Å være gift med Olia er som å være gift med en naturkatastrofe. Det er ufattelige krefter, umulig ikke å la seg fascinere.
Starten på året har vært hektisk for oss. Olia har hatt et prosjekt hun har brukt veldig mye energi på, og denne energien har nok gått ut over Irina og meg, og særlig meg, også. Vi elsker henne enormt, hver dag har Irina og jeg kappsnakk om hvem som elsker henne mest, jeg som jordkloden, hun som Jupiter, og så videre til Kosmos. Men det har tæret på kreftene, særlig for Olia selv, som har dette dyreinstinktet etter å kjøre seg selv til bunns når det gjelder.
Mye kunne vært blogget om. Men i hektiske tider er det ikke tid til å skrive blogg, heller. Irina krever alt, og hun er den største gleden vi har, så å bruke tid på henne er den beste tiden anvendt. Akkurat nå er hun gått opp med en mobiltelefon, mens jeg sitter nede foran peisen med litt tid for meg selv. Etter jeg kom hjem har jeg vært ute med Irina, på lekeplassen, og skyvet henne i dissen, lekt restaurant, lekt gjemmeleken, lekt tog og lekt hest, og lekt å løpe etter hverandre for å fange hverandre. Så har jeg laget middag, seibiff med poteter, epler, tomater og løk, og Irina og jeg har spilt sjakk, danset og lekt den spesielle leken hun kaller «sterk vind» (silnyj veter, på russisk). Olia har vasket hele huset, en formidabel jobb, sånn som vi har det hos oss.
Det er oss vel unt med en pause. Straks Irina vil leke igjen, er jeg med, og bloggingen og alt for meg selv blir avbrutt. Selvsagt, og bare kjekt.
Hvert år de siste årene har Olia og Irina reist til Kiev rundt påsketider. Det vil si, vi har reist alle, men jeg er avhengig av ferier, og må hjem igjen, mens de kan være så lenge de vil. Olia har hatt veldig, veldig lyst til å komme seg til Kiev raskt, og være der lenge. Gjerne med Irina. I år har jeg satt meg litt i mot det. Det har jeg gjort hvert år, jeg savner dem så jeg stanger hodet i veggene, når de ikke er der. Men om de har det bra der nede, må jeg gjøre det offeret. Nå i år har jeg veldig lite lyst. Også fordi Irina blir så stor etterhvert, at det ikke er bare koselig lenger, at hun snakker så dårlig norsk. I alle fall når hun er med andre norske, går det ikke når hun konsekvent snakker russisk. Tar vi henne til Kiev enda en gang, for lang tid, så vil det å snakke norsk for henne bli ytterligere utsatt.
Mandag kjøpte vi billettene. Typisk sånn som Olia insisterer på å gjøre det, det må skje straks, øyeblikkelig. Vi stod på farten, og skulle reise for å bade i det kommunale bassenget. Men det fikk vente. Nå var det flyreisen. Jeg liker ikke å kjøpe flybilletter under stress, men nå var det naturkreftene som satte inn. Olia forlangte at billettene skulle kjøpe. Og med naturen diskuterer du bare ikke.
Så nå har vi kjøpt billetter nedover, fredag 22. februar, tidlig om morgenen. Alle sammen. Ingen har kjøpt returbilletten ennå. Men planen er at jeg tar med meg Irina hjem igjen, søndag 3. mars. Så blir jeg alenefar noen uker. Siden det er stor avstand mellom vinterferie og påskeferie dette året, vil det bli ganske mange uker. Sånn må det imidlertid bli. Olia må få være i Kiev, og jeg tror det er bedre at Irina er med meg i Norge denne gangen.
Så sånn vil det bli.
Det er rikelig med andre ting på gang også, men her på bloggen er det en ting om gangen, og ikke alt vil bli skrevet.
En helt grei blogg 