God helg, fra Russlands synspunkt

På BBC World service i dag formiddag opplyste de om et interessant sammentreff mellom to uavhengige målinger i Russland. Den ene viste at 88 % av den russiske befolkningen støtter Russlands politikk på Krim. Den andre viste at 88 % av befolkningen får nyhetene sine hovedsaklig fra russisk TV. Når man har sett litt på russisk TV, som i all hovedsak er statskontrollert, så skjønner man at tallene blir som de blir. Russisk TV gjør som en russiske medier en god jobb i å forsvare Russlands politikk, og få frem russernes argumenter.

Vi kaller det propaganda. Vi sier det står i motsetning til vår presse, som er fri. Det er den riktignok, i det at redaktørene er uavhengige, og ingen journalist risikerer å miste jobben eller livet for noe han eller hun har skrevet eller ment offentlig. Våre medier kan skrive hva de vil. Men når vi leser våre aviser og studerer våre medier, så mener de temmelig det samme som politikerne våre mener. Det er ikke så enormt mye lettere å se forskjell på norske medier og politikere, som det er å se forskjellen på russiske medier og politikerne, når det kommer til det som nå skjer i Ukraina og på Krim. Jeg tror vi vil få nokså de samme tallene her, de som hovedsaklig får nyhetene fra norske medier vil støtte harde sanksjoner mot Russland, og forsvare regimet i Kiev, mens de som bruker litt tid på internasjonale medier vil se at bildet er ikke så enkelt.

I dag melder Russian Today den ganske brutale nyheten om at Russland kansellerer leieavtalen for flåtebasen i Sevastopol. Det er snakk om mer enn 600 millioner dollar i året, litt over $ 500 millioner som russerne betaler, og litt under $ 100 millioner i sletting av gjeld. Grepet er ikke uventet, det følger helt i den russiske logikk, Krim er vårt, da skal vi ikke betale noen for å ha skipene våre der. Ukraina protesterer med at hvis russerne ikke betaler, så er flåten der ulovlig, og da må de flytte den et annet sted. Denne protesten blir smått komisk, når Ukraina ikke har noen midler å følge den opp med.

Man skal generelt ikke ofre kommentarfeltene på nettet for mye oppmerksomhet, særlig ikke de anonyme, der pleier det være mye som best egner seg oversett. Men når man leser kommentarfeltene til dagens oppslag på RussianToday, virker det som om de russiske sjåvinistene er godt fornøyd. For eksempel er det en som kaller seg Herman Hofmann som skriver

I am sure that by now most Ukrainians have come to painful terms that they would be better of if stayed with Russia. I mean, (almost) free gas, open borders, prospects of employment in RF, notably Moscow … rent for a Russian fleet and other perks they have enjoyed for so many years.

As a consequence of extremely stupid move, Ukraine lost a piece of territory, 90% of it’s military capability including officers and soldiers who decided to join Russia, and almost a billion a year in various rent payments …

But, they’ve got a far-right radical government and an instantaneous debt of $20+ billion.

Whatta deal! 

Det kan man kalle «in your face» til ukrainerne. Det er også vanskelig å argumentere mot, enda hvor optimistisk og idealistisk man vil være. Det er ikke så lett for ukrainerne å peke på hva de har oppnådd med å få kastet Janukovitsj, og få ordnet med nyvalg i mai i år, i stedet for februar neste år. Det er en ekstremt høy pris for 9 måneders fremskyndelse av valget.

Det er heller ikke så lett å peke på hva Ukraina har fått på plussiden. Noe økt demokrati kan det vanskelig være snakk om, dette er maktkamp like skittent og kaotisk som det pleier å være i Ukraina. De har knapt hatt et normalt valg i sin 23 årige historie, verken presidentvalg eller parlamentsvalg, Det er alltid kamp om å endre valglover og betingelser, få motstandere fengslet eller avlivet, få endret konstitusjonen og danne og skifte allianser. Presidentvalget i år går inn som et høydepunkt, der halve landet er effektivt avskåret fra å delta på grunn av mangel på kandidat. Opposisjonslederne på Majdan trodde de bare kunne seile inn i maktposisjonene, etter at folkemassene hadde gjort jobben med å få fjernet Janukovitsj og hans regime.

Og vi i Vesten har støttet dem i det. Det er ganske utrolig.

Den som har utnyttet situasjonen til egen fordel, er Russland. De er de eneste som sitter bedre i det nå, enn for noen måneder siden. De spilte veldig, veldig høyt for å få Krim, men foreløpig ser det ut som stort spill også gir stor gevinst. Det går fort for seg. I dag var statsminister Medvedev på Krim, han lovet økte lønninger og økte pensjoner, og økte investeringer. Han hadde også et troverdig program om hvordan han skulle få dette til, med milde skatteregler for dem som ville investere. Dette er mer enn man kan si om Ukraina, og de 23 årene de har hatt herredømmet over Krim.

Litt uheldig blir Putins anneksjon av Krim sammenlignet med Hitlers tilsvarende av Østterike og Sudetenland. Jeg synes det er uheldig, Putin er ikke Hitler, situasjonen er ikke den samme, dette skaper et skremmebilde som ikke er reelt. Man har generelt for lett med å sammenligne med andre verdenskrig, og med Hitler og nazistene. Men skal man først gjøre det, så er det kanskje mest likt i taktikken med blitzkrieg, lynkrig. Der er det mange paralleller. Som Hitler, vil Putin at overtakelsen skal gå raskt, før fienden og omverdenen får summet seg, og så vender man tilbake til det normale. Det er lett å se at fra et strategisk synspunkt har Putin og Russland alle fordeler av at det går raskt for seg på Krim, det er bare å få det gjort alt sammen på en gang. Det gjelder å komme seg fortest mulig til et punkt der annekteringen er irreversibel, at den ikke kan gjøres om.

På noen måter er den kanskje allerede det. Jeg tror også den vestlige verden ser, tross protestene våre, at Russland verken kommer til å gi Krim fra seg, og at folket på Krim neppe vil finne seg i det. De har blitt lovet tilhørighet til Russland, og har allerede gledet seg over det, og det de ser for seg som løftene om en bedre fremtid. Det vil ikke være særlig fint å si til dem nå, at dette løftet var feil, dere skal tilbake til Ukraina. Hvem vil det tjene? Det nye regimet i Kiev? De som kom til makten i protester og kupp som var absolutt helt uten støtte blant befolkningen på Krim? Hva glede vil de egentlig ha av Krim?

Dagen da Putin holdt sin tale i Kreml, som gikk rett i hjertene på befolkningen på Krim, holdt også Ukrainas midlertidige statsminister, Jatseniuk, en tale. Der sa han at «vi skal finne og straffe alle som er skyld i separatismen på Krim, dere er aldri trygge, det kan gå ett år og to år, men før eller siden vil vi finne dere, det brenner under jorden på dere». Ikke akkurat det man kaller en håndsutrekning til flertallet på Krim, som nettopp har gitt klar beskjed om at de ønsker seg lengst mulig vekk nettopp fra sånne som Jatsienuk.

Både Ukraina, NATO og EU må kanskje ta en realitetssjekk. De står i litt av en suppe. Hva de har gjort til nå, har ikke tjent noen av dem. Og det ser ikke ut til å kunne gå så helt bra fremover heller. Som kommentatorene mer og mer får lov til å si, så er det ennå Russland som sitter med makten. De er nødt til å ta hensyn til dem, og det er hensyn som vil gjøre vondt. Vi ser allerede at USA, for eksempel, har løsnet litt på retorikken. Nå er det «Russland må ikke gå lenger inn i Ukraina», og soldatene på russisk side av grensen «må tilbake til basene sine». Det blir ikke lenger krevd at Russland må forlate Krim.

I går snakket USAs utenriksminister, John Kerry, i timevis med Russlands Sergej Lavrov. Det må vel gå an å si at Kerry ser sliten ut. Både han og Obama ser mest ut som om de skulle ønske at dette bare ikke var, at det ikke skjedde, mens Lavrov alltid er målbevisst og fokusert. Det samme er Putin. De har en klar plan med det de gjør, og det er i motsetning til den i Vest en plan som kan føre frem.

Jeg sitter ikke med fasiten hvordan dette kommer til å gå. Jeg tror bare ikke på at noen av de som nå stiller som presidentkandidat for valget i mai vil være i stand til å samle Ukraina. Jeg tror ikke EU og IMF og NATO-landene vil være i stand til eller villige til å gi Ukraina den pengehjelpen de trenger, og jeg tror heller ikke Ukraina vil være i stand til eller villige til å klare betingelsene som vil ligge bak. De er helt ute å kjøre, og krangler med Russland på toppen.

Verden er kanskje enklere for oss som ikke ser på russerne som noen umennesker og monstere. Putin er ingen demokrat, han er en jernmann med jernvilje, og han leder et land med skremmende mye makt. Men han har noe ingen av landene som står i mot ham kan sies å ha: en fornøyd befolkning i ryggen. Og det russiske folk er herlige mennesker. Jeg blir glad når de er glade, det koker også ned til så enkle ting som det.

Jeg ønsker også det beste for Ukraina. Foreløpig ser det ut som hjelpen vi i Vest har hatt å tilby har vært mest anti-hjelp. Det hadde vært veldig fint å få snudd dette. For å få til det, må vi ta hensyn til Russland, tror jeg. De hadde nettopp et godt forslag, nå i går, det som gjorde Kerry så utslitt. Ukraina må bli en føderal stat. De har for sterk sentralmakt i Kiev. Styresmaktene i Kiev protesterer selvfølgelig, en føderal stat vil gi mindre makt til dem, og sikkert også mindre penger å sjonglere med. Men de styrer et konkursbo, de lever på kreditorenes nåde, og det er vel stilt verre betingelser til dem enn at de skal bli en føderasjon, eller at sentralmakten skal svekkes. Jeg tror ikke det ukrainske folk vil bli så uhyre provosert, og i alle fall ikke så provosert som de blir når de ser hvor mye gassprisene vil gå opp. Det kan også være de er nødt til å finne på noe slikt, for å holde på de østlige områdene av landet.

Anand vinner kandidatturneringen 2014

I dag ble det formelt klart at inderen Visvanatan Anand møter Magnus Carlsen i kampen om VM-tittelen enda en gang. Skjønt, vi som har fulgt med har lenge sett hvor det bar, og seieren var sikret allerede i går. I dag nøyde han seg med en rolig remis mot Svidler. Det er typisk Anand, han sparer energi når han kan.

De andre i turnerningen har vært for hissige og stressede, de har tatt for store sjanser, og gjort for mange feil gjennom hele turneringen. Anand har spilt stabilt og godt, og tatt risiko etter turneringssituasjonen. Han fikk kritikk for å ha tatt remis i en stilling datamaskinene mente var vunnet. Men for dem som tok seg tid til å se nøyere etter hvorfor dataene mente den var vunnet, så ser man at det var temmelig rotete, og slett ikke helt klart, selv ikke etter best spill. Anand beholdt sin suverene ledelse ved å ta remis her, og sikret med det seieren runden etter.

Det var en flott solskinnsdag i Ganddal hvor jeg bor, og ikke noe tid til å gjøre stort annet enn å være ute i den.

Så ulikt meg får jeg nøye meg med bare å gratulere Anand med seieren. Han fortjente seieren etter å ha vært klart best i turneringen. Han fortjente også en opptur etter noen vanskelige år. Om Anands sjakkarriere kan man nesten si han har hatt størst problemer, de årene han har vært verdensmester. Nå blir det spennende å se hvordan han spillet frem til tittelkampen. Normalt har han ikke gjort det bra under press, når han har noe å forsvare.

Neste store sjakkturnering å følge med på går her i Norge, like ved der jeg bor, i Sandnes og Stavanger.

Stoltenberg ny generalsekretær i NATO og Klitsjko trekker seg fra presidentvalget i Ukraina

I dag var overskriftene i VG og Dagbladet så pussig like at det var fristende å ta bilder av dem. Begge hadde slått opp at Jens Stoltenberg blir leder av NATO, og begge stilte spørsmålet om han var «tøff nok» for Putin. For sikkerhets skyld hadde begge også illustrert med det samme bildet av Putin, et av dem fra feriereisene i Sibir, der han står i bar overkropp og holder på med noe tauverk.

Vi skjønner ikke Russland. Vi gjør ikke det. Det er det største landet i verden, det er nabolandet vårt. Vi er nødt til å forholde oss til det, og det oppfører seg på en måte som tvinger oss til å reagere. Da hadde det gjort seg om vi forstod hva det tenker, skjønte deres holdninger, visste hva de ville.

Det er mange som spekulerer i dette nå. I de fleste spekulasjonene er russerne villmenn, styrt av en autoritær diktator, på vei til å miste kontakten med virkeligheten. Vår versjon av historien er at Putin nå viser sitt sanne ansikt, når han bare er interessert i å grabbe til seg mest mulig land, gjerne hele det gamle Sovjetunionen, og han kommer ikke til å gi seg før han har greid det, eller blitt stoppet.

Det er deprimerende lesning. Bildet er mye mer sammensatt. Og det er nedlatende mot russerne, å latterliggjøre at de har et mer macho lederideal, der det innbyr til tillit å være sterk og tøff i bar overkropp. Jeg synes ikke dette er noe spesielt dummere enn alle disse «hjemme hos» reportasjene vi har av våre politikere, der de lager mat og viser kjøleskapet og går over alle komiske grenser for å være mest mulig folkelige. Russerne ler seg for eksempel splint i hel av taxistuntet til Stoltenberg.

Dette er bare et lite bilde hvor stor avstanden er mellom oss. Vi føler oss veldig åpne og tolerante, men det er bare å følge med på norske nyhetssendinger, det er ikke mye annet enn norske nyheter og norske tanker som når frem. Vi er nokså lukket for omverdenen. Vi skjønner ikke at selvironien som virker så godt i Norge, som er helt nødvendig her, ikke blir forstått i ganske så store deler av verden. At det finnes land som mener alvor.

Putin har veldig stor oppslutning i Russland. Vi kan ikke bare avskrive det med at russerne er teite, at de er ført bak lyset, at de ikke skjønner sitt eget beste. Det er vel så riktig å si at russerne ikke skjønner oss. Hva Vesten har å tilby dem er skikkelig urettferdig behandling, så i stedet for å forsøke å finne ut av det med oss, er det kanskje like greit å finne en sterk leder som kan forsvare dem. Også derfor har Putin støtte. Han taler Vesten midt i mot.

Nå er det Stoltenberg som skal bli leder av NATO. Den gamle leder, Jens Fogh Rasmussen, dansken, det er bare å gå inn og sjekke twitterkontoen hans, for å se en som har svingt skikkelig mellom å «holde hodet kaldt» og «reagere sterkt», ettersom krisen i Ukraina har utspilt seg. Vesten har oppført seg veldig rart, slik de har støttet demonstrantene og den nye regjeringen, hele tiden uforbeholdent, mens den russiske delen av Ukraina har blitt like uforbeholdent avvist.

Hos oss blir det nesten fremstilt som om folket på Krim er offer for et overgrep. Vi har fått det for oss at de er blitt lurt til å ønske å være med Russland. I deres verden er de reddet fra å høre til Ukraina, og før vi får til å skjønne at dette kan være genuint følt og med god grunn, så er det vanskelig å se at det skal kunne komme ut av dialogen og de diplomatiske løsninger vi satser på.

Foreløpig har vi ikke greid å komme opp med noen løsninger russerne kan leve med. Det er ikke bare russerne som er vanskelige her. Heller kan man argumentere at Russland har vel så legitime mål i Ukraina, som EU og NATO. Og heller ikke vi i vest kan godt mene at når man taper valgene, så har man rett til å gå ut i gatene for å kaste sine regimer. Det er det som har skjedd i Ukraina. Vi liker det godt, fordi de som har overtatt oppfører seg vennlig mot oss. Det må være forståelig at de ikke liker det så enormt, de som de ikke er vennlige mot, som for eksempel russerne.

I norske og andre vestlige medier har det vært en ganske naiv forestilling om at nå «skal alt bli så meget bedre». Det ukrainske folket har reist seg mot korrupsjon og vanstyre. Det kan godt være de har prøvd å gjøre det. Men foreløpig har de ikke oppnådd annet enn mer av det samme. Fedrelandspartiet til Timosjenko, de som nå har tatt kontrollen, de er gamle ringrever, i alle år har de vært en del av problemet og ikke løsningen på det.

Det skal komme nyvalg i mai. Da skal folket få sjansen til å velge noe nytt. Mon det. Norske medier har fremhevet bokseren Vitalij Klitsjko som en god mulighet. Han er nykommer, og ikke en del av det skitne spillet. Det gjorde også sjansene hans svært små, og det hadde man også sett, om man så etter litt under overflaten. Han og hans parti har vært utmanøvrert hele tiden. De har ingen representanter i den midlertidige regjeringen, enda Klitsjko var en av de mest synlige opposisjonslederne under demonstrasjonene på Majdan. Ofte var det han som formidlet dårlige nyheter – og ble buet ut.

For mange slike pinligheter ligger på YouTube. Han hadde ingen sjanse. I dag trakk han seg, og støtter opp under kandidaturet til Porosjenko. Han kjenner ikke jeg så godt, annet enn at det er et navn som stadig kommer opp. Han er sjokolademilliardær, og da er det jo slik i Ukraina, at man neppe blir rik uten å være en del av systemet. Men Porosjenko er det eneste håpet. Står det mellom ham og Timosjenko, sier det seg selv. Det betyr ikke at Porosjenko er bra.

Et samstemt medienorge ser nå Stoltenberg som leder av et NATO som må orientere seg mot den gamle fienden, Russland. Målet ser ut til å være å isolere og svekke Russland, og så gjelder det å finne midler for å gjøre dette mest mulig effektivt. Det er ingen pen verden vi med det går fremover i. Man skulle nok prøve å forstå situasjonen, før man ble så kategorisk i hvordan man skal løse den.

e

Sjakkspilleren Sergej Karjakin fra Krim

I går ble det uavgjort i partiet mellom Sergej Karjakin og aserbadjaneren, Shakrijar Mamedjarov.

Jeg har allerede lyst til å ta en avstikker. Jeg ville skrive noe foran Karjakin også, «russeren», for eksempel, siden han representerer den russiske sjakkføderasjonen. Han meldte overgang dit i 2009, lenge før det ble kontroversielt politisk å gå fra å være ukrainsk til russisk statsborger, når man er født og oppvokst på Krim. Den gang var det kontroversielt sportslig. Russland har nok av sterke spillere, og knapt nok plass til Karjakin, mens i Ukraina ville han være viktig for å fylle opp laget til mesterskap i lagsjakk. Det ble mumlet om økonomiske årsaker, mens Karjakins offisielle begrunnelse var at det var bedre treningsmuligheter i Russland, og han uansett skulle flytte til Moskva. Alt dette er sant. Sjakkspillere i Ukraina har ikke blitt spesielt godt behandlet økonomisk, og hvis Karjakin skal følge sine personlige ambisjoner, så er mulighetene til å  bli verdensmester større om han er russer bosatt i Russland. Dette var diskusjonen i 2009, som dere for eksempel kan se her, hos Chessvibes.

Nå er Karjakins overgang blitt mer betent. Jeg gikk på en chat-side, til Chssbomb.com, der man kan se live overføringer fra sjakkturneringer, med computer evalueringer, og altså chat. Noen mente der – det var forresten en kar som kalte seg «ElvisChessly» – at ukraineren Karjakin ville kjempe hardt for å vinne over russerne i kandidatturneringen som pågår nå i Khanty-Mansijsk, Sibir, Russland. Jeg skrev inn at Karjakin ikke var ukrainer, han var russer. Han hører til de 58 % på Krim som er etniske russere, som det nå heter (tenk, jeg er ikke så gammel, men jeg husker en tid der det ikke gav mening å sette «etnisk» foran en nasjonalitet, det var noe man ikke skulle gjøre, og det sitter i, for meg ser det rart ut, selv om det ikke er så lett å la være lenger), foreldrene og slekten er overveldende russiske. Men jeg fikk høre det i kommentarene etterpå, Karjakin var født i Ukraina, dermed er han ukrainer.

Så det er ikke så lett. Karjakin har aldri vært ukrainer annet enn i statsborgerskapet sitt. Og når han nå har skiftet dette statsborgerskapet, kan man saktens spørre hvor mye ukrainer det er igjen i ham. Men å skrive plumpt og greit at han er «russer», blir også litt spesielt, særlig nå. Det dekker over mange problem med nasjonaliteten og statsborgerskapet hans. Tysk Wikipedia har for sikkerhets skyld «ukrainsk-russisk» som betegnelse for ham, noe som vanskelig kan være annet enn feil. De har også den ukrainske skrivemåten for navnet hans i faktaboksen, ikke den russiske, enda han i snart fem år har vært russisk statsborger, navnet hans alltid har vært russisk, og Krim er russiskspråklig.

Tilbake til det jeg egentlig ville skrive om. Det ble altså remis mellom Karjakin og Mamedjarov i 12 og tredje siste runder i kandidatturneringen. Karjakin forblir dermed en av dem som har en liten sjanse til å ta igjen lederen Anand, og vinne retten til å møtte Magnus Carlsen i kamp om VM-tittelen, nå i høst. Karjakin ligger halvannet poeng bak inderen, og møter ham i innbyrdes oppgjør i morgen. Hadde Karjakin vunnet i dag, ville han ligget bare ett poeng bak, og ville tatt Anand igjen med seier. Det var derfor ganske stor spenning i dette partiet, i hvert fall for Karjakin selv, som har satset hardt med et stort støtteapparat i ryggen. Det ble også intenst, med Karjakin med sekunder igjen til å gjøre sine siste trekk frem til tidskontrollen. Anand, som selv satt i et parti han lå han til å vinne, tok seg tid til å la være å tenke over sitt parti og sitt trekk, og så heller på hvordan denne sekundstriden ble avgjort.

Det var derfor en litt mer ladet Karjakin som møtte til pressekonferansen enn vanlig. Jeg husker da han var i turneringen Norway Chess, her i Stavanger. Da var jeg og så flere av rundene i starten, der Karjakin gjorde det svært bra. Han var en veldig stille og forsiktig type, langt fra kontroversiell, typisk sjakkspiller, kan man si. Han stammet til og med lite grann. Nå i Khanty-Mansijsk, har han imidlertid ikke vært så lukket og forsiktig som hos i Sandnes og Stavanger. Han kom til pressekonferansen etter partiet mot Mamedjarov, og klaget på tidskontrollen og på reglene ved poenglikhet. Han sa det med et smil, og la ikke noen tyngde bak å få det endret, så det blir ingen skandale med Karjakin. Men det er likevel nye toner fra Karjakin, å ikke bare være fornøyd med alt og snakke om partiet han har spilt. Han har hittil ikke deltatt i sjakkpolitikken, eller den øvrige politikken.

Karjakin har også engasjert seg litt i hva som har hendt på Krim. Han lar det skinne igjennom at han er for Russland, og at han er glad for at Russland nå har overtatt. På Twitter skrev han 96,6 %, den dagen avstemningen var. Han har også hatt meldinger som «Om jeg ikke kan komme tilbake til fedrelandet (egentlig fødelandet), kan fedrelandet komme til meg». Han tvitret også at han leste talen til Putin, og at den strålte. På oppfordring om at han også måtte se videoopptak av talen, svarte han «absolutt».

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Karjakin fikk beskjed om å roe seg ned, og ikke gi uttrykk for slike meninger, da han kunne «utsette seg for kritikk». Den ukrainske sjakkspilleren Ponomariov, som selv er i vansker med den ukrainske sjakkføderasjonen, og sjelden er på landslaget, han ymtet frempå at det var drøyt av NorwayChess å invitere 4 russere til storturneringen i Sandnes og Stavanger. Russere som støtter aksjonen på Krim, skulle ikke få spille.

Det er jo litt spesielt. Karjakin er derfra. Omtrent 80 % stemte for at de heller ville tilhøre Russland, enn Krim. Det skulle ikke være overraskende at Karjakin skulle være en av dem. Han har jo allerede gjort russer av seg. Og det er jo ikke slik at Ukraina har gjort alt rett i denne saken. De har ikke akkurat sørget for at befolkningen på Krim skal føle seg hjemme i Ukraina. Heller har de stelt tingene til slik, at befolkningen er sjeleglad, når de nå ser ut til å slippe å måtte være det.

Da må det også være lov til å gi uttrykk for gleden. Også for sjakkspillere. Også på Twitter.

Selvmordsregjeringen i gang i Kiev

Husker noen intervjuet midlertidig statsminister i Ukraina, Arsenij Jatsenjuk, gav da han nettopp hadde tiltrådt helt i begynnelsen av mars? Han sa det var mange tøffe tak som ventet, mange upopulære avgjørelser. Dette var en regjering for politiske selvmordere. Så, velkommen til Helvete.

Det sa han på engelsk.

Jeg tror han var meget konkret i hva han mente. Han hadde hatt de første samtalene med EU, USA og det internasjonale pengefondet, han visste hva som ventet. Dette var på den tiden Russland ikke hadde slått til, man ante ikke at de skulle forsyne seg av selveste Krim, at den midlertidige regjeringen skulle få også dette problemet i fanget. Det har tatt det meste av oppmerksomheten i mars. Men saken som vil gjøre denne regjeringen til politiske selvmordere, den er ikke løst. Den åpnet seg i dag.

Ukraina er helt avhengige av lån for ikke å gå konkurs. Dette er ikke en abstrakt størrelse, det er så konkret som om offentlig ansatte skal få utbetalt lønnen sin, om Ukrainas gamle skal få sin pensjon. Pensjonene forsvant på 90-tallet, og har vært forsinkede også nå, man kan ikke betale ut om man ikke har noe å betale med. Russland tilbød et lån på 15 milliarder dollar, det blir ikke noe av nå. EU og USA har fått samlet sammen lån på 2-3 milliarder sammenlagt, etter hva jeg har sett i mediene. Det strekker ikke til. Og verken i EU eller USA er det særlig populært å gi usikre lån til Ukraina, de trenger begge pengene selv, til egne lån.

Så Ukraina må til Det internasjonale pengefondet, IMF. De har penger, de gir lån. Men de stiller strenge betingelser. For eksempel skal landene ha legitime regimer, valgt av folket, noe Ukraina vel ikke helt kan stille med nå. Så IMF bryter sine egne regler. Videre stiller de krav om at det ikke skal være korrupsjon, og ikke subsidier. Det er riktig av dem, det er klart man skal ikke gi lån for at kjeltringer skal berike seg gjennom korrupsjon. Og subsidier, det er et greit prinsipp å ha å unngå det. For eksempel fremmer subsidier sløsing. Oppvarmingen i ukrainske og russiske hjem er beryktet ineffektiv. Siden oppvarmingen er subsidiert, gjør man ikke nok med det. Kan man argumentere.

Men for folk flest i Ukraina, så er ikke dette et spørsmål om argumentasjon. Det er et spørsmål om å ha nok penger å leve for. Om gassprisen øker, ryker budsjettene, da går det ikke. Ingen ukrainske regjeringer har noensinne våget å røre gassubsidiene. Nå er den midlertidige regjeringen tvunget til å gjøre det. 50 % skal prisene øke, har jeg sett. Selv i Norge kunne det ført til opptøyer, om ikke annet så i sosiale medier, om strømprisen plutselig gikk opp 50 %. Og vi har råd til det.

Det har ikke alle i Ukraina. De som ikke selv deltok i Majdan-protestene, og selv ikke støttet den, vil nok ha problemer med å skjønne hvorfor de nå skal betale dyrt for gass de er avhengig av. De skjønner seg ikke på og bryr seg ikke om politikk, men skjønner godt når de ikke har mer penger igjen. Det kommer til å bli bråk.

Jatsenjuk og de andre luringene i Fedrelandspartiet vet utmerket hva de gjør. Det er ikke de som er presidentkandidatene. Det er det Julia Timosjenko som er. Hun er klokelig holdt utenfor regjeringen, hun går ren av de upopulære avgjørelsene. Hun kommer til å betale dem tilbake når hun er valgt. Sånn er det ukrainsk politikk fungerer, sånn er det den har fungert alle de år landet har vært selvstendig. Det er tjenster og gjentjenester.

Ukraina har sjansen til å velge en annen vei nå. De må i så fall stå av krisen med høye strømpriser, som er konsekvensen av høye priser på gass, de må tåle lange tider med svært tøffe økonomiske kår. Og de må velge en annen enn Timosjenko, en annen enn de som har representert maken hittil.

Jeg er imidlertid pessimistisk. Det er ikke så mange andre å stemme på. Og Fedrelandspartiet har den suverent beste partiorganisasjonen, og de kjenner spillet best. Jeg tror ikke de nye har noen sjanse til å vinne frem. Fedrelandspartiet får også all støtte de kan be om i det internasjonale samfunn. Her tenker jeg på at det meste som er av vestlige statsledere villig lar seg avbilde sammen med det meste som er av politikere i dette partiet. Slikt gjør seg jo i valgkamper. De har manøvrert seg inn i en posisjon for å cruise inn til seieren. Det er vanskelig å se hvem som skal kunne ta kampen opp.

Dermed vil man ikke ha kommet så langt. Man vil bare erstattet et korrupt parti med et annet, og en udugelig, vinglete og egeninteressert president – Janukovitsj – med en hevngjerrig, beregnende og vel så egeninteressert president – Timosjenko. Jeg mener dette er ordene som betegner henne best. Blir hun valgt, fortsetter ulykkene for landet.

Og når sant skal sies, kan det nok fort være det vil være nok å være ulykkelig over i Ukraina, også om hun ikke blir valgt. Det er mange mulige veier videre for landet, få av dem lystige.

Partene i konflikten – III Russland

I de to første postene om partene i konflikten i Ukraina gjorde jeg rede for hvilke interesser som rører seg i Ukraina selv og i det internasjonale samfunn. Begge er preget av store, indre splittelser og motsetninger. I dag skal jeg skrive om den tredje parten, om Russland, som står alene mot det som ser ut til å være en veldig overmakt, men som kan spille nettopp på splittelsene som eksisterer både i Ukraina og i det internasjonale samfunnet som skal støtte dem. Ukrainere vil kanskje finne det merkelig at jeg skriver det er Russland som står alene mot overmakten, de vil nok kanskje heller føle det som om det er de som står alene mot Russland, siden det internasjonale samfunn gjør så lite. Jeg mener altså at russiske interesser står mot de samlede interessene til hele den vestlige verden, konkret med EU og NATO, og man skulle kanskje tro at det ville gjøre at Ukraina tross alt står sterkt. Det gjør det altså ikke, og årsaken er at Russland kan opptre besluttsomt og enhetlig, mens EU og NATO har for mange hensyn å ta. Russland vet utmerket godt hva det vil, og er ikke redd for å ta alle midler i bruk for å oppnå det. De mestrer også spillet, både når det gjelder å tenke ut langsiktige strategier, og når det gjelder å improvisere og utnytte muligheter i situasjoner som oppstår. I alt har Russland hittil helt utmanøvrert USA og EU, mens Ukraina ikke er nødvendig å utmanøvrere, de er det bare å overkjøre. Slik har Russland gjort seg utsatt for massiv kritikk, de er sikkert et av de mest upopulære landene i verden akkurat nå, men russerne deltar ikke i noen skjønnhetskonkurranse. Dette er blodig alvor for dem. Jeg skal nå innta rollen som djevelens advokat, og forsvare Russlands interesser i konflikten. Det betyr ikke at jeg deler dem.

Først må vi inn i hvordan Russland ser på Ukraina. Det har vakt oppsikt at Putin overfor USAs tidligere president, George Bush, har gitt uttrykk for at Ukraina egentlig ikke er noe land. Deler av territoriet ligger i Øst-Europa, mens mesteparten ble gitt til oss (her er sitatet på en side fra CNN). Det er ikke pent sagt, om et land som har prøvd sin selvstendighet i 23 år, men hvis man ser på Ukrainas historie, så er det ingen håpløs påstand. Vi må forstå Russlands syn, hvis vi skal klare å forholde oss til deres oppførsel i landet.

Ukrainas historie – Hvordan staten blir til

Det har bodd folk på det ukrainske slette- og steppeland i uminnelige tider. Men det skjedde aldri noen ukrainske statsdannelser. Statsdannelsen som fant sted, med Kiev som hovedstad, var den staten som senere skulle bli til Russland. Opphavet til russisk språk, kultur, historie og religion går tilbake hit. Historien er ubrutt, bare at hovedstaden senere ble trukket nordover, til Novgorod, og byer i den gylne ring rundt Moskva, og til slutt Moskva selv. Det er ikke spor etter noe Ukraina. Kjerneområdet i den ukrainske kulturen, vest i dagens Ukraina, var under mer eller mindre polsk (og delvis Lithauens) kontroll.

Navnet Ukraina betyr direkte oversatt «hos grensen», men det er visst disputt om det er dette som er opphavet til navnet på landet. Jeg kjenner ikke til noen andre teorier. Og det passer godt at Ukraina er grenselandet, det har alltid ligget i utkanten av det polske og det russiske riket. Det har vært området man kranglet om, der man fikk inn tributt, men ikke hadde full kontroll. Kosakkene som bodde der, fikk leve rimelig fritt.

I 1654 ble det underskrevet en avtale mellom Moskva og Don-kosakkene i de sentrale delene av det som i dag er Ukraina. Det er i forbindelse med 300-års jubileet for denne avtalen at den Sovjetiske statslederen, Nikolaj Khrusjtsjov, gir Krim i gave til den ukrainske sovjetrepublikken. Det er en samarbeidsavtale. Kosakkene skal i stor grad få styre seg selv, men de skal hjelpe tsaren i kampen mot polakkene i vest.

Alt land som hører til dagens Ukraina, er siden lagt til av russiske tsarer og kommunistiske statsledere. Wikipedia har et fint kart som viser hvilket lappeteppe Ukraina er, bare det siste århundret.

Jeg skal kanskje være djevelens advokat, når jeg skal forsvare Russland, men jeg vil også være sannhetens advokat. I den tiden Russland kontrollerte Ukraina, så har for en stor del både ukrainsk språk og kultur vært undertrykket.

Sovjetunionens oppløsning og konsekvensene av den

Da Sovjetunionen ble oppløst forsvant Russlands kontroll over det største sammenhengende riket som har vært i verdenshistorien, nest etter mongolenes. Sovjetunionens statsleder, Mikhail Gorbatsjov, motsatte seg denne oppløsningen, men han mistet sin maktbase, og unionen smuldret opp under ham. Deler av årsaken er at statslederne i de 15 sovjetrepublikkene så seg bedre tjent med å styre sin stat alene, uten å ha et sterkt og kontrollerende kommunistparti på toppen. Dette gjaldt også Boris Jeltsin, i Russland. Kanskje gjaldt det særlig ham, for han kontrollerte den klart største og mektigste Sovjetrepublikken, og han var klart ledende i utviklingen som førte til Gorbatsjovs fall. Det var aldri noe mål for Jeltsin å beholde de øvrige 14 republikkene under Moskvas kontroll. Da måtte han ha utfordret Gorbatsjov direkte, og sjansene for å vinne frem ville ha vært minimale.

Vi i Vesten var glade da Sovjetunionen bokstavlig talt forsvant, og det ut fra det sprang 15 republikker som langt fra var så truende som mektige Sovjetunionen hadde vært. Vi blir fremdeles forundret når Putin sier Sovjetunionens oppløsning er den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre (jeg tror det er noenlunde korrekt sitert). Det er klart det er kraftfullt sagt, tatt i betraktning alle andre katastrofer det århundret bød på. Men det kan hende også vi i vest må skrive om våre historiebøker om hva som egentlig skjedde da Sovjetunionen opphørte å eksistere.

Putin er nok kanskje mest bekymret over at Russland med det mistet veldig mye makt. Sånn som Russland oppfører seg, er kanskje ikke dette noen ulykke for verden. Men sett fra et russisk synspunkt, så er det ikke trivelig sånn som USA og Vesten kan dominere verden. Gjennom hele 90-tallet var det en gang så mektige Russland som et u-land å regne, de trengte pengestøtte som land fra den tredje verden, og de var i svært liten grad i stand til å forsvare sine interesser mens USA, NATO og EU ekspanderte, like inn til Russlands umiddelbare grenser.

Videre fikk de fleste av Sovjetunionens tidligere republikker økonomiske nedgangstider man sjelden ser i fredstid. Det var en katastrofe, kanskje ikke så mye geopolitisk, som Putin vil ha det til, men for folket i landene. De så rikdommer forsvinne i lommene til en latterlig liten gruppe oligarker, og deretter ut av landet, mens de selv ramlet til å leve under fattigdomsgrensen. Den statlige kontrollen var elendig, korrupsjon og kriminalitet florerte, statslederne hadde bare hyklet demokrati og frihet. Kleptokrati er det riktige navnet på regimene. Kaos er navnet på systemet.

Kanskje bør vi ikke finne det helt urimelig, at Russland nå som det er i stand til å stå opp for sine interesser, faktisk er i ferd med å gjøre det.

NATOs ekspansjon

Vår egen Julie Wilhelmsen, forsker ved NUPI, er den som klarest har sagt at Putin ser på verden slik, at USA og NATO forsøker å ekspandere sin makt, og sette inn sine statsledere og regimer overalt hvor de kan få det til i verden. Det går på bekostning av Russland. For oss kan det se rart ut, vi er jo også med i NATO, og vi mener jo oppriktig at det er flott å få inn demokratiske regimer flest mulig steder i i verden. I mange av tingene det gjelder om, fred, stabilitet og økonomisk vekst, så har demokratiet som styreform vist seg helt overlegent alternativene. Vi applauderer den arabiske våren, fordi det gir sjanser for å erstatte diktatoriske og totalitære styrer, med – gjerne også vestlig orienterte – demokrati. Det er ikke noe mål for oss å svekke Russland, eller andre stater, for den saks skyld, vi ønsker fremgang for alle. Det er rart, synes vi, at noen kan oppfatte disse fromme ønskene våre fiendtlige.

Det er flere måter å argumentere på, her. Et viktig argument er at vi ikke akkurat lykkes. Dagens avslutning på en farse av en rettssak i Egypt er et utmerket eksempel på det. Der var det for tre år siden arabisk vår, de skulle få demokrati, som oss. Folket gikk i gatene, og vi støttet dem. Så var problemet at i det frie valget de fikk, så stemte de på det nokså ufrie partiet, «Det muslimske brorskap», som gikk nokså umiddelbart i gang med å sette de demokratiske spillereglene til side. Dermed gikk folket på ny ut i gatene. Det pleier ikke bli så lystig når demonstrasjonene er mot en demokratisk valgt president, eller en demokratisk valgt regjering. Jeg synes situasjonen i Egypt ligner den i Ukraina, uten at jeg kjenner den i Egypt så nøye. I hvert fall, i Egypt tok militæret så makten, i et statskupp, basert på demonstrasjonene i hovedstaden, nokså likt som i Ukraina. Nå ligner det på militærdiktatur, det de har der. Og i dag ble hundrevis av medlemmer i det muslimske brorskap dømt til døden, samtidig, i samme dom.

USA fikk støtte av Russland til å forhindre Ghaddafis bombing av libyske borgere i Bezangali. Verken Russland eller Kina la ned veto i forslaget om en FN-resolusjon om å stoppe Ghaddafis styrker. Dermed kunne NATO gå inn med styrker, i tråd med folkeretten. Russland hadde gitt godkjennelse for å forhindre bombing av sivile. NATO fortsatte bombingen og angrepene til Ghaddafis regime var falt, og Ghaddafi selv var drept. Det hadde aldri Russland gitt støtte til. Det var en tyrann som døde, så historien vil neppe felle en for stygg dom over dem som bestemte at det skulle gå slik. Men for Russland, så var det enda et eksempel på at USA og NATO tar seg til rette. De er ikke til å stole på.

Det er dette som gjør at Russland nå blokkerer folkerettslig bombing av Assad i Syria. «Folkerettslig bombing», det er litt av noen uttrykk som går an å skrive nå om dagen.

Irritasjonen mot USA og NATO går langt tilbake. Vi i Vesten er glade i å trekke frem Putins fortid som spion i KGB. Lever han virkelig i den kalde krigens virkelighet ennå?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å mene at Putin og Russland gjør dette så mye mer enn vi gjør det. Det har dessuten hendt nok av ting etter den kalde krigens slutt som kan gjøre Putin og Russland skeptisk til oss. Jeg har tidligere, også i denne posten, skrevet om Natos ekspansjon helt ut til Russlands grenser, det gjorde jeg i avsnittet om Sovjetunionens oppløsning. Her skal jeg skrive om måten det skjedde på.

Da Vest-Tyskland ble slått sammen med Øst-Tyskland var det naturligvis en gledens dag over hele verden. Det var en historisk feil som nå ble gjort godt igjen. Et folk som ikke skulle være delt, men som hadde vært det. Det er en av avslutningen på den kalde krigens suksesshistorier at denne gjenforeningen gikk så sømløst og smertefritt, tatt i betraktning alle de enorme utfordringene den førte med seg.

En av utfordringene vi ikke tenkte så mye på her i vest, var hvilken sfære det nye Tyskland skulle høre til. Det var selvfølgelig oss, demokrati og menneskerettigheter, markedsøkonomi og kapitalisme, veien for seierherrene. Hele Tyskland beholdt den plass i NATO og EU som Vest-Tyskland tidligere hadde hatt. Russland hadde kanskje grunn til å protestere over dette. De mistet jo en viktig samarbeidspartner i Øst-Tyskland. Dette samarbeidet kunne selvfølgelig fortsette, selv om det tidligere Øst-Tyskland nå var en del av et samlet Tyskland. Det går til og med an å argumentere for at samarbeidet ville bli mer fruktbart, siden de østtyske delene sannsynligvis ville bli mer velstående. Det er klart Tyskland måtte gjøre de valg det gjorde.

Men for Russland var dette et tap. Og for å gå med på at det samlede Tyskland skulle være med i NATO, måtte de få garantier for at NATO ikke ville ekspandere videre. De garantiene ble gitt. Vi vet hvordan det gikk.

Jeg tror ikke det er et spill når Russland og Putin opptrer forbannet over dette. Det er et regelrett løftebrudd. Og det gjør at alle løfter og avtaler mellom NATO og Russland, alltid vil kunne være gjenstand for revurderinger. Det går direkte inn med et kjempeproblem for konflikten i Ukraina. Russland er livredd for at Ukraina skal bli medlem av NATO. Og de kan ikke stole på at NATO gir garantier for at Ukraina ikke skal bli det. Slike garantier er blitt brutt før.

Derfor må Russland ha kontroll over Ukraina. Det nytter ikke med ord og avtaler, det må være slik som best lar seg uttrykke i grov og muntlig språkbruk, som jeg ikke vil få meg til å skrive skriftlig. Og enda viktigere enn kontrollen over Ukraina, er kontrollen over Krim. Der finnes ikke noe slingringsmonn. Blir Krim satt i spill, må Russland ta tak. Koste hva det koste vil og må.

Krims spesielle historie og posisjon

Kommer…

 

Jeg tror dette er måten å skrive på… og skal se å få skrevet det ferdig…

 

 

*

De er vanskelige å skrive, disse postene, jeg gjorde først et forsøk som ikke førte frem, men som jeg inntil videre har liggende her som et slags restemateriale.

I dag avslutter jeg min lille serie der jeg forsøker å gjøre rede for de ulike partene i konflikten i Ukraina. Det var nok litt ambisiøst for vanlig bloggskriving. Det er mange krefter i sving, og vanskelig å få til en oversiktlig, saklig og interessant fremstilling. Det må nok også arbeides mer, enn at det er tid til å skrive ett innlegg per dag, når omfanget er så stor. Men jeg skal se om jeg kan få pusset de tre innleggene litt opp, sånn at det blir leselig.

Tanken var også at nå som Russland har annektert Krim, og sanksjonene mot dem er i gang, så vil det være slutt på farten i begivenhetene. Det åpner for litt ettertanke, man er ikke lenger så avhengig av å tenke og handle og reagere raskt.

RUSSLAND

Av alle partene i konflikten er det Russland som er mest samlet. Man kan godt gjøre et skille mellom Putin og hans regime, og det russiske folket. Men dette skillet er kanskje ikke så stort som vi i Vesten liker å tro. Putin identifiserer seg veldig med den russiske stat, og det russiske folk, litt sånn som det gjerne blir for mektige herskere. Han ser nesten ut til å bli personlig fornærmet når Russland blir krenket, og vi skal nok kanskje være litt forsiktige med å påstå at dette ikke er ektefølt. Likeledes identifiserer det russiske folk seg veldig med Putin. Tradisjonelt har russerne likt godt statsledere de kan se opp til, som kan beskytte dem, og ordne opp. Dette skrev jeg litt om i semesteroppgaven min, da jeg studerte russisk ved universitetet i Bergen, og jeg har lagt ut oppgaven på bloggen. Putin går godt inn i rollen. Det blir nesten litt religiøse dimensjoner over det. Putin spiller ikke på dette, slik de gamle kommunistene gjorde, men tankene går lett dit hen når det russiske folk liksom legger sine liv og sin skjebne i Putins hånd. Det passer også med hvordan Putin er hevet over kritikk, og de store massene av det russiske folk heller vender seg mot Putins kritikere.

Posten er under arbeid… jeg satser på å få denne ferdig i kveld…

 

Partene i konflikten – II Det internasjonale samfunn

Dette innlegget er skrevet en dag på etterskudd, og endret etter at det er postet.

*

Jeg tenkte jeg skulle få ro til å få skrevet noen poster om bakgrunnen for konflikten i Ukraina, der jeg skulle gjøre rede for de ulike interessene til partene som deltar i den. Men det var ikke så lett som jeg hadde tenkt. Postene blir mer omfattende enn jeg hadde sett for meg, og jeg har ikke så god tid til å skrive dem ordentlig. Dessuten raser det i vei med nye og viktige hendelser. I går ble det sluppet en lekket telefonsamtale, der Julia Timosjenko kommer med noen svært russiskfiendtlige uttalelser. De er knyttet til hendelsene på Krim, men Timosjenko vil både skyte og bombe, og hun sparer ikke på tabuordene. I dag kommer meldingen om at en av lederne for den såkalte Høyre sektor (Pravyj sektor), Aleksandr Muzytsjko, er skutt og drept, angivelig av ukrainske spesialstyrker. Det siste er en god nyhet. Han var en bølle, og så lenge han fikk gå fritt, var det vanskelig å ta på alvor det nye regime i Kievs ønske om å forhindre lovløse tilstander i landet og å ta avstand fra ytterliggående krefter.

I dag skal det imidlertid ikke handle om indre, ukrainske forhold. Det var i går. I dag skal det handle om det internasjonale samfunn, og deres interesser i krisen. Vi skal se at den er fylt av indre motsetninger.

Denne delen av innlegget er ikke ferdig…

USA

Det er vanskelig å skille hva USA sier og hva de mener. I deres egen versjon, er det slik at etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, så skal den kalde krigen være slutt. Den ble vunnet av oss. Det viste seg at det demokratiske system i politikken og det markedsøkonomiske i økonomien var overlegent det kommunistiske i begge, Sovjetunionen og Østblokken tok feil hele tiden, så nå er det bare å ønske de tidligere kommunistlandene velkommen over på vinnerlaget. Alle landene i Øst-Europa fikk nokså straks betegnelsen partnere, mange av dem også rent formelt, i og med at de ble medlem av EU, og siden NATO, og det var en forståelse av at vi nå har felles interesser. Tegn på at interessene kanskje ikke alltid var så «felles» som det ble gitt inntrykk av, ble nedtonet.

Kampen om Ukraina går inn i dette bildet. Det er en utvidelse av USAs interessesone.

 

 

EU

I EU må vi skille mellom de enkelte land. De store og mektige, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, er generelt sett mer tilbakeholdne, fordi det er de som må bære kostnadene ved en tung og langvarig konflikt med Russland. Det er også disse, særlig Tyskland, som må bidra om Ukraina skal få finansiell hjelp til å komme seg på beina igjen. I det sørlige Europa er det mange land som ikke bryr seg så veldig, som heller vil at EU skal løse sine egne problemer, før de går for dypt inn i andres. De sterkeste meningene finner vi i Øst-Europa, blant Russlands tidligere fiender. Polen og Lithauen leder her an, med Sveriges Carl Bildt, som en annen deltager som går hardt inn for strengere straffereaksjoner.

Resten av det internasjonale samfunn

Vi har et vestlig perspektiv på tingene, og vi kan lett få følelsen av at dette overskygger alt annet. Men i resten av verden, går tingene stort sett sin gang. I forsøket på å få gjennom FN-resolusjoner er det typisk at Russland stemmer mot, Kina er avholdende, mens resten er for. Det er ingen land utenom Russland som har anerkjent Krim som del av Russland, men Armenia har anerkjent folkeavstemningen som legitim. Jeg skal være litt forsiktig med å si for mye om ting jeg ikke har dekning for, men utenom i EU og i NATO-landene har ikke hva som skjer i Ukraina vekket den helt store interessen. De har aldri egentlig involvert seg, de følger med utenfra.

 

 

 

Partene i konflikten – I Ukraina

Det kan se ut som tingene har roet seg litt i Ukraina. Det er alvorlig å si det, når russerne fremdeles jager ukrainerne ut fra deres baser på Krim, det er møte i G7 hvor krisen i Ukraina overskygger det planlagte tema om atomvåpen, det er lekket telefonsamtale med Timosjenko, der hun angivelig skal ha sagt at de gjenværende i Russland bør utryddes med atomvåpen, og det meste er uklart hva som videre vil skje. Det ser imidlertid ut som russerne får kontrollen over Krim, i dag innførte de rubelen, EU og USA med NATO innfører sanksjoner, som russerne vil holde ut, og Ukraina må prøve å få stablet seg selv på beina. De har et valg de skal holde i mai, de trenger store kriselån, og de trenger at disse lånene får økonomien i gang, og ikke bare forsvinner i sluket, og de må sørge for at protestene i øst og sør ikke utarter. De må få på plass et regime som blir anerkjent av sitt eget folk, og av omverdenen.

Det har roet seg, i akutte og løpende forhold, men krisen er fremdeles stor og truende. Jeg tenkte nå å bruke noen dager på å prøve å beskrive partene i den. Det er Ukraina, Vesten og Russland som er de viktigste. Hver av dem har også indre konflikter og motsetninger, særlig i Ukraina og i Vesten er det slett ikke entydig hva de ulike partene som engasjerer seg ønsker å oppnå. Man opptrer ikke samlende. Dette er noe Russland ser, og utnytter. Ukraina kan godt ønske seg et mer samlet og tydelig internasjonalt samfunn, men skraper man litt på overflaten, ser man at de er ikke så samlet selv heller. Og mange av kreftene som virker i landet, er slike man ikke vil støtte.

Jeg ser at også denne måten å skrive på er ganske ambisiøs, så sammensatt som denne konflikten er. Jeg skal prøve å gjøre det så ryddig og saklig som mulig, så får vi se hvordan det går. Kanskje får jeg det ikke helt ferdig, og det vil kanskje sprike litt, hvor nøye jeg får gått inn på hver av delene. Jeg ser det blir litt varierende kvalitet, og det er synd, om et så alvorlig tema. Det jeg skriver til slutt, om den øvrige befolkningen, er fint, og noe å tenke på.

UKRAINA

I Ukraina går delingen mellom mange skillelinjer. Det er deling mellom øst og vest i landet, mellom den russiske og den ukrainske delen av befolkningen. Denne delingen har vært synlig i alle valgene i Ukraina siden uavhengigheten i Ukraina, men har nok blitt sterkere med det som nå har hendt. Her vil jeg mene at delingen mellom øst og vest i Ukraina er sterkere enn mellom russere og ukrainere. De aller fleste ukrainere og russere lever veldig godt med hverandre, og det er bare et fåtall ukrainere som virkelig vil undertrykke russisk kultur, og et fåtall russere som har noe i mot ukrainsk kultur i den forstand, så lenge de får leve i fred for den. Så godt som samtlige ukrainere snakker utmerket russisk, og de russiskspråklige forstår ukrainsk, selv om de ikke liker språket, og gjerne vil unngå det. Det er også politiske og økonomiske grunner som gjør at øst og vest er delt. Det er ikke bare at det bor flest ukrainere i vest, flest russere i øst, som skiller. Derimot er det svært viktig at de vestlige delene er tradisjonelt europeisk område, mens de østlige delene er tradisjonelt russisk. Dette virker splittende.

En annen viktig skillelinje er den mellom folket og den politiske eliten.Det er en utbredt oppfatning blant den ukrainske befolkningen at politikerne ikke representerer dem, de er mest opptatt av egen makt og egen vinning. Store deler av demonstrantene på Majdan demonstrerte for dette. De ønsket ikke bare å kaste Janukovitsj og hans menn, de ønsket å kaste hele det politiske systemet, hele den politiske eliten. Den nye regjeringen i Kiev har tatt noen grep for å imøtekomme dette ønsket, med å ta inn et par stykker uten politisk erfaring. Så langt ser det ut til å ha mest kosmetiske årsaker, og kosmetisk virkning. De styrende i regjeringen kommer fra Fedrelandspartiet til Timosjenko, og ultranasjonalistene til Tsjahnybok. Dette er gamle ringrever. Skal Ukraina oppleve virkelig fremgang etter vestlig standard, må det bli kortere avstand mellom politikere og folket. I et velfungerende demokrati er det slik at hvem som helst kan bli politisk aktiv, og via forskjellige kanaler kjempe for verdiene man tror på. I Ukraina er sjansen for dette svært liten, om du ikke er del av den politiske og økonomiske eliten. Det ser foreløpig ikke ut som Majdan-revolusjonen er i stand til å endre dette.

Så går det ytterligere skillelinjer både innen folket og politikerne. Det skal jeg skrive nærmere om her.

POLITIKERNE

For tall om oppslutning om det kommende presidentvalget og forrige parlamentsvalg bruker jeg tall lagt ut på Wikipedia. Jeg har også skrevet om disse valgene, og hvordan politikerne tar seg til rette på bakgrunn av dem i Det ukrainske folks rolle i krisen.

Fedrelandspartiet – Julia Timosjenko (hun med fletten)

Det er dette partiet som nå har makten i Ukraina. Russerne kaller dette konsekvent et kupp, og når man ser på hvordan de kom til makten, er dette ikke en så urimelig betegnelse. Partiet tapte 54 seter i parlamentet fra valget i 2007 til 2012, de har nå 102 av 450. De tapte altså makt. Men i uken som gikk frem til president Janukovitsj ble jaget bort, skjedde store endringer i den ukrainske regjeringen og i parlamentet, etter hvert som Janukovitsj ble stadig mer presset. Det var disse hendelsene som førte til at Fedrelandspartiet fikk ordføreren i parlamentet, omtrent det vi på norsk kaller Stortingspresidenten. Da president Janukovitsj var vekk, utnevnte parlamentet denne «stortingspresidenten» til landets egentlige president, med de samme fullmakter presidenten hadde. Det ble opprettet en ny regjering, dominert av folk fra Fedrelandspartiet, og de har også fått satt inn sine folk i viktige posisjone rundt om i landet. Etter god ukrainsk tradisjon har de også satt i gang straffeforfølgelse av sine politiske motstandere – og straffefritak for sine meningsfeller.

Svoboda (Frihet) – Oleh Tjahynybok (fascistpartiet)

Dette partiet fikk opp mot 10 % oppslutning ved parlamentsvalget i 2012. Det er nesten alt sammen nye velgere, og de kommer som en reaksjon på at Janukovitsj reverserte noen av de pro-ukrainske lovene som ble innført av Jutsjenko og Timosjenko i perioden etter oransjerevolusjonen. Den viktigste og mest synlige er innføring av ukrainsk som eneste offisielle språk i landet. Den loven er drøy, når man vet at svært mange i Ukraina har russisk som morsmål, og dagligspråk.

Hvor stor innflytelse har egentlig Svoboda?

Dette er et ømfindtlig spørsmål. I russisk propaganda blir det fremstilt som om så godt som samtlige ukrainere er fascister, demonstrantene på Majdan var ultranasjonalister, regimet i Kiev er nynasitisk. Det er i overkant, som det også er i overkant å ignorere disse gruppenes innflytelse, som vi har hatt en tendens til å gjøre i vestlige medier. Dette har imidlertid bedret seg. Man skjønner at det er ikke særlig smart å ta med ultranasjonalister i en regjering som har som en av sine største og vanskeligste oppgaver å samle landet.

Jeg har tenkt at krisen som er nå i Ukraina vil øke oppslutningen om de ytterliggående partiene. Ekstreme tilstander gir gjerne næring til ekstreme partier. Men jeg har ingen meningsmåling å støtte meg på. Det kan heller se ut som om Svoboda har gått litt ned. I siste meningsmåling fra begynnelsen av mars har de 6,5 % oppslutning. Dette er imidlertid klart i de vestlige delene av landet. I den nåværende politiske situasjonen har de mer innflytelse enn de kunne drømme om, med 4 medlemmer i regjeringen, og nært samarbeid med det dominerende Fedrelandspartiet.

Når man hører sympatisører fra dette partiet uttale seg, er det skummelt hva som kommer ut. Jeg så en av dem si at «vi ukrainere er slavere», mens «russerne er etterkommere etter mongoler». Russerne er derfor underlegne mennesker. Det ligger dyp rasisme i dette.

Før jeg rakk å skrive denne posten helt ferdig, ble lederen for Høyre sektor, Oleksandr Muzytsjko likvidert. Nyheten ble sluppet 25. mars. Samtidig ble Forsvarsminister, Ihor Tenjukh, tvunget til å trekke seg, «på grunn av passivitet i håndteringen av situasjonen på Krim». Tenjukh var en av regjeringsmedlemene fra Svoboda. Så det er tegn til bedring.

Nykommerne i UDAR (SLAG) – Vitalij Klitsjko (bokseren)

Mange av de som ikke følger så altfor nøye med har litt tro på dette partiet. Norske medier skriver positivt om bokseren Klitsjko, som også har en doktorgrad, og som ikke har tjent pengene sine på skittent vis, slik de andre rike politikerne har. Klitsjko er ren, og han er ny. Han kan også spille på bokesmetaforer, som i partinavnet (UDAR betyr slag), og med retorikk av typen «jeg vet godt at man må stå kampen ut», «jeg vet hva som kreves for å nå målene man har satt seg». På meningsmålingene har han imidlertid ligget på 20 % oppslutning, og det har gått ned til 14 % på den siste i begynnelsen av mars.

Saken er at han og hans parti blir helt utmanøvrert av den øvrige politiske eliten. «Klitsjko er for ærlig», sier den ukrainsk-russiske forfatteren Andrej Kurkov. Han er ikke bare ærlig, han er også litt naiv. Dessuten har han dårlige rådgivere. Gang på gang utsetter han seg for situasjoner som belemrer seg selv. Som da han ble nedsprøytet av et brannslokningsapparat da han ba demonstrantene om å roe seg. Gjentatte ganger er han buet ut på Majdan. Da han prøvde seg på å tale til en folkemengde øst i landet, i Donetsk, kastet tilhørerne egg og tomater på ham, i tillegg til å bue. Det blir lagt ut på YouTube, og ser veldig dumt ut.

Fedrelandspartiets Jatseniuk gjør ikke sånne tabber. Han snakker aldri så folk hører ham. Han er alene foran kameraet, slik Janukovitsj også alltid var. Eller så sitter han ved siden av vestlige politikere, som lar seg avbilde og avfilme med ham, fordi de på denne måten vil vise støtte.

Det er også et varseltegn at UDAR ikke har en eneste representant i den nye regjeringen. De sier at de har fått tilbudet, men har avslått. Om dette kan man tenke sitt. Mens Federlandspartiet og Svoboda nå er synlige, er UDAR helt i skyggen. Siden fascistene i Svoboda er uspiselige for mange, særlig for oss i Vesten, som Ukraina er avhengig av støtte fra, så er det Fedrelandspartiet som har kontroll over makten. Det utnytter de. UDAR og Klitsjko er helt utmanøvrert, akkurat som man kunne se det ville gå på forhånd.

Andre partier

Det gamle regionspartiet til Janukovitsj er helt lammet av det som har skjedd. Man kan godt si at dette var et dårlig og motbydelig parti, men det er drøyt å si at de som stemte på det er dårlige og motbydelige folk. Det er tross alt dette partiet som fikk flest stemmer ved forrige presidentvalg. Jeg kan ikke se disse som stemte på dem har fått andre alternativ å stemme på. Ingen er synlige i politikken, eller i mediene.

Man har en drøm om at det skal komme en ren og uhildet politiker som kan gjøre det slutt på korrupsjonen. Kanskje har den størst sjanse, den som er uavhengig. Men man trenger mye penger og rike forbindelser for å hevde seg. Det er ikke lett å få verken det ene eller det andre, uten selv å delta i det skitne spillet som de andre spiller. Jeg har sett flere trekke frem sjokoladekongen Porosjenko som en nylig nykommer som kan klare det. Han skal ha stor støtte hos demonstrantene på Majdan, og stor støtte i vest. Min kone fikk sjokk da han ble nevnt som kandidat. Han har ikke bekreftet sitt signatur, og på forrige meningsmåling fikk han 13,7 % av stemmene.

Konklusjon

Spøken i både russisk og ukrainsk politikk er at man alltid stemmer «Protiv vsekh» – «Mot alle». Var det et sånt alternativ på stemmeseddelen, ville det fått soleklart flest stemmer. Det er virkelig fælt at det skal være sånt for et helt land, man har ingen man kan tro vil gjøre en god jobb for landet og folket. Jeg har i hvert fall vanskelig for å tale godt om noen av kandidatene. Fascistpartiet og Fedrelandspartiet er helt utelukket, de er i samme kategori som Regionspartiet man nettopp har kastet. Og man kan ikke stemme Klitsjko, man trenger noen som er styringsdyktige, for å lede et kaotisk land som Ukraina er nå. Den dyktige, uavhengige kandidaten har ennå til gode å vise seg. Og fristen for å melde sitt kandidatur til presidentvalget i mai, er 4. april.

 

FOLKET

Demonstrantene på Majdan

Dette er også en stor og sammensatt gruppe.

Russerne og de russiskvennlige i øst

Disse vil ikke anerkjenne det nye regimet. De ønsker heller ikke å bli en del av Russland, men ser det som en bedre løsning enn å være en del av Ukraina som det ser ut nå. Dette er litt kort og flåsete sagt av meg, men det er så langt som jeg kommer nå. Jeg bet meg veldig merke i hva en kar fra denne regionen sa på spørsmål om hva som skjer nå, like etter Janukovitsj var falt: «Vi blir nok delt». Det ligger en slags fatalisme i dette, som nesten er litt selvoppfyllende. Jeg tror det er mulig å holde det øvrige Ukraina samlet, utenom Krim, men da må regimet i Kiev være atskillig mer imøtekommende mot russiske interesser enn det er nå. I den nåværende stemningen er ikke det så lett.

Denne delen er ikke skrevet skikkelig.

Den øvrige befolkningen

Det er dette som er den tause majoritet. Ikke slik Ibsen brukte uttrykket i «En folkefiende». Men i det at de utgjør flertall, uten at de lar sin mening komme til uttrykk. De engasjerer seg ikke så mye i politikk. De har nok med sitt daglige strev. Mor til min kone faller nok i denne kategorien. De snakket sammen på telefon forleden, moren sa Krim er tapt, og min kone mente det var like greit, så lenge det var tapt til Russland. Min kone har mer tro på Russland enn på Ukraina for tiden, og når man ser på forholdene i Ukraina, så er det ikke så urimelig å tenke slik. Moren likte likevel dårlig at Russland bare har tatt Krim, sånn som de har gjort, enda hun er veldig for Russland, som hun sa, særlig for det gamle Russland. Så fikk hun nok, og ville ikke snakke om politikk. – La oss heller snakke om noe positivt, sa hun. – Hvordan går det med deg?

Sånn tror jeg hun representerer veldig mange i Ukraina. De har ikke bedt om denne revolusjonen, eller hva man skal kalle det. De har ikke bedt om verken Janukovitsj, eller de som nå erstatter Janukovitsj. De har ikke bedt om at folk skal gå ut i gatene, ødelegge brostein og lage brannbomber av flasker og bensin, de har ikke bedt om at politiet skal møte dem med vold. De har ikke bedt om noe av dette her. Og de har fått et land i kaos, og et Russland som har rappet til seg Krim.

My tolko hotsjem zjit, sier de ofte. Vi vil bare leve. De krever ikke så mye mer enn det, fra sine politikere. De er ikke så kravstore. De vil ha såpass mye inn på konto hver måned, og såpass med priser med matvarebutikkene, at det går an å leve for pengene som kommer inn. My tolko hotsjem zjit.

Det er ikke sikkert de vil få ønsket oppfylt.

 

Anands store dag

Viswanathan Anand. Inderen, hvis navn man gjerne unngår å skrive, fordi navnet er så vanskelig å stave. Han ble kjent i Norge, da han som verdensmester ble utfordret av vår egen Magnus Carlsen. Den kampen tapte han ganske grundig. Og han gjorde det vel heller ikke så skarpt på sjarm- og karismakanalen. Det er greit man er sjakkspiller og mister verdensmestertittelen, man trenger vel ikke fremstå som så tafatt for det?

Det var urettferdig mot Anand. Han er en av de store. Han har dominert sjakkverdenen siden tidlig på 90-tallet, og vært regnet blant de tre store. På 80-tallet var det jevn forståelse av at sovjetrusserne Karpov og Kasparov lå noen hakk foran resten av verden, de var i en klasse for seg selv. Fra 90-tallet var det Kasparov, Anand og Kramnik som var i  denne klassen, med Kasparov enda et hakk over de to. Og med ukraineren Ivanchuk på besøk der, i sine beste stunder.

Anand er en av dem som har vært offer for det dårlige VM-systemet i sjakken. Går man grundig inn i det, og grundig skal man alltid gå inn i tingene, så ser man at har vært ganske tvilsomt helt siden det ble opprettet. En gjenganger er at systemet har gitt store fordeler for verdensmesteren. Det er greit nok, det er jeg for, det skal koste å vippe en verdensmester i sjakk av tronen. Man skal slå ham over en match over mange partier, sånn må det være. Dette er med på å gå gi tittelen glans.

Men på 90-tallet, så var det knapt nok mulig å møte verdensmesteren i tittelkamp. Systemet brøt sammen, da Garry Kasparov og Nigel Short brøt ut av FIDE, og spilte tittelkampen uten sjakkforbundets velsignelse. FIDE opprettet sin egen tittel, ved siden av, en tittel som med rette ikke fikk noen særlig status. Det var ikke slik at verdensmesteren i FIDE var best i verden. Det var bare den sjakkspilleren som vant turneringen FIDE gav VM-status (rett skal være rett, dette systemet kom i gang rundt år 2000, på midten av 90-tallet forsøkte også FIDE systemet med tittelkamper).

På denne tiden vant Anand noen turneringer som tilsvarer det som i dag kalles World Cup, men som den gang var «Verdensmesterskapet». Det var spill med kortere tid enn vanlig, og man spilte mot hverandre i ren cup. Ble det uavgjort i en duell, gikk partiene videre til hurtigsjakk eller lynsjakk. Noen tittelkamp om den ordentlige VM-tittelen ble det ikke, den hadde Kasparov full kontroll over. Det hører også med til historien at Kasparov hadde et veldig godt tak på Anand, med svært stor seiersovervekt. De to spilte også en tittelkamp på midten av 90-tallet, der Kasparov vant klart.

I år 2000 fikk Kramnik overraskende vunnet tittelen fra Kasparov. Da ble det enda vanskeligere å møte mesteren i tittelkamp. Kanskje var det fordi Kramnik ikke kunne trekke til seg så mye prispenger som Kasparov kunne, kanskje fordi Kramnik aldri var så overlegen, og dermed kunne han risikere å tape. I hvert fall var det bare en som fikk utfordre ham, det var ungareren Peter Leko, i 2004.

Født i 1969, som han er, fikk Anand dermed sine beste sjakkår underlagt regjerende mesteres luner. Først i 2007 kom en ordentlig sjanse om å spille seg til å bli ordentlig verdensmester. Da hadde Kramnik og Topalov året før fått forent tittelen i sin skandalematch, som Kramnik vant. Det fulgte en turnering i 2007, i Mexico, som Anand vant. Han måtte siden forsvare tittelen mot Kramnik i 2008, og Topalov i 2010, som følge av kontraktsmessige forhold. Problemene med å forene VM-titlene satt dypt, og de som tilfeldigvis hadde dem da det gjaldt, fikk store fordeler. Først i 2012 møtte Topalov en utfordrer som hadde kvalifisert seg uten fordeler på veien. Det var Boris Gelfand, som Anand slo.

Den neste utfordreren var altså vår egen Magnus Carlsen, som vant så overbevisende at mange mente Anand var ferdig.

Det er dypt urettferdig. Anand er ikke mer enn 44 år. Det er mange sjakkspillere som har vært aktive og i verdenstoppen langt over den alderen. Ungdommen har mer energi, og er alltid helt på høyde med de seneste åpningsteoriene. Men alderen har erfaringen, og vet å kompensere for manglene. Anand har også vært presset psykologisk, med mange spørsmål om han ikke er for gammel, om det ikke snart er slutt, om hvorfor han taper så mye. Det er ikke lett å finne eksempler på andre sjakkspillere som har vært så plaget med slike spørsmål.

Foran denne kandidatturneringen ble det diskutert i sjakkretser om Anand var motivert nok for å stille.

Den nye, ubemerkede utfordrerrollen passer ham åpenbart bedre, enn verdensmestertittelen alle mente han var for gammel for. Der de andre spillerne i turneringen har gått ut i Kamikaze-stil, som om det var vinn eller forsvinn hvert eneste parti, har Anand spilt rolig og sikkert, og utnyttet sjansene når de har dukket opp. I pressekonferansene etterpå sprudler han av overskudd, og er full av forslag over andre trekk som kunne vært gode i de forskjellige fasene av partiene han har spilt. Det kjennetegner en spiller i form.

I dag møtte han bulgareren Topalov, som aldri helt har kommet seg etter skandalen mot Kramnik. Topalov prøvde en Siciliansk, en aggressiv åpning, som både han og Anand er ekspert i. Men det var Anand som tok kontrollen, og førte partiet sikkert til seier.

Samtidig tapte både Kramnik og Aronian, Anands to nærmeste utfordrere. Det har vært noe rart med Kramnik hele turneringen, han tuller vekk bønder som han aldri har pleid å gjøre, og havnet i dag unødvendig tre av dem under, mot Karjakin. Da kan man ikke redde partiet mot motstandere i verdenseliten. Også Aronian hadde svart, og prøvde et aggressivt oppsett mot Mamedjarov. Det viste seg imidlertid at Mamedjarov fant det beste forsvaret, og kontret effektivt seieren inn.

Dermed står Anand alene på +3, som vi sier i sjakken. Vunnet 3 ganger mer enn han har tapt. Aronian har +1, vunnet 3, tapt 2. Ingen andre står i pluss. Det er fem runder igjen. Og hvis Aronian og Anand står likt til slutt, vil Anand gå forbi, på grunn av innbyrdes oppgjør. Så Anand vil meget sannsynlig klare seg om han unngår å tape de resterende partiene. Det er et veldig godt utgangspunkt, for han kan spille forsiktig, og motstanderen vil være tvunget til å ta sjanser. Så kan Anand kontre. Aronian og Kramnik er nødt til å ta store sjanser hvert eneste parti, for de er nødt til å begynne å ta innpå Anand. Det kan veldig fort slå tilbake på dem selv.

Det var dette som skjedde de siste rundene i London i fjor. Da var vår egen Magnus Carlsen med, og de siste rundene var preget av svært nervøst spill, unødige sjanser, og stygge feil. Det kan fort skje igjen. Og Anand vil tjene på det.

Jeg er ikke så sikker på at alt er avgjort ennå. Sjakk er et spill der det heller ikke går an å spille for passivt. Da taper man også. Det er ikke så lett å gå gjennom en lang turnering som dette uten å tape, så nederlaget for Anand kan fort komme, det også. Det er mye lettere å kontrollere nervene når man kommer rolig bakfra, som Karjakin og Mamedjarov nå har gjort. Jeg tror det vil holde med +3, så spillerne må holde dette som et mål. De som står med likt antall seier og ta, de fleste i feltet, må altså vinne 3 av de 5 siste, for å ha håp om seieren. Det skal mye til.

Neste runde er på tirsdag. Det er siste runde med innbyrdes oppgjør for russerne. Av de viktigste partiene møter Kramnik – Svidler, Aronian – Topalov og Anand – Mamedjarov. Mamedjarov er kjent for å spille veldig vilt. Det samme er både Aronian og Topalov. Så det ligger an til å bli en dramatisk runde, hvor alt ligger til rette for Anand. Det er kjekt. Han fortjener det.

Russisk politikk etter 1991: Demokrati i Russland – mer russisk enn demokratisk?

I 2010 studerte jeg russisk ved universitetet i Bergen. Jeg skrev da en semesteroppgave, som kommer ganske til sin rett nå. Oppgaven var å skrive om russisk politikk etter 1991, altså etter Sovjetunionens fall, og jeg forsøker å vise at russisk politikk også i denne tiden henter mer fra sine egne tradisjoner, enn fra våre vestlige. I 2010 hadde Russland gått inn i Sør-Ossetia og Abkasia, mens det som nå som nå har hendt, var fjernt. Trekkene jeg beskriver i oppgaven, har helst styrket seg.

Oppgaven setter også Jeltsin og Putin inn i en russisk tradisjon, hvordan de og deres prosjekt har tydelige paralleller i tidligere russisk historie. Den viser litt av hva det er som gjør at Putin får så stor oppslutning, at han er mer populær enn sine forgjengere, og at det ikke er det samme å være populær hos oss i Vesten, som å være populær i Russland. Vi har ulik måte å tenke på. Det bør vi ta hensyn til når vi skal forholde oss til hverandre, som vi er nødt til å gjøre i den globaliserte verden vi nå lever i.

 

* * *

Russisk politikk etter 1991

Oppgave i RUS102

Universitetet i Bergen, Vår 2010

 

Tittel: Demokrati i Russland – Mer russisk enn demokratisk?

 

Innhold

Innledning

Bakgrunn

De siste årene under Gorbatsjov

Russland under Jeltsin

• Kaos og voldsomhet

Russland under Putin

• Strenghet og disiplin

Demokratiske standarder under Jeltsin og Putin

Konklusjon

 

 

 

Innledning

Da Mikhail Gorbatsjov tok over som partisekretær for kommunistpartiet i Sovjetuninonen, var det allerede en vaklende kjempe han var satt til å styre. De to foregående partisekretærene, Andropov og Tsjernenko, hadde ikke lyktes i å rette opp stillstanden fra Brezjnev, og det var selv i det sovjetkommunistiske gubbeveldet forståelse for at man måtte prøve noe nytt. Dette var i 1984. Syv år senere skulle det bli mer nytt enn noen kunne forestille seg, da unionen falt fra hverandre, og hver av de tidligere sovjetrepublikkene på restene av riket skulle prøve seg på egen hånd. For selve moderrepublikken, Russland, betydde dette også de første vaklende skritt mot en demokratisk styreform med markedsøkonomi og respekt for menneskerettighetene. Alt dette var radikalt nytt i et Russland som opp gjennom historien snarere har vært kjennetegnet av det stikk motsatte. Det har vært autoritære og totalitære regimer, rettigheter har vært noe statsmakten tar og gir etter forgodtbefinnende, og økonomien har gått fra privilegieøkonomi i tsartiden til planøkonomi i kommunisttiden. Russland ville ikke vært til å kjenne igjen fra historien sin, om det ikke var for at Russland også etter 1991 har fortsatt mer i tråd med sine tradisjoner, enn med de varslede idealene om demokrati og menneskerettigheter.

Jeg vil i denne oppgaven vise hvordan løftene om demokrati i liten grad er oppfylt, og hvordan hendelser i russisk historie etter 1991 ligner på hendelser tidligere i historien. Jeg vil vise hvordan de to mest dominante statslederne i perioden, Boris Jeltsin og Vladimir Putin, ikke har sine tydeligste paralleller til vestlige, demokratiske statsledere, men heller finner idealene sine i tidligere russiske herskere og statsledere. Siden dette er en politisk oppgave, vil jeg ikke bruke tid på å vise at også økonomisk går Russland tilbake til fortiden med sterk forfordeling, og det som mer ligner privilegieøkonomi, enn markedsøkonomi. Det skjer alt sammen på russisk vis.

Bakgrunn

I en oppgave som dette blir det unaturlig å bruke for mye tid på fortiden. Jeg vil bare kort gjøre rede for hva jeg velger å sammenligne med. Blant mange mulige paralleller, velger jeg først Russlands stadige tilbakevending til perioder med kaos og voldsomhet, dernest landets tro på en sterk leder i stand til å ordne opp. Blant mange kaosperioder velger jeg de to kanskje verste. Den ene er da Ivan den grusommes sønn, Fjodor, dør uten en arving i 1598, og landet blir kastet ut i 15 års kaostilstand i det som kalles urotiden[1] inntil Mikhail Fjodorovitsj blir satt på tronen, og etablerer dynastiet til Romanov-slekten. Den andre er borgerkrigen fra 1918 og noen år utover, der et Russland som samtidig med at de har vært i full krig med stormakten Tyskland, har gått gjennom to revolusjoner, først for å velte tsarmakten, så for å etablere kommuniststaten, går ut i en uryddig og blodig krig, som tapper landet for ressurser, inntil de røde seirer og endelig får etablert kommuniststyret. Begge disse periodene er kjennetegnet av kaos i ordets retteste forstand. Det veldige landet mister et effektivt statsstyre, og man har i begge tilfeller ulike grupper som gjør krav på den. Blant mange perioder med stor voldsomhet, velger jeg først reformene til Peter den store, der han i løpet av en mannsalder vil forvandle Russland fra en sovende, tilbakestående kjempe med hjerte og sjel i de dype skogene og uendelige landskapene i øst, til en levende, fremtidsrettet nasjon med begge beina trygt plantet i vesten. Representativt er hvordan han trosset selve naturen, for å lage sitt vindu mot vest i myrlandskapet som i dag er blitt til St. Petersburg. Man kan ikke unngå å bli slått av hvor voldsomt alt går for seg, når man leser om ham[2]. Likevel kommer ikke voldsomheten i Peter den stores prosjekter i nærheten av hva som gikk for seg i tiden under Josef Stalin. Her kunne ikke prosjekter bli store nok. Det skulle skje alt sammen på en gang. Prosjektene skulle være massive, jo større jo bedre, elver skulle snus, og kanaler skulle graves. At flere av disse prosjektene var feilslåtte, er også karakteristisk for landet.[3] Det samme gjelder for hvordan en hodeløs optimisme og tro på egne evner i løpet av få år kan snu til en like bunnløs pessimisme, og sikker overbevisning om at ingenting nytter.

Troen på den sterke leder har flere ganger vist seg i Russland. Jeg nevner bare noen få eksempler nyttige for min oppgave. Peter den store etablerte skikken med at tsaren skulle utpeke sin etterfølger. Posisjonen Lenin og Stalin skaffet seg kan også høre inn under dette. Teoriene til Marx og Engels skulle jo tilsi at samfunnet ble mer likestilt, men i den russiske versjonen ble det en svært topptung leder. Lenin og Stalin ble dyrket og genierklært. Denne troen må forresten blandes med troen på en mild leder. Det er to typer, Ivan den grusomme og Aleksej den milde. Statslederen – eller tsaren – skulle både være sterk nok til å få gjort noe med all ugangen i landet, og også være mild og beskyttende. Det er bemerkelsesverdig for Russland at folket der har en inngrodd mistillit til byråkratitet, politikerne og systemet, men som oftest stor tillit til selve statslederen. Vi skal se at Putin passer godt inn dette bildet.[4]

Mot dette står altså det vestlige demokratiet. Vi har noen grunnleggende prinsipper, slik som ytringsfrihet og troen på at et slikt samfunn vil fungere. Vi forventer også at media skal fungere som en vaktbikkje for styresmaktene, og både de og folket skal kunne varsle om noe ikke går riktig for seg. I Russland, som i andre autoritære samfunn, har rollen til varsleren heller vært å varsle om fiender av staten. I vårt norske demokrati har vi en grunnleggende tro på at regjeringen er rettferdig valgt av et flertall av folket, og hvis regjeringen gjør en dårlig jobb, så vil folket velge en annen regjering. Dette ligger også litt utenfor oppgaven å gå for nærme inn på. Vi skal se at i Russland gjelder i liten grad dette med en person, en stemme, og troen på at man selv kan komme seg frem i systemet og bli valgt. Her er det kjennskap og vennskap som gjelder, og de gamle strukturer fra Sovjetsystemet.

Russland under Jeltsin

Den første statslederen i Russland etter Sovjetunionens fall var Boris Jeltsin. Han hadde da allerede vært leder for den russiske sovjetrepublikken siden sommeren 1990, og hatt avgjørende regi for Sovjetunionens oppløsning og fall.[5] Han hadde også markert seg som en handlekraftig og frittalende politiker, som hele tiden hadde jaget ytterligere reformer fra Gorbatsjov, og som resolutt hadde grepet inn under det mislykkede statskuppforsøket i august 1991. Kort tid før dette hadde han vunnet presidentvalget i Russland med 57 % av stemmene[6]. I rivaliseringen med Gorbatsjov stod han frem som vinneren det året, og taperen måtte forlate den politiske arenaen uten en stat å styre. De 15 republikkene hadde selv erklært unionen oppløst.

Man kunne kanskje forvente at den handlekraftige reformatoren kunne få et økonomisk og politisk temmelig skakkjørt Russland på rett kjøl igjen, men som så mange andre personer som har presset frem store omveltninger, fremstod Jeltsin i en ganske annen skikkelse når han hadde makten, som når han kjempet mot den. Løftene og forventningene gikk mot en styreform mer i retning av et vestlig demokrati. Resultatet ble noe ganske annet.

Kaos og voldsomhet

I alt kaoset og voldsomheten som rådet i Russland på 1990-tallet vil jeg legge vekt på to moment. Det ene er økonomi og det andre er statsstyret. Det første kan stå for voldsomheten, det andre for kaoset; skjønt, de representerer både voldsomhet og kaos begge deler.

Perioden på begynnelsen av 1990-tallet kan kanskje på noen måter sammenlignes med tiden etter at den røde revolusjonen begynte å få kontrollen over riket. På mange områder holder ikke en sammenligning mellom disse periodene i det hele tatt, men de representerte begge en periode hvor man hadde en klar oppfatning over at man nå i Russland hadde fått noe helt nytt. Det var kanskje en blandet oppfatning om det som ville komme ville bli bra eller dårlig, men det var nok begge ganger en nokså samlet oppfatning om at det som hadde vært, var dårlig. Og det fantes dem som hadde helt ubegrenset optimisme for hva det nye ville føre til. Disse optimistene satt gjerne nær makten, og ønsket at det nye skulle komme så raskt som mulig. Den gang rundt 1920-tallet resulterte det i sjokkinnføring av forskjellige kommunistiske prinsipper, nå på begynnelsen av 1990-tallet resulterte det i sjokkinnføringen av markedsøkonomi.

Begge gangene ble de nye systemene innført av folk som ikke hadde noen praktisk erfaring med hva de skulle innføre. I innføringen av markedsøkonomi var det også få som hadde teoretisk erfaring. Det er i det hele tatt merkelig hvordan man i stedet for å gå litt forsiktig ut, og gjøre seg noen forsøk om hvordan den nye markedsøkonomien ville fungere, bestemte seg for å kjøre fullt løp fra første stund. Det var ikke deler av de statseide bedriftene som skulle selges, det var praktisk talt alle, og alle sammen på en gang. Kjøperne skulle kanskje ideelt sett være vanlige russere, eller arbeidere som fikk utdelt merkelapper verdt 10 000 rubler for å kjøpe aksjeandeler,[7] det var jo i følge sovjetpropagandaen allerede disse arbeiderne som eide statsbedriftene. Denne utdelingen fungerte imidlertid dårlig etter hensikten. Arbeiderne solgte dem heller videre, eller ble av med dem på annen måte, og en liten gruppe av det som siden er blitt hetende oligarker, fikk kjøpe det meste av statsselskapene som betydde noe til en pris som bare var en brøkdel av de virkelige verdiene. En slik gigantisk operasjon og en slik gigantisk fiasko, er noe som har gått igjen i Russlands historie, og er ikke noe som kjennetegner demokratiene i vesten.

Et annet problem det skjøre russiske demokratiet har hatt, og som ikke noe vestlig demokrati jeg kjenner til har hatt noe i nærheten av, er problemet med å opprettholde en fungerende statsmakt. Det skyldes flere forhold, blant annet det at det russiske folk gjennom 70 års sovjetstyre var blitt ganske passivisert i personlige initiativ, selvstendig tenkning og ansvaret for egne liv. Allerede Anton Tsjekhov skrev for hundre år siden at det russiske folk har blitt undertrykket så lenge, at det har lært seg til å frykte friheten.[8] Mange av kreftene og mekanismene som ligger i et moderne demokrati med markedsøkonomi er at folket som lever under det, tar disse initiativene og sørger for alt det som staten ikke sørger for. I Russland førte bare disse nye kravene til at velstanden i landet sank til dels dramatisk, og at kampen for å overleve på ny ble det viktigste for ganske store deler av befolkningen.

Den russiske stat under Boris Jeltsin klarte i liten grad å finne sin rolle i dette. Et moderne samfunn trenger en stat til å lage lover og sørge for at lovene blir overholdt, den russiske stat sviktet i begge. Resultatet var at private krefter dukket opp på disse områdene også, både med å lage lover og opprettholde dem. Dette er et system som ligger tett opp til mafiaens, og det var også på 90-tallet den russiske mafia virkelig blomstret. Beskyttelsen staten hadde å tilby var verdiløs, man trengte mafiaens beskyttelse på mafiaens vilkår, skulle man utrette noe.

Staten sviktet altså både på det økonomiske og det lovmessige området. Svekkelsen av statsmakten kommer selvsagt ikke opp til nivået under urotiden og borgerkrigstiden, og vanskelighetene for den vanlige russer står heller ikke til å sammenligne. Likevel er det tilbake til disse periodene tankene går når Kålstø skriver om ”forvitringen av statsmakten”[9], og problemene Russland hadde under Jeltsin. Perioden har også fellestrekk med tiden etter revolusjonene i 1917, og den kommunistiske maktovertakelsen som fulgte, at man på kort tid gikk fra hodeløs optimisme til bunnløs pessimisme.

Russland under Vladimir Putin

Det var ganske overraskende for mange da Vladimir Putin trådte frem på scenen i år 2000, og ble utpekt som Jeltsins etterfølger. Dette er tradisjon som går tilbake til Peter den store, selv om sammenligningen Peter den store og Boris Jeltsin ellers ikke holder. Russland har mange eksempler på at arvtakere står som motsetninger for den de har overtatt fra. Etter en svak leder, kommer en sterk, etter en reformivrig leder, kommer en som rydder opp i reformene. Etter Boris Jeltsin, som etter hvert verken klarte å holde kontroll på sitt eget liv eller på den russiske stat, kom Vladimir Putin, med en fortid fra KGB, og innførte strenghet og disiplin på ny.

Strenghet og disiplin

For Putin er det nødvendig å gå litt nærmere inn på hva slags type leder han er. Rikard Sakwa viser i sin bok ”Putin – Russia’s choice” hvordan Putin i sin barndom og oppvekst, og videre oppover karrierestigen, ikke lot seg friste til priviliger eller å ta i mot bestikkelser. Han jobbet imidlertid på tradisjonelt russisk vis, etter arven fra Sovjettiden, med å knytte til seg forbindelser. Han ble også kjent for sin lojalitet til sine venner, og fikk med det et plettfritt rykte[10]. Han har det som skal til for å komme inn og ordne opp.

Grepene Putin har gjort minner om den sterke mann. Han har gjort Russland til en sterkere stat, både innad og utad. Og han har gjort det med det som kan kalles russiske metoder, ved ikke å vise svakhet og ved ikke å la seg diktere. Mange russere vil like måten han har løst problemene i Tsjetsjenia, selv om metodene her fra et vestlig, demokratisk synspunkt fortoner seg helt forkastelige. Russland løste også problemene i Sør-Ossetia og Abkhasia med muskler, og selv om Putin da bare var statsminister, er også Russland som det her fremstod å kjenne igjen som Putins Russland. I utenrikspolitikken var både Gorbatsjov og Jeltsin til en viss grad opptatt av å flotte seg for vesten. Ingen kan beskylde Putin for det samme.

Putin har strammet til statsmakten på alle områder den forvitret under Jeltsin. Han har gått til hardt angrep mot den økonomiske kriminaliteten, og fått gjennom noen rettssaker mot oligarker som tidligere hadde virket urørlige. Selv om det russiske rettssystemet ennå ikke er helt til å stole på, og det er vanskelig å avgjøre om en sak som den mot Vladimir Khodorovskij gikk rettsriktig for seg, så er det et faktum at den fikk svært stor symbolverdi, og økte Putins popularitet på meningsmålingene.[11] Putin har også gått til angrep på korrupsjonen, og fått svekket mafiaens makt.

Gjennom strenghet og disiplin har Putin bygget opp et sterkere Russland. Prisen er at det har blitt mindre demokratisk. Selv om den russiske stat ikke lenger driver noen offisiell sensur, slik som under tsartiden og sovjettiden, er det klart at under Putin står Russland med en mindre fri presse enn den har vært siden Gorbatsjovs tidlige dager. De viktigste mediene er under statlig kontroll, og gjør for eksempel valgdekningen i Russland svært skjev til fordel for Putin og makthaverne. Frittalende journalister kan få problemer av en type som gir en sterk påminnelse av Putins fortid i KGB.[12]

Demokratiske standarder under Jeltsin og Putin

Jeg har vist hvordan Jeltsin og Putin passer inn i en russisk tradisjon. Det gjenstår å se kort hvordan de passer inn i en vestlig, demokratisk. Det vil da vise seg at Jeltsin er den mest vestlig orienterte av de to, og det var også under ham de demokratiske verdiene stod sterkest. I en lengre oppgave ville jeg kunne gå inn i diskusjonen om de demokratiske verdiene var noe Jeltsin virkelig stod for, eller om dette bare var middelet han brukte for å bygge seg opp sin egen maktposisjon. Enkelte av grepene han gjorde i presidentperioden sin, viser at det demokratiske sinnelaget umulig kan ha stukket så altfor dypt.[13]

På den positive kontoen for Jeltsin står at ytringsfriheten under ham levde godt. Det er imidlertid spørsmål om hvilken verdi ytringsfriheten har, når nøden blir så stor at man må kjempe for å overleve. Han innførte også valg, der det var mulig å stemme på flere kandidater, og disse valgene var sånn noenlunde frie. På den negative kontoen står at han oppløste parlamentet, og mistet kontrollen over korrupsjonen, slik han etter hvert også mistet kontrollen over staten.

For Putin er det positivt at han har fått bukt med en del av de problemene Jeltsin etterlot seg, men han har brukt lite demokratiske metoder for å oppnå det. Fra et vestlig synspunkt er Russland mindre demokratisk under Putin, enn det var under Jeltsin, men for dette har Putin oppnådd større popularitet enn Jeltsin noen gang greide å beholde.

Konklusjon

Ut i fra hva jeg har skrevet, har Russland etter Sovjetunionens fall stått frem som mer russisk, enn demokratisk. I det som har hendt er det lettere å finne paralleller til tidligere tider i russisk historie, enn til eksempler fra vestlige demokratier. Under Jeltsin finner vi det voldsomme og kaotiske Russland, der alt skal omveltes i størst mulig format og raskest mulig tempo, mens man i Putin finner den sterke leder som med strenghet og disiplin setter lover til side for å skape orden.

Litteraturliste

Boyle, E. & Gerhart, G. (red). 2002. The Russian context – The culture behind the language. Indiana

Gaidar, Y. 2007. The collapse of an empire. Washington D.C

Kolstø, P. 2008. Russland – Folket, historien, politikken, kulturen. Norge

Kolstø, P. 1990. Kjempen vakler – Sovjetunionen under Gorbatsjov. Stavanger

Kotkin, S. 2001. Armageddon Averted. Oxford

Montefiore, S. S. 2006. Den røde tsarens hoff. Cappelen

Politkovskaja, A. 2005. Putins Russland. Nordbook.

Rzhevsky, N. (red) 1998. The cambridige companion to Modern Russian culture. Cambridge

Skava, R. 2004. Putin – Russia’s choice. Baskerville

Reddaway, P. & Glinskij, D. 2001. The tragedy of Russia’s reforms. USA

 

---

[1] Russisk: Сметное времена. Om den står å lese for eksempel i Kålstø, P. 2008, 26f.

[2] Det er slett ikke noe standardverk for Peter den store, men man kan lese litt om ham i for eksempel Boyle, E. M. 1997, s. 28ff.

[3] En nylig utkommet biografi om Josef Stalin er Montefiore (2006).

[4] Den Sovjetiske statsviteren Fjodor Burlatskij påpekte det samme i 1988,  at det russiske folket opp gjennom historien ”hadde foretrukket sterke og brutale ledere fremfor svake og velmenende”. Kålstø, P. (1990)  s. 306

[5] Denne historien er velkjent, for en grundig gjennomgang, sjekk Reddaway, P. & Glimski, D. (2001) Kap 4.

[6] Reddaway, P & Glimski, D. (2001) s. 188

[7] Kålstø, P. (2008) s. 87

[8] Jeg har dessverre ikke noen fullgod kilde for dette sitatet, som jeg tror skal være godt kjent.

[9] Kålstø, P. (2008) s. 128.

[10] Se f.eks s. 12.

[11] Kålstø, P. (2008), s. 106

[12] Sterkest er selvsagt drapet på Anna Politkovskaja i oktober 2007. Selv om det aldri er bevist at regimet virkelig stod bak dette drapet, er det liten tvil om at drapet førte til at en brysom kritiker forsvant.

[13] Jeg tenker for eksempel på en del av hendelsene under kriseåret 1993, der hans oppgjør med parlamentet og ikke minst oppførselen under oktoberdemonstrasjonene og kuppforsøket selvsagt ikke er en sann demokrat verdig.