Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

  • Fantastisk kjekk og rask maskin
  • Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

  • Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
  • Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

NAD C568 – ny CD-spiller!

Trygt unna enhver black friday og den slags type ting kjøpte jeg i går en god CD-spiller. I studietiden i Bergen hadde jeg på hybelen en forsterker og radio fra NAD, med en gammel multi CD-spiller jeg kjøpte i Tyskland på 90-tallet en gang. Samlet var prisen på det omtrent 10 000 kroner, ikke godt å huske.To store høytalere hadde jeg også. Det har alltid gitt god lyd til god musikk.

Da jeg flyttet hjem i barndomshjemmet arvet jeg også min avdøde fars stereoanlegg. Det var betraktelig dyrere, kanskje 5-gangeren det jeg hadde, det er ingen som vet lenger. Det var fra Thule, og det spilte helt nydelig når det virket. Men det var gjennom hele sin levetid store problemer med det. Forsterkeren gikk veldig fort varm, og CD-spilleren hadde etter hvert flere og flere CD.plater den ikke ville spille, eller som den bare spilte med hakk og stopp og hopp. Etter hver gikk det i stykker, og ble ubrukelig. Først radioen, på grunn av den syke «omleggingen til DAB», så forsterkeren, da den til slutt «gikk varm» for godt. Og så, nå nylig, CD-spilleren, da jeg glemte å slå den av for en god stnd.

Denne høsten er det derfor gått med streaming. Men det er ikke noe for meg. Jeg er av den generasjonen som ennå syntes det var kjekt å eie musikken, vurdere å kjøpe plater, og så kjøpe dem. Det der med at når man har lyst til å høre, kan man sette på neste sekund, er ikke noe for meg. Jeg vil ha den følelsen av å ta CDen ut av coveret, sette den i spilleren, og spille. Jeg har lyst at musikken skal være min, og jeg synes det er verdt å bruke penger på.

Derfor er jeg også villig til å legge litt i det, når CD-spilleren og forsterkeren skal skiftes ut. På veien kan jeg ta med at radioen blir ikke skiftet ut, med meg har norske radiokanaler gjort det selvskudd, å dytte meg over til nettradioer, der det trauste og veldig norske norske konkurrerer med BBC, tyske kanaler og Sveriges radio. Jeg kommer aldri til å kjøpe DAB. Det har jo også å gjøre at jeg har lett for å bli gjenstridig med å gjøre ting jeg blir tvunget til.

Med forsterker kjøpte jeg NAD C388, inkludert Bluesound. Den har mange finesser jeg ikke får brukt, jeg er fornøyd når musikken blir spilt, og den gir god lyd. Kanskje vil jeg bruke nettmuligheter og trådløse muligheter etter hvert. Kanskje vil jeg utvide med flere høytalere. Akkurat nå har jeg ikke behovet. De analoge høytalerne fra min avdøde far gjør jobben. De er prima vare, og gir utmerket lyd.

Så nå i morges var det å koble til CD-spilleren C568. Jeg er glad i tekniske ting, det må jeg si, men jeg kan ikke fordra å koble opp. Selv om jeg kjøpte den i går, koblet jeg den ikke opp før i dag, og selv da var det sånn at jeg også tenkte det kanskje var like greit å vente litt til. Jobben er jo ingenting. Det er bare å ta bort den gamle spilleren, sette i akkurat de samme kablene og ledningene, og så finne ut av hvilke knapper man skal trykke på for å få til – spill!

Det tok meg et kvarter. Den optiske kabelen jeg hadde kjøpt til flere hundre kroner fikk jeg ikke til. Jeg fant ikke ut av hvor den skal være i forsterkeren. Men de analoge gjør jobben, enn så lenge. Jeg har satt på noen lieder av Schubert. Jeg har tenkt å studere tysk. Ute er det ennå mørkt. Godlyden fyller stuen. En halv meter unna meg er en kaffemaskin som lager god espresso med et knappetrykk. Da har jeg det som jeg vil ha det. Andre kan gjøre som de vil.

God morgen! God lyd!

NAD C388 med bluesound

Da jeg flyttet hit i huset arvet jeg det gamle, flotte og dyre stereoanlegget til far. Det er så flott at mor forteller om hvordan han solgte det til oss var med hjem, for å sette det opp og fortelle hvordan høytalerne måtte stå. Jeg er ikke sikker på merket, annet enn at de ikke selger det lenger, men jeg er sikker på at det er en veldig flott lyd og gir en veldig flott lyd, så lenge det virker.

Men det var hele tiden en del problemer med det. Forsterkeren gikk lett varm, og om man glemte å skru den av etter bruk, eller ignorerte det, så gav den fra seg en bankende lyd. Ofte måtte den inn til service og reperasjon, annerledes min NAD fra studenttiden, som har virket ufortrødent siden jeg kjøpte det på midten av 90-tallet. Nå i høst streiket den for godt.

Så det var å kjøpe en ny. Valget falt på NAD C388 med bluesound. Jeg liker at når jeg først kjøper, så skal det være skikkelig. Den er kjøpt på HiFi-klubben, og det var helst prisklassen som gjorde at jeg falt på denne. I samme prisklasse var det en ren analog forsterker. Disse kan kobles til digitale bokser og duppedingser for å spille av Spotify og andre tjenester fra nettet, men jeg valgte å heller ha dette innebygd i selve spilleren. I tillegg utvidet jeg med bluesound, selv om jeg egentlig ikke har bruk for dette ennå.

Min bruk av spilleren er klassisk musikk og klassisk rock og populærmusikk. Musikk betyr mye for meg, så jeg vil gjerne at det skal være skikkelig, og jeg er villig til å investere litt også for følelsen av at det jeg hører er bra. Jeg er vokst opp med CD, og bruker ennå CD. I små perioder har jeg hatt Wimp, Tidal og Spotify, særlig når det har vært velkomsttilbud, men denne måten å spille av musikk på, er ikke for meg. Jeg liker å eie musikken. Og jeg liker følelsen av å spille av en CD jeg selv har kjøpt. Men jeg er ikke fanatisk, og har selvfølgelig som alle andre stor glede av at enorme mengder bra musikk nå ligger fritt og lett tilgjengelig på forskjellige nettjenester.

At et så dyrt anlegg spiller bra er en selvfølge. Teknikken har beveget seg siden far kjøpte sin forsterker på 90-tallet. Den viktigste endringen er at dagens teknologi produserer samme kvalitet for atskillig mindre kraft, slik at strømforbruket går ned og varmeutviklingen ikke er så stor. Således har denne forsterkeren ingen av de problemene den gamle hadde. Den blir aldri varm, og den skrur seg av selv om man skulle glemme å gjøre det. Lyden er helt utmerket.

Det var lite grann problemer for meg å koble den til, og sette den opp til å virke. Årsaken er ganske banal, spilleren står naturlig nok med koblingene inn mot veggen vår, og i dårlig lys koblet jeg ledningene til phono-utgangen. Da blir det ulyd. Denne utgangen er den første, og den som er naturlig å koble til når man ikke ser skikkelig, så her er en ubetydelig detalj de kanskje kunne gjort annerledes. Når koblingen først er gjort, virker det selvfølgelig helt fint og uten problemer.

Bluesounden er vanskeligere å få til. De har montert et kort for meg, til et par tusenlapper, og jeg har lastet ned en app for å få det til å virke. Men jeg har ennå ikke greid å koble det til nettet mitt. Jeg har prøvd litt, og også hatt en kyndig venn på besøk, men vi får det bare til å virke på Bluetooth. Her hadde jeg nok greid det, om det bare hadde betydd noe for meg. Så lenge jeg spiller musikken fra analog CD, er det imidlertid ikke så viktig, og jeg lar det være til det kommer over meg igjen. På sikt, og i en annen livssituasjon, tenker jeg kanskje å spe på med litt trådløse høytalere rundt i huset. Den muligheten tilbyr Bluesound.

De som går og tenker på det, og har råd til det, kan trygt kjøpe.

iPad pro 2, 10´5

Jeg har kjøpt Apples nye nettbrett, det som liksom skal erstatte PC, og jeg har hatt det i bruk et par uker. Flere nettsteder på alle verdens språk anmelder brettet etter å ha brukt det et par dager, og justerer marginalt siden for å få en ny og fersk dato på testen. De er også profesjonelle testere, som har som jobb å teste nettbrett og andre dingser og å skrive om det. Jeg er en vanlig forbruker, og har kanskje noe å tilby på den måten. Hvordan fungerer nettbrettet for meg?

Mitt forrige nettbrett fra Apple var en mini fra 2012, den første minien som kom, og den har i lang tid merket alderdomssvakhet, og er veldig treg å jobbe med. I tillegg har den knust skjerm, ikke bare en, men to ganger. Så den var moden for skifte.

Jeg tror ikke på at det går an å skifte ut PC med nettbrett. Det er knapt nok en ønskedrøm. For meg vil nettbrett være nettbrett, PC være PC. De vil ha forskjellige bruksområder, og har man råd til det, som nordmenn flest har, kan man godt unne seg begge deler. Som PC er dette nettbrettet bare brukbart som erstatning, når man er på reise eller i bevegelse, og vanlig PC er tungvint å ta med seg. Tastaturet som følger med nettbrettet – for en god pris – fungerer bra, men ikke i nærheten av sånn det fungerer på en bærbar PC. Jeg har tidligere skrevet om et forsøk på å gjøre PC om til nettbrett. Jeg tør ikke uttale meg om hva som fungerer best, eller dårligst, om det er PC som vil være nettbrett, eller nettbrett som vil være PC. Den slags er kun når alternativ ikke finnes.

Apple iPad pro med tilbehøret man nesten må ha med, for å utnytte potensiale, koster dryge penger. Jeg kjøpte tastatur og penn, og minne på 256gb. For det måtte jeg ut med temmelig mye penger. Det har jeg råd til. Men Apple vet å ta seg betalt. Det er særlig tastaturet, pennen og det ekstra minnet som svir av de dryge pengene, sånn at nettbrettet i seg selv ikke ser så galt ut sammenlignet med konkurrentene.

Jeg kjøpte Apple fordi jeg bruker iBooks. Der har jeg lest bøker på fremmedspråk på minipaden jeg hadde før, og skrevet inn gloser jeg ikke forstår i notater. Dette har fungert veldig bra, inntil minien begynte å få problemer med arbeidskapasiteten sin, og mye tid gikk med for meg i venting mens de ulike funksjonene og bøkene ble lastet inn. Den ventetiden er kortet ned nå, med den nye supertableten iPad pro 2 skal være, men den er på langt nær forsvunnet. Ennå er det slik at jeg må vente mens ulike programmer lastes inn, eller jeg skifter fra program til program. Er jeg kanskje bortskjemt når jeg synes dette skal være unødvendig?

Negativt

Vanligvis pleier jeg å skrive hvordan funksjon for funksjon fungerer på de tekniske dingsene jeg skriver om. Her samler jeg det heller inn i negativt og positivt, de ulike funksjonene og appene begynner jo å bli ganske vante etter hvert. Folk skulle vite hva de går til når det gjelder kamera, batteri, datakraft, triks, multimedia og de andre tingene det går an å kategorisere med. Jeg setter det heller opp hva som er bra, og hva som er dårlig.

Hva som irriterer meg, er Apple selv og måten de organiserer systemene sine på. Det skaper mye unødvendig frustrasjon og tidsbruk. De er opptatt av synkronisering. Det fungerer sikkert bra om man vil ha det samme på alle telefoner, nettbrett og datamaskiner, og man er villig til å betale ekstra for større minne i iCloud. Jeg er ikke det. Og det er meningsløst for meg å ha det samme på mine nettbrett og telefoner fra Apple. De har forskjellig minne, og forskjellig bruksområde. For meg hadde det vært mye bedre om jeg selv hadde kunne bestemme dette, selv laste filer og programmer opp og ned i skyen, selv ha kontrollen.

Apple lar meg ikke få lov til det. Så siden starten har jeg fått varsler og påminnelser om at lagringsplassen er oppbrukt, at jeg kan betale mer eller ordne i innstillinger, og jeg har brukt timevis i disse «innstillinger» på å be dingsene mine ikke laste opp og ned all slags tull jeg ikke trenger. Det jeg skulle hatt, er bøkene.

Ellers må jeg vel si at den ikke er verdt prisen, og ikke verdt skrytet. Også om iPad pro skrev anmelderne at vi nå hadde en iPad som løste alle problemer og gjorde slutt på all ventetid. Denne versjonen skal være enda mye bedre, men problemet med ventetid er altså ikke løst. Den sliter med å ha flere åpne programmer, og å veksle mellom dem, og det tar ennå tid å laste programmene inn. Hva jeg gjør oftest, og har mest glede av, er å lese bøker i iBooks, og sjekke gloser på ordnett.no eller på appen deres. Denne appen er det kanskje noen programmeringsfeil med, det kan vanskelig lastes Apple og nettbrettet, men det henger seg i hvert fall ofte opp, det er mye venting mens de ulike tingene lastes inn, og det er ikke akkurat glatte overganger. Det er det heller ikke når jeg sjekker glosene på nettsiden. Av og til går brettet også åpenbart tom for minne, og enten nettsiden eller boken jeg leser, må lastes inn på ny.

Så om man allerede har et nettbrett som fungerer greit, er det ikke vits å betale ekstra for å få dette. Det er ikke så mye bedre at det er verdt pengene, synes jeg.

Positivt

Den første tiden, mens jeg drev og lastet inn minipaden jeg tok gjenoppretting fra, og strevde med å få det til, var jeg mer frustrert enn jeg er nå. Det er mye ved brettet som fungerer virkelig, virkelig bra, og som er en sann glede å bruke.

Kameraet får blandede omtaler på de profesjonelle nettsidene som anmelder brettet. Det er visst en oppfatning blant de som har dette som levebrød, at man ikke skal bruke nettbrett til fotografering. Jeg synes det er fine greier at de har det samme kameraet i dette brettet, som de har i iPhone 7. Det er altså fantastisk, og bedre enn kamera til Sony xperia 5. Så om jeg sitter og leser en bok, eller gjør noe på brettet, og barnet mitt gjør noe interessant i nærheten, så kan jeg straks fotografere eller filme det, og få fantastisk kvalitet.

Skjermen er upåklagelig. Jeg sitter og skriver dette i solsteiken på Akershus festning ved Aker brygge. Det er ingen problem. Bokstavene og siden er like tydelige som de alltid er, i alt slags lys. Skjermen har en funksjon som innstiller lysstyrken etter omgivelsene, og det fungerer svært bra. Jeg leser og skriver i all slags lys, og det føles ganske, ganske likt. Her er det ingen skjermer jeg har prøvd, som er i nærheten.

Tilbehøret som tastatur og datapenn fungerer også bedre enn alt annet jeg har prøvd. Det er et godt stykke på vei til en datapenn blir som å skrive med vanlig penn på papir, men ingen er nærmere enn Apple er kommet her. Det føles ganske likt, og ser ganske likt ut. Responstiden på pennen er kort, så streken kommer mens du skriver den, og den er også mer treffsikker enn andre penner. Jeg kommer ikke til å bruke denne pennen særlig mye, men skulle jeg skrive for eksempel matematikk og tegne trekanter og piler, så ville dette være til svært stor hjelp, og forenklet arbeidet mitt. Tastaturet skriver jeg på nå, med brettet i fanget på en benk på festningen, som sagt. Det går raskt og greit av gårde, bare ikke så raskt som på en datamaskin, som jeg har påpekt.

Hva jeg skulle bruke brettet til først og fremst, var å lese bøker, og skrive inn gloser og notater. Det fungerer så godt at lesingen går raskere og lettere, for meg som leser gamle bøker uten copyright, og på originalspråket, er den nye nettiden med alt tilgjengelig, gull. Jeg veksler mellom å lese, og å sjekke glosene. Her kunne jeg ønske ventetiden mellom skiftene var vekk, men det går mye raskere enn med min gamle iPad, og mye raskere enn enhver PC, så her får jeg altså oppfylt hva jeg ønsket.

Men det var altså en stiv pris.

Konklusjon

Ønsker du å kjøpe et nettbrett, er det bare å gå for denne. Når man først kjøper noe, kan man godt gå for det beste, om man har råd til det, og det ikke er tøysete dyrt. Alternativene har jeg ikke prøvd så veldig. Med Sony har jeg bare den første xperia, og med Huawei har jeg prøvd billigutgavene. Begge deler tilbyr altså mye av det samme, til en atskillig lavere pris. Men når man har råd til det, og skal kjøpe, så kan man godt gå for det som er best. Og på skjerm og kamera og lyd er nok iPaden hakket hvassere enn konkurrentene. Og for meg, så er også iBooks viktig, så for meg var det ved denne anledningen ikke noe alternativ. For kona, som ikke leser bøker på den måten, er de billigere utgavene fra Android vel så bra. Så hun har kjøpt dem.

Lenovo Thinkpad

Jeg skriver disse postene på en Lenovo Think pad med Intel (R) Core (TM) i5-6200 CPU @ 2.30 GHz 2.40 GHz,og 8  GM RAM. Det er 64 biters operativsystem med x64-basert prosessor, og støtte for penn og berøring med 10 berøringspunkter. Nøyaktig hvilken av Lenovos mange slike Thinkpadder jeg har, er jeg ikke sikker, men jeg vet godt jeg er veldig fornøyd med den, og anbefaler den varmt.

Det er for tiden en kamp om å forene nettbrett og bærbare PCer, til å la den ene overta for den andre. Nye iPad-pro gjør et forsøk fra nettbrettsiden, mens flere bærbare PCer gjør et forsøk fra PC-siden. Målet er å la PCen kunne fungere som et nettbrett, eller nettbrettet fungere som en PC.

Jeg har mest tro på at PCer kan ta etter nettbrett. Det nettbrettet har å tilby, er at de er raske, hendige og praktiske å ta med seg. De er for å lese, sjekke nyheter, se og høre multimedia, og skrive raske beskjeder. De er spesialtilpasset den nye verden av sosiale medier, som skreddersydd til Facebook, Twitter og alt det andre. Hva de ikke gjør så godt, er tungt arbeid, og å skrive mye. De duger ikke til programmene i Office-pakken, ikke regneark og word-dokument, ikke til å skrive lange tekster. Da er det fremdeles best med bærbar PC.

Lenovo har laget en liten, nett og lett PC, som kan slås sammen slik at skjermen ligger på baksiden av tastaturet. Sånn sett fungerer den omtrent som et nettbrett. Operasjonen er nokså meningsløs for min del, annet enn hvis jeg skal lese lange tekster eller bøker, da er det nyttig. Til det vanlige jeg gjør med et nettbrett, fungerer det best med – nettopp – et nettbrett.

Hva som også må til for å få et nettbrett til å fungere bra, er forskjellige apper og spesialprogrammer. Den bærbare datamaskinen er tilknyttet Windows, og bruker deres operativsystem, der de har forsøkt å ta igjen forspranget Google og Apple har fått til dem når det gjelder operativsystem på nettbrett og mobiltelefoner. Men Windows er på etterskudd, her, de løper hvor pucken har vært, og ikke dit den skal, som amerikanerne sier. Til mobiler og nettbrett fungerer rett og slett android og OS mye, mye bedre.

En av årsakene er appene. Windows forsøker også å utvide sitt app-univers, de legger gode penger ned i det, men forspranget er vanskelig å ta igjen. For min del er det også et spørsmål om hvor mange forskjellige slags kontoer, brukernavn og passord jeg vil ha. Jeg tror jeg har en gammel konto på Windows, jeg hadde Hotmail tilbake på 90-tallet, i nettets barndom, og jeg brukte Skype da jeg sjekket opp og holdt kontakten med min utenlandske kone, men jeg fikk det ikke til å virke, og er heller ikke sikker på om jeg husket rett passord. Så gav jeg opp. På en PC, er det ikke så viktig å ha Twitter og Facebook og de andre nettsidene som app, jeg kan like godt sjekke det på nett, de gangene jeg er inne.

Så det at skjermen kan brettes bak, slik at PCen kan brukes som nettbrett, er sjarmerende, men det er ikke ofte jeg har brukt denne funksjonen.

Derimot har PCen en berøringsskjerm og en datapenn som er nyttig. Berøringsskjermen kan brukes til å bla sider, til å få pekeren raskt dit man vil, og – og det er det beste – til å forstørre og forminske skrift- og billedsstørrelsen. Det er nyttig for en skjerm som er litt i minste laget, og der skriften kan bli litt liten noen ganger. Dette har jeg brukt mye. Datapennen har vært nyttig til å ta notater, understrekninger og til å skrive noen underskrifter på et par offentlige dokument jeg har sendt av gårde, fullt elektronisk. Microsoft Word har også endelig gjort det lettvint å bruke slike penner. Jeg har hatt mulighet til det siden 2008 (test av HP-maskinen jeg den gang kjøpte, og har hatt svært mye glede av).

Det viktigste med PCen er imidlertid at den fungerer – helt utmerket – som PC. Aldri har jeg hatt en PC det går så raskt å skrive på, det går superraskt, og PC-motoren er også sterk nok til å henge med i svingene. Alle programmer åpner og lukker seg raskt, det er aldri noe problem å ha mange, mange åpne samtidig, og det er i det hele tatt lite venting, selv om jeg neppe har den beste av thinkpad-utgavene. Det er uvanlig for meg å ha en PC med så lite bremsing. Jeg har giganten Acer blackbeast fra 2010, men den er tung og med 21″ skjerm, lite transportabel, og den kan også gå litt varm. Dessuten trekker den mye strøm, særlig på batteri, hvis det skulle være aktuelt å bruke.

Dette lille Thinkpad-vidunderet fra Lenovo, derimot, lader seg opp på et øyeblikk, og kan deretter brukes hele dagen, og litt kanskje den neste. Selvsagt avhengig av hva man bruker den til. Det er en lite PC som verken tar mye plass eller tyngde i sekken, og som kan vippes opp på et bord eller has på knærne, nær sagt hvor som helst. Det er en PC som har gjort min hverdag lettere.

Kjøp av kompaktkamera – Sony Rx100 v!

I dag gjorde jeg noe så sjeldent som å kjøpe et kompaktkamera! I godt over fem år har det jo vært mobilen som har tatt seg av fotograferingen, jeg har tenkt vanlige kameraer har utspilt sin rolle, hva skal vi med dem? Vel, de tar bedre bilder, raskere og kjekkere, og for meg som er så vidt over middels interessert, så er det verdt prisen.

Jeg fikk på kvelden tatt noen kjappe bilder, uten å ha lest bruksanvisningen og uten å ha gjort noen forberedelser. Hjemme hos oss var det heller ikke noen gode motiv, mørkt og regn ute, og både kona og barnet hadde lagt seg. Men kameraet var imponerende langt ut over det telefonen min er i stand til, enda jeg har en Sony Xperia Z5, en av de beste kameratelefonene som er. Det er imidlertid slik at den flate telefonen har noen begrensninger som ikke lar seg overvinne. Det er fysikkens lover som gjelder, og da er en lengre linse og en større sensor en fordel det ikke lar seg gjøre å manipulere seg rundt. Dagens moderne telefoner med sine innebygde superdatamaskiner kan kompensere for problemene, med å beregne seg til hvordan bildet burde være, og kompensere digitalt for manglende lys og vanskelighetene med å ha fokus mer enn et sted i bildet. Men disse beregningene kan også gjøres i fotoapparatene. Der er det større sensor lengre linse – ergo bedre bilder.

Jeg tok et bilde av stua, der det ligger fullt av leker til Irina, og forskjellige ting spredt rundt omkring. Det var sterkt lys i taket, og lys i gangen i bakgrunnen. Helt håpløst å ta bilde av. Men mitt lille superkamera skjønte akkurat hvordan dette bildet skulle være, satte opp sine 315 (!) fokuspunkter, og fikk skarpt hver minste ting. Etterpå stilte jeg kameraet på automatisk, og tok bilde rett ut i kveldsmørket, der det er lys fra huset vårt ut på terrassen, og gatelys på gaten lenger borte. Det var skyer og yr i luften. Jeg hadde ikke noe stativ, og ikke noen manuell instilling av lang lukketid. Heller ikke gjorde jeg noen spesielle anstrengelser med å holde kameraet rolig. Det bildet tror jeg at jeg kan legge ut. Også dette bildet fikk kameraet, som det skulle være.

Etter det gikk jeg inn på soverommet for å se om jeg kunne få barnet og kanskje kona med på noen bilder. Der inne var det også håpløst lys, og liten plass, virkelig ingenting som innbød til gode fotografier. Jeg husker ikke engang hvilke innstillinger jeg prøvde, men bildet av barnet med nettbrettet er helt nydelig oppløst, med dynen og teppet rundt diskret opplyst. Kona tok så bilde av meg, der vi prøvde «ansiktsgjenkjenning», og det jeg tror er «portrett». Jeg ser selvfølgelig ut som jeg gjør, og bildet ble tatt mens både jeg og kona lå, slik at det er litt pute før ansiktet mitt, ikke noe lett for kameraet. Men mitt ansikt er skarpt, lyst og i fokus, mens den mildt sagt ujevne bakgrunnen (vi hadde ikke engang lukket døren) er ute av fokus, og tar ingen oppmerksomhet.

Deretter prøvde vi et bilde med noe som heter «senterfokus», eller noe sånt, et slags spesielt fokus. Det var kona som sveipet rundt med kameraet, og tok bildet av dyna. Senteret av bildet, der det på dyna er tegnet en traktor, er sylskarpt, mens fokuset forsvinner diskret jo lenger unna man kommer dette senteret. Imponerende. Jeg slengte inn hånden min på det neste bildet, aldri har jeg tatt så skarpt et bilde av min egen hånd, det kan zoomes inn så porene i huden blir som fjell, og sår jeg ikke visste jeg hadde, blir synlige. Deretter tok vi noen bilder av barnet, i forskjellige positurer, før vi avsluttet med en liten film, der hun hopper i sengen.

Det er som filmkamera dette fotoapparatet nesten har fått mest skryt. Det er med rette. Kona fikk rett og slett sjokk da hun så filmen etterpå, det er så skarpt og god kvalitet at det ser ut som det er en spøk. Det skulle ikke være mulig. Og det var rett på sak, med den enkleste innstillingen, innendørs, med barnet hoppende i samme senga kona lå og filmet i.

Det blir spennende å se hvordan kameraet klarer seg når jeg nå i påsken skal ta bilder med det verdt å samle på. Det er lynraskt fokus som er spesialiteten, hvordan kameraet umiddelbart er i stand til å oppfatte hvordan bildet skal være, og fotografere, sylskarpt, og feilfritt. Det tar pek og klikk til et nytt nivå. For dette har kameraet fått litt kritikk av de mange, mange nettstedene som består av å anmeldele telefoner, nettbrett og fotoapparat, de skulle gjerne hatt mer kontroll, mindre pek og klikk. Den ene nettsiden får seg endog til å kritisere at bildene blir best, når kameraet styrer seg selv. Her tror jeg nok kanskje sony har fått det riktig, de store mengdene fotograferende mennesker er ikke interesserte nok i å sette seg inn i absolutt alt, og streve seg til å få fokuset et annet sted enn der kameraet mener det skal være.

Jeg kom også til å tenke på at supertelefonene nå utstyrer bildene sine med all slags filter og morsomheter. Man kan ta bilder av mennesker, og få tegnet på dem kaninører og hundesnuter, og hva det måtte være. Det er lett å få til på telefonen, og kan få gode bilder til å bli morsomme og festlige. Dagens telefoner tar også svært, svært gode bilder, vel så gode som de beste lommekameraene for bare få år tilbake. Men ennå er det slik at de dedikerte kameraene er best, og speilrefleks er bedre enn kompakt. Det er fysikkens lover som gjelder. Kameraet mitt er så lite at det får plass i håndflaten min, det ligger godt i lommen. Så jeg kan ta det med meg overalt. Det er også hensikten med det. – Du kommer ikke til å bruke speilreflekskameraet mer, sa han som solgte meg kameraet. Vi får se. Min Nikon D500 er kjøpt i 2011, og tar betraktelig bedre bilder enn alle mobiltelefoner. Men det er litt stort og uhåndterlig, ikke noe å ta med på tur. Her er det jeg håper Sony rx100 vil komme til sin rett. Og det tror jeg virkelig det vil gjøre.

De Longhi ecam kaffemaskin 45,760

Jeg sitter her foran peisen med en kopp cappuccino som denne kaffemaskinen har laget meg. Det var med ett trykk, knappen cappuccino, og det var med melk brukt også i går, og som har stått i kjøleskapet i beholderen over natten. Mens den brygget seg var jeg på toalettet, den lager seg selv, man trenger ikke passe på. Smaken er god, ganske typisk hjemmelaget cappuccino, men ennå et stykke fra de virkelig gode cappuccinoene man får i topprestauranter, kaffehus og i Italia.

Jeg tvilte meg frem til å kjøpe denne maskinen. Først kom det etter et innskudd, det var så mye klammeri og ble så mye søl med å lage espresso på den gamle maskinen vi arvet av mor. Det er topp, men det er bry med renhold, og et ork å ta den frem. Cappuccino er så sølete og gir så mye melk til overs, at det laget vi sjelden. Nå var selv det å lage en espresso akkurat hakket mer strevsomt, enn at det ble til at jeg gjorde. Enn hadde jeg en maskin, som gjorde at man bare behøvde trykke på en knapp, tenkte jeg.

Min søster har en gammel kaffemaskin som nå ser simpel ut, men som lager skikkelig god kaffe. Min mor har en god kaffemaskin vi kjøpte til bursdagen hennes nå i høst, også den fra de Longhi. Jeg tenkte at jeg som er den største kaffedrikkeren i familien, og den kaffen virkelig betyr noe for, jeg måtte ha den beste kaffen hjemme. Med i historien hører at kaffeautomaten på jobben ble skiftet ut, fra en veldig god til en godt under middels.

Så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en kaffemaskin til meg selv, eller til oss, kona og meg, familien. Jeg søkte på nettet, men der er det ikke lett å bli klok. Anmeldelser av kaffemaskiner går år tilbake, og treffer ikke helt det jeg var ute. Spesifikasjonene fra butikkene og produsentene var heller ikke så lett å bli klok på. De er mer opptatt av funksjoner, enn av kvaliteten på kaffe. Jeg ville sikre meg at jeg kjøpte en god maskin, den beste, som et fornuftig budsjett og plassen på kjøkkenet kunne tillate.

Dermed falt en gigant på 24 000 kroner vekk, fra den ville man få skikkelig espresso, og skikkelig vanlig kaffe fra et annet system. Prisen er drøy, og den ville tatt hele kjøkkenbenken. Dessuten ville den ikke løst problemet med rengjøring. Den var for butikker og kafeer, men solgt til private i hjemmet, slik man kan gjøre det om dagen. Den neste på listen i systemet jeg gikk for hadde WiFi og fargedisplay. Temmelig unødvendig, spør du meg. Jeg er interessert i god kaffe, ikke i å sette den i gang med mobilen.

Så jeg gikk for denne fra de Longhi, top Cappuccino eletta, kaller de den. Jeg ville ha et italiensk merke, ikke fordi jeg nødvendigvis tror italienerne er bedre, men fordi det følelsesmessig må være italiensk når det gjelder kaffe, for meg. Systemet som maler kaffebønnnene og lager kaffen ser ut til å være akkurat det samme som på billigere modeller. Produsenten oppgir heller ingen vesentlige forskjeller.

Forskjellen fra mors modell til halve prisen er at min har egen beholder for melk til cappuccino. I det hele tatt ser det ut til at denne modellen satser på melken, ikke på kaffen. I reklamen står det at man kan programmere melken inn akkurat som man vil ha den. Det går også an å ta bort beholderen, og skumme melken på vanlig måte, for å lage cappuccino. Skulle man ønske det. Så er det en liten rekke melkebaserte kaffer man kan lage, og som jeg neppe kommer til å bruke. Er det melk i kaffen, er det cappuccino for meg.

Espresso lages ved å presse damp under høyt trykk gjennom finmalt kaffe. Trykket skal være høyt, slik at dampen går gjennom raskt, og tar opp den gode smaken fra kaffen, og etterlater seg den bitre. Det gjør også at kaffen får en fin crema, skum. Det gjør den på den gamle espressomaskinen vi hadde, der vi må skru til holderen med espresso selv. Når det er gjort skikkelig, alt er rent, og systemet i orden, da blir kaffen god. Som regel var det ikke det, vi slurvet med renholdet, og det hendte kaffen bare dryppet ned fra holderen.

På den fine maskinen vi har nå kommer det ikke i en ren stråle. Jeg har eksperimentert litt med malingsgraden, prøvd 1, 3 og 5 av det jeg tror er 13, uten at jeg har kjent nevneverdig forskjell. Bryteren for malingsgrad er helt mekanisk, så maskinen kan umulig skjønne hvordan kaffen skal lages etter hva bryteren står på, så vidt jeg kan se. Det kan se ut som den blir tilbredt helt likt enten kaffen er finmalt eller grovmalt.

På mors maskin og på min søsters maskin har jeg alltid drukket vanlig kaffe. Den blir god, når bønnene blir kvernet i maskinen, og kaffen alltid er fersk. Foreløpig har jeg ikke drukket så mange slike kopper fra egen maskin, det går i espresso og cappuccino, disse første dagene. Men jeg antar det er nokså likt hos meg, som hos dem.

Også i vanlig trakter og i presskanne er det mulig å få veldig god kaffe, om man behandler den skikkelig, og den er frisk og helst nykvernet. Vi har kvern fra Gaggia, og enda en bedre kvern gitt i gave til meg i 40-års dagen min. Med den får vi god kaffe alle veier. Så den store fordelen med en helautomatisk maskin er at det er så enkelt. Når bønner og vann er på plass, er det bare å trykke på en knapp. Resultatet blir veldig godt. Og det er veldig lite rengjøring og etterarbeid.

Jeg var i tvil om jeg skulle gå for toppmodellen, og tror egentlig ikke det var nødvendig. Det er kjekt å ha et system der det er enkelt å lage cappuccino også, men i det lange løp drikker sikkert ikke vi nordmenn så mye cappuccino. Vi vender tilbake til den svarte kaffen vi er vant til. Andre typer kaffe er helst for gøy og ekstra gøy. Jeg liker å være litt puritansk, og foretrekker kaffen svart og ren. Da er mors modell til halve prisen mer enn god nok. Om man vil ha melk i en beholder, så finnes det også billigere modeller med antagelig det samme resultatet. For denne toppmodellen får man først og fremst litt større maskin, mer plass til vann og kaffebønner, og litt flere innstillinger å velge mellom. De fleste av dem vil aldri bli brukt.

For meg er kaffe så viktig at bare det å ha følelsen av å ha det beste hjelper. Jeg kunne ikke kjøpe en billigere modell, hvis det er sjanser for at en dyrere lager bedre kaffe. Og så har jeg hatt en del ekstra inntekt i høst, som gjorde denne modellen enkel å finansiere. Da var det ikke så mye mer å tenke på for min del, jeg gikk for den, selv om det nok kanskje var litt ekstravagant.