Vanligvis har jeg og min turkamerat stoppet skisesongen ved påske. Men for to år siden kom påsken så tidlig, at vi nesten ikke hadde fått gjennomført noen turer i det hele tatt, og dermed gikk vi noen turer etterpå også. I varmere vær og med lengre dager var det en udelt suksess, og dermed har vi fortsatt med å gå skiturer mens det ennå er april og ennå er snø.
I dag var avtalen at min kamerat skulle hente meg med bil «henimot ti», som han skrev. For oss pleier ikke klokkeslett ha så mye å si, i hvert fall når vi ikke er avhengig av offentlige transportmidler med faste avgangstider, som vi ikke er lenger etter at han ble med i bildeleringen. Henimot ti betydde i dag klokken kvart på tolv. Jeg var klar.
Målet var Kvamskogen, og den høyeste toppen på Furedalsiden, nemlig Tveitakvitingen. Vi hadde bare vært der en gang før, nettopp for ett år siden, og i praktfullt vær med mye, god snø. Akkurat disse tingene her var et faremoment i dag. Været var fra første stund ustabilt, med regn og overskyet fra morgenen av, så sol og lettskyet mens vi kjørte, og så vekslende fra det ene til det andre på godt vestlandsvis hele dagen. Snømengden var også litt usikker. Det har vært en spesiell vinter, med rekordsnø i lavlandet, og nesten ingenting høyere opp. Det skyldes selvsagt kaldvær og lite nedbør, uten nedbør blir det verken snø her eller der, og høyt til fjells blåser den snøen som er, gjerne bort.
Uappetittelig var uttrykket min kamerat brukte om snøen som lå der, da vi begynte å gå. Den var klissen og glissen, våte tuer dukket opp flere steder, og under trærne var det gjerne helt bart. Til overmål hadde vi smurt med klister like før det begynte å snø tett og vått, slik at resultatet ble klabbeføre av en annen verden – eller nettopp av denne verden – oppover.
Vi tok pause. Den var mye tidligere enn vanlig, allerede lenge før Negerlandsbyen, vi kunne bare så vidt se bakken opp dit, vi stoppet med den beste samvittighet, eller helt uten å tenke på samvittighet. Det var for øvrig flott der, med en liten fjellelv nedenfor en skråning, fosser og stryk som det pleier å være i Norge, og nå helt synlig, siden ingen is dekket den. Solen tittet også frem mens vi spiste, først den ene appelsinen vår, så litt sjokolade, kjeks og til sist nistepakken. Kakaoen drakk vi også opp. Vi har en god regel med det, at det er ingen vits i å utsette noe vi har lyst på.
Opp til Negerlandsbyen gikk det veldig greit, symptomatisk for denne turen ble at oppoverbakker ikke var noe problem, siden det bare var å spasere rett opp med alle snøklabbene vi hadde under skiene. Bortover, derimot, var det begredelig, siden vi måtte gå med akkurat samme teknikk her, gå som om vi ikke hadde ski, men sko, på beina. Det var først når det virkelig ble nedrenn klabbene løsnet. Dit var det lenge enda.
Jeg skal ikke skrive alle detaljer om turen. Noen skal jeg imidlertid skrive, også av dem som kanskje ikke har all verdens interesse for det blogglesende publikum. Samtaleemnet i akkurat denne fasen av turen var matematikk, et av mange fag vi begge har studert. Min kone, Olia, brukte formiddagen til å finne russiske matematikkoppgaver på internett i dag, og serverte dem til meg som løste dem med stor frustrasjon. Hvor gammel er en mann som for ti år siden var fire ganger eldre enn sin sønn, og om ti år vil være dobbelt så gammel som ham? Hvor gammel er den yngste i en gruppe på fire mennesker, der den samlede alderen i dag er 73 år, og for fire år siden var den 58? Hvor fort må en bil som kjører 60 km/t kjøre når den for hver kilometer den kjører skal spare inn ett minutt, altså kjøre ett minutt fortere? Slike spørsmål. Både min kamerat og jeg vil jo løse slike oppgaver øyeblikkelig, og når det ikke går blir vi hodegalne og holder ikke ut. Så gjelder det bare å holde hodet kaldt, og finne løsningen systematisk, enkelt og greit. Jeg må skyte inn at jeg hadde en fordel i forhold til min kamerat, siden jeg hadde blyant og papir tilgjengelig for å finne løsningen, mens han måtte finne den mens han gikk på ski.
Og med disse oppgavene kom vi oss helt til foten av Såta. Det vil si, usikker is på en liten elv foran den gjorde et øyeblikk resten av turen også usikker, men det viste seg snart at det likevel fantes et sted å komme seg greit over. Det hadde nå begynt å snø litt igjen, blåse litt igjen, og skye over alvorlig igjen. Vi har tidligere vært der oppe i tåka, det er på ingen måte behagelig, så her var hele turen på ny litt i jeopardy, som man ville sagt det på engelsk. Vi gikk imidlertid videre, målet var Tveitakvitingen, og det er en skam å snu i tide, som jeg sa.
Opp Såta gikk det greit på klabbene. På toppen av henget møtte vi en liten gjeng på tre som kunne fortelle at det blåste friskt der oppe, så vi kunne like godt kle på oss ekstra mens vi enda hadde det varmt på lesiden. Advarslen var kanskje betimelig, men for oss var det på ny blitt lettskyet og mindre vind da vi nådde opp noen minutter senere. Så raskt skiftet været, det er bare på vestlandet.
Nå skulle avgjørelsen tas, skulle vi fortsette videre opp, eventuelt mot Tveitakvitingen, eller skulle vi feige ut og gå rundt, eller ned igjen. Til argument for det siste var at det var skiftende og usikkert vær, det var så godt som ingen folk ute, løypene var ikke kjørt opp, og det kunne også være sparsomt med snø noen steder, om den var blåst bort. Det hører med at henget videre opp er svært bratt, nesten så man føler man kan ramle ned ene og alene av tyngdekraften. Jeg er for å si det rett ut ikke særlig begeistret for slike heng, og føler nettopp det at jeg kan komme til å ramle ned på grunn av tyngdekraften. Min kamerat har mer skierfaring enn jeg, og viser ingen redsel. Han ville opp.
«Så har vi gjort det,» som han sa. Det var den siste skituren for i år, og det ville være litt skammelig om alle av dem bare var små rundturer av enkleste sort. Vi gikk oppover. Det var like bratt som alltid, men mindre snø enn vanlig, ingen folk, og til slutt tenkte jeg som en voksen og kanskje litt for gammel mann, «dette vil jeg bare ikke». Jeg snudde. Det kommer en tid der det ikke er så viktig lenger å gjøre ting for å ha gjort det, da det ikke lenger er så nødvendig å gjøre noe for å vise at man klarer det, da det ikke er så viktig lenger å la være å innrømme at man er blitt litt gammel. Jeg snudde og gikk ned, baklengs, for sikkerhets skyld.
Min kamerat er velformulert, og holdt ikke igjen på uttrykkene da han oppdaget hva jeg først var i ferd med å gjøre, så hadde gjort. Men jeg vet nå en gang det med meg selv, at hans og enhver annens kritikk kan jeg tåle og takle veldig greit, mens jeg ikke var like sikker på om jeg kunne tåle og takle å gå opp og ned slike fjellskråninger om det skulle blåse opp igjen, om sikten skulle forsvinne eller om det på andre måter skulle skje noe. Jeg vil bare ikke utsette meg for en ulykke lenger, det er noe jeg for enhver pris vil unngå.
Det fulgte turens dårligste stemning. Men dårlig stemning går over, så jeg var ikke særlig bekymret over dette. Derimot var jeg sant å si litt bekymret over skaren som lå der over snaufjellet, og det siste bratthenget vi måtte over. Det er ekstra ille, siden det vanligvis bare er en liten, smal passasje for oss å gå på, og det er et leit lite stup på et par meter under oss. Jeg liker aldri denne passasjen, selv om den hører med i en familieløype og jeg tviler på noen har skadet seg i den. Når det er lite snø, er det imidlertid ubehagelig.
Vi rastet like før den, på en ganske spektakulær plass. Det var rett oppe i fjellveggen, sikkert mange som har vært der før, og mange som vil komme der igjen. Nå var vi alene der. Og vi fikk turens andre store ulykke. Jeg hadde ansvaret for middagen, og jeg hadde husket det meste for rømmegrøten. Bortsett fra sukker og kanel. Dermed også det kanskje viktigste. At jeg hadde med sognemår kunne kanskje kompensere litt, men sukker og kanel er sukker og kanel, på rømmegrøt hører det hjemme. Da det begynte å blåse opp og skye over litt igjen, ble jeg dessuten kald.
Nåvel, det var dette med detaljene, jeg skulle ikke skrive for mange av dem. Og jeg klarer som vanlig ikke å unngå det. Det lille bratthenget var rett og slett enklere når det ikke var kjørt opp løype der, det gav oss litt mer plass å gå på. Vi gikk opp til varden, og fotograferte litt med utsikt til Nordheimssund. Så rant vi ned på skaren. Etter at vi var kommet det fra det øverste platået, det alle som har vært der kjenner, ble skaren erstattet av skare med nysnø. Det skulle også være vel kjent for turgåere på Kvamskogen. For oss ble det dermed lettere å kjøre, og herfra ble nedrennet faktisk ganske morsomt. Det var litt uventet, med utsiktene turen ellers hadde hatt.
Nede i bakken hadde vi får siste pause, kaffepause. Det var for kaldt å koke kaffe til middagen, så vi kokte den nå. Appelsin og sjokolade, og kjeks, hørte med. Nå gikk praten lystig og greit, all kulde og dårlig stemning var glemt.
Etter det rant vi greit ned til bilen, klokken var ti på åtte, og vi trengte ikke vente på noen buss. Vi kjørte rett hjem, der Olia ventet på meg. Det var årets siste skitur. Den skulle gjerne vært bedre, men vi møtte denne gangen motstand vi ikke så lett kunne gjøre noe med. Været og føret er det ikke vi som bestemmer over. Men ingen skal høre oss klage. Tvert i mot vil vi skryte av enda en flott naturopplevelse, for meg er det direkte livgivende.
Jeg bruker en datamaskin der det er vanskelig å få lastet opp bilder, så bildene vil måtte vente til litt senere.
En helt grei blogg 