Huawei P30 Pro

Jeg pleier alltid å legge inn en post med personlig anmeldelse av data og teknikk jeg kjøper. Med Huawei P30 Pro tok det litt tid fra kjøpet til innlegget, noe som bare gjør at jeg har fått prøvd den bedre.

Helhetsvurdering

Dette er en superb mobiltelefon. Det har man lett for å si, for hver eneste telefon man kjøper, men jeg føler nå jeg har tatt et skritt videre fra Sony Xperia z5 som jeg hadde sist. Den var flott som ny, men den eldtes dårlig. I det siste var det kommet et eller annen permanent graps på linsen, så den tok ikke gode bilder under noen forhold, og i tillegg var det begynt å bli akkurat litt vanskelig å lade den. Etter to kjøp av Sony, så skifter jeg nå merke. Det er en fornøyd kunde som kommer til Huawei.

Jeg må også si at jeg ikke er skremt av at Huawei sammen med resten av Kina kommer i en slags handelskrig med USA. Jeg tror det er nettopp det det er, en handelskrig, og jeg tror at med pengene som står på spill mellom verdens to største økonomier, så vil begge parter besinne seg. Jeg er heller ikke mer redd for at Huawei og Kina skal spionere på meg, enn at Apple og USA skal gjøre det. Jeg tror også dette er en del av handelskrigen, og at det koker ned til noe så enkelt som at amerkianerne vil at vi skal kjøpe produktene fra dem eller deres venner. Når Kina ikke vil inn i folden,kjører USA hardt og tungt på.

Det var politikken. Nå til telefonen. Den er superrask, har en rekke finesser, og den har et mobilkamera som gjør telefonen til et fotografiapparat. Det er makeløst hva den får til.

Batteri

Batteriet holder sånn vanlig lenge. Telefonen er flink til å gi beskjed når det er apper som kjører i bakgrunnen, og tapper batteriet, men det er sikkert alle telefoner i våre dager. Det store plusset med denne telefonen og batteriet, er at det går så raskt å lade den. Du rekker virkelig å få fylt opp så det monner, om du har tilgang på en stikkontakt et kvarter. Det er ikke sånn at du må vente i timer til den er fulladet. Det er ikke sånn at du må lade den over natten. Du kan stå opp, og lade den ganske godt før du går på jobb, hvis du har litt tid, der, eller du kan gjøre det når du kommer hjem, mens du spiser middag og leser avisen etterpå, eller hvordan det nå er du legger opp dagen din. Uansett er det veldig praktisk å ha en telefon som er så kjapp i ladingen. Andre finesser er at du kan lade trådløst og bruke din telefon til å lade andres. Ikke noe av dette har jeg forsøkt, riktignok.

Kamera

Det er dette som er telefonens store beholdning. Mange har skrevet om det, og det er virkelig helt sant. Fotografiene er fantastiske. Og de er det i en rik og bred skala, der denne telefonen er helt overlegen alle andre telefoner jeg har sett, og faktisk er i stand til å konkurrere med de dedikerte kameraene jeg har (Sony rx100v og Nikon Speilrefleks). Jeg kan fysikk, og vet at en telefon med flat linse aldri kan konkurrere med et fotoapparat hvor linsen har dybde, men Huawei har virkelig gjort imponerende arbeid for å kompensere. Metoden de bruker er selvfølgelig at de har flere linser som arbeider sammen, og det er forunderlig hvor godt de får det til.

1. Nattbilder

Telefonen er rett og slett utrolig på å ta bilder i mørke forhold. Den får bedre bilder enn øynene, særlig hvis du er i stand til å ha den helt i ro på et stativ eller en fast flate. Man er selvfølgelig også avhengig av at objektet holder seg i ro. For å ta bedre bilder i dårlig lys, må kameraet få tid til å ta i mot det lyset som er. Om objektet bevger seg, går det ikke. Da blir den delen som beveger seg, uskarp. Det er fysikkens lover, den finnes ingen vei rundt, da må man kompensere med at datamaskinen regner ut hvordan det antagelig skulle være, og da kan det aldri bli så godt som når den tar bilde av sånn som det faktisk er. Men denne telefonen fikser også bevegelse bedre enn andre. På kvelden er det rett og slett lurere av meg å bruke telefonen, enn det dedikerte og svært gode kompaktkameraet Sony rx100v til å fotografere med. Og kameraet er supert i alle kategorier mørkefotografering. Fra det helt mørke til det ganske mørke, fra mørke med lys rundt, til mørke uten spesielle lyskilder. Det er rett og slett utrolig hva dette kameraet fikser. Prøv selv.

2. Zooming

Man kan jo spørre seg hva som er vitsen med å zoome 50 ganger, når mesteparten er digitalt, men også her gjør Huawei rett og slett et bedre arbeid enn konkurrentene. Det går an å få meningsfylte fotografier på den avstanden. Det er en slags telelinse uten å være det. Bildene blir ikke skarpe, naturligvis, men skarpe nok til at man ser helt tydelig hva det er, og man ser langt flere detaljer enn øyet klarer, på den avstanden. Huawei har denne funksjonen «Hold kameraet i ro mens bildet gjøres skarpere», som den bruker både ved vanlig fotografering og ved spesielle forhold. Som zooming. Da bruker den tid på å samle inn mer lys, og pusle bildet bedre sammen. Om du med kameraet eller objektet beveger seg, så tar den hensyn til det, og setter sammet et ganske godt bilde av objektet sånn det var, i det du fotograferte det. Prøv selv. Det er ganske utrolig.

En annen fantastisk mulighet kameraet gir med zoomingen, er zooming i motsatt retning. Det blir zooming bakover, som om du trekker deg lenger unna. Nydelig om du vil ta bildet av partneren din på andre siden av bordet, og også vil få med deg maten. Eller når du vil ta et bredt oversiktsbilde over byen eller landskapet. Denne muligheten har ikke andre kameraer jeg har.

Beslektet med zooming er kanskje funksjonen Super makro, der det går an å ta skarpe nærbilder langt nærmere enn andre mobiltelefoner kan. Den er nyttig om du vil ta bilder av blomster eller insekt, og insektet holder seg i ro. Det blir utrolig gode bilder, og du vil se detaljer i planten din du ikke engang har tenkt på.

3. Andre finesser

Kameraet tilbyr også de andre finessene man forventer av et supermoderne fotoapparat. Her er filter, her er sakte film, her er levende bilder, her er en fin portrettfunksjon, der bakgrunnen gjøres uskarp når man tar bilder av mennesker, og her er muligheten til å bruke det de kaller «profesjonelle innstillinger», for dem som ikke vil ha det helautomatisk. Man kan få alle superinnstillingene med det de kaller monokrom, svart hvitt, og man kan ta bilder i tidsforløp, om man vil ta bilder av skyene som beveger seg, eller blomsten som åpner seg om morgenen. Her må man riktignok kunne legge telefonen fra seg. Og det går ikke an å justerere tidsforløpet, i hvert fall ikke som jeg har funnet ut.

Helhetsvurderingen av kameraet er uvirkelig bra til at dette er en telefon. Jeg ser noen prøver seg med at i gode forhold tar andre mobiltelefoner bedre bilder. Sånt er smak og behag, og i gode forhold tar alle telefoner gode bilder, og har gjort det i årevis. Det er når den blir testet at det gjelder, og her smadrer Huawei konkurrentene. Vil man ha høyoppløslige bilder får man dem helt opp i 40 Mb, da har man ikke stort mer man skal be om. Vil man ha telefonen med det beste kameraet, vil man ha denne. Så enkelt er det.

 

 

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

  • Fantastisk kjekk og rask maskin
  • Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

  • Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
  • Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

NAD C568 – ny CD-spiller!

Trygt unna enhver black friday og den slags type ting kjøpte jeg i går en god CD-spiller. I studietiden i Bergen hadde jeg på hybelen en forsterker og radio fra NAD, med en gammel multi CD-spiller jeg kjøpte i Tyskland på 90-tallet en gang. Samlet var prisen på det omtrent 10 000 kroner, ikke godt å huske.To store høytalere hadde jeg også. Det har alltid gitt god lyd til god musikk.

Da jeg flyttet hjem i barndomshjemmet arvet jeg også min avdøde fars stereoanlegg. Det var betraktelig dyrere, kanskje 5-gangeren det jeg hadde, det er ingen som vet lenger. Det var fra Thule, og det spilte helt nydelig når det virket. Men det var gjennom hele sin levetid store problemer med det. Forsterkeren gikk veldig fort varm, og CD-spilleren hadde etter hvert flere og flere CD.plater den ikke ville spille, eller som den bare spilte med hakk og stopp og hopp. Etter hver gikk det i stykker, og ble ubrukelig. Først radioen, på grunn av den syke «omleggingen til DAB», så forsterkeren, da den til slutt «gikk varm» for godt. Og så, nå nylig, CD-spilleren, da jeg glemte å slå den av for en god stnd.

Denne høsten er det derfor gått med streaming. Men det er ikke noe for meg. Jeg er av den generasjonen som ennå syntes det var kjekt å eie musikken, vurdere å kjøpe plater, og så kjøpe dem. Det der med at når man har lyst til å høre, kan man sette på neste sekund, er ikke noe for meg. Jeg vil ha den følelsen av å ta CDen ut av coveret, sette den i spilleren, og spille. Jeg har lyst at musikken skal være min, og jeg synes det er verdt å bruke penger på.

Derfor er jeg også villig til å legge litt i det, når CD-spilleren og forsterkeren skal skiftes ut. På veien kan jeg ta med at radioen blir ikke skiftet ut, med meg har norske radiokanaler gjort det selvskudd, å dytte meg over til nettradioer, der det trauste og veldig norske norske konkurrerer med BBC, tyske kanaler og Sveriges radio. Jeg kommer aldri til å kjøpe DAB. Det har jo også å gjøre at jeg har lett for å bli gjenstridig med å gjøre ting jeg blir tvunget til.

Med forsterker kjøpte jeg NAD C388, inkludert Bluesound. Den har mange finesser jeg ikke får brukt, jeg er fornøyd når musikken blir spilt, og den gir god lyd. Kanskje vil jeg bruke nettmuligheter og trådløse muligheter etter hvert. Kanskje vil jeg utvide med flere høytalere. Akkurat nå har jeg ikke behovet. De analoge høytalerne fra min avdøde far gjør jobben. De er prima vare, og gir utmerket lyd.

Så nå i morges var det å koble til CD-spilleren C568. Jeg er glad i tekniske ting, det må jeg si, men jeg kan ikke fordra å koble opp. Selv om jeg kjøpte den i går, koblet jeg den ikke opp før i dag, og selv da var det sånn at jeg også tenkte det kanskje var like greit å vente litt til. Jobben er jo ingenting. Det er bare å ta bort den gamle spilleren, sette i akkurat de samme kablene og ledningene, og så finne ut av hvilke knapper man skal trykke på for å få til – spill!

Det tok meg et kvarter. Den optiske kabelen jeg hadde kjøpt til flere hundre kroner fikk jeg ikke til. Jeg fant ikke ut av hvor den skal være i forsterkeren. Men de analoge gjør jobben, enn så lenge. Jeg har satt på noen lieder av Schubert. Jeg har tenkt å studere tysk. Ute er det ennå mørkt. Godlyden fyller stuen. En halv meter unna meg er en kaffemaskin som lager god espresso med et knappetrykk. Da har jeg det som jeg vil ha det. Andre kan gjøre som de vil.

God morgen! God lyd!

NAD C388 med bluesound

Da jeg flyttet hit i huset arvet jeg det gamle, flotte og dyre stereoanlegget til far. Det er så flott at mor forteller om hvordan han solgte det til oss var med hjem, for å sette det opp og fortelle hvordan høytalerne måtte stå. Jeg er ikke sikker på merket, annet enn at de ikke selger det lenger, men jeg er sikker på at det er en veldig flott lyd og gir en veldig flott lyd, så lenge det virker.

Men det var hele tiden en del problemer med det. Forsterkeren gikk lett varm, og om man glemte å skru den av etter bruk, eller ignorerte det, så gav den fra seg en bankende lyd. Ofte måtte den inn til service og reperasjon, annerledes min NAD fra studenttiden, som har virket ufortrødent siden jeg kjøpte det på midten av 90-tallet. Nå i høst streiket den for godt.

Så det var å kjøpe en ny. Valget falt på NAD C388 med bluesound. Jeg liker at når jeg først kjøper, så skal det være skikkelig. Den er kjøpt på HiFi-klubben, og det var helst prisklassen som gjorde at jeg falt på denne. I samme prisklasse var det en ren analog forsterker. Disse kan kobles til digitale bokser og duppedingser for å spille av Spotify og andre tjenester fra nettet, men jeg valgte å heller ha dette innebygd i selve spilleren. I tillegg utvidet jeg med bluesound, selv om jeg egentlig ikke har bruk for dette ennå.

Min bruk av spilleren er klassisk musikk og klassisk rock og populærmusikk. Musikk betyr mye for meg, så jeg vil gjerne at det skal være skikkelig, og jeg er villig til å investere litt også for følelsen av at det jeg hører er bra. Jeg er vokst opp med CD, og bruker ennå CD. I små perioder har jeg hatt Wimp, Tidal og Spotify, særlig når det har vært velkomsttilbud, men denne måten å spille av musikk på, er ikke for meg. Jeg liker å eie musikken. Og jeg liker følelsen av å spille av en CD jeg selv har kjøpt. Men jeg er ikke fanatisk, og har selvfølgelig som alle andre stor glede av at enorme mengder bra musikk nå ligger fritt og lett tilgjengelig på forskjellige nettjenester.

At et så dyrt anlegg spiller bra er en selvfølge. Teknikken har beveget seg siden far kjøpte sin forsterker på 90-tallet. Den viktigste endringen er at dagens teknologi produserer samme kvalitet for atskillig mindre kraft, slik at strømforbruket går ned og varmeutviklingen ikke er så stor. Således har denne forsterkeren ingen av de problemene den gamle hadde. Den blir aldri varm, og den skrur seg av selv om man skulle glemme å gjøre det. Lyden er helt utmerket.

Det var lite grann problemer for meg å koble den til, og sette den opp til å virke. Årsaken er ganske banal, spilleren står naturlig nok med koblingene inn mot veggen vår, og i dårlig lys koblet jeg ledningene til phono-utgangen. Da blir det ulyd. Denne utgangen er den første, og den som er naturlig å koble til når man ikke ser skikkelig, så her er en ubetydelig detalj de kanskje kunne gjort annerledes. Når koblingen først er gjort, virker det selvfølgelig helt fint og uten problemer.

Bluesounden er vanskeligere å få til. De har montert et kort for meg, til et par tusenlapper, og jeg har lastet ned en app for å få det til å virke. Men jeg har ennå ikke greid å koble det til nettet mitt. Jeg har prøvd litt, og også hatt en kyndig venn på besøk, men vi får det bare til å virke på Bluetooth. Her hadde jeg nok greid det, om det bare hadde betydd noe for meg. Så lenge jeg spiller musikken fra analog CD, er det imidlertid ikke så viktig, og jeg lar det være til det kommer over meg igjen. På sikt, og i en annen livssituasjon, tenker jeg kanskje å spe på med litt trådløse høytalere rundt i huset. Den muligheten tilbyr Bluesound.

De som går og tenker på det, og har råd til det, kan trygt kjøpe.

iPad pro 2, 10´5

Jeg har kjøpt Apples nye nettbrett, det som liksom skal erstatte PC, og jeg har hatt det i bruk et par uker. Flere nettsteder på alle verdens språk anmelder brettet etter å ha brukt det et par dager, og justerer marginalt siden for å få en ny og fersk dato på testen. De er også profesjonelle testere, som har som jobb å teste nettbrett og andre dingser og å skrive om det. Jeg er en vanlig forbruker, og har kanskje noe å tilby på den måten. Hvordan fungerer nettbrettet for meg?

Mitt forrige nettbrett fra Apple var en mini fra 2012, den første minien som kom, og den har i lang tid merket alderdomssvakhet, og er veldig treg å jobbe med. I tillegg har den knust skjerm, ikke bare en, men to ganger. Så den var moden for skifte.

Jeg tror ikke på at det går an å skifte ut PC med nettbrett. Det er knapt nok en ønskedrøm. For meg vil nettbrett være nettbrett, PC være PC. De vil ha forskjellige bruksområder, og har man råd til det, som nordmenn flest har, kan man godt unne seg begge deler. Som PC er dette nettbrettet bare brukbart som erstatning, når man er på reise eller i bevegelse, og vanlig PC er tungvint å ta med seg. Tastaturet som følger med nettbrettet – for en god pris – fungerer bra, men ikke i nærheten av sånn det fungerer på en bærbar PC. Jeg har tidligere skrevet om et forsøk på å gjøre PC om til nettbrett. Jeg tør ikke uttale meg om hva som fungerer best, eller dårligst, om det er PC som vil være nettbrett, eller nettbrett som vil være PC. Den slags er kun når alternativ ikke finnes.

Apple iPad pro med tilbehøret man nesten må ha med, for å utnytte potensiale, koster dryge penger. Jeg kjøpte tastatur og penn, og minne på 256gb. For det måtte jeg ut med temmelig mye penger. Det har jeg råd til. Men Apple vet å ta seg betalt. Det er særlig tastaturet, pennen og det ekstra minnet som svir av de dryge pengene, sånn at nettbrettet i seg selv ikke ser så galt ut sammenlignet med konkurrentene.

Jeg kjøpte Apple fordi jeg bruker iBooks. Der har jeg lest bøker på fremmedspråk på minipaden jeg hadde før, og skrevet inn gloser jeg ikke forstår i notater. Dette har fungert veldig bra, inntil minien begynte å få problemer med arbeidskapasiteten sin, og mye tid gikk med for meg i venting mens de ulike funksjonene og bøkene ble lastet inn. Den ventetiden er kortet ned nå, med den nye supertableten iPad pro 2 skal være, men den er på langt nær forsvunnet. Ennå er det slik at jeg må vente mens ulike programmer lastes inn, eller jeg skifter fra program til program. Er jeg kanskje bortskjemt når jeg synes dette skal være unødvendig?

Negativt

Vanligvis pleier jeg å skrive hvordan funksjon for funksjon fungerer på de tekniske dingsene jeg skriver om. Her samler jeg det heller inn i negativt og positivt, de ulike funksjonene og appene begynner jo å bli ganske vante etter hvert. Folk skulle vite hva de går til når det gjelder kamera, batteri, datakraft, triks, multimedia og de andre tingene det går an å kategorisere med. Jeg setter det heller opp hva som er bra, og hva som er dårlig.

Hva som irriterer meg, er Apple selv og måten de organiserer systemene sine på. Det skaper mye unødvendig frustrasjon og tidsbruk. De er opptatt av synkronisering. Det fungerer sikkert bra om man vil ha det samme på alle telefoner, nettbrett og datamaskiner, og man er villig til å betale ekstra for større minne i iCloud. Jeg er ikke det. Og det er meningsløst for meg å ha det samme på mine nettbrett og telefoner fra Apple. De har forskjellig minne, og forskjellig bruksområde. For meg hadde det vært mye bedre om jeg selv hadde kunne bestemme dette, selv laste filer og programmer opp og ned i skyen, selv ha kontrollen.

Apple lar meg ikke få lov til det. Så siden starten har jeg fått varsler og påminnelser om at lagringsplassen er oppbrukt, at jeg kan betale mer eller ordne i innstillinger, og jeg har brukt timevis i disse «innstillinger» på å be dingsene mine ikke laste opp og ned all slags tull jeg ikke trenger. Det jeg skulle hatt, er bøkene.

Ellers må jeg vel si at den ikke er verdt prisen, og ikke verdt skrytet. Også om iPad pro skrev anmelderne at vi nå hadde en iPad som løste alle problemer og gjorde slutt på all ventetid. Denne versjonen skal være enda mye bedre, men problemet med ventetid er altså ikke løst. Den sliter med å ha flere åpne programmer, og å veksle mellom dem, og det tar ennå tid å laste programmene inn. Hva jeg gjør oftest, og har mest glede av, er å lese bøker i iBooks, og sjekke gloser på ordnett.no eller på appen deres. Denne appen er det kanskje noen programmeringsfeil med, det kan vanskelig lastes Apple og nettbrettet, men det henger seg i hvert fall ofte opp, det er mye venting mens de ulike tingene lastes inn, og det er ikke akkurat glatte overganger. Det er det heller ikke når jeg sjekker glosene på nettsiden. Av og til går brettet også åpenbart tom for minne, og enten nettsiden eller boken jeg leser, må lastes inn på ny.

Så om man allerede har et nettbrett som fungerer greit, er det ikke vits å betale ekstra for å få dette. Det er ikke så mye bedre at det er verdt pengene, synes jeg.

Positivt

Den første tiden, mens jeg drev og lastet inn minipaden jeg tok gjenoppretting fra, og strevde med å få det til, var jeg mer frustrert enn jeg er nå. Det er mye ved brettet som fungerer virkelig, virkelig bra, og som er en sann glede å bruke.

Kameraet får blandede omtaler på de profesjonelle nettsidene som anmelder brettet. Det er visst en oppfatning blant de som har dette som levebrød, at man ikke skal bruke nettbrett til fotografering. Jeg synes det er fine greier at de har det samme kameraet i dette brettet, som de har i iPhone 7. Det er altså fantastisk, og bedre enn kamera til Sony xperia 5. Så om jeg sitter og leser en bok, eller gjør noe på brettet, og barnet mitt gjør noe interessant i nærheten, så kan jeg straks fotografere eller filme det, og få fantastisk kvalitet.

Skjermen er upåklagelig. Jeg sitter og skriver dette i solsteiken på Akershus festning ved Aker brygge. Det er ingen problem. Bokstavene og siden er like tydelige som de alltid er, i alt slags lys. Skjermen har en funksjon som innstiller lysstyrken etter omgivelsene, og det fungerer svært bra. Jeg leser og skriver i all slags lys, og det føles ganske, ganske likt. Her er det ingen skjermer jeg har prøvd, som er i nærheten.

Tilbehøret som tastatur og datapenn fungerer også bedre enn alt annet jeg har prøvd. Det er et godt stykke på vei til en datapenn blir som å skrive med vanlig penn på papir, men ingen er nærmere enn Apple er kommet her. Det føles ganske likt, og ser ganske likt ut. Responstiden på pennen er kort, så streken kommer mens du skriver den, og den er også mer treffsikker enn andre penner. Jeg kommer ikke til å bruke denne pennen særlig mye, men skulle jeg skrive for eksempel matematikk og tegne trekanter og piler, så ville dette være til svært stor hjelp, og forenklet arbeidet mitt. Tastaturet skriver jeg på nå, med brettet i fanget på en benk på festningen, som sagt. Det går raskt og greit av gårde, bare ikke så raskt som på en datamaskin, som jeg har påpekt.

Hva jeg skulle bruke brettet til først og fremst, var å lese bøker, og skrive inn gloser og notater. Det fungerer så godt at lesingen går raskere og lettere, for meg som leser gamle bøker uten copyright, og på originalspråket, er den nye nettiden med alt tilgjengelig, gull. Jeg veksler mellom å lese, og å sjekke glosene. Her kunne jeg ønske ventetiden mellom skiftene var vekk, men det går mye raskere enn med min gamle iPad, og mye raskere enn enhver PC, så her får jeg altså oppfylt hva jeg ønsket.

Men det var altså en stiv pris.

Konklusjon

Ønsker du å kjøpe et nettbrett, er det bare å gå for denne. Når man først kjøper noe, kan man godt gå for det beste, om man har råd til det, og det ikke er tøysete dyrt. Alternativene har jeg ikke prøvd så veldig. Med Sony har jeg bare den første xperia, og med Huawei har jeg prøvd billigutgavene. Begge deler tilbyr altså mye av det samme, til en atskillig lavere pris. Men når man har råd til det, og skal kjøpe, så kan man godt gå for det som er best. Og på skjerm og kamera og lyd er nok iPaden hakket hvassere enn konkurrentene. Og for meg, så er også iBooks viktig, så for meg var det ved denne anledningen ikke noe alternativ. For kona, som ikke leser bøker på den måten, er de billigere utgavene fra Android vel så bra. Så hun har kjøpt dem.

Lenovo Thinkpad

Jeg skriver disse postene på en Lenovo Think pad med Intel (R) Core (TM) i5-6200 CPU @ 2.30 GHz 2.40 GHz,og 8  GM RAM. Det er 64 biters operativsystem med x64-basert prosessor, og støtte for penn og berøring med 10 berøringspunkter. Nøyaktig hvilken av Lenovos mange slike Thinkpadder jeg har, er jeg ikke sikker, men jeg vet godt jeg er veldig fornøyd med den, og anbefaler den varmt.

Det er for tiden en kamp om å forene nettbrett og bærbare PCer, til å la den ene overta for den andre. Nye iPad-pro gjør et forsøk fra nettbrettsiden, mens flere bærbare PCer gjør et forsøk fra PC-siden. Målet er å la PCen kunne fungere som et nettbrett, eller nettbrettet fungere som en PC.

Jeg har mest tro på at PCer kan ta etter nettbrett. Det nettbrettet har å tilby, er at de er raske, hendige og praktiske å ta med seg. De er for å lese, sjekke nyheter, se og høre multimedia, og skrive raske beskjeder. De er spesialtilpasset den nye verden av sosiale medier, som skreddersydd til Facebook, Twitter og alt det andre. Hva de ikke gjør så godt, er tungt arbeid, og å skrive mye. De duger ikke til programmene i Office-pakken, ikke regneark og word-dokument, ikke til å skrive lange tekster. Da er det fremdeles best med bærbar PC.

Lenovo har laget en liten, nett og lett PC, som kan slås sammen slik at skjermen ligger på baksiden av tastaturet. Sånn sett fungerer den omtrent som et nettbrett. Operasjonen er nokså meningsløs for min del, annet enn hvis jeg skal lese lange tekster eller bøker, da er det nyttig. Til det vanlige jeg gjør med et nettbrett, fungerer det best med – nettopp – et nettbrett.

Hva som også må til for å få et nettbrett til å fungere bra, er forskjellige apper og spesialprogrammer. Den bærbare datamaskinen er tilknyttet Windows, og bruker deres operativsystem, der de har forsøkt å ta igjen forspranget Google og Apple har fått til dem når det gjelder operativsystem på nettbrett og mobiltelefoner. Men Windows er på etterskudd, her, de løper hvor pucken har vært, og ikke dit den skal, som amerikanerne sier. Til mobiler og nettbrett fungerer rett og slett android og OS mye, mye bedre.

En av årsakene er appene. Windows forsøker også å utvide sitt app-univers, de legger gode penger ned i det, men forspranget er vanskelig å ta igjen. For min del er det også et spørsmål om hvor mange forskjellige slags kontoer, brukernavn og passord jeg vil ha. Jeg tror jeg har en gammel konto på Windows, jeg hadde Hotmail tilbake på 90-tallet, i nettets barndom, og jeg brukte Skype da jeg sjekket opp og holdt kontakten med min utenlandske kone, men jeg fikk det ikke til å virke, og er heller ikke sikker på om jeg husket rett passord. Så gav jeg opp. På en PC, er det ikke så viktig å ha Twitter og Facebook og de andre nettsidene som app, jeg kan like godt sjekke det på nett, de gangene jeg er inne.

Så det at skjermen kan brettes bak, slik at PCen kan brukes som nettbrett, er sjarmerende, men det er ikke ofte jeg har brukt denne funksjonen.

Derimot har PCen en berøringsskjerm og en datapenn som er nyttig. Berøringsskjermen kan brukes til å bla sider, til å få pekeren raskt dit man vil, og – og det er det beste – til å forstørre og forminske skrift- og billedsstørrelsen. Det er nyttig for en skjerm som er litt i minste laget, og der skriften kan bli litt liten noen ganger. Dette har jeg brukt mye. Datapennen har vært nyttig til å ta notater, understrekninger og til å skrive noen underskrifter på et par offentlige dokument jeg har sendt av gårde, fullt elektronisk. Microsoft Word har også endelig gjort det lettvint å bruke slike penner. Jeg har hatt mulighet til det siden 2008 (test av HP-maskinen jeg den gang kjøpte, og har hatt svært mye glede av).

Det viktigste med PCen er imidlertid at den fungerer – helt utmerket – som PC. Aldri har jeg hatt en PC det går så raskt å skrive på, det går superraskt, og PC-motoren er også sterk nok til å henge med i svingene. Alle programmer åpner og lukker seg raskt, det er aldri noe problem å ha mange, mange åpne samtidig, og det er i det hele tatt lite venting, selv om jeg neppe har den beste av thinkpad-utgavene. Det er uvanlig for meg å ha en PC med så lite bremsing. Jeg har giganten Acer blackbeast fra 2010, men den er tung og med 21″ skjerm, lite transportabel, og den kan også gå litt varm. Dessuten trekker den mye strøm, særlig på batteri, hvis det skulle være aktuelt å bruke.

Dette lille Thinkpad-vidunderet fra Lenovo, derimot, lader seg opp på et øyeblikk, og kan deretter brukes hele dagen, og litt kanskje den neste. Selvsagt avhengig av hva man bruker den til. Det er en lite PC som verken tar mye plass eller tyngde i sekken, og som kan vippes opp på et bord eller has på knærne, nær sagt hvor som helst. Det er en PC som har gjort min hverdag lettere.