Jaja. Det er morsomt. Jeg hadde tenkt med letthet å skrive noe som helst her på bloggen om grand prix, det er ikke noe for meg, jeg følger ikke med, og var godt fornøyd med å få meldingen om at vi hadde vunnet, på BBC world service neste morgen. Jeg stod og gjorde meg klar for 17. mai, da de britiske verdensnyhetene plutselig hadde noe fra Norge, jeg trodde det var noe med 17. mai, men så var det at vi hadde vunnet, og det med en rekordsum, og at vår statsminister, Jens Stoltenberg, hadde gratulert. Dette kunne være nok for meg, mer enn nok, hele Grand prix kunne gått forbi uten oppmerksomhet for min del, jeg fulgte med da jeg var unge på 80-tallet, og siden har jeg sett det en gang, og da helst på grunn av at det var vakre damer, reker og hvitvin der jeg skulle se det. Så da så jeg det. Ellers bryr jeg meg ikke.
Men årets grand prix, den har bydd på så mye at det til og med har sivet inn i min verden, og jeg har sågar blitt nysgjerrig og samlet litt stoff å skrive. Ved årets grand prix var det jo en del ting som interesserer selv meg, og som berører de ting jeg er opptatt.
For eksempel dette at det ble arrangert i Russland. Og russere kan av og til opptre som amerikanere med sjarm, stormannsgalskap i USA er alltid litt kvalmt, mens det i Russland alltid er litt komisk. De skulle servere det største og beste Grand Prix som noensinne har vært. Og russerne har i så måte motsetning tilnærming til penger, jo dyrere, dess bedre, om det ikke blir det beste i kvalitet, skal det i alle fall bli det dyreste i pris. Det har de i alle fall klart.
Så er det vår norske helt, Alexander Rybak, som til og med er fra Russland, eller Hviterussland, som han selv stadig presiserer, men det er jo borti der uansett, hvem bryr seg om forskjellen, han er klassisk skolert, spiller fiolin og har laget en sang som heter «Fairytale». Han er en fairytale selv, selv den enkleste journalist klarer å se dette poenget, og skrive om det. Han er skjønn, høflig, svigermors drøm, og synger en sang om et eventyr han fortsatt tror på, «even though it hurts». Det er bare å pøse på med effekter, det blir rett og slett komisk, som alt stemmer. Jeg har hørt ham i intervjuer, han trenger seg inn i radioprogram som også jeg hører på, og det er rent komisk så han sjarmerer programlederne, ved å svare så enkelt og folkelig fornuftig, at selv en erfaren programleder som Steinfeld blir overrumplet. Hør intervjuet på Dagsnytt 18 fredag, der det ender opp med at tøffingen Hans Willelm Steinfeld må synge en russisk sang mutters alene, fordi Sasja Rybak allerede har gledet den.
Selve sangen – Fairytale – har jeg sett på youtube, og hørt utdrag fra på mange radioprogram. Oioi, for en sang, mye kunne vært skravet om den. På bloggen vil jeg nøye meg med å skrive at det er en sang som passer godt å ha forventningspress med. Den er enkel å fremføre når man er nervøs, fiolinspillingen i starten får ut litt energi, og det er lettere å spille enn synge, når man er nervøs, og fiolintrillen er virkelig latterlig enkel å spille, en som kan spille fiolin, vil aldri spille feil på den. Så kommer det enkle verset på fire linjer, der det passer å smile litt nervøs, det er ikke lett å gjøre feil her, og så kommer det forløsende refrenget, øyeblikkelig på maksimum, og nye vers og refreng med akkurat det samme. Jeg tror det skal mye til at Alexander Rybak gjør en dårlig versjon av denne. For å skjønne hva jeg snakker om, må man kunne Jahn Teigen historien fra 80-tallet, Adieu (skrevet på den morsomme måten), Do-re-mi, Glasnost, det er sanger man fort kan få problemer med pusten med. Og med Adieu er det fort gjort å skjelve med mikrofonen. Fairytale er øyeblikkelig forløsning.
Jeg må skrive noen ord om koringen. Grand prix-sanger er ikke skrevet for å analyseres for nøye, de skal være enkle, de er laget for show, men den koringen er jo urkomisk! Akkurat i det verset synger unge Rybak om hvordan han og eventyrpiken hans noen ganger pleide å krangle, og da kommer to damer inn med koringen «bab-bab», eller hva de sier, hvilken krangling! Derimot er dansingen til Frikar ordentlig tøff. De er en del av eventyret, fele og folkemusikk, og folkedansere, og det er akkurat som de er der bare for å få korjentene til å se ordentlig bertete ut.
Det artigste med Grand prix denne gangen er imidlertid kommenteringen til Synnøve Svabø, og folks reaksjoner på den. Denne kommenteringen og reaksjonene setter hele grand prix i sitt rette lys. Jeg ble oppmerksom på den gjennom noen av de nettsidene jeg daglig er innom, jeg sveipet til og med innom noen debatter og la selv til noen anonyme innlegg, der hovedhensikten må jeg innrømme var å fyre opp stemningen, og i dag har det gått så langt at jeg til og med trykket på lenken på NRKs sider, der hele Grand prix ligger inne. Jeg måtte med selvsyn se hva dette var.
Jeg ble ikke skuffet. NRK har for sine kjære seere lagt til et eget kapittel med tittelen «Synnøve snakker seg bort», riktig fornøyelig, både tittelen og måten hun snakker seg bort på. Det var også veldig flott hvordan hun valgte å intervjue Jens Stoltenberg, akkurat i det Alexander Rybak ble utropt til vinner, ingen av gledesbildene ble kommentert, heller ikke når han gikk frem frem på scenen for å ta i mot premien, da var det vår ærverdige statsminister som snakket på statsministermåten sin. Det var som å høre ham kommentere budsjettet. Og Synnøve Svabø må ha vært full. Jeg sier det allerede nå, det kommer til å bli avslørt, det er ikke mulig å si de tingene hun sier, uten å ha drukket litt for å holde nervene «på min side», som jeg så en folkelig debattant skrive i en annen debatt en gang.
Så er det premieutdelingen. Synnøve Svabø har servert tidenes teaser, med at hun skal ned og intervjue vinneren, i ført gullkjole med tennissokker i BHen, sånn man skal si det, når Norge har vunnet Grand Prix med tidenes poengsum, det er jo en del av de hundretusener av seere Grand prix betyr noe for, og man kan tenke seg – med glede – hvordan det ville vært om en sportsreporter (jeg kan ikke navnet på dem, si Karen Marie Ellefsen eller Jon Herwig Carlsen) kommenterte sitt eget antrekk, da de skulle ned og invertjue vinneren av en idrettstevling. Veldig bra. Selv jeg var litt spent på hvordan hun ville se ut.
I mellomtiden hadde sjarmtrollet Alexander Rybak henvendt seg til publikum på sine to morsmål, norsk og russisk, «tusen takk, dere er det beste publikummet i verden» sa han på russisk, på norsk oppfordret han alle som ville til å møte ham på Gardermoen. Det er oppskriftsmessig sjarmerende, som skapt for TV, man henvender seg til det nære, selv om det er millioner som ser på.
Og NRK fulgte opp i Kveldsnytt, der Elisabeth «Bettan» Andreasson var hentet inn som ekspert (slik er det i Grand prix, «Bettan» er ekspert), Per Sunnes er ferdig parodi på seg selv, jeg tenker bare at alle setninger han sier er på tull og de hadde reportasje fra hjemstedet Nesodden. Odd Kristian Dahle er en fremragende reporter, som tidlig får inn setningen «Her er stemningen helt oppunder taket, og her er stor takhøyde, til og med på nordvestlandsdialekt». Få også med intervjuet med Adrian Titnes, der barnet står frem som den voksne med ordentlige svar, på de barnslige spørsmålene fra den voksne intervjueren. Dette veldige alvoret står i nydelig kontrast til alt tøyset fra Svabø.
Så topper det seg med intervjuet mellom Svabø og Rybak, tøyseironikeren møter eventyret. Det er en grundig finale. Svabø har egentlig ikke noen spørsmål å stille, og står der i gullkjolen sin, mens Rybak er så folkelig og sjarmerende som han alltid er, og vrir noen fine svar ut av spørsmålene som aldri blir stilt. Det ender også med at intervjuobjektet overtar mikrofonen, akkurat som jeg ville regissert det, om jeg skulle lage et humorprogram av dette. Han spør også Svabø om hun ikke var nervøs, og rekker mikrofonen til henne, og hun svarer jo, men ikke i forhold til ham, han hadde hele Norges forventinger på sine skuldre, som hun sier. – Ja, og jeg innfridde, sier Rybak med mikrofonen til sin egen munn.
Ja, i år innfridde Grand Prix. I år ble det det sirkuset det skal være. Det er mange ulike syn på hva Grand Prix egentlig er og skal være. I år kom de fleste av dem herlig til uttrykk. Jeg har til og med skrevet ned mitt syn. Hvem skulle trodd det? Eventyret nådde meg også. Det blir noen år til neste gang.
En helt grei blogg 