iPad pro 2, 10´5

Jeg har kjøpt Apples nye nettbrett, det som liksom skal erstatte PC, og jeg har hatt det i bruk et par uker. Flere nettsteder på alle verdens språk anmelder brettet etter å ha brukt det et par dager, og justerer marginalt siden for å få en ny og fersk dato på testen. De er også profesjonelle testere, som har som jobb å teste nettbrett og andre dingser og å skrive om det. Jeg er en vanlig forbruker, og har kanskje noe å tilby på den måten. Hvordan fungerer nettbrettet for meg?

Mitt forrige nettbrett fra Apple var en mini fra 2012, den første minien som kom, og den har i lang tid merket alderdomssvakhet, og er veldig treg å jobbe med. I tillegg har den knust skjerm, ikke bare en, men to ganger. Så den var moden for skifte.

Jeg tror ikke på at det går an å skifte ut PC med nettbrett. Det er knapt nok en ønskedrøm. For meg vil nettbrett være nettbrett, PC være PC. De vil ha forskjellige bruksområder, og har man råd til det, som nordmenn flest har, kan man godt unne seg begge deler. Som PC er dette nettbrettet bare brukbart som erstatning, når man er på reise eller i bevegelse, og vanlig PC er tungvint å ta med seg. Tastaturet som følger med nettbrettet – for en god pris – fungerer bra, men ikke i nærheten av sånn det fungerer på en bærbar PC. Jeg har tidligere skrevet om et forsøk på å gjøre PC om til nettbrett. Jeg tør ikke uttale meg om hva som fungerer best, eller dårligst, om det er PC som vil være nettbrett, eller nettbrett som vil være PC. Den slags er kun når alternativ ikke finnes.

Apple iPad pro med tilbehøret man nesten må ha med, for å utnytte potensiale, koster dryge penger. Jeg kjøpte tastatur og penn, og minne på 256gb. For det måtte jeg ut med temmelig mye penger. Det har jeg råd til. Men Apple vet å ta seg betalt. Det er særlig tastaturet, pennen og det ekstra minnet som svir av de dryge pengene, sånn at nettbrettet i seg selv ikke ser så galt ut sammenlignet med konkurrentene.

Jeg kjøpte Apple fordi jeg bruker iBooks. Der har jeg lest bøker på fremmedspråk på minipaden jeg hadde før, og skrevet inn gloser jeg ikke forstår i notater. Dette har fungert veldig bra, inntil minien begynte å få problemer med arbeidskapasiteten sin, og mye tid gikk med for meg i venting mens de ulike funksjonene og bøkene ble lastet inn. Den ventetiden er kortet ned nå, med den nye supertableten iPad pro 2 skal være, men den er på langt nær forsvunnet. Ennå er det slik at jeg må vente mens ulike programmer lastes inn, eller jeg skifter fra program til program. Er jeg kanskje bortskjemt når jeg synes dette skal være unødvendig?

Negativt

Vanligvis pleier jeg å skrive hvordan funksjon for funksjon fungerer på de tekniske dingsene jeg skriver om. Her samler jeg det heller inn i negativt og positivt, de ulike funksjonene og appene begynner jo å bli ganske vante etter hvert. Folk skulle vite hva de går til når det gjelder kamera, batteri, datakraft, triks, multimedia og de andre tingene det går an å kategorisere med. Jeg setter det heller opp hva som er bra, og hva som er dårlig.

Hva som irriterer meg, er Apple selv og måten de organiserer systemene sine på. Det skaper mye unødvendig frustrasjon og tidsbruk. De er opptatt av synkronisering. Det fungerer sikkert bra om man vil ha det samme på alle telefoner, nettbrett og datamaskiner, og man er villig til å betale ekstra for større minne i iCloud. Jeg er ikke det. Og det er meningsløst for meg å ha det samme på mine nettbrett og telefoner fra Apple. De har forskjellig minne, og forskjellig bruksområde. For meg hadde det vært mye bedre om jeg selv hadde kunne bestemme dette, selv laste filer og programmer opp og ned i skyen, selv ha kontrollen.

Apple lar meg ikke få lov til det. Så siden starten har jeg fått varsler og påminnelser om at lagringsplassen er oppbrukt, at jeg kan betale mer eller ordne i innstillinger, og jeg har brukt timevis i disse «innstillinger» på å be dingsene mine ikke laste opp og ned all slags tull jeg ikke trenger. Det jeg skulle hatt, er bøkene.

Ellers må jeg vel si at den ikke er verdt prisen, og ikke verdt skrytet. Også om iPad pro skrev anmelderne at vi nå hadde en iPad som løste alle problemer og gjorde slutt på all ventetid. Denne versjonen skal være enda mye bedre, men problemet med ventetid er altså ikke løst. Den sliter med å ha flere åpne programmer, og å veksle mellom dem, og det tar ennå tid å laste programmene inn. Hva jeg gjør oftest, og har mest glede av, er å lese bøker i iBooks, og sjekke gloser på ordnett.no eller på appen deres. Denne appen er det kanskje noen programmeringsfeil med, det kan vanskelig lastes Apple og nettbrettet, men det henger seg i hvert fall ofte opp, det er mye venting mens de ulike tingene lastes inn, og det er ikke akkurat glatte overganger. Det er det heller ikke når jeg sjekker glosene på nettsiden. Av og til går brettet også åpenbart tom for minne, og enten nettsiden eller boken jeg leser, må lastes inn på ny.

Så om man allerede har et nettbrett som fungerer greit, er det ikke vits å betale ekstra for å få dette. Det er ikke så mye bedre at det er verdt pengene, synes jeg.

Positivt

Den første tiden, mens jeg drev og lastet inn minipaden jeg tok gjenoppretting fra, og strevde med å få det til, var jeg mer frustrert enn jeg er nå. Det er mye ved brettet som fungerer virkelig, virkelig bra, og som er en sann glede å bruke.

Kameraet får blandede omtaler på de profesjonelle nettsidene som anmelder brettet. Det er visst en oppfatning blant de som har dette som levebrød, at man ikke skal bruke nettbrett til fotografering. Jeg synes det er fine greier at de har det samme kameraet i dette brettet, som de har i iPhone 7. Det er altså fantastisk, og bedre enn kamera til Sony xperia 5. Så om jeg sitter og leser en bok, eller gjør noe på brettet, og barnet mitt gjør noe interessant i nærheten, så kan jeg straks fotografere eller filme det, og få fantastisk kvalitet.

Skjermen er upåklagelig. Jeg sitter og skriver dette i solsteiken på Akershus festning ved Aker brygge. Det er ingen problem. Bokstavene og siden er like tydelige som de alltid er, i alt slags lys. Skjermen har en funksjon som innstiller lysstyrken etter omgivelsene, og det fungerer svært bra. Jeg leser og skriver i all slags lys, og det føles ganske, ganske likt. Her er det ingen skjermer jeg har prøvd, som er i nærheten.

Tilbehøret som tastatur og datapenn fungerer også bedre enn alt annet jeg har prøvd. Det er et godt stykke på vei til en datapenn blir som å skrive med vanlig penn på papir, men ingen er nærmere enn Apple er kommet her. Det føles ganske likt, og ser ganske likt ut. Responstiden på pennen er kort, så streken kommer mens du skriver den, og den er også mer treffsikker enn andre penner. Jeg kommer ikke til å bruke denne pennen særlig mye, men skulle jeg skrive for eksempel matematikk og tegne trekanter og piler, så ville dette være til svært stor hjelp, og forenklet arbeidet mitt. Tastaturet skriver jeg på nå, med brettet i fanget på en benk på festningen, som sagt. Det går raskt og greit av gårde, bare ikke så raskt som på en datamaskin, som jeg har påpekt.

Hva jeg skulle bruke brettet til først og fremst, var å lese bøker, og skrive inn gloser og notater. Det fungerer så godt at lesingen går raskere og lettere, for meg som leser gamle bøker uten copyright, og på originalspråket, er den nye nettiden med alt tilgjengelig, gull. Jeg veksler mellom å lese, og å sjekke glosene. Her kunne jeg ønske ventetiden mellom skiftene var vekk, men det går mye raskere enn med min gamle iPad, og mye raskere enn enhver PC, så her får jeg altså oppfylt hva jeg ønsket.

Men det var altså en stiv pris.

Konklusjon

Ønsker du å kjøpe et nettbrett, er det bare å gå for denne. Når man først kjøper noe, kan man godt gå for det beste, om man har råd til det, og det ikke er tøysete dyrt. Alternativene har jeg ikke prøvd så veldig. Med Sony har jeg bare den første xperia, og med Huawei har jeg prøvd billigutgavene. Begge deler tilbyr altså mye av det samme, til en atskillig lavere pris. Men når man har råd til det, og skal kjøpe, så kan man godt gå for det som er best. Og på skjerm og kamera og lyd er nok iPaden hakket hvassere enn konkurrentene. Og for meg, så er også iBooks viktig, så for meg var det ved denne anledningen ikke noe alternativ. For kona, som ikke leser bøker på den måten, er de billigere utgavene fra Android vel så bra. Så hun har kjøpt dem.

Reklamer

Lenovo Thinkpad

Jeg skriver disse postene på en Lenovo Think pad med Intel (R) Core (TM) i5-6200 CPU @ 2.30 GHz 2.40 GHz,og 8  GM RAM. Det er 64 biters operativsystem med x64-basert prosessor, og støtte for penn og berøring med 10 berøringspunkter. Nøyaktig hvilken av Lenovos mange slike Thinkpadder jeg har, er jeg ikke sikker, men jeg vet godt jeg er veldig fornøyd med den, og anbefaler den varmt.

Det er for tiden en kamp om å forene nettbrett og bærbare PCer, til å la den ene overta for den andre. Nye iPad-pro gjør et forsøk fra nettbrettsiden, mens flere bærbare PCer gjør et forsøk fra PC-siden. Målet er å la PCen kunne fungere som et nettbrett, eller nettbrettet fungere som en PC.

Jeg har mest tro på at PCer kan ta etter nettbrett. Det nettbrettet har å tilby, er at de er raske, hendige og praktiske å ta med seg. De er for å lese, sjekke nyheter, se og høre multimedia, og skrive raske beskjeder. De er spesialtilpasset den nye verden av sosiale medier, som skreddersydd til Facebook, Twitter og alt det andre. Hva de ikke gjør så godt, er tungt arbeid, og å skrive mye. De duger ikke til programmene i Office-pakken, ikke regneark og word-dokument, ikke til å skrive lange tekster. Da er det fremdeles best med bærbar PC.

Lenovo har laget en liten, nett og lett PC, som kan slås sammen slik at skjermen ligger på baksiden av tastaturet. Sånn sett fungerer den omtrent som et nettbrett. Operasjonen er nokså meningsløs for min del, annet enn hvis jeg skal lese lange tekster eller bøker, da er det nyttig. Til det vanlige jeg gjør med et nettbrett, fungerer det best med – nettopp – et nettbrett.

Hva som også må til for å få et nettbrett til å fungere bra, er forskjellige apper og spesialprogrammer. Den bærbare datamaskinen er tilknyttet Windows, og bruker deres operativsystem, der de har forsøkt å ta igjen forspranget Google og Apple har fått til dem når det gjelder operativsystem på nettbrett og mobiltelefoner. Men Windows er på etterskudd, her, de løper hvor pucken har vært, og ikke dit den skal, som amerikanerne sier. Til mobiler og nettbrett fungerer rett og slett android og OS mye, mye bedre.

En av årsakene er appene. Windows forsøker også å utvide sitt app-univers, de legger gode penger ned i det, men forspranget er vanskelig å ta igjen. For min del er det også et spørsmål om hvor mange forskjellige slags kontoer, brukernavn og passord jeg vil ha. Jeg tror jeg har en gammel konto på Windows, jeg hadde Hotmail tilbake på 90-tallet, i nettets barndom, og jeg brukte Skype da jeg sjekket opp og holdt kontakten med min utenlandske kone, men jeg fikk det ikke til å virke, og er heller ikke sikker på om jeg husket rett passord. Så gav jeg opp. På en PC, er det ikke så viktig å ha Twitter og Facebook og de andre nettsidene som app, jeg kan like godt sjekke det på nett, de gangene jeg er inne.

Så det at skjermen kan brettes bak, slik at PCen kan brukes som nettbrett, er sjarmerende, men det er ikke ofte jeg har brukt denne funksjonen.

Derimot har PCen en berøringsskjerm og en datapenn som er nyttig. Berøringsskjermen kan brukes til å bla sider, til å få pekeren raskt dit man vil, og – og det er det beste – til å forstørre og forminske skrift- og billedsstørrelsen. Det er nyttig for en skjerm som er litt i minste laget, og der skriften kan bli litt liten noen ganger. Dette har jeg brukt mye. Datapennen har vært nyttig til å ta notater, understrekninger og til å skrive noen underskrifter på et par offentlige dokument jeg har sendt av gårde, fullt elektronisk. Microsoft Word har også endelig gjort det lettvint å bruke slike penner. Jeg har hatt mulighet til det siden 2008 (test av HP-maskinen jeg den gang kjøpte, og har hatt svært mye glede av).

Det viktigste med PCen er imidlertid at den fungerer – helt utmerket – som PC. Aldri har jeg hatt en PC det går så raskt å skrive på, det går superraskt, og PC-motoren er også sterk nok til å henge med i svingene. Alle programmer åpner og lukker seg raskt, det er aldri noe problem å ha mange, mange åpne samtidig, og det er i det hele tatt lite venting, selv om jeg neppe har den beste av thinkpad-utgavene. Det er uvanlig for meg å ha en PC med så lite bremsing. Jeg har giganten Acer blackbeast fra 2010, men den er tung og med 21″ skjerm, lite transportabel, og den kan også gå litt varm. Dessuten trekker den mye strøm, særlig på batteri, hvis det skulle være aktuelt å bruke.

Dette lille Thinkpad-vidunderet fra Lenovo, derimot, lader seg opp på et øyeblikk, og kan deretter brukes hele dagen, og litt kanskje den neste. Selvsagt avhengig av hva man bruker den til. Det er en lite PC som verken tar mye plass eller tyngde i sekken, og som kan vippes opp på et bord eller has på knærne, nær sagt hvor som helst. Det er en PC som har gjort min hverdag lettere.

Kjøp av kompaktkamera – Sony Rx100 v!

I dag gjorde jeg noe så sjeldent som å kjøpe et kompaktkamera! I godt over fem år har det jo vært mobilen som har tatt seg av fotograferingen, jeg har tenkt vanlige kameraer har utspilt sin rolle, hva skal vi med dem? Vel, de tar bedre bilder, raskere og kjekkere, og for meg som er så vidt over middels interessert, så er det verdt prisen.

Jeg fikk på kvelden tatt noen kjappe bilder, uten å ha lest bruksanvisningen og uten å ha gjort noen forberedelser. Hjemme hos oss var det heller ikke noen gode motiv, mørkt og regn ute, og både kona og barnet hadde lagt seg. Men kameraet var imponerende langt ut over det telefonen min er i stand til, enda jeg har en Sony Xperia Z5, en av de beste kameratelefonene som er. Det er imidlertid slik at den flate telefonen har noen begrensninger som ikke lar seg overvinne. Det er fysikkens lover som gjelder, og da er en lengre linse og en større sensor en fordel det ikke lar seg gjøre å manipulere seg rundt. Dagens moderne telefoner med sine innebygde superdatamaskiner kan kompensere for problemene, med å beregne seg til hvordan bildet burde være, og kompensere digitalt for manglende lys og vanskelighetene med å ha fokus mer enn et sted i bildet. Men disse beregningene kan også gjøres i fotoapparatene. Der er det større sensor lengre linse – ergo bedre bilder.

Jeg tok et bilde av stua, der det ligger fullt av leker til Irina, og forskjellige ting spredt rundt omkring. Det var sterkt lys i taket, og lys i gangen i bakgrunnen. Helt håpløst å ta bilde av. Men mitt lille superkamera skjønte akkurat hvordan dette bildet skulle være, satte opp sine 315 (!) fokuspunkter, og fikk skarpt hver minste ting. Etterpå stilte jeg kameraet på automatisk, og tok bilde rett ut i kveldsmørket, der det er lys fra huset vårt ut på terrassen, og gatelys på gaten lenger borte. Det var skyer og yr i luften. Jeg hadde ikke noe stativ, og ikke noen manuell instilling av lang lukketid. Heller ikke gjorde jeg noen spesielle anstrengelser med å holde kameraet rolig. Det bildet tror jeg at jeg kan legge ut. Også dette bildet fikk kameraet, som det skulle være.

Etter det gikk jeg inn på soverommet for å se om jeg kunne få barnet og kanskje kona med på noen bilder. Der inne var det også håpløst lys, og liten plass, virkelig ingenting som innbød til gode fotografier. Jeg husker ikke engang hvilke innstillinger jeg prøvde, men bildet av barnet med nettbrettet er helt nydelig oppløst, med dynen og teppet rundt diskret opplyst. Kona tok så bilde av meg, der vi prøvde «ansiktsgjenkjenning», og det jeg tror er «portrett». Jeg ser selvfølgelig ut som jeg gjør, og bildet ble tatt mens både jeg og kona lå, slik at det er litt pute før ansiktet mitt, ikke noe lett for kameraet. Men mitt ansikt er skarpt, lyst og i fokus, mens den mildt sagt ujevne bakgrunnen (vi hadde ikke engang lukket døren) er ute av fokus, og tar ingen oppmerksomhet.

Deretter prøvde vi et bilde med noe som heter «senterfokus», eller noe sånt, et slags spesielt fokus. Det var kona som sveipet rundt med kameraet, og tok bildet av dyna. Senteret av bildet, der det på dyna er tegnet en traktor, er sylskarpt, mens fokuset forsvinner diskret jo lenger unna man kommer dette senteret. Imponerende. Jeg slengte inn hånden min på det neste bildet, aldri har jeg tatt så skarpt et bilde av min egen hånd, det kan zoomes inn så porene i huden blir som fjell, og sår jeg ikke visste jeg hadde, blir synlige. Deretter tok vi noen bilder av barnet, i forskjellige positurer, før vi avsluttet med en liten film, der hun hopper i sengen.

Det er som filmkamera dette fotoapparatet nesten har fått mest skryt. Det er med rette. Kona fikk rett og slett sjokk da hun så filmen etterpå, det er så skarpt og god kvalitet at det ser ut som det er en spøk. Det skulle ikke være mulig. Og det var rett på sak, med den enkleste innstillingen, innendørs, med barnet hoppende i samme senga kona lå og filmet i.

Det blir spennende å se hvordan kameraet klarer seg når jeg nå i påsken skal ta bilder med det verdt å samle på. Det er lynraskt fokus som er spesialiteten, hvordan kameraet umiddelbart er i stand til å oppfatte hvordan bildet skal være, og fotografere, sylskarpt, og feilfritt. Det tar pek og klikk til et nytt nivå. For dette har kameraet fått litt kritikk av de mange, mange nettstedene som består av å anmeldele telefoner, nettbrett og fotoapparat, de skulle gjerne hatt mer kontroll, mindre pek og klikk. Den ene nettsiden får seg endog til å kritisere at bildene blir best, når kameraet styrer seg selv. Her tror jeg nok kanskje sony har fått det riktig, de store mengdene fotograferende mennesker er ikke interesserte nok i å sette seg inn i absolutt alt, og streve seg til å få fokuset et annet sted enn der kameraet mener det skal være.

Jeg kom også til å tenke på at supertelefonene nå utstyrer bildene sine med all slags filter og morsomheter. Man kan ta bilder av mennesker, og få tegnet på dem kaninører og hundesnuter, og hva det måtte være. Det er lett å få til på telefonen, og kan få gode bilder til å bli morsomme og festlige. Dagens telefoner tar også svært, svært gode bilder, vel så gode som de beste lommekameraene for bare få år tilbake. Men ennå er det slik at de dedikerte kameraene er best, og speilrefleks er bedre enn kompakt. Det er fysikkens lover som gjelder. Kameraet mitt er så lite at det får plass i håndflaten min, det ligger godt i lommen. Så jeg kan ta det med meg overalt. Det er også hensikten med det. – Du kommer ikke til å bruke speilreflekskameraet mer, sa han som solgte meg kameraet. Vi får se. Min Nikon D500 er kjøpt i 2011, og tar betraktelig bedre bilder enn alle mobiltelefoner. Men det er litt stort og uhåndterlig, ikke noe å ta med på tur. Her er det jeg håper Sony rx100 vil komme til sin rett. Og det tror jeg virkelig det vil gjøre.

De Longhi ecam kaffemaskin 45,760

Jeg sitter her foran peisen med en kopp cappuccino som denne kaffemaskinen har laget meg. Det var med ett trykk, knappen cappuccino, og det var med melk brukt også i går, og som har stått i kjøleskapet i beholderen over natten. Mens den brygget seg var jeg på toalettet, den lager seg selv, man trenger ikke passe på. Smaken er god, ganske typisk hjemmelaget cappuccino, men ennå et stykke fra de virkelig gode cappuccinoene man får i topprestauranter, kaffehus og i Italia.

Jeg tvilte meg frem til å kjøpe denne maskinen. Først kom det etter et innskudd, det var så mye klammeri og ble så mye søl med å lage espresso på den gamle maskinen vi arvet av mor. Det er topp, men det er bry med renhold, og et ork å ta den frem. Cappuccino er så sølete og gir så mye melk til overs, at det laget vi sjelden. Nå var selv det å lage en espresso akkurat hakket mer strevsomt, enn at det ble til at jeg gjorde. Enn hadde jeg en maskin, som gjorde at man bare behøvde trykke på en knapp, tenkte jeg.

Min søster har en gammel kaffemaskin som nå ser simpel ut, men som lager skikkelig god kaffe. Min mor har en god kaffemaskin vi kjøpte til bursdagen hennes nå i høst, også den fra de Longhi. Jeg tenkte at jeg som er den største kaffedrikkeren i familien, og den kaffen virkelig betyr noe for, jeg måtte ha den beste kaffen hjemme. Med i historien hører at kaffeautomaten på jobben ble skiftet ut, fra en veldig god til en godt under middels.

Så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en kaffemaskin til meg selv, eller til oss, kona og meg, familien. Jeg søkte på nettet, men der er det ikke lett å bli klok. Anmeldelser av kaffemaskiner går år tilbake, og treffer ikke helt det jeg var ute. Spesifikasjonene fra butikkene og produsentene var heller ikke så lett å bli klok på. De er mer opptatt av funksjoner, enn av kvaliteten på kaffe. Jeg ville sikre meg at jeg kjøpte en god maskin, den beste, som et fornuftig budsjett og plassen på kjøkkenet kunne tillate.

Dermed falt en gigant på 24 000 kroner vekk, fra den ville man få skikkelig espresso, og skikkelig vanlig kaffe fra et annet system. Prisen er drøy, og den ville tatt hele kjøkkenbenken. Dessuten ville den ikke løst problemet med rengjøring. Den var for butikker og kafeer, men solgt til private i hjemmet, slik man kan gjøre det om dagen. Den neste på listen i systemet jeg gikk for hadde WiFi og fargedisplay. Temmelig unødvendig, spør du meg. Jeg er interessert i god kaffe, ikke i å sette den i gang med mobilen.

Så jeg gikk for denne fra de Longhi, top Cappuccino eletta, kaller de den. Jeg ville ha et italiensk merke, ikke fordi jeg nødvendigvis tror italienerne er bedre, men fordi det følelsesmessig må være italiensk når det gjelder kaffe, for meg. Systemet som maler kaffebønnnene og lager kaffen ser ut til å være akkurat det samme som på billigere modeller. Produsenten oppgir heller ingen vesentlige forskjeller.

Forskjellen fra mors modell til halve prisen er at min har egen beholder for melk til cappuccino. I det hele tatt ser det ut til at denne modellen satser på melken, ikke på kaffen. I reklamen står det at man kan programmere melken inn akkurat som man vil ha den. Det går også an å ta bort beholderen, og skumme melken på vanlig måte, for å lage cappuccino. Skulle man ønske det. Så er det en liten rekke melkebaserte kaffer man kan lage, og som jeg neppe kommer til å bruke. Er det melk i kaffen, er det cappuccino for meg.

Espresso lages ved å presse damp under høyt trykk gjennom finmalt kaffe. Trykket skal være høyt, slik at dampen går gjennom raskt, og tar opp den gode smaken fra kaffen, og etterlater seg den bitre. Det gjør også at kaffen får en fin crema, skum. Det gjør den på den gamle espressomaskinen vi hadde, der vi må skru til holderen med espresso selv. Når det er gjort skikkelig, alt er rent, og systemet i orden, da blir kaffen god. Som regel var det ikke det, vi slurvet med renholdet, og det hendte kaffen bare dryppet ned fra holderen.

På den fine maskinen vi har nå kommer det ikke i en ren stråle. Jeg har eksperimentert litt med malingsgraden, prøvd 1, 3 og 5 av det jeg tror er 13, uten at jeg har kjent nevneverdig forskjell. Bryteren for malingsgrad er helt mekanisk, så maskinen kan umulig skjønne hvordan kaffen skal lages etter hva bryteren står på, så vidt jeg kan se. Det kan se ut som den blir tilbredt helt likt enten kaffen er finmalt eller grovmalt.

På mors maskin og på min søsters maskin har jeg alltid drukket vanlig kaffe. Den blir god, når bønnene blir kvernet i maskinen, og kaffen alltid er fersk. Foreløpig har jeg ikke drukket så mange slike kopper fra egen maskin, det går i espresso og cappuccino, disse første dagene. Men jeg antar det er nokså likt hos meg, som hos dem.

Også i vanlig trakter og i presskanne er det mulig å få veldig god kaffe, om man behandler den skikkelig, og den er frisk og helst nykvernet. Vi har kvern fra Gaggia, og enda en bedre kvern gitt i gave til meg i 40-års dagen min. Med den får vi god kaffe alle veier. Så den store fordelen med en helautomatisk maskin er at det er så enkelt. Når bønner og vann er på plass, er det bare å trykke på en knapp. Resultatet blir veldig godt. Og det er veldig lite rengjøring og etterarbeid.

Jeg var i tvil om jeg skulle gå for toppmodellen, og tror egentlig ikke det var nødvendig. Det er kjekt å ha et system der det er enkelt å lage cappuccino også, men i det lange løp drikker sikkert ikke vi nordmenn så mye cappuccino. Vi vender tilbake til den svarte kaffen vi er vant til. Andre typer kaffe er helst for gøy og ekstra gøy. Jeg liker å være litt puritansk, og foretrekker kaffen svart og ren. Da er mors modell til halve prisen mer enn god nok. Om man vil ha melk i en beholder, så finnes det også billigere modeller med antagelig det samme resultatet. For denne toppmodellen får man først og fremst litt større maskin, mer plass til vann og kaffebønner, og litt flere innstillinger å velge mellom. De fleste av dem vil aldri bli brukt.

For meg er kaffe så viktig at bare det å ha følelsen av å ha det beste hjelper. Jeg kunne ikke kjøpe en billigere modell, hvis det er sjanser for at en dyrere lager bedre kaffe. Og så har jeg hatt en del ekstra inntekt i høst, som gjorde denne modellen enkel å finansiere. Da var det ikke så mye mer å tenke på for min del, jeg gikk for den, selv om det nok kanskje var litt ekstravagant.

Billigtablet: HUAWEI Mediapad M2 Wifi 16GB

Tja. Kona har pleid å bruke de mobiltelefoner og nettbrett jeg ikke bruker lenger. Som telefon har hun en iPhone 4, der fotoapparatet ikke lenger virker, siden det kom vann på den, og der hun ikke har bruker på Apple så hun kan laste ned apper og triks. Som nettbrett bruker hun min gamle Sony Xperia Z eller til og med Samsung galaxy den aller, aller første. Siden vi fikk vår lille jente, hun som nå er blitt to, har kona fått konkurranse på nettbrettet, og har praktisk talt ikke noe brett eller noen god duppeditt å bruke. Så i plutselig samråd kom vi frem til at jeg skulle kjøpe en tidlig julegave, en billigutgave av et nytt nettbrett, fra et av de mindre kjente kinesiske merkene.

Det er helt i hennes ånd. Prisen trumfer alt for henne, og hun er særlig ikke interessert i å betale mer for et produkt fordi merkevaren er verdifull. Hun ser på hva produktet kan gjøre. Mest for pengene får man fra de kinesiske og taiwanske billigmerkene, prestisjemerkene Apple, Samsung og Sony legger for mye i reklamen, og presser kanskje til og med prisene opp litt, for å være litt eksklusive.

Noen raske søk på nettet viste meg at Huawei sin mediepad M2 med 16GB skulle være den beste nå i år. Den ble utgitt sånn tidlig på nyåret, kostet så vidt over 3 000 kroner, og scorer bra på alle de tekniske spesifikasjonene. Norske og engelske anmeldelser er også positive, så vi lot det stå til, uten å tenke så mye mer på det.

Resultatet er nesten overveldende. Det var sjokkartet så klar og gnistrende skarp skjermen er, og hvor gode bilder og film den kunne ta. Den feier min gamle miniPad og sonybrettet rett av banen. De prestisjetunge merkene er noen år gamle, julen 2012 og 2013, på de tre årene er teknologien rast av gårde. Ingen av mine gamle nettbrett tar bilder verdt å samle på, og særlig iPaden går veldig tregt nesten uansett hva jeg vil gjøre med den. Det går på enkle ting som å åpne apper, skifte fra den ene appen til den andre, eller til og med lese bøker og ta notater. Selv Twitter starter ikke øyeblikkelig. Bloggskriving kan jeg nesten glemme. Ustabilt, tregt og vanskelig.

Med den nye Huawei går alt som et lyn. Jeg får ikke bruke den så mye, det er jo min kones, og hun låner den helst bare ut til barnet. Men jeg ser hvor raskt og enkelt alt går, hvor klar og god skjermen er, hvor mye bedre lyden i høytalerne er når vi ser små filmer på YouTube, hvor mye kjekkere den er å bruke. Det er virkelig mye for pengene. Jeg hadde bare ikke trodd det skulle være så tydelig.

Selv planlegger jeg å kjøpe nytt nettbrett jeg også. Jeg venter til det kommer ny sony eller ny Apple, og tenker å kjøpe den som kommer først. Nye utgaver er bedre enn gamle, og kanskje legger disse ørlite grann mer i det, enn de kinesiske billigmerkene. Det er noen få fordeler Apple og Sony tilbyr, som Huawei ikke gir. Men om målet er valuta for pengene, skulle det ikke være noe å tenke på. De kinesiske merkene holder mål i massevis.

Sony Xperia Z5 – Etter 1 år i bruk

19. oktober i fjor kjøpte jeg min Sony Xperia Z5. Jeg skrev med en gang en bloggpost om telefonen, siden en detaljert anmeldelse, men problemet med slike er at de fleste telefoner og det meste av slikt datautstyr er veldig fancy og fint da det først kommer ut. For de som ikke har råd eller ikke til hensikt å kjøpe en ny telefon hver gang en ny kommer ut, er det vel så viktig hvordan telefonen fungerer etter en tids bruk. Slitasje på batteriet, ting som ikke kommer til syne med en gang, hvordan den fungerer i alle de tingene man har tenkt å gjøre gjennom helger, ferier og hverdager, og ikke bare alle tingene man finner på å teste med en gang, det er det viktige. De fleste som vurderer å kjøpe telefon nå ser kanskje ikke etter de telefonene som ble gitt ut for et år siden, og er kanskje ikke på jakt etter omtale av hvordan disse telefonene nå virker, men det kan være interessant å se hvordan telefonene holder seg og med det kanskje kunne gjøre seg noen tanker om hvordan telefonene man nå kjøper, vil være når man har hatt dem en tid.

Ting som er bra

Sony Xperia Z5 gjorde et svært godt førsteinntrykk. Det jeg likte med den i starten, har holdt seg. Bildene er superbe, og fotoapplikasjonen fungerer helt utmerket. Ute, inne, lyst, mørkt, bilder i alle mulige settinger og stemninger, det er ikke noe mer jeg som en vanlig bruker skulle ønske av dem. Ett år etter at telefonen ble kjøpt, holder fotoapparatet topp standard, og jeg har overhodet ikke noe behov for en ny telefon for å kunne ta bedre bilder. Dette er godt nok.

Telefonen fungerer også utmerket til å høre musikk, se filmer, surfe på nettet og delta på sosiale medier. Den er råsterk, alt går raskt og sømløst, og telefonen er behagelig å lese på, selv lengre artikler og tekster. Å se film – både på YouTube og filmer man selv har skaffet seg – går helt fint, og av å se bilder kan man neppe forvente mer, størrelsen på skjermen tatt i betraktning. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette skal bli noe bedre, hva mer det skal være å ønske.

Jeg er også godt fornøyd med batteriet. Etter ett års bruk merker jeg knapt noen dårligere effekt. Daglig lading er ikke nødvendig, og når den først skal lades, går det så raskt at man har den klar til bruk etter noen timer. På fjelltur i Stølsheimen holdt den ikke gjennom helgen, utpå søndagen sa den takk for seg, da hadde den tatt over 100 bilder, og ellers vært på hele tiden. Jeg vet ikke hva det var som trakk batteriet på den. Men også fotoapparat vi har hatt med på slike turer, har ikke klart seg hele helgen. Det tar på batteriet å ta bilder, og å være påskrudd kontinuerlig.

Ting som ikke er bra

Det store problemet med denne telefonen er glassoverflaten den har på forsiden og baksiden. Dette er lett knuselig. Sammen med størrelsen på telefonen, og det at den er svært glatt, gjør det at den har lett for å falle ut av hendene, eller ned fra der man har satt den, og med det knuse. På det ene året jeg har hatt den, har jeg knust den tre ganger. Én gang på forsiden, to ganger på baksiden. Den første gangen den knuste, satte jeg den i barnevognen for å ta bilde av meg selv med tidsinnstillingen fotoapplikasjonen tilbyr. Den stod ikke helt stødig, og ramlet, ned på grusveien under. Dette gjorde jeg to ganger. Resultatet var at den knuste på forsiden slik at berøringsskjermen ikke lenger virket, og telefonen måtte inn til reparasjonen. Over 3000 kroner røk med. Andre gangen gled den ut av kortbuksen da jeg var ute på tur med vårt lille barn. Den ramlet i sanden ved vannet vi bor i nærheten av, muligens tråkket jeg på den etterpå (med sandaler), resultatet var i hvert fall at den knuste stygt på baksiden. Reparasjonen kostet opp mot 1000 kroner. Tredje gangen var på ferie i sommer, jeg skulle ta bilde av barnet som balanserte rundt en fontene, men akkurat i det jeg skulle ta bildet, kom en annen gutt forbi, jeg ombestemte meg, og mistet telefonen i farten. Ned på asfalten, hvor den knuste. Denne gangen leverte jeg den ikke til reparasjon, så den er knust på baksiden ennå. Det betyr at den ikke lenger er vanntett, som den lover å være. Garantien vil ikke gjelde.

Jeg har nå kjøpt et deksel rundt telefonen. Det burde jeg nok ha gjort med en gang, for siden har den ramlet en gang innendørs, uten at det ser ut som den knuste ytterligere. Men det ekstra dekselet gjør telefonen enda større og mindre håndterlig enn den allerede var.

Det bringer meg over i et annet problem. Telefonen er ikke bra å trene med, når man jogger. Den ligger svær i lommen, så svær at jeg igjen har gått over til å bruke gamle iPhone 5 som treningstelefon. Der er også GPS mer pålitelig. Den gamle Sony Xperia Z1 hadde svært dårlig GPS, det var opp mot et år det ikke virket i det hele tatt, den nye Z5 begynte bra for meg, men nå i høst har det vært en del problemer med den. Ergerlig for meg som løper til jobb, og gjerne vil ha turene registrert. Med iPhone får man både en mindre og lettere telefon, og garantert GPS.

All knusingen har også gjort at jeg har satt sim-kortet inn i den gamle Apple telefonen, iPhone 5. Det var andre gang jeg leverte den til reparasjon, hver gang den leveres må simkort og minnebrikke ut. Simkortet satt jeg i iPhonen, og når jeg fikk Sony Xperia Z5 tilbake, har jeg ikke satt simkortet tilbake dit. Det er en del praktiske fordeler å ha kortet i den mindre iPhone 5. Telefonen ligger godt i bukselommen, også for bukser med små lommer, og jeg kan altså enkelt og trygt ha den med meg på trening.

Med iPhone 5 har jeg også fordelen av gratis SMS gjennom meldingssystemet deres når jeg er i kontakt med andre i Apple-systemet. Jeg vet Google og Android prøver å tilby noe lignende, men jeg bruker det ikke selv, og kjenner heller ikke noen som gjør det. De gangene de har prøvd å lokke meg inn, har det vært et eller annet som har skremt med på veien, så jeg har valgt ikke å prøve meg. Meldingssystemet til Apple har ulempen at når jeg (eller mottaker) ikke er tilkoblet nett, risikerer vi at meldingen ikke kommer frem. Det har skjedd noen ganger, litt uheldig.

Jeg vil også ta med at lagringsplassen er et problem. Internminnet er på 32 GB. Det ble fylt opp i løpet av noen måneder av bilder og egne filmer. Det går an å sette inn minnebrikke i telefonen, noe som er veldig bra, men det blir raskt fylt opp det også. Å ha applikasjoner på minnebrikken har jeg dårlig erfaring med (fra Xperia Z1), om minnebrikken skiftes ut forsvinner appene og innstillingene knyttet til dem, og det kommer ikke tilbake ved å sette inn den gamle minnebriken igjen. Apper og operativsystemet Android opptar over 20 GB av internminnet, mener jeg å huske. Det tar svært mye plass.

Så lagringsplass er alltid et problem. Det gjelder å bestille mest mulig, og produsentene virker til å henge litt etter hvor mye de vil tilby oss.

Konklusjon

Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med telefonen, og har ikke noe behov eller noe ønske om å kjøpe en ny. Den er imidlertid langt bedre til multimedia, internett og som en bærbar minidatamaskin med alle muligheter, enn som vanlig telefon. På de første tingene tror jeg ikke dagens telefoner er noe vesentlig bedre enn den jeg har, ikke sånn at det er noe behov for oppgradering. Det er imidlertid dumt at den er så stor, glatt og uhåndterlig, slik at den lett ramler, og at når den ramler, så knuser den. På verkstedet der jeg har levert den er meldingen klar, dette er et vanlig problem. Knusbart glass inviterer til det. Jeg har ikke hatt andre telefoner som har knust. Tvert imot har de utmerket seg ved å være svært robuste, og kommet seg uskadet og umerket fra fall fra høyder høyere enn jeg. Størrelsen er ikke det store problemet om telefonen brukes til nett, multimedia og foto. Da er det bare en fordel å ha stor skjerm.

Jeg må også si at størrelsen ikke er verre enn at når jeg nå får ny minnebrikke jeg har bestilt, på 128 GB, så vil jeg sette simkortet inn i telefonen igjen, sammen med minnebrikken. Da vil Sony Xperia Z5 på ny være min hovedtelefon, mens iPhone 5 vil være redusert til treningstelefon og reservetelefon, og radio. Det er ting å utsette på den, men ikke egentlig nok til at jeg skulle ønske meg en ny. Det viktigste jeg ville bedt om er mer plass til lagring, som jeg nå uansett har kjøpt meg, og at den ikke var dekket av så lett knuselig glass. Den neste telefonen jeg en gang kjøper vil jeg skal være mer hardfør. Når det gjelder hva telefonen skal være i stand til å prestere, er jeg godt fornøyd som det er.