Juventus på vei mot en trippel?

Det skrives mer enn nok om fotball, og denne bloggen prøver jo handle om andre ting enn det man kan lese overalt ellers. I fotball har jeg kanskje heller ikke så mye å bidra med, som kan ha interesse for andre. De som interesserer seg, vet antagelig atskillig mer enn jeg, og har fulgt bedre med over lengre tid. Min fotballinteresse var i barndommen og ungdommen, det var da jeg kunne alt om alle lag og alle spillere det var mulig å finne informasjon av. Siden har det vært mer kjølig, men interessen blusser opp igjen tid om annen, av ulike grunner og med ulik intensitet.

Nå er interessen fanget av at min gamle flamme, min første store lidenskap, Juventus, på ny gjør det så bra. Det er ikke bare det at de gjør det bra, men måten det skjer på, stemningen rundt laget, og hvordan alt dette er bygget opp. Det er mye her som appellerer til meg, selvfølgelig antent av den gamle gnisten fra den gang min far i 1982 hadde sett på Sportsrevyen, og sa at der var det et lag som het Juventus, og at de hadde både Paolo Rossi, Michel Platini og Zbigniew Boniek. De hadde alle: Scirea, Gentile, Cabrini, Tardelli, jeg kunne dem ut og inn, disse spillerne. Siden, på begynnelsen 90-tallet, var det A.C. Milan som hadde de mest fantastiske spillerne, før Juventus på ny fikk et storlag med spillere som Zidane, Deschamps, del Piero og stort sett det som var av italienske landslagsspisser gjennom årene.

I 2005 fikk jeg sett dem mot Samdoria, i Genova. Det var et storlag, med Buffon i mål, Cannavaro og Masero sentralt i forsvaret, Zambrotta på ene kanten, Neved, del Livio og Camoranesi blant andre på midten, og del Piero og Trezguet blant andre å velge fra på topp. Juventus vant i stor stil, både det året og det forrige, men dessverre stolte de ikke bare på sine sportslige kvaliteter, og sørget også for å skaffe de riktige dommerne til kampene. Dermed endte det med nedrykk og fratatte titler, enda dette var et av de beste Juventus-lagene som har vært i min levetid.

Fra Serie B kom de rett opp igjen, tross at de startet med en haug minuspoeng, men de hadde problemer med å hevde seg mot de andre lagene helt i toppen. Juventus var å finne litt lenger nede på tabellen, og uten å ha de mest lysende stjernene i stallen, lenger. På denne tiden kunne jeg se Juventus-kamper på TV, og knapt kjenne noen av spillerne.

Først da Antonio Conte kom, sesongen 2011-12, ble det fart i sakene. Juventus har hatt noen legendariske trenere, Trappatoni, Cappello og Lippi, særlig den første og den siste gjorde underverker, og hører liksom til i Juventus. Conte har den samme auraen av legende, han var spiller i laget og kaptein på 90-tallet, men ofte skadet, så jeg ikke fikk sett ham. Det var stor skuffelse for meg da Conte reiste igjen, før sesongen 2014-15, etter å ha vunnet Serie A tre ganger på rad. Nåværende trener, Massimiliano Allegri, har ikke hatt like lett for å bli akseptert, og det til tross for at han har vunnet Seria A og den italienske cupen hvert eneste år, i tillegg til å bringe laget til to Champions league finaler. Det er noe med energien til Conte som passer i Juventus, besettelsen etter å vinne, viljen til å jobbe hardt og målrettet og lenge, den er der ikke tilsvarende hos Allegri.

På en måte gjør det tingene desto bedre når Juventus nå igjen har fått opp et nytt storlag, og et lag som ikke bare vinner, men gjør det med klasse. Det er kjent at pengene i internasjonal fotball ikke er i Italia lenger. På 80-tallet og 90-tallet var det Italia som lå foran, og som gjennom sponsorer og rike italienske familier og kreative finansielle løsninger kunne kjøpe alle verdensstjernene, alle de beste spillerne gikk til Italia. Nå er det kunstig rike asiater, arabere, russere og halvrussere, som forer britiske og andre klubber med latterlige summer. Den italienske økonomien sliter, som også den italienske fotballen gjør det. Stjernene forlater Seria A, de drar ikke dit. Det var også derfor Conte offisielt dro fra Juventus. Han følte ikke han hadde midlene til å holde på stjernene, og bringe laget videre.

Allegri har altså bevist det motsatte. Sesongen 2014-15 brakte han laget nær en trippel, bare Champions league manglet, men der ble de i finalen utklasset av Barcelona. Juventus imponerte, de yppet seg jo litt, men det var ingen som var i tvil om at Barcelona var best. Det går ikke an å diskutere mot Neymar, Messi og Suarez. Jeg følte selv det var feig kamp. De spanske topplagene Real Madrid og Barcelona kan jo kjøpe hvem de vil for hva summer som helst. Det er liksom ikke ekte penger, ikke noen ekte konkurranse. Laget til Juventus hadde forsvarsstammen de ennå har i dag, Buffon i mål, Bonucci, Chiellini og Barzagli, midtbanen var Vidal, Pirlo, Pogba og Marchisio, fremme var det først og fremst argentineren Carlos Tevez. Etter finalen forsvant de alle sammen, hele midtbanen og angrepet. Pirlo avsluttet karrieren i USA, Tevez i Argentina, ellers ble stjernene lokket av mer penger andre steder.

Marchisio er ennå i klubben, men har vært lenge skadet, og er ikke sikret plass i førsteelveren.

Så det er ganske imponerende Juventus har bygget opp et nytt lag, med nye spillere. Forsvarsstammen er beholdt, noe av det beste verden har sett, Buffon, Bonucci, Chiellini og Barzagli, de kjenner hverandre ut og inn, og verken Juventus eller Italia slipper inn mål når alle disse spiller sammen. Den beste trioen i internasjonal fotball, er Bonucci, Chiellini og Barzagli kalt. Tøft gjort, når Barcelona ennå har Messi, Suarez og Neymar. På midtbanen har Juventus kjøpt inn Khedira fra Real Madrid og Pjanik fra Roma. Det er solide spillere, men ingen superstjerner. Ellers ville neppe Real Madrid latt Khedira gå. Offensivt har Juventus kjøpt Manzukic fra Bayern München og Paolo Dybala fra Palermo. Dybala ser ut til å gå inn i historien blant eventyrlige Juventus-kjøp, talenter som blir superstjerner, slik som franskmennene Michel Platini på 80-tallet og Zinedine Zidane på 90-tallet. Helt på topp har Juventus kjøpt argentineren Higuain, den eneste de har betalt i overkant mye for, den eneste der Juventus også har disponert liksompenger. Riktignok var det penger de fikk for salget av Pogba til United, verdens dyreste spillerhandel, og riktignok ble Higuain kjøpt fra rivalen Napoli, så prisen ble klart presset opp. Jeg liker ikke sånne handler. Men når han først er på plass, har Higuain levert varene, og scoret mål i bøtter og spann, særlig i Seria A.

Det som kanskje mest av alt er nøkkelen til Juventus’ suksess er sidebackene. De spiller i et spesielt system, tre bak, to defensivt på midten, tre i angrep, og så to på sidene. De to på sidene disponerer virkelig hele linjen, å kalle dem vingbacker er å ta i, for de defensive oppgavene er ikke de viktigste. Midtbanen og midtforsvaret tar seg av det, de to på siden skal frem i angrep og legge innlegg det blir mål av. Juventus har fått tak i to helt fremragende brasilianere til å ta seg av den oppgaven, Alex Sandro på venstresiden, og revitaliserte Dani Alvez på høyre. Dani Alvez kom fra Barcelona nå i år, han var på vei ned, men har særlig i Champions league vært den helt store stjernen. Mot Monaco var han fantastisk, med innlegg, mål, tacklinger og pasninger, antagelig banens beste.

Slik Juventus spiller, er de nesten umulige å score mot. De har fem ballvinnere i midten og midtforsvaret, blant de beste i verden i dette, Pjanic, Khedira, Bonucci, Chiellini og Barzagli, det er så godt som umulig å komme gjennom i midten. Laget er også gjennomdisiplinert, spillerne er nesten alltid på riktig plass, taper nesten aldri ballen i farlige posisjoner, slik særlig Pogba hadde en tendens til å gjøre. Når Juventus vinner ballen, går det lynraskt fremover. Enten ut på siden, til Alex Sandro eller Dani Alves, eller inn i midten der særlig Paolo Dybala kan utføre magi. På topp er Hidugain alltid klar til å putte. Han kan også få ballen og gjøre ting selv, stor og sterk og rask som han er.

Mot Roma sist søndag hvilte Juventus en rekke spillere. I forsvaret var bare Bonucci på plass, Alex Sandro var trukket ned på backen, laget spilte en slags 4-4-2, eller 4 – 3- 3. Stjerner som Barzagli, Chiellini, Dani Alvez, Alex Sandro og Dybala hvilte, også Marchisio var på benken. Midtbanen besto av Pjanic, Lemina og Sturaro, i forsvaret hadde Lichtsteiner og Assamoah backene, Benatia var i midtforsvaret med Bonucci. Det er ganske voldsomt å stille med et sånt lag, på bortebane mot laget som er nummer to på tabellen, og ennå en teoretisk utfordrer til seriemesterskapet. Juventus ble da også presset bakpå etter hvert, og da førstelagsspillerne begynte å komme innpå mot slutten, Dani Alvez, Marchisio og Dybala, så var det for sent. De kunne ikke snu spillet. Juvetnus tapte 3 – 1.

Årsaken til at Juventus stilte med dette B-pregede laget, var at onsdag var det finale i den italienske cupen. For å oppnå den magiske trippelen, så må denne finalen vinnes. Juventus kunne også som første lag i historien vinne den italienske cupen tre ganger på rad. At de har vunnet serien de samme årene, øker prestasjonen. Når Juventus bare trenger ett poeng på sine to siste kamper for å vinne serien, er det kalkulert gambling fra Alegris side. Italienerne vet som regel hva de gjør. Det er ikke tilfeldig at de trer frem som den store managernasjonen, med topptrenere i de fleste av toppligaene i verden, og titler overalt.

Mot Lazio var superfemmeren i forsvaret igjen på plass, Bonucci, Chiellini og Barzagli, i midten, Dani Alves og Alex Sandro på kanten. Pjanik var suspendert, Khedira er ennå skadet, så Marchisio og Rincoln tok seg av midtbanen. Fremme var det Dybala, Mandzukic og Higuain. Eneste som manglet i startelveren var Buffon, det ser ut til å være kontraktfestet eller gentlemens avtalt at brasilianeren Neto står i mål i cupen. Og med et slikt lag var Juventus for sterke. Kanskje kunne man se antydning til at båndet mellom forsvaret og keeper ikke var så sterkt, når det var Neto og ikke Buffon som stod i mål, en anelse usikkerhet var å spore, men ikke nok til at det ble mål av det. Når Juventus setter opp førstelaget sitt, er de virkelig vanskelige å score på. Og vingbackene eller vingene dominerte kampen. Dani Alves var på ny fantastisk, virkelig en mann for de store anledninger (30 finaler har han spilt, 25 har han vunnet, i følge Gazzetta dello sport, som har telt), med et flott mål og en vaskeekte tunnell. Begge målene kom etter innlegg fra den andre backen, Alex Sandro.

Nå på søndag kan Juventus sikre seriemesterskapet med seier på hjemmebane mot nedrykningstruede Crotone. Det er ikke gitt på forhånd, Crotone er det store formlaget i italiensk fotball, og topper tabellen for de siste sju kampene, mens Juventus der er mer av en middelhavsfarer, etter de begynte å hvile spillere for andre viktige oppgaver. Var jeg Allegri, ville jeg ikke gamblet mer, men satt opp førstelaget, og sørge for å få scudettoen sikret før siste kamp. Så kan heller B-laget prøve seg til slutt. Champions league finalen er ikke før 3. juni. Det er god tid til å hvile, fra søndag til da.

Og jeg, som disse dagene i mai har veldig mye annet å gjøre, i tillegg til den viktige oppgaven å være ute på terrassen og nyte vårdagene, jeg må rett og slett benke meg til et sted der jeg får sett kampen. Jeg er på ny bitt av basillen, jeg er smittet av Juventus.

Reklamer

Sergej Karjakin verdensmester i lynsjakk!

Det er kjekt å være multikulturell familie med kone fra Kiev nå. Verdensmesteren i klassisk langsjakk er norsk (Magnus Carlsen), verdensmesteren i hurtigsjakk er ukrainsk (Vassilij Ivantsjuk) og verdensmesteren i lynsjakk er russisk (Sergej Karjakin). Til overmål ble alle førsteplassene delt, vinnerne og andreplassene hadde like mange poeng, og det var tie break som avgjorde. De delte plassene var russere og nordmenn det også, skikkelig fine greier, med andre ord!

Jeg fulgte meg på lynsjakken også, slik jeg hadde fulgt med på hurtigsjakken. Vi skulle egentlig ut og handle, men slik gikk det ikke. I går fant vi litt tid for en rask tur til Mega, for å handle dagligvarer, i dag var vi en kort tur ute med Irina. Ellers satt vi – eller i alle fall jeg – nokså klistret til skjermen.

Den største overraskelsen i turneringen var kanskje da min kone Olia etter å ha sett russeren Dubov spille mot Carlsen slo fast at han ville bli nummer tre, og ville sette 50 kroner på det. Vi veddet, selv om jeg hadde mine kvaler på å vedde med jevne odds på noe som var så usannsynlig. Jeg følger ganske godt med på sjakk, Dubov hadde jeg ikke hørt om. Og at han skulle bli akkurt nummer tre? Ikke bedre enn nummer 10, sa jeg.

Han ble nummer tre.

Men den store spenningen gjennom hele turneringen var den nye kapptevlingen mellom Karjakin og Carlsen. Karjakin kom veldig bra ut, etter å ha gjort det dårlig i hurtigsjakken, og også Carlsen startet med strake, overbevisende seire, og en solid remis med svart mot den sterke cubaneren Dominguez. Allerede i runde 5 møttes de to, Carlsen og Karjakin, Carlsen med hvit, og vi fikk se en av de største tabbene Carlsen har gjort. Her skulle jeg nesten ha klart å lime inn brettet, jeg vet det er mulig og ikke så vanskelig, men jeg må nøye meg med ordene, som vanlig. Carlsen spiller e3 (etter å ha tenkt i 49 sekunder), og overser en helt elementær springergaffel mot dronning og tårn, slike som ikke engang hører hjemme på mitt nivå. Ganske utrolig, egentlig, og Carlsen kjemper resten av partiet med tårn mot dronning. Det er ikke så lett å konvertere som det høres ut, og Karjakin hadde en del problemer og brukte lang tid, men det er ikke så lett uten supercomputer til hjelp å se hva han skulle gjort annerledes. Også supercomputeren ville brukt tiden.

Med i historien til dette partiet hører også at Carlsen kunne krevd remis etter tre like stillinger etter trekk 79, 81 og 83, men sånt er veldig, veldig vanskelig å få med seg i lynsjakk. I stedet kunne det se ut til at han prøvde seg på å få til en tvunget remis da han endelig stod i ferd med å tape. Det var ikke så lett å skjønne hva han egentlig håpet på, om det var 50 trekk, eller hva, men overdommeren kom bort til brettet, og Karjakin smilte, mens dette ble klart at seieren var grei. Karjakin hadde vunnet, og Carlsen var på ny forbannet.

For Karjakin fulgte nå et litt roligere tempo, med først en grei seier med hvit mot egypteren Adly, så tre remiser mot sterke spillere, før han avsluttet første dag med to seire og en ny remis. En av seirene var med svart mot Nepomniasjtsji, en spiller Carlsen ikke møtte, og som er med og forklarer at han hadde dårligere rating på motstanderne, remisen var mot franskmannen Vachier-Lagrave. Carlsen, derimot, fikk straks opp dampen igjen, og tok 6,5 poeng på de syv neste rundene.

Men tapet for Karjakin tidlig i turneringen skulle altså bli avgjørende. Carlsen hadde lettere motstand. Det er bare å se på listene, her er de for Karjakin, her for Carlsen. Mens Karjakin slet mot supersterke Vachier-Lagrave, vant Carlsen lett mot Vålerenga-spilleren Mario Bosiocic. Til vanlig å finne i norsk lagsjakk. Begge stod de imidlertid med 10 poeng, gjennomsnittsratingen på Karjakins motstand så langt var 2740, for Carlsen bare 2706. Det skulle noe til å ta igjen det.

Så Carlsen måtte vinne på poeng. Og gikk hardt ut for å sørge for det. Franskmannen Vachier-Lagrave ble nedlagt, med de svarte brikkene, veldig sterkt, mens Karjakin ikke klarte bedre enn remis mot den sterke og uberegnelige landsmannen, Morozevich. Heller ikke mot cubaneren Dominguez fikk Karjakin mer enn remis, slik Carlsen heller ikke hadde fått, og Carlsen spilte samtidig remis mot amerikaneren Nakamura. NRK snakker Nakamura vel mye opp, for øvrig, han har ikke de resultatene de tilskriver ham, det er ikke de beste av de beste som møtes, når Carlsen møter Nakamura.

I femtende runde feiget Carlsen ut med remis, med hvit, mot Grischuk. Det kan ikke tyde på annet enn at Carlsen regnet med Karjakin ville falle av, at han ikke ville holde inn med tilstrekkelige seire og remis. I første omgang kunne det se ut til å være riktig vurdert, da Karjakin tapte, dramatisk, mot nevnte Nakamura. Etter å ha vært under press, kom Karjakin ovenpå, og endte med dronning mot løper og springer. Men Karjakin satte nesten øyeblikkelig bort dronningen i en springergaffel, og betalte dermed litt tilbake for to litt heldige springergafler han selv hadde hatt mot Carlsen og Morozevich (Karjakin stod til kliss tap, men fikk inn en gaffel som vant rent tårn, og partiet endte remis).

Alt så nå meget lyst ut for Carlsen. Men motstander i det neste partiet var den gamle nemesis, Vassilij Ivantsjuk, den eksentriske og herlige ukraineren. Han begynner å få et tak på Carlsen nå, med flere seire på rad, og Carlsen innrømmet også etter partiet at han synes det er vanskelig å spille mot ham. Det er ganske tydelig. Carlsen spilte et bra parti, fikk press, men ble til slutt utspilt likevel. Karjakin vant samtidig et skarpt parti mot villmannen Sjakhrijar Mamedjarov, et parti så vilt at det bare er å håpe store deler var avanserte åpningsforberedelser. Det er også sterkt gjort av Karjakin å vinne i en av Mamedjarovs stillingstyper. Karjakin er ikke bare en posisjonell forsvarspiller, slik han er blitt profilert i Norge, særlig i forbindelse med VM-matchen i New York.

Så møtte Karjakin Ivantsjuk og Carlsen Radjabov. Ivantsjuk og Karjakin var en stund fra samme land, det tok lang tid før Karjakin klarte å vinne over ham, men nå er det Karjakin som vinner nesten hver gang. Tilsvarende pleier Carlsen få det veldig godt til mot Radjabov, etter at de to var jevnere før. Deretter møtte Carlsen georgieren Jobava og Karjakin ukraineren Korobov, begge med svart, og begge mot spillere som liker at det går vilt for seg. Jobaba virket på meg til å spille litt retningsløst, uten at jeg med min rating er kvalifisert til å si noe slikt, men han fikk inn en kombinasjon og fikk en overlegent vunnet stilling. Han hadde over ett minutt igjen på klokken, og ingen grunn til å spille så fort at han satte stillingen bort med en klassisk tabbe: pass på at motstanderens bonde ikke når forvandlingsfeltet med sjakk! Det er ganske elementært, Jobava kunne lett unngått det med å spille Kc3 og true tårnet på b2, og det sies at han mellom denne runden og den neste gikk rundt i spillelokalet og spurte alle hvorfor i all verden han ikke hadde spilt dette trekket. Partiet mellom Karjakin og Korobov endte remis, og Carlsen var igjen i tet.

Nå begynte det å dra seg skikkelig til, og nå fulgte runden jeg ikke fikk sett direkte. I matpausen for spillerne gikk jeg ut med lille Irina og kona, og var litt på lekeplassen. Dermed fikk jeg ikke sett Carlsen Onistjsuk og Karjakin Leko før etterpå. Begge var gnistrende angrepspartier, Carlsens bare å rulle over motstanderen som en dampveivals, Karjakin med en flott kombinasjon der han ofret tårn, og så fikk inn et mattangrep. Selv skrøt Karjakin av dette partiet etterpå, og spesielt denne kombinasjonen. Han var godt fornøyd med den.

Runde 20 var partiet med den store drammatikken. Carlsen møter inderen Anand med hvit, Karjakin polakken Wojaszek. Wojaszek er for øvrig sekundanden til Anand, og har vært det i en årrekke. I dette partiet spiller imidlertid sekundanten bedre enn mesteren. Anand setter bort stillingen sin nesten med en gang, og gir opp etter 24 trekk. Han kunne godt gitt opp etter 17. Wojaszek, derimot, utspiller Karjakin som er nødt til å spille på gevinst, og ta sjanser. Magnus Carlsen står og ser at stillingen for Wojaszek er umulig å tape, og Carlsen trenger bare remis for å full kontroll på tittelen. Da kan han selv sikre med remis i siste runde. Partiet mellom Wojaszek og Karjakin utvikler seg imidlertid til et villmarksslagsmål, med store feil på begge sider, typisk lynsjakk. Wojaszek har mange enkle seire underveis, mange måter å gjøre det på, men med sekunder på klokken og stort press er det ikke så lett, og når han ikke selv heller var fornøyd med remis, endte det til slutt med seier til Karjakin da Wojaszek valgte feil metode å komme seg unna en evig sjakk.

Carlsen kom seg aldri av sjokket. Virkelig aldri. Han var en skam på seg selv resten av kvelden. Mot solide Peter Leko med svart kom han aldri egentlig i gang, fikk aldri noen sjanser, og virket vel ikke til å ha fått forrige runde ut av hodet. Karjakin hadde samtidig hvit mot georgieren Jobava, som Carlsen også hadde spilt mot, og som aldri går for remis. Med svart forsøkte han en usunn gambit, d5 i russisk (jeg har aldri før sette dette i mitt liv, sa Karjakin etterpå. Det er sjelden på dette nivået, der alle åpningsvarianter er så utstudert og utspilt, et nytt valg i trekk tre. Karjakin fikk en grei stilling med et visst press, gode sjanser for å vinne, da Jobava gav bort enhver sjanse for motspill da han slo bort springeren på e2, for å få en springergaffel på f4. Selv jeg hadde nok fått med meg at jeg må sjakke først. Når Karjakin gjorde det stod han tårn med springer over i en stilling som var svært, svært lett å spille, svært, svært lett å vinne. Ingen nerver kunne ødelegge dette.

Karjakin var en fortjent verdensmester i lynsjakk. Og Carlsen utmerket seg ved å forsøke å være den dårligste taperen verden har sett. Det var ganske skammelig, all den tid Karjakin var voksen og gratulerte Carlsen med seieren og unnet ham den, da rollene var byttet om i kampen om den egentlige – og viktige – VM-tittelen. Noen prøvde seg med at «det er kjekt Carlsen blir sur over sølv», og «dette viser ambisjonsnivået», men den må de lenger ut på landet med. Carlsen klarte ikke å legge bånd på seg, og snakket først nedsettende om en kollega, nevnte Wojaszek, som «helt sykt» hadde «satt bort alt» når «jeg bare trengte et jævla halvpoeng». Det er mer egosentrisk enn vi liker det, Mr. Carlsen. Det finnes andre i verden enn deg.

Verre ble det da Carlsen ikke engang holdt ut å bli værende på seierspallen til seremonien med premieutdelingen var ferdig. Synlig misfornøyd, og med stygge grimaser, slo han til slutt ut med hånden, og forlot hele greiene. Han aksepterte rett og slett ikke nederlaget. Kunne ikke godta at andre stod mer i rampelyset enn han. Kunne ikke unne andre seieren. Bildene har gått sin seiersgang på sosiale medier. Carlsen skal være litt forsiktig. Det er ikke sikkert resten av verden vil være så tilgivende mot ham, som vi vil være her oppe hos oss. Som en del andre stygge eksempler seg han ikke helt ut til å takle superstjernestatusen. Den er en gave og en forbannelse. Akkurat nå ser det ut som Carlsen sliter mer med forbannelsen, enn han gleder seg over gaven.

For oss i vårt hjem var det imidlertid veldig kjekt hele greiene. Vi holder med Norge, Ukraina og Russland, og har gjort det veldig, veldig bra dette sjakkåret. De russiske og ukrainske sjakkspillerne er mer likendes karer, synes vi, rolige og reflekterte, passe eksentriske, og uten PR-rådgivere opptatt av å fremstille dem på en spesiell måte, uten at oppførselen og kommentarene ser ut til å være merkevarebygging. De er rene og ærlige, snakker om sjakk, og elsker sjakk.

Carlsen hadde også en egen lounge dette VM. Selv Kasparov hadde ikke det. Det er virkelig en stor fordel, et eget, stille rom å sjekke varianter på PC og snakke med sekundanter og rådgivere på Skype. Han begynner vel å ligne litt på en Ikaros. Det er best han snur og flyr vekk fra solen, før han får svidd vingene sine og faller. Kanskje var det greit han ikke vant denne gangen. Han trenger tydeligvis å komme seg ned på jorden igjen.

Da setter jeg nok mer pris på Ivantsjuk, som i seiersintervjuet vektla at «I was completly lucky» og heller ville snakke om sin nye lidenskap, «dam», enn om sjakk og seieren. Og jeg likte mye bedre taperen Sergej Karjakin i VM-matchen i New York, som begynte pressekonferansen med å gratulere Magnus med dagen. Slik skal det gjøres.

VM i hurtigsjakk i Doha

Det er kjekt disse dagene å ta litt pause fra verdens nyheter, og heller drukne seg i sjakken og nyhetene derfra. Det er en altoppslukende hobby, man blir aldri ferdig med å lese alt og spille igjennom alle partiene. NRK har maratonsendinger med hele turneringen, mandag og onsdag fulgte jeg med på dem, og tirsdag satt jeg hjemme og fulgte med på litt forskjellige livesendinger. For mitt vedkommende ble det den kjekkeste vinneren av dem alle, jeg digger simpelthen Ivanchuk, han er noe helt, helt for seg selv.

Jeg kan begynne med å si litt om ham, og hvorfor jeg er så fascinert. Jeg har en dragning mot folk som er sine ting fullt og helt, som ikke gjør ting for å oppnå noe, men som finner verdien i tingene selv. Sånn har jeg problemer med PR-agenter og markedsføring, og moderne journalistikk, der man sier og gjør ting for å få oppmerksomhet, bli lest eller selge et produkt. Jeg kan ikke stole på dem. For Ivanchuk er det ingen slike problemer. Han er helt uinteressert i alt som ikke har med sjakk å gjøre, vil aldri si ting for å forsøke å gjøre seg selv mer populær, man kan stole fullt og helt på at fra ham får man ærlige svar. Eller svar som er taktiske, for å øke sjansene hans videre i turneringen og i andre turneringer, for ikke å gi fra seg hemmeligheter og innsikt konkurrentene kan ha nytte av. Hvert intervju av ham er ubetalelig. NRKs journalist, Ole Rolfsrud, kjenner ham ikke, og får ikke ut det beste. Sjekk heller Peter Doggers, på arrangørens sider og på chess.com.

Mandag reiste Irina og jeg til mor for å se, og for å spise opp rester etter julemiddag. Etter flere formelle dager, med mange gjester og fin pynt, var det fint å være litt nedpå, og ikke være så nøye på tiden og at alt var på stell. Vår familie og slekt er jo ganske avslappet, generelt, så det helt store stresset vil det aldri bli, og ingen bryr seg stort om noe går litt feil, men vi er jo veldig mange, så det blir lett litt mye når alle er invitert. Uansett, Irina og jeg kom, jeg satte meg til med god kaffe fra kaffemaskinen mor fikk fra oss barna til jul, og middagen kom på bordet sånn litt etter hvert.

NRK følger stort sett bare Magnus Carlsen, og litt de andre norske. Sendingen er laget for å nå bredt, for meg som er en grei hobbyspiller er det bedre med de russiske og internasjonale sendingene, der kommentatorene forventer at seerne kan litt, og ikke bruker tid på det aller mest elementære, og kommer seg til det som er interessant og viktig. Men sendingene til NRK er populære, og det er veldig kjekt sjakk får denne interessen det har fått. Til det er det å takke Magnus Carlsen og NRK, de må bare holde frem som de gjør!

Starten for Carlsen ble litt halvveis, med bare et halvt poeng på de to første rundene, og selv det halve poenget skulle han ikke hatt. Magnus Carlsen har noen demoner i seg, han er sin egen verste fiende, og sliter med at han kan bli for overmodig eller uinteressert mot svakere spillere. Han tar dem liksom ikke helt alvorlig, selvtilliten er for grandios. Det er veldig vanskelig å få gjort noe med, for nettopp denne selvtilliten er jo med på å gjøre at han er villig til å spille på mot hvem som helst, i svært jevne stillinger, og male motstanderen sammen, presse ham til å gjøre feil. Selvtilliten gjør også at han tar den risikoen han gjør, går inn i uklare stillinger, unngår remis, og får mange seiere.

Men det slår tilbake noen ganger. Og Carlsen har nok nå i sin historie litt for mange negative opplevelser som plager ham, litt mange «skal dette skje igjen»? Han er ikke alene om det, i sjakkverdenen. Vinneren Ivanchuk er notorisk for disse nervesammenbruddene sine, og russeren Nepomniatsji, som ledet klart to runder før slutt, fikk fjoråret opp igjen, da han også ledet klart, men knakk sammen.

Carlen har imidlertid egenskapen at han er i stand til å ta seg sammen. Han blir ganske forbannet, og er i stand til å bruke dette til noe positivt. De tre siste partiene første dagen vant han greit, de var alle skikkelige spilt. Irina og jeg fikk også en veldig god middag, svinesteik med surkål, og forlot mor veldig godt fornøyd. Han som ledet etter første dag, ukraineren Korobov, kjenner vi litt fra før, og liker godt. Vi som er både norske og ukrainske og russiske har det bra når det blir spilt sjakk. Det er veldig ofte en av oss som vinner!

Jeg må vel her også kommentere noe ekspertkommentator Atle Grønn så på sendingen til NRK. Det var ukraineren Korobov som hadde slått russeren Grischuk i fjerde runde, tror jeg det var, og Grønn mente det var litt ekstra spenning i det partiet, at det er litt gnisninger mellom ukrainerne og Grischuk. Vi er godt vant med at norske og vestlige medier fremstiller konfliktene og krisene i Ukraina på en måte vi ikke kan kjenne oss igjen i, men Grønn er professor i russisk og skal vite hva han snakker om. Han sa årsaken var at Grischuk var kjæreste med en ukrainsk sjakkspiller som ble russisk statsborger, og at dette er ganske kontroversielt. Sjakkspilleren var den beste kvinnelige spilleren i Ukraina, det må være Katarina Lagno. Grønn er sikkert mer infomert i sjakkverdenen enn vi er, men vi synes dette høres rart ut. Kona fra Kiev sier også Grischuk er ukrainer, navnet hans er i alle fall ukrainsk, og hun har større problemer med at Lagno først var gift med en franskmann. Hva var vel det for noe? Det hadde vært artig å vite mer hva dette går i, og hva Grønn baserer uttalelsene sine på, han må ha noe konkret han må vite. Mitt generelle inntrykk er at ukrainere og russere flest ennå er veldig gode venner, og at vi i vest og ellers i verden skulle jobbe for at de skal forbli det.

Anyway, på dag to i turneringen hadde jeg min første hjemmedag i julen. Det betydde også at jeg måtte rutinemessig ut med lille Irina. Til min store skrekk skjedde det akkurat i runden da Carlsen møtte Ivanchuk, og armeneren Aronian møtte Grischuk. Det er kjempeparti alt sammen, og veldig fine folk, skikkelig spennende typer. For første gang satte jeg på mobilnettverk 4G for å følge med, mens Irina lekte i lekeapparatene i skolen like ved der vi bor. Ivanchuk spilte et kjempeparti, feide rett og slett Magnus Carlsen av banen, Carlsen kom seg aldri egentlig ut av åpningen. Ivanchuk bagatelliserte siden prestasjonen, og sa Carlsens problemer skyltes nettopp feil i starten, og at det da ikke er så vanskelig å få det til å se flott ut. Kanskje det, en prestasjon var det i alle fall, og det er nesten merkelig å se hvordan Ivanchuk etter først å ha fått overtaket holder alle ting under kontroll, og ikke gir Carlsen noen sjanser til å komme inn i spillet igjen.

Resten av dag to spiller Carlsen seg opp, to seire og en remis, mot Aronian, og en seirene var med svart mot Grischuk. Det er imponerende. Ivanchuk avsluttet også sterkt, og fikk til og med inn en seier med svart mot aserbaijaneren Mamedjarov, og ledet med ti poeng da dagen var slutt.

På  dag tre, i går, reiste vi på ny til mor for å se. Denne dagen stod kalkunbryst med kremet appelsinsaus på menyen, slett ikke, slett ikke verst, og det var på ny rolig og avslappet. Mor var på jobb da vi kom, og fikk løpeturen sin etterpå. Lille Irina tuslet rundt og lekte med togbaner og byggeklosser og kjøleskapmagneter, og fikk se litt film på Netflix og YouTube sammen med far, når hun ville.

Første parti til Magnus Carlsen ble spektakulært mot ukraineren Korobov. Korobov kom helt elendig ut av åpningen, og mistet en bonde og hadde problemer alle veier, men Carlsen ble angrepet av sine indre demoner og ville avslutte spektakulært. Da Korobov fant et ikke altfor avansert forsvar mot Carlsens veldig konkrete angrep, var det plutselig Carlsen som stod uten sjanser. Man kan se på Korobov at han har ikke noen problemer med nervene i slike parti, han er vant til at det er komplisert og taktisk, og de få problemene Carlsen kunne stelle i stand var ingenting for ham. Carlsen var rasende etter dette partiet, med god grunn, mens Korobov kom med avsløringer det ikke er så vanlig at spillerne sier offentlig: Når Carlsen spiller mot de beste, spiller han svært sterkt, når han spiller mot amatører, som jeg, vil han gjøre det for spektakulært. Et eller annet sånn, var det han sa, og det var etter mitt syn helt treffende og riktig. Korobov utnyttet rett og slett Carlsens svakhet, Carlsen hadde ikke tålmodighet til å male Korobov i stykker, slik han ville gjort mot de beste, slik som Grischuk, Aronian, Karjakin og de andre.

Nå var Carlsen nødt til å vinne de fire siste partiene, og det gjorde han sannelig min hatt også. Han er svært god til å ta seg sammen, og nå var det mentale helt ordentlig. Han spilte tålmodig, sakte, og bygget opp presset slik han gjør på sitt beste, og avsluttet med imporende seire med svart mot Nepomniatsji og hvit mot Mamedjarov. Det var imidlertid ikke nok til å vinne, tapene tidlig i turneringen kostet for dyrt, og Carlsen møtte for få av de beste til å hevde seg i kvalitetsberegningen som gjaldt i turneringen. Den gikk ut på å legge sammen ratingen til motstanderene, noe en ren og prinsippfast som jeg synes er veldig merkelig, jeg synes ikke hva man har gjort tidligere skal telle i turneringen man spiller nå. Da jeg selv var aktiv gjaldt kvalitetsberegningen prestasjonen i turneringen, sammenlagtpoengene til de spillerne man møtte, for meg en opplagt bedre måte å gjøre det på. Carlsen ville imidlertid ha tapt uansett.

Men han fikk 11 poeng. Det samme gjorde Ivanchuk, og Grischuk. Da er det egentlig ikke noe som skiller dem, de er like gode og kan kalles mestere alle sammen. Forhåpentligvis blir premiepotten delt, slik den blir i klubbturneringer, når poengsummen er lik, og det er kvaliteten som skiller. Tanken er at det var lettere for Carlsen å få poengene han fikk, enn det var for Ivanchuk og Grischuk. De møtte bedre motstand. Og det er jo helt riktig. Bare at for Carlsen er bedre motstand en fordel, fordi han spiller bedre mot de beste.

I dag og i morgen er det lynsjakk. Det kommer til å legge beslag på store deler av dagen min. Men alt med måte, jeg har en juleferie og en familie også å ta vare på. Så vi får høre med kona hva hun vil, kanskje blir det handel eller andre ting. Det er litt vanskelig å følge med på lynsjakk når det går så fort, og er så mange parti. Jeg er interessert i flere enn Carlsen. Alle norske, ukrainere og russere er våre, i likhet med skandinaver og folk fra de tidlige sovjetrepublikkene, vi liker godt de sterke spillerne fra Armenia og Aserbaijan, for eksempel. Merk at tidligere turneringer er det forskjellige som hevder seg i hurtigsjakken og lynsjakken. Jeg har to på at de tre øverste vil gjøre det bra igjen, men fra 4 til 10 er det mange som vil skiftes ut. Mange svært sterke spillere var usynlige på toppbordene i hurtigsjakken. Det er ikke sikkert de vil være det nå som det er lyn. Det blir spennende å se!

Oppsummering av matchen Karjakin – Carlsen

Så er det klart at tittelkampen i sjakk mellom Sergej Karjakin og Magnus Carlsen går til omspill. Magnus Carlsen dominerte de fire første partiene, men så overtok Karjakin mer og mer etter hvert som Carlsen begynte å spille nesten litt ukonsentrert. I flere av partiene kommer det merkelige feil fra Carlsen, som det ubegripelige Kg2 i parti fem, og nonchelante Tc8 i parti sju. Begge trekkene forandret vurderingen av stillingen, om det var Carlsen som gav seg en fordel, eller Karjakin som fikk den. I parti 8 gikk det ikke lenger. Carlsen spilte som om han måtte gå all in allerede, og slapp ikke unna denne gangen. Karjakin vant, overbevisende. I parti 9 fikk Karjakin på ny stor fordel, og kom svært nær seier, men så greide Carlsen å slå tilbake i parti 10. Det var det første partiet Karjakin viste han kjente presset, og brukte lang tid på hvert trekk. Partiene 11 og 12 var forsiktige.

Den psykologiske fordelen i matchen har svingt enormt. Karjakin sa på en av pressekonferansene at dette er 80 % psykologi, 20 % sjakk. Etter å ha vunnet parti 8 og vært nær i parti 9, han Carlsen virkelig i tauene, og var ikke seg selv i pressekonferansene heller. Karjakin, derimot, virket profesjonell til fingerspissene. Fullt fokusert, både i partiene og pressekonferansene, og lojal til strategien han og teamet er blitt enige om. Han er mennekelig, sjarmerende, smiler og ler, men har også litt av denne gamle Sovjetmaskinen, med idrettsutøvere ufølsomme for press og nerver. Det var til parti 10. Da var det plutselig han som virket litt ute. I neste parti fikk også Carlsen litt press, nå med svart, og virket å gå inn i siste parti med klart psykologisk overtak. Men nå var det Carlsen som feiget ut, og knapt nok prøvde.

Som TV-underholdning i Norge har matchen vært en stor suksess. Hundrtusenvis av TV-seere benker seg foran TV-en gjennom kvelden og deler av natten, for å få med seg trekkene og kommentarene. Sjakken er nesten blitt en folkesport. Torstein Bae er passe tørr og både saklig og humoristisk i kommentarene, og gjør at folk på alle nivåer i sjakk klarer å følge med. I New York er Ole Rolfsrud og intervjuer managere og publikum på stedet. De får godt frem fellesskapet i sjakken, og nervene og dramaet mens man venter på neste trekk, og analyserer mulighetene.

Jeg er også veldig glad for at Sergej Karjakin og hans har gjort det så bra. Helt borte er alt snakk om at de er sponset av Kremlin, og at den politiske spenningen ligger som et bakteppe for matchen, og at det er lille Carlsen og Norge mot gigantiske Russland. Det er to unge gutter, unge menn, kjekke idrettsutøvere, som brenner for sporten sin, og føler seg litt beklemt i rampelyset. Karjakin har fått sympati for sin menneskelige opptreden, alltid høflig og korrekt, og med litt vanskeligheter med å få sagt det han vil, særlig på engelsk. Også etter å ha tapt stilte han opp både til intervju og pressekonferanse, uklanderlig i både oppførsel og i svarene, tross noen litt vel spesiell spørsmål (Why are you not disappointed? – Because I concentrate about chess, not stupid questions, sagt med et smil, tross tapet).

Manageren til Karjakin, Kyrillos Zangalis, har tatt Norge med storm. Det er sjelden vi ser så ærlige, så lite medieskolerte folk, med en veldig iver, og en engelsk som ikke alltid er helt på topp. På et øyeblikk ble Facebook-kontoen hans oversvømmet med vennespørsler, og som den gode russer han er svate han ja på alle sammen, inntil det var fullt, og Facebook ikke godtok flere. Og han inviterte alle sammen til Moskva, bo hos ham i hans leilighet. Han planlegger også å reise til Norge, besøke oss. Kjærligheten er gjensidig.

Jeg er veldig glad sjakken sånn er brukt som et fredsprosjekt og forståelse over landegrensene. Veldig fintfølende trakk også Magnus Carlsen seg i den siste pressekonferansen, fra å snakke om problemene nylig avdøde Taimanov hadde med det sovjetiske systemet. Det er ingen vits å fyre opp stemningen, det kommer ikke noe godt av det. Sjakk og sport skal være forbrødring, og i det er det grunn til å være fornøyd med også den jobben vi i Norge har gjort. Vi har vist oss fra vår beste side, synes jeg, åpne og inkluderende, og har tatt til oss også Karjakin og teamet hans i fellesskapet. Vi holder med Magnus, men håper på a good fight og en verdig vinner, for enda en gang å sitere pappa Carlsen og den gamle bloggen hans.

Tittelkamp i sjakk – Magnus Carlsen vs. Sergej Karjakin

I dag klokken 2000 norsk tid begynner tittelkampen i sjakk mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin. Det er de yngste spillerne som noensinne har deltatt i en tittelkamp. Begge er i midten av 20-årene, og begge ble stormestere mens de ennå var barn. Det er den nye generasjon som møtes, spillere født etter 1990.

Sergej Karjakin ble født på Krim, i det som den gang var Sovjetunionen, siden ble Ukraina, og nå er annektert av Russland. Han har russiske foreldre, er av russisk familie, og ble russisk statsborger i 2009, lenge før dagens konflikt. Han bor i Moskva, hvor han er gift med Galija Kamalova, tidligere var han gift med Katarina Dolzjnikova. Begge disse to er kvinnelige mesterspillere i sjakk. Med Kamalova har han et barn, født sent i 2015.

Karjakin er aktiv på sosiale medier, hvor han legger ut gutteaktige bilder og kommentarer. Han bruker mye smilefjes og såkalte emojis, sparer ikke på dem,  og han fotograferer gjerne venner og mat og sosiale settinger med tommelopp og muskler og glede. Ganske som folk flest, med andre ord. De få gangene han har postet noe politisk, er unntak, men får veldig mye oppmerksomhet. Det gir et ufortjent dårlig inntrykk av ham, klart medieskapt, og villet av de som vil ham og landet hans vondt. Det er disse, som godt kjente og atskillig mer kontroversielle Gary Kasparov, som deler og sprer disse hans.

Som profilert person i en betent politisk situasjon skulle kanskje Karjakin vite bedre. Kanskje føler han seg meningsberettighet om Krim, siden han nå en gang er derfra, men han skulle kanskje vite at dette ville bli brukt mot ham, og kunne bringe ham opp i problemer. Som det utvilsomt har gjort. Russiske sjakkspillere og andre som har holdt kjeft, har sluppet lettere fra det. For meg illustrerer kvalifiserer disse tingene han legger ut opp under hans gutteaktige stil, der han poster i vei uten å tenke for mye på konsekvensene.

Det er også slik at Karjakin har lært. Bare sjekk de åpne kontoene hans, det er langt mellom politikken, og de meldingene som kan være politiske kommer gjerne med et forbehold. På meg virker Karjakin til å være en skikkelig jovial, alright type, med ønske om å bli akseptert og at folk skal synes han er ok. Han er åpen og hyggelig mot alle, ler mye, særlig av andres vitser, og er meg bekjent ikke i konflikt eller dårlig stemning med noen i verdenseliten. Min kone og jeg fikk postkort av ham da han var på bryllupsreise i de forente arabiske emirater, var det vel, etter bryllupet med Kamalova. Også postkortet var enkelt og greit: Best wishes! Sergej Karjakin.

I Norge har Karjakin utmerket seg ved å vinne Norway chess to ganger. Så ble han ikke invitert, i det som vanskelig kan tolkes som annet enn et politisk spill. Karjakin tolket det i hvert fall slik selv, eller insinuerte det, «folk må selv avgjøre», skrev han. Den gang, i 2015, var forholdet melom Russland og resten av verden veldig betent. Og sentrale folk i sjakkverdenen har vel fyrt opp stemningen atskillig mer enn Karjakin har gjort, det kom godt synlig til overflaten under olympiaden i Tromsø i 2014.

I år var Karjakin på ny invitert, heldigvis, men takket nei etter først å ha takket ja. Det ble det først litt murring over, men det la seg fort. Begge parter har fordel av et godt samarbeid, og nå har de takket nei til hverandre en gang hver. Karjakin hadde også en ganske god grunn til å trekke seg. Han gjorde det etter å ha vunnet kandidatturneringen. Etter utladningen med å vinne den er det mulig å skjønne Karjakin ville ha en pause, og i hvert fall at han ikke ønsket å møte Magnus Carlsen igjen straks.

Opp gjennom årene har Magnus Carlsen hatt et godt tak på Karjakin, som han har hatt et godt tak på de fleste spillerne i verdenseliten. Så vidt jeg vet har han positiv score mot alle (med unntak av Anish Giri), og overveldende positiv score mot mange (som amerikaneren Hikaru Nakamura). Under normale forhold skal Carlsen vinne. Men i kandidatturneringen var Karjakin fryktinngytende, ikke minst sånn som han holdt nervene under kontroll, og spilte de beste trekkene i alle typer posisjoner, også når han var under sterkt press. Samtlige av de andre deltakerne i turneringen hadde øyeblikk der de brøt sammen, og spilte langt under sin normale spillstyrke. Utenom kandidatturneringen har ikke Karjakin vist noe lignende, aldri vært så overbevisende. Det er et klart høydepunkt i karrieren hans. Ellers i år har han spilt på det jevne.

Så spørsmålet er om Karjakin klarer å mobilisere. En del har forsøkt å gjøre et poeng at han har den russiske sjakkføderasjonen og den mektige russiske staten i ryggen. Det har ikke stått på pengene og ressursene i forberedelsene. Jeg tror ikke det har så veldig mye å si om han har personlig trener, massør, psykolog og kokk, hva de nå har samlet sammen. Et overdimmensjonert støtteapparat kan gi vel så mye press, som oppmuntring. I årevis har det russiske laget i sjakkolympiaden hatt det klart største støtteapparatet, uten at det har hjulpet dem til å vinne noen gang. I sjakk er noe av det viktigste å holde nervene under kontroll. Man må skjerpe seg av presset, ikke la seg tynge av det.

Magnus Carlsen har også et enormt støtteapparat av alle mulige slags folk. Det står ikke på pengene der heller. Og kanskje mer enn Karjakin har Carlsen en samlet nasjon i ryggen. Carlsen har også støtte i Skandinavia, Vest-Europa og det meste av verden ellers, inkludert USA, hvor kampen foregår.

Det har vært bittelitt utenomsjakklig sverdfekting, som at team Carlsen har leid inn Microsoft for å «sikre at russerne ikke hacker seg inn på datamaskinen hans» og at Karjakin ønsket en kampleder som kan russisk, noe han ikke fikk. Heldigvis er ingen av disse tingene fyrt opp unødig. Både Carlsen og Karjakin er fine folk, de har godt forhold til hverandre og til resten av sjakkmiljøet. Det vil ikke bli noen personfeide, og heller ikke noen storpolitisk maktkamp. Det er langt unna Spassky – Fischer i 72, veldig langt.

Carlsen er favoritt, men det er litt som et lotteri der han har størst sjanse til å vinne. Trekk ut et tilfeldig tall opp til 10, blir det 7, 8, 9 eller 10, vinner Karjakin, blir det lavere vinner Carlsen. Det er sannsynlig han vinner, men langt fra sikkert. Det er bare 12 partier, og de fleste vil bli remis, uavgjort. Får Karjakin inn en seier, kommer Carlsen under press, og må ta sjanser for å få inn en seier han også. Det gir muligheter for Karjakin. Matchen minner kanskje litt om Kasparov – Kramnik i 2002. Den gang var Kasparov stor favoritt, og den klart beste spilleren, men han klarte bare ikke å beseire Kramnik. Kramnik, derimot, vant to partier, og ble verdensmester. Som Kasparov har Carlsen problemet at alle venter han skal vinne. Det er tøft psykisk om det sniker seg inn en følelse om at han kanskje ikke vinner likevel.

Det kommer til å bli ganske intenst. Begge spillerne er maksimalt forberedt, og kommer til å gi alt de har. Begge spillerne er kjent for å ha sterke nerver, men presset er så stort, at det er umulig ikke å la seg merke av det. Jeg tror det kommer til å bli mange dramatiske partier, mange partier som varer lenge. Begge vil benytte seg av hver minste lille fordel til å tyne motstanderen så lenge som mulig. Både Karjakin og Carlsen er svært gode til å forsvare seg, men Carlsen er nok hakket bedre til å presse på og angripe. Det er veldig spennende og kjekt at de møtes.

Som pappa Carlsen pleide å si på bloggen sin: May we see a good fight!

Magnus Carlsen og tittel-kampen

Skal Magnus Carlsen spille VM-kamp?

I dag er siste frist for Magnus Carlsen å bestemme seg for om han vil spille tittelkamp mot inderen Vishwanatan Anand i Sotsji. Sjakkryktene går ut på at han ikke vil underskrive kontrakten, og at han med det fraskriver seg av VM-tittelen.

*

Dette rakk jeg å skrive i går, før jeg enda en gang ble avbrutt. Og før jeg fikk tatt opp skrivingen igjen, var saken avgjor, og Carlsen hadde skrevet under kontrakten. Dermed bestemte jeg meg for å skrive enda en post om krisen i Ukraina i går, og flytte sjakkposten frem til i dag, med litt endret innhold og karakter.

Hva som skjer i sjakkverdenen er på en måte et speilbilde av hva som skjer i den virkelige verden. Vesten og Russland graver seg ned i de retoriske skyttergravene over hva som skjer i Ukraina, og hvem som er skurken. I sjakkverdenen er den internasjonale sjakkføderasjonen, FIDE, tett lenket opp til Russland og Putins politikk. Dette har blitt forsterket av at utfordreren til presidenttittelen nå i august, var Garry Kasaprov, en av Putins aller, aller bitreste kritikere. Det norske sjakkforbundet, NSF, og arrgangørkomiteen av Olympiaden i Tromsø, tok sterkt side til fordel for Kasparov, mot den sittende presidenten, Kirsan Iljumzjinov.

Det er ikke lett å si i hvor sterk grad Carlsen var påvirket av dette. Det er også vanskelig å avgjøre i hvilken grad tvilen team Carlsen signaliserte med å underskrive var reell, eller om hovedhensikten var å legge litt press på FIDE. Nå som han har underskrevet, virker den avgjørelsen temmelig opplagt, all den tid han hadde klart mest å tape på å la være å underskrive. Kanskje ville han i visse kretser fremstå som prinsippfast og bra. Men det ville være til prisen av å kunne kalle seg verdensmester. Han ville også bli husket som den som laget splittelse i sjakkverdenen enda en gang, like etter at den endelig var blitt forenet, etter 20 år med delt tittel, og kaos rundt retten til å kunne stille som utfordrer. Det ville neppe være til noen fordel for sjakken.

Carlsen ville nok også fått litt problemer med å forklare den delen av verden som ikke snakker skandinavisk eller engelsk, hvorfor det var så umulig for ham å spille i Sotsji. Det kunne fort være andre årsaker for å la være å spille hadde blitt trukket frem. Som at prispengene var lavere, eller at han ikke ville sette tittelen på spill. I Norge ville vi alle kunne avvise det som tullprat, Carlsen er da ikke interessert i penger, og han er slett ikke redd for Anand. Men om Carlsen ikke er så interessert i penger, så kan det godt være det er en del av rådgiverne hans som er det. Dessuten er det slik at argumenter om penger pleier å ha god overbevisningskraft. Det skal godt gjøres å overbevise verden, om at en halvvering av prispengene, var uvesentlig for Carlsens tvil om å signere på match-kontrakten.

I sjakk er det tradisjon for at verdensmesterne begynner å stille krav når de har fått tittelen. Så lenge de er utfordrere, så er tonen at verdensmesteren har for mange fordeler, og at det er for vanskelig å vri tittelen fra ham. Utfordreren må bevise at han er i stand til å slå mesteren, mens mesteren vil kunne fortsette å kalle seg mester, så lenge ingen har slått ham. Det er alltid mesteren som stiller krav til betingelsene for tittelkampene, mens utfordreren tar til takke med det meste. Sjakkorganisasjonen, FIDE, har også tradisjon for å være på mesterens side. I årene det var to verdensmestere, var forholdene enda verre, for de som ville utfordre mesteren som ikke hørte til FIDE. Mesteren lot ganske enkelt være å stille opp. Sånn var det også, før FIDE oppsto, og mesteren selv langt på vei kunne bestemme hvem han ville stille opp mot, og hvordan betingelsene skulle være.

Carlsen går også inn i denne tradisjonen. Han stilte villig opp i India, på Anands hjemmebane, fordi det var den eneste måten for ham å vinne tittelen på. Når han selv er mester, lager han vanskeligheter med å så tvil om han vil spille i Russland. Han kan godt si at årsaken er politisk, at har med Putin og Ukraina å gjøre, at det er tvil om hvor pengene kommer fra, om sikkerheten, og hva han enn vil. Det vil alltid koke ned til at han vil ha særbehandling. Han vil legge seg opp i hvor kampen skal spilles, hvem som skal betale den og hvor mye penger den skal inneholde. Per nå er det ikke noe alternativ til Sotsji og Russland. Og det er heller ikke bare lett å komme opp med noen. Norge hadde også muligheten. Men som så mange andre idrettsarrangement, er det simpelthen for dyrt å avholde en tittelkamp i sjakk, i forhold til hva man får igjen for det.

Sjakk OL i Tromsø

I dag var åpningsseremonien for sjakk OL. I morgen begynner selve turneringen. Norge stiller med sitt sterkeste lag noensinne, og er rangert som nr 13 av 180 (!). Høyest rangert er Russland, som som vanlig stiller med et fryktinngytende lag, med fire spillere vanligvis ratet blant topp ti i verden. Han som er reserve på det laget, Nepominatsji, er han som holdt Magnus Carlsen unna gull i VM for aldersbestemte klasser i alle år. Likevel, Russland har ikke vunnet på 12 år. De har sterke spillere, men ikke noe sterkt lag. Samholdet er bedre hos de fleste andre. Russerne har en høflig tone med hverandre, ingen åpne konflikter. Men det er heller ikke noe varmt vennskap. Og russerne har ikke det brennende ønske å vinne, som flere av de andre lagene har. For russerne er det en plikt.

180 deltakere. Det er 180 av verdens 206 land. Mange av dem har lag både i åpen klasse og kvinneklassen, hvert lag har fire spillere pluss én reserve, i tillegg til lagledere og støtteapparat. Det er uhyre mange folk. Jeg ser det blir fremstilt som positivt, og jeg får heller ikke sjakkspillere og innsidere med meg i at dette er overdådig. De sier det er dette som er så gøy med OL, at det er så mange lag. Det er sikkert gøy å se spillere fra land man ikke visste eksisterte, eller knapt har hørt om, men det koster noen hundre tusen kroner å ha dem her. Det er offentlige penger. Staten betaler 82 millioner i støtte. Det er penger som aldri kan bli butikk. Det er en ren gave. Og en gave som kunne blitt mye bedre på andre måter. Det kunne for eksempel mer enn doble statlig støtte til norsk sjakk i årevis fremover, vil jeg tro. Bedre enn å svi av alt på en gang i en ekstravagant sjakkfest.

Mange av lagene som kommer spiller knapt sjakk i det hele tatt. Noen av dem har ikke engang klarhet i hvilken sjakkorganisasjon som har rett til å ta ut spillerne, hvilken som er offisiell. Det gjelder Afghanistan, og det gjelder Gabon. I de fleste afrikanske land sør for Sahara er sjakk et ikke-tema. Oppmerksomheten er null for at de har lag i OL. Det er ingen som bryr seg om sjakk. Det er kun når FIDE-president, Kirsan Iljumsjanov, og hans skiftende utfordrere er på valgkamp, at det blir tatt bilder og snakket om sjakkspillere derfra. Få, utenom de som er i bildet, får antagelig med seg besøket.

Sjakk har en avsindig udemokratisk regel om at hvert land i den internasjonale sjakkføderasjonen har 1 stemme. Det betyr at Seycellene og Malawi har større betydning i presidentvalget enn Russland, selv om Russland har flere sjakkspillere enn hele Afrika til sammen. Norge har antagelig flere sjakkspillere enn hele Afrika, sør for Sahara. Land som ikke spiller sjakk bestemmer hvordan sjakken skal styres.

Dermed er det bare bestikkelser og gaver som avgjør hvem som skal være president. Selv om alle de store sjakknasjonene alltid støtter utfordreren i presidentvalget, vinner Iljumsjanov hver gang. Et overveldende antall land i den tredje verden støtter ham. Og får delta i OL.

Akkurat i år når utfordreren Iljumsjanov til knærne når det gjelder å være kontroversiell. Jeg er ikke sikker på om Garry Kasparov vil være noe bedre alternativ. Han bør snart bli avslørt som den sjarlatan og egosentrisk villmann han er, når han ikke sitter ved brettet og spiller sjakk.

Men nå får vi la politikken ligge, og konsentrere oss om skakk. Mange er spente på rivaliseringen mellom Ukraina og Russland, og det faktum at de to lagene er høyest ratet i turneringen. Tidligere hadde Ukraina og Russland nokså jevnbyrdige lag, med Russland klart sterkest, men også Ukraina med kjente stjernespilleren på hvert av de fire bordene. Nå som Karjakin har meldt overgang til Russland, det skjedde i 2009, så går det klart i favør til Russland. Deres spiller nr 4, Svidler, er bedre ratet enn Ukrainas nr 1, Ivanchuk. Ukraina har imidlertid bitt godt fra seg, og vant i 2010, som de gjorde i 2004. Russlands forrige gull var i 2002. Før det dominerte de totalt. Russland eller Sovjetunionen har tatt gull hvert år tilbake til 1952, bortsett fra 1976 hvor det var boikott, og 1978 hvor Sovjet tok sølv bak Ungarn. Så det er tunge tradisjoner russerne har å opprettholde.

Jeg tror at de klarer det. I år er de akkurat passe presset. Vi har den politiske situasjonen i verden, med konflikten i Ukraina og Russlands rolle i den, og verdens reaksjoner. De fleste sjakkspillere holder seg utenfor den, russere og ukrainere møter hverandre uten problemer, som også vanlige russere og ukrainere fremdeles kommer godt overens. Men russerne føler seg nok litt urettferdig behandlet. De føler at tidligere urett blir gjenopprettet. Og hatet de møter fra noen, gjør kanskje at spillerne stiller mer skjerpet. Tidligere har de russiske spillerne sjelden spilt opp mot sitt beste i OL, ikke siden tiden de alltid vant. Nå kan en slik periode innledes på ny. Russland er og blir den suverent sterkeste sjakknasjonen i verden. De andre lagene i verdenstoppen er gjerne de tidligere Sovjetrepublikkene, eller lag med spillere utvandret derfra.

Andre lag som vil kjempe om tittelen er Armenia og Ukraina, først og fremst, Ukraina med nest sterkest spillere, Armenia med sterkest samhold. Armenia har også Lev Aronian på førstebord. Verdens nest beste spiller, etter Magnus Carlsen. Outsidere er Aserbajdsjan, Kina, USA og Frankrike. Frankrike er ratet som nummer tre, høyest i sin historie, vil jeg tro. Jeg tror imidlertid ikke de vil nå opp. Det vil heller ikke USA. Lenger nedover kommer Israel, som alltid har et sterkt lag med utvandrede jøder fra Russland og Sovjetrepublikkene, alltid sterke Ungarn, og Tyskland og England som aldri pleier å være sterke nok. Verken på papiret, eller når det gjelder. Nederland har sterke spillere, to opprinnelig fra Russland. De kan overraske. Det skal veldig mye til at vi ikke finner hele topp 5 med noen av disse lagene jeg her har nevnt. Jeg vil bli overrasket om dette ikke er topp 10.

Lag som kan komme inn og forstyrre, er Cuba, de fleste lagene fra Øst-Europa, og Norge. Cuba har veldig sterke spillere på de to første bordene. Lenger ned er det svakere. Dermed vil de tape mot lagene som er mer jevnt besatt. Men de kan også slå til, og overraske. Norge er ratet som nr 13, også høyest i vår sjakkhistorie. Det er Magnus Carlsen, selvfølgelig, som løfter snittet opp mot verdens ti på topp, men også de andre spillerne vi nå har, er sterkere enn norske spillere har pleid å være. De mest optimistiske snakker om medalje. Topp ti må være et naturlig mål. Det gjelder alltid å bli bedre enn forhåndsrangeringen.

Jeg tror imidlertid Norge vil skuffe litt, og gjøre det dårligere enn ventet. For å komme inn blant de aller beste må Magnus Carlsen gjøre en superprestasjon, og vinne omtrent alle partiene han spiller. Selv om han er best, pleier han ikke vinne hver gang mot sine beste motstandere. En topprestasjon er også avhengig av at de andre spillerne ikke taper. Det tror jeg de kommer til å gjøre. Flere av de norske spillerne har tidligere vist svake resultat under press, når de får mye oppmerksomhet, og noe er forventet av dem. Simen Agdestein gjorde det bra i Norway chess, men det var en turnering det var forventet han skulle det meste. Han fikk problemer da han skulle følge opp i neste turnering, i Polen. Det samme gjelder Jon Ludvig Hammer. Han hadde veldig fin fremgang lenge, men så var det litt stopp. Kjetil Lie hadde et av sine dårligste år, det året han tok permisjon fra jobben, for å satse på sjakken. Leffi Johannesen har vært på det jevne hele tiden, når det gjelder sterk stormesterstandard. Hans oppgave vil nok ofte være å holde remis, når han kommer inn som reserve.

Det norske laget har godt samhold og god stemning. De har også et meget godt støtteapparat, som vil ta seg av spillere som får problemer med psyken. De vil også hjelpe godt til med åpninger og strategi. Men problemer med psyken løser seg best ved å vinne partier. Det tror jeg Norge vil få problemer med mot de beste lagene.

Den beste historiske plasseringen for det norske sjakklandslaget i OL, er 30’de plass. Den rekorden vil de klare i år. Men så mye mer enn topp 20, tror jeg ikke det vil være snakk om.

Kampene starter i morgen klokken 15, og varer til 14 august, var det vel. De første par tre rundene vil være rimelig uinteressante, da er det for stor forskjell mellom lagene som møtes. Et par dager uti neste uke vil det kunne begynne å bli spennende. Da skal jeg følge med.