Det er i ferd med å bli en liten føljetong hvordan jeg fikk datamaskinen ødelagt, og har forsøkt å reparere den igjen. Siste gang jeg skrev hadde jeg fått en ny forsendelse med duppeditter, men jeg fikk dem ikke til å virke. Jeg skrev til komplett at jeg måtte skifte ut det eksterne harddiskkabinettet mitt, kabinettet var for SATA-300, mens harddisken var SATA-150. Fra komplett fikk jeg imidlertid beskjed om at kabinettet var bakoverkompatibelt.
Ok, jeg har eksamenstid, og enda hvor ivrig jeg er etter å få reddet dataene mine, så har jeg i det siste prioritert lesningen. Først en fridag denne uken prøvde jeg meg mens Olia var på jobb. Jeg fant ut man kunne skru ut harddisken også, den lå beskyttet inni en slags beholder, et slags metallomslag man kunne ta av. Jeg klarte å ta det av, men ikke tale om at jeg fikk festet disken til kabinettet. Ikke tale om. Jeg holdt på 10 minutter, et kvarter, kanskje lenger. Det var jo fortvilende når det skulle være kompatibelt, men så gikk det ikke allikevel. Jeg prøvde i alle mulige retninger og på alle mulige måter, ikke tale om. Det virket som den hadde en idiotsikkermekanisme, så man ikke engang skulle prøve å sette harddisken fast i et system som ikke virket, eller man skulle brekke systemet med en harddisk som ikke virket. Jeg gav kort sagt opp.
I dag kveld skrev jeg også et siste brev til komplett. Egentlig skulle jeg jo bare skru på maskinen for å hente tilbakeforsendelseskoden, og sende det tilbake i morgen. Men jeg tenkte jeg skulle gjøre et siste forsøk på å skrive etter hjelp, det er jo fortærende å sende tilbake for å få et eldre kabinett, hvis det nyere skulle virke. Og jeg kunne jo se for meg at jeg ville få akkurat samme problemer når neste forsendelse kom. Jeg forklarer gjerne inngående hvorfor det er så lite sannsynlig at fusjonsprosessene i solen skal komme i gang, og hvorfor de allikevel gjør det, og detaljene i hvordan alt virker, men be meg bare ikke sette sammen noe. I teoretisk fysikk er jeg ikke så verst, på laboratoriet er jeg håpløs.
Olia satt ved siden av. Hun hadde først litt problemer med å forstå hva som mentes med kompatibel, hva hele denne mailen gjaldt, hun hadde jo vært med på å prøve den gangen vi ikke skrudde harddisken helt ut. Jeg forklarte det, og gikk for å lage meg espressokaffe. Da kaffen var ferdig, var harddisken på plass i kabinettet. Det var like enkelt for å Olia å gjøre det, som det var for meg å skrive det. For meg kunne ingen tryllekunst virke mer imponerende.
Nå vel, i dette øyeblikk er alle dataene på vei fra den gamle harddisken over til min nykjøpte eksterne harddisk, alt blir reddet. Det ble litt som i barndommens iver over datafinessene, jeg ville bare redde alt i hop på en gang, og overbelastet systemet faktisk, litt, så det hele brøt sammen. Men da jeg så fikk tvunget datamaskinen til å skru seg av, og alt virket da jeg skrudde den på igjen, så gikk jeg direkte inn og hentet ut de viktigste dokumentene og fikk dem lagret både her og der. Så nå er alt på plass, og den gamle datamaskinen kan endelig sendes tilbake for reperasjon.
Og det er ene og alene takket være Olia det blir gjort. Jeg hadde gitt opp. Takk skal hun hjertelig ha!
En helt grei blogg 