Nærmere grunnteksten

Det har kommet en ny Bibeloversettelse. Den har fått en del oppmerksomhet. Noe av oppmerksomheten har vært festlig, som at kristne kler seg ut som personer fra Bibelen og legger seg i kø utenfor bokhandelen for å kjøpe nyutgivelsen straks butikken åpner. Noe av det har kommet av at setningene i Bibelen betyr mye for mange. Så når man endrer dem, er det noe som både kan engasjere og opprøre. De er godt fornøyd i Bibelselskapet, fordi nyutgivelsen selger godt, som om denne boken her skal ha sin verdi i salgstall.

Engasjerte kristne kommer komikere og kultureliten i vold, så de gjør lurt i å ligge lavt. De ser ut som de ikke vil prøve å late som om de kjemper for det de tror på engang. Stilt overfor utfordringer fra en ny tid, vinner den nye tiden, om det går aldri så mye mot den kristne tradisjonen, som mot Bibelen selv. Det har ført til at vi har en ganske glatt og komfortabel kristendommen i dette landet her. Den prøver så hardt å være åpen og inkluderende, at den holder alle dører og alle vegger åpne, slik at det er ingenting inni. Man kan gå ut og inn som man vil, tro hva man vil, gjøre hva man vil. En religion som stiller krav er ikke noe for den vestlige verden i 2011. Der er det alltid individet som stiller krav, og den som vil tilby individet sine tjenester eller holdninger, har vær så god å legge til rette så individet blir fornøyd. Hvis ikke er det nok av annet å ta av.

Slik tolker jeg den nye oversettelsen av Bibelen. Den kommer så vidt litt over 30 år siden den forrige oversettelsen i 1978. Siden den gang har det ikke vært noen som helst rettskrivningsreformer i Norge som kan ha gjort den oversettelsen lite tilgjengelig. Det er rett og slett litt vanskelig å se motivasjonen for å sette i gang med prosjektet.

Til å være med å oversette denne Bibelen har vært noen høyprofilerte forfattere. De er kjendiser. Men de er det ikke i kraft av å være gode kristne, ei eller av å ha spesielt gode kunnskaper om kristendommen, og aller minst for sine kunnskaper i Bibelens originalspråk. De har så vidt jeg vet aldri lært seg verken gammel eller ny hebraisk, og heller ikke noe annet dødt språk. Jeg har vanskelig for å tro at det bare er jeg som reagerer på at folk er med og oversetter fra et språk de ikke kan.

La oss her gjøre et tankeeksperiment. Tenk deg at du skal være med på å oversette en betydelig tekst fra arabisk til norsk. Du er med i en gruppe som har studert arabisk språk og kultur, de vil kunne gi deg god råd og veiledning, og svare på alle dine spørsmål. Men du er slett ikke med på kjøtt og flesk, du skal virkelig være med på å bidra, og absolutt ha et ord med i lag om hvilke norske vendinger som skal tilsvare de arabiske. Ethvert sunt og godt oppdradd menneske vil føle seg ukvalifisert for en slik oppgave.

Det er noe eget med forfattere. Ikke bare går de inn i oppgaven med stor autoritet. De går også ut etterpå, med en nesten litt skamløs selvsikkerhet, og sier at denne nye Bibelen er nærmere grunnteksten. Den nye oversettelsen er nærmere det som egentlig står der, enn de gamle. Karl Ove Knausgård – som har brukt 6 svære bind på å skrive sin egen historie, ganske betydelig mye lenger enn Bibelen med jødenes og Jesu’ historie, vi har vel et og annet å slutte om selvbildet her – har vært en slags siste hovedkonsulent, eller hva det nå er han har gjort. Han har i hvert fall bidratt med noe, og etterpå uttalt noe i retning av at den nye utgåven er mer lik det rå språket som finnes i originalen. Det er fristende å spørre hvordan han kan vite det, han har vel ikke lest originalen? Derimot er det rå, usensurerte språket veldig nær det som blir brukt i ny norsk litteratur, som mange av de som her ble brukt som konsulenter representerer.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene i den nye oversettelsen. Jeg har ikke lest den, og kommer ikke til å gjøre. Jeg synes det er dumt vi i Norge ikke har en allment akseptert utgave av Bibelen, en som vi alle kan sitere fra uten å måtte forsvare hvorfor vi siterer fra akkurat den. For troende skal jo også ordet være hellig. Det tar seg ikke ut om man oversetter litt forskjellig fra gang til gang, som om det ikke er så farlig nøyaktig hva Gud sier til oss, om det var en ung kvinne eller om det var en jomfru som skulle bære frem Kristus. Det kommer an på hvilken utgave av Bibelen man leser. Og jeg synes det er noe eget med de kristne, som nå er så ivrige etter å skifte vakre ord som legeme og kiød med kropp og kjøtt, som om det var et ønske fra dem å spise kroppen til Jesus under nattverden.

Reklamer

Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

60 års dag hos mor i Kvednadalen

Hvem skulle trodd det bare for få år siden? Mor ble 60 år, og det var feiring ikke i Gaupeveien 5, men i et rekkehus på Klepp stasjon. Far skulle ikke være med, han er død, Tonje ikke heller, hun er i Slovakia sammen med sin ektemann og studerer medisin. Jeg var der, men min ukrainske kone var det ikke, hun var på jobb på et sykehjem i Stavanger. Resten av familien var der også, Trude og Tone med sine familier, der alt står bra til og alle er friske. Det eneste som var som man kunne vente, var at det ble servert god mat, middag med kalkun, kaffe med trøffelkake og firkløverkake. Det er her ingen forkleinelse for kaken Tone bakte, men jeg spiser bare kun disse to kakene. Etterpå tok jeg bilen og kjørte hjem med matrester til Olia, i morgen kjører jeg tidlig ut og henter mor så vi kan kjøre sammen på jobb. Livet har sannelig forandret seg.

Sannelig har livet forandret seg. Men det er nå engang slik det er med livet, og man har bare å tilpasse seg de nye vilkår som blir budt. 60-årsdagen var den siste av de store tingene mor hadde dette året, det har sannelig vært mye for hennne. Forhåpentligvis kan hun hvile litt nå. Nå er det frem til jul ikke noe spesielt som venter, og julen vil ikke være mer spesiell enn at det er første jul i nytt hjem. Det blir veldig spesielt, både for henne og for oss, som har flyttet inn i vårt gamle hjem i Gaupeveien.

Det er imidlertid ingen spor av klage eller vemod hos noen av oss. Vi har nå en gang i Salen-familien vendt oss til å ta tingene som de kommer, å få sorgene unna og dyrke de tingene som gjør oss glade. I dag var det bursdagen til mor. Hun kom og hentet meg etter at hun hadde vært i Gudstjeneste, Olia og jeg er foreløpig fjernt fra å få oss bil, så om jeg ikke blir hentet, må jeg sykle, løpe eller ta kollektivtransport. Det hadde gått helt fint, forresten. Men nå hadde det seg nå slik at mor kunne stikke innom. Jeg hadde hatt en av mine vanlige søndagsmorgener, der Olia stikker grytidlig på jobb, tidligere enn grytidlig, forresten. Solen er ikke i nærheten av å stå opp når hun må sykle av gårde for å rekke arbeidstiden i Stavanger. Jeg har mine datating, jeg sjekker litt på nettet, skriver litt, og spiller mine daglige parti sjakk. Så er det søndagsfrokost med rundstykker, te og egg.

Klokken 1230 kom mor, og vi reiste ut til henne. Hun tok som alltid med seg et lite flytelass. Det føles slik at hun flytter og flytter, men tingene hun har her ser ikke ut til å minke. Det er for øvrig helt greit, vi har god plass. Hos mor var min oppgave å bære til spisebordet, og så kunne jeg ta en dusj i hennes moderne bad, og sette meg på arbeidsværelset og fortsette mitt uhøytidelige dataarbeid.

Litt før klokken fire, eller om det var litt etter, kom gjestene. Det er jo litt mindre plass og det er mange flere trapper i det treetasjers rekkehuset, enn det er i vårt toetasjers hus på Ganddal. Det er heller ikke så mange leker for ungene. Men unger greier nå vanligvis å leke med det som er, om det så bare er et trappegelender, og ut i fra hylene i overetasjen hørtes det ut som de hadde mye moro der også.

Til middagen ble som det har hendt før Waldorfssalaten glemt. Jeg syntes så tydelig jeg så mor skjære opp druer, så jeg var ganske sikker på at hun hadde laget den, men ikke sikker nok til at jeg våget å spørre. Det ville være lettere å holde ut uten Waldorfssalat, enn det ville dumt om mor hadde glemt å lage det og vi spurte etter den. Men mor har laget kalkun i årevis, og glemmer selvfølgelig ikke salaten, den hører selvsagt med. Hun glemmer bare å sette den på.

Heldigvis er jeg i stand til å spise i kolossale mengder, så da salaten endelig kom, hadde jeg ennå litt plass igjen om de fleste var mette. Det var også et herremåltid, det skal sies, selv uten Waldorfsalat.

Det var kjekt å være samlet litt igjen og vi fikk snakket om en rekke med ting. Dessverre fikk ikke Olia være med. Hun har litt leie arbeidstider for slike familiesammenkomster, og hun er ikke helt der ennå at hun vil finne på å be om endret arbeidstid fordi hun skal i familieselskap. Da må hun bli tryggere på både arbeidet og familien, hadde jeg nesten sagt.

Alle gode ting kommer til en ende. Det samme gjelder dette lille selskapet, som var mors første forøsk på å få samlet alle i sitt nye hjem. Det viste seg verken å være problemer med plassen, stemningen eller arrangementet, alt gikk helt fint. Jeg fikk til og med ta bilen hjem, og slipper med det å sykle til jobb i morgen. I stedet henter jeg mor, spiser frokost hos henne, og så kjører vi sammen.

Det går seg til alt i hop. Gratulerer med dagen og takk for et hyggelig selskap, til mor.

 

Gaddafi er skutt

Torsdag kom meldingen om at Libyas statsleder Muammar Gaddafi var skutt og drept av opprørsstyrkene i Libya. Det het seg at han ble drept i kryssild, men det ble straks etter lagt ut bilder på Youtube og vist på verdens TV-stasjoner at han slett ikke ble drept i kryssild. Han ble henrettet. Fra Norge kommer som vanlig protestene. Selv en despot som Gaddafi har rett på en rettferdig rettergang, hans sak skulle vært prøvd for en domstol, og overgangsregjeringen i Libya stryker nå på sin første prøve, siden de ikke klarte å oppfylle Gaddafis grunnleggende rettigheter. Alle norske politikere som uttaler seg må selvfølgelig uttale seg i disse baner, det er politisk selvmord å mene noe annet. Noen skulle i så fall da konfrontere dem med at den norske regjeringen med støtte fra Stortinget har deltatt aktivt i denne krigen, de har sammen med NATO vært på lag med opprørsstyrkene for å beskytte sivilie. Hvis målet var å beskytte sivilie, er det ganske rart at NATO måtte være på på å bombe Gaddafi ut av hjembyen sin, Sirte. Hvordan kan norske politikere slippe unna med å delta i krigen samtidig som de kritiserer den?

Det er også et problem at vakre spørsmål om demokrati og menneskerettigheter alltid er et teoretisk spørsmål hos oss. Vi kan lett si at alle har rett til å leve, alle skal bli dømt rettferdig, de grunnleggende menneskerettigheter skal bli oppfylt for alle. Det har ingen konsekvenser for oss å mene dette. Vi har heller ikke blitt terrorisert, ydmyket og plaget, slik at vi har fått lære med kropp og sjel at det finnes en verden verre enn den vi leser om i skolebøkene. Det er lett nok å ønske forsoning på vegne av andre.

Vi i Norge har levd i fred og fordragelighet så lenge at vi egentlig har glemt at det finnes noe alternativ. For befolkningen i svært mange land i verden er alternativet veldig nærliggende. Folk flest i denne verden har enten selv levd i diktatur, eller så har foreldrene deres gjort det. For dem er despotismen en reell trussel, og ikke en teoretisk som den er det i Norge. I Libya har despotismen og vanstyret vært svært omfattende. Gaddafi og hans klan har styrt omtrent uten statsinstitusjoner. De har mer eller mindre vilkårlig pekt ut hvem som skal være utenfor og innenfor systemet, og dem som har vært innenfor har fått temmelig omfattende fullmakter. Det er klart, når et demokrati eller hva nå slags styreform Libya ender opp med, når et nytt statsstyre skal bygges opp fra grunnen av, så vil Libya verken ha institusjoner eller tradisjoner å bygge på. Alle som har hatt viktige posisjoner med viktige statlige oppgaver, har hatt det i kraft av at Gaddafi har pekt de ut for dem.  De satt godt i det, i årene med vondt styre. Det kunne jo tenkes at de ville tilbake til denne tiden.

Så lenge Gaddafi er i live vil han ha støttespillere som kan være villige til å ta opp kampen igjen. Historien er entydig, når man voldelig skal kaste et gammelt statstyre, så må man henrette representantene for det gamle, for virkelig å kunne begynne på ny. Kanskje skulle man si at vår tid er ny, at nå er det menneskerettigheter og rettsstaten som gjelder. Det er lettere å finne eksempler på dem som har vunnet sin rettsstat med krig og vold, enn dem som har gjort det fredelig. Ubetydelige Norge er vel et mulig unntak. Vi fikk vår frihet som følge av en krig vi strengt tatt selv ikke var en del av.

Det er selvfølgelig riktig å være for menneskerettighetene, og det ville selvfølgelig være aller best om internasjonale konvensjoner følges. For de fleste land i verden er det imidlertid et stykke igjen til vi er der ennå, og da synes jeg det tar seg dårlig ut når vi i søkkrike, velstående og fredelige Norge kritiserer dem som ikke håndhever menneskerettighetene like godt som oss. Det gjelder spesielt når vi selv har vært med i krigen som førte til det vi nå kritiserer. Vi kritiserer de vi er på lag med. Men de har vel aldri uttalt andre mål enn at de ønsket å gjøre det av med Gaddafi og hans klan? Det er det vi som har gjort.

Gratulerer med dagen til Tonje!

Bursdagene kommer tett for tiden, akkurat på denne tiden her. Mor er 19. oktober, søster Tonje 21. oktober. Hun er i ferd med sitt store år i år, nygift og lykkelig, og godt i gang med legestudiene i Slovakia der hun bor sammen med sin mann, Espen.

I dag er hun 24 år. Endelig er hun en alder det går an å snakke om. Hun har jo alltid vært mange år yngre enn oss, men har egentlig tatt oss litt igjen i visdom og livserfaring. Heretter kommer nok ikke livserfaringen til å være så dyrkjøpt som den har kunnet være hittil.

Jeg og min kone Olia ønsker henne hjertelig gratulerer med dagen, og håper hun og Espen har glede av gaven vi for lengst har gitt dem.

Til mor på 60-års dagen

I dag fyller mor 60 år. Jeg ønsker å gratulere henne hjertelig med dagen, og spesielt denne gangen her.

Den 14. januar i år bestemte vi oss – mor og jeg – for at jeg skulle forsøke å kjøpe huset vårt, enda møte med eiendomsmegler to dager tiden hadde vist det kom til å bli vanskelig. Dagen etter sendte hun mail om at «Dette skal vi få til», og så var det avgjort. Gaupeveien 5 skulle bli i familien.

Men mor måtte fremdeles være veldig snill med oss. Siden Olia er imigrant, og ikke har vært så lenge i Norge ennå, så hadde hun den gang ikke fått seg fast jobb. Tvert i mot hadde hun en veldig variabel jobb, i forskjellige barnehager i Bergensområdet. Det var høyst usikkert hvor mye vi ville få i lån, basert på hennes inntekt. Dessuten var heller ikke min inntekt aldeles sikker, siden jeg måtte skifte jobb for å få flytte til Rogaland, og særlig sånn det så ut den gang tenkte jeg dette ikke var noe jeg kunne garantere fra ønsket dato. Og uansett måtte vi spare det remmer og tøy kunne holde dette halve året, for å komme opp i den nødvendige egenkapitalen.

Fra begynnelsen av juni bodde Olia med mor, mens hun hadde sommerjobb i Stavanger og jeg ennå hadde arbeid i Bergen. Fra slutten  av juni bodde vi sammen alle tre. Og fra litt uti juli ble vi sånn fire, fem, da søster Tonje og delvis hennes forlovede, Espen, flyttet inn. Det var en fascinerende tid, der verdener møttes, og vi for sikkerhets skyld også hadde et bryllup å forberede.

Det var mye som stod på, og jeg kom jo veldig godt ut av det. Jeg hadde ferie, jeg kjenner både mor og Olia godt, selvsagt, og jeg hadde ikke noe å stresse meg opp over med bryllupet. Olia hadde det travelt i det som etter hvert ble full jobb, og møtte også forventninger som blivende norsk huseierkone hun ikke var forberedt på. Og mor hadde det travelt med å få lært Olia noen av disse huseierrutinene, samtidig som hun hadde mest å stresse seg opp over av bryllupet, og også gjorde det.

På toppen skulle jeg finansiere huskjøp, det tok sin tid selv etter det så ut til å gå i orden, – og mor skulle finne seg ny leilighet å flytte inn i. Etter bryllupet ble dette stressmomentet, samtidig som jeg også begynte i jobb og måtte jobbe om dagene. Med meg gikk det veldig bra, jeg hadde mest grunn til å være fornøyd med situasjonen, og var også mest fornøyd, selvsagt.

Til slutt fant mor et rekkehus på Klepp stasjon. Plutselig hadde hun kjøpt. Flyttedagen var 30. september, om ettermiddagen, og frem til det var siste innspurt med vår lille storfamilie. Det var noen stressmoment også her, de fleste lå i at det alltid er stress å flytte.

Også dette stresset gikk over. Med hjelp av mange villige hender fikk mor flyttet inn i rekkehuset sitt allerede samme kveld, der overtagelsen altså skjedde om ettermiddagen, og siden den gang har hun fortsatt med innredningen, innflyttingen, nye innkjøp, alt som har med inn å gjøre. Hun har også flyttet ut noe, hun stikker stadig innom og har et eller annet å hente. Som regel nok til å fylle bilen.

Det var veldig snilt av mor å strekke seg så langt for å hjelpe oss med dette huskjøpet. Av den grunn har vi også lagt litt ekstra inn i bursdagsgaven denne gaven. I en alder av 60 år er det vel allerede slik at ting ikke kan gjøre så veldig inntrykk lenger. Man har eller har hatt det meste, og vet at de varige gledene ligger i gode ord og gode minner.

Her er det mor som har gitt mest gaver til oss, med å fylle hele barndommen, ungdommen og etter hvert voksenalderen vår med gode minner.Vi er hele søskenflokken vokst opp med det inntrykk at det finnes ikke andre gleder for mødre, enn de som har med barna å gjøre. Vi var det viktigste i hele verden, og det var så selvsagt at det er først etter vi ble voksne vi har skjønt at det ikke som en naturlov trengte å være slik. Det var en gave vi fikk.

Denne gaven fikk vi av mor og far sammen. Det er den verste tragedien i våre liv at far døde for tidlig. Mor passet så godt til å leve sammen med far, alle hennes egenskaper var slik skåret til at de passet sammen med ham. Nå kommer ikke disse egenskapene riktig til sin rett, og det er noe av det forferdelige som følger med døden til noen som står en så nær.

Men alle disse egenskapene og kvalitetene som mor har, har kommet godt med gjennom et langt liv. Hun har gjort mange at mange rundt henne har hatt det veldig, veldig godt. Det gjelder spesielt alle i familien. Det var det mor satte som det viktigste, og det er her hun har lyktes aller, aller best.

Og hun har vist med alt som har skjedd siden far døde at det kommer til å fortsette.Dette året er det særlig Olia og meg som har nytt godt av hennes raushet, og hennes vilje og evne til å strekke seg langt for å hjelpe andre. Men hun hjelper også de andre, Trude og Tone og deres familier med barnepass, og Tonje og Espen med bryllup, og når det ellers skulle være noe. Hele tiden har det hennes varemerke, som om hun setter sitt liv til for at vi andre skal ha det godt.

I så fall har hun lyktes langt ut over hva noen kan forvente. Vi er henne alle dypt takknemlige. Det skulle være gode ord til henne, men det blir bare en offentliggjøring av at vi har det veldig godt her i familien.

Jeg ønsker henne hjertelig til lykke med dagen.

Mor, Smiler

Bachs fantastiske Goldbergvariasjoner

Det er tradisjon og har vært det i mange år. Hver søndag kveld lager jeg meg en kanne kaffe, setter vestlandslefse i bløt, og finner frem Bachs Goldbergvariasjoner. Det er 30 stykker av dem, de varer noen minutter hver, så sammen med ariaen som er utgangspunktet for variasjonene og som starter og avslutter seansen, blir det 32 spor og en god time. Det er noe av den vakreste og mest avslappende musikken som finnes.

All musikk av Bach er guddommelig. Alle hans verker kan knyttes til historier, at alle er vakre, men akkurat dette er det noe spesielt med. Min inngang til Bach var cello-suitene, det er magisk musikk. Man skulle ikke tro det var mulig å få så mye vakkert og noe så komplisert ut av et instrument med fire strenger, og en bue som kan stryke strengene en og en. Siden har jeg kjøpt det meste, og noen av favorittene har jeg kjøpt dobbelt og mangedobbelt opp.

Den nye måten å høre musikk på med nedlastning og streaming gjør at man får ikke det samme forholdet til platene sine som man gjorde før. Akkurat nå hører jeg Goldberg-variasjonene på Wimp, i en utgave av Andrei Gavrilov. Det er uimotståelig vakkert, selvsagt, men jeg vil aldri få det samme forholdet til denne innspillingen som jeg har til mine egne. Fristelsen vil alltid bli litt for stor til å velge en annen innspilling neste gang.

Jeg har klassikeren, innspillingen som nesten kan kalles den opprinnelige. Det er Glenn Gould, Sony-utgaven fra 1955, i nyutgivelsen på CD, selvsagt. Mine venner ved Grieg-akademiet kunne fortelle meg at Gould behandlet denne musikken polyfont, han var den første som egentlig klarte å spille det som det skulle være. Tidligere pianister har alltid latt den ene hånden dominere, Gould spilte med begge hendene helt ut, slik at de ulike melodiene la seg oppå hverande. Her var det nok noe også om at han spilte variasjonene på et moderne piano, tidligere ble det gjort bare på cembalo, tangentinstrumentet som fantes på Bachs tid og som han skrev verket for. Jeg skal ikke skrive for detaljert fra hukommelsen for år tilbake, kanskje har jeg forandret litt på det de egentlig sa, og musikk er ikke mitt fag, dessverre.

Men jeg er gitt evnen å kunne nyte vakker musikk. Og da er det ikke mange verk som ligger mer parat til nytelse, enn akkurat Goldbergvariasjonene til Bach.