Varm fredag med dum, ny lov

Det er 31 grader i dag, varm sol. Jeg sitter på en utekafe med en nykjøpt øl, Olia og Ira er på stranden hvor vi nettopp har badet lenger enn Olia helt liker. Ira er ustoppelig, hun gråter øyeeplene ut på oss når vi tar henne opp, hun kan ikke bare skjønne hva hun gjør galt som ikke får være i vannet lenger. Hun viser med all kraft hun har i den lille kroppen at kjekkere blir det ikke, hun hyler av glede, er med på alt, så lenge det foregår i vannet, og ingen tar henne opp. Hun har ferien i sitt lille liv, varmt vann i et varmt Kiev, stille og rolig vann som ikke overrasker henne med store bølger, inne ved kanten er strømmen så svak at vi knapt merker den. Hun kan ikke ha det bedre. Hun kan ikke ha det bedre. Hva mer kan foreldre da kreve?

Olia er også med oss i dag. Det blir alltid kjekkere da, skjønt det blir litt mer disiplin. Hun er en strengere mama enn jeg er far. Hun har også sterkere temperament, og brøler av sinne når Ira søler noe på den fine kjolen sin, som hun alltid gjør. Vi er begge vant til det, Ira og jeg, og styrer inn til smulere farvann. I dag var det kapputsjino, skrevet som det uttales, slik det gjør på russisk. De selger det overalt her nede nå om dagen, fra små rullerende vogner og biler med utstyret bak, solgt i plastkopper og med sugerør og lokk. Kapputsjino. Ira løftet opp hendene og ville ha. Jeg vet det rekker å gi henne sugerøret og lokket, så hun kan slikke skummet, men Olia insisterte hun skulle få hele koppen så hun kunne smake. Dermed spyttet hun ut på den fine, rene kjolen sin. Hun liker jo ikke kaffe.

Og Olia brøler. Og vi styrer inn til smulere farvann. Olia må skifte til reservekjole med en gang, og kaffeflekker er ikke så enkle å få vekk, alltid, men vi smiler alle, vi visste hva vi gikk til.

Det er varmt, i solen ubehagelig varmt, og det er i solen vi venter på bussen. Vi skal til stranden over gangbroen, den som er tegnet av V. Suvurov og bygget under ledelse av V. Kirijenko, i det sovjetiske år 1957. Vi vil ha buss nummer 62 for å gå dit fra et sted på vei til Kontraktovaja plosjad. Jeg tror ikke jeg har så mange lesere som selv reiser til Kiev, lenger, det går ikke så mange fly dit om dagen, og de som gjør det er blitt dyrere. Kiev har ennå mye å tilby de som velger å reise hit, jeg anbefaler det varmt, men det er ikke så bra som det en gang var. Toppen var i 2012, synes jeg. Da var et EM i fotball, her, og svært mye var modernisert og tilrettelagt for at det skulle være lett og kjekt å reise hit. Den gang fikk du mye for pengene, her nede, og det var mange måter å reise ned hit på. Nå er det en del ting som har blitt verre, her, og reisene ned har blitt sjeldnere og dyrere.

Men vi skal ikke klage. Byen Donetsk ble også modernisert og tilrettelagt for moderne turister. Som Kiev fikk de en ny, eller oppgradert flyplass. Vi vet hvordan det har gått der.

Vår tur til stranden

Vi reiser imidlertid ned uansett, og er kjente nok til å ta buss 38 når buss 62 ikke kommer på en stund. Lille Ira er så ivrig på alle bussene som går forbi, hun skjønner ikke hvorfor vi ikke går inn i dem, og haler og drar i meg. Til slutt gjør vi det, selv om det blir litt lenger å gå.

Buss 38 kjører egentlig bort til klostetanlegget Lavra, en turistattraksjon av de store, men vi går av ved Arsenalnaja metrostasjon, vi skal til stranden. Spaserturen derfra går da gjennom Marinskij parken, med parlamentet, en tur ikke liker siden Maidan, og har vært redd for, men som hun nå vil være med på. Ira og jeg har gått der flere ganger, uten hennes vitende.

Så langt var det jeg kom første gang jeg forsøkte å skrive ferdig posten, den gang jeg satt med ølet mitt på kafeen der på Trukanovøyen, som den heter, oppkalt etter en viss Tugor-Khan, visstnok, skal en tro engelsk wikipedia, russisk wikipedia sier ingenting om det. Uansett, der satt jeg med det friske ølet mitt i plastglass, et av de få steder i Kiev det fortsatt går an å kjøpe slikt øl i slike glass, har jeg funnet ut nå, som jeg sitter så sent som 12. juli, grytidlig om morgenen, og fullfører posten på Olias datamaskin vi nå har fått til å virke.

Vår tur til stranden, som sagt, som det står der i overskriften, den gikk gjennom Marinskij-parken, som jeg også har skrevet. Det er første gang Olia er med oss og går gjennom denne parken siden Maidan, det var en del slossing og bråk der, parlamentet ligger der jo, og siden har Olia vært redd. Jeg har vært så uredd at jeg har gått og sett på demonstrantene, teltene, de brente dekkene og det etterlatte søppelet. Jeg har kjent meg helt trygg. Nå ble Olia med oss og gå.

Det var kjekt! Så fikk Olia også se hvordan Irina koser seg i lekeparken oppe i hjørnet av parken, en av de større lekeparkene her i Kiev. Hun var ikke helt i hundre som hun har vært før, ikke slik at hun ikke kunne løpe fort nok til alle apparatene, men hun klatret og styrte i apparatet lengst ned mot kanten. Særlig koste hun seg når hun sendte ned biler i den gule sklien, «den gang da, hver gang når», het det i sin tid, hun koste seg hver gang hun sendte ned en bil. Hun gjorde det mange ganger. Forskjellen mellom «da» og «når» ser ut til å bli litt utvisket i språket vårt om dagen, det er ikke så mange som henger seg opp i at «når» ser ut til å overta i denne betydningen. Det er fascinerende så barn kan gjøre ting om og om og om igjen når de har funnet noe kjekt, sånn som det var med Irina, som sendte ned en liten plastbil, igjen og igjen og igjen, ned den gule sklien, og hylte av latter, både når den for ned og når vi løftet den opp igjen.

Sprang gjorde hun videre gjennom parken. Det var ikke mye hun var villig til å sitte i vognen. Det var kun når Olia insisterte, når det var biler. Her hadde hun barnets utforskertrang, komme seg til nye steder, finne ut. Det finnes en bro over en bilvei, så mange meter under at det føles ikke egentlig som den går over en vei. Den går over en høyde. Den er laget av tre, og mange par har hengt hengelåser med navnet sitt på, som symbol på en kjærlighet som skal vare evig. Vi hang ikke opp noen slik lås, Olia og jeg, men vi tok mange bilder her da vi giftet oss. Irina løp over. Hun har et spesielt forhold til broer, de liker hun.

Så kjøpte Olia oss en is, snill som hun er. Ennå, i en alder av 42 år, har jeg problemer med å spise opp en hel is alene (heller 10-12 poteter til en god middag!), så det er bare bra for meg å dele med lille Irina. Men Olia kjøpte to, og ville ikke ha selv. Da ble det til at den ene ramlet i bakken, smeltet. Her bidro det til skaden at vi rett etter å ha kjøpt isen måtte bære Irina og vognen ned en veldig lang trapp, den som går ned til «vennskapsbuen». I det varme været rakk isen godt å smelte den lange tiden det måtte ta.

I området rundt «vennskapsbuen» (på russisk heter den Arch druzjba narodov «Arken for vennskap mellom folkene», det var en gave fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken, og som sådan lever både den og navnet utrygt nå, som ukrainerne ultranasjonaliserer den russiske og sovjetiske arven fra fortiden, om dette skriver jeg mer om i senere poster) går det ikke lenger an å kjøpe øl. Jeg synes det er fortvilet, spesielt her har jeg mange gode minner. Her likte jeg veldig godt å kjøpe en kald øl, og nyte den fine utsikten nordøstover i byen, ut over Kontrakovaja plosjad og alt som ligger bak. Veldig mange ganger har vi gjort det, Olia og jeg, de syv årene vi har vært gift, mange fine bilder og minner har vi. Nå er det slutt. Og nå måtte vi finne ut hva det var for noe, dette at det plutselig ikke lar seg gjøre å kjøpe friskt øl på fat fra boder i Kiev lenger. Det er det som i overskriften kalles «en dum, ny lov», og snart skal vi komme til hva den var.

Til stranden, og på stranden – og altså en dum, ny lov

Først måtte vi imidlertid komme oss ned til gangbroen, den fra 1957, først da gikk det an å komme seg over til Trukanovøyen uten å bruke båt. Det var ikke så mye som var der heller, på den tiden, annet enn strender, som det finnes nok av også andre steder langs elven. Tyskerne jevnet bebyggelsen på øyen med jorden da de okkuperte Kiev og resten av den ukrainske sovjetrepublikken under krigen, og det er ikke bygget opp igjen så mye etterpå heller, annet enn slike kafeer og andre ferieanlegg, bygninger for rekreasjon, som det heter. Forresten var det fotballfans i forbindelse med EM i 2012, her, jeg husker jeg så en del svensker, de overnattet på øyen. Turister som liker en fottur bør ta turen, det er stillere og fredeligere her enn i Hydropark. Og det er skog og natur i mengder og villskap som gjør at man glemmer man ennå er i en storby.

Ned dit fra plassen rundt vennskapsbuen, eller «arken for vennskap mellom folkene», bør jeg kanskje kalle den, siden det er det den heter originalt. Den skal symbolisere vennskapet mellom det russiske og ukrainske folk, et vennskap som dessverre ikke finnes lenger, og det er få ting som gjør meg mer pessimistisk og tungsindig. Om ikke engang ukrainerne og russerne kan holde sammen, hvordan kan da andre folkeslag kunne gjør det? Hvordan vil det da gå med den såkalt multikulturelle, globale verden man forsøker å bygge? Jeg er pessimistisk. Altfor ofte ender det med at majoriteten forsøker å jage bort, undertrykke eller utslette minoriteten. Med utslette mener jeg ikke nødvendigvis å eliminere dem, drepe dem, men å utslette alle spor og tegn på deres kultur, gjøre assimilieringen fullstendig. Siden jeg er en del av en russisk familie i Ukraina føler jeg det som et angrep på oss, når ukrainerne driver med sin utstrakte «derussifisering». Få ting er mer egnet å sende meg inn i depresjonen og mismotet.

Heldigvis blir jeg sjelden der lenge. Mitt liv og min herlige familie har såpass mye å by på at jeg har en lett vei ut igjen, ut av tungsinnet. Irina holdt meg i hånden, og gikk ned trappene selv, mens Olia bar vognen. Nede ved gangbroen, fortsatt den fra 1957, så hadde jeg i alle fall håp om å få kjøpt meg en kald frisk øl, på fat, her har det jo alltid vært mulig, alltid vært en minst to, tre boder – men nei, men nei, nå var det ingen.

Nå hadde vi fått nok. Olia spurte, hva var dette for noe, hvor har det blitt av alle bodene som selger øl? Man kan få kjøpt øl, prøvde handelsmannen seg først, og viste frem en tam, dum boks det var øl i, stående på bordet han hadde foran seg. De hadde ikke engang et kjøleskap, ikke noe elektrisk. Olia gav seg ikke, skikkelig øl, på fat, og bodene, hvor var de blitt av? Hva er dette for noe?

Det har kommet en dum, ny lov, som sier at det ikke er lov å selge øl på fat om du ikke har disponibelt et visst antall kvadratmeter. En slags omvendt Brustadbu, altså. Det forklarer ølet jeg ikke fikk tak i dagen før, da Irina og jeg var på venstre bredd lenger sør, og det forklarer alt ølet jeg ikke har fått tak i siden, her jeg sitter og skriver.
Er det Klitsjko i Kiev eller Porosjenko og Groisman sentralt som har funnet på denne loven, spurte jeg Olia? Begge deler ville være like udemokratisk. Fordelingen av postene skjedde ikke gjennom valg, som vestlige medier og «eksperter» vil ha oss til å tro, men i et hotellrom i Østerrike, der oligarken Firtasj kom til enighet med Porosjenko og Klitsjko om at Klitsjko og hans parti, Udar, skulle støtte Porosjenko, og Klitsjko skulle trekke seg fra presidentvalget. Det skjedde like etter dette møtet. Med det var Porosjenko sikret å vinne. Som takk fikk Klitsjko borgermesterrollen i Kiev. Og slik har det vært siden.
Olia visste ikke det, og det har ikke så mye å si heller. Loven er her. Og den plager oss turister, og den plager enda mer de mange hundre som organiserte og jobbet i slike boder som små bedrifter. Nå mister de en viktig inntektskilde. De ukrainske politikerne struper sitt eget folk, slik de har gjort det så mange ganger før. Når de små blir rensket ut med lovverket, kan de store få enda mer, og bli enda større. De som har råd til å sette opp de nødvendige kvadratmeterne, får nå alt salget. Jeg har ikke annet enn forakt til overs for disse folkene som har ødelagt et land jeg var veldig glad i, og som jeg har giftet meg til at det har blitt mitt andre hjemland.
Det er imidletid viktig ikke å la sinnet, mismotet og forakten ta en, ikke la de negative følelsene styre. Det er ennå mye å glede seg over, også i en by som Kiev og et land som Ukraina, Kiev er en nesten ufattelig rik by. Rik på inntrykk, på historie og på kultur. Vi går over broen, går ned til stranden. Der tar vi av Irina klærne. Hun blir vill da hun skjønner det blir bading, vil selv løpe på den glovarme sanden. For første gang i sitt liv oppdager hun at det ikke går an. Hun må bæres. Det gjør vi etter at vi selv har skiftet.
Så er det bare glede, hemningsløs bading i det varme og skitne elvevannet, fjernt fra alle dumme lover og all politikk, en liten famile på tre i harmoni med seg selv og sin sommerferie.