Hjernekraftverk?

Forskerforbundet har for tiden en reklamekampanje de kaller «Hjernekraftverk». Den går over helsides annonser i norske aviser, den har egen hjemmeside, de er på facebook og de er på Twitter, og der valgte jeg å stoppe min research. En av helsidene bruker sjakkspilleren Magnus Carlsen som utgangspunkt for reklamen. La oss se litt nærmere på den.

Blikkfanget for meg var overskriften «Det er typisk norsk å være verdensmester». Det er en merkelig overskrift når man bruker et bilde av Magnus Carlsen, for han er nå vitterlig ikke verdensmester i sjakk. Han har heller ikke vært i nærheten av å bli det. Det er typisk norsk å tro man er verdensmester, uten å være det.

Så leser vi videre i selve annonseteksten: «Magnus Carsen vet alt om viktigheten av å tenke langsiktig og å forutse motstanderens plan». Slik snakker bare de som ikke vet så mye om sjakk. Dette karakteriserer overhodet ikke en god sjakkspiller, og i hvert fall ikke Magnus Carlsen. Hans styrke er at han er så kreativ, og så enorm til å finne sine egne planer. Han ser muligheter som gir motstanderen problemer, også i stillinger som for andre ser døde ut, altså at her er det ingenting å spille om. Han er så god til dette, at han frivillig går inn i stillinger som ikke gir ham noen spesiell fordel fra åpningen. Han vet at så fort de teoretiske åpningstrekkene er forbi, vil hans som oftest overlegne spillstyrke komme til sin rett. Det er ikke noe langsiktig, ut over det banale at han på sikt satser på å vinne partiet ved å opparbeide seg små fordeler han stadig utvider.

Det neste er påstanden om at «Norge som nasjon er i konkurranse med andre land». Det er nå en måte å se det på. Vi kunne jo også se på det som om vi har sjansen til å samarbeide med andre land. Det gjelder særlig innen forskning. Men i følge reklamen til forskningsforbundet er det ikke noe som heter «remis» i forskning, her er det «dersom vi ikke vinner, taper vi». Det er jo et flott signal å sende til utenlandske forskere, som kanskje vil samarbeide med oss. Jeg har alltid tenkt at innen forskningen bør man i størst mulig grad holde på idealismen, at her har vi alle sammen felles mål, størst mulig kunnskap om verden vi lever i og hvordan vi lever i den. Nå ser det ut til at vi skal «vinne» over de andre.

Reklameannonsen fortsetter teksten sin som om den plutselig var med i et sjakkparti. «Heldigvis kjenner vi «motstanderens» neste trekk». De har selv satt «motstanderen» i hermetegn, heldigvis. Kanskje er det litt spesielt at norske forskere ser på utenlandske forskere som motstandere. Det denne motstanderen gjør, er å bruke «store summer på forskning». Det gjør vi i Norge også, om noen skulle være  tvil om det. Luftige påstander gjør seg i reklameannonser, jeg er klar over det. Men i en annonse fra forskningsforbundet skulle vi vel kanskje ønske at påstandene også var noe treffsikre og etterrettelige.

Annonsen foreslår at vi som mottrekk bør «investere oljeinntektene i kunnskap og forskning – i stedet for bare å kjøpe aksjer». Wow. Er det ikke nettopp forskere som har foreslått og forsvarer handlingsregelen, da? Mener de at denne skal brytes, at utgifter til forskning skal komme på et eget budsjett, slik at de kan få mer penger, uten at det ser ut som over 4 % av avkastningen på oljefondet blir brukt?

Vi kunne stille en rekke med tilleggsspørsmål. Er det for å beseire våre motstandere, forskerne i resten av verden, at vi skal bruke så mye penger på forskningen? Det er vitterlig det som står i annonsen, men det er nok ikke slik de som har laget den vil den skal leses. De vil nok heller ha det til at den økte pengebruken skal gi innovasjon og nye arbeidsplasser. At pengene skal være en investering som på sikt gir avkastning. Men det er bare noen få forskningsgrener som generer inntekter, forskernes saksområde er kunnskap. Denne har enorm verdi, jeg ville støttet opp aldeles helhjertet om det var dette som var poenget i annonsen. Men ikke engang antydningsvis står det skrevet at det er dette det gjelder om. Her er det å besiere motstanderne i kampen om fremtidens inntekter, og det er nåtidens oljepenger som ser ut til å være middelet som skal sørge for at den kampen blir vunnet. Pussig forskning.

De avslutter med «Det er hjernekraft vi skal leve av i fremtiden». Ordspillet på «kjernekraft» er klart. De har jo også kalt helle kampanjen «Hjernekraftverk». Men påstanden om at det er hjernekraften vi skal leve av i fremtiden, den er syltynn. Det er i hvert fall ikke hjernekraft vi har levd av de første tusen år Norge har eksistert. Vi har aldri satset noe særlig på eller brydd oss noe særlig om hjerner.

Nå ser det ut til at også forskerne har gittt etter, ved å presentere en så hjernetom annonse. Hadde jeg vært medlem av forskerforbundet, ville jeg nå spurt meg om det var på tide å melde seg ut, etter å ha brukt penger på noe sånt. Det er synd, for Forskerforbundet har en god sak. Hadde de bare ikke betalt et reklamebyrå dyrt for å pakke det inn i dårlige argumenter.

Reklamer

Nytt fra Bergen

Denne uken var jeg på en snartur til Bergen. Under oppholdet fikk jeg så vidt lest avisene. Det ser ut som bergenserne gjør sitt beste for at vi skal være glade vi som flyttet fra byen.

Den ene nyheten var fra en sak som skjedde uken før. Jeg fikk bare sett leserbrevene og kommentarene. Det dreier seg etter hva jeg kunne forstå om en skole på Møhlenpris. Den var som skoler flest angrepet av muggsopp og det ene og det andre, det var kort sagt dårlig inneklima, og helseskadelig å oppholde seg på den. Så må man bygge ny. Sånt tar tid og koster penger. Tid har vi ubegrenset av, det kommer alltid mer tid, tiden vil alltid fortsette å gå, senere vil alltid fortsette å eksistere. Penger må imidlertid bevilges. Det er en stor begrensning. Så det blir gjerne til at man lar tiden gå mens man holder på pengene.

Til slutt ble det imidlertid slik at noe måtte gjøres med denne skolen. Den var ulovlig helseskadelig. I mens den ble rustet opp, så måtte barna som skulle gå der heller gå et annet sted. Til dette ble det bestilt brakker. Og det er her de bergenske myndigheter har greid det kommunale kunststykket. Disse brakkene måtte plasseres akkurat der det stod et gammelt kastanjetre. Gammelt vil her si mer enn 200 år, altså til tiden før grunnloven. Treet ble plantet den gang vi hørte til under Danmark. Det bærer mye historie. Skal vi forsøke å plante et nytt, må vi vente til 2214 før det når tilsvarende størrelse og omfang.

Nå ble det hogget rett ned. Slik det kunne se ut av leserbrevene, ble det hogget mens klagesakene mot avgjørelsen om å hogge ble behandlet, som om de ville ha treet bort, før noen oppdaget at det var galt å hogge det ned. I de bergenske aviser og på internett ligger bilde av det store, friske treet som et godt og synlig bevis på den kommunale vandalisme. Jeg er glad jeg flyttet derfra.

Den andre saken kunne se ut som om den var hentet fra et komiprogram på TV, eller en crazy-komisk film. Det  var også fra kommunestyret, budsjettforhandlingene. Der var det en ung politiker fra de Grønne som kom i snakk med en gammel høyremann fra Fana. Her har vi statusskillelinjene fra et par århundre tilbake, den halvfattige arbeidergutten (jeg vet verken om han er halvfattig eller fra arbeiderfamilie, det pleier bare ikke være slik, at overklassen finner veien til partier som de grønne), de vellykkede lensmannen fra Fana. De som har makten, og de som ikke har det.

De stod og tisset sammen. Så kom den gamle, forhenværende lensmann på å spørre hva oppkomlingen hadde i sekken sin, og ynglingen kom i skade for å svare at han hadde sprengstoff. Kort tid senere lå han på den regnvåte asfalten, med et automatgevær rettet mot seg, og en politimann i full rustning klar til å hamle opp med ham, om han skulle finne på for eksempel å bevege seg.

Den gamle lensmann hadde slått full katastrofealarm. Man spøker ikke med sprengstoff, selv når man står og tisser. Det ble full evakuering av kommunestyremøtet, og full utrykning av opprørspolitiet, om det er det det kalles. Full krise.

Som alltid var det fattiggutten som måtte stå til rette. Han fikk navn og bilde brettet ut i avisen og på nettet, for sikkerhets skyld på første side. Og det var han som måtte stå duknakket og beklage, han hadde ikke ment å skremme noen, han hadde prøvd seg på en spøk.

Men fattigguttene kjenner ikke de rikes spilleregler. Det er de velstående som har makten, og som når som helst kan legge spirrevipper fra de nedre sosiale lag i bakken, om det skulle trengs. Det var ingen som fant på å spørre den ærverdige lensmann om han ikke overreagerte lite grann. At det ikke gjelder om å lage skandale. At om det ikke er noen bombe, så er det ikke om å gjøre å få det til å se ut som om det kanskje er det. At bombepolitiet kanskje kunne konsentrere seg om å gjøre en skikkelig jobb når det virkelig er noe, i stedet for alltid være så tøffe i trynet for vettskremte smågutter som har bommet med spøkene sine.

Jeg er glad jeg flyttet fra byen.

Tempest, Bob Dylan

I dag leste jeg anmeldelsen til Audun Vinger om den nye platen til Bob Dylan. Vinger er anmelder av typen som vil ha et sterkere forhold til musikk, og til anmeldelsene av den. Men til Dylan er ikke forholdet noe særlig sterkt, noe han selv innrømmer. Det resulterte i en anmeldelse som var ganske lite treffsikker, uansett hvordan platen måtte være. Jeg tenkte at dette kan jeg gjøre bedre, og bestemte meg for å sette i gang.

Dylan etter årtusenskiftet har vært ganske broket. Jeg er stor fan, jeg mener det er kjempegreier mye av det han har gjort. Studioalbuene Love and theft (2001), Modern times (2006) og Together through life (2009) er ujevne. Modern times er en perle, med gripende Working man’s blues, vakre When the deal goes down og intense Ain’t talking, skjønt i denne platen har nok Dylan lånt mer av sine inspirasjonskilder enn han helt kan slippe unna med. Setter man originalen og Dylan ved siden av hverandre, ser man at det er temmelig plagiat. Eller Modern times. Jeg skal ikke gå inn i alle diskusjonene rundt dette, særlig når jeg skal skrive om en annen plate.

Utenom disse platene har Dylan gitt ut juleplaten Christmas in the heart (2009). Det er også en studioplate, men den stiller seg litt på siden av de andre, siden det ikke er Dylan selv som har laget sangene. I tillegg kommer Tell tale signs (2008), bootlegseries nr 8. Den er et mesterverk. Nå teller jeg ikke med liveinnspillinger og forskjellige slags samleplater.

Til sist har han vært plateprater i radioshowet sitt: Theme time radio hour. Det er briljant. Dylan er vittig og mangetydig i stikkene sine, og musikken som blir spilt er ubetalelig. Dette showet er også med på å gjøre det kjekt å være fan av Dylan også nå.

Ved første gangs gjennomhøring er det klart at det er juleplaten denne ligner mest på. Det gjelder særlig de første sangene. Siden overtar de mørke historiefortellende sangene andre kritikere har omfavnet. Disse markerer denne platen som noe litt eget, i hvert fall tekstmessig. Dylan blir mindre personlig enn han har vært før, og heller ikke så samfunnsengasjert.

Duquscene whistle

Artig intro. Skifter så karakter. Dylan synger som på juleplaten. Herlig.

Soon after midnight

Denne sangen minner om dem som er særlig på Modern times.

Narrow way

Her er Dylan liksomkul. Det kler ham. Det er også et kult arrangement rundt ham. Stilen er som den er på Love and theft.

Long and wasted years

Dette hører jeg øyeblikkelig er en kjempesang. Den vokser også ved hver lytting. Dylans karakteristiske kråkesynging dekker over at dette er en riktig gripende tekst. Slik er det også i livet. Man kan late som man kan tulle med tingene, men det som er sterkt, det er der.

Pay in blood

Denne virker å være platefyll. Det er en litt halvhjertet utgave av en litt halvhjertet sang.

Scarlet town

Scarlet town er artigere enn Pay in blood, og løfter seg ved gjentatte høringer. Her er vi også ved en av de episke fortellingene platen har mange av, og en av dem som gjør at denne platen er kalt en av Dylans mest blodige.

Early Roman kings

Denne har jeg hørt litt på. Den ble tidlig lagt ut på youtube. Her er Dylan det man kan seg selv, sånn han har blitt, og sånn han lager musikk. Denne kunne funnet sin plass på Together through life, om den hadde hatt en litt annen tekst. Det er god, gammel oppskrift, setninger som snerres ut, og et lite bluesriff etterpå. Her er ikke mye melodi, ikke mange akkordskifter. Dylan gjør som vanlig ikke noe forsøk på å synge vakkert. Med den gamle kråkestemmen han nå har, er det kanskje like greit.  Teksten på sangen er artig, men den har ikke noe å melde. Det trenger man kanskje ikke ha heller, når man passerer 70. Da får andre ta seg av meldingene, mens en selv har det så artig og greit en kan.

Tin angel

Enda en episk sang med en lang historie.

Tempest

Dylan har skrevet mange lange sanger opp gjennom karrieren. Noen av dem er definitive klassikere, som Sad eyed lady of the lowlands, fra Blonde on blonde (1966). Noen av dem er litt forglemmelige, som Highlands, fra Time out of mind (1997). Og noen skulle vært klassikere, men er det ikke, som ‘cross the green mountain, fra Tell tale signs (2008). Denne er også lang, 13,54 står det registrert hos meg. Kanskje kunne man fylt på med flere sanger i samme gate, Desolation row (Highway 61…Revisited, 1965), Sara (Desire, 1975), Dylan bruker ofte en lang og ettertenksom sang til å avslutte platene sine. Tempest avslutter ikke platen, men er varslet å være i samme gate. Det er en melodilinje som går igjen og igjen, og vers på vers på vers. Det er som en vanlig sang, bare at det ikke tar slutt. Tempest skiller seg imidlertid litt ut, med at denne er veldig lyttevennlig. Det er ikke noe krevende med denne sangen (annet enn at det varer så lenge). Den er behagelig å høre på. Anmelderen i Rolling Stone skriver at melodien er irsk, noe den utmerket kan være. Akkordskiftene er fra grunntonen til kvarten og kvinten, det enkleste som er. En myk gitar har en lett, oppstigende bassgang, i samme toner som sangen går i. Det er sang som åpner for allsang, om det bare var mulig å huske teksten.

Vi må nok kanskje ha med at det er en fin protest med den glade og behagelige melodien, og den forferdelige teksten. Det er Titanic som synker, skipet som ikke kan synke.

Roll on John

Dette er en vakker sang tilegnet John Lennon. Et hammond-orgel (om jeg betegner instrumentet med sitt rette navn) holder stemningen. Dylan synger så fint han kan i refrenget. Det er alltid gripende. En mengde tekstlinjer har referanser til Beatles og John Lennon, linjer han skrev, eller kunne ha skrevet.

*

Til de av de som har lest Vingers anmeldelse vil jeg bare si at det slett ikke er nødvendig å ha «kontroll over alle referanser,  enten det er Shakespeare, uutgitte demoer eller nedstøvede 78-plater» for at det skal være «mye å hente i tekstene». Dylan bruker svært lite Shakespeare, jeg skjønner ikke hvor Vinger har dettte fra, og det er heller ikke sånn at man må kjenne referansene for å forstå hva Dylan mener. Det er heller slik, at når man kjenner referansene, skjønner man bedre hvordan Dylan er i stand til å skrive som han gjør.

Opphogging av bjørketre, de første apostler og Johannes pasjonen

Det er kveld. Olia har reist på jobb, nattevakt. Jeg er alene, og har kaffekoppen og vestlandslefsene. Jeg kan skrive litt før jeg legger meg.

For et par dager siden fikk vi hogget ned bjørketreet i hagen. Det var plantet av min far, som var glad i trær. Jeg var glad i ham, og er det fortsatt, men vi må komme oss videre. Det er for mange trær og busker og planter plantet hos oss. I tillegg kommer alt det som ikke er plantet, men som bare kommer av seg selv. Bjørketreet delte seg i to, som far og mor, kan man si. Den ene delen ble tidlig saget bort, den andre stod høy og fin, men uten den halvdelen som hørte til. Det var på det metaforiske plan. På det praktiske plan sperret bjørka for utsikt og for solen, i tillegg til at den gjorde det vanskelig å holde det ordentlig rundt den. Olia og jeg må også få laget vår egen hage, som vi vil ha den. Vi må overta.

Så bjørketreet er hogget ned. Det ligger i hauger på plenen. Det er utrolig så mye materiale et eneste tre kan inneholde. Dette er til og med halvdelen av et tre, den andre halvdelen er allerede hogget bort. Greinene, kvistene og stammen ligger strødd rundt i hagen. Det er fullt av dem, enda jeg har arbeidet flere timer hver dag i helgen, for å få det bort.

Det er arbeid som får meg til å tenke på Lev Tolstoj, og hans Konstantin Levin, i Anna Karenina. I en scene der, går han sammen med arbeidsfolket på godset, og slår med ljåen. Det er den beste dagen han har. Oppslukt av arbeidet går han i ett med naturen og livet, glemmer seg selv og alt han ellers har å tenke på, og er helt og rent lykkelig. Sånn hadde også jeg det fredag, og hver dag, men særlig fredag. Da klippet jeg og hogg litt og ordnet og stablet, og fikk unna de tyngste greinene til Olia ropte meg inn for mat. Sånn var det med Levin også. Han måtte bli kalt inn for å avslutte arbeidet, og han hadde en stor og naturlig appetitt på maten da han skulle spise.

I går og i dag har jeg litt utolstojsk hatt foredrag på ørene mens jeg har arbeidet. Det er den mirakuløse verden av MP3, man kan laste ned nær sagt hva man vil. Informasjonen jeg store deler av mitt liv har vært så ivrig etter å finne, ligger nå mer eller mindre fritt tilgjengelig. Jeg har lastet ned mange harddisker og eksterne harddisker med forskjellige slags foredrag, språkkurs, diskusjoner og den slags. I Bergen fikk jeg sjelden tid til å høre på dem. Jeg hadde så kort vei til jobb, og hadde heller ingen andre steder det var naturlig å gå rundt og lytte i timevis på alt jeg hadde tilgjengelig.

Her på Ganddal er det annerledes. Nå går det unna. Jeg har også kommet frem til foredrag jeg riktignok lastet ned, men egentlig aldri trodde jeg skulle komme til å høre på. Jeg er heller ikke så nøye på å ta det systematisk lenger. Det blir det ene etter det andre, som det ligger på spilleren.

Akkurat nå ute i hagen har jeg hørt på forskjellige foredrag som har å gjøre med de første kristne skrifter. Det henger også sammen med hva jeg hørte på vei til jobb før sommeren, om Jesus Kristus som historisk person, altså hva man kan vite eller anta om ham, ut i fra de historiske kildene, og ikke ut i fra troen. Foredragene om de første skriftene handler om hvilke skrifter som er kommet med i Bibelen, hvordan de kom seg dit, hva med tekstene som ble utelatt, og hvor usikkert det meste er med alle sammen av dem.

Timene forsvinner sammen med disse foredragene og bjørketreet. Jeg er helt uten fornuft nøye med det, jeg kaster ikke bort en eneste kvist, alt skal til brensel. Klok av feil fra i fjor, klipper jeg imidlertid bort bladene. Det går med veldig mange timer for et helt tre på denne måten. Det blir et haug av blader i det jeg kaller komposthaugen. Det blir eske med eske med småkvist, og greiner. Det blir stabler av noe som nærmer seg vedkubber, og etter hvert det som virkelig er vedkubber hogget og saget av stammen.

Og jeg tenker på hva foreleseren sier. Det er stoffet fra hovedfaget mitt, dette, jeg skrev om den kristne og jødiske martyren. Bøkene til Eusebius og Josefus var hovedkildene mine. Mye av det jeg fant, og trodde var viktig, blir her sagt som den største selvfølge, som premiss. Det er herfra forskningen begynner. Dette fant jeg også ut under arbeidet med hovedfaget. Det skal veldig mye til før man har satt seg så godt inn i et emne, at man kan uttale seg og komme med noe nytt, at man har noe å bidra med. Har man en lur tanke, har nok en annen hatt den før deg. Så det kan være lurt å holde litt igjen, aldri bli bombastisk.

Den tidlige kirkehistorien er et betent tema. Det er mange ikke-kristne på jakt etter enhver opplysning som kan skade troen. De er notorisk opptatt av evangelistene som ikke kom seg med i samlingen på fire, de gjør mye ut av hvordan tekstene er skrevet lenge etter hendelsene de omtaler, og generelt alt som kan gjøre kristendommen utroverdig. Likeledes er det mange kristne som tviholder på alt de tror må til for å opprettholde troen. De vil ikke ha bibeltekstene valgt ut av mennesker, Bibelen er hellig, det som står der er sant og korrekt, og kan ikke være noe annet.

I våre dager er disse problemene ingenting mot hva de var den gang. Vi har i det minste en fasit, Bibelen som vi har den, og som den har sett ut i omtrent 1600 år. Du skal være ganske fiendtlig innstilt, hvis du mener at disse tekstene teller mer, enn de tekstene som ikke kom seg med i den. De første 3-400 år fantes ingen slik fasit. Det var bare mange tekster som sirkulerte. Og de som skulle organisere menighetene hadde et svare strev med å få med hvilke som var de riktige, og hvordan man skulle leve som en god kristen. Det var svært, svært, svært mange alternativ. I tillegg kom problemene med kopiering, feilkopiering og uekte manuskript. Om de som stod oppe i det den gang, hadde visst hvor enorm betydning det skulle få for hele verdenshistorien, hvilke valg de den gang gjorde, det følger en hel verdenshistorie av resultatene.

Inspirert av dette tenkte jeg å høre litt på Johannespasjonen av Bach, nå som Olia er reist på jobb. I den tiden internett ikke kunne tilby noe gratis av verdi, kjøpte jeg tre ulike bokser med Bachs store korverk (Münchinger, Richter og Gardinger). Johannespasjonen er selvfølgelig spilt inn på alle av dem. I tillegg har jeg lånt noen versjoner på musikkbiblioteket, det fantes fantastiske muligheter også før nettet. Nå er det imidlertid opp mot det ubegrensede. Jeg valgte en versjon av Peter Schreier, fordi jeg synes han er en så flott evangelist i en versjon av Mattauspasjonen jeg har. Versjonen av Johannespasjonen er imidlertid litt tung og treg, kanskje.

Men det finnes youtube. Der er en versjon av Maasaki Suzuki, filmet, og med undertekster på engelsk, slik at man kan følge med på hva som egentlig blir sagt, om tysken ikke skulle strekke til sunget på denne måten. Der sitter det. Det er et verk som selvfølgelig går over vår forstand. Alle som har et forhold til dette verket vet hva jeg snakker om. Man kan like Beatles, Carola og jazz, man kan få religiøse opplevelser av salmer, tårer i øynene av visesang, det er ingen sak å ha et sterkt forhold til musikk. Men det er noe helt eget med Johannespasjonen og Bachs øvrige storverk. Det er ikke noe man trenger å snakke om, eller dele med andre. Opplevelsen er så sterk og inderlig at man har helt nok med seg selv. Det er verdenshistoriens største lidelseshistorie det handler om. Det er laget av en som fullt og helt trodde det var menneskehetens frelser som her døde, forrådt av de samme menneskene, for så å overvinne selve døden, og frelse alle sammen allikevel.

Hvordan skal man sette musikk til noe slikt? Johan Sebastian Bach. Hør selv, igjen og igjen og igjen. Når man først er kommet inn i hans verden, slipper man ikke ut igjen.

Og hverdagens små og store problemer blir veldig lette å leve med.