Søndag med nye protester i Kiev

I dag sjekket jeg som vanlig nyhetene på BBC, etter å ha hatt meg min vanlige lille treningsrunde i Katsjalka, Hydropark, og satt meg til rette i Patrick pub, for å se Nederland – Mexico på en TV uten lyd. Det ble meldt om nye protester i Kiev. Demonstranter – ikke så mange, men altså nok til å havne i internasjonale medier – stilte seg utenfor parlamentsbygningen, og protesterte mot våpenhvilen President Porosjenko har erklært i øst.

Man kan bli deprimert av mindre. Hvordan kan det bli fred, når vanlige menn og kvinner i Kiev presser på for krig? Er det ikke ganske utrolig, at protestene går for en hardere linje, og ikke for fred og forsoning? Pleier det ikke være stikk motsatt?

Litt feiring av bryllupsdagen

Da jeg kom hjem i dag etter en veldig lang spasertur, litt mat og vin på italiensk restaurant (jeg må støtte Italia etter de er slått ut), litt trening i anlegget i Hydropark, en lang og begivenhetsrik fotballkamp mellom Brasil og Chile, og det allerede var sen kveld, så ventet en liten fest i leiligheten vår i anledning bryllupsdagen i går. Mor og søster hadde kjøpt en liten gave, det var mat og sjampanskoje, og en liten dasj vodka. Det var også små taler og hilsninger. Veldig koselig, og en fin avslutning på en lang dag.

image

En konfekteske med Kamasutra og en bok med russisk visdom var bryllupsdagsgavene.

5 års bryllupsdag

I dag underskrev Petro Porosjenko samarbeidsavtalen med EU, den det har vært så mye strid om, og som var utslagsgivende i opptøyene som startet det hele før jul. Men det er også på dagen fem år siden Olia og jeg giftet oss. I dag la vi mest vekt på det.

Det er fremdeles ikke blitt ordentlig sommervarme i Kiev dette året, så det var bra jeg hadde liggende her en genser fra tidligere reiser, ellers ville det blitt kaldt. Vi har nokså rolige dager, slapper av hjemme, går i butikken, og gjør ellers lite.

Mor til Olia sa i dag at prisene på kommunale tjenester nå vil bli doblet. Det er en konsekvens av den nye EU-avtalen. Pengestøtten fra EU er betinget i kutt i subsidier. I Ukraina er blant annet gassen subsidiert. Folk har lave lønninger, men subsidiene gjør at prisene på en del faste utgifter er lave, slik at ukrainerne får det til å gå rundt. Men det åpner for sløseri. Ukraina har som de andre tidligere sovjetrepublikkene notorisk dårlig energieffektivisering. Rørledninger og linjenett er gammelt og forfallent, isoleringen i bygninger er elendig, og oppvarmingen er for det meste gammel sentralvarme, som nesten er provoserende dårlig energiøkonomisk. Det er rimelig EU vil ta tak i dette. Ukraina kan ikke sløse sånn med energien. Verken med tanke på sin egen økonomi, eller med tanke på verdens klima, som vi forsøker å redde i fellesskap. Det er bare at kuttene i subsidier kommer før økningen i lønninger. Det vil gå hardt innpå en allerede prøvet befolkning.

Hos oss i Norge skriver avisene så kjekt at «ukrainerne må gå gjennom en periode hvor de får det verre, før de får det bedre». Det er lett å skrive på andres vegne. Selv i Norge ville det blitt bråk om avgiftene vi betaler til kommunen plutselig steg kraftig, enda vi knapt merker denne utgiften i budsjettene. De fleste er vel knapt nok klar over hvor mye de betaler, når betalingen går av seg selv, på autogiro. For ukrainerne kommer økningen i et regnskap der endene allerede vanskelig møtes. Når man ser på offisiell utbetaling og prisnivået på det aller nødvendigste, mat, strøm, gass, disse tingene, så går det ikke. Pengene skal ikke strekke til. Og det gjør de heller ikke. Det er skyggeøkonomien som får det til å gå rundt, pengene som blir utbetalt utenom det offisielle. Alt dette er ikke korrupsjon. Noe er også vanlig lønn betalt under bordet, for å unngå skatt. Alle russere vil også nikke gjenkjennende til dette. Man har sin offisielle lønn, og sin egentlige lønn.

Det er en lang, lang vei å gå å få gjort noe med dette. Det er ikke bare å undertegne en avtale med EU, og så skal det gå av seg selv. Ukraina har hatt «demokrati» i nesten 24 år. Det har ikke fungert i det hele tatt, og mange er som følge av dette blitt dypt skeptiske, selv om EU-tilhengerne nå har tatt plass i forgrunnen, og gjør mye av seg. Prisene skal ikke stige mye før folk begynner å spørre hva man nå valgte denne europaveien for, når man ser på lommeboken og livene man lever at man hadde det bedre før. Resultatene må komme raskt. EU er sterkere i håpet enn i troen, vil jeg gjette. Det er intelligente og kunnskapsrike mennesker i maktapparatet der. De må nok se hvor det bærer, og alle problemene som ligger der.

For fem år siden var problemene helt annerledes i Ukraina. Oransjerevolusjonen fra 2004 hadde vært en gedigen skuffelse. Helten fra den gang, forgiftede Jusjenko, han med ansiktet, han var nå president, men hadde vel en oppslutning som nærmet seg ensifrede prosenttall. Skurken fra den gang, Janukovitsj, var på vei opp. Landet lå også i økonomiske ruiner etter finanskrisen, som rammet Ukraina ekstra hardt, om enn dette ikke har fått særlig oppmerksomhet. Det var valutaen deres fikk sitt første slag. Før finanskrien var hryvna og kroner omtrent like mye verdt. Nå holdt det med knappe åtte kroner for å få en tier i hryvna.

Det var også på denne tiden Olia og jeg giftet oss. Jeg har skrevet mye om det på bloggen, noen av de best besøkte postene. Olia strevde den gang med sin lille språkskole, og ekstrajobber som oversetter. Det er vanskelig å se hvordan hun kunne fortsette, om vi ikke hadde møttes, og hun flyttet til Norge. Politikken til Janukovitsj gjorde det svært vanskelig for små- og mellomstore bedrifter. Det er ikke så greit å jobbe for luselønn, og så kommer staten og tar pengene i tillegg, for å bruke dem til praktboliger og dyre biler og ferier for de som representerer den. Også dette er noe EU må tenke på, når de liksom går inn for å hjelpe – nesten i hermetegn – Ukraina. Befolkningen har en dyp mistro til staten, og er ikke interessert i å betale for mye til den.

image

Olia, ved bredden av Dnjepr

Kaldt Kiev

Welcome to Kiev, står det på ukrainsk og engelsk, på veien fra flyplassen Borispol og inn til sentrum av Kiev. Det står ikke på russisk, enda halvparten av Kievs befolkning er russiskspråklige, og den andre halvparten er de som har bodd her kortest. Det gjelder både i direkte og i en litt mer utvidet betydning. I sentrum av byen bor russiskspråklige som har vært her i generasjoner. I utkanten bor innflyttere som snakker ukrainsk. Dette er generalisering, men kan være med å forklare hvorfor jeg omtrent aldri hører ukrainsk her nede. Vi bor i sentrum, i Petsjersk, det er russiskspråklig.

Derfor er det også litt vanskelig å forstå hvorfor all tekst her nede må være på ukrainsk. Det er et språk som ikke blir brukt av mange av dem som bor her, og er i sin fulle rett til å bo her. At det også er tekst på engelsk blir sett på som en selvfølge av rike turister, som vil benytte sin velstand til å reise hvor de vil, men ikke tar seg tid eller anstrengelse for å lære det lokale språket, enn si det lokale alfabetet. Kiev er byen der det russiske riket ble grunnlagt, her er opprinnelsen. Nå er mer tekst på engelsk enn på russisk her i byen. Jeg skifter mellom å bli provosert og deprimert over det.

Å reise med Lufthansa var lurt. Hvis man bestiller reise tur retur, så blir det ikke så mye dyrere, og man slipper å spekulere i hvor mye bagasje det er verd å sjekke inn. Norwgian har begynt å ta langt over hundre kroner for bagasjen, 170, mener jeg det var. Da kan det fort være Olia og jeg bare hadde reist uten bagasje, av prinsipp, og for å spare penger. Litt mat og vin og gratis kvalitetsaviser kommer også godt med. Med Lufthansa gleder man seg til reisen, ikke bare å komme frem.

Vi kom frem midt på natten, 0140, ukrainsk tid. Det er 0040 i vår norske, og ikke så galt. Olia kommer lett i snakk med sine landsmenn og -kvinner, og fikk ordnet med felles taxi. Med det sparte vi en hundrelapp, og kom oss vel hjem. Enda det var mørke natten ventet mama-Irina med mat og vodka. Gjester skal alltid bli tatt godt i mot. Olia ville ikke ha, etter å ha spist på flyet, mens jeg alltid kan spise litt til – og gjorde det.

Det er våpenhvile i utbryterregionene Donetsk og Lugansk denne uken. De ukrainske regjeringsstyrkene erklærte det først ensidig, mens opprørsstyrkene luntet etter et par dager senere. Tross våpenhvilen er et nytt ukrainsk helikopter skutt ned, og særlig opprørsstyrkene erklærer at det fortsatt pågår kamper. Det er vanskelig å vite hva som foregår. Mange steder i disse områdene mangler det vann og strøm. Tusenvis skal være på flukt, mange til Russland, 14 000 er det offisielle tallet jeg har sett, ytterligere mange har dratt til andre og mer fredelige områder i utbryterregionene, eller til andre steder i Ukraina.

Noen tusen flyktninger er ikke så galt i et område der det bor millioner. For Ukraina er det kanskje verre at disse områdene tradisjonelt har vært den økonomiske motoren i landet. Om de ikke fungerer, går mye av Ukrainas industriproduksjon tapt. Det er også her de største forekomstene av kull og gass i Ukraina er. Dette er landets energikilde. Det er kritisk å ha det under kontroll.

Så spørs det om det er den rette løsningen å forsøke å slå ned opprørsstyrkene med militærmakt. Man kan vel være fristet til å si at skal dette lykkes, må det skje raskt og effektivt, ikke dras ut i månedsvis, sånn som nå. Det vil etterlate dype, dype sår i befolkningen, og vil gjøre det vanskelig å holde landet samlet, selv om det formelt vil være det.

Onsdagen gjorde vi ikke så mye annet enn å slappe av, og ha det godt. Vi ville sove ut etter reisen, og vi får så mye mat at det er vanskelig å gjøre noe annet. Jeg stakk så vidt ut på kvelden, og så deler av kampen Argentina – Nigeria, på TV, i en pub, der lyden fra kampen var av, og det i stedet ble spilt musikk. Argentina og Italia er mine lag i fotball, og Italia ble bittert slått ut mens vi satt i flyet nedover, så da er ikke fotball så interessant.

I morgen undertegner president Petro Porosjenko avtalen med EU, den den avsatte presidenten, Janukovitsj, forhandlet frem, men ikke ville undertegne. Det kommer ikke uten kostnader for Ukraina. Mesteparten av landets handel går fremdeles med Russland, og russerne vil ikke gi ukrainerne så gode handelsbetingelser, nå som de velger dem vekk. EU tramper også inn i områder der de skal være litt forsiktige, i Ukraina, Moldova og Georgia. I Ukraina har det allerede eksplodert, i Georgia var det også en liten krig i forbindelse med – var det roserevolisjonen? – og flørting med NATO. En russisk tvitrer fikk gjort meg oppmerksom på at alle statene som i morgen undertegner med EU, også har utbryterrepublikker støttet av Russland, men ikke anerkjent av verdenssamfunnet.

image

Barrikadene i Kievs hovedgate er løsnet litt på, men de er her fremdeles.

Det er kaldt i Kiev denne sommeren. Det gjelder mer direkte, enn i overført betydning. Det er en annen stemning her nå, enn da vi var her i mai, og i påsken. Da var det mer spent, da var man urolig for hva som ville komme. Nå virker det som om ukrainerne, i hvert fall her i Kiev, ser optimistisk på fremtiden. De har fått valgt en president folket slutter opp om. Han er anerkjent, også av Russland. I tillegg har den russiske dumaen gått bort fra vedtaket om å åpne for invasjon i Ukraina. Det ser ikke ut til at krigen vil forlate området i øst, og heller ikke der vil den utarte. Kanskje venter bedre tider.

Men været har kanskje mer rett. Det er under 15 grader, noe det aldri har vært om sommeren så lenge jeg har reist hit, problemet er alltid at det er for varmt. Nå er det kaldt. Kortbukse og t-skjorte er ikke nok. Vi må ha bukse og genser. I dag har det pøsregnet. Hele dagen, uten stans. Som en påminnelse om at virkeligheten er her. Ukrainerne kan ikke drømme seg vekk fra situasjonen de er i.

image

Godt med klær og paraply i Kiev denne sommeren. Det står ingen vakt ved barrikadeporten, men den er ikke fjernet. Byen er ennå ikke åpen og fri, som den var.

St. Hans i dag, til Kiev i morgen

Klokken 1850 går flyet fra Sola til Kiev via Frankfurt i morgen. Billettene er kjøpt for en stund siden, Lufthansa, litt bedre, men ikke spesielt mye dyrere. Siden vi er fleksible med når vi kan reise, får vi gode billetter, om enn vi må vente litt lenger enn vi trengte.

Det har vært dramatisk i Ukraina dette halve året, og vi har fulgt begivenhetene tett. Nå har det roet seg på overflaten, med det at mediedekningen ikke lenger er så intens, og det heller ikke har vært så store omveltninger fra dag til dag, som det var da det stod på som verst. Jeg skrev daglige poster her på bloggen, og brukte knapt tiden min til annet enn å følge med. Nå er det mer stillstand.

Det betyr ikke at problemene er over, og at det er fred og ro i landet. I opprørsregionene Lugansk og Donetsk er det fra Ukrainsk side erklært våpenhvile, mens det fra opprørerne er erklært at den ikke er akseptert. På mange måter er disse regionene nå krigsområdene, om enn dødsfallene måles i ti og hundre, ikke i tusen. Det er vanskelig å vite hva som egentlig foregår der borte, og hva de ulike partene ønsker. Jeg ser ikke for meg det kan komme noen løsning alle kan slå seg til ro med med det første. Kanskje vil det ikke være mulig med noen full forsoning.

Og i mens er det heller ingen utsikt til løsning på de virkelig presserende økonomiske problemene som gjelder hele landet. Ukraina har ikke råd til å betale prisen Russland krever for gassen, og Ukraina er avhengig av russisk gass. Betingelsene IMF setter for lånet de har gitt Ukraina, at gass ikke skal være subsidiert, gjør det ytterligere vanskelig for det ukrainske folket. Mange har allerede en økonomi der endene ikke møtes, der det ikke går rundt. Heldigvis har mange som oss hjelp fra utlandet å håpe på, da går det. For de som bare har seg selv og sine, venter trange tider. Enda en gang kan det se ut som om storpolitikken ikke fører med seg noe godt for det ukrainske folk.

Her er det imidlertid vanskelig å spå. Mange i Ukraina er optimister, og håper nå på en bedre fremtid, slik både ukrainere og russere har gjort i århundrer. Så langt har begge land hatt store vanskeligheter med å komme seg opp av gjørmen, og ikke være land som henger etter i utviklingen. Foreløpig har den ukrainske revolusjonen som ennå mangler et dekkende navn flest likhetstrekk med de tidligere, mislykkede.

Jeg kommer til å følge nøye med når jeg er på ny er der nede, og vi skal være der hele sommeren. Jeg er spent på om uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev fortsatt er okkupert av demonstranter, som skal «passe på» styresmaktene. Jeg har en vond følelse av at de fortsatt er der, og at allmuen og eliten i Ukraina spriker sånn i sine politiske ønsker og mål, at det er vanskelig å se de kan trekke sammen i samme retning. Overalt hvor man vil gå, vil det være sterke krefter som vil ha landet i en annen retning, og er villig til å bruke destruktiv makt for å få det i den retning man vil. Jeg er spent på stemningen vi finner i hovedstaden, på humøret til folk.

Men først av alt skal jo dette være en sommerferie for Olia og meg. Jeg har lyst til at vi kommer oss til Krim, men det ser vanskelig ut, og sannsynligheten taler for at vi blir i Kiev hele sommeren. Der skal vi bo i leiligheten til Olias lille familie, mor og søster, og lille Tais, og en liten hund, som de også har fått seg. Jeg skal spise overdådig, flere ganger om dagen, og ha rikelig av alt. Jeg skal gå mine daglige, lange spaserturer, med og uten Olia, og jeg skal tilbringe timesvis i Hydropark med elvestrendene og treningsanlegget. Så lenge det er VM i fotball, vil jeg også følge med på det. Og så er det å lese og studere russisk, og ha det bare, bare fint.

God sommer!

Litt om Russland og Ukrainas gasskonflikt

Det er deprimerende tider. På BBC World service hadde de i går en reportasje fra Slaviansk, byen i Ukraina der de hardeste kampene foregår. Ut i fra det som ble sagt i reportasjen, virker det ikke til å være langt unna ren krig. Sivilbefolkningen flykter fra byen, mange av dem til Russland, for de stoler ikke på Porosjenkos løfter om fritt leide til de vestlige delene av Ukraina. De ser også på jobbmulighetene som større i Russland, enn ellers i Ukraina. I byen frykter de ikke de såkalte separatistene, eller opprørerne, som jeg mener er et riktigere navn på dem, men de frykter den Ukrainske hæren, og deres harde angrep. Byen er uten vannforsyning, elektrisiteten er skrudd av, og industrien jobber ikke. Det er en by i krig. Det er kanskje vanskelig å late som noe annet.

Ut i fra en reportasje på radio er det vanskelig å avgjøre hva som egentlig foregår. Oppmerksomheten er ikke så tett på Ukraina, etter at Porosjenko ble valgt som president, og det ikke er noen nye, store, planlagte begivenheter på vei. Nå ser det ut til å være bare mer av det samme, i overskuelig fremtid.

Også på BBC, mandag, var temaet Ukraina på World have your say. Jeg tror dette programmet er mulig å laste ned på Podcast. Programmet var fra Kharkiv, den største byen i det østlige Ukraina, og både folk som var pro Ukraina og pro Russland deltok. Jeg tror ikke det er mulig å få fred i landet før det er mulig å være pro begge deler, men det ser ikke ut til å være for mange av oss. Ut i fra hva som ble sagt i dette programmet, og tonen i uttalelsene om motparten, høres det ut som om motsetningene er enorme, og det ikke egentlig er noen vilje til å overvinne dem. Det gjelder å vinne frem med makt. Det gjelder å overvinne motstanderen, ikke å forsone seg med ham.

Det skjer på en dag der VM i Brasil starter. Brasil skal også være et demokrati, nå om dagen, men det kan se ut til å være store problemer også  der, tatt i betraktning av at det fortsatt er streiker og protester, helt opp til kampstart. En brasiliansk venninne sier at det kommer til å bli helt krise, om Brasil ikke vinner VM. Misnøyen er stor.

Og i Irak er allerede katastrofen et faktum. Det er vel dette som må være et av USAs verste mareritt. Militante grupper tar seg inn fra Syria, og okkuperer viktige byer i det vestlige Irak. I de kuridske områdene blir også byer okkupert. USA har svekket Iraks statsmakt, og nå strømmer det inn med folk som tar seg til rette. At de kommer fra Syria, gjør det også litt vanskelig å argumentere for at det er så viktig å få Assad der, avsatt. Skal han bli erstattet av de militante, islamistiske gruppene, eller hva?

I konflikten i Midt-østen er det avgjørende å ha Russland på lag. De er på talefot med Assad, de kan påvirke ham. Med Russland isolert, blir det lettere for tvilsomme stater som Syria å ture frem som de vil, USA og deres allierte mangler maktmidler til å gjøre noe alene. USA har jo mer enn nok med å komme seg ut av områdene de har involvert seg i, Irak og Afghanistan. Det er ikke lett å se hva USA skal gjøre med den nye katastrofen Irak har fått i fanget. Det er ikke lett å se hvordan dette skal ende godt.

I skyggen av alt dette blir det fremdeles forhandlet om gassprisen mellom Ukraina og Russland. Ukraina er helt avhengig av russisk gass, og står uten alternativ til energikilde. Det stiller også Russland nokså fritt til å forlange den prisen de vil, Ukraina kan ikke unnvære gassen, de må ha den, uansett pris. I Sovjettiden var det overhodet ingen problem, da hadde Ukraina i likhet med de andre Sovjetrepublikkene fri flyt av billig gass. Nå virker det som om de forventer at gassen skal flyte til samme pris, selv om Sovjetunionen er oppløst.

Som jeg har skrevet tidligere, ble min ukrainske kone meget glad da tidligere president Janukovitsj lot være å undertegne en avtale med EU i november i fjor, og i stedet vendte seg til Russland. Russland tilbød billig gass, og truet også med å skru opp prisen, om Ukraina valgte EU. Nå ser det ut som Ukraina vil velge både EU, og billig gass. Det skulle ikke være vanskelig å forstå at Russland ikke er så interessert i å gå med på det. Selv EU ser ut til å mene at Ukrainerne skal betale for gassen, og at russerne som selger har en rett til å forlange en pris.

Det vakte veldig oppsikt da russerne skrudde opp gassprisen fra $ 268,5 den siste tiden under Janukovitsj, til $485, da Janukovitsj ble avsatt, og Turtsjenov overtok med regjeringen Jatseniuk. Jatseniuk har vært sedvanlig kraftfull i retorikken i forhold til dette, og brukt det som eksempel på hvor urimelige og nesten onde russerne er, hva slags forferdelig nabo Ukraina har. Men saken er at prisen på 485 dollar er en pris som er forhandlet frem og undertegnet, og det av ingen ringere enn gassdronningen Julia Timosjenko, det er undertegnelsen av denne avtalen hun ble satt i fengsel for av Janukovitsj, fordi han mente den var dårlig for landet.

Pikant?

Jatseniuk er en av Timosjenkos viktigste støttespillere, som Turtsjenov også er det. De er begge medlemmer av hennes parti, Fedrelandspartiet. Det er klart Timosjenko neppe hadde særlig annet valg enn å underegne avtalen, men det ser jo rart ut nå å simpelthen la være å betale for gassen, når prisen er den samme som den hun forhandlet frem, og undertegnet. Det er jo dessuten den avsatte presidenten Janukovitsj som har kritisert henne sterkest for denne prisen, og kalt den uakseptabel, ved å arrestere henne for den.

Nå har Russland tilbudt 385 dollar for en ett års avtale, mens Ukraina forlanger en pris på 268,5 dollar, den samme som Janukovitsj hadde på sitt beste, da han valgte Russland fremfor EU. Er det rart russerne også blir forbannet på ukrainerne? Skal de både ha retten til å være bitre fiender, og oppnå maksimal rabatt? 385 dollar er prisen Janukovitsj hadde, før protestene mot ham begynte.

Det er med andre ord gode grunner til å være dypt deprimiert. De har det kanskje bedre, de som ikke følger så nøye med, og som deler verden inn i helter og skurker, svart og hvitt. Eller de som skrur på TV klokken 2200 for å se Brasil mot Kroatia, uten å være så nøye på alt rundt. Det er en deprimerende verden. Og i 2014 har den blitt merkbart verre. Vi må langt tilbake i tid, for å finne et år der så mye destruktivt har skjedd, bare de første 5-6 månedene. Det er søkt å klandre Russland.

 

Petro Porosjenko innsatt som president i Ukraina

Jeg har ikke vært så aktiv på bloggen de siste dagene. Krisen i Ukraina, og krisen som følger med den i forholdet mellom Russland og Vesten, har fått utvikle seg uten at jeg har fulgt så tett med på den. Det vil si, det har ikke utviklet seg så mye, det er mye i det samme. Kampene fortsetter øst i Ukraina, opprørerne der legger ikke ned våpnene, og regimet i Kiev slutter ikke å sende tunge militærstyrker mot dem. Det er veldig vanskelig å se for seg hvordan dette skal få noen lykkelig ende. Ofte varer slike kriger mellom regjeringssoldater og løst organiserte opprørsstyrker i årevis. Tenk på det. Det kan gå år før det blir ro der borte. Da kampene ikke var i øst, men i vest, etter andre verdenskrig, varte kampene frem til 1960. Det er 15 år.

Forhåpentligvis varer det ikke så lenge denne gangen. Men det er ingen tiltak eller utsagn jeg har sett, som skulle tilsi at det er noen løsning i sikte. Etter at Porosjenko først gikk ganske mildt ut, og bebudet for at han ville åpne for enhver folkeavstemning i de to opprørsregionene, så er det nå klart at også han vil løse dette med militærmakt. Det er veldig rart at han har vår uforbeholdne støtte i dette. Jeg har veldig vanskelig for å komme opp med andre eksempler, der det er fullt ut akseptert at en statsmakt bruker militæret mot egen befolkning, om denne befolkningen er aldri så mye støttet fra utlandet. Det vanlige kravet fra det internasjonale samfunnet pleier å være at begge sider må legge ned våpnene. Her er det bare opprørerne som må legge ned våpnene. Tankene mine går da alltid til stakkars Karthago, som måtte legge ned våpnene – før romerne kom og tok dem på Scipios tid.

I dag var det en kronikk på Aftenpostens nettsider. Den er skrevet av Sergii Leshchenko, en journalist og forfatter fra Kiev. I den blir det fremstilt som om Petro Porosjenko startet sin politiske karrière på toppen av en bulldoser, som demonstrantene forsøkte å kjøre inn i politiet. Jeg har sett den filmen. Den er fryktelig. Politiet står stille og følger ordre om ikke å slippe demonstrantene frem. De er helt passive. Demonstrantene kommer med en diger bulldoser, og kjører inn i dem, uten at politiet gir etter. Så mye for fredelige demonstranter. Synd, hvis Porosjenko var involvert der.

Det var uansett ikke der Porosjenko begynte sin politiske karriere. Den begynte på begynnelsen av 2000-tallet, da Porosjenko var med å stifte et parti: Regionspartiet. Det er partiet til Janukovitsj, den avsatte presidenten som ikke blir levnet mye ære i kronikken til Leshchenko. Der blir for øvrig ingen levnet ære, som ikke er betingelsesløst pro Ukraina, og pro alt som har skjedd i landet siste halve året. Retorikken er hard mot Russland, og alt russisk, og alle som støtter dem.

Dette er med på å gjøre meg dypt, dypt pessimistisk. Selv ikke blant intellektuelle, selv ikke blant dem som opptrer i vestlige medier, er det antydning til forsoning, antydning til å forstå motpartens argument. De som ikke støtter Kievs linje er forrædere, idioter, ført bak lyset, separatister, terrorister, russere, og alt annet som er fælt og galt. Men det ser ikke ut til å være vanskelig for vestlige medier som BBC og New York Times å finne helt vanlige ukrainske borgere i øst, og ellers i landet, som er dypt, dypt skeptiske til Kievs nye regime og alt som har skjedd der. Og det skulle ikke være så vanskelig å forstå dem. De blir overhodet ikke respektert, overhodet ikke hørt.

Petro Porosjenko varslet i innsettelsestalen at han skulle få orden på områdene i øst, og få tilbake Krim, som «har vært, er og vil bli ukrainsk». I tillegg vil han inn i EU. Det er mål som ikke går an å forene. Det er også mål som går i mot hans egen befolkning. I øst er det med respekt å melde få som egentlig vet hva folk egentlig tenker, begge sider gjør bare krav på å ha med seg majoriteten, mens det i kaoset virker nokså umulig å få vite noe sikkert. Det er de som tar seg til rette som styrer begivenhetene, og som uttaler seg på vegne av et folk de ikke har verken tillit eller rett til å uttale seg på vegne av. På Krim skulle det være liten tvil om at Ukraina ikke er ønsket.

Ukraina er et konkursbo, der det nå er USA og EU, i stedet for Russland, som fyller på med penger. Det er å fylle penger i et hull, og det er nok måte på hvor lenge skattebetalerne i disse landene vil gå med på det. Foreløpig er det helst triksepenger som blir betalt, beløp som ikke merkes sånn på budsjettene, som blir skrudd sammen på et vis, men heller ikke økonomiske stormakter som EU og USA har utømmelige lagere av triksepenger. Påfyllet vil ta slutt, og Ukraina må begynne å betale regningene sine. Det ser ikke landet ut til å være i stand til. Og det ser ikke ut til å bry dem.

Som jeg har skrevet tidligere, er nok Porosjenko den beste av kandidatene som stilte til presidentvalget i slutten av mai. Han er den beste Ukraina kunne få, i situasjonen de har havnet i, eller satt seg selv i, med en viss hjelp av Russland og USA med NATO, og litt EU, landene som begge uttrykker seg så bekymret for Ukrainas utvikling, men som begge virker mest opptatt av egen utvikling, og gjerne benytter Ukraina som middel for egne, geopolitiske mål. Porosjenko har neppe det som skal til for å få orden på landet i denne situasjonen. Det er ikke noen dristig spådom at det vil gå med ham, som det har gått med andre presidenter i Ukraina. De skuffer, katastrofalt. Landet har ikke hatt noen president det går an å snakke godt om.

Jeg spurte en venn, om han hadde et eneste eksempel på at USAs utenrikspolitikk har lykkes de siste årene, at de har klart å skape de demokratene de snakker om. Han nevnte Jugoslavia. Det er… i Jugoslavia var det en krig som varte i flere år, det gikk med omlag 100 000 menneskeliv. Det er riktig at det er noenlunde fungerende demokratier i landene som utgjorde Jugoslavia nå, fungerende etter forholdene, men det har kommet til den prisen at Jugoslavia er delt opp så mye det lot seg gjøre. Det ser ut til å være en løsning som ikke blir akseptert i Ukraina.

I det landet blir det ikke akseptert løsninger. Det er absolutt forferdelig det som skjer i landet. Ukrainere og russere, brødrefolket, begynner nå å snakke stygt om hverandre. I en undersøkelse i Russland ble Ukraina plassert som det nest mest fiendtlige landet, nest etter USA, i verden. Kina og India blir plassert som gode venner. Det er dypt, dypt tragisk. Og som det pleier å være her i verden, når det virkelig er forferdelig og tragisk, så ser det ut til at de involverte bare vil løse det med makt og våpen. Det er ikke lett å se hvordan Ukraina skal komme seg ut av dette.

Nå har Ukraina fått sin president. Det gjenstår å se om de får sin fred.