For en dag

Denne posten er skrevet søndag formiddag og tilbakepostet til fredag som er dagen det gjelder. Det var en dag jeg skulle fortsette arbeidet med å få gjort noe med at jeg badet så lite i juli, det var en sommermåned uten bading i det hele tatt, det vil ikke bli gjentatt for noen måneder mellom påske- og høstferien. I august har jeg badet nesten hver dag. Så også denne dagen.

Siden mor var på jobb og hadde tatt bilen, måtte jeg bruke sykkel. Jeg har kjøpt ny, egentlig ganske flott sykkel, men den punkterte på vei hjem fra butikken og har siden stått ubrukelig. Jeg har ikke hatt sykkel på årevis, jeg har ikke ordentlig eid og brukt sykkel siden 90-tallet, egentlig må vi tilbake til videregående for å finne en tid jeg var aktiv sykkelbruker. I Bergen brukte jeg føttene mine, og spaserte på dem. Nå kjøpte jeg altså en ny i anledning min store plan om å sykle hver dag til jobben. Den punkterte på vei hjem.

I gamle dager lappet vi sykkelen da den punkterte. Det var på 80-tallet, før offroadens tid. Jeg tror ikke jeg punkterte noen gang på den beste sykkelen jeg noen gang har hatt, den grå offroaderen jeg fikk i 13-års alderen. Nå var jeg ikke helt sikker på hva man gjør med punkterte sykler, tiden da man reparerte ting virker å være forbi. Og ganske riktig, fikk jeg beskjed om da jeg litt senere var i butikken med Olia for å kjøpe sykkel til henne, nå kjøper man heller en ny slange. Det hadde vi ennå ikke gjort.

Så jeg lånte Olias sykkel. Den var halv pris for min, både før og etter den var satt ned, begge kjøpte vi sykler som var satt ned 50 %. Hennes sykkel var imidlertid damefasong og – størrelse, den passet ikke helt til meg. Så det var egentlig ingen fornøyelse å sykle ut til Ølberg, enda det var fint vær og jeg er i fin form.

På Ølberg vandret jeg rundt på Svabergene som jeg pleier. Jeg fikk rikelig tid til å tenke, og har mye å tenke på om dagen. Det var en fin kombinasjon, og ledsaget av solskinn og bølgeskvulp ble det enda bedre. Jeg skeiet til og med så totalt ut at jeg kjøpte en Hamburger og Pommes Frites, som i gamle dager med mor og far, bare at nå må jeg betale den selv. Og den er stivt priset.

Jeg hadde naturligvis ikke med meg klokke eller mobiltelefon eller noe sånt. Det er prinsipper som kanskje ikke virker så godt for det moderne liv, men det virker ganske godt for meg. Jeg hadde imidlertid en slags tidsfrist, mor ville grille, det vil si, vi hadde avtalt å grille, og jeg vet mor ikke liker å komme hjem fra jobb og måtte vente på middag. Så jeg måtte være hjemme sånn omtrent samtidig som henne.

Det greide jeg nesten. «Nå var jeg i ferd med å bli irritert» var setningen jeg ble møtt med fra mor, som var hjemme, og hadde vært hjemme en stund i tomt hus. Olia var vekk. Det samme var sykkelen min.

Det var det siste jeg la merke til først. Og jeg var med en gang nesten sikker på at den var stjålet. Den stod nemlig i garasjen, som vi stadig vekk glemmer å lukke. Og jeg hadde en ganske ubehagelig følelse av at den stod der ulåst. Den var bare å rappe med seg. Helt ny sykkel. Brukt en gang, egentlig ganske dyr, punktert.

Jeg hadde selvsagt kjøpt lås til den nye sykkelen min. Men jeg hadde ennå ikke fått festet den, og så hadde det blitt til at den var stående ulåst etter et pussig prinsipp at om jeg ikke får festet låsen, gidder jeg heller ikke låse sykkelen. Låsen lå i en krøll rundt setet. Jeg var ganske sikker på at det var slik det var. Den var bare å ta med seg for alle som kom forbi og så det, om garasjen.

Mor hadde ikke lukket garasjen da hun kom hjem. Hun hadde varer, og hadde strevd med å få dem inn. Så hadde hun glemt det. Hun så det da hun skulle jogge en time senere, og kunne ikke huske om sykkelen var der, verken da hun kom hjem eller da hun jogget.

Det var det ene og verste mysteriet. Det ville være absolutt helt uutholdelig om sykkelen ble stjålet allerede før jeg fikk brukt den. Olia og jeg har det trangt økonomisk i forbindelse med huskjøpet, jeg ville rett og slett ikke hatt råd til å kjøpe en ny. Jeg kan ikke ha så fin sykkel at den blir stjålet. Jeg måtte hatt en gammel sykkel jeg fikk gratis fordi den bare var til å kaste, som er like lur å stjele som å stjele søppel. Det ville være surt å måtte sykle på noe slikt hver dag den lange veien til jobb.

Det andre mysteriet var Olia. Hun har det med å forsvinne av og til. Det gjelder særlig når hun er sint, og i den modus jeg nå var, kunne jeg ikke finne noen annen forklaring. Olia var sint og måtte lufte seg. Slik man setter en glødende jernkjele i vann for at den skal avkjøle seg. Det freser bra, men så er den som før igjen og det er ikke farlig å ta på den.

Til det andre mysteriet hørte med at mor hadde kommet hjem fra joggeturen sin til ulåst dør. Det er rett og slett ganske utrolig at Olia skal forlate huset uten å låse etter seg. Hun ankommer ikke huset uten å låse etter seg. Hun låser hele tiden, hun er fra Ukraina. Hvordan kan hun la et hus bli stående ulåst og tomt? Kanskje hun er under senga? sa mor, i et oppriktig forslag på løsning av gåten. Det ville være like usannsynlig som alt det andre.

Kanskje kunne det være en forbindelse mellom de to mysteriene. Det kunne være et håp. Men håpet ville vært mye større om sykkelen ikke hadde vært punktert. Hvorfor skulle Olia ta med seg en punktert sykkel? Hun pleier ikke engang bruke sykler som er i orden, hun går dit hun skal. Det henger ikke på greip.

Jeg var nedfor og uten matlyst. Mor foreslo at hun kanskje bare skulle lage mat til seg selv, ta vi skulle droppe hele grillingen. Det ville være å gi for mye etter for problemene. Vi grillet, og spiste, og diskuterte frem og tilbake, lavmælt, hva som kunne være forklaringen på alt og hva vi skulle gjøre med det.

Så kom Olia. Med sykkelen. Hun hadde tatt den med seg for å kjøpe slange til den. Og hun hadde ikke låst huset, for hun var ikke sikker på at mor hadde nøkkel når hun jogget. Alt var i orden med henne. Hun forstod ingenting verken av vår frykt eller bekymring.

Dermed fikk grillingen omsider sin riktige stemning. Etterpå gikk Olia i gang med å skifte slange på sykkelen. Det var en omstendelig prosess, det var bakhjulet, og hun hadde aldri i sitt liv skiftet en slik slange.

Men det gikk på et vis, og på slutten av dagen hadde jeg både sykkel og Olia på plass og i god stand. Det utgjør en enorm forskjell.

Det hører med til historien at allerede straks neste dag punkterte sykkelen på ny. Det vil si to turer og to punkteringer. Det er for usannsynlig. Det er nok noe annet som er galt. Og sykkelen – som skulle være så ny og fin og grei – må leveres tilbake til butikken. Foreløpig har den gitt lite annet enn problemer.

For en dag. Og den sluttet altså ikke med fredagen.

Advertisements

USA mister toppratingen sin i kredittverdighet

Forrige uke skrev jeg et innlegg om gjeldssituasjonen i USA og politikernes krangling om den. Fredag ble kredittverdigheten satt ned fra AAA til AA+, altså ned et hakk fra det høyeste nivået, og det var Standard & Poor som stod for nedgraderingen. Det var et sjokk, men det var et varslet sjokk. Mandag falt alle verdens børser kraftig, noe som selvsagt først og fremst går ut over aksjespekulantene. Men hva som går for seg på børsene beskriver gjerne hva som kommer til å skje med den vanlige økonomien fremover. Det er ikke slik at børsen kan falle og tape verdier uten at realøkonomien gjør det samme. Det er altså alvorlig hva som skjer. Jeg har ikke hatt tid til å kommentere det før nå.

Det har vært blandede reaksjoner på hvor riktig det var av S & P å sette ned kredittverdigheten. Noen har trukket frem en regnefeil, S & P har glemt av 200 milliarder dollar, eller hva det var. Kredittverdigheten skal være ok. Men USAs gjeld er så stor at 200 milliarder dollar fra eller til ikke utgjør all verden, det er bare desimaltall. Det er ikke sånne summer som avgjør om USA er kredittverdige eller ikke. Påpekningen av feilen kom da også fra Finansdepartementet, som naturlig nok vil være interesserte i å ha en kredittverdighet på topp.

Barack Obama var også tidlig ute og forsikret i sin første tale at USA var, alltid har vært og alltid vil bli en trippel A, topp kredittverdighet. En vurdering fra et analyseselskap kan ikke rokke ved det. Man kan kritisere Obama for å snakke mot bedre vitende her, det er klart nedgraderingen må tas alvorlig. Men Obamas rolle er ikke å spre usikkerhet og bekymring, han må signalisere at alt står bra til slik at i alle fall ikke panikken får spre seg. Det greide han bra.

Jeg er helt enig i vurderingen S & P har gjort. Jeg er riktignok en glad amatør, kjenner ikke bakgrunnstallene, har ikke regnet på noe, men jeg ser at at kaoset som nå råder i amerikansk politikk kanskje en gang kan føre til at USA velger å la være å gjøre opp for seg. Det var denne gangen litt for nær. Det var like før politikerne kjørte seg opp i en situasjon der USA ikke ville klare å betjene gjelden for en periode. Da ville i hvert fall jeg vært litt forsiktigere med å låne dem penger om jeg hadde hatt noen å gi dem. Det er blitt litt mer risiko. Det skal betales tilbake med høyere renter.

Mange av kritikerne til avgjørelsen mener nedgraderingen var overilet, og bare egnet til å skape ytterligere panikk i økonomien. Det er ingen tjent med. Men man kan også argumentere slik, at panikk sjelden er av det gode, men det er i det minste bedre når den er mer psykologisk drevet enn når det virkelig er grunn for det. Jeg mener USA har godt av denne vekkeren. De kan ikke leve evig på at de vanligvis har vært til å stole på, at de i årevis har hatt et stabilt regime. Valgene et land gjør får konsekvenser, også for USA.

Derfor er det bedre at USA og resten av verden får seg en skikkelig advarsel, om enn den nøkternt sett kanskje er litt prematur. Det er bedre enn slik det var før finanskrisen, der alle lullet seg inn i en forestilling om at alt stod bra til, fordi kredittvurderingsbyråene ikke gjorde jobben sin og kontrollerte lånene som florerte veldig lite grundig. Økonomien skjelver litt nå. Det gjør at man får tid til å forberede seg og kanskje til og med ta grep mot katastrofen som kanskje vil komme.

For situasjonen er egentlig ganske alvorlig. De viktige økonomiene i USA og Europa sliter med at man har levd over evne og tatt opp for stor gjeld. Det gjør at man er pent nødt til å kutte utgifter og øke inntekter for å få den under kontroll. Det er velkjent økonomisk teori for oss historikere, staten skal bruke penger i dårlige tider, kutte utgifter i gode tider. Nå er vi i en situasjon der de største økonomiene i verden egentlig er nødt til å kutte utgifter i tider som mer enn strengt tatt er dårlige. Det er ingen naturlov som sier dette vil gå bra.

 

The thick of it og Aftenbladets anmeldelse av det

I dagens Stavanger Aftenblad har Elisabeth Bie en anmeldelse av en politisk satireserie fra BBC. Den heter The thick of it, og Bie liker den godt, blant annet fordi den sparker oppover. Jeg er en vanlig blogger som neppe kan regne med flere enn noen hundre lesere for det jeg skriver her. Bie jobber i regionens største avis med et nedslagsfelt på flere hundre tusen. Når jeg kritiserer henne, sparker jeg oppover. La oss se hvordan hun liker det.

Anmeldelsen begynner som var den skrevet på facebook. Liker du å le så tårene triller og magen verker? Da MÅ du sjekke ut britiske «The thick of it». De store bokstavene i «MÅ» er journalistens, ikke mine. Starten setter standarden for hele anmeldelsen, journalisten er begeistret, gir serien terningkast 6, og gir seg selv ende over.

Alt dette er til å holde ut. Man kan ikke lenger kreve at folk skal klare å tenke for å skrive anmeldelser i norske aviser, og enda mindre for at de skal klare å gi uttrykk for tankene sine. Verre blir det når Bie skal forklare hva denne serien er for noe, og hvorfor den er så «sylskarp» og «supersmart», ordene Bie velger å bruke. Den skildrer et politsk landskap befolket av aggressive medier som tørster etter statsrådblod, sleipe lobbyister, enda sleipere spin doctors, kyniske byråkrater, tullballrådgivere og politikere som først og fremst er opptatt av egen posisjon og medieimage.

Timingen er spesiell. Akkurat nå har engelske politikere avbrutt sommerferien sin, etter de blodige opptøyene som har vært i London og andre byer de siste dagene. Eller for å pleie sin egen posisjon og medieimage, som ser ut til å være det serien og Bie legger til grunn for politikernes aktiviteter. Norske politikere har kanskje også vært opptatt av egen posisjon og sitt medieimage den siste tiden. For man skal for all del ikke menneskeligegjøre en politiker, en byråkrat eller en rådgiver.

Anmelder Bie er uvanlig slepphendt med kraftuttrykk. Slik går det gjerne når man skriver uten å filtrere ordene gjennom tankene. «Den geniale humoren ligger i manuset», skriver Bie, «i de ekstremt godt besatte og velspilte rollefigurene», det er ikke småtteri. Som eksempel på det geniale i manuset, eller hvordan de får til den geniale humoren sin i manuset, så skriver Bie at manuset må gjennom en «språkkonsulent». Hermetegnene er Bies, ikke mine. Denne språkkonsulenten «sørger for sitatvennlige utsagn som «He is as useless as a marzipan dildo«.

Utsagnenet er kanskje sitatvennlig, men da for å vise hva som skjer når språkkonsulenten ikke gjør jobben sin. Eller for å vise hvor vanvittige utsagn som nå kan bli sitatvennlig for norske anmeldere, uten ironi og ment fullt ut positivt. En dildo av marsipan kan man spise, hvis man liker marsipan. En vanlig dildo derimot, vil jeg ikke kunne ha glede av, verken for meg selv eller sammen med min kone. Så for meg vil Elisabeth Bie være like ubrukelig som en ekte dildo. Det er jo veldig morsom og supersmart og sitatvennlig, og det er et «ondt og fullstendig respektløst spark oppover», som Bie skriver et annet sted i teksten.

Vanligvis vil jeg ikke gå til så direkte personangrep i en bloggpost. Skulle noen kjenne Bie, får de ha meg unnskyldt. Det gjelder også om hun skulle finne frem til den selv. Jeg leser selvfølgelig ikke anmeldelsen slik den er ment. Men slik den er ment, kommer den heller ikke frem til meg. Jeg mener man i det minste må skru på tankene når onde og respektløse spark går i den ene eller andre retningen. Det er ikke sikkert de er legitime bare fordi de går oppover. Å sparke politikere kan i dag være som å sparke noen som ligger nede. Og man vil alltid slippe bedre fra det når man behandler hverandre med respekt.

Jeg vil ikke uttale meg om serien. Den har jeg ikke sett, og kommer neppe til å se. Normalt står BBC for kvalitet, så serien er sikkert god. Da ytte ikke denne anmeldelsen av den serien rettferdighet.

Bryllupet til Tonje og Espen

I går giftet min søster Tonje seg med Espen Kirkeby. Han er hjertelig velkommen i vår familie. Dette er posten om hvordan bryllupet var.

Man skal lete lenge etter noen som var klar enn Tonje til å gifte seg. I hvert fall siden hun ble sammen med Espen, kvelden før hun reiste til Kiev for å være gjest i mitt bryllup med Olia, har hun hatt denne dagen som sitt soleklart viktigste mål. Hun har vært enestående fast bestemt på at dette skal lykkes. Og da Espen endelig fridde – endelig må ses i en relativ sammenheng her, de var sammen et drøyt år før de ble forlovet, – så var det straks etter offisielt på internett med nedtellingskalender og egen bryllupsblogg. Hun har satset og vunnet slik den som tenker «den gevinsten skal jeg ha», og tar den.

Kanskje trenger man forresten ikke lete så altfor langt for å finne noen like motivert og forberedt på bryllupet og ekteskapet som Tonje. Vi kan se rett bort på den hun gifter seg med, Espen, som vel egentlig bare ventet med frierit fordi han fullt ut forstår alvoret som ligger i det. Og vi kan se til mødrene deres, mor vår, og Siri, mor til Espen, som har lagt atskillige timer ned i planleggingen og tenkingen for å få alt vellykket og alle gjestene fornøyde og glade. Av alle bryllup jeg har vært i, har det sjelden vært knyttet slik spenning til det. Det var det siste bryllupet på vår side, Tonje er den minste, og siste som blir gift. Og det var det første på Kirkebys side, Espen er eldst og førstemann ut. At dette var den første virkelig store familiehendelsen som ble arrangert her hjemme etter at far døde gjorde det hele ekstra spesielt.

Brud gjør seg klar.

Her før bruden stelt håret sitt på den store dagen.

Så dagen kom planlagt og ventet og forberedt og dobbeltsjekket til aller minste detalj, her var ingenting overlagt til tilfeldighetene. Og alle rundt brudeparet var fra første stund innstilt på at verken Tonje eller Espen skulle gå glipp av en eneste av de gledene som følger denne store dagen.

Bryllupskjolen hadde Tonje kjøpt for månedsvis siden. Skoene var kjøpt enda tidligere, som om de var evige, kjøpt inn før Tonje ble født, det måtte være dem. Mor skulle være den som satte opp håret og kledde på kjolen. De hadde tørrtrenet flere ganger med å ta den på skikkelig, og ordne med håret som det skulle være. Klokken 1200 skulle vi være i bilen, seremonien skulle begynne klokken 1230. Klokken 0500 våknet Tonje. Ding!

Brud, brudekjole

Bruden, før avreise.

Mens Tonje satt og fikk håret stelt, ringte søster Tone for å sjekke at bruden var våken og at alt var i orden. Denne samtalen ble allerede for mye for Tonje, denne omtanken, og det at Tone sa at hun var ikke bare en god søster, men også en god venninne, det var så rørende. Hun brast i gråt. Siden sa hun hele tiden, «jeg må ikke tenke på Espen, jeg må ikke tenke på Espen, for da griner jeg bare». Det er «ikke tenk på månen» som er setningen, det skal være ganske umulig å unngå å tenke på noe man skal konsentrere seg om å unngå å tenke på. For Tonje et par timer før vielsen å ikke å tenke på Espen, det var ikke til å tenke på en gang.

Min kone Olia og for så vidt også jeg selv vil nesten alltid være en ukjent faktor i en planlagt ligning. Det er ikke mulig å planlegge noe fullstendig, når det involverer oss. Jeg vil jo alltid surre litt, tøyse litt, glemme litt og forveksle litt, jeg lever jo med den innstillingen at det er ikke så mye som er så veldig farlig. Og Olia har tatt med seg et herlig kaos fra Ukraina, med henne er det alltid et spørsmål om sinnstilstanden. Hun kan finne på hva som helst.

Brud og forlover

Et flott bilde av bruden og hennes forlover, Tonje og Ann Helen, før avreise.

Mor og jeg og Olia har bodd sammen hele sommeren, og lært oss godt å kjenne. En av tingene som skiller oss, er at mor er veldig nøye på klokka, man skal være ute i god tid og vite på forhånd når forskjellige ting skal se. Olia har et mildt sagt nonchelant forhold til klokka, det er svært sjelden hun ser på den, og hun forholder seg bare ikke til faste tider. Slik er det å leve sammen, det blir en del morsomme situasjoner. Men på bryllupet var det jo viktig å være på tiden, dette var mors store dag. Og hun måtte få lov til å slippe å stresse seg opp når hun ville være ute i god tid.

Jeg fikk vekket Olia klokken halv tolv, etter at hun hadde vært våken litt på morgenen, og sovnet igjen. Det må med at hun har sommerjobb et stykke unna der vi bor, så hun får nettene avkortet, og hun liker veldig godt å benytte mulighetene til å sove når hun har dem. Jeg hadde også gitt henne beskjed om at det startet klokken 1230, noe som var litt misvisende, siden hun måtte være ute av huset med mor klokken 1200. Plutselig hadde hun altså bare en halvtime på seg. Og vi hadde selvfølgelig ikke lagt noe klart kvelden før, uansett hvor mye Tonje og mor hadde minnet oss på at vi måtte gjøre det, de skjønte jo godt at det aldri kom til å skje. Så Olia dusjet og stelte og sminket seg, og fikk på seg det som var å finne frem av antrekket, det var jo strengt tatt det meste, først og fremst var det ekstra pynt og dingeldangel som manglet. De kom seg av gårde bare litt over 1200. Etter at mor hadde strøket dressbuksen min sånn litt før klokken 1200.

Og følget med Tonje og forlover Ann Helen og jeg, vi kjørte litt etter 1215, som planlagt. Eller som ventet.

Viselsen

Bryllup i kirken, kirkebryllup

Menigheten før bruden ankommer.

Jeg husker hvordan før jeg giftet med Olias søskenbarn Dennis snakket om dagligdagse ting mens jeg ventet på henne, og jeg prøvde å snakke med Tonje om det samme. I Russland kjører brudgommen sammen med bruden til vielsen, i hvert fall gjorde vi det. Jeg hentet min brud hjemme hos henne. I Norge er det som kjent i kirken man får se hverandre, i hvert fall for kirkebryllupet. Det var stor spenning da vi stod bak de lukkede dørene, og kirketjeneren stadig spurte oss om det var greit at han bare startet klokkene.

Det er spent stemning hos brudgommen og hans forlover i kirken før bruden kommer.

Til slutt gjorde han det. Barna i Nygård-familien skulle være med, de skulle gå inn først. De var nydelig pyntet av Trude, søsteren vår, og moren deres, og de var tydelig preget av situasjonens alvor. Så åpnet døren og vi gikk inn.

Kirkegangen, Brud, Bryllup

Det er Nygårdsungene som leder an da bruden og jeg kommer opp kirkegulvet.

Det var jeg som førte bruden opp til alteret, i plassen til vår avdøde far. Det var et sterkt øyeblikk for mange.

Brud, Brudgom, Kirkebryllup

Bruden blir overgitt til sin brudgom.

Både Tonje og Espen er habile kirkegjengere, og de hadde fylt opp det meste av sang og musikk og tekstlesning av venner og kjente. Tonjas nære venninne, Tarja, stod for det meste av sangen, backet opp av et band jeg mener å tro for det meste var venner av Espen. Mor leste dagens tekst. Det var sterkt alt sammen. Og Espen og Tonje så hele tiden nydelige ut der de satt og strevde med følelsene som overveldet dem.

Følelsesladet øyeblikk.

Så var det selve vielsesseremonien. De har etter hva jeg forstår tørrtrenet på dette også, som om de var redde for å si noe feil, og ende opp med å ikke bli gift allikevel. Det er likevel noe eget når det gjelder, og særlig Tonje måtte ta sats for å forsikre seg om at hun fikk stemme når hun uttalte sitt «JA».

Kysse bruden, Bryllupskyss, Brudepar, Kirkebryllup, Bryllup

Og så er de gift!

Min kone Olia oppfylte flott sin rolle som den uforutsigbare. Hun har russiske følelser, og gråt med tykke tårer på hvert eneste vakre punkt i seremonien, også både da vi gikk inn og ut av kirken. Hun syntes alle var enestående vakre, særlig brudeparet, selvfølgelig, og forloverne deres, som hun fotograferte flittig. Det siste sørget for litt ekstra underholdning for oss som klarte å slappe av med det. Olia har aldri vært i en vestlig kirke før, og visste ingenting om hva man gjør og ikke gjør i den. Plutselig forsvant hun, som barn gjør, slik Tone fortalte meg etterpå, og hun kunne vel egentlig dukke opp hvor som helst etterpå, for å fotografere litt i forskjellige vinkler. Det er klart, det blir fine bilder. Men det må ikke utarte med for mange som går og fotograferer i stedet for å se på, og de som fotograferer må ikke forstyrre. Jeg tror ikke Olia forstyrret.

Brudepar

Got him.

Pausen

Etter vielsen var det naturligvis mange lykkeønskninger og gratulasjoner. Mor lot sin normalt kledelige beskjedenhet komme i overkant til uttrykk her, da hun i stedet for å stille seg på foreldrenes naturlige plass ved siden av brudeparet, stilte seg langt nede i et hjørne og godt gjemt, fordi hun følte hun måtte gi plass til alle folkene som kom. Heldigvis var det en god gjest som skjønte hva det stod om, og sendte henne opp på gratulasjonsplassen igjen.

Brud, Brudebukett

Et vakkert og menneskelig bilde av bruden.

Olia og jeg hadde også en kanskje litt spesiell plass, her. Ikke at vi stakk oss frem, tvert i mot, jeg har aldri følt meg helt hjemme i slike formelle sammenhenger der alle hilser på hverandre og gratulerer hverandre og klemmer hverandre, men det var også Olias introduksjon til mange i slekten. Vi fikk aldri holdt et bryllup i Norge, som vi så kategorisk annonserte,  det ble med det vi hadde i Kiev. Det var veldig gøy og veldig skikkelig, men det var naturlig nok ikke så mange som var der.

Brudeparet i bilen

Her sitter de så flott i amcaren.

Slike problemer hadde ikke Tonje og Espen, så godt planlagt og vel forberedt alt var i deres bryllup. 85 gjester hadde de, så mange deltok i middagen. Nå etter vielsen stod de fleste på det som vel fortsatt må hete kirketrappen, selv om det streng tatt ikke var en trapp, og småpratet inntil brudeparet forlot området i en tøff kabriolet. De skulle fotograferes. Resten av selskapet var overlatt til seg selv frem til middag.

Amcar, Kabriolet

Standsmessig doning. Den som finner anledningen verdt å fotografere ansiktet til forloveren, Ann Helen, er BrendaLarry, et ektepar fra statene.

Mor, Olia og jeg reiste hjem til Gaupeveien. Olia så skikkelig flott ut i kirken, men hun hadde ikke fått gjort seg helt ferdig med å stelle seg. Kvinner og unge jenter har alltid noe mer de kan og vil gjøre med seg selv for å bli litt finere, for oss menn og unge gutter blir det fort stopp. En dusj, en dress – nok.

Brudepar kransekake

Dette brudeparet står på toppen av kransekaken.

Mor og Olia fremviste nå en forening i effektivitet. Mor smurte en kombinert frokost og lunsj, som Olia spiste mens mor fønet håret hennes. Jeg satt og finpusset talen jeg skulle holde til Tonje, og forberedte meg til toastmasterjobben jeg skulle ha.

Det var kjøpt inn og satt inn nydelige, blå blomster til middagen.

Vi måtte tidlig tilbake igjen til festlokalet, som var i kirkekjelleren, og dermed samme sted som vielsen hadde vært. Mor var i høyeste grad i festkomiteen, og kunne ikke godt la Kirkeby ta seg av alt mellomarbeidet alene.

Brudetallerken

Tonje Marie - bruden.

Det var ikke så mye å gjøre. Noen få gjester hadde kommet, eller aldri forlatt stedet. De satt og småpratet, og spiste av den serverte frukten og av grønnsakene som var satt frem. Olia og jeg gikk også og småpratet, i tillegg til at hun fotograferte flittig her også.

Toastmaster

Slik ser en toastmaster ut før han går på jobb.

Utenfor Frøyland & Orstad kyrkje (jeg tror det er det den heter) er det flott jærlandskap. Olia og jeg brukte også en tid der mens gjestene smått om senn strømmet tilbake. Da vi omsider vendte tilbake til lokalene var det omtrent allerede fullt, og snart etter ble brudeparets ankomst varslet. Festen var i gang.

Middagen og talene

Brudeparet ankom, tjukke av lykke, i den samme amcaren de hadde forlatt oss i. Nå var det mer klapping, mer jubling og mer fotografering. Akkurat her var det noe som kanskje ikke var innøvd eller tenkt på på forhånd, for på et tidspunkt ropte Tonje brud «Ke ska me gjør??» noe som også kanskje hørte til ritualet. Søster Tone kunne fortelle at også hun hadde lurt på hva hun skulle gjøre, når hun kom ut av bilen og alle stod der. De skulle ikke gjøre  så mye. De skulle komme, til stor jubel, som de hadde gjor.

Man kan lure på hva bruden vil uttrykke med dette ansiktet her og denne gesten.

Med brudeparet vel på plass kunne middagen endelig begynne, og flere av dem som for eksempel skulle holde taler kunne begynne å la nervene sige inn. Det er noe høytidelig med slike middager, og det skal det også være. Særlig tydelig var det denne gang at begge familiene ønsket så veldig sterkt at alt skulle bli veldig kjekt.

Dette er avdelingen for venner av brudeparet. Ann Helens kjæreste tydeligst, nederst til høyre.

Og det ble det, selvfølgelig. Det er ikke så veldig vanskelig.  Da alle endelig var på plass, først bruden, selvfølgelig, så resten, kunne mor ønske velkommen, og etterpå overlate ordet til meg som skulle være toastmaster. Jeg kjenner naturligvis min egen familie veldig godt, og vet hvordan vi vil ha det, men det var mitt første møte med Kirkeby så jeg måtte føle meg litt frem der. Jeg visste Espen ønsket et verdig bryllup uten for mye tull, og prøvde å holde meg til det med korte og greie introduksjoner til hver taler, og ikke for mange sprell. Ellers var det jo også en meget takknemlig forsamling, der ingen gjorde seg vanskelige og alle sørget for at alt fløt fint like inn til mål.

Brudeparet er også spent før de skal inn og spise mat. De siste formaninger får de av mor.

Mor var den første ut med tale, allerede mellom forrett og hovedrett. Jeg visste at hun var veldig spent, det var jo veldig blandede følelser for henne, godt med at det var så kjekt at Tonje blir gift med en mann også vi liker så godt, men vondt med at vår kjære far ikke fikk være med på å oppleve det. Akkurat denne delen av talen var hun redd for om hun kom til å klare å komme gjennom, men det er for mor som det er for mange: Styrken kommer når man trenger den. Mor holdt en svært flott og gripende tale, og fikk også uttrykt mye av det hun ville si i den vakre sangen hun hadde skrevet. Den kom helt til sin rett når den ble sunget i denne forsamlingen.

Brud, Brudgom, Brudepar, Tale

Slik ser en brudgom ut før han skal holde tale.

Den neste som skulle ut og holde tale var brudgommen Espen, mellom de to serveringene av hovedretten. Han var nervøs, dette betydde mye for ham. Han hadde en tale helt fri for krimskrams, den gikk rett i kjernen av det brudgommens tale i bryllupet skal inneholde. Den henvendte seg til foreldrene på begge sider, med hjertelig takk for at han og Tonje hadde blitt tatt så godt i mot. Deretter henvendte han seg til sin elskede brud, og brukte ord som ene og alene skulle uttrykke hvor mye hun betydde for ham. Her var ingenting av at han skulle vise seg frem som en god taler, eller vise seg på noen som helst måte, her holdt han opp og frem bruden som den som var verdt all beundring og takknemlighet. Det var en mektig tale som gjorde inntrykk på alle.

Brudgommens tale

Det er ikke bare i ordene innholdet i en tale kommer frem. Her ligger budskapet tjukt utenpå Espen.

Jeg kan ikke ta alle talene i detalj, selv om de alle utmerket seg hver på sin måte. Ann Helen, forloveren til Tonje, vet jeg ikke liker seg når hun skal stå frem og være midtpunkt i oppmerksomheten, hun hvilte seg som så mange andre på lapper hun hadde skrevet og holdt i hånden. På lappene hadde hun imidlertid fått skrevet ned mye sant, mye gripende og mye morsomt. De er jo to venninner som har gått gjennom en del, de som kjenner historien vet hva det er, og for resten skal vi la den ligge. Det var en flott tale Ann Helen holdt. Espens forlover, Steinar, hadde en lettere jobb. Han er naturlig sjarmerende, og finner lett ordene, han er en taler rett og slett, som han også selv påpekte. Det er også kjekt å se på talere som koser seg når de snakker. Steinar gjorde forresten et godt inntrykk fra første stund vi så ham i kiren. Han virker til å være en god mann, som de sier i Bergen.

Tonjes forlover, Ann Helen, holder tale.

Mor til Espen holdt den siste talen før pausen mellom middagen og desserten. Hun så ut til å være tryggere på det enn vår mor, med det at hun virket som hun visste akkurat hva hun ville si, og ikke bekymret seg så mye om den ville bli for lang eller ikke ville falle i smak. Jeg tror vel jeg kan si ganske kategorisk at mødre generelt ikke er noe å frykte her, det er fedre som kan henfalle til lange og eiendommelige familietaler, de har gjerne overdrevet tiltro til egne talegaver. Mødrene undervurderer dem. Kanskje var det derfor far til Espen ble holdt borte både fra taler og sanglaging? Han gjorde seg godt bemerket på andre måter, og virket til å være en riktig hyggelig kar som lignet veldig på Espen. Og moren – eller Siri, som hun heter – fikk sagt det som var å si om Espen og hans oppvekst. Det var kjekt å høre på henne.

Pausen mellom hovedrett og dessert brukte jeg til å tusle rundt omkring bak kirken i ensomhet, slik er det før jeg skal gjøre en opptreden. Da går jeg gjennom hva jeg har å si. Nå skulle jeg holde en tale for Tonje. Det var en tale som betydde litt. Jeg hadde mye jeg ville sagt, og siden jeg tok opp alvorlige tema, var det viktig at den ble skikkelig. Jeg ønsket å få frem Tonje og det forholdet jeg har hatt til henne, det var jo en tale fra meg til henne, men jeg ønsket også å få med litt om mitt forhold til Olia, siden jeg aldri har fått holdt noen bryllupstale for henne her i Norge. Jeg var derfor nødt til å si noe om mitt syn på ekteskapet, og hvor glad jeg er for at Tonje og Espen deler dette synet. Til slutt måtte jeg ta opp tråden med at vår far er død, og alt vi har måttet overvinne som følge av dette, men at vi nå sitter her, gift begge to, vi har greid det. I dette siste ville jeg også involvere mor.

Det var kort sagt litt av hvert. Og jeg var førstemann ut, straks vi kom inn fra pausen. Etter meg var det søstrene mine, først Trude, så Tone. Trude utmerket seg for en gangs skyld med en liten tabbe hun hadde gjort. Da hun giftet seg med Lars var Tonje like gammel som Daniel er nå. Den gang turte ikke Tonje holde tale, naturlig nok, 9 år gammel, men hun skrev noen fine ord ned på en lapp hun leverte dem etterpå. Den hadde det vært fint å lese opp, fant Trude ut under en av de andre talene, lenge etter det var for sent. Det hadde vært kjempegreier å vite hva Tonje den gangen mente om ekteskapet, og om Trude og Lars. Tone åpnet som vanlig slusene når hun skulle holde tale, og lot ordene strømme ut rett fra hjertet, jeg hadde nær sagt i form av følelser. Sjelden ser vi talere så følelsesmessig involvert i sin egen tale, over hele registeret, smil, latter og flere typer gråt. Jeg synes det er veldig bra, og beundrer Tone for dette.

Etter dette var det ingen flere taler. Det var bare verdensberømte i alle våre selskap Trine og Bård, som skulle ha takk for maten talen. De legger veldig press på seg selv med stadig mer kreative innslag og kombinasjoner av innslag, og finurlige måter å få matrettene å passe inn i finuerlige historier på, og jeg bidro som toastmaster med å øke dette presset med å introdusere dem som det de var – verdensberømte hos oss.

Brud, Brudgommens tale

Et ekstra bilde av brudommens tale. Han er jo staut og fin der han står.

Festen etterpå

Så kunne alle slappe av. Det var ingen flere taler, og arrangmentskomiteen som først og fremst var brudeparets mødre, hadde allerede fått alt som var viktig vel i havn. Treretters middag vra spist, alt hadde gått bra, alle var fornøyd.

Skuldrene ble senket, om de ikke var blitt senket tidligere. Det var ønske om å ta bilder av forsamlingen, og slike ønsker skal man jo etterkomme. Slike ting tar alltid tid. Det gjorde det denne gangen også. De som ikke var med på bilder, var inne og snakket. Det er mange i slekten vi sjelden ser, her hadde vi sjansen til oppdateringer og minneforfriskninger.

Plutselig var klokken 2315. Det er jo som man vet ingen tid i et bryllup, men jeg hadde fått det for meg at brudeparet skulle hentes klokken 2400, og jeg videreformidlet også denne desinformasjonen til noen av gjestene. Det ble derfor plutselig litt veldig liten tid, med tanke på at kakene ennå ikke var satt frem, og det gjensto underholdning som ennå ikke var påbegynt.

Nåvel, brudeparet skulle ikke hentes på noe bestemt tidspunkt, de skulle forlate festen når det passet dem. De hadde brudesuite bestilt, og ville vel egentlig bli på festen så lenge vi klarte å holde på dem. En brudesuite er jo også fristende.

Det ble litt hektisk, selv om jeg tror kanskje at det egentlig kanskje bare var jeg som følte på dette lille hektiske, siden jeg sånn halvveis fremdeles var toastmaster, og hadde et par underholdningsinnslag å introdusere. Det gikk seg veldig fint til. Bryllupskaken ble båret inn og skåret opp til stor oppmerksomhet, alle ingridienser var med, inkludert triksene med å kjøre skjeene inn i hverandres munn på kryss og tvers av hverandres armer. Etterpå var det en million andre kaker å fordele på en stappmett forsamling.

I mellomtiden hadde også Siri blitt klar med bilder å vise fra Espens barndom og oppvekst. Underholdningen kom også i gang. Jentelaget til Tonje før bryllupet hadde filmet og redigert sammen en liten musikkvideo fra alt de utsatte henne. Tonje hadde jo skuespiller som en mulig karrierevei, og slapp veldig godt fra det. Det var morsomt og skikkelig. Liv Bente og Anne Kari fikk sin lille tale mye senere enn de var forespeilet, det var min feil, men det så ikke ut til å gjøre dem noe. De hadde en fin ide om å dele ut sjokloade for alle gode egenskaper Tonje hadde, og for å ta dem tilbake igjen av andre grunner. Til slutt fikk Tonje uansett hele esken.

Artig nok hadde vi søskene til Tonje også planlagt et lite innslag. Jeg var imidlertid litt stresset over at vi hadde gått over tiden jeg hadde sagt til mange, og at vi i Salen-familien hadde tatt ganske mye oppmerksomhet gjennom hele kvelden. Vi kunne godt droppe hele greiene. Det var mor som overtalte oss til å la være. Og det var lurt, for innslaget vårt falt godt i smak. På humorbloggen min har jeg lagt teksten til sangen ut. Det er en sangtekst som står seg mot kritisk lesning og litterær analyse. Blant mange finesser vil jeg selv trekke frem opptakten til siste refreng, der det ender opp med en mulighet for tolkning om at det rett og slett er alle fuglene som leverer dette refrenget. Det står i fin kontrast til det kraftfulle uttrykket dette siste refrenget krever i fremføringen. Sjekk selv i Koss kan du la dette skje?

Steinar forlover demonstrere nok en gang sine talegaver da han viste og forklarte hva Espen hadde gått gjennom i tilsvarende lag som Lene og Tarja viste for Tonje. Guttelaget hadde imidlertid ikke film, men foto, men Steinar loste det likevel og selvsagt morsomt i havn.

Dermed var det hele over og brudeparet var like lykkelige som det var planlagt de skulle være. På begge sider av slekten var det bare fornøyde tilbakemeldinger, noe vertskapet skal ta som et skikkelig kompliment, all den tid det som vanlig er i bryllup var en sammensatt forsamling til stede. Her fant man en måte å gjøre det på som gjorde alle glade, og brudeparet gladest av alle. Slik skal det også være.

Opprydningen etterpå

Med brudeparet reist fra festen går luften gjerne noe ut av selskapet. Tilfredsheten lå tjukt utenpå både Tonje og Espen da de takker for seg og forlot selskapslokalet, de hadde en bryllupssuite på Vatne som forståelig nok til slutt lokket mer. De gamle og helt små forsvant snart etter, Daniel, Sofie og lille Benjamin hadde jo vært med på det hele fra start til mål, og familien Nygård som de er en del av hadde snedig planlagt en tur til Lysebotn søndag morgen, skikkelig morgen, med BrendaLarry. Selvsagt måtte de gå.

Mer eller mindre var det nå ryddemannskapet som overtok. Det var mange å la seg imponere av her, jeg vil trekke frem Olia, som like før hadde vært trøtt og sliten og lurt litt på når det var slutt, men som når ryddingen var i gang deltok for fullt like til det var gjort alt hun overhodet kunne gjøre. Brudeparets mødre må selvfølgelig trekkes frem, de var ansvarlige for festen og tok selvsagt fullt ansvar for ryddingen også. Både Trude og Tone må beundres, mine søstre. De deltok begge fullt ut i ryddingen, selv om begge hadde gjester hjemme som ventet, og begge hadde hver sine grunner for heller gjerne å ville være med dem. Brødrene til Espen deltok også, «skiftet til arbeidsklær», som jeg hørte en av dem si, og bar og stod i.

Jeg deltok imidlertid ikke. Jeg anså at jeg hadde gjort mitt under selve festen, og det ble stilltiende akseptert. Slik fikk vi alle gjort det vi er flinke til. Og det var veldig godt for meg å få lov til å tusle litt rundt og koble litt av.

Ryddingen varte helt frem til klokken nærmere tre, gode to timer. Jeg synes det er imponerende å ordne og styre så lenge midt på natten etter en fest. Det var imidlertid nødvendig, siden kirken skulle brukes til normale kirkeaktiviteter dagen etter, som var en søndag. Det ville ikke ta seg ut om det var rester av bryllupsaktiviteter da menigheten kom.

Det er veldig gode grunner for å være veldig godt fornøyd med denne dagen for alle som var med på den. Det var mange som la ned en eller annen innsats for at denne dagen skulle bli så kjekk og minneverdig som bare mulig for de to viktigste i den, Tonje og Espen, og i dette er konklusjonen entydig: Det klarte vi fullstendig.

Jeg er veldig glad Tonje og Espen fikk en slik flying start på ekteskapet sitt, og ønsker de skal holde seg der oppe så lenge som mulig, også når hverdagen kommer. Det er veldig fine folk som kommer til å få et godt hjem og et godt liv. Jeg ønsker dem all mulig lykke, og er selv glad for at jeg får være med og ta del i den.

Et enestående vakkert bilde av bruden, det vakreste av dem alle.

Bildene i posten er tatt av min kone, Olia. Dessverre gikk vi tom for batteri i kameraet, så det er utenom et av forloveren Ann Helen mens hun taler til Tonje ingen bilder etter talen til Espen.

Bringebærsyltetøy

Jeg vil ikke bidra til at dette blir en trend, så jeg vil uttrykke meg forsiktig om hvor himmelsk deilig det er. I dag hadde Olia og jeg oss en kjapp tur i nærområdet og plukket bringebær mellom frokost og lunsj. Før lunsjen stod på bordet var bærene syltet. Det smaker så godt at man får tårer i øynene og Beethovens niende spiller opp i hodet.

Olia og jeg er på noen områder i livet riktig så gammeldagse. Vi liker for eksempel å spare inn noen kroner på matbudsjettet, og vi er villige til å jobbe litt for å få dette til. Fra før har vi solbær, plommer, noen epler og litt bjørnebær i hagen. Mor har allerede på oppdrag fra oss vært og forhørt seg hos naboen, derfra får vi et rotskudd med rips. Vi skal ha mange planter som gir mat, for kosen og gleden.

Og vi kommer til å plukke bær i skogen. I dag skulle vi plukke blåbær. Jeg har på noen av mine løpeturer sett meg ut et område i nærheten av Melshei, der er det bær. I går kjøpte jeg – uten sammenheng med historien for øvrig – sykkel, og syklet med den hjem fra Bryne til Ganddal. Siden Olia og jeg kom oss litt sent ut i dag tidlig, strengt tatt stressende sent ut, så skulle jeg sykle på den og Olia på mor sin sykkel ut til Melshei.

Dessverre viste det seg at min nye, fine sykkel hadde punktert på den ene sykkelturen den hadde vært på. Det var urealistisk å både få tid til å lappe den og plukke blåbær før Olia skulle ha kveldsvakten sin i dag, så vi skar i gjennom og bestemte oss for å plukke bringebær i stedet. Det er nærmere.

Jeg lærer det meste som har med frukt og bær, hus og hage, å gjøre for første gang nå i år. Det ser ut som bringebærsesongen er på hell, de beste bærene er tatt eller overmodne, eller allerede råtne. Det er ikke mange som er tatt. Det er forbausende mange bringebær som står ferdig fristende til plukking, også like ved siden av boligområder. Men det ser ut til at våre dagers nordmenn foretrekker å kjøpe dyrt og genmodifisert i butikken, fremfor å slite litt med nevene sine for å få bærene på bordet.

Det var mange busker å ta av. Og det så ikke ut til at det hadde vært noen og forsynt seg før oss. Det var også et møysommelig arbeid. Mange av bærene var i en slik forfatning at de ramlet fra hverandre når man plukket dem. Mange var så små at de bare langsomt var egnet til å fylle bøtten. Og de som var store og fine, var så fristende å spise at vi bare spiste dem. I hvert fall gjorde jeg det.Bringebærbusker

Få med at bærbuskene også var beskyttet av tistler og brennesler, så har dere litt av situasjonen Olia og jeg befant oss i i dag formiddag. Men det var fint vær og frisk luft, og en glimrende måte å komme seg ut på og gjøre passe nyttig arbeid i stedet for å ligge og sløve. Dessuten elsker vi hverandre, og da blir det jo alltid kjekt å være sammen.

Olia er en impulsiv kvinne som følger kroppens signaler. Plutselig er det slutt, nå har hun fått nok. Det er på tide å gå hjem. Så det gjorde vi.

Vi hadde allerede syltet solbær, og det er samme prinsipp. Fingerregelen er halve mengden sukker som bær. Vi hadde litt over 900 gram bær, og trengte derfor litt over 450 gram sukker. Så er det å koke opp, smake, og la hodet fylles av Beethovens niende symfoni.Koke syltetøy

Til overmål hadde mor laget fersk brød denne lunsjen. Så det ble ferskt brød og nysyltet bringebærsyltetøy. Da gjelder det å ikke kjenne noen begrensning, skivene skal være tjukke, og syltetøyet skal både på skiven og i en skål ved siden av for å fylle på. Det er sunt, vet dere, å spise bringebærsyltetøy tar ingen skade av. Jeg skulle med glede ha spist hele de to små bøttene med syltetøy vi fikk, allerede her ved det aller første måltidet med det. Det ville vært en bra dag.

Og det er mer bær i skogen. Naturen er kjent for sin overflod. Om ingen plukker dem, råtner de bare.Bringebær

USA og gjelden

I dag var fristen for USA å bli enig med seg selv om en heving av sitt selvpålagte gjeldstak, og med det gi seg selv lov til å påta seg mer gjeld for å overholde sine forpliktelser. Det var svært viktig at de greide å bli enige, men i Norge druknet naturlig nok nyhetsdekningen av forhandlingene i hva som samtidig skjedde hos oss. Likevel vil noen og enhver kunne ha nytte av å sette seg litt inn i hva det egentlig var som foregikk der borte i USA nå nettopp.

Det økonomiske problem

USAs gjeld er nå nettopp bikket over 14 300 milliarder dollar. Det er en vanvittig sum. Hodene våre er ikke laget for å forholde seg til slike tall, det er altså 1 000 * 1 000 * 1 000 * 1 000 * 14,3. Det er 12 nuller, og alle som har lekt seg litt med matematikk, vet at når man regner med å legge sammen antall nuller blir det fort sjokkerende sammenligninger man kan gjøre. Denne nettsiden har kanskje den artigste illustrasjonen for USAs gjeld vist i 100$ sedler. Man trenger altså 143 milliarder slike. Lagt i bunker ser det imponerende ut. Kanskje noen før de sjekker siden vil leke seg med å gjette på hvilken bygning i verden bunken rekker opp til? Hvor mye det ville tilsvare i murstein?

Det er et par spesielle forhold med USAs gjeld. Som verdens største økonomi har de ingen problemer med å få lån. Siden det meste av verdens varehandel blir omsatt i dollar, er de også i den særstilling at de kan trykke penger uten å risikere en devaluering av valutaen. Tvert i mot, i krisetider pleier dollaren å styrke seg. Det har gjort at USA i årevis har løst sine finansielle problemer med enkelt og greit å produsere mer penger. Så lenge pengene ikke taper seg i verdi, og landet har økonomisk vekst, vil de rimelig greit kunne betjene gjelden og kanskje også en gang i tiden betale pengene tilbake. Enkelt sagt: Om man tok opp 100 000 kroner i lån på 1960-tallet, ville det ikke være problemer å betale lånet tilbake i dag. Et par månedslønner ville være nok.

Problemet i USA er at denne veksten uteblir. De har store problemer med å få fart på økonomien igjen etter finanskrisen. De sliter fortsatt med stor arbeidsledighet, 9 %, og eiendomsmarkedet får ikke tatt seg opp igjen etter alle tvangssalgene som fulgte subprime-krisen. Dessuten greier ikke amerikanerne seg bra i konkurransen med utlandet. De kjøper mer enn de selger, for å si det enkelt, og betaler med det mer enn de tjener. Dermed er amerikanerne i den kinkige situasjonen at gjelden vokser raskere enn økonomien.

Også en slik situasjon kunne amerikanerne opprettholde i lang tid. De har ingen problemer med å skaffe seg nye lånte penger når de ber om dem. Og de får dem til lave renter, siden det er regnet som en sikker invistering. USA kommer alltid til å betale renter og avdrag som avtalt. Her er grunnen til at u-land over alle deler av verden, inkludert Sør-Europa, har problemer med å få lån til akseptable renter. Man stoler ikke på at de vil betale dem tilbake, og med god grunn, har det vist seg for mange. Da skal man ha økte renter som betaling for den økte risikoen.

Den eneste hindringen for amerikanerne i å få nye lån er amerikanerne selv. De har lagt på seg et selvvalgt «gjeldstak», en øvre grense for hvor stort lån USA skal ha. En heving av dette taket må vedtas i kongressen. Presidenten kan dermed ikke skrive ut nye lån som går over dette gjeldstaket, uten at han har fått kongressen med på det. Et slikt tak høres kanskje fornuftig ut for menigmann, det er en sunn økonomisk innstilling at man skal ikke låne for mye. Det kan også godt være politikerne trenger noen ekstra regler til å holde dem litt i ørene.

Amerikanernes selvpålagte tak har imidlertid vist seg temmelig ufornuftig. Tallene taler for seg selv, det er hevet 75 ganger siden det ble vedtatt i 1917. Som regel har det vist seg å være en ren rutinesak, som mannen som har bestemt seg for ikke å røyke flere enn 10 sigaretter til dagen, men som hver dag er villig til å gjøre et unntak. Amerikanerne har alltid vært villig til å heve taket når det har blitt problematisk for dem å holde det.

Nå ble det for første gang vanskelig å heve det. Og nå begynner vi å nærme oss alvorlige problemer. Det har vist at amerikanerne ikke bare har et økonomisk problem, men også et politisk. Jeg vil ikke gå med på at de amerikanske politikerne er uansvarlige, eller at det er politikerne det er noe galt med. Politikerne – selv de mest ekstreme av dem – har bare gjort det de er valgt for å gjøre. Det er det politiske systemet som har feilen.

Det politiske problem

Amerikanerne har demokrati, og vi er alle opplært i at demokratiet er det beste politiske systemet som finnes og det ikke kan finnes noe bedre. Når motsetningen er diktatur, eller at noen få har makten og selv velger hvem som etter hvert skal overta den, så er det klart det er vanskelig å være uenig. Men demokratiet er veldig langt i fra å være et ufeilbarlig system. Tvert i mot er det litt av hvert å utsette på demokratiet, når man bare trenger seg litt inn i sakene, og nå har vi nettopp fått godt demonstrert noen av disse problemene i USA.

Norske medier har vært ganske unisone i å gi de mest ytterliggående republikanerne skylden, de som har fått det etter min meing upassende navnet «Tea party». Jeg vil ikke bruke det navnet. Det er klart, det er lett å la seg provosere av disse, som ligger langt til høyre selv i det fullstendig høyredominerte USA. De har også opptrådt meget uforsonlig i forhandlingene, og satt seg i mot selv den aller minste antydning om skatteøkninger, ikke i noen form kan de gå med på noe slikt. Det er oppsiktsvekkende for oss nord-europeere, der vi lever veldig godt med et skattenivå mye, mye høyere enn de har i USA.

Problemet med denne kritikken er at den ikke helt rammer dem den er myntet på. Selv de aller mest ekstreme republikanerne er demokratisk valgt, de er valgt inn i kongressen nettopp med løfte om å motsette seg ethvert forslag som innebærer den minste antydning om skatteøkning. De representerer velgere som ønsker uforsonlighet. Om de går inn på kompromiss, vil de bryte valgløftet sitt.

Her står vi ved et demokratisk problem som sjelden er demonstrert så tydelig som her. President Barack Obama ville ikke heve gjeldstaket som en ren rutine, han ville ha en større og mer bærekraftig tverrpolitisk avtale. Han ønsket at demokrater og republikanere skulle bli enige om økonomiske innskjerpelser, slik at man slapp å heve gjeldstaket som en hverdagslig rutine. Han ønsket ikke å skrive under på en avtale som ville innebære at han måtte skrive under på en ny om kort tid, og han var villig til å gi litt av sine hjertesaker for å gjennomføre dette. Han ønsket dialog og kompromiss, som han var valgt inn for å få gjennom.

Dermed har vi forhandlinger mellom en part som ønsker forhandlinger, tror på store, felles løsninger og er innstilt på kompromiss, og en part som på forhånd har bestemt seg for å sette foten hardt ned og ikke vike en tomme. Merk at dette siste bare gjelder de mest ytterliggående republikanerne, det finnes også moderate. De moderate er innstilt på å forsyne seg så mye som mulig av Obamas hjertesaker, og da særlig den omstridte helsereformen, og ellers komme frem til en minnelig løsning.

Og med det var krangelen i gang. Selvsagt ønsket demokratene skatteøkninger. Bush-adminstrasjonen innførte jo ganske nylig skattelettelser, fra et nivå som allerede var blant de laveste i verden. Men disse uforsonlige i bevegelsen med det upassende navnet stod virkelig på sitt, og nektet til og med å vurdere forslag som ville innebære en mulig skatteøkning en gang i fremtiden. De viket virkelig ikke en tomme. Det ble så ekstremt at republikanerne ikke engang fikk til et kompromiss innen sitt eget parti.

I mens holdt verden pusten, i hvert fall den delen av verden som fikk det med seg. Ingen trodde egentlig at amerikanerne ville misligholde gjelden. Det ville være for dumt, nekte å betale på grunn av intern krangling, og med det gjøre at USA ikke lenger ville være en sikker lånetaker som kan få lave renter. Det eneste de egentlig trengte å vedta var å heve gjeldstaket, om enn bare midlertidig, og så fortsette de vanskelige forhandlingene etterpå. Det ville være helt usannsynlig om de ikke engang fikk til det. Milliarder av dollar stod på spill.

Løsningen kom nå i helgen, et par dager før krisen ville være et faktum. Den innebar ingen egentlig avtale, ingen egentlig løsning. Det var som vanlig bare en utsettelse av problemene. Det er ingen skatteøkning i kompromisset, og heller ikke noen antyding om at en slik økning vil komme. Dermed er det store kutt i offentlige utgifter, deriblant Obamas hjertebarn, helsereformen.

Vi står med det ved en løsning der de demokratiske spillereglene har resultert en temmelig udemokratisk løsning. En forholdsvis liten gruppe mennesker har fått tilnærmet fullt gjennomslag for sine politiske ønsker, fordi de har kjørt beintøft og ikke har vært villige til kompromisser. Den store gruppen som ønsket forhandlinger har gitt mer enn de nok strengt tatt var innstilt på.

Verden har dessuten fått sett at USA kanskje ikke er helt til å stole på allikevel. Det var litt for nær til at det kan regnes som helt trygt. Intern politisk krangling førte nesten til at USA for en periode ikke greide å innfri alle sine økonomiske forpliktelser. Løsningen var et komrpomiss som ser skjevt ut. Hvorfor skal demokratene og moderate republikanere gi så mye til de ekstreme neste gang? Kan man kreve av det amerikanske folk at de skal stemme på politikere som oppfører seg litt mer skikkelig i forhandlingene?

I et ideelt system vil alle deltakerne være interesserte i å finne løsninger til beste for alle. Disse forhandlingene har vist at det demokratiske systemet i USA langt fra er noe slikt ideelt system. Konsekvensene kan være en stor – og større enn nødvendig – økonomisk krise i USA. Den vil smitte over til resten av verden. Og demokratiet som vi har det vil kanskje ikke være det best egnede politiske systemet til å løse den. Vi kan ikke kreve at folket skal stemme på andre politikere enn akkurat dem de selv vil. Om så disse samme politikerne fører landet sitt med hele befolkningen like ut i en varslet økonomisk krise.

 

Huseier!

Da er det offisielt! Jeg er eier av Gaupeveien 5, 4323 Sandnes. Mor og jeg har skrevet under kontrakt, skrevet rett ut fra internett, der vi satte 1. august klokken 1200 som overtakelsesdato. Jeg har tilbakepostet innlegget nøyaktig til dette klokkeslettet.

Men selve overtakelsen ble et lite antiklimaks. Olia jobbet aftenvakt fredag, dagvakt lørdag, nattvakt natt til søndag, aftenvakt søndag ettermiddag og lang dagvakt mandag. Med tre timers reisevei frem og tilbake er det klart hun blir sliten. Den ukrainske festen vi hadde planlagt falt til jorden. I stedet var det mor og jeg som feiret litt med en gammel pizza og en øl.

Det var også et antiklimaks at pengene så puslete kom til mors konto. Det var ikke de millionene jeg hadde sett for meg, det var bare noen skarve hundre tusen. Lånet både fra pensjonskassen og banken lar vente på seg, det samme gjør oppgjøret for leiligheten jeg solgte i Bergen. Herfra kommer millionene.

Dermed er det fremdeles mor som strengt tatt har mest penger i huset. Jeg har ikke fått betalt henne ut, selv om det både offisielt og i følge kontrakten er jeg som står som huseier. Og uansett bor vi jo her alle sammen til hun finner noe nytt. Og så lenge hun bor her, er hun sjefen.

Dagen min gikk med til en lang joggetur og en enda lenger arbeidsdag i hagen. Jeg fikk også tatt meg en svømmetur, i Stokki, det var en «nær Dnjepr»-opplevelse. Vårt vann er omtrent like skittent som deres elv. Det kommer til å bli hjemmekoselig for Olia å bade der.

Ellers er det som opptar familien aller mest for tiden det kommende bryllup mellom Tonje og Espen. Det er på lørdag.