Det er kanskje farlig å gå ut med en mening om dette emnet, siden den sikkert kan irritere mange av bloggleserne mine. Allerede her er vi ved et punkt som viser at ytringsfrihet slett ikke er så enkelt som alle vil ha det til.
Wikileaks er bare en av mange ting prinsippryttere går ut og støtter på bakgrunn av ytringsfrihet. Den mest seriøse er Svein Erik Omdal i Bergens tidende og Stavanger Aftenblad. Han skulle ha så lang tid i journalistikken at han skulle vite hva han snakker om. Og han kaller dette ytringsfrihet.
Det som er lekket ut er hemmelighetsstemplede statsdokumenter. Det er slik som det vanligvis har vært en oppgave for spioner å få tak i, og som stater drepte for å hindre spredningen av. Det er for meg veldig rart å kalle dette her journalistikk. Og å kalle det ytringsfrihet gjør bare den som ikke vet bedre, eller som gjør det uansett, for det er den beste måten å skade USA. Det er ikke journalistikk, det er krig. Og USA forsvarer seg med krigens midler. De stenger mulighetene for å overføre penger til organisasjonen, og går utenom rettsapparatet for å holde Julian Assange under kontroll. I den gode gamle tiden ville det i beste fall blitt arranget en tvilsom trafikkulykke for ham, eller han ville blitt skutt tvert.
Man kaller det «ytringsfrihet» og «åpenhet», fordi det å kalle det ved sitt rette navn selvfølgelig ikke vil ramme USA, men de som legger ut dokumentene. Det er en ytringsfrihet og åpenhet som går ut på at alt man kommer over og får tak i med alle midler, kan man fritt legge ut på internett. De som i fullt alvor mener det er ytringsfrihet, kan jo tenke over hvordan de ville like å få mailkontoen sin ut på nettet for alle. En eller annen gang kan det jo være de har skrevet noe som ikke er for alle å lese. Få ting i verden er så lukket, som møtet i avisenes redaksjoner.
Det neste Wikileaks truer med å legge ut er visstnok 5-6 Gigabyte data fra en av direktørene til Bank of America. De har til og med uttalt at de vil legge det ut, slik at det skal gjøre mest mulig skade. Ytringsfrihet pleide å være et hedersbegrep og noe man kunne kjempe for. Nå har det visst blitt et våpen.
På meg virker det som mediene ikke helt har klart å finne ut hvordan de skal reagere på disse lekasjene. Jeg vet ikke hvor mange uker vi har hatt det gående nå, at det skal være en nyhet at den amerikanske ambassadøren skal mene slik og slik om forskjellige norske forhold. Det har jo ikke akkurat vært oppsiktsvekkende meninger. De fleste som har fulgt noenlunde med i timen, skulle vel kunne klare å gjette seg til hva amerikanerne egentlig mener om Støre og Stoltenberg, om Afganistaninnsatsen vår, og om det ene og det andre. Jeg er trøtt av å lese hva den amerikanske ambassadøren skriver hjem om, eller har skrevet hjem om de siste par årene. Det skygger for de virkelige nyhetene.
I begynnelsen syntes jeg det hele var ganske morsomt, og klarte ikke å ta det helt alvorlig. Det toppet seg da Assange ble begjært utlevert til Sverige på grunn av voldtektsanklager, og noen kjekkaser – også i ytringsfrihetens navn – fant på å legge ut navn og bilde for de to damene han har hatt seg med. Vi har til og med fått detaljene om morgenpraten, der kun Assange og hun ene jenta var til stede. Det betyr at enten Assange eller hun har lekket, eller at noen har diktet opp det hele. Siden det som ble sagt ikke akkurat var til kvinnens fordel, og ikke akkurat tyder på det folk flest forbinder med voldtekt, så kan man gå ut fra at det ikke er henne.
Fortsatt kan jeg ikke la være å se på dette som spinnhakkende tull og tøys alt i hop. Folk må gjerne være kritiske til USA, det er litt av hvert å ta tak i, men det bør gjøres med skikkelige midler og skikkelige argumenter. Og folk bør ha såpass respekt for ytringsfriheten, at de slutter med å misbruke dens navn.
En helt grei blogg 