Det foregår for tiden en sjakkturnering i Nice, den er sjarmerende kalt «Amber», etter navnet på datteren til rikmannen som arrangerer den. Han har så mange penger, at han hvert år klarer å samle hele verdenseliten, til en uhøytidelig turnering som består av blindsjakk og hurtigsjakk. Blindsjakk vil si at spillerne spiller uten å se brettet, så de må huske hvor alle brikkene står og hvilke trekk som er gjort. Hurtigsjakk vil si at de har 25 til 30 minutter hver for hvert parti, i motsetning til langsjakk hvor partiene kan foregå i timesvis. Denne posten skal egentlig ikke handle om sjakk. Den skal handle om lidenskap.
I disse internettider blir alle partiene sendt direkte på flere forskjellige nettsteder og -systemer. Flere av dem har mulighet for chatting, det både mesterspillere og amatører som jeg kan trå til med kommentarer og synspunkt. En av dem som ofte er innom systemet jeg følger med på, ICC, er den unge, amerikanske stormesteren Hikaru Nakamura. Han er en meget sterk og meget populær spiller, en av de aller sterkeste i verden på korte tidskontroller, med lengre betenkningstid spiller han for rufsete og tar for store sjanser til virkelig å tilhøre eliten. Men han er veldig populær, så når han begynner å kommentere, er det mange som henger seg på og begynner å kommentere ham og stille ham spørsmål. Han har også den karakteristiske, bastamte amerikanske selvtilliten, i en ungdommelig utgave, han nøler ikke med å si at han er best i verden i bullet (tidskontroll på ett minutt, hver), uten tvil, og han kritiserer veldig når noen på brettet gjør noen feil.
En gang la jeg merke til Nakamura skrev at han kunne vært verdens beste også i alle typer sjakk, om han bare brukte mer tid på det, men han konsentrerte seg om andre, viktigere ting. Deriblant nevnte han ulike typer fysikk, mye som gikk på verdens skapelse og hvordan universet henger sammen, så vidt jeg kunne se. Jeg kom imidlertid inn litt uti diskusjonen, så jeg vet ikke helt hva det gikk i. Men jeg merket meg altså denne «viktigere enn sjakk», og også der i kommentarfeltet kommenterte jeg det, «viktigere enn sjakk?», med spørsmålstegn.
Nakamura er 18 år, og da er det klart, utdannelse er viktigst. Man må sørge for at man får seg en fremtid, og at man får det bra. Men når det er gjort, når man har funnet seg sitt riktige yrke, og funnet seg et liv å leve, hva er det da egentlig som er viktig?
En annen spiller som jeg liker godt, og som jeg tidligere har skrevet om, heter Vassilij Ivantsjuk. Han brenner for sjakken, for ham er sjakken hele livet. Han spurte en gang uformelt i pauserommet under en turnering om hvorfor den gamle storstjernen Garri Kasparov sluttet med sjakk, han kunne jo bare skifte åpning, hvis han var lei av åpningen han spilte. Kasparov spilte jo omtrent alltid Siciliansk med svart, «det finnes jo fransk», sa Ivantsjuk.
Jeg tror det er viktig å ha en lidenskap i livet. Og om det er sjakk, eller om det er noe annet, det er ikke så farlig. Men det hjelper på om det medfører hjerneaktivitet eller annen type aktivitet, slik at lidenskapen ikke blir så passiv. Og det er heller ikke så bra om den blir besettende, eller går utover resten av livssituasjonen. Å ha gambling som lidenskap, er for eksempel ikke så altfor bra. Dataspill kan også være et problem. I motsatt retning går det å sørge for at de rundt seg har det bra, venner og familie, det er klart, lidenskapen må aldri gå på bekostning av dem. Tvert i mot, dem skal man glede på alle mulige måter.
Men ellers, tror jeg at det i det voksne livet er viktig å finne seg interesser å fylle dagene med og å utvikle. Da blir ingenting viktigere enn den, og om lidenskapen er sjakk, blir ingenting viktigere enn sjakk. Selv har jeg mange lidenskaper, og kan ikke si at noen er viktigere enn andre. Litteratur, kultur og historie står på lik linje med innebandy, humor og sjakk, selv om lidenskapen for det førstnevnte riktignok stikker dypere. Lidenskapen for norsk natur og turer der står ingenting tilbake for russisk land og rike, og reiser dit. Derfor har jeg også mye større respekt for Ivanchuk, som vier hele sitt liv til sjakken, sin store lidenskap, enn til Nakamura, som liksom begynner å snakke om viktigere ting. Hva skulle det være?
Det finnes ikke noe viktigere enn lidenskap.
En helt grei blogg 