Eksamenstur til Kristiansand

I fjor reiste vi alle sammen til Kristiansand for eksamen i tysk. I år gjorde vi det igjen. Like vilt, like kult.

Det har hvert år vært litt krevende å ta eksamen i tysk på avstand midt i alt det andre jeg har å gjøre. Men i år har det sprengt alle grenser. Jeg får ikke vært på noen forelesninger, ingen kontakt med andre studenter, så det blir å lese det som universitetet legger ut på nettet, og det som blir lagt ut som pensum. Jeg er for lengst ferdig utdannet, og vel så det, så jeg gjør jo dette for gøy, og leser også for gøy. Så jeg har også brukt veldig mye tid på tidsperioder som ikke er pensum, og satt inn støtet med opplysningstiden og det fom følger, med Goethe, Heine og Hölderlin.

Nå var det altså tysk etterkrigshistorie. Da kan jeg ikke flyte så mye på hva jeg allerede har lest, og for tiden etter gjenforeningen har jeg vel knapt lest noe som helst. Jeg kan jo etterkrigshistorien her i verden, og jeg kan litteraturhistorien etter verdenskrigen, men jeg kan det ikke noe spesielt for Tyskland, og nå var det Tyskland det gjaldt.

Og så har jeg blitt aktivist, med overbevisning om at det er viktigere å stanse den omfattende utbyggingen av naturødeleggende vindkraft, enn å gjøre det bra til eksamen. Det gjør at jeg for første gang i mitt liv har hatt litt vanskelig for å konsentrerer meg, at jeg må inn og sjekke Facebook, hva som har skjedd der siden sist.

Mot slutten ble det litt stress, kan man si. Og så har man et fireogethalvtårig barn, skjønnere en verden, som sier: ja khotsju igratj (jeg vil leke). Nikakov eksamena (Ingen eksamen). Mitt farshjerte overvinner ikke sånt. Jeg kan ikke si til Irina at nå skal jeg ha eksamen, og det er viktigere enn deg. Da får jeg heller møte mindre forberedt enn jeg burde.

Så sånn ble det. Klokken fire våknet jeg av meg selv, en time før klokken, og så var det opp og sprenglese litt til, har jeg egentlig oversikten alt universitetet har lagt ut? Er det noe jeg ikke engang har fått med meg? Og litteraturen, jeg får ikke lest den så det fester seg. Kanskje vil det være tid til å få lest litt til, mens vi lader?

Klokken 0500 våkner resten av følget. Klokken 0530 reiser vi ut til Klepp, for bestmor Kari, og så er vi i gang, i Kia Soul Electric, fra Sandnes til Kristiansand.

Målet er Flekkefjord. Og været er møkk. Rundt fire grader, og regn. Det blir knapt verre for batteriet.

Etter Ålgård kjører vi forbi Monstermøllene, som ikke er møller, men turbiner, men monstre er de, på Skurvanuten og andre steder. Dette er turbiner Gjesdal sa nei til, men som staten overstyrte. De er så gigantiske, at de dukker opp som romskip fra katastrofefilmer, reiser seg over fjelltoppene, før vi er ved dem. Og de spinner sin kraft til Tyskland, til eiernes fortjeneste, vår utgift. Disse turbinene var ikke engang ønsket av lokalsamfunnet, Gjesdal kommune sa nei, men staten overstyrte.

For hva? Hva er det som gjør akkurat dette stedet så viktig å selge kraft til Tyskland fra? Statlig styring gjelder viktig infrastruktur, sykehus og veier, da er jeg skeptisk, men skjønner at det er mange hensyn å ta. Krafteksport? Som ikke engang gir inntekter, men utgifter, for lokalsamfunnet? Det er klart, dette er viktigere enn eksamen.

Og vi kommer oss til Flekkefjord. Det er iskaldt. Og jeg har i kjent stil pakket for varme, pakket etter kalenderen, ikke etter været som er. Jeg har med to kortbukser, ingen jakke. Det er fire grader og sludd.

Det ble ikke noe særlig med den lesingen, kan man si.

Etter Flekkefjord sovnet først Olia, så Irina, som to skudd der i baksetet. De sov lykkelig helt frem til Søgne, halvannen time kjøretur de slapp å være med på. Vi hadde en drøy mil igjen på batteriet, da vi kom frem.

Og på Søgne var det ladekø. Klokken var halv ti. Min eksamen begynner 1110. Så det skal gå. Fra Søgne til Kristiansand er bare halvannen mil.

Fint gikk det, og fint gikk det å finne frem. Parkeringsplass fant vi etter en stund. Alt var fullt, men det var noen som kjørte ut etter en stund, og så kunne vi kjøre inn. Deretter var det å finne rett sted. Jeg hadde bare et tall og en antagelse i hodet, hadde glemt å skrive det ned hvor det skulle være, men det var riktig. Vi fant frem.

Så var det å forberede seg litt, noe som selvfølgelig ikke gikk denne gangen heller, og så var det eksamen, der de nå fikk seg en forunderlig opplevelse, de to sensorene. Det jeg kunne, kunne jeg selvfølgelig godt, jeg har ingen problemer med å forstå stoffet, og kan hente sammenligninger og trekke paralleller hit og dit, men så er det også opplagte ting de har snakket om på forelesninger gjennom kurset, som hos meg er blankt.

Ikke lett å vurdere en sånn kandidat. For meg var det veldig behagelig å få det ferdig, dette var den siste eksamenen, nå gjenstår en obligatorisk innlevering, og så er det en siste innlevering av alt arbeid vi har gjort gjennom semesteret, og så er tyskstudiet fullført. Det er veldig bra, og vel verdt en liten feiring.

For oss var det bare å reise ned til Kristiansand, sjekke inn på hotellet, og installere Irina og meg i badeanlegget Aquarama. Der var vi i fire og en halv time. Konstant i vannet. Konstant.

Og Irina på fire og et halvt er jo et unikum, der hun hopper og svømmer og dykker og flyter og oppfører seg i vannet, som om mennesker er laget for å være akkurat der. Det begynner jo ganske artig, da hun hopper uti et sted det ser ut til å være grunt, men så er det dypt, og hun går straks under med hele seg. Jeg tror også det er grunt der, og har ingen sjanse til å komme meg bort med en gang. Nå gjelder det at Irina husker hun kan svømme, og kommer seg over sjokket å få hele hodet plutselig under vann, når man ikke er forbedet på det.

Ingen sak. Før vi er ferdige å bade hopper Irina fra alle kantene som er. Og hun flyter rundt i renna, langt unna meg. Hun kan hoppe ut i denne renna, mens jeg er i et annet basseng. Den ene gangen hun gjorde det, fikk jeg krampe i leggen, og måtte få unna den, før jeg kunne hoppe uti etter henne. Ingen sak.

Før vi gikk, så vi uti det store dype bassenget, med stupebrett. Ikke nå. Neste gang?

Mor var med bittelitt, og jeg instruerte henne i det aller viktigste: kjøpe vin. Nå skulle det gjøre godt med et glass, før vi gikk ut for å spise, og etter vi kom hjem.

Før vi gikk ut fungerte det helt fint, helt som det skulle, men etter vi kom hjem var det ikke snakk om vin. Da var det rett i seng, stup i søvn. Klokken var ikke engang ti. Dette innlegget skriver jeg dagen etter, da jeg som vanlig har våknet utvhilt, frisk og fin, klokken seks. Det var veldig koselig å spise også, men du verden så trøtte vi var. Selv Irina glemte liksom sin pommes frites og hamburger, og ville liksom heller hvile hodet mot foten min, og snakket om å gå tilbake til hotellet. Mor og jeg koste oss med Spaghetti Carbonara, pizza og vin, men også vi skjønte det ville bli bra å gå tilbake til hotellet.

Opprinnelig var planen å gå og tusle litt ved sjøkanten, slik vi gjorde i finværet i fjor. Den planen droppet vi, kan man trygt si. Vi ringte tilbake til Olia, som heller ville slappe av på hotellet, vi kommer hjem. Også Irina måtte ha mobilen, for å få si det, nå kommer vi til hotellet, sa hun. Så løp hun.

Alt i alt en nydelig dag. Verdt å huske. Sånne som gjør seg i et liv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s