Fly for 2 til Kiev bestilt!

Sommerferien nærmer seg, og vi har i dag gjort deler av vårt, med å bestille flyturen ned til Kiev allerede nå. Den skjer fredag morgen 25. juni, og vi vil lande på Borispol 1435 lokal tid, om alt går etter planen, som det bør gjøre når eneste mellomlanding er København. Det var litt frem og tilbake hvordan vi skulle gjøre denne nedreisen, blant annet hadde Olia lyst til å reise ned litt tidligere for å være litt med familien sin, mens jeg gjerne kunne reist litt senere, slik at vi også kunne være litt med familien min. Resultatet nå er et kompromiss, som ikke føles som noe særlig kompromiss, for i et ekte kompromiss skal noen være misfornøyde, og det er ingen av oss.

Hvordan ferien videre blir er foreløpig litt uklart, her har det virkelig vært mye frem og tilbake, men sånn som det nå ser ut, blir det et opphold i Kiev, før vi reiser ned til Krim og blir der noen uker. Der styrer Olia hvor vi skal være. Eupatoria er et sted hun snakker om, det er på slettelandet, så jeg håper vi får reist litt ned til sørkysten og fjellene også, men det får vi se på. Det ferskeste er at vi også pusler med tankene om å reise innom gamle Russland, og det er i ferd med å bli så konkret at jeg nok kommer til å bestille invitasjon, så får vi se om jeg henter ut et visum i Kiev.

I det hele tatt står det en del reiser og utenlandsturer på programmet fremover. Det er akkurat som om jeg ikke er gift igjen, bare med den forskjellen at nå er jeg gift. Reisene vil ikke bli kjedeligere av den grunn. Tvert i mot vil jeg si uten forbehold.

Utreise
Reiserute
Avgang
Ankomst
fr 25 jun 2010 SK2861
Scandinavian Airlines
Bergen – København Kastrup, Terminal 3
06:00
07:25
Pris: ECONOMY
Bagasje: 20 kg
Måltid: Mat og drikke til salgs
fr 25 jun 2010 SK1738
Scandinavian Airlines
København Kastrup, Terminal 3 – Kiev Borispol
11:15
14:35
Pris: ECONOMY
Bagasje: 20 kg
Måltid: Mat og drikke til salgs

Passasjerer
ID ved sikkerhetskontroll/utgang
Bonusprogram
Hr EIVIND SALEN Voksen
Elektronisk billett:: Visa and Visa Electron **** 1684
EuroBonus 610931529
Fr OLGA SALEN Voksen
Elektronisk billett:: Visa and Visa Electron **** 1684

Reklamer

Med Olia opp Stoltzekleiven

Fjellene i Bergen har det ved seg at man må gå ganske rett opp for å komme opp på dem. Og turterrenget i Bergen befinner seg på toppen, så skal man gå ordentlig tur, så har man å komme seg opp. Det kan bety at turer i Bergen kan bli en liten utfordring for lite turvante. Og Olia som har bodd hele sitt liv i sentrum av Kiev, må nok havne i denne kategorien, mens jeg som har gått turer hele mitt liv, like kategorisk havner i den motsatte. Nå som er gift må vi derfor finne ut av det, og dermed har vi å komme oss opp, som jeg så greit skrev det i starten. I dag valgte vi – det vil si jeg – en av de tyngste oppstigningene som er her i området, beryktede Stoltzekleiven.

Ruten vi gikk i fjellene, sånn cirka. Stoltzekleiven til venstre.

Det skulle være en slags semitur. Første juni skal jeg ha min siste eksamen, og Olia skal ha sin norskprøve tre, det er tirsdag, og det var så å si en tur bare for å lufte oss litt. Riktignok er søndag en turdag, og man bør hvis man kan komme seg ut, men vi tilbrakte nå en gang morgenen, og veide sånn halvveis frem og tilbake. Når man veier slik frem og tilbake om tur, og jeg er med, så vet jeg at det blir, og vi bestemte oss for å ta ut like godt med en gang. Tre timer var anslaget jeg brukte for hvor lang tid den ville ta. Liten sekk ble brukt, rester av gårsdagens middagsmat, appelsin og banan, sjokolade og kjeks, vsjå (det er russisk og betyr «alt»).

En humle på turen, flott fanget av Olia med vårt Nikon D5000.

Som vanlig begynner turen for Olia lenge før den begynner for meg. Det vil si allerede straks. Vi har nå en gang kjøpt dette speilreflekskameraet vårt, Nikon D5000 for kjennere, og Olia er nå en gang begeistret for å ta bilder. Denne gangen begynte fotograferingen like oppi Sandviken, sånn litt mellom Mariakirken og festningen, der med Bikuben, der er det en benk med Rhododendron omkring, og der skulle Olia fotografere meg. Så var vi i gang.

Blomster i forgrunnen, jeg i midten, mer blomster i bakgrunnen. Det er bilder som Olia liker å ta.

Jeg var ivrig etter å komme meg bort til foten av fjellet, og ikke minst opp, Olia var ivrig etter å fotografere alt som var. Vi har forskjellige holdning til fotografering på tur, Olia og jeg, og vi har forskjellige kritierier for hva som er et godt fotografi. Jeg liker naturlige bilder, slike som fanger øyeblikket, slike som fanger situasjonen på kameralinsen, kan man si, jeg liker å fotografere mens den som blir fotografert knapt merker det, og i alle fall ikke gjør noe ut av det. Slike bilder like jeg. Olia mener at bildene må ha Mysl, det er russisk og betyr «tanke». Det må være en idé  bak dem. Hun vil at bildene skal være fine som fotografi, flott komponert, spesielle og interessante også for dem som ikke er med på dem. Så hun vil ha bildene så til de grader oppstilt, og ønsker derfor at jeg skal sette meg på en benk det ikke kunne falle meg inn å sette meg på, fordi det vil bli fine bilder der. Og så vil hun ha meg til å gjøre forskjellige ting, mens hun tar bilder fra forskjellige vinkler. Signaturen hennes er at det dukker opp en plante i forgrunnen eller en grein i øvre del av bildet, og så er selve hovedmotiet lenger bak, mens enda et vakkert bakgrunnsmotiv er bak der igjen. Vi har svært, svært, svært mange slike bilder etter hvert.

Et typisk, kunstnerisk bilde fra Olia. Blomster i forgrunnen, ting i bakgrunnen.

Nåvel, Olia eksperimenterer og finner ut av speilrefleksen, trikser og fikser med zoom-knappen og automatisk og manuel fokus, og er svært mye mer fornøyd med sine bilder enn med mine. Akkurat for denne turen har hun forresten et poeng, hun fikk til mange blinkskudd, mens mine bilder som liksom skulle» fange situasjon», fanget situasjoner man kan spørre seg hvorfor man plent måtte fange.

Et av mine bilder som liksom "fanger situasjonen". Olia spiser en banan på rasteplassen, uskarpt, snålt komponert ogrart lys.

Uansett kom vi frem til foten av fjellet til slutt. Sandvikstrappene kunne begynne. Jeg var forberedt på å spise en appelsin der, ved foten av fjellet, men Olia hadde visst glemt denne avtalen, og gav seg straks i gang med å gå oppover. Vi var imidlertid ikke kommet langt før første pause var ønsket. Her været jeg et kritisk øyeblikk, skal det bli turfolk av oss, må hun få det inn i blodet at det er verdt å gå litt ekstra for å komme til et vakkert sted å raste. Der nede i granskyggene som hun ville stoppe opp, var det uaktuelt. Jeg kjenner Soltzen godt, siden jeg løper her en gang i uken, og jeg vet at første ordentlige sted er cirka en kvarting opp trappene. Så vi måtte fortsette, og jeg fikk oss til å fortsette. Et lite kritisk øyeblikk oppstod da Olia enda en gang ville stoppe opp, og jeg sa nå er det bare rundt neste sving, men husket feil, slik at det var enda en dobbeltsving. Heldigvis oppfattet ikke Olia at øyeblikket var kritisk, og alt gikk bra.

Etter den lille rasten med appelsin og banan gikk Olia riktig så jevnt oppover. Hun hadde et antrekk jeg bare ville foreslå min verste fiende, strømpebukse, Olabukse, t-skjorte og allværsjakke, mens jeg til og med hadde fjernet t-skjorten i varmen. Men Olia er av typen som ikke kan ta av seg en jakke for sitt bare liv, om t-skjorten under ikke er fin, så hun fortsatte trofast og sa hun hadde det bra.

Olia nær toppen av Stoltzekleiven gir inntrykk av å være sliten. Merk t-skjorten under allværsjakken.

For virkelige kjennere hadde vi vår siste lille pause der det er naturlig å hoppe over det øverste trinnet, hvor det er et tre man kan ta tak i og skyve seg opp til et lite platå som er der lenger bak, eller kanskje man bare skal kalle det en sving. Herfra begynner den siste stigningen med steintrapper, og man vil vanligvis være helt utslitt om man tar i. Jeg fortalte Olia at dette stedet er et kjennemerke, og dermed stoppet hun opp. Etter å ha stått der noen minutter, og latt noen andre slitere passere oss, så fortsatte vi. Og derfra fortsatte vi helt til topps.

Olia er over den siste kneiken, og har bare sistemetrene bort til toppen av Stoltzen.

Oppe på toppen rappet jeg fotoapparatet, og gjorde noen av øyeblikksfotografiene mine. De blir riktignok alltid noe mindre øyeblikkelige av at Olia aldri lar seg fotografere uten å gjøre noe med det, så det blir alltid en pussig kombinasjon av liksom-i-farten og oppstilt, men det er bare komisk. Olia kom seg i alle fall helt opp, og var i godt humør mens hun gjorde det. Mer kan ingen forlange.

Olia passerer målområdet på toppen av Stoltzekleiven, og skjønner ikke at det er noe å ta bilde av.

Der oppe overtok Olia fotoapparatet, fotograferte flittig i den praktfulle utsikten, og så var det til å konsentrere seg om nistematen. Jeg har så langt i en bisetning nevnt vi hadde med restemiddag fra i går. Det var Plov, en sentralasiatisk rett med kjøtt, ris og gulrøtter som hovedingredienser, og fantastisk smak på norske fjell. Dette gikk rett hjem, både for Olia og meg. Olia var overlykkelig fordi hun hadde laget noe så godt, og jeg var også overlykkelig for dette. Vi trengte ikke engang varme den opp, den ble spist rett fra isboks med skje, mens vi fra Sandviksfjellet så utover sjøsystemet og øysystemet utenfor Bergen, Øygarden, Askøy og Lindås, fjord, bukt og vik, og havet bakenfor. Det var flott.

Olia tar et mer storslått bilde av meg enn jeg har tatt av henne.

Et delmål i min plan for turen var å vise Olia ruten jeg jogger når jeg er på joggetur. Sentralt i den er at jeg pleier spandere noen minutter som i fint vær kan bli til timer, oppe ved vannet bak Stoltzen. Det er et helt vanlig, nydelig lite fjellvann som vi har så mange av her i Norge, der knauser, skog og fjell vennlig speiler seg, og alt er til for ditt behag. Olia var fra seg av beundring for vannet, og jeg tok det som et kompliment som om det var jeg som hadde laget det. Hun fotograferte iherdig, jeg spiste litt sjokolade, alt var idyll her også. Av kurositeter må med at Olia slo til med 6 fotografier av en enslig stokkand som svømte rundt (her teller jeg bare bildene som ikke ble slettet). Det er forskjell på dyrelivet i verden, det som er vanlig et sted, er eksotisk et annet.

Et av seks vakre andebilder.

Tilfeldigvis falt turen vår sammen med 7-fjellsturen i Bergen, og siste del ned Skrædderdalen gikk i flokk og følge. Olia syntes til og med dette var artig, og fotograferte blant annet en liten kvartett folkemusikkere som satt i grøftekanten og spilte Hardingfele for turgåere som passerte et kontrollpunkt. Selvsagt fotograferte hun også den lille fossen som er der, turen nedover dalen blir jo ledsaget av en sjarmerende liten bekk, og ved en anledning blir den til en oss. Det koster penger i Ukraina, og Olia lo godt av spøken om at her måtte vi betale 30 griven (myntenheten i Ukraina).

Olia vil selvfølgelig ha meg på huk foran den lille fossen i Skrædderdalen.

Tradisjonen tro blir turpostene mine omstendelige, som turene også gjerne blir det. Anslaget på tre timer var tapt omtrent halvveis. Olia var glad da vi endelig kunne sette foten på asfalt igjen, hun syntes nesten det var vel så tungt å gå nedover, og det er jo et poeng, den er jo så bratt at den gir muskler i beina, om den ikke er like slitsom som turen opp. Utgangen av Skrædderdalen (eller inngangen til, om man vil) er ved Mulesvingen barnehage, en av mange barnehager Olia har jobbet ved, og som hun har et litt ambivalent forhold til. Det gjelder ikke akkurat Mulesvingen, akkurat, men bare systemet generelt, og hvordan barnehagene fungerer i Norge, og hva man gjør og ikke gjør. Det er ett av mange kultursjokk Olia har møtt, og er i ferd med å overvinne.

Gjennom hele turen var jeg sprek og fin, og den som presset på for mer fart og mer innsats, og lengre sløyfer. Da vi kom hjem, overtok Olia. Selv om hun hadde all grunn til å være vel så sliten som jeg, satte hun i gang med en overdådig middag, kjøtt og stekte poteter, og så alt sammen blandet i ildfast form til slutt, pluss to salater, den ene nykomponert, som også middagsretten var det. Det sier sitt at klokken ni var den ferdig. Det var en kraftfull avslutning på en kraftfull dag. Jeg hadde strengt tatt mer å gjøre denne dagen, og det er generelt svært sjelden jeg dropper søndagskaffen. Denne dagen ble det imidlertid ikke noe av, jeg sovnet. I sympati med meg mer av nødvendighet for henne, sovnet Olia også.

Typisk positur for Olia i det hun gir alt for å ta et flott bilde.

Navneendring et faktum

På en dag da 17 000 nye nordmenn har gått ut i streik, vi er generelt blitt ganske flinke i dette landet her, til å kreve mer penger til oss selv og andre som ligner på oss – forresten er ikke dette noe som kjennetegner nordmenn alene, noe den fine serien finanskriser som ruller innover oss tydelig viser, enten pengene finnes eller ikke, vil man gjerne ha dem – kom en brev til min kone Olia. Den setningen der var kanskje litt kronglete, og holder ikke den helt greie standarden jeg ønsker å holde. Den har dessuten ingenting med det posten skal handle om å gjøre, men er bare et lite sidespark til alle dem som mener grådigheten griper om seg i samfunnet vårt, som om ikke denne streiken er et utslag av grådighet. Det er kanskje en rettferdig grådighet, men det er rart med det, det er alltid lett å gjøre sin egen grådighet rettferdig, som det også er lett å fordømme andres. Dermed har bisetningen strukket seg over et helt avsnitt, og jeg kan gå over til saken.

I dag kom et brev til Olga Salen.Det var fra folkeregisteret, og inneholdt opplysninger om at nevneendringen nå var et faktum. Hun heter Olga Salen. Det er en gledens dag for oss. Riktignok gir det oss noen pussige problemer, som for eksempel hvilket navn vi skal bestille flyreisen hennes i. Hun heter Salen, men i passet og alle andre hennes papirer, står fortsatt Iurzhenko. Vi har en jobb å gjøre her, i å få endret alle disse dokumentene, i Norge og i Ukraina.

Foreløpig er dette imidlertid arbeid som trygt skal få hvile. Nå holder det å vite at familien Salen, det er Olia og meg, det er oss.

Eksamen og Stand up

Hvis man synes livet er for kort, kan man fylle det med innhold så det rekker til et par stykker. Jeg synes ikke det er spesielt kort og er generelt godt fornøyd med lengden, men synes likevel man kan fylle det med innhold så det rekker.

Prisen er jo at det blir litt travelt av og til, og nå har det på nytt blitt ganske intenst. Jeg er ikke så veldig godt vant med å være gift ennå, det mangler ennå en  måned på året, og plutselig krever min kone oppmerksomhet jeg ikke slipper unna. Eller jeg klarer ikke slippe unna å ønske oppmerksomhet fra henne.

Likevel har jeg altså satset på ytterligere utdanning dette semesteret. Arbeidsgiveren min har generøst gitt meg redusert stilling for å la meg studere fysikk. Og jeg benytter anledningen til å også studere russisk. I går var eksamen i sistnevnte, RUS102 er fagkoden, russisk kultur, politikk og historie må vel litt rundt sagt sies å være innholdet. Jeg har brukt årevis på å sette meg inn i dette, mer enn noe annet er det vel dette jeg har brukt tiden min på. Så selv om jeg ikke hadde fått lest alle pensumbøkene, langt i fra, og selv om jeg siste måned og vel så det ikke har hatt tid til å jobbe med dette, så var jeg bredt, dypt og godt forberedt.

Det er generelt en artig følelse å møte til en eksamen der man vet svært lite om eksamens utforming og hva slags type spørsmål man vil få. Og det er generelt behagelig at man ikke er stresset med pensumlitteraturen, om man har husket å få med seg selv, om de siste detaljer er på plass, om man kan få spørsmål om akkurat det man ikke har lest.

Eksamen viste seg å være utformet slik, at det først var fem småspørsmål man skulle svare på: «Glasnost og perestrojka, vandreutstillerne, slavofili, Russlands føderative inndeling og NEP (ny økonomisk politikk)». Grei skuring. Det var også langsvarsoppgave, der man skulle velge en av tre «1. Russlands ekspansjon fra 1300 – 1700, 2. Russisk modernisme med eksempler fra minst to kunstarter, 3. Sovjetunionens overgang fra tøvær til stagnasjon». Det er greit å sitte med en følelse på eksamen at dette kan jeg, her har jeg kontroll.

Jeg valgte litt utaktisk russisk modernisme, jeg følte det var dette jeg kunne aller best, men dermed ble også ambisjonsnivået for høyt, og jeg skrev som vanlig side opp og ned om alle mulige ting jeg ville ha med, og som jeg syntes var viktig og interessant i en slik oppgave. 22 sider ble det til slutt, og det er klart, selv om mye av det som stod der var riktig og relevant, har det sikkert sneket seg inn noen feil og hjemmesnekrede teorier også her og der, og blandingen må sikkert se ganske snål ut for dem som virkelig kan stoffet, og som har bestemt pensumlitteraturen. Generelt har jeg også en følelse av at de forskjellige instituttene på universitetet ikke ønsker de samme svarene på de samme oppgavene, så selv om jeg har klart meg bra på nordisk og litteraturvitenskap (særlig det siste) om modernismen, er det ikke sikkert det er dette synet på modernismen de ønsker på russisk.

Uansett, denne eksamen var sjarmøretappe, slik alle eksamene har vært det på russisk. Tirsdag er det eksamen i fysikk, det er krise, og selv om jeg kommer til å bruke hele helgen på å sprenglese, vil jeg neppe lære stoffet så godt som jeg selv ville forlangt.

På toppen er det stand up, det er enda et liv. Onsdag – dagen før eksamen – var det ny opptreden på Rick’s, som vanlig med helt nytt manuskript, og i dag skal samme manuskript fremføres en gang til med noen små variasjoner. Det er alltid greit å føle at en slik uke som dette er det få som kan gjøre meg etter, stand up, fysikk og russisk, jeg har liksom følelsen av at denne kombinasjonen er sjelden. Og det får meg til å føle meg ganske vel. Samme hvordan det går på tirsdag.

De som vil se stand up kan komme på Rick’s i kveld klokken 2000.

En overdådig norsk-ukrainsk 17’de mai

En av de første setningene Olia lærte på norsk og i alle fall en setning vi har hatt mye moro av er (som hun husket den): «17. mai er en festlig dag. Da går alle barna opp til slottet og vinker på kongen.» Olia er av gammel russisk adelsslekt, og som sådan er hun mer kongetro enn de fleste vi finner i Norge, en gang skal også vi reise til Oslo 17. mai for å se kongen vår vinke fra slottsbalkongen, og i alle fall hun vil gjøre det i fullt alvor. Den første 17. mai i Norge feiret vi imidlertid i Bergen, men vi forsøkte allikevel å gjøre den så overdådig som mulig.

Forarbeidet var det i alle fall ingenting å si på. Jeg tenkte å sette alt inn på frokosten, og hadde handlet godt inn, her skulle det være ubegrenset tilgang på det meste. Allerede lørdagen måtte vi begynne å åpne de første pakkene med ekstra godt pålegg, siden vi utmerket skjønte at vi ellers aldri ville klare å spise opp alt sammen. Søndag 16. mai fortsatte denne tendensen, jeg forklarte at vi til og med måtte ha rødvin til middag, siden 16. mai også er ganske spesiell når det er dagen før nasjonaldagen.

Så kom altså den store morgenen. Og som det så ofte skjer, så var ikke kroppene helt med på at dette skulle bli en tidlig morgen med kraftig feiring. Vi drakk rikelig med kaffe kvelden og natten før, særlig gjorde jeg det, og det betydde at vi kom sent i seng og sovnet enda senere. Vi var dessuten helt mette. Ytterligere og mer praktiske problem dukket opp da jeg skulle kle på meg findressen, og oppdaget at hele lageret av dresser jeg har listig er lagt igjen forskjellige steder jeg pleier å reise til, det vil si Ganddal og Kiev. Skjorte og slips ble det imidlertid, og den fineste buksen i skapet.

Til frokost kjørte vi prinsippet om overflod, det skal være mye av alt, og ingen grenser av noe. Kaffe og te, melk og juice, rød og hvit vin, alt sammen stod fremme og tilbudt, rødvinen riktignok fordi vi ikke drakk den helt opp i går. Vi hadde to typer brød, og i tillegg noe som vel heter «Ciabatta», hvor vi prompte varmet opp alle sammen, selv om vi nok kanskje ikke kom til å spise dem. Vi var nemlig ikke særlig sultne, deri lå hele problemet, og selv jeg nøyde meg med en skive brød og en halv ciabatta. Desserten rakk vi ikke å tenke på en gang.

Vi hadde også et 17. mai tog å rekke. Det rakk vi ikke. Vi skjønte tidlig hvor det bar i det vi kom ut av huset, og strømmen av folk unektelig gikk motsatt vår retning, det var ingen utenom oss som var på vei til sentrum. Men vi var altså det, og Olia fant stor glede i å fotografere alle slags folk i 17.mai-klær og i 17.mai-feiring. Det er jo en egen stemning 17. mai, der folk går rundt i gatene uten helt å ha noe å gjøre der.

Vi hørte litt 17. mai-tale, så litt på salgsbodene, jeg forklarte Olia at på denne dagen får barna pølse og is, og at vi akkurat denne dagen kunne få så mye av begge deler som vi ville. Vi kjøpte imidlertid ikke noe sånt, vi nøyde oss med å se, og gikk også ned og så på båtene som lå til kai på Bryggen, det var i det hele tatt ganske vakkert.

Vi var invitert til lunsj hos Kristin og Håkon med familie, og vi skulle med glede kommet, om det ikke hadde vært litt praktiske vanskeligheter med transporten. Det var særlig utsiktene til å først måtte ta buss, så gå gjennom en tunnel, som avskrekket Olia lite grann. Da var det mer fredelig å gå hjem, og invitere en ny venninne som Olia har fått her i Bergen, og som jeg også har fått siden jeg nå en gang er gift med Olia. Venninnen heter Natalia, er også fra Ukraina, og Olia traff henne på norskkurs hvor de var på samme gruppe. Natalia har prøvd seg utenfor Ukraina i mange år, og har bodd både i Tyskland, Østerrike og Danmark før hun nå i to år har prøvd lykken i Norge. Den videre lykken her står mye og faller på hvordan det gikk på Bergenstesten 24. april, som også Olia prøvde på og er nervøs for. Natalia har imidlertid litt større grunn til å være nervøs, siden hennes visum avhenger av at hun får studieplass i Norge, og studieplass avhenger av Bergenstest. Olias visum avhenger av at vi forblir gift, og er således helt trygt. Vi holder sammen og er lykkelige.

Til besøket var vi begge sultne og opplagte, og nå kom endelig all maten virkelig til sin rett. Nå var også Olia inspirert til å servere den ordentlig, og den kom på flotte fat artig dandert, og hele tiden mer og mer, akkurat som jeg vil ha det. Hun hadde laget ris, ekstra, og røkelaksen vi hadde kjøpt inn ble rett og slett helt utmerket med denne risen, litt sitron, egg og agurk, og litt smakstomat. Det var en rekke med andre ting også, må vite, og Olia sørget som en god, ukrainsk vertinne for at ikke bare fatene, men også tallerknene var velfylte. Natalia var også veldig glad at vi til og med hadde litt ekte ukrainsk champagne å tilby, og vi skålte som seg hør og bør på russisk vis med en lang tale om beste ønsker, god helse, godt liv og alt godt, og hadde det i det hele tatt veldig hyggelig. Og praten gikk i hverdagsspråket her i huset, det er russisk.

Flott dekket opp til ukrainsk-norsk 17. mai

Helt til slutt på kvelden gikk vi ut og så på fakkeltoget. Også det gjorde vi altfor sent, og med en optimistisk tro på at vi ville finne Henriette der ute, hun hadde invitert oss. Og optimismen slo til, vi fant henne helt uten videre, og stod med henne og så på fyrverkeriet. Henriette og Olia er i mange avgjørende spørsmål for dem begge to fullstendige motpoler, men kommer allikevel merkelig godt overens,så det ble også en hyggelig avslutning på dagen og kvelden.

Russisk sjakkamp mellom Karpov og Iljumzjinov

Jeg spanderer en post i en travel tid på en ganske spesiell kamp som utspiller seg i sjakkverdenen for tiden. Normal rapporterer ikke denne bloggen så mye om sjakk, det finnes nok av nettsider som gjør det, men denne gangen er det nyheter som skrenser bredt innom russisk kultur og måte å gjøre tingene på, og det er denne bloggen opptatt av. Jeg skal i denne posten skrive om presidentvalgkampen i det internasjonale sjakkforbundet, FIDE, kampen står mellom den gamle, ærverdige verdensmester Anatolij Karpov og den sittende presidenten både i FIDE og den russiske republikken, Kalmykia, Kirsan Iljumzjinov. Man trenger ikke akkurat være sjakkinteressert for å finne glede i den valgkampen. Tvert i mot inneholder den allerde så mange utrolige hendelser, at det hjelper å ikke interessere seg noen ting for sjakk, slik at man får betraktet det hele på avstand og med sinnsro.

Begge kandidatene kommer fra Russland, og skal være godt vant med russiske spilleregler. Anatolij Karpov har kjørt løpet, han var partiets yndling under Sovjettiden, partiboken var i orden og han representerte partiet og staten forbilledlig både i personlighet og opptreden. Han skrev oppgave på universitetet etter han var blitt verdensmester i sjakk, om «Arbeiderenes fritidsproblemer i den fullendte kommunismen», eller noe i den stilen. Boken hans «Den niende rad», om hans vei til tittelen, er rett og slett førsteklasses lesning om hvordan en sovjetborger med tro på systemet fremstiller det for sine egne. Man skal lese mye vestlig skrevet litteratur for å oppnå samme innsikt. Karopv var også godgutten innen det internasjonale sjakkforbundet FIDE, og møtte blant annet utfordrer Kasparov til kamp om verdensmestertittelen under ganske de samme betingelser som han nektet å stille opp mot den gamle verdensmesteren, Bobby Fischer, med. At Karpov ble forfordelt er ikke engang kontroversielt å skrive. Så brøt som kjent Sovjetunionen sammen, og Karpov har som mange andre vist seg dyktig i å snu seg fort, og fremstår nå som en sann og evig demokrat. Presidentvalgkampen hans og nettsiden hans låner ikke så rent lite fra en mer berømt og kanskje også sannere demokrat, Barack Obama.

Kirsan Iljumzjinov er fra den autonome republikken Kalmykia i det norvestlige hjørnet av Det Kaspiske hav. Som Kalmyker flest ble hans foreldre deportert av Josef Stalin, og lille Kirsan vokste opp i hovedstaden Elista da de fikk lov til å vende tilbake. Han bygde opp sin vanvittige rikdom i de begivenhetsrike årene fra 1990-93, da Boris Jeltsin skulle innføre markedsøkonomi, og i stedet innførte et system der folk i rette posisjoner kunne forsyne seg grovt av statsrikdommene. Iljumzjinov brukte sin rikdom som mange andre også brukte den, til å skaffe seg politisk makt. I 1993 ble han president i Kalmykia, og han har vært det siden, til tross for at konstitusjonen uttrykkelig forbyr ham å sitte så mange perioder som han har gjort. Det er tunge spekulasjoner i at han har hatt en god hånd over republikkens statseiendommer i løpet av presidenttiden. Han har i alle fall blitt ustyrtelig mye rikere, og det er ikke lagt frem noen andre gode forslag om hvor pengene skulle komme fra. Og på beste russisk vis finnes ikke noen innsyn i det hele tatt. Det samme gjelder for sjakk, hvor Iljumzjinov har vært president i FIDE siden 1995, og rundhåndet har delt ut enorme pengebeløp i deltakerpremier og andre utgifter i forbindelse med store sjakkturneringer. Til gjengjeld har han fått turneringene akkurat som han har ønsket dem, og ingen kritikere har evnet å stable tilsvarende pengesummer på beina.

Dette er altså presidentkandidatene i det kommende valget. En nokså samlet sjakkverden stiller seg bak Karpov, forståelig nok, siden det har vært nok av skandaler og kontroverser i løpet av Iljumzjinovs langvarige presidenttid. De største kontroversene knytter seg til VM-syklusen, der vår egen Magnus Carlsen også er involvert. Reglene om hvordan man spiller seg frem til en tittelkamp blir gjerne forandret flere ganger underveis i kvalifiseringen. Det har flere ganger hendt at hele tittelkampen blir avlyst, ofte er en annen utfordrer enn den som vitterlig har kvalifisert seg hentet inn, og folk som vitterlig er utslått får visst lov til å være med igjen allikevel. Utenom dette har det vært innført en del regler som faktisk har vært med på å gjøre at jeg selv ikke spiller aktivt lenger, men som det kan være delte meninger om, alt etter hva man legger i at sjakk skal være en seriøs og profesjonell sport. Blant annet er det innført doingtester, hva nå sjakkspillere skal dope seg etter eller med, og det er strenge regler om at man må møte i tide og ha mobilen av, og fullt av ting man må sette seg inn i om man ikke skal tape partiet. Men det er greit, det er for spesielt interesserte.

Som en liten apertif til valgkampen vil også jeg hente inn historien om at Iljumzjinov på 90-tallet ble hentet av romvesener fra sin leilighet i Moskva, og tilbrakte noen timer med dem i romskipet hvor de «utvekslet ideer» på et språk Iljumzjinov ikke vil gjøre helt rede for hva var. Slike historier går langt over grensen for hva jeg finner alldeles pinlig, og bare vil late som ikke eksisterer. Men den finnes over hele internett, og den blir brukt av Karpov i valgkampen, «hvordan skal noen ta sjakk seriøst, om de finner ut at sjakkpresidenten har vært bortført av romvesener?» Historien har også fått en viss politisk betydning i Russland, hvor et medlem av dumaen har skrevet til presidenten og bedt ham undersøke saken nærmere. Om en høyerestående politiker har vært bortført av romvesener kan han ha avslørt statshemmeligheter, og generelt bør det utformes retningslinjer for hva en politiker skal gjøre om han blir bortført av romvesener. Det er for dumt.

Da er det mer interessant ut i fra et russisk perspektiv hvordan Iljumzjinovs viktigste støttespiller i det russiske sjakkforbundet, Arkadij Dvorkovitsj, tidlig gikk ut og sa forbundet nå hadde valgt sin kandidat: Iljumzjinov. Det ble regnet som et hardt slag for Karpov, for hvordan skal en kandidat vinne støtte fra sjakkverdenen når han ikke engang er støttet av sitt eget forbund? Det ble sågar reist tvil om Karpov i det hele tatt kunne stille, om det var gyldig kandidatur om et annet forbund nominerte ham. Karpovs støtteapparat hadde imidlertid et rimelig godt forsvar mot dette tilsynelatende harde slaget. Det russiske sjakkforbundet hadde nemlig ikke foretatt seg noe som helst, og erklæringen fra Dvorkovitsj var et rent soloutspill. Det ble nå nylig holdt et møte i forbundet, hvor 17 av 32 medlemmer nominerte nettopp Karpov som sin kandidat. Etter hva jeg har forstått var det enstemmig blant de fremmøtte. Nå var det imidlertid Dvorkovitsj som kontret, og hevdet møtet var ugyldig siden det manglet formann, og han selv hadde avholdt et tilsvarende møte på samme tid, men et annet sted. På dette møtet ble Iljumzjinov nominert. Dvorkovitsj erklærer selv at også hans møte og nominasjon var ugyldig, siden det var for få fremmøtte medlemmer. På møtet deltok bare han selv.

Slik foregår politikk i sjakkverdenen, og i Russland. Man kan bli forundret over å følge med. Iljumzjinov og støttespillerne hans fører et språk så grovt at det minner om skoleelever som nettopp har lært noen retoriske triks, mens Karpov helt klart har bedre rådgivere og skribenter til å forsvare seg. Iljumzjinov har nettopp gått ut med en offentlig erklæring der han fordømmer vedtaket i møtet hvor Karpov ble nominert. Etter sigende skal dette møtet ha blitt avholdt mer eller mindre i hemmelighet, møtested og tidspunkt ble flyttet like før avholdelsen, og ikke alle ble informert. Han angriper i samme slengen Karpov og støttespilleren hans, Kasparov, for på ny å ville splitte sjakkverdenen, slik de gjorde på 90-tallet, og får elegant flettet inn at den ene av dem vil bli president i Russland, den andre i FIDE. Karpovs leir har allerede forsvart seg, og tilbakevist påstanden om at møtet ble flyttet og hemmeligholdt. Tvert i mot var det Dvorkovitsj som plutselig forandret møtetid og møtested, og således altså holdt sitt eget møte inne på sitt kontor.

Alle disse tingene kan altså se ganske morsomme ut. Men det er altså presidenten i en republikk i den russiske føderasjonen som deltar, og jeg mener mye av det som skjer her er representativt for hva som skjer i russisk politikk, også på det aller høyeste nivået. Jeg har i posten ikke skrevet noen ting om korrupsjon. Samtlige vet det foregår, men ingen er i stand til å bevise noe, siden pengestrømmen er så ugjennomsiktig og ingen vet verken hvor pengene kommer fra eller går. For å vinne frem i dette systemet må du spille samme spillet, og det er vanskelig å se hvordan en ordentlig «good guy» skal kunne klare det. I valgkampen om presidentvervet i FIDE ser det ut som gamle Karpov har klart å ikle seg rollen, noe som bare viser at han er i stand til å kjøre løpet helt ut: Den tidligere sovjetyndlingen er nå fullt ut amerikanisert.

Syk til eksamen

Det er sjelden det passer å bli syk, og mange ganger er det slik at man blir syk når man føler det ikke passer i det hele tatt. Det er som om kroppen stiger inn og sier sitt, her i fra overtar jeg, fra nå av tar vi det med ro. Slik fikk jeg det nå, 1-2-3-4 og ta gjerne med 5 dager, midt mens programmet var så tettpakket at jeg selv frisk ikke ville klare det. Fra lørdag av viste termometeret feber, og halsen var vond, og appetitten borte.

Mai er eksamenstid. Og selv om jeg var en flittig student også i studietiden, setter jeg nå nær poengrekord og eksamensrekord, med til sammen fem eksamener i fysikk og russisk. Det begynte i dag med russisk, og fortsetter hver uke fremover. Først er det to til i russisk, så kommer de to i fysikk. Eksamen i fysikk er et tilbud jeg har fått fra arbeidsgiveren min, jeg er frikjøpt til å studere litt, og må selvsagt gjøre det ordentlig. Russisk har jeg lenge studert på egen hånd, og vil nå bare formalisere kunnskapen.

Da sykdommen satte inn lørdag hadde jeg fullt leseprogram i fysikk. Jeg ville gjennom ett kapittel i læreboken til dagen, i tillegg til at jeg skulle skrive og levere oppgave om en av fysikkens store oppdagelser gjennom eksperimenter. Russiskeksamenen jeg skulle ha i dag, var allerede tvunget inn på et sidespor.

Sykdommen slo meg imidlertid mer eller mindre ut. Et forsøk på å overvinne den og ta en tur i det – riktignok kalde – finværet i Bergen søndag, gjorde bare alt verre, og feberen høyere. Samme søndag skjønte jeg oppgaven ikke ville kunne bli levert innen fristen, som var den helgen, og mandagen skjønte jeg at også eksamen kunne være i fare.

Tirsdag morgen hadde jeg fortsatt feber, og var nødt til å ta noen forholdsregler. Jeg undersøkte hvordan det er med sykdom under eksamen. Pussig i denne internettverden, så er det lettere å finne svaret ved å søke på Google, enn ved å søke på universitetets egne sider, der blir man bare frustret. Gjennom Google kom man på første forsøk frem til riktig sted – på universitets sider. Det var hele reglementet lagt ut. Et enkelt ordsøk på det ganske store utlagte dokumentet gjorde meg trygg på rettighetene noen øyeblikk senere, det blir eventuell kontraheringseksamen til høsten. Jeg kontaktet for sikkerhets skyld instituttet, som var hjelpsomme og skrev en fin mail med full informasjon.

Så var det til legen. Men der viste det seg at jeg har en fastlege jeg er fornøyd med, i alle fall av denne grunnen: han var slett ikke interessert i å skrive ut noen sykemelding på grunn av litt feber og en skarve vond hals. Sånn skal det være, jeg var helt enig, og med resept på litt tynge paracet, var jeg nå helt innstilt på å ha eksamen.

Lesing ble det imidlertid meget smått med. Hele denne russiske eksamenen er jo litt spesiell for meg. Jeg har vært på en eneste forelesning, og da bladde jeg litt i læreboken til en av medstudentene i pausen, og det er hva jeg vet om hva de andre har gått i gjennom. I slutten av mai hadde Olia og jeg også besøk av et par, også de norsk-ukrainsk, som studerte russisk, og jeg snakket litt med dem. Generelt blir ikke eksamensoppgaver lagt ut, men man kan ane hva det går i, det er grunnleggende grammatikk, fyll inn, forklar og oversett.

Det var i alle fall det jeg var innstilt på, hvis jeg da i det hele tatt var innstilt på noe. Jeg leste så vidt gjennom noen skriveregler i går kveld, og helt raskt gjennom litt regler for russiske substantiv og russiske verb, og så litt preposisjoner, i dag morges det samme. Så var det til å ha eksamen.

All ære til russisk institutt som fortsatt kjører eksamen uten hjelpemidler. Forhåpentligvis vil de alltid fortsette med det. Levende språk må man jo kunne bruke uten å måtte slå opp i ordbok. Jeg møtte motivert opp i frikirken i St. Olavs vei 10, der eksamen skulle være. Buss 90 brakte meg dit. I bagen hadde jeg alt hva man måtte trenge av mat og niste. Da eksamen ble utdelt fikk jeg eksamensmodusen fullstendig, alle kroppens normale funksjoner blir satt ut for en stund. Denne stunden varte for meg i dag tre timer. Det var halvparten av de seks timene som var satt opp. Jeg var da også så godt som ferdig, om jeg ikke hadde gått omveien å kladde den ene av oppgaven, i stedet for å føre den rett inn, som jeg like gjerne kunne gjort. Det var en ganske kort eksamen til så mye tid, veldig kort, egentlig. Mange var ferdig tidlig.

Jeg var også ferdig tidlig. Men etter klokken tolv var jeg sliten, og måtte sitte lenge og slappe av og ta det med ro for å kunne se ordentlig gjennom oppgaven at jeg ikke hadde gjort noen altfor dumme feil. Da det var gjort, gikk jeg ut, ringte straks Olia, og så møttes vi ved lille Lunggårdsvann, hvor vi spiste mer av maten, og hun så litt igjennom oppgavene og besvarelsen min. Alle dumme feil var slett ikke tatt bort, men så mange var heller ikke igjen til at jeg ikke har bestått og vel så det.

Og nå blir jeg friskere for hver time som går, og er klar til å hente meg inn fysikken og ta med meg det faget også, ordentlig.