakk han seg, og støtter opp under kandidaturet til Porosjenko. Han kjenner ikke jeg så godt, annet enn at det er et navn som stadig kommer opp. Han er sjokolademilliardær, og da er det jo slik i Ukraina, at man neppe blir rik uten å være en del av systemet. Men Porosjenko er det eneste håpet. Står det mellom ham og Timosjenko, sier det seg selv. Det betyr ikke at Porosjenko er bra.

Et samstemt medienorge ser nå Stoltenberg som leder av et NATO som må orientere seg mot den gamle fienden, Russland. Målet ser ut til å være å isolere og svekke Russland, og så gjelder det å finne midler for å gjøre dette mest mulig effektivt. Det er ingen pen verden vi med det går fremover i. Man skulle nok prøve å forstå situasjonen, før man ble så kategorisk i hvordan man skal løse den.

e

Sjakkspilleren Sergej Karjakin fra Krim

I går ble det uavgjort i partiet mellom Sergej Karjakin og aserbadjaneren, Shakrijar Mamedjarov.

Jeg har allerede lyst til å ta en avstikker. Jeg ville skrive noe foran Karjakin også, «russeren», for eksempel, siden han representerer den russiske sjakkføderasjonen. Han meldte overgang dit i 2009, lenge før det ble kontroversielt politisk å gå fra å være ukrainsk til russisk statsborger, når man er født og oppvokst på Krim. Den gang var det kontroversielt sportslig. Russland har nok av sterke spillere, og knapt nok plass til Karjakin, mens i Ukraina ville han være viktig for å fylle opp laget til mesterskap i lagsjakk. Det ble mumlet om økonomiske årsaker, mens Karjakins offisielle begrunnelse var at det var bedre treningsmuligheter i Russland, og han uansett skulle flytte til Moskva. Alt dette er sant. Sjakkspillere i Ukraina har ikke blitt spesielt godt behandlet økonomisk, og hvis Karjakin skal følge sine personlige ambisjoner, så er mulighetene til å  bli verdensmester større om han er russer bosatt i Russland. Dette var diskusjonen i 2009, som dere for eksempel kan se her, hos Chessvibes.

Nå er Karjakins overgang blitt mer betent. Jeg gikk på en chat-side, til Chssbomb.com, der man kan se live overføringer fra sjakkturneringer, med computer evalueringer, og altså chat. Noen mente der – det var forresten en kar som kalte seg «ElvisChessly» – at ukraineren Karjakin ville kjempe hardt for å vinne over russerne i kandidatturneringen som pågår nå i Khanty-Mansijsk, Sibir, Russland. Jeg skrev inn at Karjakin ikke var ukrainer, han var russer. Han hører til de 58 % på Krim som er etniske russere, som det nå heter (tenk, jeg er ikke så gammel, men jeg husker en tid der det ikke gav mening å sette «etnisk» foran en nasjonalitet, det var noe man ikke skulle gjøre, og det sitter i, for meg ser det rart ut, selv om det ikke er så lett å la være lenger), foreldrene og slekten er overveldende russiske. Men jeg fikk høre det i kommentarene etterpå, Karjakin var født i Ukraina, dermed er han ukrainer.

Så det er ikke så lett. Karjakin har aldri vært ukrainer annet enn i statsborgerskapet sitt. Og når han nå har skiftet dette statsborgerskapet, kan man saktens spørre hvor mye ukrainer det er igjen i ham. Men å skrive plumpt og greit at han er «russer», blir også litt spesielt, særlig nå. Det dekker over mange problem med nasjonaliteten og statsborgerskapet hans. Tysk Wikipedia har for sikkerhets skyld «ukrainsk-russisk» som betegnelse for ham, noe som vanskelig kan være annet enn feil. De har også den ukrainske skrivemåten for navnet hans i faktaboksen, ikke den russiske, enda han i snart fem år har vært russisk statsborger, navnet hans alltid har vært russisk, og Krim er russiskspråklig.

Tilbake til det jeg egentlig ville skrive om. Det ble altså remis mellom Karjakin og Mamedjarov i 12 og tredje siste runder i kandidatturneringen. Karjakin forblir dermed en av dem som har en liten sjanse til å ta igjen lederen Anand, og vinne retten til å møtte Magnus Carlsen i kamp om VM-tittelen, nå i høst. Karjakin ligger halvannet poeng bak inderen, og møter ham i innbyrdes oppgjør i morgen. Hadde Karjakin vunnet i dag, ville han ligget bare ett poeng bak, og ville tatt Anand igjen med seier. Det var derfor ganske stor spenning i dette partiet, i hvert fall for Karjakin selv, som har satset hardt med et stort støtteapparat i ryggen. Det ble også intenst, med Karjakin med sekunder igjen til å gjøre sine siste trekk frem til tidskontrollen. Anand, som selv satt i et parti han lå han til å vinne, tok seg tid til å la være å tenke over sitt parti og sitt trekk, og så heller på hvordan denne sekundstriden ble avgjort.

Det var derfor en litt mer ladet Karjakin som møtte til pressekonferansen enn vanlig. Jeg husker da han var i turneringen Norway Chess, her i Stavanger. Da var jeg og så flere av rundene i starten, der Karjakin gjorde det svært bra. Han var en veldig stille og forsiktig type, langt fra kontroversiell, typisk sjakkspiller, kan man si. Han stammet til og med lite grann. Nå i Khanty-Mansijsk, har han imidlertid ikke vært så lukket og forsiktig som hos i Sandnes og Stavanger. Han kom til pressekonferansen etter partiet mot Mamedjarov, og klaget på tidskontrollen og på reglene ved poenglikhet. Han sa det med et smil, og la ikke noen tyngde bak å få det endret, så det blir ingen skandale med Karjakin. Men det er likevel nye toner fra Karjakin, å ikke bare være fornøyd med alt og snakke om partiet han har spilt. Han har hittil ikke deltatt i sjakkpolitikken, eller den øvrige politikken.

Karjakin har også engasjert seg litt i hva som har hendt på Krim. Han lar det skinne igjennom at han er for Russland, og at han er glad for at Russland nå har overtatt. På Twitter skrev han 96,6 %, den dagen avstemningen var. Han har også hatt meldinger som «Om jeg ikke kan komme tilbake til fedrelandet (egentlig fødelandet), kan fedrelandet komme til meg». Han tvitret også at han leste talen til Putin, og at den strålte. På oppfordring om at han også måtte se videoopptak av talen, svarte han «absolutt».

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Karjakin fikk beskjed om å roe seg ned, og ikke gi uttrykk for slike meninger, da han kunne «utsette seg for kritikk». Den ukrainske sjakkspilleren Ponomariov, som selv er i vansker med den ukrainske sjakkføderasjonen, og sjelden er på landslaget, han ymtet frempå at det var drøyt av NorwayChess å invitere 4 russere til storturneringen i Sandnes og Stavanger. Russere som støtter aksjonen på Krim, skulle ikke få spille.

Det er jo litt spesielt. Karjakin er derfra. Omtrent 80 % stemte for at de heller ville tilhøre Russland, enn Krim. Det skulle ikke være overraskende at Karjakin skulle være en av dem. Han har jo allerede gjort russer av seg. Og det er jo ikke slik at Ukraina har gjort alt rett i denne saken. De har ikke akkurat sørget for at befolkningen på Krim skal føle seg hjemme i Ukraina. Heller har de stelt tingene til slik, at befolkningen er sjeleglad, når de nå ser ut til å slippe å måtte være det.

Da må det også være lov til å gi uttrykk for gleden. Også for sjakkspillere. Også på Twitter.

Selvmordsregjeringen i gang i Kiev

Husker noen intervjuet midlertidig statsminister i Ukraina, Arsenij Jatsenjuk, gav da han nettopp hadde tiltrådt helt i begynnelsen av mars? Han sa det var mange tøffe tak som ventet, mange upopulære avgjørelser. Dette var en regjering for politiske selvmordere. Så, velkommen til Helvete.

Det sa han på engelsk.

Jeg tror han var meget konkret i hva han mente. Han hadde hatt de første samtalene med EU, USA og det internasjonale pengefondet, han visste hva som ventet. Dette var på den tiden Russland ikke hadde slått til, man ante ikke at de skulle forsyne seg av selveste Krim, at den midlertidige regjeringen skulle få også dette problemet i fanget. Det har tatt det meste av oppmerksomheten i mars. Men saken som vil gjøre denne regjeringen til politiske selvmordere, den er ikke løst. Den åpnet seg i dag.

Ukraina er helt avhengige av lån for ikke å gå konkurs. Dette er ikke en abstrakt størrelse, det er så konkret som om offentlig ansatte skal få utbetalt lønnen sin, om Ukrainas gamle skal få sin pensjon. Pensjonene forsvant på 90-tallet, og har vært forsinkede også nå, man kan ikke betale ut om man ikke har noe å betale med. Russland tilbød et lån på 15 milliarder dollar, det blir ikke noe av nå. EU og USA har fått samlet sammen lån på 2-3 milliarder sammenlagt, etter hva jeg har sett i mediene. Det strekker ikke til. Og verken i EU eller USA er det særlig populært å gi usikre lån til Ukraina, de trenger begge pengene selv, til egne lån.

Så Ukraina må til Det internasjonale pengefondet, IMF. De har penger, de gir lån. Men de stiller strenge betingelser. For eksempel skal landene ha legitime regimer, valgt av folket, noe Ukraina vel ikke helt kan stille med nå. Så IMF bryter sine egne regler. Videre stiller de krav om at det ikke skal være korrupsjon, og ikke subsidier. Det er riktig av dem, det er klart man skal ikke gi lån for at kjeltringer skal berike seg gjennom korrupsjon. Og subsidier, det er et greit prinsipp å ha å unngå det. For eksempel fremmer subsidier sløsing. Oppvarmingen i ukrainske og russiske hjem er beryktet ineffektiv. Siden oppvarmingen er subsidiert, gjør man ikke nok med det. Kan man argumentere.

Men for folk flest i Ukraina, så er ikke dette et spørsmål om argumentasjon. Det er et spørsmål om å ha nok penger å leve for. Om gassprisen øker, ryker budsjettene, da går det ikke. Ingen ukrainske regjeringer har noensinne våget å røre gassubsidiene. Nå er den midlertidige regjeringen tvunget til å gjøre det. 50 % skal prisene øke, har jeg sett. Selv i Norge kunne det ført til opptøyer, om ikke annet så i sosiale medier, om strømprisen plutselig gikk opp 50 %. Og vi har råd til det.

Det har ikke alle i Ukraina. De som ikke selv deltok i Majdan-protestene, og selv ikke støttet den, vil nok ha problemer med å skjønne hvorfor de nå skal betale dyrt for gass de er avhengig av. De skjønner seg ikke på og bryr seg ikke om politikk, men skjønner godt når de ikke har mer penger igjen. Det kommer til å bli bråk.

Jatsenjuk og de andre luringene i Fedrelandspartiet vet utmerket hva de gjør. Det er ikke de som er presidentkandidatene. Det er det Julia Timosjenko som er. Hun er klokelig holdt utenfor regjeringen, hun går ren av de upopulære avgjørelsene. Hun kommer til å betale dem tilbake når hun er valgt. Sånn er det ukrainsk politikk fungerer, sånn er det den har fungert alle de år landet har vært selvstendig. Det er tjenster og gjentjenester.

Ukraina har sjansen til å velge en annen vei nå. De må i så fall stå av krisen med høye strømpriser, som er konsekvensen av høye priser på gass, de må tåle lange tider med svært tøffe økonomiske kår. Og de må velge en annen enn Timosjenko, en annen enn de som har representert maken hittil.

Jeg er imidlertid pessimistisk. Det er ikke så mange andre å stemme på. Og Fedrelandspartiet har den suverent beste partiorganisasjonen, og de kjenner spillet best. Jeg tror ikke de nye har noen sjanse til å vinne frem. Fedrelandspartiet får også all støtte de kan be om i det internasjonale samfunn. Her tenker jeg på at det meste som er av vestlige statsledere villig lar seg avbilde sammen med det meste som er av politikere i dette partiet. Slikt gjør seg jo i valgkamper. De har manøvrert seg inn i en posisjon for å cruise inn til seieren. Det er vanskelig å se hvem som skal kunne ta kampen opp.

Dermed vil man ikke ha kommet så langt. Man vil bare erstattet et korrupt parti med et annet, og en udugelig, vinglete og egeninteressert president – Janukovitsj – med en hevngjerrig, beregnende og vel så egeninteressert president – Timosjenko. Jeg mener dette er ordene som betegner henne best. Blir hun valgt, fortsetter ulykkene for landet.

Og når sant skal sies, kan det nok fort være det vil være nok å være ulykkelig over i Ukraina, også om hun ikke blir valgt. Det er mange mulige veier videre for landet, få av dem lystige.

Partene i konflikten – III Russland

I de to første postene om partene i konflikten i Ukraina gjorde jeg rede for hvilke interesser som rører seg i Ukraina selv og i det internasjonale samfunn. Begge er preget av store, indre splittelser og motsetninger. I dag skal jeg skrive om den tredje parten, om Russland, som står alene mot det som ser ut til å være en veldig overmakt, men som kan spille nettopp på splittelsene som eksisterer både i Ukraina og i det internasjonale samfunnet som skal støtte dem. Ukrainere vil kanskje finne det merkelig at jeg skriver det er Russland som står alene mot overmakten, de vil nok kanskje heller føle det som om det er de som står alene mot Russland, siden det internasjonale samfunn gjør så lite. Jeg mener altså at russiske interesser står mot de samlede interessene til hele den vestlige verden, konkret med EU og NATO, og man skulle kanskje tro at det ville gjøre at Ukraina tross alt står sterkt. Det gjør det altså ikke, og årsaken er at Russland kan opptre besluttsomt og enhetlig, mens EU og NATO har for mange hensyn å ta. Russland vet utmerket godt hva det vil, og er ikke redd for å ta alle midler i bruk for å oppnå det. De mestrer også spillet, både når det gjelder å tenke ut langsiktige strategier, og når det gjelder å improvisere og utnytte muligheter i situasjoner som oppstår. I alt har Russland hittil helt utmanøvrert USA og EU, mens Ukraina ikke er nødvendig å utmanøvrere, de er det bare å overkjøre. Slik har Russland gjort seg utsatt for massiv kritikk, de er sikkert et av de mest upopulære landene i verden akkurat nå, men russerne deltar ikke i noen skjønnhetskonkurranse. Dette er blodig alvor for dem. Jeg skal nå innta rollen som djevelens advokat, og forsvare Russlands interesser i konflikten. Det betyr ikke at jeg deler dem.

Først må vi inn i hvordan Russland ser på Ukraina. Det har vakt oppsikt at Putin overfor USAs tidligere president, George Bush, har gitt uttrykk for at Ukraina egentlig ikke er noe land. Deler av territoriet ligger i Øst-Europa, mens mesteparten ble gitt til oss (her er sitatet på en side fra CNN). Det er ikke pent sagt, om et land som har prøvd sin selvstendighet i 23 år, men hvis man ser på Ukrainas historie, så er det ingen håpløs påstand. Vi må forstå Russlands syn, hvis vi skal klare å forholde oss til deres oppførsel i landet.

Ukrainas historie – Hvordan staten blir til

Det har bodd folk på det ukrainske slette- og steppeland i uminnelige tider. Men det skjedde aldri noen ukrainske statsdannelser. Statsdannelsen som fant sted, med Kiev som hovedstad, var den staten som senere skulle bli til Russland. Opphavet til russisk språk, kultur, historie og religion går tilbake hit. Historien er ubrutt, bare at hovedstaden senere ble trukket nordover, til Novgorod, og byer i den gylne ring rundt Moskva, og til slutt Moskva selv. Det er ikke spor etter noe Ukraina. Kjerneområdet i den ukrainske kulturen, vest i dagens Ukraina, var under mer eller mindre polsk (og delvis Lithauens) kontroll.

Navnet Ukraina betyr direkte oversatt «hos grensen», men det er visst disputt om det er dette som er opphavet til navnet på landet. Jeg kjenner ikke til noen andre teorier. Og det passer godt at Ukraina er grenselandet, det har alltid ligget i utkanten av det polske og det russiske riket. Det har vært området man kranglet om, der man fikk inn tributt, men ikke hadde full kontroll. Kosakkene som bodde der, fikk leve rimelig fritt.

I 1654 ble det underskrevet en avtale mellom Moskva og Don-kosakkene i de sentrale delene av det som i dag er Ukraina. Det er i forbindelse med 300-års jubileet for denne avtalen at den Sovjetiske statslederen, Nikolaj Khrusjtsjov, gir Krim i gave til den ukrainske sovjetrepublikken. Det er en samarbeidsavtale. Kosakkene skal i stor grad få styre seg selv, men de skal hjelpe tsaren i kampen mot polakkene i vest.

Alt land som hører til dagens Ukraina, er siden lagt til av russiske tsarer og kommunistiske statsledere. Wikipedia har et fint kart som viser hvilket lappeteppe Ukraina er, bare det siste århundret.

Jeg skal kanskje være djevelens advokat, når jeg skal forsvare Russland, men jeg vil også være sannhetens advokat. I den tiden Russland kontrollerte Ukraina, så har for en stor del både ukrainsk språk og kultur vært undertrykket.

Sovjetunionens oppløsning og konsekvensene av den

Da Sovjetunionen ble oppløst forsvant Russlands kontroll over det største sammenhengende riket som har vært i verdenshistorien, nest etter mongolenes. Sovjetunionens statsleder, Mikhail Gorbatsjov, motsatte seg denne oppløsningen, men han mistet sin maktbase, og unionen smuldret opp under ham. Deler av årsaken er at statslederne i de 15 sovjetrepublikkene så seg bedre tjent med å styre sin stat alene, uten å ha et sterkt og kontrollerende kommunistparti på toppen. Dette gjaldt også Boris Jeltsin, i Russland. Kanskje gjaldt det særlig ham, for han kontrollerte den klart største og mektigste Sovjetrepublikken, og han var klart ledende i utviklingen som førte til Gorbatsjovs fall. Det var aldri noe mål for Jeltsin å beholde de øvrige 14 republikkene under Moskvas kontroll. Da måtte han ha utfordret Gorbatsjov direkte, og sjansene for å vinne frem ville ha vært minimale.

Vi i Vesten var glade da Sovjetunionen bokstavlig talt forsvant, og det ut fra det sprang 15 republikker som langt fra var så truende som mektige Sovjetunionen hadde vært. Vi blir fremdeles forundret når Putin sier Sovjetunionens oppløsning er den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre (jeg tror det er noenlunde korrekt sitert). Det er klart det er kraftfullt sagt, tatt i betraktning alle andre katastrofer det århundret bød på. Men det kan hende også vi i vest må skrive om våre historiebøker om hva som egentlig skjedde da Sovjetunionen opphørte å eksistere.

Putin er nok kanskje mest bekymret over at Russland med det mistet veldig mye makt. Sånn som Russland oppfører seg, er kanskje ikke dette noen ulykke for verden. Men sett fra et russisk synspunkt, så er det ikke trivelig sånn som USA og Vesten kan dominere verden. Gjennom hele 90-tallet var det en gang så mektige Russland som et u-land å regne, de trengte pengestøtte som land fra den tredje verden, og de var i svært liten grad i stand til å forsvare sine interesser mens USA, NATO og EU ekspanderte, like inn til Russlands umiddelbare grenser.

Videre fikk de fleste av Sovjetunionens tidligere republikker økonomiske nedgangstider man sjelden ser i fredstid. Det var en katastrofe, kanskje ikke så mye geopolitisk, som Putin vil ha det til, men for folket i landene. De så rikdommer forsvinne i lommene til en latterlig liten gruppe oligarker, og deretter ut av landet, mens de selv ramlet til å leve under fattigdomsgrensen. Den statlige kontrollen var elendig, korrupsjon og kriminalitet florerte, statslederne hadde bare hyklet demokrati og frihet. Kleptokrati er det riktige navnet på regimene. Kaos er navnet på systemet.

Kanskje bør vi ikke finne det helt urimelig, at Russland nå som det er i stand til å stå opp for sine interesser, faktisk er i ferd med å gjøre det.

NATOs ekspansjon

Vår egen Julie Wilhelmsen, forsker ved NUPI, er den som klarest har sagt at Putin ser på verden slik, at USA og NATO forsøker å ekspandere sin makt, og sette inn sine statsledere og regimer overalt hvor de kan få det til i verden. Det går på bekostning av Russland. For oss kan det se rart ut, vi er jo også med i NATO, og vi mener jo oppriktig at det er flott å få inn demokratiske regimer flest mulig steder i i verden. I mange av tingene det gjelder om, fred, stabilitet og økonomisk vekst, så har demokratiet som styreform vist seg helt overlegent alternativene. Vi applauderer den arabiske våren, fordi det gir sjanser for å erstatte diktatoriske og totalitære styrer, med – gjerne også vestlig orienterte – demokrati. Det er ikke noe mål for oss å svekke Russland, eller andre stater, for den saks skyld, vi ønsker fremgang for alle. Det er rart, synes vi, at noen kan oppfatte disse fromme ønskene våre fiendtlige.

Det er flere måter å argumentere på, her. Et viktig argument er at vi ikke akkurat lykkes. Dagens avslutning på en farse av en rettssak i Egypt er et utmerket eksempel på det. Der var det for tre år siden arabisk vår, de skulle få demokrati, som oss. Folket gikk i gatene, og vi støttet dem. Så var problemet at i det frie valget de fikk, så stemte de på det nokså ufrie partiet, «Det muslimske brorskap», som gikk nokså umiddelbart i gang med å sette de demokratiske spillereglene til side. Dermed gikk folket på ny ut i gatene. Det pleier ikke bli så lystig når demonstrasjonene er mot en demokratisk valgt president, eller en demokratisk valgt regjering. Jeg synes situasjonen i Egypt ligner den i Ukraina, uten at jeg kjenner den i Egypt så nøye. I hvert fall, i Egypt tok militæret så makten, i et statskupp, basert på demonstrasjonene i hovedstaden, nokså likt som i Ukraina. Nå ligner det på militærdiktatur, det de har der. Og i dag ble hundrevis av medlemmer i det muslimske brorskap dømt til døden, samtidig, i samme dom.

USA fikk støtte av Russland til å forhindre Ghaddafis bombing av libyske borgere i Bezangali. Verken Russland eller Kina la ned veto i forslaget om en FN-resolusjon om å stoppe Ghaddafis styrker. Dermed kunne NATO gå inn med styrker, i tråd med folkeretten. Russland hadde gitt godkjennelse for å forhindre bombing av sivile. NATO fortsatte bombingen og angrepene til Ghaddafis regime var falt, og Ghaddafi selv var drept. Det hadde aldri Russland gitt støtte til. Det var en tyrann som døde, så historien vil neppe felle en for stygg dom over dem som bestemte at det skulle gå slik. Men for Russland, så var det enda et eksempel på at USA og NATO tar seg til rette. De er ikke til å stole på.

Det er dette som gjør at Russland nå blokkerer folkerettslig bombing av Assad i Syria. «Folkerettslig bombing», det er litt av noen uttrykk som går an å skrive nå om dagen.

Irritasjonen mot USA og NATO går langt tilbake. Vi i Vesten er glade i å trekke frem Putins fortid som spion i KGB. Lever han virkelig i den kalde krigens virkelighet ennå?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å mene at Putin og Russland gjør dette så mye mer enn vi gjør det. Det har dessuten hendt nok av ting etter den kalde krigens slutt som kan gjøre Putin og Russland skeptisk til oss. Jeg har tidligere, også i denne posten, skrevet om Natos ekspansjon helt ut til Russlands grenser, det gjorde jeg i avsnittet om Sovjetunionens oppløsning. Her skal jeg skrive om måten det skjedde på.

Da Vest-Tyskland ble slått sammen med Øst-Tyskland var det naturligvis en gledens dag over hele verden. Det var en historisk feil som nå ble gjort godt igjen. Et folk som ikke skulle være delt, men som hadde vært det. Det er en av avslutningen på den kalde krigens suksesshistorier at denne gjenforeningen gikk så sømløst og smertefritt, tatt i betraktning alle de enorme utfordringene den førte med seg.

En av utfordringene vi ikke tenkte så mye på her i vest, var hvilken sfære det nye Tyskland skulle høre til. Det var selvfølgelig oss, demokrati og menneskerettigheter, markedsøkonomi og kapitalisme, veien for seierherrene. Hele Tyskland beholdt den plass i NATO og EU som Vest-Tyskland tidligere hadde hatt. Russland hadde kanskje grunn til å protestere over dette. De mistet jo en viktig samarbeidspartner i Øst-Tyskland. Dette samarbeidet kunne selvfølgelig fortsette, selv om det tidligere Øst-Tyskland nå var en del av et samlet Tyskland. Det går til og med an å argumentere for at samarbeidet ville bli mer fruktbart, siden de østtyske delene sannsynligvis ville bli mer velstående. Det er klart Tyskland måtte gjøre de valg det gjorde.

Men for Russland var dette et tap. Og for å gå med på at det samlede Tyskland skulle være med i NATO, måtte de få garantier for at NATO ikke ville ekspandere videre. De garantiene ble gitt. Vi vet hvordan det gikk.

Jeg tror ikke det er et spill når Russland og Putin opptrer forbannet over dette. Det er et regelrett løftebrudd. Og det gjør at alle løfter og avtaler mellom NATO og Russland, alltid vil kunne være gjenstand for revurderinger. Det går direkte inn med et kjempeproblem for konflikten i Ukraina. Russland er livredd for at Ukraina skal bli medlem av NATO. Og de kan ikke stole på at NATO gir garantier for at Ukraina ikke skal bli det. Slike garantier er blitt brutt før.

Derfor må Russland ha kontroll over Ukraina. Det nytter ikke med ord og avtaler, det må være slik som best lar seg uttrykke i grov og muntlig språkbruk, som jeg ikke vil få meg til å skrive skriftlig. Og enda viktigere enn kontrollen over Ukraina, er kontrollen over Krim. Der finnes ikke noe slingringsmonn. Blir Krim satt i spill, må Russland ta tak. Koste hva det koste vil og må.

Krims spesielle historie og posisjon

Kommer…

 

Jeg tror dette er måten å skrive på… og skal se å få skrevet det ferdig…

 

 

*

De er vanskelige å skrive, disse postene, jeg gjorde først et forsøk som ikke førte frem, men som jeg inntil videre har liggende her som et slags restemateriale.

I dag avslutter jeg min lille serie der jeg forsøker å gjøre rede for de ulike partene i konflikten i Ukraina. Det var nok litt ambisiøst for vanlig bloggskriving. Det er mange krefter i sving, og vanskelig å få til en oversiktlig, saklig og interessant fremstilling. Det må nok også arbeides mer, enn at det er tid til å skrive ett innlegg per dag, når omfanget er så stor. Men jeg skal se om jeg kan få pusset de tre innleggene litt opp, sånn at det blir leselig.

Tanken var også at nå som Russland har annektert Krim, og sanksjonene mot dem er i gang, så vil det være slutt på farten i begivenhetene. Det åpner for litt ettertanke, man er ikke lenger så avhengig av å tenke og handle og reagere raskt.

RUSSLAND

Av alle partene i konflikten er det Russland som er mest samlet. Man kan godt gjøre et skille mellom Putin og hans regime, og det russiske folket. Men dette skillet er kanskje ikke så stort som vi i Vesten liker å tro. Putin identifiserer seg veldig med den russiske stat, og det russiske folk, litt sånn som det gjerne blir for mektige herskere. Han ser nesten ut til å bli personlig fornærmet når Russland blir krenket, og vi skal nok kanskje være litt forsiktige med å påstå at dette ikke er ektefølt. Likeledes identifiserer det russiske folk seg veldig med Putin. Tradisjonelt har russerne likt godt statsledere de kan se opp til, som kan beskytte dem, og ordne opp. Dette skrev jeg litt om i semesteroppgaven min, da jeg studerte russisk ved universitetet i Bergen, og jeg har lagt ut oppgaven på bloggen. Putin går godt inn i rollen. Det blir nesten litt religiøse dimensjoner over det. Putin spiller ikke på dette, slik de gamle kommunistene gjorde, men tankene går lett dit hen når det russiske folk liksom legger sine liv og sin skjebne i Putins hånd. Det passer også med hvordan Putin er hevet over kritikk, og de store massene av det russiske folk heller vender seg mot Putins kritikere.

Posten er under arbeid… jeg satser på å få denne ferdig i kveld…

 

Partene i konflikten – II Det internasjonale samfunn

Dette innlegget er skrevet en dag på etterskudd, og endret etter at det er postet.

*

Jeg tenkte jeg skulle få ro til å få skrevet noen poster om bakgrunnen for konflikten i Ukraina, der jeg skulle gjøre rede for de ulike interessene til partene som deltar i den. Men det var ikke så lett som jeg hadde tenkt. Postene blir mer omfattende enn jeg hadde sett for meg, og jeg har ikke så god tid til å skrive dem ordentlig. Dessuten raser det i vei med nye og viktige hendelser. I går ble det sluppet en lekket telefonsamtale, der Julia Timosjenko kommer med noen svært russiskfiendtlige uttalelser. De er knyttet til hendelsene på Krim, men Timosjenko vil både skyte og bombe, og hun sparer ikke på tabuordene. I dag kommer meldingen om at en av lederne for den såkalte Høyre sektor (Pravyj sektor), Aleksandr Muzytsjko, er skutt og drept, angivelig av ukrainske spesialstyrker. Det siste er en god nyhet. Han var en bølle, og så lenge han fikk gå fritt, var det vanskelig å ta på alvor det nye regime i Kievs ønske om å forhindre lovløse tilstander i landet og å ta avstand fra ytterliggående krefter.

I dag skal det imidlertid ikke handle om indre, ukrainske forhold. Det var i går. I dag skal det handle om det internasjonale samfunn, og deres interesser i krisen. Vi skal se at den er fylt av indre motsetninger.

Denne delen av innlegget er ikke ferdig…

USA

Det er vanskelig å skille hva USA sier og hva de mener. I deres egen versjon, er det slik at etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, så skal den kalde krigen være slutt. Den ble vunnet av oss. Det viste seg at det demokratiske system i politikken og det markedsøkonomiske i økonomien var overlegent det kommunistiske i begge, Sovjetunionen og Østblokken tok feil hele tiden, så nå er det bare å ønske de tidligere kommunistlandene velkommen over på vinnerlaget. Alle landene i Øst-Europa fikk nokså straks betegnelsen partnere, mange av dem også rent formelt, i og med at de ble medlem av EU, og siden NATO, og det var en forståelse av at vi nå har felles interesser. Tegn på at interessene kanskje ikke alltid var så «felles» som det ble gitt inntrykk av, ble nedtonet.

Kampen om Ukraina går inn i dette bildet. Det er en utvidelse av USAs interessesone.

 

 

EU

I EU må vi skille mellom de enkelte land. De store og mektige, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, er generelt sett mer tilbakeholdne, fordi det er de som må bære kostnadene ved en tung og langvarig konflikt med Russland. Det er også disse, særlig Tyskland, som må bidra om Ukraina skal få finansiell hjelp til å komme seg på beina igjen. I det sørlige Europa er det mange land som ikke bryr seg så veldig, som heller vil at EU skal løse sine egne problemer, før de går for dypt inn i andres. De sterkeste meningene finner vi i Øst-Europa, blant Russlands tidligere fiender. Polen og Lithauen leder her an, med Sveriges Carl Bildt, som en annen deltager som går hardt inn for strengere straffereaksjoner.

Resten av det internasjonale samfunn

Vi har et vestlig perspektiv på tingene, og vi kan lett få følelsen av at dette overskygger alt annet. Men i resten av verden, går tingene stort sett sin gang. I forsøket på å få gjennom FN-resolusjoner er det typisk at Russland stemmer mot, Kina er avholdende, mens resten er for. Det er ingen land utenom Russland som har anerkjent Krim som del av Russland, men Armenia har anerkjent folkeavstemningen som legitim. Jeg skal være litt forsiktig med å si for mye om ting jeg ikke har dekning for, men utenom i EU og i NATO-landene har ikke hva som skjer i Ukraina vekket den helt store interessen. De har aldri egentlig involvert seg, de følger med utenfra.