BNbank blitz på Sartor senter

Det har gått en stund siden jeg sist skrev om sjakk. I år har jeg ikke vært med i noen sjakklubb, det vil si at jeg ikke har betalt avgiften til forbundet, og følgelig har jeg ikke fått lov til å være med i noen turneringer. Det har dermed begrenset seg til mitt daglige parti på internettsjakklubben ICC, og nokså daglige oppdateringer på den nasjonale og internasjonale sjakkscenen. I travle tider blir det sjeldnere, og i høst har jeg tapt en del partier på nettet slik at ratingen min har gått nedover.

Men det kjekkeste er nå en gang å spille i virkeligheten, med brett og brikker og motstanderen på den andre siden. Det som før finanskrisen het Glitnir blitz har nå skiftet navn til BNbank blitz, men har fortsatt gjeve premier i nokså gjeve pengepremier og sjansen til å spille mot den nå enda større verdensstjernen Magnus Carlsen. Man trengte ikke være med i klubb for å delta i denne turneringen, og jeg tenkte jeg kunne være med og kanskje skape litt uro i plasslistene. I fjor gikk denne turneringen riktig bra for meg, og etter de første par rundene lå jeg an til Oslotur og mestermøte, men så begynte jeg å møte Bergensmesterne, og ble som vanlig satt på plass.

I år var jeg ikke helt sikker på hvordan det ville gå, da jeg har vært syk de siste dagene, og ikke helt i fysisk form. Sjakkformen har imidlertid vært stigende, jeg har vunnet eller i det minste spilt godt i mitt daglige sjakkparti, og jeg har fulgt nokså nøye med i Europamesterskapet i Novij Sad, Serbia, der Jon Ludvig Hammer sørget for at savnet av Magnus Carlsens ble redusert ned mot null. Hammer ble den beste poengplukkeren på førstebord, og den fjerde beste i hele turneringen når det gjelder oppnådde resultater og kvaliteten på motstanderne. Det er jo litt artig for meg, for tilbake i 2001 i cafesjakken i Sardinen på Verftet, slo jeg ham. Siden har vi ikke spilt.

Det må dog sies at etter vårt forrige parti har Jon Ludvig Hammer utviklet seg, mens jeg stort sett har fortsatt mine variasjoner opp og ned langs stagnasjonen. Jeg er blitt en fryktet motstander, både for meg selv og dem jeg spiller mot, kan man si, fordi verken min motstander eller jeg har noen særlig god kontroll på hva som kan skje ved spillbrettet når jeg sitter der. Når det gjelder åpninger er det noen jeg kan skikkelig godt, noen jeg virkelig har studert og lest om og sett på, og noen jeg ikke kan i det hele tatt. Og også i åpningene jeg trodde jeg kunne godt, er det forferdelige hull og varianter hvor jeg taper øyeblikkelig om jeg bare snubler inn i dem. I midtspiller har jeg min styrke, særlig hvis det er kaotisk og uoversiktelig, eller hvis jeg skjønner hva som foregår der, og min motstander ikke gjør det. I akkurat det siste jeg skrev der, er det mange sjakkspillere på alle nivå som har sin styrke. Sluttspill spiller jeg ikke så veldig ofte, siden mine parti ofte blir avgjørt i ville angrep og avgjørelser før den tid. Om jeg først kommer i et sluttspill, kan jeg en del regler, men jeg tror jeg bruker dem forferdelig dårlig, og er overbevist om at jeg gjør en rekke helt håpløse trekk.

I dag var første motstander en liten sprett som ennå ikke var nådd opp i tosifret alder, vil jeg tro. En grei start, for en som ikke er i form, som jeg, eller for en som er så liten, som ham. Partiet begynte med at jeg satte bort et tårn, et helt tårn som simpelthen bare forsvant fra brettet, fordi han tok det. Han måtte også flere ganger hysje på meg, fordi jeg ikke alltid kunne  skjule mine utbrudd over de håpløse trekkene jeg gjorde. Men når man først har satt bort et tårn, eller gjort en slik alvorlig feil, skjerper man seg gjerne litt ekstra, og i den neste fasen av spillet spilte jeg ikke så verst, slik at jeg fikk tilbake først en spinger, så en løper, før jeg byttet en av mine løpere mot hans tårn. Dermed ledet jeg med løper og flere bønder, mens vi også hadde hvert vårt tårn. Tiden var tydeligvis inne for å gi litt tilbake, så først lot jeg ham ta tårnet mitt, siden løperen. Etter at han også tok alle bøndene, var spillet over.

Spillet mitt var så håpløst at jeg tenkte jeg kanskje måtte si jeg var syk, og trekke meg fra hele turneringen. Vanligvis når man taper brikker i sjakk når man er litt over nybegynnernivået, så er det fordi man faller for en kombinasjon eller et lurt triks fra motstanderen, alle mine brikker ble tatt av min motstander i løpet av ett trekk. De stod rett i slag, som vi sier på fagspråket. Neste parti var mot mesterspilleren Kjetil Stokke, her forsøkte jeg å konsentrere meg, og hadde en grei plan ut i fra åpningen. Men han er simpelthen bedre enn meg, og utspilte meg enkelt.

Alle som kjenner meg vet at jeg er en forferdelig dårlig taper, og at jeg er stolt av det, nå hadde jeg tapt to ganger og alt håp var allerede ute. Neste parti var på ny mot en liten smågutt, han spilte samme åpning som førstemann, og selv om jeg tror han gjorde forferdelig store feil, og jeg ville fått forferdelig lett spill om jeg bare hadde utnyttet meg av det skikkelig, klarte jeg likevel å vende partiet til min fordel, og vinne, selv om det var helt vilt og livsfarlig for alle som deltok. Neste parti var mot en voksen, han spilte ryddig og godt, og det var hele tiden mulig å skjønne hva han drev med, i motsetning til for ungene, som bare kaster alle brikkene inn i kaos. Jeg drev også og la planer som en mesterspiller, og «ofre bonde for aktivitet» og «satset på viktige felter», uten at det i starten slo ut til andres fordel enn hans. Men så fikk jeg inn en kontring, og partiet var over i løpet av fire raske trekk. Bang. Sånt er kjekt.

Så tapte jeg litt igjen, i et veldig ivrig parti der jeg tenkte at nå har jeg motstanderen matt, bare for å oppdage at jeg allerede hadde tapt. Kongen min stod i slag. Jørgen Hoel fra Bergen sjakklubbs ungdom har jeg spilt mot flere ganger, han er sikkert bedre enn ungene jeg tapte mot, og han spilte akkurat den samme åpningen som Kjetil Stokke. Jeg gjentok den samme planen min, men med litt bedre trekk, og svartrekkene fra unge Hoel var nok også av en annen kvalitet enn av mester Stokke, og jeg fikk etter hvert presset han over på defensiven, hvoretter jeg ekspederte ham raskt.

Neste parti var mot en ny unge, Håkon, het han. Det ble fransk. Det er nettopp en av de åpningene jeg føler jeg har studert, og hvor jeg vet jeg har gode resultater, det er kanskje en av de åpningene hvor jeg har vunnet oftest på internettet. Jeg vet hva det gjelder om der, og jeg pleier som regel også å finne de riktige planene til mitt og min motstanders nivå, om det dukker opp noen overraskelser. Men min unge motstander med det lange håret hadde lært seg noen trekk i denne åpningen som jeg hadde helt feil medisin mot, slik at han pløyde rett igjennom stillingen min, hvorpå jeg var sikker på jeg skulle få det man på sjakkspråket kaller «kompensasjon», det vil si at jeg har noe igjen for innrømmelser jeg har gjort. Jeg fikk ingenting igjen. Tvert i mot, så tok han dronningen min. På nytt måtte jeg slippe fra meg et ukontrollert utbrudd, «NEI!», hvorpå min motstander like lydlig utbrøt «jo». Å miste dronningen er vanligvis en katastrofe i sjakk, men til min fordel var i hvert fall åpningen forbi, og det er i midtspillet jeg har min styrke. Så nå hadde ikke han flere triks på lager, og måtte finne seg i at jeg snørte ham skikkelig sammen. Dessverre fikk jeg ikke satt inn den siste finishen, og i en avsluttende sekundstrid på klokken kom han heldigst ut, da han plutselig tok kongen min.

Så ble jeg spilt av brettet av en som heter Abdullah, en som jeg aldri har sett før, men som visstnok er veldig flink, og som det viste seg, vant alle partiene i første runde. Siste motstander for meg var enda en av våre nye landsmenn, eller hva vi nå skal kalle dem, en hyggelig fyr fra Sotra, tror jeg han var fra. Med tre poeng hadde jeg ingenting å spille for, og min motsatnder var allerede kvalifisert for neste runde. Så vi spilte helt uten press. Det førte også til at jeg blandet sammen åpningstrekkene i to varianter av samme åpninger, slik at stillingen min ble helt komisk, eller i det minste uvanlig, noe vi begge påpekte og var enige i. Ofte er det i slike partier gunstig for meg å bli ferdig med åpningen, jeg er ikke så flink der. I midtspiller går det bra, om jeg finner en fin plan, og det gjorde jeg her. Jeg vet hvilke felt som er vikige i Caro Kann, som var åpningen vi spilte, og fra den komiske og uvanlige stillingen min fikk jeg pussig vridd inn oppmerksomheten mot akkurat disse feltene, og erobret dem. Siden fikk jeg inn en del snedige kombinasjoner, «vi får se om det er så farlig», sa min motsander, og tre trekk senere var han matt.

4 poeng skulle vise seg å holde til delt fjerdeplass med nevnte Håkon og en annen som hadde spilt to remiser, jeg lurer på om det ikke var han som jeg tapte mot like før jeg skulle sette ham matt. Tie-break heter det, i sjakk, når noen har lik poengsum, og man likevel skal skille dem. Flest seire gjaldt, innbyrdes oppgjør gjaldt ikke, og dermed skulle Håkon og jeg spille stikkamp, såkalt «Armageddon». Dette dramatiske navnet vil si at alt avgjøres ved dette partiet, hvit har seks minutter, svart fem, og hvit er nødt for å vinne for å vinne. Svart vinner også ved uavgjordt. For spillere på mitt nivå er ikke dette så farlig, vi spiller aldri uavgjort, og svart eller hvit er nokså hipp som happ. Jeg tror ikke jeg har vunnet så mange flere hvite partier enn svarte, i mitt liv. Jeg skulle i alle fall ha hvit mot Håkon, og jeg satset på den samme åpningen, for på ny å bli utspilt. Forbedringen var at jeg denne gangen satte bort to bønder, i stedet for dronningen og to bønder, og at jeg satte bort tårnet mer eller mindre bevisst, mens dronningen bare forsvant. Med tårn og bønder i undervekt i en stilling som også ellers hadde store problemer, var det få ting som tydet på et heldig utfall av armageddonen, særlig siden jeg i tillegg måtte vinne, mens han kunne nøye seg med uavgjort. Hele tidsfordelen og vel så det hadde jeg for lengst brukt opp ved å tenke gjennom åpningen hans. Men nå var vi over i midtspillet, som er min styrke, og der spilte jeg på den lille sjansen jeg hadde, og fikk etter hvert gitt ham noen vanskeligheter, først med en springer og løper, siden med to bønder på vei opp mot forvandlingsfeltet i sentrum. Han ble etter hvert nokså stresset av dette, og tilbød i sin nød remis, det vil si uavgjort, med et smil avslo jeg, og mattet ham fem-seks trekk senere. Han var knekket også i nervene.

Dermed var jeg i finalen, der jeg skulle møte mesterspilleren Eirik Gullaksen, vinneren av den andre gruppen. Vi spilte Najdorf, en annen av åpningene jeg kan, men som IM Gullaksen naturligvis kan bedre, og han fikk inn et triks som jeg kjenner, men som jeg ikke fikk avverget denne gangen heller. Jeg er ikke sikker på om det er helt håpløst at han fikk inn dette, han ofrer offiser for tre bønder, og kongestillingen min er ødelagt for alltid. Men det gir en del kontringsmuligheter også for meg, og hvis det blir ordentlig kaotisk er det også for mesterspillerne vanskelig å ha full kontroll. Han vant imidlertid dette partiet lett, det skal sies. I returoppgjøret var det ny Sicilliansk, ny åpning jeg skjenner, Sveshnikov, heter den på engelsk, jeg vet litt hva det gjelder om og lurer på om det ikke er Gullaksen selv (eller en annen av mesterne fra Bergen sjakklubb) som har lært det til meg. Gullaksen hadde imidlertid en finesse også islendingen i Nordnes sjakklubb har brukt mot meg under julebordsturneringen i sjakklubben, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mot det, og det ender i uavgjort hvis hvit vil. Jeg kunne dermed ta uavgjort mot en mesterspiller, men da ville jeg være ute av turneringen, og det er feigt. Så jeg valge et trekk som sikkert taper en bonde, men som fortsetter spillet.

Siden fikk jeg inn en kontring som Gullaksen overså, og jeg tror jeg en tid stod rett og slett best. Jeg tok tårnet hans, og hadde jeg bare fått ut springeren som tok det, så hadde jeg vunnet lett. Men alle mesterspillere spiller ekstra godt når de har gjort en feil, og selv om jeg i det minste kunne sikret meg en remis underveis, spilte jeg på vinst til siste slutt, og gikk ned med flagget til topps. Det var ikke så verst. Jeg hadde gjort en ikke så verst turnering.

Finanskrisen gjorde sitt til at det ikke ble noen pengepremie eller gavekort på meg i år. Det ble det i år, og det er som følge av dette gavekortet jeg har Dylanfilmen «I’m not here» på DVD.

I turneringen møttes som ventet Kjetil Stokke og Eirik Gullaksen hverandre i finalen. Jeg mener Gullaksen presset i begge partiene, i første parti var stillingen svært lukket, men Gullaksen lå foran på klokken, og fikk også presset Stokke mer enn omvendt, før Stokke kontret og hadde kunnet vunnet, om det bare hadde vært tid nok. Partiet endte remis. I andre parti spilte Gullaksen svart, og presset voldsomt, før Stokke på ny fikk inn en kontring, og snudde alt sammen i løpet av to trekk. Dermed er det Stokke som i år som i fjor får reise til Oslo, og møtte Magnus Carlsen og Hikaru Nakamura til lynspill. Han skal ha lykke til!

Jeg går tilbake til nettsjakken og mine andre gjøremål.

IV. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Skrivestil

Jeg lider alltid litt over at jeg vanligvis skriver disse litteraturpostene en stund etter at jeg er ferdig med å lese verkene jeg skriver om. Nå som jeg holder på å skrive om Anna karenina av Lev Tolstoj, er jeg allerede i full gang med gjenlesningen av Idioten, av Fjodor Dostojevskij, og dermed full av nye inntrykk. Lev Tolstoj og Fjodor Dostojevskij er nemlig to helt forskjellige forfattere, med fellestrekk i at de begge er russere, og begge skrev sine største verker mot slutten av 1800-tallet. Det er mulig jeg senere skriver en direkte sammenligningspost mellom de to, for gjennom den ene kan man bedre forstå den andre, men foreløpig er det altså Tolstoj og hans Anna Karenina som skal være hovedsaken.

Lev Tolstoj var en uhyre produktiv forfatter som skrev mange typer tekster gjennom hele sitt lange liv, og hvor tekstene radikalt forandret seg etter som hans liv radikalt forandret seg. Men uansett hvilken holdning han ville formidle, og hva han ville skrive om, så utmerket han seg med en suveren kontroll over stoffet sitt. Han skriver alltid om ting han har førstehånds kjenneskap til, og førstehånds interesse av. Hans barndoms- og ungdomsbøker er langt på vei selvbiografier, ypperlig fortalt, og langt mer interessante og viktige enn bare å la samtid og ettertid få vite hvordan det var å vokse opp som adelig i Russland første halvdel av 1800-tallet. Hans Sevastopol-fortellinger skildrer krigen, og er blant de første fortellinger som skildrer en krig grufull som den egentlig er, og så godt som helt uten heroiserende og romantiserende trekk.

Men i Tolstojs produksjon er det ved siden av de store novellene og lengre fortellingene storverkene Anna Karenina og Krig og fred som rager. Hva han produserer etterpå, som den i overkant religiøse Oppstandelse kan ikke måle seg, og hans tidligere produksjon med ungdomsbøker og Sevastopol-fortellinger blir gjort små av formatet til de store romanene. De står for seg selv, også i verdenslitteraturen.

Det er også andre forfattere som har skrevet romaner over flere bind, og holdt kontroll på store persongallerier og et tett nettverk av relasjoner og handlinger. Det er også flere som har klart å gjøre en vanlig kjærlighetshistorie til verdenslitteratur.

Skal vi se… skrivingen fikk et avbrudd her, og jeg mistet med det noe av tråden og inspirasjonen. Men resten vil bli fylt ut med det første.

IV. Tryllefløyten, av W. A. Mozart

AKT 2

 

Marsch der Priester

Det roes helt ned, for en liten inntogsmarsj av prestene.

 

O Isis und Osiris

Handlingen avbrytes av det jeg ikke kan se som annet enn en temmelig umotivert hyllest til de to gudene. Det er Sarastros bass som fremfører den, koret av prestene. Bønnen fra en Sarastro publikum nå  skjønner er snill, er at Isis og Osiris skal beskytte Pamina og Tamino i prøvene de nå skal gjennomgå. Det er en rolig og verdig melodi.

 

Sprecher, Zweiter Sprecher

Det er to prester som fremfører dette korte nummeret.

 

Wie, Wie, Wie

De tre damene til nattens dronning, Tamino og Papageno er med i dette første sprudlende nummeret i andre akt. Damens oppdrag er å få Tamino og Papageno til å snakke, slik at de ikke består den første testen i tempelet. Papageno snakker gjerne, og Tamino snakker til Papageno for å få ham til å tie stille. Også her er hver tone hver karakter synger helt i samsvar med personligheten.

 

 

Alles fühlt der Liebe Freuden

Her er det Monostatos som skal uttrykke at alle de andre får sine kjærester og noen å elske, utenom ham. Han er sint, og smått komisk sint, og Mozart lar han få uttrykke denne ergrelsen i akkurat den riktige melodien.

 

Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen

En av de mest berømte operaarier av alle. Det er dronningen av natten som utgyder sin rettferdige harme over at datteren Pamina, ikke ønsker å myrde Sarastro. Nattens dronning har bare to arier, der den første er forvarselet til denne store. Hun er rasende, for hun ser at datteren med det svikter henne og at hun vil bli stående alene uten å få gjennomført sine ønsker. Dette er det Mozart skal uttrykke i musikken han skal lage. Og han gjør det ved å la sopranen synge på i de aller høyeste og lyseste toner, det er en suveren og overlegen fremvisning av makt og evner, i bakgrunnen ruller fioliner, blåsere og til og med en og annen pauke mener jeg å høre, men den lyse stemmen går alltid over dem alle.

 

In diesen heiligen Hallen

Før denne er det den morsomste dialogen av dem alle. Morden soll ich. Det er Monostatos som ønsker å presse Pamina hennes elskov, veldig komisk, med å si at her er det bare en måte å slippe unna: ”å elske meg”. Sarastro kommer med en gang og avbryter opptrinnet, og Monostatos skifter på ny til den ytterste feighet. Arien til Sarastro handler om at i disse hellige haller, hvor han styrer, er det ingen plass for hevn og forræderi. Her skal kjærlighet råde. Som den selvsagteste ting av verden gir Mozart også dette musikalsk uttrykk.

 

Seid uns zum zweiten Mal willkommen

Etter at Papageno har hatt et lite snakkende mellomspill med det som skal vise seg å være hans Papagena, kommer de tre guttene tilbake med en vakker melodi og vakker sang som passer til dem. Guttene leverer tilbake de magiske gjenstandene, Tryllefløyten til Tamino, klokkespillet til Papageno.

 

Ach, ich fühl’s

Det er først en dialog med en nydelig fløytetone i bakgrunnen. Så kommer en nydelig arie av Pamina. Fløytetonene er naturligvis gjort av Tryllefløyten. Og arien er Pamina som skal uttrykke sin sorg, over at Tamino har sviktet henne og ikke vil svare når hun roper på ham. Dette er en mer ekte og skikkelig sorg enn den enkle lengselen Tamino skal uttrykke i første akt, Pamina har virkelig mistet meningen med sitt liv når Tamino ikke lenger vil ha henne. Det er aldeles nydelig uttrykket, med rolige strykeinstrumenter i bakgrunnen, og hennes sopran høyt over ledsaget av forskjellige treblåsere. Sorgen som handlingen ikke i det hele tatt har bygget opp til, er fullt til stede i denne arien til Mozart, slik at handlingen fungerer allikevel.

 

O Isis und Osiris, welche Wonne!

På ny er det et kor som skal hylle gudene Isis og Osiris. Det er dette koret som skal uttrykke hele Taminos heltemot, for i handlingen har han jo ikke gjort så særlig mye annet enn å tie stille. ”Hans ånd er dristig, hans hjerte rent,” synger prestene, og Mozart gir det en tilbakeholdt melodi som av og til forløser seg i den seiersprestasjonen Tamino i følge operaens gang nå skal ha gjort.

 

Soll ich dich, Teurer, nicht mehr

En aldeles vakker dialog mellom Sarastro og Pamina, hvor Tamino kommer også inn. Pamina er bekymret over at hun ikke skal få se Tamino mer igjen, Tamino er overbevist om at gudene vil hjelpe ham gjennom enhver prøvelse, og Sarastro har bestemt seg for å atskille dem litt til. Prøvelsene er på det nærmeste slutt. Så denne tersetten skal altså gå fra bekymring, heltemot og ro, til avskjedenes følelsesladde tone. Sarastro meddeler at de snart vil gjenforenes for godt, men både Tamino og særlig Pamina har vanskelig for å tro det. For elskende er selvsagt en slik avskjed følelsesladd, og disse følelsene blir behørig tatt hånd om i avslutningen til Mozart.

 

Ein Mädchen oder Weibchen

Her kommer favorittene mine på løpende bånd. Papaegno er og blir helten. Han er nå etterlatt i tempelet med prøvelsene, og har ikke lenger engang Tamino til å støtte seg. Feig og tafatt som han er, bestemmer han seg nå for å satse alt på et kort og ønske seg en kvinne ved hjelp av klokkespillet sitt. Mozart skriver her en lystig melodi, som passer helt til Papagenos temperament. Den lystige melodien åpner også for skikkelig sutring fra Papageno, over at kvinnen han ønsker ennå ikke er der, og til vakker klingeling fra klokkespillet. Dette er et dypt ønske fra en som ikke er i stand til å ønske dypt. I likhet med Tamina ønsker han døden hvis han ikke kan få seg en kjæreste, han sier han da vil dø av sorg, men det eneste han eventuelt er i stand til å dø av, er syting.

 

Bald prangt, den Morgen zu verkünden

Dette er de tre guttene som synger. Det er morgenen som stiger, og det får selvsagt en vakker melodi og sang. De tre guttene oppdager også Pamina, som er helt på villspor, og ønsker å ta livet sitt, siden Tamino er borte igjen. Dette er også av de melodier som skifter så herlig i stemning og musikalsk uttrykk gjennom nummeret.

 

Der, welcher wandert diese Strasse voll Beschwerrden

En lang og flott sang. Flere og flere kommer til i koret. Her er det Pamina og Tamino til slutt får hverandre. Nydelig. Nummeret varer nesten ti minutter, og skifter naturligvis en god del i stemning og bygger seg ordentlig opp. Det er musikkens oppgave å uttrykke gleden ho Pamina og Tamino når de får hverandre, en glede også alle de andre tar del i.

 

Tamino mein! O welch ein glück!

Denne fortsetter direkte fra den forrige, og på noen plater er de to slått sammen i en eneste lang og vekslende sang. Det er Pamina som alene får uttrykke gleden og undringen over at hun endelig får sin elskede Tamino, som nå også i operaen har vist seg som en ekte helt.

 

Wir wandelten durch Feuersgluten

Det er selvfølgelig fløytetonene som må avslutte festen. Og nå lyder de himmelsk, alene, bare med noen svake pauketrommer i bakgrunnen. Dette er avslutningen på finalen. Det er fred og lykke og harmoni i landet, og i livet. Tryllefløyten har gjort det. Teksten det avsluttes med, er at prestene inviterer de nye elskende inn i tempelet. Triumfen er sikret, og Mozart bruker ett minutt på å gjøre det også musikask.

 

Papagena! Papagena! Papagena!

Det er bare en karakter som det ikke er blitt orden på. Det blir tatt hånd om i dette lange og herlige nummeret jeg kanskje liker best av dem alle. Papageno har ennå ikke fått sin Papagena. Han leter etter henne, men finner henne ikke. Det er den herligste sutresang om en som vil ta livet av seg. Guten nacht, scvarzer welt. Her skal han ta livet av seg. Han setter alt inn på at hun må dukke opp innen han har telt til tre. Og han teller, og spiller, saktere for hver gang. Briljant gjort av Mozart. Hun kommer heller ikke tredje gangen. Og musikken blir så trist, så trist, at det er vanskelig å tenke seg noe tristere i hele verden. ”Gute nacht, du falsche welt” Og overgangen blir plutselig til de tre guttene som kommmer frem, og sier han kan bruke en fløyte og kalle på henne. Han bruker klokkespillet. Også den melodien passert perfekt inn, lystig og glad. Han kan ønske seg hva han vil, og ønsker at damen skal komme til ham. Og Papagena kommer, til en virkelig flott finale. Så synger de pa, pa, om alle ungene som kommer, Papapgenoer og Papagenaer, det er en lystighet like glad, som det før var trist. Det blir så gjengjeldt, det skal komme en Papageno, og en Papagena. Det er det lystigste og gledeligste i verden. Alle disse stemningene som Papageno går gjennom, er det ene og alene musikken som gjør interessante, og musikken gjør det i tillegg til å være så enkel som Papagenos karakter. Det er bare å gi seg ende over.

 

Nur stille, stille, stille

Det avsluttes med at alt er stille. Dette er skurkene, Monostatos, Nattens dronning og damene hennes, som prøver å krype seg inn i lykkeligheten som nå gjelder alle. Men det går dårlig, de ramler ned. I lyn og torden, og stor dramatikk.

Die Strahlen der Sonne

Til slutt er det Sarastro som synger sin hyllest til solens stråler. De onde krefter er definitivt slått. Alt er godt.

III. Tryllefløyten, av W. A. Mozart

I dag skal jeg gå gjennom operaen tryllefløyten sang for sang.

 

Overture

Overturen skal være en introduksjon til musikken og til handlingen, og sette tilhøreren i den rette stemningen for hva som skal komme. Overturen til tryllefløyten er en overflod av ideer og alle slags innfall. Det er musikk som liksom bobler opp og ut. Det er fullt av stemninger som veksler raskt med hverandre. Jeg er særlig svak for fiolinslaget midt inni der, det er kun en tone, men den blir dratt flott ut og er herlig oppbygd. Vi er introdusert for operaen tryllefløyten.

 

Zu Hilfe, Zu Hilfe

Det er Tamino på flukt fra dragen. Denne flukten skal både være dramatisk og liksom ufarlig på en gang, handlingen er jo liksom en slags spøk. Og skal man tonsette dramatisk, ufarlig flukt, så må det være nettopp som Mozart har gjort det her. Midt inne i denne melodien kommer de tre hjelperne til nattens dronning inn og hjelper, med en plutselig og lys sang, som bryter helt med stemningen som hittil har vært. Sangen er for sikkerhets skyld trestemt, og skifter stadig karakter. Den skal få frem at de redder Tamino, og liker ham veldig godt. Merk alle stemningsbruddene og forskjellige melodiene bare i denne sangen.

 

Der Vogelfänger bin ich ja

Vi får et nytt stemningsbrudd, og introduksjonen fra fuglefangerfløyten. Denne sangen skal karakterisere Papageno som en ubekymret, lettsindig og ikke særlig tankefull fuglefanger. Teksten er meget enkel. „Der Vogelfänger bin ich ja, stes lustig heissa hoppsasa“ – eller „En fuglefanger det er jeg, og jeg er glad hei tralala“. Mozart kvitterer ut en melodi så lys og glad og lett at man bare må gi seg enda over, og like denne karakteren.

 

Dies Bildnis ist Bezaubernd schön

I denne arien må Tamino øyeblikkelig bli forelsket i Pamina, som han får se et bilde av. Den store, dype kjærligheten kan det ikke være snakk om, men den må være søt og inderlig og vakkert uttrykt. Like lett som Mozart har fått frem alle de andre stemningene hittil i operaen, skriver han her ut en vakker arie, der Tamino får lide seg lykkelig gjennom sine følelser.

 

O zittre nicht, mein lieber Sohn

Neste arie er introduksjon av enda en stemning, og enda en ny karakter. Det er nattens dronning, mor til Pamina, som skal uttrykke sin sorg over at datteren er fanget hos den onde Sarastro, og ønsket om at Tamino skal redde henne. Melodien skal både få frem sorgen over datteren, en sorg som må være litt spesiell, for som det siden skal vise seg, er det ikke Sarastro, men nettopp hun selv som er den onde, om noen skal være det. Melodien og arien skal også helst ha et forvarsel til det forferdelige sinnet hun skal fremvise i akt to, når datteren fortsatt er fanget og Sarastro er i live. Til sist skal den inneholde troen og håpet om at noe kan gjøres. Mozart får det alt sammen til å se lett ut.

 

Hm! hm! hm! hm!

Librettoen gir her Mozart en utfordring, med å åpne for en duett mellom Tamino og Papageno, der Papageno har en lås i munnen, og ikke kan snakke. Hans sang er bare hm! hm! hm! hm! De tre hjelperne til nattens dronning er også med, fjerner munnlåsen, og det ender opp med at de alle synger sammen. Melodien glir fra det den til det andre helt ubesværet. Karakterene er også under full kontroll, Tamino er heroisk og vil ofre alt for sin plutselig elskede Pamina, Papageno er vettskremt og vil slett ikke redde noen, og de tre damene oppildner dem. Merk også den vakre slutten, der alt roes ned, og de tre damene ønsker lykke til. Det er utrolig hvor mye musikalsk innhold det er i bare denne lille snutten, som varer 6 min og 37 sekunder i utgaven fra Phillips med Sir Collin Davis som dirigent.

 

Du feines Taubchen, nur herein

Dette er en veldig kort melodi, der to nye karakterer introduseres. Det er den fangende Pamina, som kjemper mot den slemme Monostratos som vil gjøre vold mot henne. Musikalsk er det gjort som en duett, med Pamina tappert, høyt i de lyse toner, og Monostratos atskillig mindre heroisk. Papageno kommer også inn og skremmer både Monostratos og seg selv. Cirka to minutter varer sporet, alt sammen er med i sin helt riktige stemning.

 

Bei Männern, welche Liebe fühlen

Når Pamina er befridd skal hun øyeblikkelig gjengjelde kjærligheten til Tamino, og det skal hun gjøre i en duett med Papageno. Dette er sangen som sier at mann og kvinne skal være sammen, og skal i settingen gjelde litt utover bare denne enkle operaen. Det er en allmenn sannhet som skal uttrykkes, i motsetning til for eksempel Taminos arie der han erklærer sin kjærlighet til Pamina. Duetten mellom Pamina og Papageno er derfor gjort vakrere, med Paminas lyse stemme og Papagenos enkelhet, som sier at mann og kvinne skal leve sammen. Det er slik det skal være.

 

Zum Ziele führt dich diese Bahn

Tre nye karakterer blir introdusert. Det er tre gutter med en litt uklar rolle, annet enn at de griper inn i handlingen og sørger for at tingene går som de skal. Unge, lyse guttestemmer er alltid vakre å høre på. Og Mozart gir dem både her og senere i operaen riktig vakre melodier å synge på.

 

Die Weisheitslehre dieser Knaben

Tamino er der også, og får råd. Denne lille melodien begynner nesten som et lite resitativ, men får dramatiske oppspill fra orkesteret etter hvert. Handlingen er her slik at han skal prøve å komme seg inn de tre dørene, der to av dem roper ”Zuruck”, og den tredje, årsak, åpner seg for ham. Foran hver gang han prøver en dør, må det bygges opp stemning. Ropet ”Tilbake” skal helst være litt dramatisk. Alt sammen er gjort.

 

Wo willst du kühner Fremdling hin

Her blir Sarastro introdusert. Foreløpig er han regnet som den onde og skumle. Samtalen mellom de to er nærmest som et resitativ, men det blir sunget mer et stykke uti nummeret. De diskuterer Pamina og hennes fangenskap. Legg merke til hvor trist musikken blir, når de snakker om henne.

 

Wie stark ist nicht dein Zauberton

Først her er det selve tryllefløyten introduseres. Den skal ha en melodi som hvem som helst kan spille, også Tamino, og være så vakker at den kan uttrette mirakler. Jeg kan vanskelig forestille meg noen annen komponist sette seg ned med dette oppdraget, å komponere disse fløytetonene. Tonene er selvfølgelig nå blitt verdenskjent, og det er ikke til å tro at noe så enkelt og vakkert en gang ikke var skrevet, og nå er skrevet nettopp for å tilhøre Tryllefløyten. Kunne et annet instrument bære disse tonene her? De lystige fløytetonene skal plutselig gå over i en trist stemning, når Tamino på ny tenker på Pamina og hennes fangenskap. Nummeret avsluttes med at Tamino med tryllefløyten tilkaller Papageno, som svarer med fuglefløyten sin, introdusert i spor nummer 3.

 

Schnelle Füsse, rascher Mut

Dette er Pamina og Papaegno som er i ferd med å flykte, og leter etter Tamino. Overgeng til Pamina kaller på Tamino. Dette er akkurat det samme som i forrige nummer, men her altså med Papageno og hans fløyte i forgrunnen. Pamina og Papageno er selvsagt lykkelige over at de hører Tamino og at han er alene, og denne lykken blir uttrykt i toner og sang som blir direkte overtatt av Monostratos som kommer og fanger dem. Overgangen er et mirakel. Det er enkelt og selvsagt her i operaen, men hvordan Mozart får tenkt det ut er ikke gitt andre å forstå. Papageno og Pamina blir i samme melodi fanget av Monostatos og mennene hans, bare for å hente frem klokkespillet til Papageno.  Det lyder om mulig enda mer overjordisk vakkert og enkelt enn tryllefløyten. ”Es klingelt zu herlig, es klingelt zu schon”. Og vaktene begynner bare å danse, i stedet for å fange dem. Sangen avsluttes med feiringen til Pamina og Papageno.

 

Es lebe Sarastro! Sarastro lebe!

En veldig marsj til slutt. Nå er det Sarastro som blir feiret. Samtidig i dette nummeret er Papageno og Pamina og ser på. Papageno er vettskremt, Pamina vil ha sannhete.

 

Herr, ich bin zwar Verbrecherin

Her får Sarastro selv være med og synge i dyp bass. Pamina og Monostatos er også med i en ny melodi som stadig skifter i stemning og uttrykk. Folkemengden er også med i kor, og til og med Tamino kommer inn på scenen og synger noen toner.

Wenn Tugend und Gerechtigkeit

Feiringen av Zarastro fortsetter. Her med atskillig mer pomp og futt. Denne skal også i løpet av ett minutt ende akten på en skikkelig måte.

II. Tryllefløyten, av W. A. Mozart

Hermann Hesse skriver i Steppeulven om hovedpersonen Harry Haller, som ikke finner seg til rette i det tyske borgerskap på 1920-tallet. Det er en favorittbok for alle på vei fra lettere litteratur til skikkelig litteratur, Harry Haller er en karakter man har svært lett for å tro man forstår, og svært mange liker å prøve å kjenne seg litt igjen, i hvert fall mens man er mye yngre enn Hesses hovedperson. Hesse sa selv at ingen bok og ingen karakter han har skrevet er så misforstått, som Steppeulven og Harry Haller.

Dette skal imidlertid ikke handle om Hesse og Steppeulven, det skal handle om Mozart og Tryllefløyten. Forbindelseslinjen er at Harry Haller mot slutten av den lille romanen blir invitert inn i ”det magiske teater”, der han får prøve drømmene sine bli virkelighet. Noe Haller forakter mest med det tyske borgerskapet, er det kulturelle forfallet han ser i det, kunsten og kulturen de nyter er på det absolutte lavmål, og når de prøver seg med finere kultur, forstår de ingenting av den. Det er herlig vist i middagsselskapet hos besteborgerne som har en vakker skulptur av Goethe i stuen, nettopp en slik skulptur Goethe selv ville foraktet. I det magiske teater blir imidlertid Haller spurt om hva han egentlig mener om Mozarts tryllefløyte, om ikke dette verket også representerer all den enkelhet og det kulturelle lavmål Haller forakter. Og han må jo motvillig innrømme at operaen gjør nettopp det, handlingen har absolutt null ettertenksomhet med seg, og musikken tilbyr lite annet enn behag ved å lytte til den. Likevel er operaen en av Halles favoritter, et verk som betyr mye for ham, og et verk han er fullt klar over er akkurat så enkelt som de som konfronterer ham med det i det magiske teater vil ha det til. Men Tryllefløyten er og blir tryllefløyten, musikken i den overvinner alt, den er uimotståelig og gjør hele verket om det er aldri så enkelt – helt herlig.

AKT 1

Handlingen begynner ved at en kriger kommer ut på scenen med en drage eller om det er en slange i hælene, dragen eller slangen blir snart drept og har siden ingenting med historien å gjøre. Krigeren viser seg å være Tamino, en prins forvillet inn i fremmed land. Det er ikke han som overvinner dragen, han besvimer i stedet av skrekk, og den som hjelper ham er tre damer. De tre er hjelpere for nattens dronning, og de blir alle sammen forelsket i den vakre prinsen.

Hvor forelsket de enn er, bestemmer de seg likevel for å forlate scenen. Inn kommer i stedet en aldeles utrolig fyr, fuglefangeren Papageno. Det er en av menneskehetens største prestasjoner at Mozart gjennom musikken klarer å gi interessant liv til denne umulige figuren. Blant Papagenos karaktertrekk er at han er en notorisk feiging, en notorisk slappfisk og en notorisk løgner. Han sier det er han som reddet livet til prinsen, og blir for dette øyeblikkelig straffet av de tre damene som nå finner det for godt å vende tilbake igjen og låse munnen på ham, så han ikke får løyet mer på en stund.

Introduksjonen av nye karakterer fortsetter i heseblesende fart. Nå er det datteren til Nattens dronning, som først bare blir vist frem til Tamino på et bilde. Tamino blir likevel øyeblikkelig forelsket, og dedikerer sin evige kjærlighet til prinsessen ene og alene på grunn av bildet. Nattens dronning får dette med seg, og kommer inn på scenen med beskjed om at Tamino kan få gifte seg med datteren hennes, om han bare befrir henne fra den onde Sarastro. Det er klart han vil, og han får av de tre hjelperne til nattens dronning den magiske fløyten til hjelp. Papageno får også være med, han får fjernet låsen for munnen, og utlevert et magisk klokkespill.

Av grunner vi ikke får vite noe om skiller Papageno og Tamino lag for å finne prinsesse Pamina, det er det hun heter, Pamina. Librettoforfatteren har gjort det lett for oss, Tamino skal ha Pamina, og Papageno erklærer allerede nå at han ønsker seg en Papagena. Det er fuglefangeren Papageno som finner Pamina, og hun er selvfølgelig klar til å gjengjelde kjærligheten til Tamino, om hun bare kan finne ham. Papageno har forresten ingen problemer med å befri Pamina, her.

Mens Papageno lykkes i å både finne og befri Pamina, står Tamino plutselig foran tre svært viktige dører, ledet dit av tre gutter som også har dukket opp, og som også straks forsvinner igjen når Tamino står foran de viktige dørene. Gjennom årsak og natur får han ikke komme inn, men døren for visdom er åpen, og i den får han vite at Sarastro ikke er ond allikevel.  

Etter at denne viktige erkjennelsen er oppnådd, er det på tide å finne Papageno og eventuelt Pamina for den noble prins, Tamino. Han gjør det ved å blåse i fløyten, og han får svar fra Papagenos klokkespill. Papageno og Pamina blir henrykt over at Tamino er i live, eller hva de blir henrykt for, og skynder seg for å møte ham. De blir imidlertid straks stoppet av Monostatos og soldatene hans, Monostatos er enda en karakter, det var han som holdt Tamina fanget da Papageno kom og befridde henne. Nå ser det ut til at han skal fange henne på ny, men i en av operahistoriens kostligste scener blir dette full fiasko da Papageno setter i gang klokkespillet sitt. Det er en helt umulig prestasjon av Mozart å lage en melodi som forsvarer det som her skjer.

Sarastro kommer så, og setter i gang en slags rettssak eller hva det skal kalles, for å finne ut hva det er med Pamina. Pamina bekjenner at hun prøver å flykte, fordi Monostatos har prøvd å vinne hennes kjærlighet, noe hun ikke ønsker. Sarastro viser full forståelse for dette, og sier at hun ikke skal måtte gi bort sin kjærlighet mot sin vilje, men at han ikke kan gi henne friheten.

I mens har Monostatos fanget Tamino, og bringer ham inn på scenen, slik at Tamino og Pamina kan se hverandre for første gang. De er imidlertid begge fanger, og blir ført bort hver for seg. Mengden – koret i operaen, de som er til stede ved rettssaken, eller hva det er – spør hva i all verden dette er for noe, og det samme vil nok publikum til operaen spørre seg. Det er ikke lett å få øye på noen tråd i denne handlingen her.

AKT 2

Akt to begynner med at Sarastro sammen med presteskapet sitt bestemmer at Tamino skal få Pamino om han består den store prøven, eller de store prøvene, fortsatt holder vi oss altså godt innenfor den aller enkleste revysjangeren når det gjelder handling. Av en eller annen grunn blir også Papageno med på disse prøvene, og der Tamino erklærer seg villig til å gå gjennom hva som helst for å få sin kjære Pamina, erklærer Papageno at han helst vil stikke av.

Papageno får imidlertid ikke lov til å stikke av, han skal også være med, og han skal få sin Papagena om han lykkes i prøvene. Den første prøven er om de kan tie stille, altså holde munn, mens de blir fristet til å snakke. Papageno snakker som en foss hele tiden, også mens han gjennomgår denne prøven. Tamino må også snakke for å få Papageno til å holde kjeft.

I en mellomscene får vi nå se at Tamina på ny er fanget hos Monostatos, som på ny forsøker å vinne hennes kjærlighet med vold. Taminas mor, Nattens dronning, dukker også opp, og gir Tamina en kniv, slik at hun kan stikke i hjel Sarastro. Det er i denne scenen hun leverer en av de mest kjente ariene i operahistorien, den med ekstremt lyse toner som liksom hikstes ut, den heter Der hölle Rache kocht in meine herze, eller ”Helvetes vrede koker i hjertet mitt”. Tamina vil imidlertid ikke drepe Sarastro, og Monostatos får ikke viljen sin med henne.

Nede i tempelet der Papageno og Tamino gjennomgår prøvene sine, gjelder det fortsatt om å være stille. Papageno har nå helt gitt opp, og snakker som han vil, mens Tamino fast og viljesterkt holder munn, enda når det er Pamina som kaller på ham. Taminos taushet får imidlertid Pamina til å tro at Tamino ikke elsker henne lenger, og hun vil for dette begå selvmord.

De tre guttene som ledet Tamino til de tre viktige dørene – som i likhet med så mye annet nå er helt ute av historien – er de som hindrer Pamina i selvmordet, og i stedet bringer henne til Sarastro, slik at hun kan bli gjenforenet med Tamino. Tamino er nå ferdig med prøvene, han har bestått dem, og Tamino og Pamina kan elske hverandre. Forresten går de sammen gjennom en siste prøve, som den magiske fløyten hjelper dem med.

Papageno har i mellomtiden forsøkt å få seg sin Papagena ved hjelp av det magiske klokkespillet sitt. Og når ikke det lykkes, vil også han ta livet av seg. Scenen ville vært aldeles tåpelig, om det ikke hadde vært for musikken til Mozart som gjør den først særdeles komisk, og siden helt herlig. Det er på ny de tre guttene som dukker opp og hindrer selvmordet. Ved hjelp av det magiske klokkespillet får Papageno ønsket seg konen sin, og han får henne også. Det er Papagena, og han har møtt henne tidligere i forkledning, da han avviste henne fullstendig.

Monostatos og Nattens dronning gjør et siste forsøk på å ødelegge alt sammen, men er sendt av gårde av magiske krefter.

Dermed har alle som skal ha hverandre, fått hverandre, og alt har endt godt og alle kan leve lykkelig. Musikken og operaen ender i triumf.

I. Tryllefløyten, av W. A. Mozart

Jeg har nå satt av tre dager til et av de mest briljante verk i musikkhistorien. Det er også et av de mest briljante verk overhodet, og selv en som aldri vil ta et sterkt ord som ”genial” i bruk, vil kunne gjøre det her. Dette er et genialt verk. Det er et verk som ikke er til å tro, det er magi, akkurat som det ligger i tittelen. Dette er tryllefløyten.

Wolfgang Amadeus Mozart er et av de mest utrolige menneskene som har levd på jorden. Han var et vidunderbarn, som allerede i 12 års alderen var i verdensklasse som komponist, og som utøver. I 18-årsalderen var det ingen som overgikk ham i samtiden, og da var rundt 30 er det knapt noen som har overgått ham overhodet. Han dør slik at jeg kan låne og vri på et  kjent sitat: ”Når Mozart var på min alder, var han dessverre allerede død.”

Mozart produserte stor musikk i absolutt alle former som fantes på hans tid, og han produserte rikelig, slik at han tross sin unge alder har etterlatt oss svært mange verk. Hans 27 pianokonserter går alle glatt inn blant de 50 beste piankonsertene som er laget, kanskje kunne man også si blant de 30, for virkelig å understreke storheten som ligger i dem. Pianokonsertene før Mozart kan i alle fall ikke måle seg (med et mulig og selvsagt unntak for Bach, om man kan kalle noen av konsertene hans pianokonserter), og ettertiden lærte å skrive pianokonserter av Mozart. Ved siden av pianokonsertene laget Mozart også konserter for fiolin og for diverse blåseinstrumenter, alle ledende i sine sjangere.

Kammermusikken til Mozart kjenner jeg ikke så godt. Jeg vet bare at han også her løftet sjangeren til nye høyder, og viste ettertiden hva som var mulig. Han skrev for alle instrumentgrupper og kombinasjoner, jeg kjenner bare verkene for piano og fiolin, og er selvsagt ikke skuffet over dem. Kjennere setter kvartettene til Mozart ennå høyere, noe som fort bare kan skyldes at han skrev dem da han var eldre. Han rakk heldigvis å bli bråmoden, unge Mozart.

Slik kunne vi fortsatt med Mozart fra sjanger til sjanger. Av symfonier laget han 41. De første er barndomsprodukt, men likevel lytteverdige, så har en rekke med symfonier på linje med Haydn, den andre store Wienerklassisisten. Til slutt har Mozart fire symfonier som peker frem mot Beethoven. Det er samme antall som Brahms, og kanskje ikke all verden til prestasjon på det aller høyeste nivået, bortsett fra at Mozart skrev tre av sine største i løpet av en sommer. Det er umulig. Det skal bare ikke la seg gjøre å skrive så kompliserte verk i løpet av så kort tid.

De fleste med helt minimal og moderat kjennskap til Mozart kjenner likevel til hans Requiem, verket som viser at han også innen kirkemusikken hører til enerne. Her får Mozart også vist at ingen følelse er ham ukjent i musikken, han har overhodet ingen problemer med å finne musikalske uttrykk for enhver følelse, enhver ide. Hans Grosse messe er også et fantastisk verk, som plasserer ham i toppen også blant vanlige messer.

Det er ingen andre komponister som kan måle seg med så stor produksjon innenfor så mange sjangre, og med så mange instrumentgrupper. I alt han berørte er han i verdenstoppen, og han berørte alt.

Men hvis man skal være tvunget til å trekke frem en sjanger der Mozarts geni kom best til uttrykk, så må det være opera. Der er det ingen som kommer i nærheten. Operaene som er laget før ham er så godt som glemt, helt overskygget av Mozart, de som er laget siden, er stort sett forsøk på å kopiere Mozart, uten å klare det helt. Wagnerentusiaster vil kanskje være uenige, de er i så fall de eneste berettiget til å være det. Wagner gjorde noe helt annet, og har man den smaken, er det bare Wagner som er Wagner.

For meg er ikke dette noen sammenligning. Mozarts fire store operaer, Cosi fan tutte, Le nozze di figaro, Don Giovanni og Tryllefløyten står alene som de fire beste operaene noensinne laget. Det er ingen som er i nærheten av dem. Hver av dem har også sin umiskjennelige karakter, de er hver sin type opera, der for eksempel alle operaene til Verdi og også alle til Wagner ligner på hverandre. Don Giovanni ligner ikke på Cosi fan tutte, Le nozze di figaro ligner ikke på Tryllefløyten, og ikke ligner heller Cosi fan tutte på Figaros bryllup, eller Don Giovanni på Tryllefløyten. Sant å si ligner ikke Tryllefløyten på noen annen opera, eller noe annet verk i musikkhistorien.

Tryllefløyten er et verk som skiller seg ut fra alt annet. Librettoen, selve historien, er latterlig enkel. Den er full av små selvmotsigelser og rariteter, plutselige og umotiverte skift både i handlingsgang og karakterenes følelsesliv, den står utenfor enhver lov, alt kan skje hele tiden. Det er en slik historie enhver revyskribent kan skrive i en fart. Det er det gode mot det onde i litt skiftende forkledninger, og en magisk fløyte og noen andre små magiske gjenstander som ordner opp i alt.

Det er ikke noen egentlig opera. Det er mer et syngespill. Det er plump, tysk lavkultur. Og så kommer Mozart og setter musikk til, og vi har noe av det høyeste høye i den fineste finkulturen. Gjennom Mozarts musikk må man bare gi seg ende over, alle skiftene i stemning og i handling blir uten problemer fanget opp i musikken, der de er helt legitimert og får lytteren helt med seg. Det er ren og skjær magi, det er tryllefløyten.

I morgen skal jeg gjøre rede for historien.

III. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Persongalleriet

Lev Tolstoj er kjent for å operere med store persongallerier i romanene sine. I Krig og fred er det flere hundre personer som blir karakterisert og skildret, i Anna Karenina er det noe færre, men også der er det mange. Tolstoj har en suveren skrivestil, og går som en selvfølge ut og inn i alle sinn, og ser ut til å kjenne hver mennesketypes dypeste karaktertrekk og tanker.

Jeg har ikke tid til å lage postene særlig utførlige om dagen, så dette blir bare en grov oversikt.

Konstantin Levin

Selv om romanen heter Anna Karenina er Levin like så mye hovedperson sm Anna. Han er den i romanen som ligner mest Tolstoj selv, og han gjør det så mye, at det nesten kan leses biografisk.

Kitty

Dette er den unge, uskyldige kvinne som møter livets virkelighet da hun først avviser Levin, for så å oppdage at Vronskij ikke vil ha henne.  Siden lider hun så mye at hun blir syk av det, og må til behandling i utlandet.

Anna Karenina

Tolstoj gav ikke seg selv en liten oppgave med denne karakteren. Han ville gjøre henne vakker, intelligent, god og lidenskapelig, og samtidig troverdig. Hun må være slik at en praktkar som Vronskij blir hodestups forelsket i henne, og denne forelskelsen må bli gjengjeldt. Forelskelsen må også være slik at hodet sier nei, men hjertet ja, for forholdet med Vronskij fører henne innlysende inn i mange store problemer. Disse problemene må hun møte med åpne øyne, uten å virke lettsindig. Det må derfor også være slik at hun skal måtte ønske å forlate sin ektemann, Karenin, samtidig som han ikke må være så fæl at det ikke er troverdig at hun giftet seg med ham i første omgang. De har også et barn sammen, og også dette barnet elsker Karenina.

Aleksej Vronskij

Også her har Tolstoj en utfordring i å skildre Vronskijs kjærlighet til Anna Karenina. Vronskij gjør jo slipp på hele sin karriere for å følge henne.

Stepan Arkaditsj Oblonskij

I slekt med Anna. Han ligner litt på Vronskij og har hans lettsinn, men Vronskij virker til å være enda mer talentfull enn Oblonskij, mens Oblonskij mer er enkel og lettlivet og grei. Han er lett å like, men for ansvarlige veldig lett å mislike.

Dolly

Gift med Stepan Arkaditsj, og tilgir hans utroskap etter oppfordring fra Anna. Finner siden mening i livet gjennom oppdragelsen av barna, og hun koser seg når hun ser andre se barna hennes lykkelige.

 

Forhold

I romanen Anna Karenina er det vel så viktig med forholdet mellom personene, som med personene selv. Jeg tar med de viktigste.

Levin og Kitty

Dette er eventyrparet der historien fortsetter etter det er skrevet «og så levde de lykkelig alle sine dager». Tolstoj viser at det slett ikke er så stor lykke alle dager, selv om forholdene ligger helt til rette for det. Men et sunt ektepar som dette har i det minste bedre forutsetninger til å klare seg, enn Anna Karenina og Vronskij. Gjennom hele romanen ligger det som en selvfølge at Levin og Kitty skal ha hverandre, det vil sørge for begges lykke.

Anna og Vronskij

Dette er det lidenskapelige kjæresteparet. Romanen viser at en slik kjærlighet er nødt til å gå til grunne. Menneskene brenner opp under lidenskapen.

Anna Karenina og Alexander Karenin

Det er et fornuftsekteskap fra ham, mens hun i følge romanen hele tiden har håpet på ekte følelser. Det skal stå som eksempel på mange russiske ekteskap, og også mange andre ekteskap fra 1800-tallet. Kvinnen måtte ta den som fridde til henne, og kunne ikke gi altfor mange avslag uten å risikere å ende opp som ugift. For Karenin er ekteskapet akkurat som de andre karrierestegene han har tatt. En flott kone som Anna gjør seg godt for omdømmet hans. Han elsker henne, men det er fordi man skal elske sin kone, han reflekterer aldri over dette og forsøker heller aldri å sette seg inn i hva nna føler.

Stepan Arkaditsj Oblonskij og Dolly

Dette er det første ekteparet vi blir introdusert for. Det skal stå som en slags kommentar til Anna og Vronskij, men med rollene byttet om. Her er det mannen Stepan som er utro, men Dolly tilgir ham, og ekteskapet kan fortsette. Er dette da et tidlig innlegg i kjønnsrolledebatten?

Asterix fyller 50 år!

Det er ikke akkurat på dagen. Den første historien om Asterix og hans tapre gallere ble publisert i det franske tegneseriemagasinet, Pilote, den 29’de oktober 1959. Men jeg poster likevel hyllesten i dag, siden det var i dag NRK gjorde meg oppmerksom på jubileet, og at det i dag også er en annen jeg kjenner godt som fyller år, nemlig min mor. Gratulerer med dagen til henne!

Asterix har jeg hatt et forhold til så lenge jeg kan huske, og står for meg som i særklasse den beste tegneserien. Den eneste som kan konkurrere er Larssons gale verden, men det er ikke noen ordentlig tegneserie, det er bare vitsetegninger. Som tegneserie står Astrix i særklasse. Jeg har likt serien siden jeg var et lite barn og lærte og leste, og også helt sikkert før jeg lærte å lese. Jeg likte serien gjennom hele barndommen, videre gjennom ungdommen, jeg likte den som student, og jeg liker den fortsatt som voksen. Den har alltid stått som særklasse.

De første minnene jeg har om Astrix er at min far leser Astrix and the normans, et blad vi hadde på engelsk. Jeg syntes det var fabelaktig, og løp opp til min barndomsvenn, Asgeir Ueland, for å diskutere bladet. Han hadde den norske utgaven. Og vi konkurrerte om hvilken utgave som var best, og utvekslet vitser med hverandre. Jeg mener at min kamerat som ikke kunne lese altfor godt, la en god del til i replikkene de tapre gallerne og livredde romerne utvekslet, for vitsene hans bar etter hvert mer preg av hans egen stil, enn av stilen til de store forfatterne og tegneren av serien, henholdsvis Rene Goschiny, og Alberto Uderzo. Siden har jeg lest Astrix and the normans også på egen hånd, på engelsk, og jeg skulle gjerne hørt fars oversettelse om igjen. Jeg er helt sikker på at han improviserte litt da de engelske glosene ble for subtile og sjeldne, og en av tekstlinjene jeg husker best og likte best er ikke å finne igjen: «Skremme? hvordan kan jeg skremme deg, når jeg ikke vet hva skremme er for noe)?» Det er høvding Timandhaf som sier dette til den vesle spretten, Justforkix. Også det navnet er jeg spent på høre hvordan far taklet. Jeg har spurt ham, men han husker ikke.

Et annet av bladene vi hadde tidlig, og som jeg sikkert har fått opplest et par ganger, før jeg begynte å lese det selv, er Asterix og Cleopatra. Det er også den utgaven av Asterix-albumene vi har som er mest utslitt. Jeg husker at vi lo allerede av forsiden (som i den norske utgaven ikke er en parodi på den berømte filmen med Elisabeth Taylor og Richard Burton, som kom samme år som Asterix-historien i 1963), der det stod hva det hadde krevd å lage denne serien. Først stod alt om tegneutstyr, så stod mengden av øl. Og selv om jeg ikke skulle drikke øl på månedsvis ennå, syntes jeg det var morsomt. Og siden har jeg alltid vært absolutt sikker på hvem Cleopatra er, hvem egypterne er, hva Sfinxen er og at den mangler nese, og en mengde av de andre detaljene som finnes i serien.

Jeg husker at min absolutte favoritt blant bladene er Asterix i keiserens klær. Det var originalt det tiende album i rekken, men de norske utgivelsene fulgte ikke originalrekkefølgene. Jeg mener å huske at vi kjøpte dette albumet ved en liten nærbutikk en gang vi reiste på sommerferie til Marivold, men jeg kan meget vel huske feil her. I hvert fall har jeg lest det bladet om og om igjen. Og selv om humoren i det er nokså enkel og barnslig, som når den rasende romerske kommandanten kommer helt ut av det når han brøler de nye legionærene på marsj, ett-to, ett-to, og så bryter han sammen på «ett», og Obelix kommer vennlig bort med ordene «og så kommer to etterpå, tror jeg». Dette «tror jeg», syntes jeg var overmåte morsomt, og det synes jeg for så vidt fremdeles. Likeledes synes jeg at Lillefix var veldig pen, og at det var veldig sjarmerende når alle forelsket seg  sånn i henne, og Obelix blir så bunnløst ulykkelig slik bare en med umiddelbar tilgang til sine følelser kan bli det. Dette albumet har også skikkelige historiske referanser til slaget ved Thapsus i 46 f. kr, der Julius Cæsar beseirer rivalene Caescellus Scipio alliert med Africanus og Juba I av Numibia. De andre legionærene som verver seg er også kostelige, briten, belgieren, goteren, grekeren og egypteren. Hele albumet er et overskudd av enkel, lun humor, og en historie som jeg synes er skikkelig artig.

I denne første tiden hadde vi ikke alle albumene hjemme. Og jeg var som barn flest kritisk i beit for penger. Jeg fikk ikke ukepenger før jeg var 10 år, og femmeren jeg fikk da, ville det ta ukevis før jeg kunne kjøpe et album med. De eneste mulighet for ekstra inntekt jeg hadde var å samle flasker på brynekamper, og en kjærkommen 50-lapp fra Bestefar på Kåsen nå og da. Nye album måtte mor og far velsigne oss med å kjøpe. De likte også serien, men det tok mange år før vi fikk den samlet. Og når vi fikk sjansen til å kjøpe noen, var ofte jeg med på å få lov til å velge hvilket. Dessverre var det slett ikke alle som var tilgjengelige til en hver tid, og det var et par jeg savnet bitterlig. Det var «Asterix på skattejakt», der forsiden med Asterix og Obelix på jakt etter en gryte med penger i var særdeles tiltalende, og der det til og med gikk rykter om at Asterix brukte sverdet! Det andre var Asterix som gladiator, fordi dette med gladiatorer var så kult, og fordi jeg egentlig var sikker på at han brukte sverdet også her. Det gjorde han altså ikke, og begge disse to albumene var små skuffelser i forhold til de skyhøye forventningene.

Derimot fikk vi tidlig Obelix & co AS, det nokså spesielle der Obelix forlater det vanlige livet i landsbyen for å begynne med produksjon og salg av bautasteiner på fulltid. Obelix var favoritten min, hvem kan ikke la være å like ham, og jeg var meget godt fornøyd med at dette albumet stort sett handlet om ham, selv om det var litt rart. Det var for eksempel en slags form for helligbrøde å kle ham opp i nye klær, i stedet for den karakteristiske blå og hvite buksene han alltid ellers går i. Men starten på albumet er verd hele lesingen alene, der Obelix fyller år, og får en helt ny romersk garnison i gave å banke opp. Det er rett og slett rørende hvordan han griper en stakkar i foten, og bruker ham til å denge alle de andre med, mens landsbyen står bak og gauler «Happy birthday to you». Siden har jeg fått vite at dette er det siste albumet Rene Goscinny fikk fullført før han døde. I Astrix og belgierne har han bare forfattet første del av historien, mens tegneren Uderzo har fullført den. I de senere albune begynte Goscinny å bli mer samfunnskritisk, i stedte for de rene løyene som preger de første albuene. 

Etter Goscinny dør i 1977 synes jeg ikke serien er noenting verdt. Vi har fortsatt å kjøpe dem, siden vi selvsagt smelter over tegningene til Uderzo, skjønnere tegneserietegninger finnes bare ikke, man blir i godt humør av å se dem. Men fra og med Asterix og den store grav holder ikke historiene mål. Dette albumet kjøpte vi på en ferie i Danmark, og jeg trodde lenge at det var dansken som gjorde at dette albumet skilte seg litt ut. Det er altså historien. Andre album vi har kjøpt vel vitende at det ikke er originaler er Asterix odysseen og Asterix & sønn. Det første halter, det andre holder ikke mål. Og siden er det lille jeg har bladd gjennom nye historier, vist at det bare har blitt verre. Magien er over.

Men magien finnes i 24 album der det omtrent ikke finnes svakhetstegn. Det er suksessgaranti å kjøpe dem, selv om det kanskje kan lønne seg å vente litt med de tre første, Asterix og hans tapre gallere, Asterix og styrkedråpene, og Asterix og goterne. Her er ennå ikke persongalleriet fått satt seg skikkelig, og tegningene er ennå litt rare. Siste albumet der er forresten det vi i venneflokken kåret som det albumet der Asterix slåss mest (så vidt slått av Asterix i keiserens klær), og det er jo et sikkert kvalitetstegn i barndommen. Samfunnskritikken i de senere albumene fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de første gangene jeg leste dem, men jeg har ingen problemer med å få dem med meg nå. Og de har ikke tapt seg uansett hvilken vei man går i tiden, de er like kjekke som voksen, som de var som barn. Jeg gratulerer Asterix med 50 årsdagen, og takker for et godt vennskap!

II. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Gjennomgang av handlingen

Jeg lovte forleden at jeg skulle bruke noen onsdager til å skrive om romanen Anna Karenina, av Lev Tolstoj. Løftet har ventet på sin oppfyllelse, første onsdag etter jeg hadde lest den ut var jeg på Krim, og hadde ikke tid til å skrive. Neste onsdag hadde jeg heller ikke tid, så jeg fant ut at jeg måtte flytte til fredagen i stedet (selv om jeg strengt tatt ikke har tid nå heller).

Jeg skal ganske kjapt ta for meg handlingen i romanen. Det er for dem som går og ruger på å lese romanen, for dem som leser den, og gjerne vil ha en oppsummering av hva det går i, og for dem har lest den, og ønsker å gjenoppfriske den eller å vite mer om den.

Den handler altså om de to parene, Vronskij og Anna Karenina, og Levin og Kitty. Levin er Tolstoj selv, nesten som en selvbiografi, og Kitty er noe av idealet for det å være en god, russisk kone. Dette er den gode, sunne og friske kjærligheten. Kjærligheten mellom Vronskij og Anna Karenina er av en annen karakter, det er lidenskapens kjærlighet, og romanen viser hvordan denne til slutt oppsluker Anna i alle ordets betydninger.

Romanen begynner med en av verdenslitteraturens mest berømte åpningslinjer (fritt oversatt av meg): «Alle lykkelige familier ligner på hverandre, mens hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte». Så fortsetter første kapittel med presentasjonen av to karakterer og en familie som bare skal være bipersoner, det er Stepan Arkaditsj Oblonskij og hans kone Dolly. Oblonskij er utro mot Dolly med forskjellige kvinner ikke helt ulikt slik Anna Karenina senere er utro mot sin mann, Karenin, med Vronskij.

Romanen fortsetter sitt spill med å la først Kitty være forelsket i Vronskij, en forelskelse som blir gjengjeldt som en flørt, der unge Kitty ennå ikke er i stand til å vite forskjellen. Akkurat mens denne flørten pågår er det Levin frir til Kitty første gang, og får avslag, fordi hun føler hun elsker Vronskij høyere. Men Vronskij mener ikke alvor med henne, og overser henne nesten totalt, da også Anna Karenina kommer inn på scenen  (under et ball). Anna Karenina er venn av Kitty, og vil ikke ta Vronskij fra henne, men også hun er under krefter hun ikke råder over, og har i romanens univers ikke noe valg.

Slik blir store deler av romanes mange hundre sider fylt opp av kvalene til de ulike figurene i de ulike livssituasjonene i de ulike familiene. Levin forsøker å finne mening i et liv uten Kitty, et liv uten familie. Han forsøker å dyrke jorden, og tjene samfunnets beste og finne noe å leve for, men uten familie blir nødvendigvis gårdslivet tomt og ensomt, og med familien blir det for tydelig for ham at han skulle hatt Kitty. Kitty blir syk av ulykke over at hun avslo frieriet til Levin, som for henne er ensbetydende med at hun avslo lykken da den kom. Hun reiser på helsekur til Sveits. Anna Karenina lever et forferdelig liv sammen med Karenin, det blir altfor tydelig at hun ikke elsker ham, og etter hvert kan hun ikke engang holde ham ut, selvrettferdig og kjølig som han er. Vronskij er den vi får se minst innenfra av disse, når vi gjør det, er også han oppslukt av Anna, og vil gjøre alt i hans makt for å være sammen med henne så ofte som mulig. Men ulikt de andre ser han ikke på praktiske problemer som noen hindring. Han er evnerik og bortskjemt, og vant med å få sin vilje igjennom.

Det er velkjent hvordan det ender til slutt, og jeg skal ikke gjenta det her. Første gang jeg leste boken var jeg dypt skeptisk til frieriet mellom Levin og Kitty og hvordan det foregikk, siden har jeg fått vite at dette ligner på frieriet Tolstoj gjorde selv. Skildringene av Levins lykke etterpå er noen av de herligste sidene jeg vet om i noen roman.

Slutten på romanen er naturligvis omdiskutert. Jeg hører til dem som mener den viser at Anna Karenina blir fortært av sin egen lidenskap. Det er farlig å elske så intenst som Anna gjør, og livsfarlig å gi seg hen til en så sterk kjærlighet. Jeg vil ikke si romanen gjør noen moralsk fordømmelse av Annas handlinger. Figurene som fordømmer henne moralsk i romanen blir alle sammen nokså latterliggjort. Leserens sympati ligger også hos Anna, mener jeg. Straffen mot Anna blir ikke gjort av samfunnet, men av livet selv.

For fullt ut å kunne stå for en slik konklusjon, burde jeg sikkert ha skrevet litt mer. Det kommer jeg kanskje også til å gjøre en gang. Jeg har også et par andre ting å si om romanen i senere poster, så vi får se hvordan det hele ender opp til slutt.

nne formen for elskov er i følge denne romanen – og i følge Tolstoj – farlig.

Problemer med å innstallere Microsoft office 2007

Ja, folkens, da er det tid for en datapost igjen. Og den er for meg ikke av den positive sorten. Det begynte så fint, min arbeidsgiver har fått oppgradert til Office 2007 på arbeidsplassen, og vi har også lisens til å innstallere programmet på hjemmedatamaskinene våre, slik at vi kan ta med arbeidet hjem.

Så etter noen ukers venting, ble det nå min tur. Det skal sies at jeg var godt fornøyd med office 2003 også, og for egen del ikke hadde noe behov for oppgradering. Skjønt, det samme har jeg sagt like siden starten, jeg har vært fornøyd hver gang. Og det har også hver gang strengt tatt blitt litt bedre.

Men nå ville jeg altså ha den nyeste versjonen med alle triksene den måtte ha, og jeg satte ivrig i gang innstallering på både min gamle stasjonære PC og mitt nye bærbare vidunder. På den stasjonære tok det sin tid, og den ser ut til å gå enda litt saktere med den nye programvaren, men alt fungerer i alle fall. Programmet ble innstallert.

Det samme kan man ikke si om programmet på min bærbare PC. Midt under innstallasjonsprosessen stopper det, og gir meg feilmeldingen om at jeg mangler tilgang til en bestemt fil i en bestemt katalog programmet skriver til. Det er en midlertidig fil i en midlertidig katalog, så den eneste grunnen til at jeg mangler tilgang på den, er at jeg har problemer med rettighetene på min egen PC. På meg virker dette veldig rart.

Jeg forsøkte å høyreklikke setup, og innstallere som administrator – problemet ble det samme. Innstallasjonsprosessen ble avbrutt. På et forholdsvis stort vindu som popper opp, står det at dette er «Error 2203», og at jeg kan kontakte kundesenter for støtte. Feil 1310 er forresten også nevnt, feil i skriving til fil.

La det være sagt: Å kontakte kundesenter for støtte er ikke av det enkleste når det gjelder Microsoft. Feilmeldingen lar seg ikke engang kopiere, så man må skrive inn alle de tungvinte tegnene og merkelige ordene manuelt. De har ingen kundestøtte på mail.

Så jeg valgte den enklere løsningen med å søke på Google – Microsofts konkurent, vel og merke. Jeg søkte på varianter av ordene «innstallering Microsoft office 2007 Error 2203», og havnet på den måten inn på det jeg tror må være det beste jeg kan få av hjelp fra Microsoft selv, eller av andre, for den saks skyld. Og det var mildt sagt tungvint, vanskelig og til og med usikkert. Jeg regner meg selv som en moderat dyktig databruker, jeg er slett ingen nybegynner, men av meldinger som dette, vil jeg også melde pass. Jeg forsøkte for øvrig metoden som ble foreslått, uten hell.

Forslag som rundt på nettet blir satt frem til dem som har problemer med innstalleringen, er at hvis man feiler med en innstallering, så vil programmet tro at det allerede er innstallert, og nekte å la seg innstallere på ny. Innstalleringen ble først avbrutt på grunn av plassmangel, jeg hadde for øyeblikket ikke de over 17 gigabite ledig som trengtes. Ved neste forsøk ble jeg litt ivrig, og begynte innstalleringen før kopieringen til min eksterne harddisk for å rydde plass var helt ferdig. Det gikk da fryktelig sakte, og jeg avbrøt innstallasjonen selv. Jeg kan imidlertid vanskelig tenke meg at dette skal være årsaken til problemene.

I det hele tatt kan jeg vanskelig tenke meg årsaken til problemene. Det er å innstallere en lovlig kopi av Microsoft Office 2007 til en maskin med lovlig Microsoft Vista. Om det er på grunn av sikkerheten, eller om det er på grunn av frykt for piratkopiering jeg ikke får til å innstallere på PCen min er ikke akkurat det jeg er mest opptatt av. Jeg vil bare ha programmet innstallert, enkelt og greit, sånn som det var i gamle dager. Da kunne man stole på at om man hadde disken, så var det bare å sette den inn i maskinen, og så gikk det av seg selv.

Hvis noen der ute er eksperter og vet hva jeg skal gjøre, tar jeg gjerne i mot hjelp. Det vil til og med være kjærkomment.