Endelig ferdig

Det er så jeg er fristet til å bruke utropstegn. I dag var det eksamen. Det har vært forferdelig travelt fra og med påsken, og etter at Olia reiste på søndag har jeg ikke gjort annet enn å lese hele denne uken. Og i dag kom utløsningen, eksamen ble avholdt, og nå er jeg endelig fri til å få ordnet det som bare har måttet ligge den siste tiden.

Eksamen i dag var muntlig om moderne fysikk. Det var ganske krevende pensum, med Einsteins relativitetsteori, Shcrödingers bølgeligning i kulekoordinater, og hvordan det forklarer kvantetallene og elektronets bevegelser i hydrogenatomet, og litt om grunnlaget for bevegelsen i tyngre atomer. I tillegg var det statistisk fysikk, begrenset til den klassiske fysikken, med Boltzmannfordelingen og Maxwells hastighetsfordeling, og til slutt om ledere, halvledere og isolatore, dioder og transistorer, litt om elektronets oppførsel i elektronikken.

I kjent stil fant jeg liten interesse i den matnyttige delen av pensum, kunnskap som kan brukes til noe skal man generelt være skeptisk til, da blir det med en gang rotete og urent, og for sleipe folk kan det lønne seg å fuske seg til kunnskap og gi inntrykk av at ting er viktigere enn de er. Da er det bedre med ærlig og redelig matematikk, skikkelig teoretisk, godt atskilt fra den alltid forstyrrende virkeligheten. Da er Einstein helt utmerket, med ham kan man holde et bilde i hodet der han sitter på trikken i Bern, og tenker ut hele den moderne fysikken. Det eneste holdepunktet man trenger til å utarbeide det hele er at lysfarten er konstant, og så må man være innstilt på å holde på det uansett hva vanvittige ting som måtte dukke opp. Det er meget vakkert, og fullt ut mulig for alle interesserte å kopiere, i hvert fall når man blir lempet over hindringer av andre som kjenner metodene fra før av. Jeg brukte mye tid på Einstein og relativitetsteorien hans denne gangen, av den generelt korte tiden jeg hadde å bruke. Spesielt brukte jeg mye tid på de to tilsynelatende paradoksene, hvordan løpe så raskt at man får en 10 meter lang stang på langs inn i en fem meter lang låve, mens bonden står og ser på og i rette øyeblikk smeller igjen døren, og det andre om hvordan man kan sende en eldre slektning på en lang, rask ferd ut i verdensrommet, og når han kommer tilbake igjen er det du som er eldst. Det virkelige problemet med det siste – teoretisk sett, praktiske forhold må selvfølgelig ikke blande seg inn her – er at man like godt kan tolke reisen fra slektningens synspunkt, og se det slik at det er jeg som fjerner meg lynraskt fra ham, mens han blir igjen, og når vi da treffes igjen skulle han være enda mye eldre enn meg enn han pleide å være. Det er et paradoks.

I stedet for Einstein trakk jeg Schrödinger, og direkte til sannsynlighetsfordelingen, den komplekskonjugerte, det midterste av fem kampitler, der det begynner å bli vrient, der min kunnskap om Schrödingerligningen begynner å fade ut. Men med sterke hint om fremgangsmåte greide jeg å sette opp det meste av hvordan det skulle være. Og at sensor og eksaminator var litt røffe med temavalget fra Schrödinger, kompenserte de med å kun ta det grunnleggende om ledere, halvledere og isolatorer. Dette er jo fullstendig matnyttig kunnskap, helt uinteressant, her var både om hvordan solceller og LED-skjermer virker, her var om transistorer, her var altfor mye praktisk og nyttig. Men i starten av kapittelet var teorien ennå ikke forlatt, og om hvordan elektronet går i valensbånd og ledningsbånd, om hvorrdan det er sperresjikt mellom for isolatorer, og at sperresjiktet er for lite til å holde båndene helt atskilt i halvledere, og hvordan man kan tilføye atomer for å gjøre halvledere enda mer ledete, alt det der gikk lett og greit som om jeg forklarte meg om en russisk roman.

Og så var det slutt, eksamen var unnagjort. Og siden har de gode nyhetene bare trillet inn, akkurat som det skal være. Neste store prosjekt er klart, det er kreativt, og det har fåt veldig god starthjelp. Bloggstoff blir det ikke før det blir mer konkret, før det for alvor er i gang. Ellers skal jeg begynne å lese aviser igjen, lese litt skjønnlitteratur, tenke på andre ting enn fysikk, cruise inn til sommerferien, det er ganske fabelaktig – og akkurat som livet mitt akkurat nå.

Til sist vil jeg si det var en artig eksamenssituasjon i dag. Vi var både sensor, eksaminator og jeg studenter på 90-tallet, der har vi livene våre, der skjedde tingene. Og nå var liksom fasiten her, hva var det blitt av oss, der satt vi. Det var en fin opplevelse, de kaotiske studentene fra den gang var nå alle unge menn i solid jobb.