Mor har flyttet!

Olia og jeg bor nå alene. Alt har gått godt, stort sett, om enn grillen gikk tom for gass og elektrisiteten i stuen forsvant allerede første dag. Hos mor hører jeg også det er en del av det som med sitt rette navn kalles innflyttingsproblemer.

Det kommer nok uansett ikke opp mot de problemer og gleder vi hadde mens vi bodde sammen. Det ble alt i alt omtrent fire måneder. I denne perioden har vi også hatt ut- og innflytting for meg og Olia, vi har hatt dobbelt med ting i huset, og mor som elsker orden, og vi som trives i kaos. Vi har måttet ordne med finansiering av huset, og med oppgjøret, begge steder har vi hatt tilbakeslag som har tæret på livsroen. Mor har også funnet, og kjøpt, leilighet, og vi har fått giftet bort Tonje. Det har vært en hektisk sommer, kan man si, sommeren 2011.

Og nå har den endt opp i at Olia og jeg ikke bare er huseiere, vi er også herrer i eget hus. Det vil si, jeg er herre og hun er kone, om vi skal ha kjønnene korrekt, men på bekostning av meningen. Vi bestemmer, sier vi det nå, kjønnsnøytralt.

I går var mors store flyttedag. Det er forhåpentligvis den siste store stressdagen for henne på en stund, og for oss. Det ble ganske travelt og mye å forholde seg til mot slutten, men når nøden er størst er naboene nærmest, som de jo stort sett er det uansett. Nabo Bård stilte opp med både seg og bil med stor tilhenger, nabo Grete kom til da hun så det var arbeid på gang. Mor til Tonjes nye ektemann kom også mer enn velvillig, også hun med stor bil. Sammen fikk vi fylt to store lass fredag ettermiddag, før mor reiste på overtakelse, og jeg i en helt annen anledning var invitert i fest og helst måtte på den.

Da jeg våknet i dag morges – etter en riktig trivelig liten fest, det kan jeg også ta med – var det meste tatt. Det vil si, det meste er en relativ størrelse. Om enn det meste var tatt, var det veldig, veldig mye igjen. Men det var ikke annet igjen enn det som var gjenglemt, av de tingene mor ønsket å få med i sin øyeblikkelige flytting. Vi har selvsagt avtale om at hun kan komme og hente hva hun vil av tingene sine resten av livet.

Jeg våknet altså i dag morges, først i ørska tidlig, Olia skulle på jobb, så i en mer rimelig tid, men fremdeles tidlig i forhold til når jeg var i seng. Jeg var litt oppspilt, jeg eide huset. Det hører med til historien at både fredagen og lørdagen – flyttedagene – var eventyrlig varme dager, til tiden på året å være. Kortbukse og bar overkropp, det var arbeidsantrekket. Nå gikk jeg å tuslet litt rundt på terrassen og i hagen, jobbet litt, eide huset.

Det var en liten sjarmøretappe og bli med ut til mor å bære. Men de andre hadde allerede båret så mye at det ble rent pinlig for oss, ikke noe å gjøre. Vi får kompensere med å ta mors utvasking her hjemme hos oss. Mor er samvittighetsfull i slike ting, og har finere vask som standard enn vi ville godtatt som utflyttingsvask. I forbindelse med flyttingen ramlet standarden litt sammen, naturlig nok.

Og så kom kvelden. Olia vendte tilbake fra jobb, sliten og lykkelig. En liten time i godstolen, så var hun klar for lørdagsmiddagen. Jeg fyrte opp grillen, hun steikte poteter og trikset frem en salat. Grillen sloknet igjen, pussig det der med å eie hus, plutselig virker ikke ting som alltid har virket. Olia tok kontrollen med akkurat dette problemet, steikte og snitslene vi skulle ha, det ble kjempegodt. Vi spiste på terrassen. Inne i huset gikk lyset og all strøm i stuen, sikkert en sikring, aldri har vi fikset noe sånt, i sikringsskap av typen vi har her.

Det blir alt sammen utsatt til seinere. Vi kunne denne natten legge oss og sove i soverommet, det ekte og romslige soverommet, med skikkelig god og svær seng, og eie det alt i hop. Vi sov godt.

Ommøblering!

Forrige lørdag flyttet vi inn med at Olia og jeg tok kontroll over lørdagsfrokosten. I dag var det ommøblering, og det er det denne posten skal handle om når den endelig skal bli skrevet ferdig noen dager senere.

Vi har det veldig godt for tiden, Olia og jeg. Jeg er lykkelig fordi vi får flyttet hjem til Ganddal, og får oss et skikkelig hus å bo. Vi kan lage oss en familie og et hjem, kanskje i omvendt rekkefølge. Olia er glad fordi det endelig ser ut til å løsne litt med arbeidet hennes. Hun har fått en liten deltidsstilling ved et sykehjem i Stavanger, og med ekstra vakter får hun opparbeidet seg en ganske grei inntekt med dette. Det er også mye mer stabilt enn de usikre ringevikarvaktene, der hun hver dag kunne bli sendt til nye barnehager med nye rutiner, om hun i det hele tatt fikk seg noe å gjøre.

Men vaktene på sykehjemmet er dessverre ofte kveldsvakter. Så når jeg kommer hjem fra jobb, er Olia gjerne allerede reist. Om hun ikke har arbeid, har hun studier ved Stavanger universitet, der hun har kommet seg inn på et forkurs. Hun er aktiv.

Denne morgenen skulle også Olia på jobb. Mot at vi betaler bensinen får vi disponere bilen til mor når hun selv ikke trenger den. Om morgenen i helgene er det egentlig ganske kritisk nødvendig, for det går som man vet som har satt seg inn i det ikke tog eller buss fra Sandnes til Stavanger om morgenen i helgene. Alternativet er å sykle. Og så sakte som Olia sykler, er det et alternativ som må kalles ugunstig. Det er et alternativ vi vil utsette, for å si det sånn. Når mor flytter er det ingen bønn, da har vi ikke bil.

Alright, jeg kjørte Olia til jobb denne lørdags morgenen. Det var grytidlig, og for Olia ganske tøft å måtte stå opp litt over seks når hun ikke hadde fått sovnet før litt over midnatt. Men sånn er det, det er kjekt med jobb, og ypperlig at vi har fått det til slik at hun får anledning til å jobbe. Vi kjørte til Stavanger i godt humør. Jeg slapp henne av, og benyttet også anledningen til en kjapp løpetur rundt Stokkavannet.

Da jeg kom tilbake – jeg merker at jeg går i min vanlige felle, det blir lange poster, denne skal handle om ommøblering – viste det seg at Olia hadde ringt syv ganger. Mens jeg kjørte på motorveien ringte hun enda en gang, de hadde satt opp vaktlistene feil. Hun skulle ha ettermiddagsvakt denne dagen. Hun var på Sandnes.

Vi brukte ikke mye tid på å ergre oss over dette. Tiden ble brukt til å glede oss over at vi fikk spise frokost sammen. Vi svippet innom Mega på Brueland, der kjøpte vi rikelig av alle varer som var på tilbud, og også rikelig av flere andre varer. Jeg fikk også forsynt meg av litt kaffe og kake som var satt ut gratis, slike sjanser lar jeg aldri gå fra meg.

Så hadde vi en fin og lang frokost hjemme. Den varte akkurat så lenge at det var på tide for Olia å gå på jobb igjen. Hun må jo gå ganske tidlig, siden hun er avhengig av kollektiv transport. Tilbudet er ikke all verden her i området.

Det var på ettermiddagen jeg fant ut at jeg ville ta opp stereoanlegget. Det hører jo hjemme i alle hjem som jeg vil bo i, det skal være skikkelig anlegg for musikk. Forrige uke hadde vi hørt bare på en liten tivoliradio, koblet til en bærbar PC, spilt av Wimp. Vi har egentlig et ganske flott anlegg, gammelt og dyr, med tjukke kabler og kraftige høytalere. Det skulle jeg bære opp.

Så er det bare det, at for å få disse kablene fra høytalerne til anlegget måtte vi flytte litt på og styre litt med den store bokreolen fra det brune 70-tallet. Det lå jo i kortene at da burde egentlig hele reolen flyttes. Særlig slik vi kommer til å få det når mor tar ut møblene herfra, så vil den se bra dum ut om reolen står ved langveggen. Dessuten ville de store høytalerne da sende lyden på tvers av rommet, og ikke ut i det. Reolen måtte til kortveggen. Vi spilte kortene ut.

Og så gikk det som det pleier. Jeg gav øyeblikkelig opp, slik flytting og styring er noe av det verste jeg vet. Ved ethvert tidspunkt vil jeg være klar til å utsette alt sammen til senere. Mor får imidlertid kjempekrefter når det kommer til slik flytting og styring og ordning, det er akkurat som hun liker det. Hun liker det i alle fall veldig godt når det er gjort, og er alltid villig til å legge i mye krefter og energi i å komme dit raskt. Hun vil ikke utsette noen ting. Få det gjort med en gang, er slik det blir når hun velger.

Karakteristisk hentet vi frem målbåndet og målte om det ville gå først når vi hadde kommet så langt at det var for sent til ikke å forsøke. Målbåndet gjorde oss verken sikrere eller mer usikre på resultatet, det ville holde akkurat, eller akkurat ikke.

Det gikk med mye lenger tid enn planlagt å få hentet opp dette stereoanlegget. Det gikk med hele kvelden. Men da det var gjort, var resultatet helt åpenbart bedre. Det gjaldt til og med for den overflod av møbler vi sitter med nå. Reolen er presset inn i kortveggen. Sofagruppen står med salongbord og lenestoler, begge to, nede i langhjørnet, og ikke i korthjørnet. Lenestolen får vi plass til nede ved vinduet, i det hele tatt fikk de fleste møblene seg en mye bedre plass enn de fra før hadde hatt. Og vi hadde stereoanlegg som kunne spille flott musikk flott ut i stua. Slik har det ikke vært på årevis.

Nå kunne vi slappe av med god mat. Olia og jeg hadde kjøpt inn på tilbud, og ikke fullt så godt tilbud. Mor laget til. Olia var riktignok på jobb, så hun fikk ikke være med på festen. Dumt nok skjedde til og med en feil med bussen hun skulle ta hjem. Bussjåføren fikk henne ikke av på Ganddal, så hun ble med til delfinene på Foss Eikeland, og måtte bruke ytterligere en halv time og vel så det i kraftig regnvær før også hun endelig var hjemme. Da var det på ny midnatt.

Men vi var alle veldig godt fornøyd med ommøbleringen. Neste ommøblering er når mor tar med alle tingene sine ut. Det skjer den helgen september blir oktober.

 

 

 

Vi flytter inn

Vår overføring av oss selv fra Bergen til Ganddal har gått noe gradvis, kan man si det litt humoristisk. Vi har på en måte fadet inn i huset i Gaupeveien 5, mens mor har fadet ut. Første fase var da Olia flyttet inn i begynnelsen av juni, mens jeg ennå hadde arbeid å gjøre i Bergen. Så kom jeg ned i slutten av juni, mens mor fortsatt bodde i, eide og var sjefen i huset. I løpet av juli fikk vi betalt det første lille forskuddet på kjøpesummen, for å hjelpe til med å få bort noen heftelser. Første august ble huset formelt overdratt til oss, utover august kom stadig mer betaling, oppgjøret for leiligheten vi solgte i Bergen, hovedlånet som ble litt forsinket på grunn av noe småplukk utenfor vår kontroll, det meste.

Det gjenstår ennå litt før vi har betalt mor alt vi skal. Men mor har funnet seg nytt rekkehus på Klepp stasjon. Hun flytter formelt og for godt første oktober. Inntil videre går det stadig mer gradvis, mor overlater stadig mer til oss. Nå er det september, og det er kanskje tid for at Olia og jeg kan ta oss litt mer til rette. Mor er så ivrig etter å flyttet at hun tar ut stadig mer av sitt eget, førsteklasses bestikk, for å gi plass på kjøkkenet til vårt gamle, som folk flest ville kastet – og strengt tatt har kastet, vi har overtatt det fordi andre i slekten ikke ville ha det. Fra mor, mormor, bestemor og Tone er det betydelige mengder servise hos oss. Til og med mors suverene og spinndyre espressomaskin er tatt bort. Den står nå på lager hos Tone.

Og i dag kunne Olia og jeg ha lørdagsfrokosten som vi pleier å ha den, det vil si som jeg pleier å ha den. Det er rikelig med kaffe, den blir spist i stuen, og vi den er ledsaget av nøye utvalgt musikk. Bare det beste får være bakgrunnsstøy under lørdagsfrokosten. I dag var det Brandenburg-konsertene til Bach, for anledningen spilt av på Wimp, som mor får sammen med abonnentet sitt på Canal Digital. Slik ble det en riktig koselig og riktig gjennomført lørdagsfrokost. Den har også fått noen forbedringer ettar jeg ble gift med Olia, for nå kan jeg sette meg til med avisen mens hun serverer den.

Underveis kom også mor hjem fra løpeturen sin. Hun har en atskillig mer beskjeden lørdagsfrokost, og setter bare på det «nødvendigste» (som om ikke alt er nødvendig). Men hun måtte finne seg i at det ble spilt barokk musikk av ypperste musikk i det som en gang var stuen hennes.

Frokosten gled som den skal over i andre gjøremål. Olia har noe matematikk hun vil lære seg, veldig kjekt, hun har funnet frem Calculus boken fra M100 på universitet, innledningen til det som ble et slags matematikk grunnfag. Datamaskinen til mor har plagsomt vært i ustand siste uken. I går fikk vi reddet filene ved å kopiere dem gjennom harddisk-kabinettet jeg kjøpte da min lille datamaskin gikk sundt i fjor høst, i dag formaterte vi mors harddisk på ny. Det vil si Olia gjorde det, mens hun også strevde med matematikk-oppgaver på første, høyere nivå, å finne definisjons- og verdimengde i forskjellige funksjonsuttrykk.

En morgenpen Olia fikser datamaskinen til mor, samtidig som hun setter seg inn i litt høyere matematikk. Blomstene som står på bordet fikk vi av familien min i anledning far til Olias død.

Og slik har dagen vår vært så langt. Som sedvanlig gikk ikke dataoverføring en smertefritt, det blir alltid noe som ikke endte opp som ventet, for mor var det ganske mange filer som så ut til å være vekk. Men det er uklart når i prosessen de eventuelt forsvant, og om det finnes noe av det som kan reddes. Det er alltid ergerlig når sånt skjer. Og alltid tidkrevende.

Videre utover dagen er planene allerede lagt. Det blir lørdagsgrøt og lørdagmiddag. Pausene i mellom skal brukes til å slappe av. Olia har fått på plass fast jobb nesten 30 % ved Stokka sykehjem. Vi trenger 30 % til for å få på plass resten av lånet. Det ser ut til å gå veien. Det ser ut til å gå veien alt. Jeg tør komme med den nesten uforbeholdne påstand om at i løpet av en måneds tid er vi fullt og helt eiere av Gaupeveien 5.

Mor skal ha hjertelig takk.

Tinglyst

Da er det offisielt og tinglyst av Statens kartverk: Jeg er eier av Gaupeveien 5, Gnr 47, Bnr 651. Det var ikke verre enn å skrive ut dokumentet som ligger på tinglysningen sine sider, fylle det ut og sende det inn. Vi fikk det en gang i retur, men det var for at vi hadde mulighet for å spare noen kroner på dokumentavgiften siden jeg og mine tre søsken er arving av min avdøde far. Det var omtrent 10 000 kroner å spare på dette for meg. Det er veldig gode penger, men det viktigste er at det nå har gått i orden.

Og det gikk i orden innen oppgjørsdato 1. august, slik at mor kan få pengene fra mine långivere om alt går som planlagt. Det er Statenes pensjonskasse og DNBnor. Hvis det ikke går i orden mandag, vil det bare være snakk om et par dagers forsinkelse, og ingenting som vil ha noen egentlig betydning for oss. Mor bor her med oss til hun har funnet seg en ny leilighet. Når hun har gjort det, vil pengene helt sikkert være på plass.

Samtidig kom også en tekstmelding fra megler for salget av leiligheten min i Strandgaten. Pengene for oppgjøret er på vei, alt er i orden.

Dermed var det for meg å logge meg inn på nettbanken, og overføre den delen av kjøpesummen som er egenkapital. Det dreier seg om noen hundre tusen som mor helt sikkert får inn på konto mandag. Vi har også betalt litt på forskudd, og får betale litt på etterskudd, siden et par måneders lønninger kommer godt med for å skrape sammen den siste rest av det som er nødvendig.

Vi har god grunn til å feire på mandag. Da er det Olia og jeg som eier huset her i Gaupeveien 5 på Ganddal. Det kommer til å bli et godt hjem for oss.

Morgenpost med en god og en dårlig nyhet

Jeg kan skrive en liten morgenpost i dag. Den vil være av interesse for dem som følger med på oss og hvordan det går med flyttingen vår, og for dem som er interessert i huskjøp og finansiering og privat oppgjør. Overskriften kunne også vært: «To små tilbakeslag i forbindelse med huskjøp».

I går fikk jeg mail fra Statens pensjonskasse. De hadde mottatt ettersendte dokumenter for Olias inntekt, hadde kommet til en noe lavere sum enn jeg hadde oppgitt, og så derfor at vi ville få for stor gjeldsgrad i forhold til samlet inntekt. Dermed kunne de ikke innvilge lånet de hadde tilbudt, og måtte dessverre trekke tilbudet.

Da mor kom hjem samme dag var det brev fra Statens kartverk. Det er resultatet av vårt forsøk på privat tinglysning. Mor og jeg ønsker minst mulig utgifter til megler og advokat i forbindelse med huskjøpet. Derfor gjennomfører vi det som kalles «privat oppgjør». Det betyr at vi gjør absolutt alt sammen selv, inkludert overføring av hjemmel med tinglysning. Enkle søk på nettet og små forespørsler viser at advokater og meglere tar mellom 10 og 15 000 kroner for slike tjenester, heller mer enn mindre. Det er mye penger å spare.

Problemet som gjør at det vanligvis er nødvendig å involvere megler eller advokat til sluttoppgjøret er at det ikke er mulig å overføre hjemmelen og pengene i oppgjøret samtidig. Bankene som gir lån krever at hjemmelen må overføres først, før lånet kan utbetales. Det betyr i klartekst for oss at huset må overføres til meg før jeg kjøper det. Enhver bank og megler vil antagelig anbefale at man bruker deres tjenester for å få dette til, det er for risikabelt og vanskelig. Og det er gode penger for banken. For mor og meg er det ingen risiko, ingen av oss vil gjennomføre et oppgjør uten at begge er fornøyde. Og det er ikke spesielt vanskelig. Det tar bare litt tid å finne ut av alt. Og man skal bruke veldig mye tid, for at det ikke skal lønne seg i forhold til utgiftene man ellers ville brukt til megler eller advokat. Oppgjør i nær familie der man stoler på hverandre bør selvsagt skje privat.

Statens kartverk har hjemmesider med informasjon og nødvendige skjema. Dette er det bare til å skrive ut, og fylle ut. Man kan til og med ringe dem og spørre, om det er noe man lurer på. Gjør man noe feil, får man skjemaet i retur med beskjed om hva man skal rette opp. Det var dette skjemaet vi fikk i retur nå i går.

Manglene hos oss var helt bagatellmessige. Det eneste vi egentlig måtte rette opp var at vi hadde oppgitt kjøpesummen som beregningsgrunnlag for dokumentavgiften. Her skulle vi hatt markedsverdien. Akkurat for oss er det litt spesielt, siden vi ble enige om kjøpesummen ved juletider. Den gang var kjøpesum og markedsverdi identisk. I forbindelse med at jeg skulle få lånet måtte vi imidlertid få meglerverdien skriftlig og som en fast sum. Det var nå i juni, og den ble satt noe høyere. Dokumentaviften er 2,5 % av kjøpesum eller markedsverdi, den høyeste av de to, og det blir noen tusenlapper i forskjell med de summene det her er snakk om. Grei skuring.

Den andre manglene skjønte vi ikke helt, det var noe om fradrag for falt farsarv. Dette skal vi ringe og forhøre oss om i dag. Her er det ingen risiko, det eneste er at vi kanskje kan spare noen kroner på at jeg og mine tre søstre er nærmeste arving fra vår avdøde far etter mor.

Så selv om dette brevet resulterte i en liten forsinkelse, hjemmelen blir ikke overdratt til meg ennå, er det egentlig en god nyhet. Tinglysningen og overføringen av hjemmelen vil ikke bli noe problem, den vil gå sin gang når vi får rettet opp feilen og sendt dokumentet inn på nytt.

Da var det selvfølgelig litt mer alvorlig at lånet ble trukket tilbake. Men da har vi trumfkortet fra oss som har levd våre liv ved å legge til side og spare  seg opp, det er mer å ta av. Vi har fortsatt muligheter for å fylle på med mer egenkapital, slik at gjeldsgraden ikke blir for høy. Det kunne også se ut som pensjonskassen ikke hadde tatt hensyn til at jeg går opp i ansiennitet fra august, det blir et godt hopp fra junilønnen de forholdt seg til. Deres vurdering av Olias variable vikarlønn og min vurdering av den hadde bare noen hundrelapper i forskjell. Det skulle ikke virke inn på låneevnen vår i altfor stor grad, før Olia får seg norsk utdannelse eller jobb i samsvar med sin ukrainske – og skikkelig lønn – er det jeg som har hovedinntekten.

Uansett kan vi ta av reservene, og fylle opp med den egenkapitalen som er nødvendig. Vi kommer ikke ned til bunns, men vi nærmer oss den, og vi må nok bruke litt tid på å spare oss opp igjen før vi tar noen nye invisteringer. Det blir noen måneder og år i nøysomhet.

Men det vil Olia og jeg klare som ingenting. Det er vi vant til, og liker litt til og med. Så lenge renten er såpass lav vil de månedlige låneutgiftene ikke bli større enn at vi vil gå med et pent overskudd. Vi kan fortsette å reise til Kiev så ofte vi vil, vi kan kjøpe det vi trenger når vi trenger det, så lenge beløpene ikke blir femsifrede. Og vi vil få kjøpt huset.

Det nye tilbudet fra statens pensjonskasse venter jeg å få i løpet av dagen. Så er det bare å sørge for at jeg får resten av det nødvendige lånet i en annen bank. Og så vil vi være klare til å gjennomføre oppkjøpet, og bli huseiere.

Aldri mer Strandgaten 204 – Siste flyttelass hjem

Gårsdagens post sluttet med hvordan vi i forgårs etter å ha pakket og vasket og båret og lastet i bilen hele dagen slappet av med en flaske rødvin og en pizza til hver. Vi gikk og la oss, tidlig, men det var for å våkne tidlig og ta siste innspurt før kjøper skulle komme klokken 0815. Vi var så sikre på å våkne at vi ikke brydde oss med vekkerklokke engang, enda planen var å begynne klokken 0600. Det skulle gå helt fint, vi begynte klokken 0530 etter at begge allerede hadde vært våkne i en halvtime. Hva som gjensto var hva vi hadde sovet i og på, de små stolene og krakken vi hadde hatt til å sette ting på, utstyret mor brukte til vaskingen, og noe småskrot på kjøkkkenbenken og i vinduskarmen, skrot som ennå ikke hadde funnet seg noen plass i en pose. Vi hadde et par timer på å få det inn i den allerede ganske så velfylte bilen, og få vasket leiligheten overtakelsesklar. Det skulle gå helt fint.

I begynnelsen var det største problemet at vi måtte være stille for ikke å forstyrre naboene. Særlig har vi en under oss som pleier å være ganske ivrig når det blir støy. Jeg bar derfor alle tingene som var ferdig brukt forsiktig ut på parkeringsplassen, mens mor vasket opp og vasket de tingene hun kunne vaske uten å bråke. Jeg fikk også spist noen fylte horn som en slags frokst, og jeg fikk pusset tennene så tannkosten kunne pakkes. Og kaffe, vi laget kaffe på termos til bilturen, og hadde kaffetrakter å pakke. Sånn er det å flytte, det er alltid noen ekstra ting man ikke kommer på, men som er der likevel. Og trenger sin plass i bilen. Og må stå litt stabilt.

Klokken ti over halv syv fikk det være nok. Jeg startet bilen, og satte den slik at det gikk an å sette ting inn i den. Ønsket om ikke å sperre sikten i bakspeilet for føreren var forlengst forlatt, samtidig som vi også fikk overbevist oss om at det ikke var nødvendig med denne sikten, at sidespeilene ville holde, at det til og med var lovlig, vi trengte ikke å frykte kontroll.

Da dette målet var forlatt, hadde vi plutselig ganske mange centimeter på toppen til bruk, og det var ingen tvil om at vi ville få plass til alt. Jeg benyttet også anledningen til å få kastet en liten slump med ting, noen kubikkdesimeter ekstra plass gav også det.

Inne i leiligheten fikk mor god schwung på vaskingen når først alle tingene var ute. Klokken 0700 var det klart at vi ville bli ferdige i veldig god tid. Vi ville kunne vente, vi kunne kjøpe frokosten på forhånd, det var alt under kontroll. Ti over halv åtte gjorde vi dette, først mor, så kom også jeg inn og var med å kjøpe frokost og niste. Etterpå fikk vi til og med tid til å se gjennom papirene vi skulle underskrive med selger, og kontrollere hvor strømavleseren var og hvordan alle tingene virket.

Vi var selvsagt litt nervøse. Spesielt var jeg litt nervøs, og det så sterkt at «litt» kanskje blir litt for svakt uttrykt. Jeg hadde fått det for meg at kjøper var en sleiping, en advokat som ville trikse ting til for seg, som hadde fått utsettelse på overtakelsen og nå ville få avslag på prisen for en eller annen feil vi hadde gjort. Jeg hadde tenkt nøye gjennom hvor mye vi kunne slå av for forskjellige ting, og til og med forsøkt å diskutere det litt med mor, som hadde gjort helt rett i ikke å være villig til en slik diskusjon.

For saken var den, at leiligheten så ut akkurat som den gjorde under visningen. Det var ingen nye feil de kunne kreve avslag for. Og mor hadde selvfølgelig vasket leiligheten ordentlig. På toppen – og det er det viktigste – var kjøper slett ingen sleip advokat, men tvert i mot en svært hyggelig og omgjengelig familiefar, som hadde med kona og sønnen, og som ikke var ute etter problemer på noen som helst måte. De var mest opptatt av praktiske ting, som hvordan de skulle få flyttet denne veggen for å få mer plass i stuen, og mindre på soverommet. Det var på ingen måte noen «kontroll» av leilighetens tilstand, som jeg hadde fryktet, men bare å få sett at alt var greit, og få gjort et skikkelig inntrykk. De var like lite interesserte  som oss i å lage vanskeligheter, og hadde antagelig ikke tenkt tanken engang. Strømmen ville de ikke engang slå av, de tok over regningen som den var. – Det blir ikke så mange kronene, som han ganske korrekt sa. Overtakelsen var en fin opplevelse.

Dermed var det gjort!

Dermed var det gjort!

Dermed var det gjort!

Det var en enorm lettelse for meg. Dette har plaget og gnaget hele halve året. Hvordan skal jeg få solgt leiligheten, få flyttet alle tingene, få alt i orden. Det hadde stått for meg som et eneste stort MYE.

Nå var det bare å levere nøkkelen, og reise hjem. På vei til meglerkontoret ringte jeg Olia, alt var lettelse. Vi var også så tidlig ute. Overtakelsesmøtet var ferdig før klokken ni. Bilen skulle være levert på Sola senest klokken 1700, om vi rakk ferge klokken 1100 ville vi rekke det som ingenting, om vi kom oss avgårde etter klokken 1100 ville det bli problemer, kom vi oss ikke av gårde før 1200 ville det bli umulig. Nå var fergen klokken 1100 helt i sikte, om alt klaffet kunne vi til og med klare den klokken 1030.

Men hvorfor la alt klaffe? Jeg fryktet enormt å kjøre med den store bilen så fullt og tungt lastet hele veien hjem til Ganddal. Særlig ville det bli dumt ut fra Bergen, alt som hadde med ferger å gjøre, og alt som involverte rundkjøringer og krappe svinger, og bratte bakker, og forskjellige andre ting. Ut fra parkeringsplassen var jeg engstelig, og våget meg ikke på mer enn første gir. Ut i fra Bergen gikk det imidlertid helt fint, med unntak fra et punkt der mor fremviste toppunktet av fortvilelse over at jeg lå i feil fil og ikke skjønte det selv. Jeg lå i filen til Mindemyren, mens filen til Stavanger til høyre, så man forstår, det var ganske kritisk.

Det var når vi trodde alt var løst og vi kunne slappe av at vi gjorde feil. Slik er det jo gjerne. Vi lå i fin fart i veldig riktig fil på vei motorveien på vei mot Flesland, mor fant skiltet med avkjørsel til Os og Stavanger, halvannen kilometer, vi begynte allerede å snakke om nisten og maten vi skulle spise på fergen – og der var avkjørselen plutselig bak oss.

Det var ganske dumt. Nå lå vi i riktig fil og i fin fart, men feil vei. Hvordan skulle vi så komme oss tilbake? Det skulle bli problemer jeg heldigvis ikke hadde forestilt meg på forhånd, for da ville jeg blitt engstelig. Vi tok neste avkjørsel i stedet, opp til Nordås og Sørås, noenlunde kjent er jeg jo der, om vi bare kommer oss til veiene jeg kjenner igjen, det vil si hovedveiene. Tingene ligger jo litt nærme hverandre der ute, så vi kom oss til Skjoldskiftet, der jeg tenkte vi kunne kjøre gamleveien til Nesttun. Der hadde jeg kjørt buss i fem år da jeg jobbet på Stend. Nå var det veiarbeid der, og skilt om at veien var stengt mellom to steder jeg sjelden hadde hørt om, og som hadde mange bokstaver. Fryktelig var sjokket da vi forstod at veien som var stengt var akkurat den vi kjøre på. Og at vi måtte snu med denne digre og fullastede bilen vi hadde, et sted der det riktignok var god plass, men der det også var fare for bakkestart.

Dette her tapte vi mye tid på. Men rett skal være rett, det gav meg kjøretrening. Og det gjorde også at jeg begynte å forstå at bilen slett ikke var så vanskelig som jeg hadde forestilt meg. Vi var også uhyre påpasselige heretter med å få med oss alle avkjørsler. Vi avsluttet enhver samtale som involverte mat og andre behagelige ting når det var en avkjørsel eller et veivalg i vente. Og vi kom oss til Halhjem 1039, 21 minutter før fergen vi måtte rekke for å ha veldig god tid.

Siden ble det parademarsj. På fergen koste vi oss med kaffe og niste, mor kastet et juicelokk for å lage litt stress, men begynte å lete etter det altfor tidlig til å gjøre strsset reelt. Allerede før de annonserte at vi legger til kai fant hun det i en fint knyttet pose med søppel hun hadde kastet i fergesøpla.

Fra Sandviksvåg til Arsvågen er det direkte kjekt å kjøre. Jeg var så mentalt forberedt på de svingete veiene før, at de ikke involverte problemer i det hele tatt. Det var bare å bremse på forhånd. De lange og bratte tunnelene i Rennfastsambandet bød heller ikke på vanskeligheter. Tvert i mot kunne vi kjøre forbi en lastebil som befant seg i krabbefeltet i en av dem.

Fergen fra Arsvågen så vi komme inn til kai samtidig med oss sånn litt før halv to. Det var så vidt vi rakk å spise litt på den også, før den la til kai i Mortavika. Deretter var det bein kjørevei. Vi begynte å bli trøtte og slitne, det må med, men vi var hjemme kvart på tre. To timer og et kvarter før bilen måtte være på Sola. Og vi var fullstendig innstilte på at vi måtte få ut av bilen så raskt som mulig.

Også Olia var innstilt på det, enda vi nå strengt tatt hadde tid. Mor kjørte bilen sin ut av garasjen, jeg rygget inn i gården. Og vi lastet ut spredd over garasjen, litt på gårdsplassen og litt inn i huset.Det tok omtrent tjue minutter, og da involverte det en telefonsamtale og en samtale med naboen.

Fem over tre eller noe slikt var vi på vei mot Sola. Vi fikk fylt diesel på Statoilstasjonen like ved stedet vi skulle levere bilen. Vi fikk levert i god tid og med alt i orden. Alt er ute av verden.

Og så var det å reise hjem, der Olia hadde forberedt ukrainsk middag. Det var potetstappe med en liten vri og egenkomponerte kjøttkaker, pluss noen salater hun hadde trikset sammen. Vi åpnet en flaske Massandra Muskat, hvitvin fra Krim, som for norske ganer minner mer om søt hetvin. Det var veldig godt, og helt på sin plass.

Vi har flyttet fra Bergen. Alt arbeid som gjenstår gjelder her på Ganddal. Det er en enorm lettelse. Nå er det gjort. Vi har flyttet til Ganddal.

Det neste som gjelder er å overta huset. Det er i sammenligning og med tanke på alt som allerede er gjort rene sjarmøretappen. Det blir gode dager fremover.

Aldri mer Strandgaten 204 – Å hente siste flyttelass

Så er siste flyttelasset fra Strandgaten 204 trygt hjemme i Gaupeveien 5. Jeg låste døren i min åtte år gamle leilighet i dag, for siste gang. Nøklene er levert til eiendomsmegler. Kjøper har undertegnet et papir om at alt er i orden. Vi har lest av strømmen, heretter er det de som betaler den. Det er i det hele tatt alt i orden. Men det var et svare strev å komme dit. Postene for i dag og i morgen skal handle om hvordan vi gjorde det.

Vi hadde denne kjøperen, som skal ha overtakelse første august, og ikke første juli som vi hadde foretrukket. Han ville også inn i leiligheten for å ta noen mål i forbindelse med en liten omstrukturering, de skal flytte en vegg eller noe, og ønsket å komme seg inn i leiligheten på et vis de første dagene av denne uken. Olia og jeg hadde planlagt å reise opp og hente tingene våre nå til helgen, men da kjøperne var å treffe i begynnelsen av uken, snudde vi oss rundt, og leide leiebil nå fra lørdag til i dag. Og siden Olia i går arbeidet til klokken 1530, var det mor og jeg som reiste opp.

Avreise var tidlig søndag morgen. Før syv var vi av gårde, og på veien fikk vi levert Olia på arbeidsplassen også. Fergen fra Mortavika til Arsvågen klokken 0800 rakk vi med god margin, og der hadde vi vår andre frokost for dagen. Da vi på neste fergekai på Sandviksvåg så at neste ferge skulle gå klokken 1000, skjønte vi ikke hva det betydde. Vi følte det var langt på dag, nærmere kveld, men dagen var altså bare så vidt begynt. Egentlig var det akkurat som det var flere forskjellige dager denne dagen.

Kjøreturen til Bergen var som alltid trivelig. Det er fine, svingete vestlandsveier, og mildt vestlandsterreng med noen småperler her og der. Jeg sørget for litt ekstra underholdning ved å kjøre ganske direkte mot rødt lys et sted. Det var rødt lys for veiarbeid, lyset var plassert diskret ved siden av veien, og jeg trodde ikke det hadde noe med meg å gjøre. Vanligvis er det jo tjukt av biler foran slike lys. Her var jeg den første, og jeg kjørte flere titalls meter før jeg skjønte jeg måtte stoppe. I bakspeilet så jeg andre biler stoppe riktigere. Og mot oss fikk vi snart bilene vi ville kollidert med om vi hadde fortsatt. Den underholdningen ble vi spart for, man skal aldri trekke det for langt.

Vi kom frem klokken 1130, i god tid i forhold til skjema. Mor hadde helt urealistiske forventninger til hvordan det skulle se ut i leiligheten, hun forventet det skulle være ryddig, klappet, klart. Hun hadde også urealistiske planer for pakkingen, hun så for seg det skulle skje i ordnede former, hver ting på sitt sted. Hun gikk hardt ut, fant frem en eske det var sko i, og tok ut det som ikke var sko i den, for dette skulle være esken for sko. Dette ble eneste eske med entydig innhold. De første eskene hun pakket skrev hun på med tusj hva de inneholdt, «Glass – Forsiktig», for eksempel. Denne forholdsregelen holdt tre esker.

Dette er helt i begynnelsen av prosessen. De tomme skapene oppe til venstre kan forlede oss til å tro vi har kommet i gang, det er vi knapt nok.

Det er sikkert mange lesere som har vært med og flyttet. I begynnelsen går det greit, egentlig fortere enn ventet. Man får tatt ut av det ene skapet etter det andre, og får satt ut tingene, får dem fjernet, ut av veien. Etter et par timer var de øverste kjøkkenskapene langt på vei under kontroll, og jeg hadde også  fått ut tingene i det som egentlig var kleskapet vårt.

Et annet bilde fra flytteprosessen på et tidlig tidspunkt.

Etter disse forøvelsene var det på tide å få ting inn i bilen. Vi skulle begynne med de tunge. En alvorlig hake ved alle våre planer var at jeg ikke fant trallen vi skulle bruke når vi flyttet tingene. Det pleide å stå en tralle ned ved bodene, den hadde vi tatt til oss, Olia og jeg, nå fant jeg den ikke. Og mor som hadde sett det som et stort problem å få tingene opp fra bakken og inn i bilen. Nå måtte vi på samme vis, med våre henders kraft, få dem fra leiligheten og ut på gaten, og inn i bilen.

Flyttebilen før vi egentlig har begynt å sette inn i den.

Oioioi, dette kan skildres bevinget. Jeg velger å ta det enkelt. Kjøleskapet var lett, vaskemaskinen tung. Den var umulig tung. Det var ikke snakk om at mor og jeg kunne greie å løfte den, vi måtte rikke den bort til bilen, og vippe den opp i den. På veien fikk vi satt en del andre store og tunge og halvtunge ting inn i den, nokså planløst. Blant annet hadde vi på et tidlig tidspunkt en kontorstol inne som til slutt ikke fikk bli med i det hele tatt.

Mor får sengen og overmadrassen stappet inn mellom veggen og kjøleskapet.

Problemenes høydepunkt kom da vi skulle hente tingene vi hadde i boden. Snedig tenkte vi oss til at vi da kunne stjele oss til å kjøre ned i garasjen, selv om de som har rett til å gjøre det, har betalt dyrt for det. Mor lukket opp døren manuelt, og jeg kjørte ned med den digre bilen vi hadde leid. Dessverre, dessverre, dessverre viste det seg at den var altfor stor i forhold til garasjen. Den gikk farlig i taket, og situasjonen utviklet seg så desperat at mor i fullt alvor foreslo at jeg skulle rygge ut igjen. Aldri er et mer urealistisk forslag stilt.

Stort mer realistisk var ikke forslaget om å snu bilen. Men det var det eneste øvrige forslaget vi hadde, foruten om å bare bli stående, noe som ville være svært realistisk, men også svært dumt. Det var helt forferdelig. I en bil der bare lasterommet var 12 kubikkmeter skulle jeg snu en bil på en plass jeg bare nødig ville forsøkt å snu en personbil. Det var dirigering og lirking, noen centimeter frem og tilbake, vri rattet hit og dit på maks, det var nærmest å rugge seg rundt.

Til slutt gikk det imidlertid. Vi stod med snuten mot utgangen, men ulovlig så det holdt. Og om det kom noen med rettigheter til denne garasjen, ville situasjonen blitt pinlig. Mor – av alle – var imidlertid den som her holdt hodet kaldt. Når vi først stod der, kunne vi like godt ta ut tingene vi hadde i boden. Så det gjorde vi. Raskt.

På dette tidspunktet hadde vi altså fått alle de store og tunge tingene inn i bilen, pluss det aller mest skrotete, de tingene som ikke hadde funnet en verdigere plass enn i boden. Planløsheten var i ferd med å ta overhånd.

Jeg hadde skjønt at det var den veien det ville gå på et tidlig tidspunkt. For egen del hadde jeg hatt det som strategi fra første stund. Jeg var bekymret for de store tingene, om det var mulig å få dem inn i bilen i det hele tatt, om det ville være plass. Nå var det sofaen (fra IKEA), lenestolen og det lille bordet vi hadde lånt av Tone til visningen som stod igjen av stort, slik jeg tenkte det. Bordet til Tone forsvant helt når vi skrudde av beina på det, og spilte ingen rolle i det hele tatt. Derimot hadde jeg en liten skrivepult jeg hadde funnet, som vi var nødt til å ta hensyn til når vi stablet.

Ingen vil hevde at det var klokt. Og ingen kan uten å lyve hevde at forslaget var et annet enn midt. Det endte imidlertid med at vi satte sofaen opp ned, på et viss, over denne pulten og om det tørketrommelen eller hva det var, kanskje et nattbord, i hvert fall vaskemaskinen. Kort sagt: Den ble satt med ryggen ned på ting som ikke i det hele tatt hadde samme høyde, med det resultat at det ble en god del plass under sofaen, og undersiden av sofaen ble stikkende skjeivt opp i høyden. På dette tidspunktet hadde vi fremdeles et mål om ikke å dekke sikten til føreren i midtspeilet.

Vi hadde også et mål om ikke å ha for tunge ting mot den dyre, fine lenestolen jeg har kjøpt, praktisk talt dyrere enn alle mine andre møbler til sammen. Ut over dagen ble alle mål snart erstattet av et største og viktigste, bare å få alt inn i bilen og bli ferdige på et vis.

Da kvelden kom var det fremdeles tjukt av ting både inne i leiligheten og på parkeringsplassen rundt bilen. Mor hadde gradvis gått over til å vaske litt også, hvilket overlot stablingen til meg. Og er det noe jeg nøler med, så er det å stable og pakke og organisere slike ting. Til flyttere er det nødvendig å si at man må bare skjære gjennom, ikke stå og gruble, få tingene inn i bilen, bruk plassen som er, få det gjort.

Klokken 2100 var det siste tidspunktet hvor vi bestemte oss for å spise middag, det var tidspunktet vi gjennomførte det. I løpet av dagen hadde vi spist noen fylte horn mor hadde med, en for oss mye omtalt baguett jeg hadde i fryseren, og jeg hadde også typisk nok stekt opp en neve fiskepinner, i stedet for å kaste dem.

Klokken 2100 var det pizza. Jeg stakk ned til en liten restaurant i nærheten, kjøpte i esker og tok med. Jeg hadde med tvang fått alt som stod på parkeringsplassen inn i bilen, og jeg hadde smelt igjen dørene. Det gikk. I leiligheten var fremdeles mye rot, men det var helst på kjøkkenbenken, og det besto mye av det mor skulle bruke til å vaske leiligheten med. Vi hadde hver vår klappstol fra IKEA, og brukte en tredje IKEA-krakk til bord. Mor hadde pakket vinopptrekkeren, det jeg mener var heneste største tabbe disse dagene, men hun løste floken fint ved å dinge på hos naboen og spørre om lån. Så roet vi oss ned med en flaske rødvin fra Spania, drukket fra plastkrus som egentlig var en del av rotet som stod igjen på kjøkkenbenken, det var som man forstår ikke bare vaskeutstyr som stod der, og så spiste vi pizza. Etterpå sovnet vi.

Dagen før den siste flyttingen

I morgen reiser mor og jeg til Bergen. Vi har leid bil fra Rent-a-wreck, Rogaland, Stavanger/Sola, den største bilen de har. Den står ute i gårdsrommet. Grytidlig i morgen ringer klokken, vi spiser en liten frokost, smører en liten niste, kjører Olia på jobb, og så kjører vi videre til Bergen. Der skal alt tas, hele resten av flyttelasset skal pakkes og stues inn i bilen, og leiligheten skal vaskes ned. Det skal alt sammen gjøres i morgen. Tidlig mandag morgen er det overtakelsesmøte med kjøperen av leiligheten. Den skal være overtakelsesklar, han skal skrive under papirene, og så skal vi levere nøklene til eiendomsmegler, som skal levere dem videre til kjøper på overtakelsesdagen første august, når pengene er kommet. Mandag morgen må leiligheten være så fin at kjøper skriver under kontrakten. Vi må gjøre alt i stand i morgen.

Det blir travelt. Det blir halvannet døgn fullstendig travelt. Bilen skal leveres på Sola flyplass senest klokken fem. Det vil si at vi nok bør rekke en av fergene fra Halhjem før klokken tolv, vi bør kjøre fra Bergen før elleve. Det er mye som bør skje, og må skje. Og vi må arbeide veldig hardt for å få det til.

Men om alt går i orden disse to dagene. Om vi virkelig får alt vi nå har i leiligheten og i boden inn i bilen, eller ned i søpla, i løpet av morgendagen, og også i løpet av denne dagen får renvasket leiligheten. Om alt dette går i orden, som det må, kan vi ta i mot kjøper mandag morgen. Han skal ikke og må ikke ha noe å klage over. Da skriver han under kontrakten. Vi leverer nøklene, og reiser hjem. Det er gjort, det er gjennomført.

Så er det bare å kjøre hjem igjen. Det er bare å få alt ut i Gaupeveien 5, om det er dårlig tid, er det bare å sette tingene rett i gårdsrommet, eller maksimalt i garasjen, og komme oss videre til Sola flyplass for å levere bilen. Får vi alt dette til, som vi skal og må gjøre alt for å klare, så er arbeidet med å selge leiligheten og å flytte fra den ferdig. Da er det bare å vente på pengene komme. Det vil være en deilig dag.

Det er eventuelt mandag. Frem til da blir det travelt.

Den lange veien mot ny bolig

For to dager siden ble lånet innvilget, som jeg skrev i forrige post. Siden har det vært arbeid for å få alt ordnet. Det er mye styr.

Det er mor og meg som er partene i handelen. Mor er ikke noe særlig interessert i denne typen ting, men hun har levd litt, og vært med på en del. Jeg er strengt tatt nokså interessert, men ikke levd noe særlig, og vært med på mindre. Kort sagt er det meste uvisst for oss.

En ting vi har veldig klart for oss er at vi vil kutte så godt vi kan av unødvendige utgifter. Mor går om få år over i pensjonisttilværelsen, og blir vel etter alle beregninger minstepensjonist som bare juling, hun trenger pengene hun har og alt hun kan få. Jeg er riktignok i min beste alder, men dette huset er et kolossalt løft for meg. Og siden Olia ikke har fått helt tid til å etablere seg i Norge ennå, er det jeg som må bære tyngden av kjøpet og lånet som følger med det. Selv om både mor og jeg vil være storsinnede, og gjøre det enklest mulig for hverandre, har ingen av oss pengene som skal til for å være storsinnede i ett og alt.

Og vi leser disse dokumentene vi har fått, for to dager siden fikk vi dem. Vi satt med cognac og leste dem. De fleste punktene var for oss litt uklare, de var ikke helt til å forstå. I hvert fall jeg ble litt stresset over at nå hadde vi bare tre uker på oss til å få alt ordnet, det var bare så lenge lånetilbudet ville gjelde. Mor er jo en slik som ringer rundt. Hun ringte rundt, og sendte også for sikkerhets skyld en tekstmelding til mitt søskenbarn, Geir, som nettopp har kjøpt hus uten bruk av megler, om det var greit vi ringte ham? Før hun gikk og la seg, og etterlot Geir i forvirringen om hva det egentlig kom til å bli med den ringingen. Vi må neste ringe ham, om ikke annet, så bare for å få sagt at vi har funnet ut av en del av tingene selv, nå.

Det er så mange forskjellige ting, og vi har begge ideer i hodet om hvordan alt skal være. Punkt 1 er at oppgjøret skal skje gjennom megler eller advokat, akkurat det vi skal spare penger på. Punkt 2 er at ved privat oppgjør skal hjemmel være overdratt før lånet utbetales, og forresten at huset skal være fri for heftelser, står det i samme punkt. Privat oppgjør må da være for noe oss? Men hva er egentlig hjemmel? Og hvordan får vi det overdratt, og hvordan får vi gjort dette med privat oppgjør, og hva var det der med megler og advokat?

Jeg satte av dagen i går til ene og alene å ringe rundt omkring, sjekke forskjellige steder, ordne disse tingene. Samtidig foregår det jo litt rundt ellers, også. Jeg må fullføre salget av leiligheten i Bergen, mor og jeg reiser søndag. Det blir noe forferdelig stress, overdragelsen skjer mandag morgen, alt skal ryddes ut og vaskes ned i løpet av søndagen. Men først gjelder det altså å overholde denne treukers fristen.

Det viser seg at internett som alltid er en kilde til informasjon og desinformasjon. Det er mange, mange sider om det meste, men noen av dem er et par år gamle, og dermed i disse spørsmålene allerede for gamle. Derimot hadde alle offentlige etater man bare kan drømme om helt fine nettsider, med fiks ferdige dokumenter å laste ned og skrive ut. Slik fikk vi standardkontrakt fra Forbrukerrådet, Statens kartverk ordner med tinglysningen. Treffer man først blink, er det rett frem.

Og jeg fikk også svar på spørsmål fra låneinstitusjonen min. Det var ingen sak med privat oppgjør, det var bare å sørge for tinglysningen, statens kartverk, og så var det at hjemmel må være hos kjøper, altså meg, når lånet utbetales. Det er dette statens kartverk og tinglysningen ordner. Meglerkonto trengs når kjøper og selger ikke kjenner hverandre, eller ikke har grunn til å stole på hverandre. Da er det ikke bra at den ene av dem sitter med både huset og pengene, altså hjemmelen og oppgjøret. Slik blir både oppgjør og eiendom satt i en slags pool, på en klientkonto, og så kan selger og kjøper foryne seg av det de skal ha, når begge er fornøyde.

Mor og jeg vil sikkert også opprette klientkonto, men det er i banken hennes, og ikke noe som koster penger. Jeg får huset før lånet utbetales, til denne kontoen, slik vi har forstått det. Jeg vil altså sitte med hus og innvilget lån en kort stund før pengene kommer frem til mor, men det er det verdt. Enkle søk på internett viser at de første advokatene man finner tar skamløse 10-15 000 kroner for disse helt enkle oppgavene. Det er mye penger spart på å stole på hverandre.

Det dukket imidlertid opp et annet, og uventet problem. Det ene var forresten ventet, men uforutsett. Akkurat denne dagen hvor alt skulle ordnes, var det lenge planlagt at søster Trude med familie skulle komme over og levere kaninen de har fått seg, før de reiser på ferie. Mor ville diske opp med middag, dermed hadde hun en travel dag, når hun i tillegg skulle svare på spørsmål og se gjennom kontrakter med meg. Det andre var verre.

Punkt 2 om hjemmelen hadde også noe om heftelser på huset. Det ene er at mor har et lite lån på det, dette ordner vi raskt, vi betaler det ned, jeg hjelper til med å betale et lite forskudd. Det andre er at mor og far for mange år siden var kausjonister da søster Tone med familie kjøpte sitt første hus for mange år siden. Denne heftelsen måtte vekk, men hvordan skulle vi få til det? Det ville være veldig ergerlig om vi ikke fikk gjort opp med hverandre, fordi Tone og Torben av alle, skulle ha heftelser på huset de ikke ble kvitt. Så kom familien Nygård på besøk, og mor fikk ikke ordnet dette i går.

I dag morges var det imidlertid ordnet på enkleste vis. Tone og Torben refinansierer lånet, det skjer as we write, for å omskrive et engelsk uttrykk. For virkelig å ordne det opp som rike forretningsfolk gjør, ble Tone med barn invitert på fersk lunsj med ferskt brød. I en sideopplysning ble jeg forsinket til denne lunsjen, fordi jeg løp meg vill i skogen her oppe. – Er du kjent her, spurte en siddis på Sandnestrakter, – litt, sa jeg, og burde sagt «Nei».

Neste punkt var å få undersøkt hva vi skulle gjøre med taksten på huset. Vi har en takst, en veldig fin taskt, men den er gjort muntlig, og det er vel kanskje slik at de som betaler ut lån og skal ha huset i pant, godtar det, selv om det er veldig lett for meg å godta det, når mor sier det er slik. Men før dette kom seg til en ordning, rant det inn med andre ting. Jeg skifter jobb, hvordan er det med skattekort. Det kan allerede se ut som jeg ikke rekker å sende det inn før første lønning.

Og så har vi han som skal kjøpe leiligheten av meg, i en tekstmelding skriver han at det ikke var så greit å møte mandag morgen som avtalt, allikevel. Han kunne møte, men han hadde også noen håndverkere som skulle ta noen mål, de kunne kun neste dag, var det mulig å låne nøkkel?

Det er dilemma. Det er dumt. Mor og jeg har virkelig snudd oss rundt for å få til dette møtet mandag, bestilt bil på kort varsel, innstilt oss på stresset. Å gi bort nøkkelen før pengene er på konto er selvsagt uaktuelt. Men det er klart, om kjøper ikke får komme med håndverkerne sine, er han kanskje ikke like innstilt på å skrive under på at alt er i orden. Endelig overtakelse er første august. Må jeg opp enda en gang? Bør mor og jeg utsette hele oppreisen?

I skrivende stund et par timer senere er alt ordnet. Om ikke lenge er disse løste problemene sikkert erstattet med noen flere uløste. Det er fortsatt en del å gjøre. Men alt som virket vanskeligst de to siste dagene er ute av verden nå. Og det som ser vanskeligst ut, er noe så enkelt som å få en megler eller takstmann til å komme med en verdivurdering på huset. Vi har svært stort slingringsmonn på å få lånet innvilget. Da er det større risiko for at prisen på huset har steget pinlig mye siden mor og jeg ble enig om vår pris, og jeg har gjort en bedre handel enn strengt tatt fortjent.

Det er veldig fint at Olia og jeg har fått denne hjelpen, for det er den som gjør det mulig å flytte ned hit allerede nå. Vi takker alle som har hjulpet oss, og særlig mor som har hjulpet oss mest. Og så må jeg legge til at det fremdeles er detaljer som må ordnes, ting må bekreftes, mye må gjøres og en del ting må vi til og med fortsatt finne ut av. Men det ser veldig lovende ut nå. Så lovende, at det sannsynligvis kan regnes som sikkert at fra første august er jeg huseier. Jeg vil bli en veldig lykkelig huseier.

Lånet er innvilget!

I dag kom meldingen om at lånet for kjøp av hus er innvilget. Så da ser det veldig lovende ut, og jeg kan endelig legge ut på nettet hva det egentlig er vi prøver på og har prøvd på hele dette halve året.

Det er å kjøpe barndomshjemmet. Jeg har særlig siden far døde alltid hatt i tankene, at om huset skal selges, er det jeg som skal kjøpe det. I fjor begynte dette å bli veldig konkret, mor orket ikke å ha hele store huset når hun skulle bo alene, og hadde veldig lyst å flytte over i en moderne, lettstelt leilighet. Så var det om Olia og meg kunne klare å snu oss rundt, og få samlet opp midlene som skulle til for å kjøpe det.

I fjor høst var jeg hjemme en tur på snarvisitt, jeg hadde ikke sett familien siden påske, sommer- og høsterie hadde jeg i Ukraina. Da hadde mor nettopp fått meglervurdering på huset. Denne var betydelig høyere enn noe jeg kunne ha råd til, og mye høyere enn ventet. Det så stygt ut.

Så kom det en mail fra min kunderådgiver eller hva det kalles, i DNBnor, der jeg hadde lånet på min gamle leilighet. De lurte på om jeg ville ha et møte om min personlige økonomi. Det ville jeg jo, jeg lurte på om det kanskje ville være mulig om mor og jeg ble enige om den minste summen i prisintervallet megleren hadde anslått, og vi i tillegg fikk litt hjelp av gode krefer og viljer rundt omkring, om det kunne være realistisk.

Jeg glemte greit en del papirer og måtte ta noen summer fra hukommelsen, fikk sagt cirka hva Olia og jeg tjente og hva vi gjorde, og så at lånet som ble antydet ikke ville få oss i nærheten. Det ville bli altfor lite. Men på dette møtet skjedde en feil. Kundekonsulenten min sjekket opp verdien på leiligheten min, og fikk en voldsom høy sum, flere hundre tusen mer enn den faktisk var verdt.

Det visste jeg ikke da. Jeg gikk ut av møtet med et visst håp om at hvis vi virkelig strakk oss og var litt kreative, så kunne vi klare å få kjøpt huset til minimumssummen. Og da kunne det jo være mulig å forhandle litt med mor, i det minste. Det ville kanskje gå an å finne en løsning alle var fornøyde. En meget hyggelig konsekvens ville jo være at vi fikk flyttet hjem til Rogaland, og stiftet familie der.

Ved juletider skjedde en ny gledelig – men på ny feilaktig, – oppdagelse. Jeg undersøkte lånemulighetene på Skandiabanken, og så at jeg med Olia som medlånetaker kunne få et lån som gjorde vår økonomiske situasjon romslig. Vi ttrengte ikke kjøpe for minimumsprisen, eller litt over den, vi kunne møtes på midten.

Da ble det mye lettere for mor å få til. Intervallet i slike summer det her er snakk om er flere hundre tusen, og når vi gikk fra minimum til midten gav det mor betydelig mer i inntekt fra salget. Det gjorde hennes økonomiske situasjon friere, og det var heller ikke lenger sånn at jeg ville bli altor forfordelt i forhold til mine søsken. Vi ble enige om summen, om kjøpet, og det stod i det hele tatt veldig godt og veldig lovende til.

Så var juleferien slutt, og jeg måtte gå i gang med å få solgt min leilighet. Da fikk prosjekt huskjøp sitt største tilbakeslag. Megler kom på besøk, og hadde en helt annen verdivurdering enn den jeg hadde fått i banken. Meglers antydning var mer i tråd – faktisk helt i tråd – med den antagelsen jeg hadde hatt, den tiden alt var umulig. Her er det på sin plass å bruke ordentlige summer, 700 000 kroner mindre var den.

Jeg ble deprimert. I to glade juleferieuker hadde jeg gledet meg, nå skulle jeg flytte hjem, få meg hus, hage, alt skulle bli som det skulle være. Nå falt alt. I stedet for å planlegge for å stifte familie på mitt kjære Ganddal, i huset vårt, der jeg selv hadde vokst opp og kjente alt og likte alt, måtte vi nå innstille oss på å kjøpe ny leilighet i Bergen, og bo der noen år, før vi eventuelt måtte ta det videre derfra. Det var fryktelig.

Det varte et par dager. Olia var helt klar, det tar seg ikke ut at en mann er deprimert. Selv når jeg sa det skulle ta tre dager, fra tirsdag til torsdag, var hun ikke med, en mann kan ikke bare sitte og se lei seg ut. Det er ikke sikkert det er så dum holdning. Torsdag kveld var det innebandy, jeg tok noen øl etterpå, med Henriette, og la situasjonen frem for henne.

Det var kanskje mulig å snu det til allikevel. Det var jo så enorm forskjell på å etablere seg for godt på Ganddal, nær familien, enn å få en tilværelse fremover på stadig flytting, i stadig litt bedre leiligheter, og med hundrevis av tusen i megler- og flytteutgifter underveis. Kunne det ikke kanskje gå å lirke det til?

Nøkkelpersonen i dette var mor. Prisen for huset var grei, vi skulle betale det som var avtalt. Men vi trengte litt hjelp for å kvitte oss med risiko. Den viktigste var at vi fikk utsatt betalingstidspunktet til vi hadde sikre penger, og sikker inntekt. Låneevnen vår ville ta seg betydelig opp, om Olia fikk seg litt fastere jobb, for eksempel. Hver 10 000 kroner ekstra for henne i året, ville gi oss 100 000 kroner mer i lån.

Det var veldig, veldig mye frem og tilbake med dette. Men mye ble satt på plass etter at jeg hadde lagt frem situasjonen for mor, fikk en mail med tittelen «Dette skal vi klare!» Planen ble å flytte tingene ned til henne, forsøke så godt vi kunne å få oss jobb, jeg og Olia, og så ta det derfra.

Det viste seg enklere enn fryktet for meg å få meg jobb. Den var klar i god tid. Og Olia er strålende på å ta alle de arbeidsoppdrag hun bare kan, det er ikke hennes feil at det ikke blir noe fast. Det kommer forresten med tiden. Men oppgjøret for huset skulle jo helst komme før, enn senere. Mor vil jo også gjerne flytte ut, og realisere sin drøm om en lys og fin leilighet.

Som nevnt har det vært veldig, veldig mye frem og tilbake. Det er så mange ting, vår leilighet skal selges, vi må undersøke lån, mor ser etter leilighet, mange ting, og samtidig holder jo livet ellers også seg gående. Vi fikk imidlertid solgt leiligheten til en ganske ok pris, til det som var takst, et par hundre tusen over det som var meglers prisantydning der i januar. Og etter påske tok Olias inntekt seg opp.

På et tidspunkt bestemte vi oss bare for å skjære gjennom. Vi kjøper huset nå, så godt vi kan. Det var midt oppe i eksamene mine i fysikk. Men det fikk ikke hjelpe, mor hadde noen leiligheter hun var interessert i. Og for at hun skulle kunne legge inn bud, måtte huset bli solgt. Det viste seg forresten at det skulle enda litt mer til for at hun skulle kunne legge inn bud, men det er en annen sak. Det var det at hun skulle få legge inn bud, som gjorde at vi satte i gang kjøpsprosessen før vi egentlig var helt klar.

Første forespørsel ble glatt avslått. Jeg hadde tatt for hardt i, og måtte ringe og snakke med dem for å høre litt hva slags summer som kunne være realistiske for oss. Vi fikk en sum, den var godt ned mot smertegrensen, men også greit over det som var mulig. Jeg fylte ut søknaden en gang til, avla mine eksamener med godt resultatet, og reiste hjem på sommerferie når sommerferien begynte.

Det var svaret på denne andre lånesøknaden som kom i dag. Den er innvilget. Det kvalifiserte for et glass cognac.

Veien er imidlertid ennå ikke brulagt helt inn til mål. Dette var det ene lånet, vi trenger et til. Men vi har fått godkjent en finansieringsplan som har to lån som sammen blir den summen vi ba om, og vi har fått innvilget det klart største av de to lånene. Vi må også få sendt inn dokumentasjonen, og få godkjent. Det kan bli litt problemer, både å få tak i den, og få den godkjent. Det er en del utfordringer som må overvinnes på veien her.

Og så mor og jeg, som aldri har drevet med denne typen handel før, finne ut av hvordan vi gjør det rent praktisk. Det er mye uklart for oss, om tinglysing og hjemmel, megler og advokat, kontrakter og all slags, hvordan gjør man det egentlig?

Det skal vi – forhåpentligvis – finne ut av i løpet av den neste måneden, for overtakelsesdato er satt til første august. Da er jeg huseier. Og det kvalifiserer for champagne.