Ettårsdagen

Det er en spesiell dag i dag. Tirsdag for ett år siden var det 3. mars. Jeg var på ferie i Kiev, som nå, og jeg hadde via noen ukrainske venner eller studiepartnere i Norge funnet meg en leilighet i Lesu Ukrainka nummer 3. Jeg kom i fjor som i år til Kiev sent fredag kveld, natt til lørdag er riktigere å si, og jeg var imponert over at mine venners venninne i Kiev virkelig stod opp midt på natten, for å ordne meg taxi fra flyplassen og vise meg leiligheten. Lørdagen den gang brukte jeg til å skifte leilighet til en som lå enda litt nærmere sentrumskjernen, eller hovedgaten, Kresjtsjatik, og jeg var også godt fornøyd over at jeg snakket så  godt russisk med denne jenta.

Hun var imidlertid for lenge siden gift, eller i alle fall hadde hun en kjæreste, og han var også med å vise meg leiligheten, så det var ikke mer enn det. Det var rett og slett en alle tiders vennetjeneste, eller til og med venners vennetjeneste. Jeg undres om noen ville kunne gjort noe lignende i Norge.

Jeg skrev om alt dette på bloggen i fjor, akkurat på denne tiden. Den som vil kan klikke seg tilbake og lese. Det var imidlertid en ting som også skjedde som jeg ikke kunne skrive så godt, fordi det ennå var åpent hvordan det ville gå og hva som ville bli.

Søndagen i fjor hadde jeg enda en venninne å møte. Det er gamlevenninnen Irina, hun som mer enn noen har hjulpet meg med russisk, og som jeg besøkte hver gang jeg reiste ned til Kiev. Også med henne snakket jeg lett og greit på russisk, jeg var i alle fall fornøyd, og det var hun også, hun er alle tiders når det kommer til oppmuntringer.

Mandagen var første dagen jeg var for meg selv her i Kiev. Jeg hadde det bra, og koser meg i Kiev, leiligheten var utmerket med internett som fungerte, og jeg hadde fullt av prosjekt å forfølge. Men det var nå en gang det, at det var veldig kjekt å snakke med noen, så jeg hentet frem en gammel halvkontakt jeg hadde. Hun drev en litt merkelig språkskole som tilbød alle mulige språk, deriblant indisk, persisk og norsk, som det stod på hjemmesiden, og jeg lurte i det hele tatt på hva dette var for noe. Dette var mens jeg var i Norge. Jeg kontaktet skolen, og hun som drev den var noe så i overkant velvillig og interessert, jeg måtte bare komme ned, hun skulle ordne leilighet, og jeg kunne også ta noen timer engelsk om jeg var interessert, selv om hun nok ikke kunne tilby norsk standard i lønn. Det var i det hele tatt merkelig, og vi utvekslet et par mailer, før jeg bestemte meg for å heller satse på leiligheten jeg kunne få via de jeg allerede kjente.

Mandag kveld, 2. mars, altså for nøyaktig ett år siden, hentet jeg frem igjen disse mailene, og sa at jeg nå var i Kiev som planlagt, og godt kunne komme til engelskundervisning som gjesteartist, om det fortsatt var interesse for det. Jeg slengte også med noen ord om at vi godt kunne møtes uansett, for det er nå en gang hyggelig å møte folk, sånn omtrent formulerte jeg meg.

Svaret kom neste dag. Og det var ikke i form av en mail, hun sendte meg en tekstmelding (jeg hadde oppgitt mitt ukrainske telefonnummer). Det var ikke så merkelig, som at tekstmeldingen var skrevet på feilfritt norsk. Og da jeg ikke svarte på tekstmeldingen øyeblikkelig, ringte hun. Hun ville gjerne møtes, kanskje allerede samme dag, og aller helst om formiddagen. Jo, det var klart, jeg kunne godt møte henne noenlunde straks, og begynte å foreslå møtesteder, men hun ville ikke vite av det, hun lurte på hvor jeg bodde. Jeg husket gaten, men ikke adressen, og ble naturligvis forundret da hun bodde i akkurat den samme gaten. Jeg i nummer 3, hun i nummer 11. Vi ble enige om å møtes utenfor hos meg, jeg skulle bare gå ut og stille meg på gaten klokken 1400. Så ville hun finne meg.

Nå – ett år senere – sitter jeg i leiligheten hennes og er gift med henne.

Dette er stedet vi møttes. Ingen kan kalle det anonymt.