Kandidatturneringen i sjakk, Berlin2018 – Caruana!

Disse kandidatturneringene har alle vært spennende å følge med på, men denne i Berlin kommer til å bli husket som en som skrudde det hele opp enda et lite hakk. Det er 2013 i London og denne i Berlin, de to skiller seg ut som sjakkunderholdning på sitt aller, aller beste.

Fra første runde viste det seg å være 8 spillere som var kommet hit for å spille, og for å vinne. Her var ingen forsiktige remiser, ingen som ville føle hverandre litt på tennene, ingen som kjente stundens alvor. Alle gikk til angrep. Det ble hele tre avgjorte partier, Mamedjarov, Caruana og Kramnik, tre av forhåndsfavorittene. De som tapte var Karjakin, So og Grisjuk. Partiet som endte remis, Aronian – Ding, var også et fyrverkeri av et parti, en vill og grisete stilling, der Aronian trakk i nødbremsen, og gikk inn i trekkgjentagelse. Kanskje signaliserte han med det ørlitegrann frykt? Det han ikke skulle trenge, denne turneringen.

Sånn fortsatte det runde etter runde. Grisjuk slo øyeblikkelig tilbake, med å beseire So. Ellers var runde 2 remiser. I runde 3 var det nytt fyrverkeri, med Kramnik i et aldeles utrolig parti mot Aronian. Trekket Tg8 går inn i historien, det vil forandre sjakken. Aronian ble utspilt, og Kramnik hadde fått en kjempestart, med 2 av 3 poeng. I samme runde presset Mamedjarov Caruana med svart, etter selv å ha stått til tap en kort stund. Det viste seg ganske klart at spillerne var villige til å gå rett i strupen på hverandre, med begge farger.

I fjerde runde kom gigantoppgjøret mellom Kramnik og Caruana. Det skulle farge turneringen. Kanskje var det her det ble avgjort. Og det kunne gått begge veier. Kramnik tok enorm risiko, og gikk inn i en stilling som betydde tap, men som det ikke var så lett for Caruana å få realisert. Kramnik hadde motsjanser, og tok dem. Så var det en stund at det var Kramnik som kunne vinne, og det var han som valgte feil variasjon. Dette partiet var usedvanlig rikt på muligheter og forskjellige variasjoner, det må ha vært intenst å spille. Og så var det Kramnik som knakk sammen med to sekunder igjen på klokken. Han gjorde en feil, og tapte.

Etter det klarte han aldri helt å reise seg igjen. Caruana, på sin side, virket også litt rystet, og klarte aldri å gå inn og dominere feltet. For ham ventet nå en lang rekke remiser, avbrutt av en seier mot en Aronian, som presset for hardt. Kramnik, gikk inn i en slags trance, han forlot denne verden, og spilte noen helt vanvittige partier, og hadde noen vanvittige pressekonferanser. Han presset for gevinst i alle stillinger, med hvit og svart, alle parti, og insisterte etterpå at han hadde fordel. Resultatet var han gikk ned gjentatte ganger, og fikk suverent flest avgjorte partier. Det var mye spektakulært med Kramnik, denne gangen.

Og i stedet for å ta det runde for runde, som jeg har gjort i kommentarfeltet for den første posten, så tar jeg nå spiller for spiller.

Aronian, 4,5p – (-5)

Aronian er kanskje den sjakkspilleren med flest fans. Han er en fin type, en spennende spiller, og han provoserer ingen. Men han får det ikke til i kandidtturneringene. I år var resultatet så katastrofalt, at Aronian kan få problemer med å reise seg igjen. Ambisjonene hans er destruktive, han vil bli verdensmester, og han legger mye av sitt livs og sitt lands historie i dette. Han ønsker det intenst, og det suger ham for energi. I kandidatturneringene spiller han med frykt. Denne gangen kunne man få et varsel om det, i partiet mot Ding, der han trakk seg, og i partiet mot Kramnik gikk han ned i panikk, etter å ha fått et nytt trekk mot seg. I nøkkelpartiet mot Caruana i runde 6, var det do or die, som de sier på engelsk. Da var det som om Aronian bestemte seg for å dø, han gikk på mot selvmordet. Aronian delte ut mange gratispoeng og billige poeng i denne turneringen. Mens han ennå hadde sjanser, tok han for drøy risiko, da alt håp var ute, virket det som han hadde problemer med å være helt konsentrert. Mot både Kramnik og Caruana tapte han 2 – 0. I det andre partiet mot Kramnik spilte han sterkt, men det er symptomatisk at det var han som til slutt gjorde tabben som tapte. Etter dette var han en knekket mann, smertefullt å se på i pressekonferansene. I nest siste runde møtte han Caruana igjen, i et parti med direkte innflytelse for turneringsseieren, men i den avgjørende stillingen finner ikke Aronian det beste trekket, og Caruana kan rulle over ham. Denne turneringen var en katastrofe for Aronian.

So, 6p (-2)

So er førstereisegutt, og startet med to tap. Med det var han ute av turneringen, men So er en spesiell type, man ikke kan måle med de midlene man måler andre. So har sine egne mål, sin egen måte å bli nervøs og ambisiøs på. Han kan ikke bli slått ut, som Aronian ble det. Etter disse to tapene i starten, samlet han seg sammen, og spilte normal og sterk sjakk. Han fikk inn en seier mot Aronian, det var ikke noe gratispoeng, So spilte svært sterkt, og han gikk på et nederlag mot Karjakin. Ellers var det bare remis. So hadde et fantastisk seilas opp mot nummer 2 på verdensranking. Jeg er ikke så sikker på om han vil holde seg der. Og jeg er ikke så sikker på om vi vil se ham igjen i noen kandidatturnering.

Kramnik, 6,5 (-1)

Kramnik tapte 5 partier, og vant 3. Han var rett og slett en fest å følge med på. Et par partier midt inni der, grenset det nesten over i det provoserende, slik han fortsatte i timevis i en åpenbar lik stilling. Men så var han tilbake og slo Aronian, i et praktparti. I mange, mange partier serverte Kramnik originale ideer og originale trekk, i åpningen og i midtspillet. Han fikk noen knallharde psykologiske slag, han er vel så ambisiøs som Aronian, og det vil ikke bli lettere for ham med årene å vinne tittelen tilbake, men han spilte opp mot sitt ypperste helt til siste parti. Jeg er fan av Kramnik etter denne turneringen. Jeg liker originale typer. Og med Kramnik er det spesielt, siden han før var kjent som en posisjonellspiller, en forsvarsspiller, en litt kjedelig spiller. Han har forandret seg, og det til en av de mest spennende spillerne i verdenseliten.

Grisjuk, 6,5 (-1)

Grisjuk har alltid vært kjent som en av de kreative, originale spillerne i verdensliten. Kreativiteten og originaliteten tar noen ganger overhånd, og han pådrar seg unødvendig ofte tidsnød. Spillstyrken hans er vel ikke heller helt der oppe blant de aller, aller beste, der vil jeg si vi finner Aronian, Kramnik, Caruana, foruten Carlsen. Med Grisjuk er i stand til å gå gi sine rivaler utfordringer de ikke er helt vant med, det er ofte svært kompliserte stillinger, og svært liten tid. I denne turneringen fikk Grisjuk opp mange svært spennende partier, høydramatiske, men de endte ofte i remis. På den måten var han med i tetstriden, med pluss 1, etter en seier mot Kramnik, men han sprakk de to siste rundene, og endte på -1. Det kunne vært en super turnering for Grisjuk, nå ble det under middels.

Ding, 7,5 (+1)

De aller, aller fleste viste seg fra sin beste side denne turneringen. Ding var et meget hyggelig bekjentskap. Jeg syntes han kvalifiserte seg litt heldig, etter finaleplass i World cup, der han hadde atskillig lettere vei frem enn Aronian, på den andre siden. Men når han først var her, viste Ding seg mer enn verdig, med uredd, sterkt spill, og kamp i alle partier. Poenget hans kom mot Mamedjarov, etter at denne presset for hardt, men Ding hadde også sjanser til flere poeng, blant annet mot Karjakin i sisterunden. Inn mot de siste rundene var Ding en av dem som fremdeles hadde sjanser til å kvalifisere seg. Så for Ding må dette ha vært et bra resultat. Han har grunn til å være fornøyd.

Karjakin, 8 (+2)

Fjorårets vinnre startet elendig med to tap på de fire første rundene, og begge med hvit. Han ble avskrevet, men viste på ny å være en trollmann med det psykologiske. Han klarte å spille seg tilbake, sakte men sikkert, med seier i hvert eneste av hvitpartiene sine, frem til det siste, mot Ding. Først var det ikke så mye snakk, greit nok å vinne mot So, mot Kramnik som presser for hardt, mot Aronian helt ute av form. Så var det i tredje siste runde, mot Caruana, 1 poeng foran, og så vinner Karjakin det partiet helt overbevisende. Plutselig er Karjakin favoritt til på ny å bli Carlsens utfordrer. Sånn går det ikke. Caruana vinner sine to siste parti, Karjakin spiller remis. Likevel har Karjakin all grunn til å være fornøyd, over enda en gang å ha gjennomført en kandidatturnering, langt over det ratingen hans skulle tilsi.

Mamedjarov, 8 (+2)

Mamedjarov gikk inn i denne turneringen som nummer 2 på verdensrankingen, men uten egentlig å ha etablert seg helt i verdenstoppen. Det er liksom så folk ikke helt kan tro at det er han som er nummer 2. Og til tross for den høye ratingen, var det få som holdt ham som favoritt. Det er noe med ham, som gjør at han ikke blir tatt helt alvorlig, selv om han utvilsomt er en svært sterk spiller. I denne turneringen startet han straks med seier mot Karjakin, med svart, og fulgte opp med å presse i hvert eneste parti. I partiet mot Kramnik ble det ny seier, men det var helst fordi Kramnik også mot Mamedjarov presset for hardt, og gjorde en feil. Så var det som Mamedjarov punkterte litt. Det fulgte en serie med uavgjorte partier, alltid i skyggen av andre og mer spektakulære oppgjør, før Mamedjarov bestemte seg for å slå til mot Ding, i tredje siste runde. Han var da et halvt poeng bak Caruana, og måtte ta ham igjen, på et vis. Forsøket slo tilbake på ham selv, Ding contret, og vant. Mamedjarov slo øyeblikkelig tilbake, med seier mot Grisjuk, som også presset for hardt, siden det også for Grisjuk på det tidspunktet var vinn eller forsvinn, remis er som tap, som han selv formulerte det. Men i siste runde kunne han ikke overvinne Kramnik, og det endte dermed med andreplass. Mamedjarov er en ambisiøs spiller, jeg er sikker på at han er misfornøyd. Han ville vinne.

Caruana, 9 (+4)

Det var kjekt at Caruana ikke bare vant, men at han gjorde det overlegent. Til å begynne med fikk han noen seiere det ikke var han som jobbet frem. Det vil si, det var motstandere, Kramnik og Aronian, som kastet all forsiktighet over bord, og Caruana som stod i mot. I dette viste Caruana sterkt spill, men man liker jo også at vinnerne selv skaper sjansene av og til. Det klarte Caruana til å begynne med bare mot So, i det aller første partiet. Med hvit mot Ding, var også Caruana oppe og presset, og burde vunnet, etter selv å ha sørget for fordelen han fikk. Det ble en vekker for ham med partiet mot Karjakin i tredje siste runde. Plutselig måtte han ut og være offensiv. I dette var Caruana suveren. Riktignok var deler av seieren mot Aronian litt shaky, Aronian kunne forsvart seg bedre, men helt stilrene seire er ikke så lette å få inn på dette nivået. Man må ta litt sjanser, og lage litt rot. Og i det aller siste partiet avgjorde Caruana diskusjonen. Han kunne nøye seg med remis, men han utspilte Grisjuk, med svart, og vant svært overbevisende. Det går ikke an å argumentere mot at Caruana er en svært verdig vinner, og at han nå veldig fortjent skal møte vår egen Magnus Carlsen i kampen om verdensmestertittelen.

Den matchen står i november.

 

Reklamer

Kandidatturneringen i sjakk – Berlin 2018

Jeg kommer ikke til å skrive daglige poster for kandidatturneringen i sjakk, men jeg regner med jeg kommer til å legge til en kommentar for dennne posten etter hver runde. Når det gjelder sjakk, tror jeg at jeg har mer behov for å skrive, enn folk har til å lese.Veldig mange skriver om dette med større innsikt enn jeg, og folk interesserte i sjakk vet utmerket hvor de skal finne informasjonen.

Så jeg skriver for de som synes det er litt fascinerende. Og jeg skriver litt personlig, hvordan jeg ser på det. Som småbarnsfar har selvfølgelig familien full forkjørsrett fremfor sjakken, uansett hvor viktig turnering som blir spilt. Så mens runden i dag ble spilt, var jeg stort sett ute på lekeplassen med lille Irina, og var med på ethvert lite påfunn av lek hun ville ha meg med på. Av og til skrudde jeg på mobildata, for å få oppdatert stillingene. Ellers var det tyske gloser, når Irina var opptatt med sin egen lek.

Når det er sagt, så var det en pangstart uten like, en drømmestart, og vel så det. Tre av fire partier fikk en vinner, og det partiet som endte remis, var kanskje det villeste og gøyeste av alle. Det var Aronian mot Ding Liren, av hva jeg vet om sjakk, var de ute i sjeldent landskap fra trekk 4-5, og i en helt uvanlig stilling før antall trekk ble tosifrede. Underveis brøt de en rekke med regler for hva man egentlig skal gjøre i åpningen, og det virkelig var sånn man måtte se nøye etter for å finne ut hvordan de kunne ha kontrollen. Det var offerspill og triks og en originalitet man sjelden ser. Den unge kineseren var helt med på notene, og lot seg ikke imponere eller plage verken av stundens alvor eller kvaliteten på motsanderen. Det var rett og slett imponerende. Jeg har tippet Ding Liren som minst sannsynlig vinner. Han er mer sannsynlig etter denne runden. Tipp, topp forberedt, nerver av stål, og ambisjonene og tenningsnivået helt fininnstilt. Aronian imponerte også, og ville kanskje vunnet, mot en svakere rustet motstander.

Det neste partiet som fikk en avgjørelse, var mellom de to amerikanerne, Caruana og So. Her gikk jeg på et tidspunkt inn og så på computeranalysen. Da stod det +15 til Caruna, altså at han ledet med tilsvarende dronning og tårn. Jeg måtte se litt til for å skjønne hvorfor, men So gav opp i samme trekk. Jeg vet ikke så mye om dette partiet, fulgte ikke så godt med på det som de andre, på meg virket det roligere, men her må andre uttale seg. Caruana fikk i hvert fall starten han trengte, et plusspoeng allerede fra starten hjelper på det psykiske, og han har posisjonert seg som en av de virkelige favorittene nå.

Min favoritt før turneringen var Kramnik. Han møtte Grisjuk i første runde. Her ville jeg tippet remis, noe som er omrtent like vanskelig å tippe som uavgjort i fotball, det er den veien det ofte går. Men Kramnik gikk ut med ambisjoner, spilte noe uvanlig før det var gått fem trekk, og fikk Grisjuk til slutt i den vanlige tidsnøden hans, og i en veldig vanskelig stilling. Etter tidsnøden hadde Kramnik klar fordel. Og med klar fordel er Kramnik en av de verste å spille mot. Han spiller selv små fordeler inn til seier. Grisjuk holdt ikke lenge. Kramnik har markert seg, men seier i første runde var viktigere for Caruana, vil jeg tro. Kramnik er kanskje den mest profesjonelle og kaldblodige av dem alle. Han følger sin strategi, til punkt og prikke, og vil gjøre de helt riktige tingene uansett hvordan det videre går i turneringen. Han kan som bare Karjakin av de andre, tackle både seier, tap og remis, han er ikke avhengig av å komme bra ut.

Til slutt var det Karjakin og Mamedjarov. Her ser jeg ekspertene sier Karjakin gikk rett inn i åpningsforberedelsene til Mamedjarov. Det så jeg ikke mens det stod på, jeg syntes de hadde en veldig interessant stilling, og kunne ikke klare å avgjøre for meg selv hvem som stod best. Det viste seg det var Mamedjarov, som hadde en fribonde i et dronningsluttspill. Karjakin forsøkte sin sagnomsuste redningsaksjon, og i hvert fall på et punkt sier computeren at han hadde remisen inne, men han spilte så selv feil, eventuelt, og fra da av var det ingen nåde fra Mamedjarov. Mamedjarov er nummer to på verdensrankingen, men likevel undervurdert. Folk – inkludert jeg – har vanskelig for å få inn i hodet at en slik villmann (på brettet) kan beseire Karjakin gjennom bedre åpningsforberedelser, Mamedjarov rett og slett bedre forberedt, og også etterpå med gjennomføringskraft. Tross seieren, tror jeg ennå ikke jeg vil justere Mamedjarov til en høyere favoritt. Han er for ustabil, og det problemet løses ikke med en seier i første runde.

Så de som psykologisk kom best fra det, som imponerte mest og ser farligst ut fra starten, er etter min mening Caruana og Ding Liren. Ding Liren møtte en av de absolutte forhåndsfavorittene med svart, og så ikke ut til å ha noen problemer med å holde remis i en helt vanvittig stillign, helt utrolig om han på forhånd kunne vært forberedt på dette, han viste kvaliteter i alle ledd. I neste runde har han hvit, så da får vi se. Caruana har vært i dårlig form en stund, og har aldri helt slått til i kandidatturneringer, men får her starten han trengte, og som han aldri har fått før. Han blir hyperfarlig. Mamedjarov vinner overbevisende med svart, men alle vet han kan vinne når som helst over hvem som helst, problemet er at han vel så ofte plutselig taper mot hvem som helst, også. Kramnik kommer til å spille for å få pluss 3, åpner med seier, noe som er bra, men ikke nødvendig for ham.

Av de som tapte og spilte remis er det bare Karjakin og Aronian jeg har noen tro på kan snu dette. Karjakin har nå en lang vei å gå. Det skal mye til at han klarer å vinne 4 av de 13 neste rundene, og uten å tape noen, men han har vært nede før, og reist seg igjen. Han er den i feltet sammen med Kramnik, som best tåler tap. Aronian skulle gjerne hatt en seier, for å få sine demoner under kontroll. Og han leverte en perle av et parti. Bare synd han leverte det mot en vegg, som Ding Liren. Grisjuk var aldri egentlig noen seriøs utfordrer, og er det enda mindre nå. So ser heller ikke ut til å ha det som skal til.

Det er ikke så rent usannsynlig at den som skal spille om verdensmestertittelen mot Magnus Carlsen senere i år, var en av dem som vant i dag. Om det ikke blir en av dem, er det Aronian først, dernest Karjakin og til og med Ding Liren det kan bli. Grisjuk og So vil jeg si er ute.

I morgen har Kramnik ny hvit, denne gangen mot Karjakin. Ding Liren får prøve seg mot Caruana, nå han vise hva han kan få til med hvit. Caruana kan fort ta seieren her. Alle husker hans 7 av 7 i superturneringen i USA i 2014. Mamedjarov møter Aronian, kamper mellom spillere fra Aserbajdsjan og Armenia er alltid spesielle, de ender ganske ofte remis. To av taperne, Grisjuk og So, møter hverandre. Grisjuk vil ganske sikkert forsøke å slå tilbake etter tapet. Det er ennå 13 runder igjen, flere uker med sjakk.

Fortsetter det som i dag, blir det så god underholdning som sjakken kan gi!

Kandidatturneringen i sjakk, 2018

I morgen begynner kandidatturneringen i sjakk. 8 av verdens beste sjakkspillere skal konkurrere om hvem som skal møte Magnus Carlsen til kampen om verdensmestertittelen senere i år.

Jeg er begeistret for formatet, og hører kanskje til mindretallet her. Jeg liker ideen om at man skal slå den gamle mesteren for å bli en ny mester. Og det at det står så mye på spill, gjør at disse kandidatturneringene ikke kan sammenlignes med noe annet som tilbys i sjakken. Om de ikke lykkes i år, er det to år til neste gang. Seier innebærer retten til å spille mot Magnus Carlsen, verdensmesteren, og den innebærer retten til å være med i neste kandidatturnering.

Noen synes også Magnus Carlsen skulle vært med i kandidatturneringen, og at man hadde kalt det verdensmesterskap i stedet. Det har vært forsøkt, i San Louis, Argentina, der bulgareren Topalov vant, men selv om dette var en spennende turnering, var den ikke det nerverittet kandidatturneringen er. Om vinneren av en sånn turnering blir verdensmester, har den ikke sånn prestisje. Da er det bare å prøve seg igjen neste gang man kvalifiserer seg.

Det er også vanlig å kritisere at det er kvalitetsberegning ved poenglikhet. Mange vil heller ha omkamp, med kortere betenkningstid, altså lynsjakk eller hurtigsjakk. Sånn er det i de fleste turneringer, og man vet hva det medfører. Spillerne sikerer seg med remis. Og håper på omspillet. Nå som alt vil bli avgjort i siste runde, så må man spille mye tøffere på vinst, om man henger etter i kvalitetsberegningen. Det gir en dramatikk man ellers ikke finner. FIDE gjør veldig mye galt, men akkurat her synes jeg de har gjort noe riktig.

Spillerne som har kvalifisert seg i år er Mammedjarov, Aronian, Kramnik, Caruana, So, Ding Liren, Grisjuk og Karjakin. 8 stykker. Mammedjarov og Grisjuk er med som de to beste i Grand Prix-serien til Fide, Ding Liren og Aronian kommer fra World cup, So og Caruana gjennom rating, og Karjakin som tapende finalist fra sist. Kramnik har fått det som heter wild card, en spesiell invitasjon. Det er typisk FIDE å operere med slike. Litt suspekt er det, at man får være med uten å ha kvalifisert seg, men det er et godt motargument at det blir lettere å finne arrangør om det å arrangere gir rett til å invitere. Kramnik er på tredjeplass på ratinglisten, så det er ikke så altfor kontroversielt at det ble ham. Turneringen skal avholdes i Berlin.

Den beste spilleren som ikke er med, eller den sjakkverdenen mener mest ufortjent blir holdt ute, er Maxime Vachier-Lagrave. Han var en hårsbredd fra i alle kategorier, røk mot Aronian i semifinalen i World cup, der Ding Liren i den andre semifinalen hadde en mye lettere motstander, og han var også nest etter Kramnik i ratingen. Han var en god kandidat til å få den spesielle invitasjonen, men den gikk altså til Kramnik. MVL, som han kalles, skrev en nydelig bloggpost om turneringen, og hvordan han så på sjansene til de ulike spillerne. Det er godt gjort å være så saklig, vennlig og balansert, om en turnering han så gjerne skulle deltatt i selv, og var så nær å få lov til å bli med i. Fra ham er jeg påvirket i det jeg videre skriver.

Favoritter

Jeg tenkte først å rangere fra 1 til 8, og kommer til å gjøre det også. Men det er som alle skriver uhyre jevnt, og det lar seg veldig vanskelig gjøre å holde en som favoritt foran en annen. Alle har spillstyrken og kvalitetene som skal til for å vinne turneringen. Til alle, eller nesten alle, spillerene finnes det svært gode argumenter både for og i mot, og kanskje aller mest mot, at de skal vinne. Det er form, psykisk styrke og flaks, som også vil gjøre, ikke bare spillstyrken. Og det er i det mentale det kanskje er litt forskjeller mellom dem.

Kanskje er det på tide å sitere Napoleon? Han sier det psykiske er viktigere enn alle andre faktorer med et forhold på 1 til 3. Følelsen av å være den som kommer til å vinne, er altså 3 ganger viktigere enn alt annet i en krig. Dette gjelder for mange av verdens store hærførere, Aleksander den store, Djengis Khan, Napoleon, følelsen deres soldater hadde at det var skjebnebestemt de vant, gjorde at de gang på gang på gang seiret også under omstendigheter der de egentlig skulle tape. Sånn vil jeg si det er også i idrett. Troen på seier er avgjørende. Tvilen er din verste fiende. Og her er det lite man kan gjøre med mentale øvelser, har man først fått problemer med mentaliteten, og for seg selv og andre etablert seg et ry for å svikte når det gjelder, så er det bortimot umulig å overvinne det.

Med dette som utgangspunkt går jeg gjennom kandidatene, to og to.

De to russerne – Kramnik og Karjakin

Disse to mener jeg er mentalt sterkest. Begge har vunnet kandidatturneringer før, begge har gang på gang vist at de slår til når det gjelder. Enda et hakk hvassere er Karjakin, som har fått en sånn tilsynelatende skjebnebestemt flaks, som har gjort at han har slått til akkurat i de avgjørende øyeblikkene, mens han har vært litt anonym og usynlig ellers. Måten han kvalifiserte seg til forrige kandidatturnering på er ganske utrolig. Det var gjennom Wold cup, der han nesten hver runde lå under, og gang på gang på gang på gang på vant når han måtte vinne. Han kommer også rett fra seier i lynsjakkturneringen i Moskva, Tals minneturnering, og han slo to av sine rivaler i kandidatturneringen, nå i Wijk an Zee. Jeg tror han blir farlig, og holder han som en favoritt, tross han står lavest i rating.

Kramnik er ringreven. Han spiller på mange strenger, både på og utenfor brettet. Selv i intervjuer og i løse samtaler før og etter partiene, spiller han et psykologisk spill. Han er god på dette. Han har etterlatt seg et inntrykk av ikke å ha nerver, han er profesjonell til fingerspissene, og han har også fått superstjernen Anish Giri som sekundand. Sammen med MVL er Giri nok den sterkeste av de som ikke er med. Kramnik kan også med tyngde og usagt få de andre og sjakkverden til å tro det er bestemt det er han som skal vinne. Han har også en spillstyrke bedre enn Karjakins, bedre enn de fleste. Så han blir farlig. Skal jeg tippe noen til å vinne, må det bli ham.

De to fra Armenia og Aserbajdsjan – Aronian og Mamedjarov

Dette tror jeg kanskje er de beste spillerne, sjakklig sett. Særlig er Aronian sterk, og har vært det i mange år, riktignok med en liten dip inntil nå helt nylig. Mamedjarov er nå nummer to på verdensrankingen, hvilket skulle være en ganske klar indikasjon på at han er nest best etter Magnus Carlsen akkurat nå, men han har ikke overbevist nok over tid til helt å bli tatt på alvor som nest best i verden. Han er også en spiller med ganske åpenbare svakheter. For det første er det sjelden han vinner store turneringer. Det er ikke engang så altfor ofte han er med i dem. En god del av ratingen sin har han bygget opp gjennom to år på råd å gjøre det veldig sterkt i Grand prix, en turnering vestlige spillere ikke vier så mye oppmerksomhet, og også en turnering de beste spillerne holder seg borte fra, om de har råd til det. Mamedjarov spiller veldig aggressivt, og taper noen ganger på det. Han har også flere ganger mistet hodet, og gjort dumme feil i avgjørende øyeblikk. Det er vanskelig å se for seg at han nå plutselig skal være stabil nok til å stikke av med hele turneringen. Men på den annen side, så kan det bare være en fordel ikke å bli tatt helt alvorlig, å være den beste i feltet etter ranking, men likevel bli sett på som en dark horse.

Aronian er min personlige favoritt, menneskelig sett. Jeg håper virkelig han vinner. Og jeg synes også han er den beste, med all den lille sjakkforståelsen jeg egentlig har. Men Aronian har sviktet hver gang i kandidatturneringene, han har aldri spilt opp mot siste der. Og det går nok an å tenke seg at det nok står litt for mye på spill for ham. Han legger mer i det, enn alle. Der er de to russerene, Kramnik og Karjakin, atskillig bedre. Begge klarer å holde nervene under kontroll, og spille kandidatturneringen som om det var en hvilken som helst turnering. Simpelthen gjør de riktige tingene.

*

De fire er på topp. Så kommer de på bunn.

*

De to amerikanerne – Caruana og So

Ingen av de to er egentlig amerikanere. Caruana er italiener, So er fra Filippinene. Nå er de imidlertid amerikanske statsborgere, og det er aldri mer snakk om at de før har representert andre sjakknasjoner. Disse to blir snakket frem i vestlige og engelskspråklige sjakkmedier, litt sånn som det engelske fotballandslaget. Jeg tror sant å si ikke Caruana og So er så gode lenger. Jeg har ikke helt troen på dem i dette mesterskapet. Det gjelder særlig So, som hadde en kometoppstigning til nummre 2 på verdensrankingen, kort etter han gjorde amerikaner av seg. I denne perioden satte han også rekord over lengst rekke partier uten tap. Han etablerte seg som umulig å slå. Og han slo selv svakere motstand, og klatret oppover og oppover på rankingen. Mot verdenseliten og i superturneringene har han imidlertid hatt det verre. Han er ikke spesielt god på å vinne partier. Det han kan, er å ikke tape. Det holder ikke til å vinne kandidatturneringen. Han er også en veldig spesiell, eksentrisk fyr, det er vanskelig å bli klok på. Han virker ikke spesielt plaget av nerver. Det er andre ting som eventuelt plager ham.

Caruana er supersterk. Han er den som nest etter Carlsen og Kasparov har vært høyest oppe i ranking, helt oppe i 2844. Det kan veldig godt være ren synsing at jeg holder Aronian til egentlig å være bedre, jeg har jo ikke forutsetninger til å uttale meg om sånt. Caruana på topp er helt oppe blant topp 2-3, også målt mot andre spillere på topp. Det er veldig få som kan matche Caruana på hans beste. Men nå er det en stund siden Caruana har vært på sitt beste. Etter toppen, i 2014, har det vel heller gått nedover. Og nå i den aller, aller siste tiden har det vel sant å si egentlig vært ganske dårlig. Wijk an Zee, den siste superturneringen før kanidatturneringen, var direkte skuffende. Mot Caruana teller det også at han ikke har fått det helt til i kandidatturneringene, selv om han vel ble nummer to sist gang. Han virker heller ikke akkurat som en psykisk tøffing, i fremtoningen sin. Dog virker han ikke overdrevent plaget av nerver, han heller. Caruana er i toppsjiktet, en av dem som absolutt kan vinne.

De to siste – Grisjuk og Ding Liren

Grisjuk er en av dem i sjakkverden det er lettest å like. Han er bohemen, og bygger opp under sitt image av å være bohem. Han røyker under spillet, og taper tid på det. Han går tilsynelatende frivillig inn i håpløs tidsnød, sammen med Ivantsjuk er han den i verdenseliten som er dårligst til å håndtere sjakklokken. På den annen side er det ingen i verden som spiller bedre enn de to med sekunder igjen. Grisjuk har også nerver til å håndtere det, og han ser nesten ut til å oppsøke det. Ingen spillere gir bedre og mer intelligente og humoristiske svar på intervjuer. Grisjuk gir inntrykk av ikke å bry seg så voldsomt, men det er skinn som bedrar, han er superseriøs. Også han har vært nummer to i verden en kort stund, men han er generelt regnet som et par hakk under de aller, aller beste. Han er også regnet som litt ustabil, og til å spille på litt for små marginer. Med lang tenketid har han ikke så mange triumfer. Det vil være overraskende om han får en nå.

Ding Liren har jeg ikke noe tro på. Han kvalifiserte seg gjennom Wold cup, der han var i den ene halvdelen av cupsystemet, der det var klart dårligst rating på de som tok seg videre. Spillere som MVL, Anish Giri, Anand og flere russere og andre kinesere kunne gått rett inn i plassen hans, og vært vel så store favoritter. Kineserne er som russerne imidlertid gode med nervene. Men jeg tror ikke Ding Liren har det som skal til. Det er ikke sikkert han kommer sist i turneringen. Det er i så fall fordi han ikke har så store ambisjoner, og kan være villig til å nøye seg med en såkalt hederlig plassering. Han er den eneste i feltet som kan gjøre det. Tror jeg.

Tips

Å tippe rekkefølgen i slike turneringer er galskap eller gambling. Det er så mange ting som avgjør, for eksempel hvor stor risiko de forskjellige er villige til å ta mens de fremdeles har sjansen til å vinne, og hvor tidlig de vil forsone seg med at det ikke blir dem denne gangen, og slå over til å satse på å havne midt på treet, og ikke miste for mye rating. Jeg setter i stedet opp en rekkefølge over hvem jeg tror blir vinnere.

1. Kramnik – mest rutine, mest profesjonell, best team (med Anish Giri)
2. Karjakin – den beste å spille kandidatturneringer
3. Aronian – den som skulle vunnet, om ikke nervene ødelegger
4. Caruana – sammen med Aronian den i feltet med høyest potensial
5. Mamedjarov – Sterkest i rating akkurat nå
6. So – Veldig jevn, veldig vanskelig å slå, kan klare det med en eller to seire, om resten av partiene går hans retning.
7. Grisjuk – Kan plutselig slå til, men har ennå aldri gjort det i slike turneringer.
8. Ding Liren – Den svakeste i feltet. Men likevel en svært sterk spiller, på vei opp.

Husk også hvordan det har gått tidligere:

2013 1. Magnus Carlsen 8,5 (+3) 2. Kramnik 8,5 (+3)  3. Peter Svidler 8 (+2) 4. L. Aronian +2

2014 1. Anand 8,5 (+3) 2. Karjakin 7,5 (+1) 3-5 Kramnik, Mamedjarov, Aronian 7 (+0)

2016 1. Karjakin 8,5 (+3) 2. Caruana 7,5 (+1) 3. Anand 7,5

Hvert år har det vært nok med 8,5, +3, altså vinne 3 flere partier enn man taper. Da Magnus Carlsen vant i 2013 var det kvaliteten som avgjorde, etter en høydramatisk sisterunde, der både Carlsen og Kramnik tapte. I 2014 stakk Anand av med turneringen på et tidlig tidspunkt, og det var egentlig ganske uspennende, siden ingen kunne ta ham igjen. I 2016 møttes Karjakin og Caruana i siste runde, Karjakin med hvit, og Caruana måtte vinne på grunn av kvaliteten. Det var fordel for Karjakin, som holdt nervene helt under kontroll, og så det nødvendige offertrekket å gjøre i det avgjørende øyeblikk. Derfra var det enkel seier.

Kvalitetsberegningen er innbyrdes oppgjør, antall seire,  og deretter kvaliteten på seirene (det lønner seg å vinne over sterke spillere, det vil si spillere med høy poengsum i turneringen). Denne kvalitetsberegningen belønner spiller som tar litt sjanser, og som taper og vinner litt. Det var det som gjorde at Magnus Carlsen vant i 2013, og at Karjakin lå best an før siste runde i 2016. I denne turnerningen taler denne beregningen mot So, som ikke tåler å tape partier, siden han vinner så få. Det er veldig viktig å klare å tape, uten å bli slått ut psykisk, som Aronian har en tendens til å bli.

Oppsettet av turneringen er også klart. Det ser ut til å favorisere Karjakin, som starter med hvit mot Mamedjarov, og avslutter med hvit mot Ding Liren. Også Aronian og Kramnik både starter og avslutter med hvit,  Aronian riktignok med start mot Ding Liren, og avslutning mot So. Det er ikke bra å møte førstereisefolket i første runde, mens de ennå er på topp psykisk, og vil legge alt inn på en forsiktig og god start. So i siste runde er veldig vanskelig, om Aronian behøver en seier der. Kramnik starter med hvit mot Grisjuk og avslutter med hvit mot Mamedjarov. Jeg tror ikke det er der seirene hans vil komme. Caruana ser også ut til å få et greit oppsett, selv om han avslutter med svart.

Det blir spennende å se. Det starter klokken 1500 i morgen. Så fortsetter det med daglige runder, og innlagte pauser etter hver tredje runde. De to siste rundene, 13 og 14, spilles mandag 26. mars og tirsdag 27. mars, altså mellom palmesøndag og påsken.

Juventus på vei mot en trippel?

Det skrives mer enn nok om fotball, og denne bloggen prøver jo handle om andre ting enn det man kan lese overalt ellers. I fotball har jeg kanskje heller ikke så mye å bidra med, som kan ha interesse for andre. De som interesserer seg, vet antagelig atskillig mer enn jeg, og har fulgt bedre med over lengre tid. Min fotballinteresse var i barndommen og ungdommen, det var da jeg kunne alt om alle lag og alle spillere det var mulig å finne informasjon av. Siden har det vært mer kjølig, men interessen blusser opp igjen tid om annen, av ulike grunner og med ulik intensitet.

Nå er interessen fanget av at min gamle flamme, min første store lidenskap, Juventus, på ny gjør det så bra. Det er ikke bare det at de gjør det bra, men måten det skjer på, stemningen rundt laget, og hvordan alt dette er bygget opp. Det er mye her som appellerer til meg, selvfølgelig antent av den gamle gnisten fra den gang min far i 1982 hadde sett på Sportsrevyen, og sa at der var det et lag som het Juventus, og at de hadde både Paolo Rossi, Michel Platini og Zbigniew Boniek. De hadde alle: Scirea, Gentile, Cabrini, Tardelli, jeg kunne dem ut og inn, disse spillerne. Siden, på begynnelsen 90-tallet, var det A.C. Milan som hadde de mest fantastiske spillerne, før Juventus på ny fikk et storlag med spillere som Zidane, Deschamps, del Piero og stort sett det som var av italienske landslagsspisser gjennom årene.

I 2005 fikk jeg sett dem mot Samdoria, i Genova. Det var et storlag, med Buffon i mål, Cannavaro og Masero sentralt i forsvaret, Zambrotta på ene kanten, Neved, del Livio og Camoranesi blant andre på midten, og del Piero og Trezguet blant andre å velge fra på topp. Juventus vant i stor stil, både det året og det forrige, men dessverre stolte de ikke bare på sine sportslige kvaliteter, og sørget også for å skaffe de riktige dommerne til kampene. Dermed endte det med nedrykk og fratatte titler, enda dette var et av de beste Juventus-lagene som har vært i min levetid.

Fra Serie B kom de rett opp igjen, tross at de startet med en haug minuspoeng, men de hadde problemer med å hevde seg mot de andre lagene helt i toppen. Juventus var å finne litt lenger nede på tabellen, og uten å ha de mest lysende stjernene i stallen, lenger. På denne tiden kunne jeg se Juventus-kamper på TV, og knapt kjenne noen av spillerne.

Først da Antonio Conte kom, sesongen 2011-12, ble det fart i sakene. Juventus har hatt noen legendariske trenere, Trappatoni, Cappello og Lippi, særlig den første og den siste gjorde underverker, og hører liksom til i Juventus. Conte har den samme auraen av legende, han var spiller i laget og kaptein på 90-tallet, men ofte skadet, så jeg ikke fikk sett ham. Det var stor skuffelse for meg da Conte reiste igjen, før sesongen 2014-15, etter å ha vunnet Serie A tre ganger på rad. Nåværende trener, Massimiliano Allegri, har ikke hatt like lett for å bli akseptert, og det til tross for at han har vunnet Seria A og den italienske cupen hvert eneste år, i tillegg til å bringe laget til to Champions league finaler. Det er noe med energien til Conte som passer i Juventus, besettelsen etter å vinne, viljen til å jobbe hardt og målrettet og lenge, den er der ikke tilsvarende hos Allegri.

På en måte gjør det tingene desto bedre når Juventus nå igjen har fått opp et nytt storlag, og et lag som ikke bare vinner, men gjør det med klasse. Det er kjent at pengene i internasjonal fotball ikke er i Italia lenger. På 80-tallet og 90-tallet var det Italia som lå foran, og som gjennom sponsorer og rike italienske familier og kreative finansielle løsninger kunne kjøpe alle verdensstjernene, alle de beste spillerne gikk til Italia. Nå er det kunstig rike asiater, arabere, russere og halvrussere, som forer britiske og andre klubber med latterlige summer. Den italienske økonomien sliter, som også den italienske fotballen gjør det. Stjernene forlater Seria A, de drar ikke dit. Det var også derfor Conte offisielt dro fra Juventus. Han følte ikke han hadde midlene til å holde på stjernene, og bringe laget videre.

Allegri har altså bevist det motsatte. Sesongen 2014-15 brakte han laget nær en trippel, bare Champions league manglet, men der ble de i finalen utklasset av Barcelona. Juventus imponerte, de yppet seg jo litt, men det var ingen som var i tvil om at Barcelona var best. Det går ikke an å diskutere mot Neymar, Messi og Suarez. Jeg følte selv det var feig kamp. De spanske topplagene Real Madrid og Barcelona kan jo kjøpe hvem de vil for hva summer som helst. Det er liksom ikke ekte penger, ikke noen ekte konkurranse. Laget til Juventus hadde forsvarsstammen de ennå har i dag, Buffon i mål, Bonucci, Chiellini og Barzagli, midtbanen var Vidal, Pirlo, Pogba og Marchisio, fremme var det først og fremst argentineren Carlos Tevez. Etter finalen forsvant de alle sammen, hele midtbanen og angrepet. Pirlo avsluttet karrieren i USA, Tevez i Argentina, ellers ble stjernene lokket av mer penger andre steder.

Marchisio er ennå i klubben, men har vært lenge skadet, og er ikke sikret plass i førsteelveren.

Så det er ganske imponerende Juventus har bygget opp et nytt lag, med nye spillere. Forsvarsstammen er beholdt, noe av det beste verden har sett, Buffon, Bonucci, Chiellini og Barzagli, de kjenner hverandre ut og inn, og verken Juventus eller Italia slipper inn mål når alle disse spiller sammen. Den beste trioen i internasjonal fotball, er Bonucci, Chiellini og Barzagli kalt. Tøft gjort, når Barcelona ennå har Messi, Suarez og Neymar. På midtbanen har Juventus kjøpt inn Khedira fra Real Madrid og Pjanik fra Roma. Det er solide spillere, men ingen superstjerner. Ellers ville neppe Real Madrid latt Khedira gå. Offensivt har Juventus kjøpt Manzukic fra Bayern München og Paolo Dybala fra Palermo. Dybala ser ut til å gå inn i historien blant eventyrlige Juventus-kjøp, talenter som blir superstjerner, slik som franskmennene Michel Platini på 80-tallet og Zinedine Zidane på 90-tallet. Helt på topp har Juventus kjøpt argentineren Higuain, den eneste de har betalt i overkant mye for, den eneste der Juventus også har disponert liksompenger. Riktignok var det penger de fikk for salget av Pogba til United, verdens dyreste spillerhandel, og riktignok ble Higuain kjøpt fra rivalen Napoli, så prisen ble klart presset opp. Jeg liker ikke sånne handler. Men når han først er på plass, har Higuain levert varene, og scoret mål i bøtter og spann, særlig i Seria A.

Det som kanskje mest av alt er nøkkelen til Juventus’ suksess er sidebackene. De spiller i et spesielt system, tre bak, to defensivt på midten, tre i angrep, og så to på sidene. De to på sidene disponerer virkelig hele linjen, å kalle dem vingbacker er å ta i, for de defensive oppgavene er ikke de viktigste. Midtbanen og midtforsvaret tar seg av det, de to på siden skal frem i angrep og legge innlegg det blir mål av. Juventus har fått tak i to helt fremragende brasilianere til å ta seg av den oppgaven, Alex Sandro på venstresiden, og revitaliserte Dani Alvez på høyre. Dani Alvez kom fra Barcelona nå i år, han var på vei ned, men har særlig i Champions league vært den helt store stjernen. Mot Monaco var han fantastisk, med innlegg, mål, tacklinger og pasninger, antagelig banens beste.

Slik Juventus spiller, er de nesten umulige å score mot. De har fem ballvinnere i midten og midtforsvaret, blant de beste i verden i dette, Pjanic, Khedira, Bonucci, Chiellini og Barzagli, det er så godt som umulig å komme gjennom i midten. Laget er også gjennomdisiplinert, spillerne er nesten alltid på riktig plass, taper nesten aldri ballen i farlige posisjoner, slik særlig Pogba hadde en tendens til å gjøre. Når Juventus vinner ballen, går det lynraskt fremover. Enten ut på siden, til Alex Sandro eller Dani Alves, eller inn i midten der særlig Paolo Dybala kan utføre magi. På topp er Hidugain alltid klar til å putte. Han kan også få ballen og gjøre ting selv, stor og sterk og rask som han er.

Mot Roma sist søndag hvilte Juventus en rekke spillere. I forsvaret var bare Bonucci på plass, Alex Sandro var trukket ned på backen, laget spilte en slags 4-4-2, eller 4 – 3- 3. Stjerner som Barzagli, Chiellini, Dani Alvez, Alex Sandro og Dybala hvilte, også Marchisio var på benken. Midtbanen besto av Pjanic, Lemina og Sturaro, i forsvaret hadde Lichtsteiner og Assamoah backene, Benatia var i midtforsvaret med Bonucci. Det er ganske voldsomt å stille med et sånt lag, på bortebane mot laget som er nummer to på tabellen, og ennå en teoretisk utfordrer til seriemesterskapet. Juventus ble da også presset bakpå etter hvert, og da førstelagsspillerne begynte å komme innpå mot slutten, Dani Alvez, Marchisio og Dybala, så var det for sent. De kunne ikke snu spillet. Juvetnus tapte 3 – 1.

Årsaken til at Juventus stilte med dette B-pregede laget, var at onsdag var det finale i den italienske cupen. For å oppnå den magiske trippelen, så må denne finalen vinnes. Juventus kunne også som første lag i historien vinne den italienske cupen tre ganger på rad. At de har vunnet serien de samme årene, øker prestasjonen. Når Juventus bare trenger ett poeng på sine to siste kamper for å vinne serien, er det kalkulert gambling fra Alegris side. Italienerne vet som regel hva de gjør. Det er ikke tilfeldig at de trer frem som den store managernasjonen, med topptrenere i de fleste av toppligaene i verden, og titler overalt.

Mot Lazio var superfemmeren i forsvaret igjen på plass, Bonucci, Chiellini og Barzagli, i midten, Dani Alves og Alex Sandro på kanten. Pjanik var suspendert, Khedira er ennå skadet, så Marchisio og Rincoln tok seg av midtbanen. Fremme var det Dybala, Mandzukic og Higuain. Eneste som manglet i startelveren var Buffon, det ser ut til å være kontraktfestet eller gentlemens avtalt at brasilianeren Neto står i mål i cupen. Og med et slikt lag var Juventus for sterke. Kanskje kunne man se antydning til at båndet mellom forsvaret og keeper ikke var så sterkt, når det var Neto og ikke Buffon som stod i mål, en anelse usikkerhet var å spore, men ikke nok til at det ble mål av det. Når Juventus setter opp førstelaget sitt, er de virkelig vanskelige å score på. Og vingbackene eller vingene dominerte kampen. Dani Alves var på ny fantastisk, virkelig en mann for de store anledninger (30 finaler har han spilt, 25 har han vunnet, i følge Gazzetta dello sport, som har telt), med et flott mål og en vaskeekte tunnell. Begge målene kom etter innlegg fra den andre backen, Alex Sandro.

Nå på søndag kan Juventus sikre seriemesterskapet med seier på hjemmebane mot nedrykningstruede Crotone. Det er ikke gitt på forhånd, Crotone er det store formlaget i italiensk fotball, og topper tabellen for de siste sju kampene, mens Juventus der er mer av en middelhavsfarer, etter de begynte å hvile spillere for andre viktige oppgaver. Var jeg Allegri, ville jeg ikke gamblet mer, men satt opp førstelaget, og sørge for å få scudettoen sikret før siste kamp. Så kan heller B-laget prøve seg til slutt. Champions league finalen er ikke før 3. juni. Det er god tid til å hvile, fra søndag til da.

Og jeg, som disse dagene i mai har veldig mye annet å gjøre, i tillegg til den viktige oppgaven å være ute på terrassen og nyte vårdagene, jeg må rett og slett benke meg til et sted der jeg får sett kampen. Jeg er på ny bitt av basillen, jeg er smittet av Juventus.

Sergej Karjakin verdensmester i lynsjakk!

Det er kjekt å være multikulturell familie med kone fra Kiev nå. Verdensmesteren i klassisk langsjakk er norsk (Magnus Carlsen), verdensmesteren i hurtigsjakk er ukrainsk (Vassilij Ivantsjuk) og verdensmesteren i lynsjakk er russisk (Sergej Karjakin). Til overmål ble alle førsteplassene delt, vinnerne og andreplassene hadde like mange poeng, og det var tie break som avgjorde. De delte plassene var russere og nordmenn det også, skikkelig fine greier, med andre ord!

Jeg fulgte meg på lynsjakken også, slik jeg hadde fulgt med på hurtigsjakken. Vi skulle egentlig ut og handle, men slik gikk det ikke. I går fant vi litt tid for en rask tur til Mega, for å handle dagligvarer, i dag var vi en kort tur ute med Irina. Ellers satt vi – eller i alle fall jeg – nokså klistret til skjermen.

Den største overraskelsen i turneringen var kanskje da min kone Olia etter å ha sett russeren Dubov spille mot Carlsen slo fast at han ville bli nummer tre, og ville sette 50 kroner på det. Vi veddet, selv om jeg hadde mine kvaler på å vedde med jevne odds på noe som var så usannsynlig. Jeg følger ganske godt med på sjakk, Dubov hadde jeg ikke hørt om. Og at han skulle bli akkurt nummer tre? Ikke bedre enn nummer 10, sa jeg.

Han ble nummer tre.

Men den store spenningen gjennom hele turneringen var den nye kapptevlingen mellom Karjakin og Carlsen. Karjakin kom veldig bra ut, etter å ha gjort det dårlig i hurtigsjakken, og også Carlsen startet med strake, overbevisende seire, og en solid remis med svart mot den sterke cubaneren Dominguez. Allerede i runde 5 møttes de to, Carlsen og Karjakin, Carlsen med hvit, og vi fikk se en av de største tabbene Carlsen har gjort. Her skulle jeg nesten ha klart å lime inn brettet, jeg vet det er mulig og ikke så vanskelig, men jeg må nøye meg med ordene, som vanlig. Carlsen spiller e3 (etter å ha tenkt i 49 sekunder), og overser en helt elementær springergaffel mot dronning og tårn, slike som ikke engang hører hjemme på mitt nivå. Ganske utrolig, egentlig, og Carlsen kjemper resten av partiet med tårn mot dronning. Det er ikke så lett å konvertere som det høres ut, og Karjakin hadde en del problemer og brukte lang tid, men det er ikke så lett uten supercomputer til hjelp å se hva han skulle gjort annerledes. Også supercomputeren ville brukt tiden.

Med i historien til dette partiet hører også at Carlsen kunne krevd remis etter tre like stillinger etter trekk 79, 81 og 83, men sånt er veldig, veldig vanskelig å få med seg i lynsjakk. I stedet kunne det se ut til at han prøvde seg på å få til en tvunget remis da han endelig stod i ferd med å tape. Det var ikke så lett å skjønne hva han egentlig håpet på, om det var 50 trekk, eller hva, men overdommeren kom bort til brettet, og Karjakin smilte, mens dette ble klart at seieren var grei. Karjakin hadde vunnet, og Carlsen var på ny forbannet.

For Karjakin fulgte nå et litt roligere tempo, med først en grei seier med hvit mot egypteren Adly, så tre remiser mot sterke spillere, før han avsluttet første dag med to seire og en ny remis. En av seirene var med svart mot Nepomniasjtsji, en spiller Carlsen ikke møtte, og som er med og forklarer at han hadde dårligere rating på motstanderne, remisen var mot franskmannen Vachier-Lagrave. Carlsen, derimot, fikk straks opp dampen igjen, og tok 6,5 poeng på de syv neste rundene.

Men tapet for Karjakin tidlig i turneringen skulle altså bli avgjørende. Carlsen hadde lettere motstand. Det er bare å se på listene, her er de for Karjakin, her for Carlsen. Mens Karjakin slet mot supersterke Vachier-Lagrave, vant Carlsen lett mot Vålerenga-spilleren Mario Bosiocic. Til vanlig å finne i norsk lagsjakk. Begge stod de imidlertid med 10 poeng, gjennomsnittsratingen på Karjakins motstand så langt var 2740, for Carlsen bare 2706. Det skulle noe til å ta igjen det.

Så Carlsen måtte vinne på poeng. Og gikk hardt ut for å sørge for det. Franskmannen Vachier-Lagrave ble nedlagt, med de svarte brikkene, veldig sterkt, mens Karjakin ikke klarte bedre enn remis mot den sterke og uberegnelige landsmannen, Morozevich. Heller ikke mot cubaneren Dominguez fikk Karjakin mer enn remis, slik Carlsen heller ikke hadde fått, og Carlsen spilte samtidig remis mot amerikaneren Nakamura. NRK snakker Nakamura vel mye opp, for øvrig, han har ikke de resultatene de tilskriver ham, det er ikke de beste av de beste som møtes, når Carlsen møter Nakamura.

I femtende runde feiget Carlsen ut med remis, med hvit, mot Grischuk. Det kan ikke tyde på annet enn at Carlsen regnet med Karjakin ville falle av, at han ikke ville holde inn med tilstrekkelige seire og remis. I første omgang kunne det se ut til å være riktig vurdert, da Karjakin tapte, dramatisk, mot nevnte Nakamura. Etter å ha vært under press, kom Karjakin ovenpå, og endte med dronning mot løper og springer. Men Karjakin satte nesten øyeblikkelig bort dronningen i en springergaffel, og betalte dermed litt tilbake for to litt heldige springergafler han selv hadde hatt mot Carlsen og Morozevich (Karjakin stod til kliss tap, men fikk inn en gaffel som vant rent tårn, og partiet endte remis).

Alt så nå meget lyst ut for Carlsen. Men motstander i det neste partiet var den gamle nemesis, Vassilij Ivantsjuk, den eksentriske og herlige ukraineren. Han begynner å få et tak på Carlsen nå, med flere seire på rad, og Carlsen innrømmet også etter partiet at han synes det er vanskelig å spille mot ham. Det er ganske tydelig. Carlsen spilte et bra parti, fikk press, men ble til slutt utspilt likevel. Karjakin vant samtidig et skarpt parti mot villmannen Sjakhrijar Mamedjarov, et parti så vilt at det bare er å håpe store deler var avanserte åpningsforberedelser. Det er også sterkt gjort av Karjakin å vinne i en av Mamedjarovs stillingstyper. Karjakin er ikke bare en posisjonell forsvarspiller, slik han er blitt profilert i Norge, særlig i forbindelse med VM-matchen i New York.

Så møtte Karjakin Ivantsjuk og Carlsen Radjabov. Ivantsjuk og Karjakin var en stund fra samme land, det tok lang tid før Karjakin klarte å vinne over ham, men nå er det Karjakin som vinner nesten hver gang. Tilsvarende pleier Carlsen få det veldig godt til mot Radjabov, etter at de to var jevnere før. Deretter møtte Carlsen georgieren Jobava og Karjakin ukraineren Korobov, begge med svart, og begge mot spillere som liker at det går vilt for seg. Jobaba virket på meg til å spille litt retningsløst, uten at jeg med min rating er kvalifisert til å si noe slikt, men han fikk inn en kombinasjon og fikk en overlegent vunnet stilling. Han hadde over ett minutt igjen på klokken, og ingen grunn til å spille så fort at han satte stillingen bort med en klassisk tabbe: pass på at motstanderens bonde ikke når forvandlingsfeltet med sjakk! Det er ganske elementært, Jobava kunne lett unngått det med å spille Kc3 og true tårnet på b2, og det sies at han mellom denne runden og den neste gikk rundt i spillelokalet og spurte alle hvorfor i all verden han ikke hadde spilt dette trekket. Partiet mellom Karjakin og Korobov endte remis, og Carlsen var igjen i tet.

Nå begynte det å dra seg skikkelig til, og nå fulgte runden jeg ikke fikk sett direkte. I matpausen for spillerne gikk jeg ut med lille Irina og kona, og var litt på lekeplassen. Dermed fikk jeg ikke sett Carlsen Onistjsuk og Karjakin Leko før etterpå. Begge var gnistrende angrepspartier, Carlsens bare å rulle over motstanderen som en dampveivals, Karjakin med en flott kombinasjon der han ofret tårn, og så fikk inn et mattangrep. Selv skrøt Karjakin av dette partiet etterpå, og spesielt denne kombinasjonen. Han var godt fornøyd med den.

Runde 20 var partiet med den store drammatikken. Carlsen møter inderen Anand med hvit, Karjakin polakken Wojaszek. Wojaszek er for øvrig sekundanden til Anand, og har vært det i en årrekke. I dette partiet spiller imidlertid sekundanten bedre enn mesteren. Anand setter bort stillingen sin nesten med en gang, og gir opp etter 24 trekk. Han kunne godt gitt opp etter 17. Wojaszek, derimot, utspiller Karjakin som er nødt til å spille på gevinst, og ta sjanser. Magnus Carlsen står og ser at stillingen for Wojaszek er umulig å tape, og Carlsen trenger bare remis for å full kontroll på tittelen. Da kan han selv sikre med remis i siste runde. Partiet mellom Wojaszek og Karjakin utvikler seg imidlertid til et villmarksslagsmål, med store feil på begge sider, typisk lynsjakk. Wojaszek har mange enkle seire underveis, mange måter å gjøre det på, men med sekunder på klokken og stort press er det ikke så lett, og når han ikke selv heller var fornøyd med remis, endte det til slutt med seier til Karjakin da Wojaszek valgte feil metode å komme seg unna en evig sjakk.

Carlsen kom seg aldri av sjokket. Virkelig aldri. Han var en skam på seg selv resten av kvelden. Mot solide Peter Leko med svart kom han aldri egentlig i gang, fikk aldri noen sjanser, og virket vel ikke til å ha fått forrige runde ut av hodet. Karjakin hadde samtidig hvit mot georgieren Jobava, som Carlsen også hadde spilt mot, og som aldri går for remis. Med svart forsøkte han en usunn gambit, d5 i russisk (jeg har aldri før sette dette i mitt liv, sa Karjakin etterpå. Det er sjelden på dette nivået, der alle åpningsvarianter er så utstudert og utspilt, et nytt valg i trekk tre. Karjakin fikk en grei stilling med et visst press, gode sjanser for å vinne, da Jobava gav bort enhver sjanse for motspill da han slo bort springeren på e2, for å få en springergaffel på f4. Selv jeg hadde nok fått med meg at jeg må sjakke først. Når Karjakin gjorde det stod han tårn med springer over i en stilling som var svært, svært lett å spille, svært, svært lett å vinne. Ingen nerver kunne ødelegge dette.

Karjakin var en fortjent verdensmester i lynsjakk. Og Carlsen utmerket seg ved å forsøke å være den dårligste taperen verden har sett. Det var ganske skammelig, all den tid Karjakin var voksen og gratulerte Carlsen med seieren og unnet ham den, da rollene var byttet om i kampen om den egentlige – og viktige – VM-tittelen. Noen prøvde seg med at «det er kjekt Carlsen blir sur over sølv», og «dette viser ambisjonsnivået», men den må de lenger ut på landet med. Carlsen klarte ikke å legge bånd på seg, og snakket først nedsettende om en kollega, nevnte Wojaszek, som «helt sykt» hadde «satt bort alt» når «jeg bare trengte et jævla halvpoeng». Det er mer egosentrisk enn vi liker det, Mr. Carlsen. Det finnes andre i verden enn deg.

Verre ble det da Carlsen ikke engang holdt ut å bli værende på seierspallen til seremonien med premieutdelingen var ferdig. Synlig misfornøyd, og med stygge grimaser, slo han til slutt ut med hånden, og forlot hele greiene. Han aksepterte rett og slett ikke nederlaget. Kunne ikke godta at andre stod mer i rampelyset enn han. Kunne ikke unne andre seieren. Bildene har gått sin seiersgang på sosiale medier. Carlsen skal være litt forsiktig. Det er ikke sikkert resten av verden vil være så tilgivende mot ham, som vi vil være her oppe hos oss. Som en del andre stygge eksempler seg han ikke helt ut til å takle superstjernestatusen. Den er en gave og en forbannelse. Akkurat nå ser det ut som Carlsen sliter mer med forbannelsen, enn han gleder seg over gaven.

For oss i vårt hjem var det imidlertid veldig kjekt hele greiene. Vi holder med Norge, Ukraina og Russland, og har gjort det veldig, veldig bra dette sjakkåret. De russiske og ukrainske sjakkspillerne er mer likendes karer, synes vi, rolige og reflekterte, passe eksentriske, og uten PR-rådgivere opptatt av å fremstille dem på en spesiell måte, uten at oppførselen og kommentarene ser ut til å være merkevarebygging. De er rene og ærlige, snakker om sjakk, og elsker sjakk.

Carlsen hadde også en egen lounge dette VM. Selv Kasparov hadde ikke det. Det er virkelig en stor fordel, et eget, stille rom å sjekke varianter på PC og snakke med sekundanter og rådgivere på Skype. Han begynner vel å ligne litt på en Ikaros. Det er best han snur og flyr vekk fra solen, før han får svidd vingene sine og faller. Kanskje var det greit han ikke vant denne gangen. Han trenger tydeligvis å komme seg ned på jorden igjen.

Da setter jeg nok mer pris på Ivantsjuk, som i seiersintervjuet vektla at «I was completly lucky» og heller ville snakke om sin nye lidenskap, «dam», enn om sjakk og seieren. Og jeg likte mye bedre taperen Sergej Karjakin i VM-matchen i New York, som begynte pressekonferansen med å gratulere Magnus med dagen. Slik skal det gjøres.

VM i hurtigsjakk i Doha

Det er kjekt disse dagene å ta litt pause fra verdens nyheter, og heller drukne seg i sjakken og nyhetene derfra. Det er en altoppslukende hobby, man blir aldri ferdig med å lese alt og spille igjennom alle partiene. NRK har maratonsendinger med hele turneringen, mandag og onsdag fulgte jeg med på dem, og tirsdag satt jeg hjemme og fulgte med på litt forskjellige livesendinger. For mitt vedkommende ble det den kjekkeste vinneren av dem alle, jeg digger simpelthen Ivanchuk, han er noe helt, helt for seg selv.

Jeg kan begynne med å si litt om ham, og hvorfor jeg er så fascinert. Jeg har en dragning mot folk som er sine ting fullt og helt, som ikke gjør ting for å oppnå noe, men som finner verdien i tingene selv. Sånn har jeg problemer med PR-agenter og markedsføring, og moderne journalistikk, der man sier og gjør ting for å få oppmerksomhet, bli lest eller selge et produkt. Jeg kan ikke stole på dem. For Ivanchuk er det ingen slike problemer. Han er helt uinteressert i alt som ikke har med sjakk å gjøre, vil aldri si ting for å forsøke å gjøre seg selv mer populær, man kan stole fullt og helt på at fra ham får man ærlige svar. Eller svar som er taktiske, for å øke sjansene hans videre i turneringen og i andre turneringer, for ikke å gi fra seg hemmeligheter og innsikt konkurrentene kan ha nytte av. Hvert intervju av ham er ubetalelig. NRKs journalist, Ole Rolfsrud, kjenner ham ikke, og får ikke ut det beste. Sjekk heller Peter Doggers, på arrangørens sider og på chess.com.

Mandag reiste Irina og jeg til mor for å se, og for å spise opp rester etter julemiddag. Etter flere formelle dager, med mange gjester og fin pynt, var det fint å være litt nedpå, og ikke være så nøye på tiden og at alt var på stell. Vår familie og slekt er jo ganske avslappet, generelt, så det helt store stresset vil det aldri bli, og ingen bryr seg stort om noe går litt feil, men vi er jo veldig mange, så det blir lett litt mye når alle er invitert. Uansett, Irina og jeg kom, jeg satte meg til med god kaffe fra kaffemaskinen mor fikk fra oss barna til jul, og middagen kom på bordet sånn litt etter hvert.

NRK følger stort sett bare Magnus Carlsen, og litt de andre norske. Sendingen er laget for å nå bredt, for meg som er en grei hobbyspiller er det bedre med de russiske og internasjonale sendingene, der kommentatorene forventer at seerne kan litt, og ikke bruker tid på det aller mest elementære, og kommer seg til det som er interessant og viktig. Men sendingene til NRK er populære, og det er veldig kjekt sjakk får denne interessen det har fått. Til det er det å takke Magnus Carlsen og NRK, de må bare holde frem som de gjør!

Starten for Carlsen ble litt halvveis, med bare et halvt poeng på de to første rundene, og selv det halve poenget skulle han ikke hatt. Magnus Carlsen har noen demoner i seg, han er sin egen verste fiende, og sliter med at han kan bli for overmodig eller uinteressert mot svakere spillere. Han tar dem liksom ikke helt alvorlig, selvtilliten er for grandios. Det er veldig vanskelig å få gjort noe med, for nettopp denne selvtilliten er jo med på å gjøre at han er villig til å spille på mot hvem som helst, i svært jevne stillinger, og male motstanderen sammen, presse ham til å gjøre feil. Selvtilliten gjør også at han tar den risikoen han gjør, går inn i uklare stillinger, unngår remis, og får mange seiere.

Men det slår tilbake noen ganger. Og Carlsen har nok nå i sin historie litt for mange negative opplevelser som plager ham, litt mange «skal dette skje igjen»? Han er ikke alene om det, i sjakkverdenen. Vinneren Ivanchuk er notorisk for disse nervesammenbruddene sine, og russeren Nepomniatsji, som ledet klart to runder før slutt, fikk fjoråret opp igjen, da han også ledet klart, men knakk sammen.

Carlen har imidlertid egenskapen at han er i stand til å ta seg sammen. Han blir ganske forbannet, og er i stand til å bruke dette til noe positivt. De tre siste partiene første dagen vant han greit, de var alle skikkelige spilt. Irina og jeg fikk også en veldig god middag, svinesteik med surkål, og forlot mor veldig godt fornøyd. Han som ledet etter første dag, ukraineren Korobov, kjenner vi litt fra før, og liker godt. Vi som er både norske og ukrainske og russiske har det bra når det blir spilt sjakk. Det er veldig ofte en av oss som vinner!

Jeg må vel her også kommentere noe ekspertkommentator Atle Grønn så på sendingen til NRK. Det var ukraineren Korobov som hadde slått russeren Grischuk i fjerde runde, tror jeg det var, og Grønn mente det var litt ekstra spenning i det partiet, at det er litt gnisninger mellom ukrainerne og Grischuk. Vi er godt vant med at norske og vestlige medier fremstiller konfliktene og krisene i Ukraina på en måte vi ikke kan kjenne oss igjen i, men Grønn er professor i russisk og skal vite hva han snakker om. Han sa årsaken var at Grischuk var kjæreste med en ukrainsk sjakkspiller som ble russisk statsborger, og at dette er ganske kontroversielt. Sjakkspilleren var den beste kvinnelige spilleren i Ukraina, det må være Katarina Lagno. Grønn er sikkert mer infomert i sjakkverdenen enn vi er, men vi synes dette høres rart ut. Kona fra Kiev sier også Grischuk er ukrainer, navnet hans er i alle fall ukrainsk, og hun har større problemer med at Lagno først var gift med en franskmann. Hva var vel det for noe? Det hadde vært artig å vite mer hva dette går i, og hva Grønn baserer uttalelsene sine på, han må ha noe konkret han må vite. Mitt generelle inntrykk er at ukrainere og russere flest ennå er veldig gode venner, og at vi i vest og ellers i verden skulle jobbe for at de skal forbli det.

Anyway, på dag to i turneringen hadde jeg min første hjemmedag i julen. Det betydde også at jeg måtte rutinemessig ut med lille Irina. Til min store skrekk skjedde det akkurat i runden da Carlsen møtte Ivanchuk, og armeneren Aronian møtte Grischuk. Det er kjempeparti alt sammen, og veldig fine folk, skikkelig spennende typer. For første gang satte jeg på mobilnettverk 4G for å følge med, mens Irina lekte i lekeapparatene i skolen like ved der vi bor. Ivanchuk spilte et kjempeparti, feide rett og slett Magnus Carlsen av banen, Carlsen kom seg aldri egentlig ut av åpningen. Ivanchuk bagatelliserte siden prestasjonen, og sa Carlsens problemer skyltes nettopp feil i starten, og at det da ikke er så vanskelig å få det til å se flott ut. Kanskje det, en prestasjon var det i alle fall, og det er nesten merkelig å se hvordan Ivanchuk etter først å ha fått overtaket holder alle ting under kontroll, og ikke gir Carlsen noen sjanser til å komme inn i spillet igjen.

Resten av dag to spiller Carlsen seg opp, to seire og en remis, mot Aronian, og en seirene var med svart mot Grischuk. Det er imponerende. Ivanchuk avsluttet også sterkt, og fikk til og med inn en seier med svart mot aserbaijaneren Mamedjarov, og ledet med ti poeng da dagen var slutt.

På  dag tre, i går, reiste vi på ny til mor for å se. Denne dagen stod kalkunbryst med kremet appelsinsaus på menyen, slett ikke, slett ikke verst, og det var på ny rolig og avslappet. Mor var på jobb da vi kom, og fikk løpeturen sin etterpå. Lille Irina tuslet rundt og lekte med togbaner og byggeklosser og kjøleskapmagneter, og fikk se litt film på Netflix og YouTube sammen med far, når hun ville.

Første parti til Magnus Carlsen ble spektakulært mot ukraineren Korobov. Korobov kom helt elendig ut av åpningen, og mistet en bonde og hadde problemer alle veier, men Carlsen ble angrepet av sine indre demoner og ville avslutte spektakulært. Da Korobov fant et ikke altfor avansert forsvar mot Carlsens veldig konkrete angrep, var det plutselig Carlsen som stod uten sjanser. Man kan se på Korobov at han har ikke noen problemer med nervene i slike parti, han er vant til at det er komplisert og taktisk, og de få problemene Carlsen kunne stelle i stand var ingenting for ham. Carlsen var rasende etter dette partiet, med god grunn, mens Korobov kom med avsløringer det ikke er så vanlig at spillerne sier offentlig: Når Carlsen spiller mot de beste, spiller han svært sterkt, når han spiller mot amatører, som jeg, vil han gjøre det for spektakulært. Et eller annet sånn, var det han sa, og det var etter mitt syn helt treffende og riktig. Korobov utnyttet rett og slett Carlsens svakhet, Carlsen hadde ikke tålmodighet til å male Korobov i stykker, slik han ville gjort mot de beste, slik som Grischuk, Aronian, Karjakin og de andre.

Nå var Carlsen nødt til å vinne de fire siste partiene, og det gjorde han sannelig min hatt også. Han er svært god til å ta seg sammen, og nå var det mentale helt ordentlig. Han spilte tålmodig, sakte, og bygget opp presset slik han gjør på sitt beste, og avsluttet med imporende seire med svart mot Nepomniatsji og hvit mot Mamedjarov. Det var imidlertid ikke nok til å vinne, tapene tidlig i turneringen kostet for dyrt, og Carlsen møtte for få av de beste til å hevde seg i kvalitetsberegningen som gjaldt i turneringen. Den gikk ut på å legge sammen ratingen til motstanderene, noe en ren og prinsippfast som jeg synes er veldig merkelig, jeg synes ikke hva man har gjort tidligere skal telle i turneringen man spiller nå. Da jeg selv var aktiv gjaldt kvalitetsberegningen prestasjonen i turneringen, sammenlagtpoengene til de spillerne man møtte, for meg en opplagt bedre måte å gjøre det på. Carlsen ville imidlertid ha tapt uansett.

Men han fikk 11 poeng. Det samme gjorde Ivanchuk, og Grischuk. Da er det egentlig ikke noe som skiller dem, de er like gode og kan kalles mestere alle sammen. Forhåpentligvis blir premiepotten delt, slik den blir i klubbturneringer, når poengsummen er lik, og det er kvaliteten som skiller. Tanken er at det var lettere for Carlsen å få poengene han fikk, enn det var for Ivanchuk og Grischuk. De møtte bedre motstand. Og det er jo helt riktig. Bare at for Carlsen er bedre motstand en fordel, fordi han spiller bedre mot de beste.

I dag og i morgen er det lynsjakk. Det kommer til å legge beslag på store deler av dagen min. Men alt med måte, jeg har en juleferie og en familie også å ta vare på. Så vi får høre med kona hva hun vil, kanskje blir det handel eller andre ting. Det er litt vanskelig å følge med på lynsjakk når det går så fort, og er så mange parti. Jeg er interessert i flere enn Carlsen. Alle norske, ukrainere og russere er våre, i likhet med skandinaver og folk fra de tidlige sovjetrepublikkene, vi liker godt de sterke spillerne fra Armenia og Aserbaijan, for eksempel. Merk at tidligere turneringer er det forskjellige som hevder seg i hurtigsjakken og lynsjakken. Jeg har to på at de tre øverste vil gjøre det bra igjen, men fra 4 til 10 er det mange som vil skiftes ut. Mange svært sterke spillere var usynlige på toppbordene i hurtigsjakken. Det er ikke sikkert de vil være det nå som det er lyn. Det blir spennende å se!

Oppsummering av matchen Karjakin – Carlsen

Så er det klart at tittelkampen i sjakk mellom Sergej Karjakin og Magnus Carlsen går til omspill. Magnus Carlsen dominerte de fire første partiene, men så overtok Karjakin mer og mer etter hvert som Carlsen begynte å spille nesten litt ukonsentrert. I flere av partiene kommer det merkelige feil fra Carlsen, som det ubegripelige Kg2 i parti fem, og nonchelante Tc8 i parti sju. Begge trekkene forandret vurderingen av stillingen, om det var Carlsen som gav seg en fordel, eller Karjakin som fikk den. I parti 8 gikk det ikke lenger. Carlsen spilte som om han måtte gå all in allerede, og slapp ikke unna denne gangen. Karjakin vant, overbevisende. I parti 9 fikk Karjakin på ny stor fordel, og kom svært nær seier, men så greide Carlsen å slå tilbake i parti 10. Det var det første partiet Karjakin viste han kjente presset, og brukte lang tid på hvert trekk. Partiene 11 og 12 var forsiktige.

Den psykologiske fordelen i matchen har svingt enormt. Karjakin sa på en av pressekonferansene at dette er 80 % psykologi, 20 % sjakk. Etter å ha vunnet parti 8 og vært nær i parti 9, han Carlsen virkelig i tauene, og var ikke seg selv i pressekonferansene heller. Karjakin, derimot, virket profesjonell til fingerspissene. Fullt fokusert, både i partiene og pressekonferansene, og lojal til strategien han og teamet er blitt enige om. Han er mennekelig, sjarmerende, smiler og ler, men har også litt av denne gamle Sovjetmaskinen, med idrettsutøvere ufølsomme for press og nerver. Det var til parti 10. Da var det plutselig han som virket litt ute. I neste parti fikk også Carlsen litt press, nå med svart, og virket å gå inn i siste parti med klart psykologisk overtak. Men nå var det Carlsen som feiget ut, og knapt nok prøvde.

Som TV-underholdning i Norge har matchen vært en stor suksess. Hundrtusenvis av TV-seere benker seg foran TV-en gjennom kvelden og deler av natten, for å få med seg trekkene og kommentarene. Sjakken er nesten blitt en folkesport. Torstein Bae er passe tørr og både saklig og humoristisk i kommentarene, og gjør at folk på alle nivåer i sjakk klarer å følge med. I New York er Ole Rolfsrud og intervjuer managere og publikum på stedet. De får godt frem fellesskapet i sjakken, og nervene og dramaet mens man venter på neste trekk, og analyserer mulighetene.

Jeg er også veldig glad for at Sergej Karjakin og hans har gjort det så bra. Helt borte er alt snakk om at de er sponset av Kremlin, og at den politiske spenningen ligger som et bakteppe for matchen, og at det er lille Carlsen og Norge mot gigantiske Russland. Det er to unge gutter, unge menn, kjekke idrettsutøvere, som brenner for sporten sin, og føler seg litt beklemt i rampelyset. Karjakin har fått sympati for sin menneskelige opptreden, alltid høflig og korrekt, og med litt vanskeligheter med å få sagt det han vil, særlig på engelsk. Også etter å ha tapt stilte han opp både til intervju og pressekonferanse, uklanderlig i både oppførsel og i svarene, tross noen litt vel spesiell spørsmål (Why are you not disappointed? – Because I concentrate about chess, not stupid questions, sagt med et smil, tross tapet).

Manageren til Karjakin, Kyrillos Zangalis, har tatt Norge med storm. Det er sjelden vi ser så ærlige, så lite medieskolerte folk, med en veldig iver, og en engelsk som ikke alltid er helt på topp. På et øyeblikk ble Facebook-kontoen hans oversvømmet med vennespørsler, og som den gode russer han er svate han ja på alle sammen, inntil det var fullt, og Facebook ikke godtok flere. Og han inviterte alle sammen til Moskva, bo hos ham i hans leilighet. Han planlegger også å reise til Norge, besøke oss. Kjærligheten er gjensidig.

Jeg er veldig glad sjakken sånn er brukt som et fredsprosjekt og forståelse over landegrensene. Veldig fintfølende trakk også Magnus Carlsen seg i den siste pressekonferansen, fra å snakke om problemene nylig avdøde Taimanov hadde med det sovjetiske systemet. Det er ingen vits å fyre opp stemningen, det kommer ikke noe godt av det. Sjakk og sport skal være forbrødring, og i det er det grunn til å være fornøyd med også den jobben vi i Norge har gjort. Vi har vist oss fra vår beste side, synes jeg, åpne og inkluderende, og har tatt til oss også Karjakin og teamet hans i fellesskapet. Vi holder med Magnus, men håper på a good fight og en verdig vinner, for enda en gang å sitere pappa Carlsen og den gamle bloggen hans.