I går var jeg og så teaterstykket «Plastilina» av russeren Vassilij Sigarev. Det var en produksjon oppsetning i regi av Bergen prosjektteater, med superhelten Thorleif Linhaven Bamle som leder av det meste. Thorleif kjenner jeg fra tiden i Immaturus, hvor han kom inn med akkurat de hemningsløse produksjonene han har holdt på med også etter at han sluttet i studentteateret. Han har evnen til å tenke stort, og til å få realisert sine prosjekter, og det skal han ha for. Det står respekt av det.
Jeg har imidlertid litt blandede følelser for at han har valgt russeren Sigarev som hovedleverandør av tekster til oppsetninger. Jeg er jo selv russofil, og synes det er glimrende at russisk dramatikk blir fremhevet, men akkurat han Sigarev har en stil som ikke ligger til mitt temperament. Han skriver teaterstykker som skal sjokkere, det er mennesker helt nederst på rangstigen, de bader i vold og dop og rus og skitt og sex og nedrighet, det er bunnskrapet. Teaterstykkene til Sigarev er også gjerne brokker av opptrinn og scener, i stedet for en helhetlig handling med dramatisk utvikling. Det er in-yer-face teater, sjokkteater, det er teater som skal få publikum til å føle vemmelse, Sigarev skriver selv at han var fornøyd når publikum følte seg fysisk uvel over stykket hans. Jeg liker ikke så godt å føle meg fysisk uvel, så dette er ikke noe for meg.
Jeg har også litt problemer med at Thorleif selv driver og oversetter den russiske originalteksten til Sigarev. Det må jo være litt problematisk, når han selv ikke kan russisk. Forrige stykke, Божьи Коровки возвражщаются на землю, eller «Bozji korovki vozvrazjsjtsjaiotsja na zemlio«, på norsk: «Marihønene vender tilbake til jorden». Den hadde oversatt til «Guds ku», fordi «bozje» også betyr Gud, og «korovka» betyr «ku». Ingen russiskkyndige jeg har snakket med, har latt være å le av den oversettelsen.
Med «Plastilina» har Thorleif og prosjektteateret ikke forsøkt en tittel som skal overgå originalen. Stykket heter «Plastilina» også på russisk. De har også latt være noen andre grep, som plaget meg ordentlig i «Marihøna» (jeg kommer aldri til å kalle det stykket Guds ku, det går bare ikke). Der hadde de tvunget den russsiske teksten inn i en norsk virkelighet, der den ble komisk utroverdig, med ungjenter som første gang får se navnet sitt på print, eller norsk ungdom som frykter mer enn noe annet å bli sendt til Afghanistan. Til Afghanistan kommer bare soldater som har søkt seg inn i Telemarkbataljonen, tjenestegjort der, og vist seg dyktig nok til å få lov til å reise. Det er kamp om plassene. Til Tsjetsjenia, derimot…
Stykket blir satt opp i Skatehallen i Nøstegaten. Dette er noe vi alle drev med i studentteatertiden, å flytte teateret ut av teaterlokalet, og prøve ut nye scener og steder å spille teater på, og i. Den store hallen, som også ser ut som en lagerhall, er helt ypperlig å spille teater i. Og det er fristende å sammenligne med institusjonsteateret DNS, der man er bundet til sine stoler og sine profesjonelle scener, der man kan gjøre en rekke med triks, men der alle triksene temmelig sikkert er brukt før i andre stykker. Med Plastelina-oppsetningen begynner teateropplevelsen allerede i det du skal plukke deg ut en varmedress, fordi det er så kaldt i hallen. Og du kommer ikke inn i en sal, der publikumsstolene er ett sted, scenen et annet. Man må rett og slett orientere seg litt for å finne ut hvor man skal sitte, og hvor scenen skal være. Klokelig nok har de valgt å legge scenen overalt.
Dermed blir det en friskhet og en vilje man ikke finner så ofte på DNS, og andre konforme institusjonsteater. Det er blå svingstoler i plast, helt enkle, som står litt rotete rundt noe som kan se ut som en liten scene, med et lite bord og en lampe, og det virker naturlig at det er her spillet skal foregå. Men det begynner plutselig, forsiktig, et helt annet sted, foran et stort lerret, der det plutselig står en gutt og fomler med litt leire, eller plastilina. På lerretet vises også film, bak lerretet står et stilas, og fra stilaset stikker hoder ut og snakker til og latterliggjør den stakkars gutten, hovedpersonen Maksim, 14 år, som nå står der. Det er et vakkert bilde, friskt bilde, og det passer til stykket og det stykket skal handle om.
Sceneografien og oppsettet er jeg uforbeholdent positiv til. Jeg liker godt at man har stoler man kan svinge rundt på, og selv velge hvor man skal se. Jeg liker for eksempel godt å se på resten av publikum og deres reaksjoner, og det var det rikelige muligheter til her, uten at det virket påfallende. Skuespillerne kunne også gå rundt mellom stolene om det skulle være nødvendig, det er god plass i hallen, og hele plassen ble utnyttet i spillet, noen ganger også med at man snakket med hverandre tvers over hele publikum. Og den ene gangen bordet i midten ble lyst opp og benyttet, det var rett og slett vakkert.
Stor ros skal Bergen prosjektteater også ha for å velge levende musikere. Wow! Jeg kan ikke huske sist jeg har sett det i Norge i en skikkelig oppsetning. Wow! De stod diskret helt bakerst i hallen, men opplyst når de spilte, så man kunne velge å se på dem, i stedet for på spillet, som jo som regel var temmelig rått. Instrumentene var gitar, cello og trekkspill, av det jeg kunne se. Tenk var det flere teatertrupper som lot kostnadene fare, for å gjøre det skikkelig. Man lager jo ikke teater for økonomisk overskudd.
Jeg synes også det er befriende å se skuespillere som ikke så beveger seg så tvunget. Ser man to forestillinger av en teateroppsetning, så skal de ikke være prikklike, mener jeg, teater skal være levende. Bergen Prosjektteater bruker også ikke helt skolerte skuespillere, slik at spillet gjerne blir litt rufsete, og også det faller i min smak.
Thorleif har denne gangen dempet de aller råeste opptrinnene. Der han sist gang trakk frem på scenen en voldtekt som skulle foregå bak scenen, eller det var vel ikke voldtekt, hun solgte seg for et eller annet, og det måtte plent vises for publikum hvordan det var, det var sist gang. Denne gangen var slagene tydelig til side for skuespillerne, man traff ikke med spyttingen, pulingen var ikke så eksplisitt, det var litt dempet. Men det var likevel altfor mye for meg. De hadde også funnet frem en renspikket pornofilm å vise på storskjerm, gamle Caligula, det er vist ikke pornofilm, men det er porno som vises, og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Det grensesprengende teater er virkelig i krise, når det er dette som skal til for å sprenge grenser.
Og uansett hvor rått og fælt og ille alt var, hvor fælt lille Maksim ble banket opp, skreket til og voldtatt, så var det ingen jeg kunne se som forlot skatehallen rystet. Jeg tror ikke det er så lett å identifisere seg med en karakter som Maksim, jeg tror ikke han er representativ. Det går selvfølgelig an å lete opp en unge som har det skikkelig fælt, som er 14 år og blir voldtatt, men jeg tror ikke han er representativ for noe lenger. Selv ikke i Russland finnes det så mange av dem, lenger, selv om det finnes mange som har det ille. De har det imidlertid ille på en helt annen måte, og jeg mener denne virkeligheten er viktigere å få frem. Jeg mener teateret gjør det best når det rammer akkurat dem som sitter og ser på. Og i Norge er det ingen som blir rammet av skjebnen til unge Maksim. Bergen prosjektteater forsøker rett og slett å sjokkere oss med en verden verre enn den er, og det skulle være helt unødvendig, med alle de problemene som egentlig finnes, og som angår oss alle.
Jeg vil likevel anbefale stykket og oppsetningen, teateropplevelsen er det ingenting å si på, selv om jeg personlig hadde likt det bedre om de ikke var så opptatt av å sjokkere hele tiden. Noen av scenene er rett og slett skikkelig fine.
En helt grei blogg 