546 km i elbil

Så er jeg endelig hjemme i eget hus igjen, etter en lang reise fra Helsfyr i Oslo til Ganddal i Sandnes. 546 km i elbil. Det er min femte langtur med elbil, og min andre til Oslo.

Jeg skrev i posten i går at jeg satt og drakk kaffe, og forberedte reisen. Det var en plage at telefonen var ladet ut, og ikke lot seg lade opp igjen. Det skulle bli en plage hele reisen. Utover det, så var det ikke så mange plager.

Før jeg går i gang, vil jeg for lesere som selv planlegger langtur i elbil, skrive at man må planlegge ladestoppene. Og man må ta hensyn til været, og på veiene. Raske veier tar på batteriet, det samme om det er mye opp i høyden. Akkurat som med oss mennesker, vi blir mer slitne av å løpe fort, og å løpe i oppoverbakke. Da trenger vi litt mer tid på å hente oss inn igjen, enn om vi jogger rolig på flatmark.

Været var elendig, med kraftig regn. Så kraftig at det var flomvarsel og rasvarsel fra metereologisk institutt, det var tosifrede antall milimetere på yr. Det vil si konstant vindusvisking, og kjøring på veldig våt vei, av og til med overvann. Temperaturen var 10 grader, nok til å kunne skru av klimaanlegget og heller bruke setevarme, skulle det knipe på batteriet. Men det gikk ikke an å gjøre det i lengre perioder, for det ble raskt dogging på vinduene, så stort sett måtte jeg ha klimaanlegget på.

Min tommelfingerregel er at det går trygt å ha 100 km mellom hver lading i sommerhalvåret, litt mindre om vinteren. Så kan det varieres, etter hvordan man kjører. Enhver får kjenne på sine nerver, hva man tillater av sikkerhetsmargin. Jeg liker å ha 20 km, og hvis jeg kommer under 15 og ned mot 10, tilpasser jeg kjøringen veldig. Jeg er mer nonchelant med disse marginene, om jeg er kjent, og har brukt ladestasjonene før. På nye steder, kan det hende man surrer seg litt vekk.

Annet elektrisk som var på

Ladestopp (og innholdsfortegnelse)

Holmen senter, Nesbru
Circle K, Nykirke
Telemarksporten, Porsgrunn
Lillesand senter (kort)
Extra Tangvall, Søgne
Flekkefjord

Holmen senter

Bilen var langt fra fulladet, da jeg tok ut, litt over elleve. Den hadde 30-40 km igjen på batteriet, og med det presset jeg meg ut av Oslo, og til første ladestopp utenfor – Holmen senter. Været var dårlig, så jeg smatt inn på Godt brød, uten at jeg kjøpte noe der. Jeg hadde jo nettopp spist kraftig frokost, og pusset tennene.

Circle K, Nykirke

Med 80 % ladet batteri og foreslått rekkevidde på omlag 115 km la jeg ut på de kraftige motorveiene nedover Sørøst-landet. Normalt er man ganske trygg når man regner 100 km mellom hver ladestasjon på langturer. Her, på disse veiene, og om høsten, så bør man ikke ha mer enn 80-90. Sist jeg kjørte, i oktober, så var strekket Skøyen i Oslo og Sandefjord. Da måtte jeg ligge konstant i høyre fil, være ytterst forsiktig med å passere 90 km/t (fartsgrensen er 110), og likevel kjørte jeg batteriet nesten tomt.

Denne gangen hadde jeg klemt inn litt på hver side, så det ble Nesbru – Nykirke, i stedet for Oslo – Sandefjord. Det vil si 70 km, i stedet for 110. Da kjørte jeg på, i det kraftige regnværet, og havnet under sikkerhetsmarginen min på 20 km før jeg kom frem. Det er altså opp mot 40 km i forskjell å kjøre med anstrengt motor, og kjøre uanstrengt.

På bensinstasjonen var det ladekø på et par biler. To stod og ladet, én stod og ventet. Det gikk ikke mange minuttene før jeg også slapp til, og så var det de vante 20 minuttene med venting. Jeg satt inne på bensinstasjonen, der det ikke var nett, og telefonen heller ikke virket. Stusselig, er vel rette ordet, en øde bensinstasjon langs landeveien.

Telemarksporten

Det er omtrent 70 km fra Nykirke til Porsgrunn også. Fremdeles er det stort sett brede, firefelts motorvei, med 100 og 110 km/t fartsgrense. Jeg kjørte på, som mellom Nesbru og Nykirke. Men mot slutten ble fartsgrensen litt senket, de fire feltene tok slutt, og det går også litt nedover. Det er behagelig for batteriet, så jeg nådde Telemarksporten med god margin, og kunne nok kanskje prøvd meg enda et strekk, om det skulle være nødvendig.

Ved Telemarsporten er en bensinstasjon, en søndagsåpen matvarebutikk, et hageutsalg og en hurtigmatkjede søndagsåpen. Jeg kjøper ingenting, går bare fra sted til sted, tusler, og venter.

Jeg lader ikke helt opp til maks, engang, og stopper på noen og sytti, før jeg reiser videre. Resonnementet er at jeg trenger ikke de ekstra prosentene for å komme meg til neste ladestopp. Der er det kanskje også litt mer å finne på?

Brokelandsheia, heimat

Det er dette strekket som er dårligst dekket med ladstasjoner, mellom Stavanger og Oslo. Det er ikke så lett å slippe unna Brokelandsheia, på Gjerstad. Fra Arendal og inn til Kristiansand kommer ladestasjonene tett, men mellom Arendal og Tvedestrand, Kragerø, er det minde. Strekket mellom Porsgrunn og Brokelandsheia er bare 60 km. Det trengs ikke mye batterikapasitet for å få det til, på 80 km/t-veiene som er her. Men jeg har regnet på det, og funnet at det er ikke noe poeng å forsøke å knipe bort dette stoppet. Jeg må uansett ha minst tre ladinger til for å komme meg helt hjem. I dette været, denne årstiden, har lite lyst til å prøve noen 100-kilometers strekk.

Også på Brokelandsheia var det en liten ladekø. Jeg kommer frem til at jeg har valgt feil strategi. Det er om å gjøre å unngå lading. Det er bedre å kjøre sakte, lade sjeldnere. Hver lading tar lenger tid, enn det man sparer på å kjøre 10-20 kilometer i timen fortere.

Der på Brokelandsheia var det også en elbil som hadde kjørt seg helt tom. Den ble slept og dyttet inn til laderen, for å få seg fyrt opp igjen.

På Brokelandsheia har de en fin kafe, men jeg vil ha pizza, og tar heller maten en senere stopp. Også Brokelandsheia forlater jeg før batteriet er kommet helt opp i de 80 prosentene hurtigladingen tillater. Jeg skal bare til Lillesand.

Lillesand

Det er lettere å kjøre fra Brokelandsheia til Lillesand, enn omvendt. Høydeforskjellen har litt å si. I oktober kom jeg fra Brokleandsheia og helt til Sørlandssenteret. Det hadde jeg nok klart denne gangen også, om jeg hadde forsøkt. Kilometeranslaget i bilen er villedet av de raske motorveiene jeg har kjørt på i timesvis frem og tilbake til Oslo.

På Lillesand har de god pizza. Men Lillesand senter var stengt, det var ikke en bil å se. Det var heller ikke en ting å gjøre, jeg ruslet rundt i regnet og kikket, men alt var stengt, utenom en bensinstajon, et stykke borte.

Jeg omgjorde planene mine. Først hadde jeg tenkt nå å kjøre til Lyngdal, 100 km, så til Ben’s kafe, Helleland, 95 km, men i stedet ville jeg gjøre stoppene på Søgne og i Flekkefjord. Der vet jeg det mat å få.

Søgne

Fra Lillesand til Søgne er det bare knapt 40 km. Til det trenger jeg ikke mye batteri, så jeg avsluttet ladingen på 41 %. Det viste seg å tilby litt over 50 km, i kilometeranslaget. Litt i korteste laget.

Selv om jeg vet utmerket hvor ladestasjonen på Søgne er, og brukte den så sent som på torsdag, så la jeg den inn på GPS, så jeg kunne ha oversikten over hvor langt det var dit. Her var jeg bare en drøy mil i slingringsmonn, det syntes jeg var lite, så jeg satte inn jerndisiplin, og kjørte bare på grønt. I oppoverbakker gikk farten ned i 70 km/, i 100-grensen, men batteriet belønnet meg, med å la meg spise kilometere raskere langs veien, enn fra batteriet.

Fra Kristiansand og til Søgne var det en annen verden for batteriet. Jeg kom frem med rikelig sikkerhetsmargin, fikk knapt nok varsel om «Low battery».

Og på Søgne fikk jeg kjøpt min pizza.

Flekkefjord

Fra Søgne til Flekkefjord har jeg nettopp kjørt, nå på torsdag. Så det visste jeg går bra. 90 km er strekningen, på middels raske veier, mem mye opp og ned. Her får man for første gang på lenge opplevelsen av at det kommer biler i mot, igjen. Det var nå blitt helt mørkt, selvsagt, allerede på Lillesand var det helt mørkt. Og regnet gav seg ikke, det heller.

I Flekkefjord kom jeg med grei margin, litt lavere enn torsdag, riktignok, da det var oppholdsvær, og klimaanlegget ikke var noe jeg trengte å bruke.

Jeg var på nippet å få ladekø, den ene hurtigladeren som er der. Det var han som kom rett bak meg, som fikk oppleve køen. Han snudde.

I Flekkefjord var alt stengt, utenom en Narvesen og noen spisesteder for farende. Jeg hadde allerede spist, og gikk bare og ruslet ved kaien. Jeg savnet telefonen min, der jeg har gloser å repetere. Nå var det bare å vente.

Hjem

Da jeg kjørte ut av Flekkefjord, viste kilometeranslaget 108. Hjem er det 115. Med klimaanlegget på, som det måtte være, gikk det straks ned i 105. Jeg måtte altså knipe inn disse kilometerne, for nå hadde jeg veldig lyst til å komme meg helt hjem, uten flere ladinger.

På torsdag hadde det gått helt fin. Da hadde jeg feiget ut, med en kort oppfyring på Bens kafe, noe som viste seg å være unødvendig. Det ville jeg ikke denne gangen.

Dette ble litt nervepirrende. Det var kraftig regn hele tiden, og alltid en bil bak meg, så jeg måtte presse motoren for å holde fartsgrensen. Jeg tenkte på Helleland, Ben’s kafe, at jeg der burde ha 55 km anslått på batteriet også, siden det er det som der er distansen hjem. Men anslaget viste 51, når jeg hadde på klimaanlegget, som jeg måtte.

Neste mulighet for lading var Vikeså, men der visste jeg ikke hvor langt det var igjen. Enda en gang måtte jeg legge inn hjemmeadressen min, for å få avstanden. Den var omtrent lik, enn det batteriet viste å ha kapasitet til.

Siste sjanse var Ålgård. Der måtte jeg ha flere kilometer igjen på batteriet, enn de omtrent 20 det var hjem, for ikke å måtte ta en ekstra lading. Å bli stående uten strøm er ikke noe tema, særlig nå som jeg ikke engang har telefon til å ringe noen. Fra Ålgård og hjem har jeg kjørt flere ganger, så der vet jeg at strekningen er snill med batteriet. Men et visst slingringsmonn vil jeg gjerne ha.

Opp fra Vikeså gikk det drøyt for batteriet, og i alle oppoverbakker gikk kilometerne raskere ned på batteriet, enn den reelle strekningen jeg kjørte. Nå måtte jeg til med jerndisiplin, ikke presse motoren, la meg heller havne litt under fartsgrensen, her og der. I regnet og mørket var ikke de bak så veldig plaget, det var ingen hissige på å komme forbi.

Det var akkurat i det jeg kjørte inn mot Ålgård at anslaget på batteriet viste et høyere tall kilometere enn anslaget til GPSen. Det var 22 mot 21,8, den stilen. Og det gikk i favør batteriet.

Jeg kjørte forbi Coop Extra, den siste lademuligheten. Heretter måtte det bare gå.

Og det gjorde jeg rett i. Fra Ålgård og inn kostet det meg 5-6 km, eller så. Jeg hadde ennå 10 % kapasitetet i batteriet, 13 km, et godt stykke unna det laveste jeg har hatt, og 4 km før kilometeranslaget blir tatt bort, og det bare står: kom deg til en ladestasjon.

Den hadde jeg i garasjen. Klokken var 2130, omtrent. Jeg reiste 1130, omtrent, så turen Oslo – Sandnes hadde tatt de 10 timene den skal ta med elbil. Det er vanskelig å få det raskere. Det er dette man må beregne.