En støtte til Arbeiderpartiet i disse tider

Det er ikke ofte jeg skriver om politikk her på bloggen. Enda sjeldnere er det at jeg går ut med støtte til eller meninger om et politisk parti. Jeg vil ikke at dette skal være en politisk blogg, og jeg vil være godt fornøyd hvis jeg kunne få det til slik at det ble god spredning hvis man skulle gjette hva jeg stemmer ved å lese bloggen min. Slik vil jeg gjerne at det skal fortsette.

Likevel vil jeg nå i dag som VG (eller om det var Dabladet) har forsiden at AP taper 18 % gå ut med en klar og fin støtte til Arbeiderpartiet, midt nå som det stormer som verst rundt dem. Uansett hva man har ment om dem før, mener jeg at det akkurat nå er grunn til å støtte dem. Jeg skal forklare hvorfor. Og jeg tror ikke engang folk vil bli særlig provosert.

Det er to ting som har ført til at AP har tapt stemmer. Det ene er saken med sykelønn, den er beintøff for dem, siden de må legge seg ut med kjernevelgerne i LO, det andre er saken med biodiesel. Jeg tar den siste først, siden det er den som ser ut til å skapt aller størst storm.

Biodiesel

Jeg må ta forbehold om at jeg har oppfattet saken korrekt. Jeg har den bare fra media, og jeg har verken lest aviser mer oppmerksomt eller fulgt nøyere med på radioen og debattprogrammene der i det siste, det kan være noe jeg ikke har fått med meg, eller noe jeg har misforstått. Da må bedre opplyste opplyse meg i kommentarfeltet.

Slik jeg forstår det er avgiften på biodiesel ikke en avgift på biodiesel, men en veiavgift også de som kjører med biodiesel må betale. Er ikke det rimelig, da, at de som bruker veien skal betale for den? Industrien og miljøvernere har selvfølgelig slått seg sammen, og mener dette er helt uhørt, siden biodiesel er mer miljøvennlig enn vanlig diesel. Jeg er imidlertid litt skeptisk til en industri som er avhengig av statlig hjelp for å tjene penger. Det blir jo bare til at den statlige hjelpen går rett i lommene til eierne uansett. De som regnet med lettjente penger på å gamble med at staten ville gjøre det lønnsomt med diesel uansett om det ellers ikke skulle være effektivt, de har rett og slett tapt veddemålet. Norske skog er en av dem som hyler høyest, det er et selskap hvor valgene og vurderingene de har gjort i alle fall etter år 2000 ikke akkurat har vært vinnervalg.

Miljømessig er biodiesel slett ikke det vidundermiddel hele Norge nå for en liten stund ser ut til å mene at det er. Det hadde kanskje vært det om det fungerte som i drømmen, men det gjør det ennå langt i fra. Det er foreløpig lite mer enn en gimmick. Jeg leste et sted at det var 44 % CO2 i biodiesel, i forhold til i vanlig i diesel, om jeg husker tallet eller forholdet rett. Uansett er det på ingen måte CO2-nøytralt. Biler som kjører med biodiesel forurenser fortsatt, og det er etter min mening slett ikke så urimelig at de skal betale litt for det. I alle fall er det rimelig at de skal betale veiavgift.

Hva jeg hittil har skrevet er noe man kan være enig eller uenig i. Det er imidlertid mer med denne saken, og hva som er med den videre mener jeg ikke har kommet frem i det hele tatt. Denne biodieselavgiften – eller veiavgiften også de med biodiesel skal betale – er en del av statsbudsjettet. Det kom for flere uker siden. Det var ingen – ikke en eneste en – ingen – null – nada – som den gang klaget eller hadde den minste innvending på denne avgiften, enda en samlet opposisjon, en samlet presse og utallige interessegrupper og små og store organisasjoner finleste budsjettet så godt de kunne på jakt etter noe å kritisere. De fant ingenting. Budsjettet ble sett på som kjedelig, visjonsløst, det var et gjesp, det var ingenting å gripe fatt i.

Nå har de plutselig fått den saken de så sårt savnet. Og de har fått den servert akkurat som de drømte om, og akkurat som kommentatorene sa det ville kunne dukke opp saker regjeringen kunne krangle om internt, da de som har tatt til seg navnet de rødgrønne vant valget i høst. Regjeringen har klønet det skikkelig til for seg, da et budsjett de vitterlig har laget sammen, plutselig har blitt vanskelig å godta for to av samarbeidspartnerne. Man kan spørre seg hvor SV og SP var mens budsjettet ble utarbeidet? Kristin Halvorsen – som den gang var Finansminister – har sagt at hun ikke visste hva hun gjorde da hun gikk med på dette foreslaget. Det samme har for sikkerhets skyld miljøvernminister Erik Solheim sagt. Er ikke det litt hårreisende, da? Man kan kanskje si at man ikke helt skjønte konsekvensene når man legger frem sitt eget familiebudsjett, men når man er finansminister og legger frem nasjonalbudsjettet, da skulle det gjøre vondt verre når man sier man ikke visste hva man gjorde.

Slik jeg ser det har SP og SV skammelig toet sine hender i denne saken, og lagt alt ansvaret hos AP, slik at de må ta hele støyten.

Jeg synes heller ikke opposisjonen kommer særlig godt ut av dette. De griller AP for alt det er verdt, skjønt i alle fall jeg tenker i mitt stille sinn at både FRP og Høyre ikke ville ha noenting i mot å gå med på et slikt forslag om veiavgift for biler med biodiesel, om det var de selv som satt i regjering og det ikke var noen oppmerksomhet rundt saken. Disse partiene er riktignok mot avgifter generelt sett, men de er også stort sett i mot å forferdele bedrifter og produkter som ellers ikke er konkurransedyktige.

Sykelønn

Den andre saken er sykelønn. Det er en øm sak for Arbeiderpartiet som har så tette bånd til LO, og LO er en fagforening med plikt til å kjempe for arbeidstakernes sak. De kan jo ikke gå inn i forhandlinger med ønske om en dårligere avtale. Likevel er Norge blant de land i verden med aller flest av den arbeidsføre befolkningen på trygd, det vil si at i få andre land har de som jobber så mange som ikke jobber å betale for. Regnskapet er litt mer komplisert enn dette, men grovt sett stemmer det sånn noenlunde. Staten, samfunnet og fellesskapet tjener på å ha flest mulig i jobb, og taper på at mange står utenfor og må forsørges.

Når jeg skriver om dette, misunner jeg ikke politikerne. Det er svært vanskelig å formulere seg så man ikke virker støtende, man kan jo ikke godt skrive det som om de syke og uføre er en belastning for samfunnet. Det vil legge stein til byrden for dem som er oppriktig syke, og som ikke kan jobbe.

Men hvis man ikke kan bruke sånne formuleringer, kommer man heller ikke ordentlig inn i saken. Man har noen år snakket om at man må legge forholdene bedre til rette på arbeidsplassene, at det er arbeidsgivers ansvar å få arbeidstaker tilbake, men verken snakk eller tiltak har ført til at sykefraværet har gått ned. Tvert i mot har det økt, trass i alle gode tiltak som er iverksatt.

Jeg mener derfor kanskje snillheten har gått noe langt. Det må være lov å si at det finnes en del som utnytter systemet, når det er så godt. Jeg var for eksempel ute på en reise for noen år siden, der det var en mellomleder som også var med. Han kunne fortelle om en ansatt som hadde kommet til ham i en konflikt, og sagt om at han ikke fikk det som han ville i denne saken, så ville han sykemelde seg. Saken gikk ikke som han ville, og han sykemeldte seg.

Jeg er ikke så interessert i å betale sykelønnen til sånne folk. Jeg menrer ordningen er urimelig god, når staten skal ta absolutt all belastningen ved sykefravær. Ved at arbeidstaker og arbeidsgiver får ansvaret for noen små prosenter hver, så vil begge også få økt sin motivasjon til å å den syke tilbake i jobb. Og norske lønninger og norsk velstand er så god, at de aller, aller fleste har råd til å klare seg med noe mindre lønn en liten periode.

 

 

Takksigelsesdag 2009

Det er takksigelsesdag, eller Takknemlighetsdag, som mor kaller det. Hun har nemlig fått seg blogg, den heter Famile og slitte joggesko, og er lagt inn også på lenkelisten min til høyre. Hun har skrevet 6 innlegg siden bloggen ble åpnet 17. november, det er et tempo ikke engang jeg kan holde følge med. Bloggen handler om hverdagen hennes i Gaupeveien 5, og hvordan det er å orientere seg og få seg inn i et nytt liv etter at far døde i fjor, og mor ble altfor tidlig enke. Mor har alltid skrevet lett og greit, og har allerede funnet seg til rette med nettskriving ser det ut til. Det er en blogg for venner og kjente, og venner og kjente vil helt sikkert ha glede av den. For å si det rett ut tror jeg også mor vil ha glede av den. Det er akkurat som man har noen ekstra å snakke til når man kan skrive hverdagens opplevelser ut på en blogg. Jeg tror det er en sunn og fin hobby.

Men det var ikke mors blogg det skulle handle om i dag, det er dagen i dag som er takksigelsesdagen. I fjor skrev jeg litt om historien til dagen i posten Takksigelsesdag i Gaupeveien 5, og litt om hvordan vi pleide å feire den hjemme. Fjorårets takksigelsesdag ble veldig spesiell, da det bare var godt halvannen måned siden far svært uventet døde, og det at vi skulle finne ting å glede oss over og takke for kjentes mer som en plikt, enn noe som var naturlig. Senhøsten i fjor var svært tung.

I år er det ganske annerledes, i alle fall for meg som er pussig nygift og full av tanker om hvor bra det er, og hvordan det nå skal gå. Jeg flommer over av tanker om hva jeg skal takke for og glede meg over, alt sammen har med min kjære kone Olia å gjøre, og alle ønsker for neste år handler om at hun skal få det bra, og at jeg også skal få det bra i den rekkefølgen.

Det er akkurat nå ganske slitsomt med en eksamen som har vist seg litt mer omfattende enn jeg ubekymret gjorde regning med. Jeg har også en del små og store plikter jeg absolutt skulle ha gjort, men som jeg ikke helt får ut av verden, og som derfor henger over meg og plager litt. Det er også slitsomt med uvissheten om når Olia får komme til Norge, og særlig er det dumt at hun sannsynligsvis ikke får komme til jul. Det kunne være et kortsiktig ønske, at Olia fikk komme opp hit til jul, slik at vi fikk feire jul med hele familien og at både Olia og jeg fikk møtt alle sammen nede i Sandnes.

Vi innstiller oss imidlertid på at det blir Olia og jeg i Kiev, resten av familien i Sandnes, eller det vil si, Olia og jeg med familien hennes i Kiev, mens familien min vil være i Sandnes. Det skal nok gå bra det også, selv om vi må omstille oss litt.

Og uansett er det den betydelige forskjellen at hva som i år ikke kjennes så bra, alt sammen bare er noe midlertidig, mens det som ikke kjentes bra i fjor når var nettopp var død, virket til å ville vare evig. Om en måned vil alle pliktene og alt som henger over meg nå være overstått, enten jeg har klart dem bra eller ikke, og jeg vil på ny være med min Olia og ha fri og ferie som jeg alltid har hatt det med henne. Og om en måned til kan vel ikke saksbehandlingen om familiegjenforeningen trekke ut lenger, da må hun vel få lov til å reise opp til meg slik at vi kan bo sammen og være sammen resten av livet. Det er mitt ønske.

Jeg takker for henne.

Bra poesi, dårlig stand up

Der er ukens opptredener gjennomført, og resultatet ble at opplesningen mandag gikk like bra som stand upen onsdag gikk dårlig. Så kan den som var på det ene stedet, lett forestille seg hvordan det var det andre.

Jeg leste mandag dikt fra den i likhet med alle mine andre diktsamlinger alltid uutgitte diktsamlingen Lyrikk07, en samling dikt skrevet i løpet av året 2007. Helt sant er jo ikke dette, for da året 2007 var slutt, var slett ikke diktsamlingen det. De siste endringene ble gjort nå i helgen, før opplesningen.

Jeg brukte også opplesningen til å reklamere litt for poesibloggen min, og sa at jeg hadde en slik blogg der jeg la ut et dikt hver dag, mine egne om hverdagene, dikt fra verdenslitteraturen i helgene. Pussig nok fant publikum grunn til å klappe her, og det gav akkurat den fine starten å flyte på gjennom hele seansen. Det gikk over all forventning.

I dag gikk det helt stikk motsatt. I starten fant ikke publikum noen særlig grunn til å klappe bare fordi jeg stod på scenen, og etter hvert viste det seg at de verken fant grunn til å klappe eller le når jeg begynte å snakke og si morsomme ting heller. Sånn kan det gå av og til. Og sånn gikk det i dag.

Nå blir det antageligvis ikke flere opptredener for meg i år, i hvert fall ikke offisielle. Men jeg kommer tilbake med nye små suksesser og store fiaskoer til neste år.

 

 

Stand up og poesi

Det er opptredener for meg denne uken. I dag skal jeg til Garage hvor Prøverommet i regi av BiT – eller det som i gamle dager var Teatergarasjen, før garasjen ble revet -, uansett, jeg skal lese dikt der. Jeg tenkte egentlig at jeg ikke hadde tid til å være med der dette semesteret, men så fristet det så veldig, og så ble jeg med likevel. Det var et valg som ligger et sted mellom lurt og ikke lurt, og kanskje nærmere ikke lurt, siden jeg jo slett ikke har tid. Diktene jeg tenkte jeg kunne lese og kjekt tente jeg hadde liggende, lå jo slett ikke liggende. Eller liggende lå de, ferdige var de ikke. Dermed har jeg også måttet bruke deler av helgen til å skrive ferdig dikt.

Men ok, ok, om noen år er travelheten glemt, og diktene gjemt. Noen av dem er blitt riktig fine, og de som ikke er det, skal jeg nok klare å skrive bedre enn, senere. Antagelig er det en liten samling fra 2007 som skal leses, on noen skulle være særdeles interesserte, noe jeg ikke kan skjønne at noen skulle være. Dikt som aldri før er fremført eller fremvist vil det i alle fall bli.

Og onsdag er det stand up på Rick’s. Der vil det også bli et helt nytt manuskript, med helt nye vitser, eller helt ny mangel på vitser, som det vanligvis er i mitt tilfelle. De andre som skal opptre er Øyvind Prestegård og Thomas Nesse fra Bergen, og Randi, som jeg rett og slett ikke kjenner og aldri har sett. Men han er sikkert bra, og Øyvind og Thomas vet vi jo er bra, her kan vi bruke flertallspronomenet, fordi alle som kan tenke seg å komme og se på dette showet nok på kunne vite hvem Øyvind og Thomas er. Konferansier er Jonas Bergeland, og han synes jeg er kanskje den beste av dem som ikke er skikkelig berømte. Det vil bli en gøy kveld.

Prøverommet tror jeg koster 30 kroner, Stand up koster 120 kroner med avgift. Det skulle være verd pengene begge deler.

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

I dag leste jeg ut andre del av Idioten. Jeg har det litt for travelt om dagen, og kan bare grovt risse opp hva som sjer der og hva jeg liker med det.

Jeg skrev i første del litt om hvordan romanen var komponert, og litt om Dostojevskijs skrivestil. Det er typisk for Dostojevskijs store romaner at det er svært mye som skjer på en gang, og svært mye som står på spill for mennsker svært utsatt for følelsesmessige påkjenninger. Først del av Idioten er reneste mesterverket i så måte, da handlingen der er presset sammen til bare en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn til St. Petersburg med fyrsten og Rogosjin ombord, til den store, heidundrende festen som ender med at Rogosjin stikker av med Natasja Filipovna.

Andre del er ikke like imponerende. Her har det gått seks måneder siden første del utspilte seg. I mellomtiden har fyrsten vært i Moskva, det samme har Rogosjin, og med flere av de andre karakterene har det også skjedd ting, som nå må fortelles som tilbakeblikk. Tilbakeblikk var det også i første del, men der var tilbakeblikkene alltid nødvendige for å forklare hva som skulle skje der og da. Karakterenes bakgrunn måtte med, fordi vi måtte vite mer om hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Tilbakeblikkene i andre del er mest for å forklare hva som har skjedd siden sist, og har mer preg av å være referat. Disse referatene tar opp ganske store deler av andre del.

Det er et par scener som blir spilt ut ordentlig.  Den første er med fyrsten og Rogosjin, der fyrsten går og besøker ham for å snakke ut med ham. Her får vi de meget berømte historiene om troen, og det vil sikkert forundre andre like mye som det forundret meg, at Dostojevskij mener disse historiene på alvor. Han mener at det er dette som er troen, morderen som korser seg og ber om tilgivelse før han dreper kameraten sin for å stjele klokken hans, han er innenfor troen. Bibelen har også historien om Gud som elsker den fortapte sønn som venner tilbake. Gud vil også tilgi denne morderen.

Jeg skal ikke skrive altfor bastant om dette, det er lenge siden jeg har lest om det. Denne gangen leser jeg bare boken.

Den andre scenen som blir spilt ut ordentlig er på godset ute hos Lebedev i Pavlosk, der fyrsten og huset tar i mot gjester. Her kommer det mest skruppelløse pakk som tenkes kan, og gjør krav på arven fra fyrst Mysjkin på et grunnlag som ikke ligner noen ting. Fyrsten er imidlertid innstilt på å gi fra seg deler av arven likevel, og det til tross for at det uærlige kravet blir fullstendig avslørt, og at banden også grovt har fornærmet både fyrsten og folk han står i takknemlighetsgjeld til, folk som betyr noe for ham. Alt er lagt opp slik at han skal være i sin fulle rett til å avvise kravet, selv en idiot vil jo ikke gå med på noe sånt. Men fyrsten går med på det, med begrunnelse av at han som blir brukt som påskudd for å få arven, han er uvitende i det hele, og fyrsten synes synd på ham.

Vi ser i del to noe som er hele romanens hovedtema. Den mest godtroende, ærlige, oppriktige menneske blir satt inn i et miljø der det bare finnes løgn, forstillelser, bedrag og bakvaskelser. Dostojevskij viser hvordan det da vil gå. Og konklusjonen på romanen er jo i så måte direkte sjokkerende, som også moralen i den er det. I del to er det fortsatt uklart hvordan det kommer til å gå, men temaet er fullt ut introdusert. Romanen er også halvveis.

Handlingsreferat

Kap 1

Oppsummering, En del personer skrives ut, Trotskij gifter seg og reiser til Frankrike, Ivolgin havner i gjeldsfengsel, Ferdystsjenok havner på fylla et sted, Fyrst Sjt. kommer inn i historien og gjør at Jepantsjins utsetter utenlandsreise, Fyrsten lar Kolja overlvere sentralt brevet til Agalja,

Kap 2

Fyrsten besøker Lebedev og må megle i en sak mellom han og søstersønnen, Lebedev avslører seg som en selvfornektende notorisk løgner, Lebedev forteller hvordan det har gått med Nastasia og Rogosjin,  Lebedev forteller også om sin tolkning av Åpenbaringen.

Kap 3

Fyrsten besøker Rogosjin, De snakker om Nastasia og om fyrstens medlidende kjærlighet og Rogosjins hatefulle, Rogosjin forteller om Nastasias fornedrelser av ham og hvordan hun hevner seg etter at han banket henne, sterkt, Nastasias viser egenskapen at hun for enhver pris vil være egen herre, Rogosjin nevner for første gang at han kommer til å drepe henne, Rogosjin avslører at Nastasisa elsker fyrsten og sier med rene ord at hun ikke gifter seg med fyrsten fordi hun vil ødelegge ham men slike hensyn ikke gjelder for seg, Kniv

Kap 4

Maleriet av Kristi nedtagelse av korset, Spørsmål om troen og Fyrstens fire fortellinger, Vitenskapsmannen som ikke tror på Gud og som liksom alltid snakker om noe annet, Han som ber myrder, og stjeler klokken, Han som selger sølvkors av tinn, Bondekonen som korser seg når barnet smiler fordi hun er like glad som Gud når en synder ber om tilgivelse, Rogosjin er henrykt særlig over de to første historiene, Fyrstens fortolkning av de fire historiene er nøkkelforståelse for hele verket, Fyrsten og Rogosjin blir fostbrødre da de bytter kors slik at fyrsten får Rogosjins av gull og Rogosjin fyrstens av nikkel, Rogosjin sier han ikke vil drepe fyrsten for et lommeur (s. 211)

Kap 5

Fyrsten går omkring og reflekterer mens han føler seg forfulgt, Bebreider seg selv for å tenke vondt, Mordforsøk av Rogosjin, Fyrsten får epileptisk anfalll

Kap 6

Fyrsten på Lebedevs landsted, Lebedv avslører at Nastasia er redd for Aglalia, Besøk fra Jepantsjins, General Ivolgin får en sentimental påkjenning fra sin lykkelige fortid, Snakk om den fattige ridder, Forsøk på å dekke over at det er fyrsten

Kap 7

Agalja deklamerer diktet og insinuerer fyrstens forhold til Nastasia Filippovna Barjaskova, Besøk av fire unge menn tydelig med noe på hjertet

Kap 8

Kolja leser artikkelen som forulemper fyrsten grovt, Burdovskij gjør krav på fyrstens arv, Krangling og diskusjon, Fyrsten er villig til å betale selv om Burdovskij beviselig ikke er Pavlistjevs sønn,

Kap 9

Ganja beviser Burdovkijs opphav, De fire unge menn fremstår som fullkomne prinsippfaste idioter, Radomskij forteller om forsvarsadokaten og den fattige morder, Lisaveta Prokofjevna hisser seg voldsomt opp og gir dem en grundig lekse der hun tilbakeviser ikke bare deres syn i saken men hele deres prinsiper, Ippolyt er dødssyk og får forklart litt og vekker sympati hos Lisaveta, Situasjonen løsner seg fyrsten ber om unnskyldning og serverer te.

Kap 10

Det kommer frem at Lebedev rettet artikkelen til Keller, Ippolit tar ut ny dybde i situasjonen etter Lisavetas utbrudd, Jevgenij Pavlovitsj går ned til neveretten, Ippolyt snakker om sin forestående død og sine tanker, Deretter angrer han sin ynkelighet og sprer eder og galle over fyrsten, Agalja oppfordrer fyrsten til å bryte med disse menneskene, Nastasia snakker om en veksel med Jevgenij Pavlovitsj,

Kap 11

Adelaida besøker fyrsten og det skinner gjennom at Jepantsjins er i dårlig humør, Fyrst Sjt. og Adelaida forsøker å få noe ut av fyrsten om Nastasias snakk med Jevegenij Pavlovitsj, Fyrsten skjønner det er en intrige og alt forvirrer ham, Ganja vet litt om dette, Keller vil fortelle fyrsten sin livshistorie, Fyrsten tror godt om ham også bare han kunne kommet under god innflytelse, Det viser seg at Keller ville låne penger og det får han, Siden kommer Lebedev, Fyrsten blir sjalu og vil ikke høre om Agalja, Kolja kommer også, og til sist Jepantsjin, alle de siste er korte besøk.

Kap 12

Lisaveta kommer for å spørre fyrsten om brevet til Agalja, De snakker også om andre mennesker, Fyrsten ber Lisaveta godta sine beste følelser og ikke tro vondt om alle (Burdovskijs brev), Det kommer frem at Agalja har nektet fyrsten besøk men Lisaveta menere avslaget var en invitasjon og tar fyrsten med seg (selv om hun sekundet før selv har nektet fyrsten å besøke dem),

*

Her er de andre delene

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Julebob på kafe Magdalena

I går var det tradisjonsrik julebob med Bergen Dylan society. Det meste var som det pleier, med det unntak at festen foregikk på Kafe Magdalena i Kong oscars gate i sentrum, i stedet for hos May Brith i Åsane.

Vi hadde også celebert besøk av Erling Aadland fra litteraturvitenskaplig institutt ved universitetet i Bergen. Han gav oss en innføring i det litteraturvitenskaplige arbeidet med Bob Dylan, eller rettere sagt, Bob Dylan i forskningen, siden det er langt mer enn bare tekstene hans som blir analysert. Aadland brukte boken «Bob Dylan – Ein Kongress» fra nettopp det, en kongress om Bob Dylan holdt i Frankfurt am Main i Tyskland, som utgangspunkt for den lille forskningsgjennomgangen. Det var tre emner vi fikk en innføring i, Bob Dylan – stemmen, Bob Dylan – gospelperioden og Bob Dylan – maskespillet. For meg var det kjærkommet å høre et skikkelig akademisk foredrag igjen, det blir dessverre lenge mellom hver gang, og det var som vanlig ord med tyngde som ble levert fra Aadland. Selv durkdrevne Dylanelskere som oss fikk her noe å ta med seg.

Nevnte Aadland satte oss også alle på plass i quizen, der han fikk 27 av noen og tredve poeng, mens våre to beste fikk 23 hver. Nå skal det sies at den aller skarpeste faktakjenneren av oss er Knut Arne, og det var han som hadde laget quizen. En duell mellom Knut Arne og Aadland ville vært spennende. Jeg for min del havnet nok som vanlig blant den øverste fjerdedelen, jeg kan sangene og platene jeg har, men jeg har ennå ikke skaffet meg dem alle sammen, og denne gangen bommet jeg for eksempel på et par spørsmål fra Knock out loaded. Jeg er også helt ute når det gjelder turnevirksomhet, dato og steder, og navn på gjesteartister og band, den slags må også være på plass for å kunne hamle opp med de virke Dylanologene.

Det ble servert nydelig pinnekjøtt har jeg glemt å si fra Kafe Magdalena. Og ved siden av at det var veldig godt, var det også veldig mye av det. Da er det som det skal være for meg.

Neste samling i foreningen er i nærheten av Bobs bursdag 24. mai, hvis det ikke skulle dukke opp noe før. Det kan det jo fort gjøre.

Travel eksamenstid

Jeg er i år så heldig at jeg får studert litt fysikk med betaling i form av at jeg har fått redusert stilling med fortsatt full lønn på arbeidsplassen min. Det er midt i blinken for meg, ingenting er bedre enn å studere og få penger for det, å studere er kjekt, å få penger er nødvendig. Store deler av høsten har jeg derfor vært riktig så fornøyd, jeg har sett på arbeidsplanen min og når jeg må være til stede på jobb, og sett at det bare er i den mest skruppelløse forhandlingssituasjon om arbeidsvilkår dette kan kalles særlig mye. Jeg har sett det sånn at jeg stort sett har hatt fri. Og å studere fysikk er jo å ha fri, fysikkstudiet har ingen vært plaget av er en setning jeg gjerne skulle sett bevinget.

Så er det bare det, at når man studerer, så man også ta eksamen. Og alle som har tatt noen eksamener vet at den alltid kommer raskere enn ventet, plutselig er den der, og man ser man har bare tiden og veien for å kunne stille skikkelig forberedt. Jeg har studert mange fag og tatt mange eksamener opp gjennom livet  mitt så langt, og er godt vant med slike perioder. Ved et tidspunkt setter man alt annet til side (utenom fest og moro, man skal aldri glemme å ha det gøy), og konsentrer seg fullt og helt om eksamen.

Denne gangen inntraff denne perioden litt raskt og litt plagsomt. Jeg innså at når man er i jobb, så man ikke like godt sette alt annet til side som i den gode gamle studentperioden, man har jo jobben.

Denne gangen er det også det at når studiet er betalt, så kan man ikke godt gjøre det dårlig. Og jeg har nå en gang den egenskapen, at samme hvor godt jeg blir betalt, så vil jeg alltid være litt surrete, og slik gikk jeg elegant glipp av to fulle dager med forelesninger og labkurs, fordi jeg bommet så skammelig på datoen. Da jeg var klar, hadde kurset vært for en uke siden. På den måten kom jeg stygt på etterskudd, og siden har min tid handlet om å få tatt dette her igjen.

Det betyr at tiden til å gjøre andre ting har blitt fryktelig redusert, stikk i strid med hva som var planen da jeg søkte om å få bli med på dette fysikkstudiet. Eller, man skulle si det riktig, før høstferien hadde jeg riktig så god tid til å gjøre andre ting. Og siden dette ble fullt ut utnyttet, har jeg nå etter høstferien ingen tid til det.

Eksamen er 9. og 17. desember.

Fars bursdag

Det var fars bursdag i dag. Han ville vært 61 år, om han fortsatt hadde levd. Han døde 6. oktober i fjor, helt uventet. Jeg har skrevet mye om det på bloggen tidligere.

I dag ville det vært bursdagen hans. Med meg går det bedre. Dagene er fylt av alt jeg har å gjøre, jeg har det svært travelt for tiden, og hodet er fylt av når min kone får komme til Norge og at jeg er så ukontrollert forelsket i henne. Savnet av far er ikke så fryktelig vondt og bare vondt som det var i fjor. Jeg ser at mitt liv går videre.

Det er veldig bra. Og enda mye veldig bedre ville det vært om far fortsatt hadde vært her og kunne tatt del i det. Det er fortsatt tomt og vondt når jeg tenker på det, men nå tenker jeg ikke så mye på det som jeg gjorde før.

Livet går videre. Jeg hadde aldri trodd at dette året skulle bli så lykkelig for meg. Det har det altså blitt, og jeg takker dypt for det. Jeg gratulerer min far med dagen, selv om han ikke lenger er til stede og kan lese det.

 

Takk for besøket, velkommen igjen!

Jaja. Så har mor reist hjem, og jeg koser meg med restene som er igjen, slik som litt ekstra god middag og litt ryddigere og renere leilighet. Kake er her også, trøffelkake, det er favoritten like siden jeg var barn og frem til i dag, skikkelig sjokoladekake med skikkelig sjokoladefyll. Den er så sjokoladefylt, at når jeg serverer den til kvinner, så vil de vanligvis ikke ha, og jeg kan ikke tenke meg annet enn at det skyldes fettmengden. Smaken kan det i alle fall ikke skyldes.

Jeg tror jeg godt kan skrive ut på bloggen nå at jeg har en nabo jeg kaller gærn. Om han hadde oppført seg litt normalt, så skulle jeg latt være å skrive om det. Men slik som for eksempel i dag, så startet mor dagen  med å gå ut og jogge i 8-tiden. Jeg stod opp litt senere, og da mor kom tilbake, luftet vi etter soveluften vi hadde laget oss om natten. Da hørte jeg plutselig den velkjente nordveslandsdialekten jeg har hørt klage så mange ganger før, nå var den der igjen, og tilhørte en gærning (om han bare hadde oppført seg normalt, skulle jeg slett ikke skrive det sånn) i bar overkropp, som ville ha kontakt med «du Stavanger», og klaget på bråk om natten. Jeg tipper han ble overrasket da jeg sendte ut mor i vinduet, og forklaringsproblemet lå hos han hvorfor i all verden vi skulle finne på å bråke klokken tre om natten, som han hevdet. Tvert i mot var det han som stod der og bråket ganske så pinlig for både meg og ham. Det er slett ikke første gang.

Mor og jeg hadde imidlertid den rene samvittighets ro, og kunne makelig lage i stand frokosten som planlagt. Den skulle vare det meste av formiddagen, det var nøyaktig det som var planen, vi hadde ingenting vi skulle gjøre. Flyet for mor hjem til Sola gikk klokken 1620, det var alltid lenge til.

Klokken 1100 cirka gikk mor i gang med å pakke, og ved hjelp av det kvinnelige mirakel fikk hun plass til ikke bare all sin egen bagasje, men også alle julegavene og andre gaver Olga og jeg hadde kjøpt. Det eneste hun ikke fikk til, var å lage meg cappucino med kaffemaskinen det er noe rart med, det er det bare min søster Tonje som klarer.

Sånn litt før to var jeg med mor å bære bagasjen til bussholdeplassen, for at hun skulle ta flybussen til Flesland. Det var et trivelig besøk, der vi hadde mye å diskutere, og hvor det ikke var så enkelt å komme frem til noe sikkert, siden det er så mye som er usikkert. Vi kan for eksempel vanskelig avgjøre når vi vil sees igjen, og hvor jeg vil være i juleferien. Det kommer så mye an på når jeg får min kjære kone opp hit fra Kiev, og hvordan det da kommer til å gå.

Da jeg kom hjem igjen etter å ha tatt avskjed med mor, lukket jeg vinduet tvers mot stangen som brukes til å vende persiennene, og knakk den tvert. Etterpå laget jeg cappucino manuelt, det vil si at jeg skummet melken sånn noenlunde som det gikk an i presskannen.

Mors matpakke

Mor er på besøk, og vi har fått rettet opp en ubalanse som har vart i en tid. Det er lenge siden noen har smurt noen matpakke for meg, og det er lenge siden mor har smurt matpakke for noen. I dag og i går har dette vært ordnet opp i, og det sier seg selv at matpakken min med det har tatt seg opp betraktelig i kvalitet. Det har vært Serannoskine fra Spania, annen spansk skinke, gulost, salat, agurk, tomat, alt sammen appetittelig pakket sammen og innbydende servert.

Både i dag og i går stakk mor ned i butikken og kjøpt ferskt brød, mens jeg har satt på kaffen. Friskt pålegg har det vært rikelig av. Det sier seg selv at jeg har kommet til jobb, eller til studiene som var jobben min disse to gode dagene. Til gjengjeld har jeg kommet med svært frist hode og svært friskt mot. Og dette motet (og kanskje også hodet) har blitt ytterligere forfrisket av en riktig god lunsj med en oppvisning i matpakke.

En stor takk går ut til mor og til alle som smører matpakke for noen. Det er til stor glede for den som får spise den,