Storinnkjøp og omkalfatring av huset

Dette er en bloggpost der gifte menn vil kjenne seg igjen og ugifte menn har noe å lære. Min kone og jeg har holdt sammen i åtte år, og vi kommer til å holde sammen hele livet. De åtte årene har gitt oss litt erfaring, så nå håndterer vi konfliktene våre bedre, og vet hvilke situasjoner og konflikter som er mest krevende.

Oppussing.

Det kan få seg en egen linje og et eget avsnitt. Det er en vanskelighet i mange familier, hun vil ha det fint og skifte ut, han synes det er greit nok som det er, og at det er litt tidlig å skfite ut noe som ennå ikke er helt ødelagt. Hos oss er det blitt ekstra vanskelig med at jeg er notorisk med aldri å ville kaste noe, jeg beveger meg godt videre fra det ekstreme, jeg har hele mitt liv tatt i mot og samlet på det ingen andre vil ha. Det er også ekstra vanskelig at vi har flyttet inn i mitt gamle barndomshjem, der jeg er følelsesmessig bundet til alle tingene, og kona nok kanskje desto mer ønsker å få dem vekk sånn at hun kan føle at det nå er hun som gjelder i mitt liv og i vårt hus.

Det har vært en lang prosess. Det har vært mange ekstra vanskeligheter også, med at hun er fra Ukraina, og kommer hit som en innvandrer, og gjør seg tanker jeg aldri hadde forestilt seg man kunne gjøre her hos oss, og om oss. Det gjorde tingene lettere da jeg begynte å skjønne at her må jeg bevege meg ganske langt for å kunne komme inn i hennes tankeverden, og at jeg må ta dette alvorlig, selv om jeg ikke forstår det, og også mener hun tar feil.

Vi kjøpte huset i en ganske bra forfatning. Far døde i 2008, tre år før mor flyttet ut, og vi inn, og i de tre årene skjedde naturlig nok lite endringer og oppussing i huset. Det var mye som måtte gjøres, råtne planker og fukt, vi var veldig presset i økonomien der i starten. Nå er økonomien, og vi kan ta fatt på del to av oppussingen: det vi ikke er nødt til å gjøre, men det vi vil gjøre. Her vil ikke jeg gjøre noen ting, alt er greit, men jeg innser at jeg må jenke meg, og la kona skifte ut og kjøpe inn, sånn at hun får det sånn som hun vil ha det.

Jeg vil være lykkelig uansett. Hjemmet og stedet vil alltid være mitt. Kona vil alltid være litt fremmed, og aldri helt skjønne hvordan vi tenker og mener man skal oppføre seg. Hun er fra Kiev, en storby, jeg er fra Ganddal, en liten, landlig bydel i den lille byen Sandnes, nesten slukt av Stavanger. Ganske i utkanten. Det er klart jeg kan ikke insistere at også møblene skal være som jeg vil ha dem.

Her skriver jeg kanskje de riktige tinge. Men alt tar tid, og alt gjør vondt for meg. Kona har ingenting, eller nesten ingenting hellig. Hun vil skifte ut alt, så godt som alt. Hun har også en litt annen oppfatning av hva en bolig skal være, og ønsker en minimalisme jeg vanskelig kan leve med. Jeg trenger ikke mange ting, men jeg må et sted å sette meg selv, og et sted å sette kaffekoppen. I leiligheten hun er vokst opp i finnes ikke det konseptet, det er ikke noen godstol, og ikke noe kaffebord. Sitting skjer i vanlige stoler, eller på sengen, spising skjer på kjøkkenet.

I dag reiste vi ut og handlet møbler. Olia var lynrask med å utnytte sjansen, og har lagt ut senger og lenestoler på Finn.no, billig og gratis, så hun får det unna og det blir hentet raskt. I går røk den gamle barnesengen, den stod meningsløst i stuen, og var ikke noe stort tap. I dag røk sengen på mitt gamle rom. Den var det verre med, for min del, en helt fin seng. Men nå skal det bli barnerom, og da vil Olia ha en annen type seng.

Så det må hun få lov til. Det gamle spisesbordet, det jeg liker så godt, solid og godt i det jeg tror er furu. Jeg ser jo godt at det ikke hører hjemme i vår stue, men det er jo så flott bord – hvorfor erstatte det? Det må vekk. Så nå ryker det. Det samme gjør lenestolen jeg kjøpte i Bergen, fordi det var samme pris å frakte én og to lenestoler. Den lenestolen har gitt mer bry enn glede, selv om den har gitt glede også. Det er bare å få den vekk. Sofaen og lenestolene til den er også altfor digre til å passe inn i vår stue, de sitter det langt inne for meg å kvitte meg med, der holder jeg ennå igjen. Olia ville kvittet seg med dem på dagen. Det er hun som vil vinne i lengden.

Mitt grep i dag, var å kjøre oss til Skeidar, heller enn Ikea. Så fikk kona frie tøyler. Barnerommet, eller det som skal bli barnerommet, får hun innrede. Vi hadde bilen full på vei hjem, og enda varer som gjør at vi må låne bil av slektninger for å få dem hjem, om noen uker. For å få plass til disse tingene, må vi kvitte oss med mer ting.

Følg med, alle dere menn som ennå ikke er gift, eller som strever med å holde fred i heimen. Det er en liten investering å få mye igjen fra å la kona bestemme når det gjelder innredning. Jeg er helt enig med alle som til enhver tid mener at det som er, er bra nok, det er helt unødvendig å skifte ut, det fungerer helt fint og ser helt ok ut, men det skal ut likevel, om det er det kona vil. Det er en lur huskeregel å holde seg til, og har gitt meg mye mer igjen enn jeg liksom har ofret.

 

Bryllupet til Tonje og Espen

I går giftet min søster Tonje seg med Espen Kirkeby. Han er hjertelig velkommen i vår familie. Dette er posten om hvordan bryllupet var.

Man skal lete lenge etter noen som var klar enn Tonje til å gifte seg. I hvert fall siden hun ble sammen med Espen, kvelden før hun reiste til Kiev for å være gjest i mitt bryllup med Olia, har hun hatt denne dagen som sitt soleklart viktigste mål. Hun har vært enestående fast bestemt på at dette skal lykkes. Og da Espen endelig fridde – endelig må ses i en relativ sammenheng her, de var sammen et drøyt år før de ble forlovet, – så var det straks etter offisielt på internett med nedtellingskalender og egen bryllupsblogg. Hun har satset og vunnet slik den som tenker «den gevinsten skal jeg ha», og tar den.

Kanskje trenger man forresten ikke lete så altfor langt for å finne noen like motivert og forberedt på bryllupet og ekteskapet som Tonje. Vi kan se rett bort på den hun gifter seg med, Espen, som vel egentlig bare ventet med frierit fordi han fullt ut forstår alvoret som ligger i det. Og vi kan se til mødrene deres, mor vår, og Siri, mor til Espen, som har lagt atskillige timer ned i planleggingen og tenkingen for å få alt vellykket og alle gjestene fornøyde og glade. Av alle bryllup jeg har vært i, har det sjelden vært knyttet slik spenning til det. Det var det siste bryllupet på vår side, Tonje er den minste, og siste som blir gift. Og det var det første på Kirkebys side, Espen er eldst og førstemann ut. At dette var den første virkelig store familiehendelsen som ble arrangert her hjemme etter at far døde gjorde det hele ekstra spesielt.

Her før bruden stelt håret sitt på den store dagen.

Så dagen kom planlagt og ventet og forberedt og dobbeltsjekket til aller minste detalj, her var ingenting overlagt til tilfeldighetene. Og alle rundt brudeparet var fra første stund innstilt på at verken Tonje eller Espen skulle gå glipp av en eneste av de gledene som følger denne store dagen.

Bryllupskjolen hadde Tonje kjøpt for månedsvis siden. Skoene var kjøpt enda tidligere, som om de var evige, kjøpt inn før Tonje ble født, det måtte være dem. Mor skulle være den som satte opp håret og kledde på kjolen. De hadde tørrtrenet flere ganger med å ta den på skikkelig, og ordne med håret som det skulle være. Klokken 1200 skulle vi være i bilen, seremonien skulle begynne klokken 1230. Klokken 0500 våknet Tonje. Ding!

Bruden, før avreise.

Mens Tonje satt og fikk håret stelt, ringte søster Tone for å sjekke at bruden var våken og at alt var i orden. Denne samtalen ble allerede for mye for Tonje, denne omtanken, og det at Tone sa at hun var ikke bare en god søster, men også en god venninne, det var så rørende. Hun brast i gråt. Siden sa hun hele tiden, «jeg må ikke tenke på Espen, jeg må ikke tenke på Espen, for da griner jeg bare». Det er «ikke tenk på månen» som er setningen, det skal være ganske umulig å unngå å tenke på noe man skal konsentrere seg om å unngå å tenke på. For Tonje et par timer før vielsen å ikke å tenke på Espen, det var ikke til å tenke på en gang.

Min kone Olia og for så vidt også jeg selv vil nesten alltid være en ukjent faktor i en planlagt ligning. Det er ikke mulig å planlegge noe fullstendig, når det involverer oss. Jeg vil jo alltid surre litt, tøyse litt, glemme litt og forveksle litt, jeg lever jo med den innstillingen at det er ikke så mye som er så veldig farlig. Og Olia har tatt med seg et herlig kaos fra Ukraina, med henne er det alltid et spørsmål om sinnstilstanden. Hun kan finne på hva som helst.

Et flott bilde av bruden og hennes forlover, Tonje og Ann Helen, før avreise.

Mor og jeg og Olia har bodd sammen hele sommeren, og lært oss godt å kjenne. En av tingene som skiller oss, er at mor er veldig nøye på klokka, man skal være ute i god tid og vite på forhånd når forskjellige ting skal se. Olia har et mildt sagt nonchelant forhold til klokka, det er svært sjelden hun ser på den, og hun forholder seg bare ikke til faste tider. Slik er det å leve sammen, det blir en del morsomme situasjoner. Men på bryllupet var det jo viktig å være på tiden, dette var mors store dag. Og hun måtte få lov til å slippe å stresse seg opp når hun ville være ute i god tid.

Jeg fikk vekket Olia klokken halv tolv, etter at hun hadde vært våken litt på morgenen, og sovnet igjen. Det må med at hun har sommerjobb et stykke unna der vi bor, så hun får nettene avkortet, og hun liker veldig godt å benytte mulighetene til å sove når hun har dem. Jeg hadde også gitt henne beskjed om at det startet klokken 1230, noe som var litt misvisende, siden hun måtte være ute av huset med mor klokken 1200. Plutselig hadde hun altså bare en halvtime på seg. Og vi hadde selvfølgelig ikke lagt noe klart kvelden før, uansett hvor mye Tonje og mor hadde minnet oss på at vi måtte gjøre det, de skjønte jo godt at det aldri kom til å skje. Så Olia dusjet og stelte og sminket seg, og fikk på seg det som var å finne frem av antrekket, det var jo strengt tatt det meste, først og fremst var det ekstra pynt og dingeldangel som manglet. De kom seg av gårde bare litt over 1200. Etter at mor hadde strøket dressbuksen min sånn litt før klokken 1200.

Og følget med Tonje og forlover Ann Helen og jeg, vi kjørte litt etter 1215, som planlagt. Eller som ventet.

Viselsen

Menigheten før bruden ankommer.

Jeg husker hvordan før jeg giftet med Olias søskenbarn Dennis snakket om dagligdagse ting mens jeg ventet på henne, og jeg prøvde å snakke med Tonje om det samme. I Russland kjører brudgommen sammen med bruden til vielsen, i hvert fall gjorde vi det. Jeg hentet min brud hjemme hos henne. I Norge er det som kjent i kirken man får se hverandre, i hvert fall for kirkebryllupet. Det var stor spenning da vi stod bak de lukkede dørene, og kirketjeneren stadig spurte oss om det var greit at han bare startet klokkene.

Det er spent stemning hos brudgommen og hans forlover i kirken før bruden kommer.

Til slutt gjorde han det. Barna i Nygård-familien skulle være med, de skulle gå inn først. De var nydelig pyntet av Trude, søsteren vår, og moren deres, og de var tydelig preget av situasjonens alvor. Så åpnet døren og vi gikk inn.

Det er Nygårdsungene som leder an da bruden og jeg kommer opp kirkegulvet.

Det var jeg som førte bruden opp til alteret, i plassen til vår avdøde far. Det var et sterkt øyeblikk for mange.

Bruden blir overgitt til sin brudgom.

Både Tonje og Espen er habile kirkegjengere, og de hadde fylt opp det meste av sang og musikk og tekstlesning av venner og kjente. Tonjas nære venninne, Tarja, stod for det meste av sangen, backet opp av et band jeg mener å tro for det meste var venner av Espen. Mor leste dagens tekst. Det var sterkt alt sammen. Og Espen og Tonje så hele tiden nydelige ut der de satt og strevde med følelsene som overveldet dem.

Følelsesladet øyeblikk.

Så var det selve vielsesseremonien. De har etter hva jeg forstår tørrtrenet på dette også, som om de var redde for å si noe feil, og ende opp med å ikke bli gift allikevel. Det er likevel noe eget når det gjelder, og særlig Tonje måtte ta sats for å forsikre seg om at hun fikk stemme når hun uttalte sitt «JA».

Og så er de gift!

Min kone Olia oppfylte flott sin rolle som den uforutsigbare. Hun har russiske følelser, og gråt med tykke tårer på hvert eneste vakre punkt i seremonien, også både da vi gikk inn og ut av kirken. Hun syntes alle var enestående vakre, særlig brudeparet, selvfølgelig, og forloverne deres, som hun fotograferte flittig. Det siste sørget for litt ekstra underholdning for oss som klarte å slappe av med det. Olia har aldri vært i en vestlig kirke før, og visste ingenting om hva man gjør og ikke gjør i den. Plutselig forsvant hun, som barn gjør, slik Tone fortalte meg etterpå, og hun kunne vel egentlig dukke opp hvor som helst etterpå, for å fotografere litt i forskjellige vinkler. Det er klart, det blir fine bilder. Men det må ikke utarte med for mange som går og fotograferer i stedet for å se på, og de som fotograferer må ikke forstyrre. Jeg tror ikke Olia forstyrret.

Got him.

Pausen

Etter vielsen var det naturligvis mange lykkeønskninger og gratulasjoner. Mor lot sin normalt kledelige beskjedenhet komme i overkant til uttrykk her, da hun i stedet for å stille seg på foreldrenes naturlige plass ved siden av brudeparet, stilte seg langt nede i et hjørne og godt gjemt, fordi hun følte hun måtte gi plass til alle folkene som kom. Heldigvis var det en god gjest som skjønte hva det stod om, og sendte henne opp på gratulasjonsplassen igjen.

Et vakkert og menneskelig bilde av bruden.

Olia og jeg hadde også en kanskje litt spesiell plass, her. Ikke at vi stakk oss frem, tvert i mot, jeg har aldri følt meg helt hjemme i slike formelle sammenhenger der alle hilser på hverandre og gratulerer hverandre og klemmer hverandre, men det var også Olias introduksjon til mange i slekten. Vi fikk aldri holdt et bryllup i Norge, som vi så kategorisk annonserte,  det ble med det vi hadde i Kiev. Det var veldig gøy og veldig skikkelig, men det var naturlig nok ikke så mange som var der.

Her sitter de så flott i amcaren.

Slike problemer hadde ikke Tonje og Espen, så godt planlagt og vel forberedt alt var i deres bryllup. 85 gjester hadde de, så mange deltok i middagen. Nå etter vielsen stod de fleste på det som vel fortsatt må hete kirketrappen, selv om det streng tatt ikke var en trapp, og småpratet inntil brudeparet forlot området i en tøff kabriolet. De skulle fotograferes. Resten av selskapet var overlatt til seg selv frem til middag.

Standsmessig doning. Den som finner anledningen verdt å fotografere ansiktet til forloveren, Ann Helen, er BrendaLarry, et ektepar fra statene.

Mor, Olia og jeg reiste hjem til Gaupeveien. Olia så skikkelig flott ut i kirken, men hun hadde ikke fått gjort seg helt ferdig med å stelle seg. Kvinner og unge jenter har alltid noe mer de kan og vil gjøre med seg selv for å bli litt finere, for oss menn og unge gutter blir det fort stopp. En dusj, en dress – nok.

Dette brudeparet står på toppen av kransekaken.

Mor og Olia fremviste nå en forening i effektivitet. Mor smurte en kombinert frokost og lunsj, som Olia spiste mens mor fønet håret hennes. Jeg satt og finpusset talen jeg skulle holde til Tonje, og forberedte meg til toastmasterjobben jeg skulle ha.

Det var kjøpt inn og satt inn nydelige, blå blomster til middagen.

Vi måtte tidlig tilbake igjen til festlokalet, som var i kirkekjelleren, og dermed samme sted som vielsen hadde vært. Mor var i høyeste grad i festkomiteen, og kunne ikke godt la Kirkeby ta seg av alt mellomarbeidet alene.

Tonje Marie - bruden.

Det var ikke så mye å gjøre. Noen få gjester hadde kommet, eller aldri forlatt stedet. De satt og småpratet, og spiste av den serverte frukten og av grønnsakene som var satt frem. Olia og jeg gikk også og småpratet, i tillegg til at hun fotograferte flittig her også.

Slik ser en toastmaster ut før han går på jobb.

Utenfor Frøyland & Orstad kyrkje (jeg tror det er det den heter) er det flott jærlandskap. Olia og jeg brukte også en tid der mens gjestene smått om senn strømmet tilbake. Da vi omsider vendte tilbake til lokalene var det omtrent allerede fullt, og snart etter ble brudeparets ankomst varslet. Festen var i gang.

Middagen og talene

Brudeparet ankom, tjukke av lykke, i den samme amcaren de hadde forlatt oss i. Nå var det mer klapping, mer jubling og mer fotografering. Akkurat her var det noe som kanskje ikke var innøvd eller tenkt på på forhånd, for på et tidspunkt ropte Tonje brud «Ke ska me gjør??» noe som også kanskje hørte til ritualet. Søster Tone kunne fortelle at også hun hadde lurt på hva hun skulle gjøre, når hun kom ut av bilen og alle stod der. De skulle ikke gjøre  så mye. De skulle komme, til stor jubel, som de hadde gjor.

Man kan lure på hva bruden vil uttrykke med dette ansiktet her og denne gesten.

Med brudeparet vel på plass kunne middagen endelig begynne, og flere av dem som for eksempel skulle holde taler kunne begynne å la nervene sige inn. Det er noe høytidelig med slike middager, og det skal det også være. Særlig tydelig var det denne gang at begge familiene ønsket så veldig sterkt at alt skulle bli veldig kjekt.

Dette er avdelingen for venner av brudeparet. Ann Helens kjæreste tydeligst, nederst til høyre.

Og det ble det, selvfølgelig. Det er ikke så veldig vanskelig.  Da alle endelig var på plass, først bruden, selvfølgelig, så resten, kunne mor ønske velkommen, og etterpå overlate ordet til meg som skulle være toastmaster. Jeg kjenner naturligvis min egen familie veldig godt, og vet hvordan vi vil ha det, men det var mitt første møte med Kirkeby så jeg måtte føle meg litt frem der. Jeg visste Espen ønsket et verdig bryllup uten for mye tull, og prøvde å holde meg til det med korte og greie introduksjoner til hver taler, og ikke for mange sprell. Ellers var det jo også en meget takknemlig forsamling, der ingen gjorde seg vanskelige og alle sørget for at alt fløt fint like inn til mål.

Brudeparet er også spent før de skal inn og spise mat. De siste formaninger får de av mor.

Mor var den første ut med tale, allerede mellom forrett og hovedrett. Jeg visste at hun var veldig spent, det var jo veldig blandede følelser for henne, godt med at det var så kjekt at Tonje blir gift med en mann også vi liker så godt, men vondt med at vår kjære far ikke fikk være med på å oppleve det. Akkurat denne delen av talen var hun redd for om hun kom til å klare å komme gjennom, men det er for mor som det er for mange: Styrken kommer når man trenger den. Mor holdt en svært flott og gripende tale, og fikk også uttrykt mye av det hun ville si i den vakre sangen hun hadde skrevet. Den kom helt til sin rett når den ble sunget i denne forsamlingen.

Slik ser en brudgom ut før han skal holde tale.

Den neste som skulle ut og holde tale var brudgommen Espen, mellom de to serveringene av hovedretten. Han var nervøs, dette betydde mye for ham. Han hadde en tale helt fri for krimskrams, den gikk rett i kjernen av det brudgommens tale i bryllupet skal inneholde. Den henvendte seg til foreldrene på begge sider, med hjertelig takk for at han og Tonje hadde blitt tatt så godt i mot. Deretter henvendte han seg til sin elskede brud, og brukte ord som ene og alene skulle uttrykke hvor mye hun betydde for ham. Her var ingenting av at han skulle vise seg frem som en god taler, eller vise seg på noen som helst måte, her holdt han opp og frem bruden som den som var verdt all beundring og takknemlighet. Det var en mektig tale som gjorde inntrykk på alle.

Det er ikke bare i ordene innholdet i en tale kommer frem. Her ligger budskapet tjukt utenpå Espen.

Jeg kan ikke ta alle talene i detalj, selv om de alle utmerket seg hver på sin måte. Ann Helen, forloveren til Tonje, vet jeg ikke liker seg når hun skal stå frem og være midtpunkt i oppmerksomheten, hun hvilte seg som så mange andre på lapper hun hadde skrevet og holdt i hånden. På lappene hadde hun imidlertid fått skrevet ned mye sant, mye gripende og mye morsomt. De er jo to venninner som har gått gjennom en del, de som kjenner historien vet hva det er, og for resten skal vi la den ligge. Det var en flott tale Ann Helen holdt. Espens forlover, Steinar, hadde en lettere jobb. Han er naturlig sjarmerende, og finner lett ordene, han er en taler rett og slett, som han også selv påpekte. Det er også kjekt å se på talere som koser seg når de snakker. Steinar gjorde forresten et godt inntrykk fra første stund vi så ham i kiren. Han virker til å være en god mann, som de sier i Bergen.

Tonjes forlover, Ann Helen, holder tale.

Mor til Espen holdt den siste talen før pausen mellom middagen og desserten. Hun så ut til å være tryggere på det enn vår mor, med det at hun virket som hun visste akkurat hva hun ville si, og ikke bekymret seg så mye om den ville bli for lang eller ikke ville falle i smak. Jeg tror vel jeg kan si ganske kategorisk at mødre generelt ikke er noe å frykte her, det er fedre som kan henfalle til lange og eiendommelige familietaler, de har gjerne overdrevet tiltro til egne talegaver. Mødrene undervurderer dem. Kanskje var det derfor far til Espen ble holdt borte både fra taler og sanglaging? Han gjorde seg godt bemerket på andre måter, og virket til å være en riktig hyggelig kar som lignet veldig på Espen. Og moren – eller Siri, som hun heter – fikk sagt det som var å si om Espen og hans oppvekst. Det var kjekt å høre på henne.

Pausen mellom hovedrett og dessert brukte jeg til å tusle rundt omkring bak kirken i ensomhet, slik er det før jeg skal gjøre en opptreden. Da går jeg gjennom hva jeg har å si. Nå skulle jeg holde en tale for Tonje. Det var en tale som betydde litt. Jeg hadde mye jeg ville sagt, og siden jeg tok opp alvorlige tema, var det viktig at den ble skikkelig. Jeg ønsket å få frem Tonje og det forholdet jeg har hatt til henne, det var jo en tale fra meg til henne, men jeg ønsket også å få med litt om mitt forhold til Olia, siden jeg aldri har fått holdt noen bryllupstale for henne her i Norge. Jeg var derfor nødt til å si noe om mitt syn på ekteskapet, og hvor glad jeg er for at Tonje og Espen deler dette synet. Til slutt måtte jeg ta opp tråden med at vår far er død, og alt vi har måttet overvinne som følge av dette, men at vi nå sitter her, gift begge to, vi har greid det. I dette siste ville jeg også involvere mor.

Det var kort sagt litt av hvert. Og jeg var førstemann ut, straks vi kom inn fra pausen. Etter meg var det søstrene mine, først Trude, så Tone. Trude utmerket seg for en gangs skyld med en liten tabbe hun hadde gjort. Da hun giftet seg med Lars var Tonje like gammel som Daniel er nå. Den gang turte ikke Tonje holde tale, naturlig nok, 9 år gammel, men hun skrev noen fine ord ned på en lapp hun leverte dem etterpå. Den hadde det vært fint å lese opp, fant Trude ut under en av de andre talene, lenge etter det var for sent. Det hadde vært kjempegreier å vite hva Tonje den gangen mente om ekteskapet, og om Trude og Lars. Tone åpnet som vanlig slusene når hun skulle holde tale, og lot ordene strømme ut rett fra hjertet, jeg hadde nær sagt i form av følelser. Sjelden ser vi talere så følelsesmessig involvert i sin egen tale, over hele registeret, smil, latter og flere typer gråt. Jeg synes det er veldig bra, og beundrer Tone for dette.

Etter dette var det ingen flere taler. Det var bare verdensberømte i alle våre selskap Trine og Bård, som skulle ha takk for maten talen. De legger veldig press på seg selv med stadig mer kreative innslag og kombinasjoner av innslag, og finurlige måter å få matrettene å passe inn i finuerlige historier på, og jeg bidro som toastmaster med å øke dette presset med å introdusere dem som det de var – verdensberømte hos oss.

Et ekstra bilde av brudommens tale. Han er jo staut og fin der han står.

Festen etterpå

Så kunne alle slappe av. Det var ingen flere taler, og arrangmentskomiteen som først og fremst var brudeparets mødre, hadde allerede fått alt som var viktig vel i havn. Treretters middag vra spist, alt hadde gått bra, alle var fornøyd.

Skuldrene ble senket, om de ikke var blitt senket tidligere. Det var ønske om å ta bilder av forsamlingen, og slike ønsker skal man jo etterkomme. Slike ting tar alltid tid. Det gjorde det denne gangen også. De som ikke var med på bilder, var inne og snakket. Det er mange i slekten vi sjelden ser, her hadde vi sjansen til oppdateringer og minneforfriskninger.

Plutselig var klokken 2315. Det er jo som man vet ingen tid i et bryllup, men jeg hadde fått det for meg at brudeparet skulle hentes klokken 2400, og jeg videreformidlet også denne desinformasjonen til noen av gjestene. Det ble derfor plutselig litt veldig liten tid, med tanke på at kakene ennå ikke var satt frem, og det gjensto underholdning som ennå ikke var påbegynt.

Nåvel, brudeparet skulle ikke hentes på noe bestemt tidspunkt, de skulle forlate festen når det passet dem. De hadde brudesuite bestilt, og ville vel egentlig bli på festen så lenge vi klarte å holde på dem. En brudesuite er jo også fristende.

Det ble litt hektisk, selv om jeg tror kanskje at det egentlig kanskje bare var jeg som følte på dette lille hektiske, siden jeg sånn halvveis fremdeles var toastmaster, og hadde et par underholdningsinnslag å introdusere. Det gikk seg veldig fint til. Bryllupskaken ble båret inn og skåret opp til stor oppmerksomhet, alle ingridienser var med, inkludert triksene med å kjøre skjeene inn i hverandres munn på kryss og tvers av hverandres armer. Etterpå var det en million andre kaker å fordele på en stappmett forsamling.

I mellomtiden hadde også Siri blitt klar med bilder å vise fra Espens barndom og oppvekst. Underholdningen kom også i gang. Jentelaget til Tonje før bryllupet hadde filmet og redigert sammen en liten musikkvideo fra alt de utsatte henne. Tonje hadde jo skuespiller som en mulig karrierevei, og slapp veldig godt fra det. Det var morsomt og skikkelig. Liv Bente og Anne Kari fikk sin lille tale mye senere enn de var forespeilet, det var min feil, men det så ikke ut til å gjøre dem noe. De hadde en fin ide om å dele ut sjokloade for alle gode egenskaper Tonje hadde, og for å ta dem tilbake igjen av andre grunner. Til slutt fikk Tonje uansett hele esken.

Artig nok hadde vi søskene til Tonje også planlagt et lite innslag. Jeg var imidlertid litt stresset over at vi hadde gått over tiden jeg hadde sagt til mange, og at vi i Salen-familien hadde tatt ganske mye oppmerksomhet gjennom hele kvelden. Vi kunne godt droppe hele greiene. Det var mor som overtalte oss til å la være. Og det var lurt, for innslaget vårt falt godt i smak. På humorbloggen min har jeg lagt teksten til sangen ut. Det er en sangtekst som står seg mot kritisk lesning og litterær analyse. Blant mange finesser vil jeg selv trekke frem opptakten til siste refreng, der det ender opp med en mulighet for tolkning om at det rett og slett er alle fuglene som leverer dette refrenget. Det står i fin kontrast til det kraftfulle uttrykket dette siste refrenget krever i fremføringen. Sjekk selv i Koss kan du la dette skje?

Steinar forlover demonstrere nok en gang sine talegaver da han viste og forklarte hva Espen hadde gått gjennom i tilsvarende lag som Lene og Tarja viste for Tonje. Guttelaget hadde imidlertid ikke film, men foto, men Steinar loste det likevel og selvsagt morsomt i havn.

Dermed var det hele over og brudeparet var like lykkelige som det var planlagt de skulle være. På begge sider av slekten var det bare fornøyde tilbakemeldinger, noe vertskapet skal ta som et skikkelig kompliment, all den tid det som vanlig er i bryllup var en sammensatt forsamling til stede. Her fant man en måte å gjøre det på som gjorde alle glade, og brudeparet gladest av alle. Slik skal det også være.

Opprydningen etterpå

Med brudeparet reist fra festen går luften gjerne noe ut av selskapet. Tilfredsheten lå tjukt utenpå både Tonje og Espen da de takker for seg og forlot selskapslokalet, de hadde en bryllupssuite på Vatne som forståelig nok til slutt lokket mer. De gamle og helt små forsvant snart etter, Daniel, Sofie og lille Benjamin hadde jo vært med på det hele fra start til mål, og familien Nygård som de er en del av hadde snedig planlagt en tur til Lysebotn søndag morgen, skikkelig morgen, med BrendaLarry. Selvsagt måtte de gå.

Mer eller mindre var det nå ryddemannskapet som overtok. Det var mange å la seg imponere av her, jeg vil trekke frem Olia, som like før hadde vært trøtt og sliten og lurt litt på når det var slutt, men som når ryddingen var i gang deltok for fullt like til det var gjort alt hun overhodet kunne gjøre. Brudeparets mødre må selvfølgelig trekkes frem, de var ansvarlige for festen og tok selvsagt fullt ansvar for ryddingen også. Både Trude og Tone må beundres, mine søstre. De deltok begge fullt ut i ryddingen, selv om begge hadde gjester hjemme som ventet, og begge hadde hver sine grunner for heller gjerne å ville være med dem. Brødrene til Espen deltok også, «skiftet til arbeidsklær», som jeg hørte en av dem si, og bar og stod i.

Jeg deltok imidlertid ikke. Jeg anså at jeg hadde gjort mitt under selve festen, og det ble stilltiende akseptert. Slik fikk vi alle gjort det vi er flinke til. Og det var veldig godt for meg å få lov til å tusle litt rundt og koble litt av.

Ryddingen varte helt frem til klokken nærmere tre, gode to timer. Jeg synes det er imponerende å ordne og styre så lenge midt på natten etter en fest. Det var imidlertid nødvendig, siden kirken skulle brukes til normale kirkeaktiviteter dagen etter, som var en søndag. Det ville ikke ta seg ut om det var rester av bryllupsaktiviteter da menigheten kom.

Det er veldig gode grunner for å være veldig godt fornøyd med denne dagen for alle som var med på den. Det var mange som la ned en eller annen innsats for at denne dagen skulle bli så kjekk og minneverdig som bare mulig for de to viktigste i den, Tonje og Espen, og i dette er konklusjonen entydig: Det klarte vi fullstendig.

Jeg er veldig glad Tonje og Espen fikk en slik flying start på ekteskapet sitt, og ønsker de skal holde seg der oppe så lenge som mulig, også når hverdagen kommer. Det er veldig fine folk som kommer til å få et godt hjem og et godt liv. Jeg ønsker dem all mulig lykke, og er selv glad for at jeg får være med og ta del i den.

Et enestående vakkert bilde av bruden, det vakreste av dem alle.

Bildene i posten er tatt av min kone, Olia. Dessverre gikk vi tom for batteri i kameraet, så det er utenom et av forloveren Ann Helen mens hun taler til Tonje ingen bilder etter talen til Espen.

Bryllupsdag

I dag er ekteskapet vårt ett år gammelt. Det er så gammelt som barnet er når det så vidt har lært å gå men ennå ikke snakker noe særlig. Dagen vil bli feiret med en bedre middag på en av Kievs bedre restauranter, Pervak eller Hatinka, det er ennå litt uklart hvilken. Søster Tanja har gitt oss blomster, og vi har drukket rødvin på at det første året skal bli til flere.

Vårt ekteskap var virkelig nyfødt den gangen for ett år siden. Vi hadde omtrent ikke vært sammen, det gikk ikke en uke fra vi møttes til vi var kjærester, og knapt en måned fra vi var kjærester til vi var forlovet. Så var det bryllup før tre måneder var gått. Og alt kunne sikkert vært gjort enda fortere, om det ikke var for at mesteparten av denne første tiden, så var hun i Kiev og jeg i Bergen. Vi møttes bare når jeg var på ferie, og når jeg fikk fri fra jobb.

Ekteskapet begynte med en seks uker lang paradetur til Krim. Det var bryllupsreise, selvfølgelig, fri for begge to og mye godt liv. Men det var første gang vi skulle leve svært tett på hverandre over lengre tid. Veldig tett, levde vi, faktisk, siden vi leide knøttsmå rom og levde uten et minstemål av luksus. Det var selvfølgelig Olia som hadde hovedutfordringene, siden hun måtte lage mat og rydde i kjøkken som knapt fortjener betegnelsen kjøkken. Jeg måtte bare lære meg å leve med utblåsningene Olia av og til kommer med, noe jeg på denne tiden drev og lærte meg.

Så fulgte perioden hvor vi var gift, men hun var i Kiev og jeg var i Bergen, og vi ventet begge på at hun skulle få oppholdstillatelse. Vi fikk en ekstra liten ferieuke der på høsten, hvor vi på ny reiste til Krim, og bodde under det vi i forhold til sommeren må kalles førsteklasses forhold, i en liten landsby som heter Molotsjnoje. Den uken var bare velstand. Men så var det hver til vårt igjen, og denne gangen i det som skulle bli den lengste fraværsperioden siden vi møttes.

Beskjeden fra UDI er at det tar opptil seks måneder for ukrainere å få innvilget familiegjenforening i Norge. Vi leverte søknadspapirene så tidlig vi bare kunne, men det lot seg ikke gjøre før 7. juli, og seks måneder derfra er 7. januar. Vi – og særlig jeg – hadde et sterkt håp om at hun ville komme i alle fall før jul, slik at hun kunne få oppleve en norsk julefeiring.

Jeg ble oppløftet da jeg ble kalt inn til intervju. Siden det ikke skulle være noe tull med ekteskapet vårt, regnet jeg med at intervjuet ville gå greit og at oppholdstillatelsen snart ville komme, men jeg hadde her bare rett i det første. – Ring meg om du ikke har hørt noe innen februar, sa den hyggelige politimannen jeg hadde snakket med.

Jeg var nedslått, men skrev likevel en mail til UDI, der jeg mildt og i forståelse med at alle som søker har samme ønsker som meg, ba om at kanskje vår søknad kom frem til behandling litt nå med det første, for den vil da være raskt avgjort og jeg vil få min kone hjem til jul. Om det var denne mailen som hjalp, vet jeg ikke, og tviler til og med på, men hjem til jul kom hun. Akkurat i det jeg var i ferd med å ordne med fri fra jobb og bestilling av billetter slik at jeg kunne reise til henne i julen, så kom brevet i posten med innvilgelsen. 14. desember kom Olia til Norge.

Da kunne vi endelig begynne å leve som rette ektefolk, eller noenlunde rette ektefolk, det var fortsatt mye som skilte vårt ekteskap og forhold med et vanlig. Og vanlige rutiner kunne heller ikke begynne, den 14. desember var vel en mandag, mener jeg å huske, og det var vel torsdagen den uken jeg skulle ha eksamen i fysikk. Så det ble bare lesing. Og fredagen eller om det var lørdag morgen reiste vi hjem til norsk julefeiring, og alle tiders kultursjokk for Olia.

Først i januar kunne daglige rutiner begynne, med at jeg gikk på jobb, mens Olia var hjemme og enten søkte eller jobb, eller drev med andre ting. Som regel har hun holdt på med et eller annet for å finne seg noe å gjøre. Det har vært det store stresset for oss det første året, først å få ordnet alle papirene og få Olia til Norge, så å finne henne noe å gjøre her.

Hun har jo strengt tatt lykkes bedre i dette enn alle jeg vet om. Etter min mening skulle første året bli brukt bare til å finne seg til rette og slå seg til ro i et nytt land, men det er nok heller jeg som må slå meg til ro med at Olia ikke slår seg til ro før hun har noe fast arbeid med fast inntekt, eller har kommet inn på et studium som gir noe slikt. Det gjenstår for neste år å få til.

Alt i alt kan vi se tilbake på et lykkelig år. Problemene vi har hatt har vært av en midlertidig natur, og gledene har vært evige. De består. Så det er all grunn til å se optimistisk på fremtiden, og all mulig grunn til sørge for at denne optimismen blir oppfylt.

Olia, svimmel av lykke, og jeg, farget av rødvinstenner, 21. juni og fremdeles i Bergen.

Olga Salen

I dag er det kommet en ny Salen i verden. Det er første gang i denne slekten siden 1987, da Tonje ble født. Siden den gang har både far og bestefar gått bort, mens Trude og Tone har skiftet navn når de har giftet seg. Så det er kjekt det endelig kommer noen tillegg, etter alle fratrekkene.

Det er min kone Olia som har bestemt seg for å ta mitt etternavn. Vi prøvde på det også da vi giftet oss i Kiev, men ble der stanset av den prosaiske og akk så russiske årsaken at kontoret hvor slikt registreres, ikke var åpnet da vi kom for å registrere navnet vårt.Etter to slike forsøk gav vi oss. Det er for det første ganske irriterende å ta seg frem gjennom skiftende busser til et kontor, bare for å finne at det ikke arbeider når du kommer frem til det. For det andre satt det litt inne for Olia å skifte bort navnet sitt.

Jeg skal ikke ta den diskusjonen her på bloggen, i alle fall ikke nå som jeg ikke har tid i det hele tatt. Så nå nøyer jeg meg med å si for den som er interessert, at selve handlingen er svært enkelt. Man går bare til folkeregisteret, og spør om navnetbytte. Så sørger folkeregisteret for at det blir gjort.

Det gjenstår imidlertid litt arbeid som vi selv må gjøre, og som vi ikke har oversikt over, og det er å endre alle dokument, og sertifikat og bevis og pass og det ene med det andre, der Olia ikke heter Olga Salen som hun nå gjør, men Olga Iurzhenko som hun alltid har pleid å gjøre.

Jeg er glad at hun gjorde dette valget, men skjønner også kvalene hun hadde med det. Det har vært helt og holdent hennes valg.

Ettårsdagen

Det er en spesiell dag i dag. Tirsdag for ett år siden var det 3. mars. Jeg var på ferie i Kiev, som nå, og jeg hadde via noen ukrainske venner eller studiepartnere i Norge funnet meg en leilighet i Lesu Ukrainka nummer 3. Jeg kom i fjor som i år til Kiev sent fredag kveld, natt til lørdag er riktigere å si, og jeg var imponert over at mine venners venninne i Kiev virkelig stod opp midt på natten, for å ordne meg taxi fra flyplassen og vise meg leiligheten. Lørdagen den gang brukte jeg til å skifte leilighet til en som lå enda litt nærmere sentrumskjernen, eller hovedgaten, Kresjtsjatik, og jeg var også godt fornøyd over at jeg snakket så  godt russisk med denne jenta.

Hun var imidlertid for lenge siden gift, eller i alle fall hadde hun en kjæreste, og han var også med å vise meg leiligheten, så det var ikke mer enn det. Det var rett og slett en alle tiders vennetjeneste, eller til og med venners vennetjeneste. Jeg undres om noen ville kunne gjort noe lignende i Norge.

Jeg skrev om alt dette på bloggen i fjor, akkurat på denne tiden. Den som vil kan klikke seg tilbake og lese. Det var imidlertid en ting som også skjedde som jeg ikke kunne skrive så godt, fordi det ennå var åpent hvordan det ville gå og hva som ville bli.

Søndagen i fjor hadde jeg enda en venninne å møte. Det er gamlevenninnen Irina, hun som mer enn noen har hjulpet meg med russisk, og som jeg besøkte hver gang jeg reiste ned til Kiev. Også med henne snakket jeg lett og greit på russisk, jeg var i alle fall fornøyd, og det var hun også, hun er alle tiders når det kommer til oppmuntringer.

Mandagen var første dagen jeg var for meg selv her i Kiev. Jeg hadde det bra, og koser meg i Kiev, leiligheten var utmerket med internett som fungerte, og jeg hadde fullt av prosjekt å forfølge. Men det var nå en gang det, at det var veldig kjekt å snakke med noen, så jeg hentet frem en gammel halvkontakt jeg hadde. Hun drev en litt merkelig språkskole som tilbød alle mulige språk, deriblant indisk, persisk og norsk, som det stod på hjemmesiden, og jeg lurte i det hele tatt på hva dette var for noe. Dette var mens jeg var i Norge. Jeg kontaktet skolen, og hun som drev den var noe så i overkant velvillig og interessert, jeg måtte bare komme ned, hun skulle ordne leilighet, og jeg kunne også ta noen timer engelsk om jeg var interessert, selv om hun nok ikke kunne tilby norsk standard i lønn. Det var i det hele tatt merkelig, og vi utvekslet et par mailer, før jeg bestemte meg for å heller satse på leiligheten jeg kunne få via de jeg allerede kjente.

Mandag kveld, 2. mars, altså for nøyaktig ett år siden, hentet jeg frem igjen disse mailene, og sa at jeg nå var i Kiev som planlagt, og godt kunne komme til engelskundervisning som gjesteartist, om det fortsatt var interesse for det. Jeg slengte også med noen ord om at vi godt kunne møtes uansett, for det er nå en gang hyggelig å møte folk, sånn omtrent formulerte jeg meg.

Svaret kom neste dag. Og det var ikke i form av en mail, hun sendte meg en tekstmelding (jeg hadde oppgitt mitt ukrainske telefonnummer). Det var ikke så merkelig, som at tekstmeldingen var skrevet på feilfritt norsk. Og da jeg ikke svarte på tekstmeldingen øyeblikkelig, ringte hun. Hun ville gjerne møtes, kanskje allerede samme dag, og aller helst om formiddagen. Jo, det var klart, jeg kunne godt møte henne noenlunde straks, og begynte å foreslå møtesteder, men hun ville ikke vite av det, hun lurte på hvor jeg bodde. Jeg husket gaten, men ikke adressen, og ble naturligvis forundret da hun bodde i akkurat den samme gaten. Jeg i nummer 3, hun i nummer 11. Vi ble enige om å møtes utenfor hos meg, jeg skulle bare gå ut og stille meg på gaten klokken 1400. Så ville hun finne meg.

Nå – ett år senere – sitter jeg i leiligheten hennes og er gift med henne.

Dette er stedet vi møttes. Ingen kan kalle det anonymt.

En begivenhetsrik juni

Denne posten er skrevet i ettertid, ganske godt i ettertid til og med, men det slo meg etter hvert at juni var en ganske begivenhetsrik måned for meg. Det var en utrolig måned, egentlig. Det var mye nytt som skjedde, mange ekstreme ting, fra jeg for første gang i mitt liv gikk til betalt time hos legen, og øyeblikkelig ble lagt inn på sykehus, også det for første gang i mitt liv, selvsagt, til jeg mot slutten av måneden reiste ned til Kiev og min Olga Jurijevna for å gifte meg med henne, noe jeg også gjorde under stor stas den 27’de.

Jeg har skrevet mye om alt allerede her på bloggen, men vil ta den reflekterte versjonen nå. Jeg ante jo ved inngangen til juni ingenting om at jeg alvorlig led av blodmangel, og bare skulle tatt øyeblikkelig pause fra alt. Tvert i mot var jeg like aktiv som alltid, opprettholdt blogger og skrev på andre ting, leste mine sider på russisk i Anna Karenina, planla bryllup og snakket i timevis med min blivende kone hver dag  på skype, og hadde den vanvittige uken med å komme hjem fra Kiev sent mandag kveld/natt, full jobb 8 timer undervisning tirsdag, skrive manuskript, lære det og servere det onsdagen på Rick’s, skaffe tall og fylle ut selvangivelse torsdag, og reise til bryllup for å være toastmaster fredag grytidlig morgen. Den helgen var siste før juni.

Og da juni begynte var jeg mest opptatt av at jeg hadde fått unna alle plikter utenfra som hang over meg, nå kunne jeg konsentrere meg om mine ting, og om jobben, selvsagt, jeg var jo hele tiden i full jobb som lærer. Onsdag var jeg hos legen med frykt for at jeg hadde høyt blodtrykk. Da jeg ikke hadde det, spurte jeg om jeg nå kunne begynne å trene igjen, og om det ikke var mulig for meg å løpe Stoltzekleiven. Da legen sa ja til det, løp jeg Stolzekleiven torsdagen, før jeg ble lagt inn på Haukeland fredagen. Da fikk jeg plutselig enda mer å tenke på. Vi er nå kommet til 5. juni.

For en lærer er det absolutt verst tenkelig å bli innlagt i juni når karakterene skal settes og eksamene avholdes. Jeg hadde heller ikke fått lansert nyheten ordentlig om at jeg skulle gifte meg. Det hadde jo heller ikke blitt ordentlig klart før to helger tidligere, og ukene i mellom hadde vært ekstremuker. Jeg tenkte dessuten stort sett på min kjære kone, og på at jeg elsket henne enormt. Det eneste jeg fryktet der på sykehuset, var at hun skulle forlate meg.

Mitt opphold på sykehuset ble heldigvis kort. Etter påfyll av to poser blod var hemoglobinnivåene mine tosifrede, og jeg kunne bli utskrevet lørdag kveld. Da gikk jeg hjem, spaserte på føttene mine, og hadde meg et lite måltid middag, før jeg skypet med Olia og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun var sporenstreks klar til å avlyse hele bryllupet, fordi  hun hadde lenge ment jeg var for tynt, og ville ikke ha noe av at jeg lot være å spise, bare for at jeg skulle bruke penger på bryllup. Hun er sjelden redd for de aller største konsekvenser. Og passer således godt med meg, som vanligvis er mer dempet, og synes verken det aller største eller det aller minste er noe videre å ta på vei for. Jeg forklarte henne hva sykehusoppholdet gikk ut på, og vi ble raskt enige om at bryllupet ikke stod i fare, og at ingen av oss således hadde noe å frykte.

Resten av ukene i Norge ble vanvittige. Jeg skulle være sykemeldt, og samtidig skjøtte mine plikter som lærer, jeg skulle i alle fall være sensor. Og det resulterte jo at jeg i hele sykdomsperioden arbeidet godt over 100 %, for jeg hadde jo så mye å ta igjen etter ekstremukene. Bare skriftlig sensor i norsk dreier seg jo om 180 stiler som skal rettes, kommenteres og bli karaktersatt. Heldigvis har jeg en styrke i å få arbeid unna.

Og jeg holdt det også gående med festligheter. Det var avlsutningsmiddag med skolen onsdagen, jeg var med, og lørdag var det fest med Bergen Stand up, jeg var med som bare det, og søndagen var det opp og gå til Ulriken med ubegrensede mengder vin og mat. Det faller meg veldig vanskelig å ta det med ro.

Uken som fulgte var sensoruken, jeg gjennomførte alle mine oppdrag. Jeg var også på en avslutningsseanse for sommeren med min gode venn Martin, vi måtte jo drikke opp resten av vinen fra turen, og jeg måtte informere ham ordentlig om at jeg nå reiste til Kiev for å gifte meg. Bloggene var skadelidende i perioden, det må sies. Og jeg brukte veldig mye tid på å snakke med venner og kjente om hva som var skjedd, og hva som skulle skje, og jeg måtte ha noen runder med mor og familien, for det viste seg at jeg fikk innkalling til den siste legeundersøkelsen etter at jeg skulle ha reist til Kiev. Og ingenting tok selvfølgelig så mye tid som min kjære Olia, timevis hver dag.

Mandag 22. juni fikk jeg innkallingen til en undersøkelse for endelig å få slått fast hva det var som var galt, og som gjorde at jeg mistet så mye blod at jeg måtte få nytt, mandag 22. i en uke jeg giftet meg den 27’de i Kiev. Jeg kunne utsette reisen, utsette bryllupet eller utsette undersøkelsen. Det var også inni her nødvendig å få noen dager permisjon fra jobb. Det var i det hele tatt mye som stod på.

Gudskjelov fulgte jeg mitt ubekymrede instinkt, og reiste selv om ikke alt med sykdommen var avklart. Jeg hadde innhentet råd både her og der, og mor hadde forhørt seg på legekontoret hvor hun jobbet, informasjonen var sprikende, men sprikende informasjon er ikke nok til å risikere et helt bryllup. Jeg reiste, jeg reiste ned til min kjære Olia.

Og det nede i Kiev forandret selvfølgelig livet seg. Der var det ikke mer jobb og plikter og snakk, der var det bare planlegging av bryllup og avslapping, det første mer enn det første, og de lave blodverdiene ble ikke snakket om i det hele tatt. Og hvorfor skulle man vel det, de var antagelig på vei oppover? Denne uken var bare fylt av det helt vanlige stress og forventning et bryllup i Kiev innebærer. Det var bare et lite tidspunkt der hele bryllupet stod i fare, noe det ellers hadde gjort rett som det var, i alle fall følelelsesmessig. Vi var aldri sikre på at det ville gå i orden før alle papirene og registreringene var i hende, og da det endelig ble gjort i mai, ble jeg syk i begynnelsen av juni. Mot slutten av juni var det imidlertid på stell.

Slik gikk det altså til at jeg giftet meg. Fredag 26. juni kom min kjære familie til Kiev. Fra da av var bare sikkerhet og velstand. 27. juni ble bryllupet avholdt, og jeg var en gift mann. En måned med sykehusopphold, full jobb og bryllupsplanlegging var helt greit gjennomført. Venner og kjente har sagt meg at det alt sammen gikk lovlig fort, og det er jeg enig. Det gikk fort og riktig alt sammen, og det var veldig kjekt å ta del i det og å være meg. Slik har jeg også tenkt å la det fortsette. Nå har jeg til og med en kone å la det fortsette med. Nei og nei resten av livet kommer til å bli artig!

Min første egentlige dag som en gift mann

I dag reiste min familie hjem klokken 1100. Flyet gikk klokken 1335, men uerfarne som de er med russiske forhold, ville de gjerne være tidlig ute. Olga og jeg var bortom og sendte dem av gårde fra leiligheten vi hadde ordnet for dem.

Så hva skulle vi gjøre etterpå? Og hva skulle det bli til med meg, og med bloggen? Det var offentlig fridag, så noe sving på søknaden om familiegjenforening kunne vi ikke få ordnet, alt vi trengte var stengt. Og vi var temmelig litt i vakum i hodet, alt hadde gått i ett, og vi hadde hele tiden hatt noe å ordne. Nå hadde vi plutselig tid for oss selv, og måtte tenke hva i all verden skal vi bruke den til?

Det ble selvfølgelig å hvile litt, og utpå ettermiddagen ta en tur bort til den botaniske hagen i Kiev. Den ligger helt øverst oppe i Lesu Ukraina, hvor vi bor, og et lite stykke til venstre. Det tar cirka 20 til 30 minutter å gå. Vi tok også med rulleskøytene.

Så var vi der, fotograferte hverandre, snakked med hverandre, var med hverandre, stod på rulleskøyter og koste oss. Det var min første dag som ordentlig gift mann, første dag uten plikter eller familie å ta meg av, første dag for oss selv, jeg og min kone. Tenk at dager som dette skal bli en vane.

Mitt russiske bryllup i Kiev!

 

Så har det altså hendt. Jeg har giftet meg, og jeg har giftet meg i Kiev i et vaskeekte russisk bryllup. Her manglet ikke på noen ting, her var whisky og vodka, mat fra Kaukasus, kjøring i limousin i timevis, fotografering over hele Kiev med brudefølget på slep, en vakker ukrainsk brud av nobel russisk avstamming, en norsk mann som var jeg, og ubegrensede mengder mat og drikke gjennom hele dagen. Ingenting av det jeg har skrevet er usant. Her kommer posten til glede for alle dem som vil vite hvordan et ordentlig russisk bryllup foregår, og hvordan jeg hadde det i mitt.

Vi har forberedt oss i månedsvis, og nå i ettertid sprer jeg jeg «>noen poster utover om hvordan man går frem for å få lov til å gifte seg i Ukraina. De siste forberedelsene var nå siste uken, når egentlig alt var klart, og det egentlig bare var selve festen som skulle ordnes. Det var likevel litt av hvert å ordne. Jeg ønsket ikke å gifte meg russisk med klesdrakt fra Norge, så jeg kjøpte dress, skjorte, slips og sko her nede i Kiev, brudekjolen hadde min vakre kone kjøpt mens jeg var i Norge. Så var det å bestille restaurant, ordne med fotograf, ordne med transport, få tak i brudebukett, kjøpe champagne og glass, og litt av hvert annet små og store ting som må ordnes, bestilles og betales.

                  Olia! Nå kommer jeg til deg!

På vei…

  Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.

Siste natten sov jeg på en sovesofa i leiligheten min familie fra Norge bodde i mens de var her nede, det tar seg ikke ut at brudgommen deler husvære med bruden siste natt før bryllupet. Det ble mer stil sånn. Vi kjøpte inn litt standard russisk luksus turistfrokost, dyre oster, pølser og skinker, spist på det vanlige litt for tørre russiske brødet. Så var det å dusje å kle seg om, og gå ut og ta noen bilder før vi ble hentet i limousinen for å bli kjørt til min brud. Det var stas, det var fra første stund uvirkelig, det var akkurat som det skal være.

Og her er vi hele søskenflokken

Hvordan det var å gå fra limousinen og bort til leiligheten hvor bruden min ventet, opp trappene jeg jeg «>har gått så mange ganger før i så mange ulike stemninger, det blir min egen lille hemmelighet. Det samme hvordan det var å ringe på døren, med brudebuketten i hånden. Jeg ble sendt inn for å vente på at bruden aldri «>skulle få gjøre seg ferdig, aldri skulle hun være så fin som nå, og jeg var ganske så glad for at en omgjengelig type som fetteren Dennis fra New York, kunne sitte med meg og stille meg noen hverdagslige spørsmål som fikk tiden til å gå litt fortere, eller i det hele tatt. Så kom hun, og var selvfølgelig akkurat så fin som jeg aldri ville kunne forestille meg det.

I limousin og innleid pirattaxi kjørte vi til registreringspunktet, bygningen hvor vielsen skulle foregå, hva det på norsk skal kalles er ikke godt for meg å si. Vi satt min blivende kone og jeg på kremplassene i limousinene, min mor og mine tre søstre Trude, Tone og Tonje satt sammen med Trudes mann, Lars, på de andre plassene. Familien til min kone satt og koste seg i taxien.

  Brudeparet forlater leiligheten

Registerpunkt

Vielsen foregår ved Kievs Sentrale Departement for Sivil Registrering, klønete oversatt direkte fra engelsk av meg. Jeg har ellers bare den ukrainske benevnelsen, og ukrainsk verken forstår jeg eller har lastet ned alfabetet til, det blir noe sånt som ”Tsentralnij viddil rjeestrtsii sjliobiv M. Kieva”, forkortet ZAKS. Jeg er ikke helt sikker på om alle slike registreringspunkter blir forkortet ZAKS, vårt ble i hvert fall det. Og Olia forenklet det enda mer, og kalte det hele tiden ”Registerpunkt”, slik at jeg til og med trodde det var det offisielle navnet.

  Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.

Uansett, da vi kom dit lenge før avtalt tid klokken 12 var stedet allerede fylt opp av andre brudepar. Dette var masseproduksjon av ekteskap et industrisamfunn verdig. En mengde forskjellige slags ansatte med navneskilt ledet oss hit og dit for at vi skulle registrere oss de forskjellige stedene, på russisk vis samler man ikke alt i samme kontor, og har særlig betalingen i en enslig kasse med en dame bak en luke, til slutt ble vi bare stående og vente på selve seremonien. Da hadde vi også på beste vis truffet på de siste gjestene til bryllupet, mine gode venner ekteparet Ingrid og Pål fra Norge, de gikk plutselig opp en trapp vi var i ferd med å gå ned. Så var alle samlet.

  Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.

Mens vi ventet strømmet andre brudefølger frem og tilbake, etter hvor langt de hadde kommet i seremonien. Alle hadde smilende ledsagere med navneskilt, som forklarte hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre. På storskjerm vistes til overmål film av andre bryllup på samme sted, delvis for å sette stemningen, men mest for å reklamere nye brudepar til å betale for en slik filming av sin egen seremoni.

  Man kan kysse bruden så ofte man vil

På dette punktet var vi forresten ganske godt gift allerede. Vi hadde begge stempel i passet om at vi nå var gift, Ukraina er et av ytterst få land som fortsatt stempler passene ved ekteskap. Jeg liker det.

Så var det endelig etter en drøy halvtime vår tur. Jeg tror halvtimen var temmelig drøy, for vi skulle være der tolv, og begynne kvart på ett. Men vi var der lenge før tolv og begynte en god stund etter kvart på ett. Mange fine bilder ble tatt mens vi ventet.

  Ganske utrolig…

 Seremonien

Skal man gifte seg i en ortodoks kirke må man regne med en seremoni på opptil 4 timer og enda mer. I russiske kirker finnes ingen stoler, og man må stå hele tiden, både brudeparet og brudefølget. Det er også presten som trer ringen på fingeren, en meget symbolsk handling som ikke blir riktig om man ikke er ortodokst troende, eller vil gifte seg inn i den russiske kirke. Og man må uansett til ZAKS – eller registerpunkt – for å gjøre alle nødvendige registrendinger. Så vi giftet oss der på registerpunktet, som det ble hetende for oss. Og de hadde også der fått laget til en ganske fin seremoni.

  Ingrid og Olia snakker russisk?

I Norge vet jeg at man har man generalprøver før man gifter seg, der man går gjennom seremoniene, og liksom øver seg. I Ukraina har man jeg «>jeg «>ikke noe sånt, der var min opplæring at like før vi gikk inn, så fortalte Olia meg på engelsk «whatever she asks, just say yes», eller «da», på russisk. Det skulle tenkte «>jeg klare å huske, tenkte jeg. Men hva jeg ikke tenkte på, var at jeg ikke ville skjønne hva som ble sagt. For det første stod jeg jo der svimmel av lykke, for det andre snakket de ikke russisk, men ukrainsk. «Tak», sa Olia, plutselig, noe som på russisk betyr «slik», og jeg tenkte straks at her var instruksjonen den, at kvinnen ble spurt om hun ville gjøre sånn og sånn, elske og ære, være trofast, alt det vakre og vanlige, men at de i Ukraina ikke svarer «ja», men «slik», i betydningen: «slik vil jeg gjøre det.» Annen forklaring fant jeg ikke på dette «tak». Men annen forklaring var det, og det er selvfølgelig at «tak» betyr «ja» på ukrainsk.

Etter en stund stund «>ble det min tur. Det ante meg at jeg skulle si noe, da hun som ledet seremonien tidde stille en stund. Jeg ventet enda litt, i tilefelle det skulle være en kunstpause, men så samlet jeg meg sammen akkurat som jeg gjorde når jeg bestemte meg for å gifte meg med henne og fri, det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satset alt på et høyt og tydelig «da». 

Det var riktig. Og nå fulgte utdeling av ringer, vi hadde ikke øvd, men det var ikke vanskelig å treffe, og alle sammen gråt, særlig ukrainerne til Olia som ligger litt foran i følelsesliv, alt er litt sterkere der borte. Så de gråt skikkelig. Og så ble mødrene hentet opp, og stod så fint ved siden av oss, som det er bilde av i en annen post, og på Olias lysbildeserie på Flickr. Deretter – eller om det var før dette – rekkefølgen husker jeg ikke lenger, så var det å skrive under dokumentene, og drikke rituell champagne. Så det var derfor vi hadde stresset slik med å kjøpe de glassene, her kom de til bruk.

Til slutt forlot vi det mest formelle rommet, og var på ny ute i foajeen. Nå var champagnen åpen for alle, for nå var vi lovformelig og lykkelig gift. Nå skulle vi ut og kjøre lomousin, og feire.

  Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne…

Kjøring i limousin og bilder

Etter registreringene og seremonien kommer det som i russiske bryllup utgjør et av tyngdepunktene. Man skal reise rundt i flotte biler, og ta bilder av brudeparet i naturskjønne og historiske omgivelser. Hele brudefølget skal være med, og det blir holdt kontroll over at alle har noe godt i glasset, det skal ikke være stusselig.

  Noen av de kulere blant brudefølget.

Olia tenkte nå at hun kanskje hadde kjørt litt mye limousin, og foreslo at hun kanskje skulle sitte i en av de vanlige bilene nå, sammen med meg, slik at også andre fikk prøve limousinen. Det kom selvfølgelig ikke på tale, hun var jo med på å la kjøringen i limousin være et eventyr, hun var jo langt på vei selve eventyret, og i alle fall årsaken til limousinen. Selvfølgelig skulle hun ha hedersplassen. Og jeg skulle ha den enda større hedersplassen, ved siden av henne.

  I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.

For dem som er veldig godt kjent i Kiev, så kjørte vi først ned til statuen med de tre vikinger ved elven. Etter sagnet var det disse som grunnla byen, og det ble her mange fine bilder med elven i bakgrunnen. Siden kjørte vi opp til et sted der jeg ikke har vært før, det var et slags parkanlegg, med fine hus i eventyrstil, og noen finurlige statuer å fotografere ved. Det er dukketeateret i byen, har jeg siden fått vite. Her gikk Olia amok i forslag til motiv, det var ikke måte på, fantasien løp løpsk, og det var forskjellige temabilder, morobilder, bilder med forskjellig bakgrunn, alt mulig, det tok flere timer, faktisk stort sett den tiden vi hadde til rådighet før middagen. Resten av gjestene kortet ventetiden med å kjøpe seg noen øl på den lokale kafeen.

  Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.

Ved neste etappe kom Pål og Ingrid også med i limousinen. De virket vel vante, og fant enkelt både whisky og vodka, i tillegg til all champagnen vi allerede hadde. Alt var betalt for, så det var bare å forsyne seg. Haken var bare at klokken nærmet seg halv fem, fem begynte middagen, og vi hadde fortsatt det viktigste stedet igjen å fotografere. Det er oppe på høyden, der det er praktfull utsikt over Dnjepr og den nye (og riktignok ikke så veldig prakftulle) betongbyen. Også Kiev er blant de byer der de fattige bor i øst, her er arbeiderne og folket, dette er betongblokkene. På østsiden av Dnjepr er ingen turistattraksjoner. Men som kulisse for fotografering blir også dette nokså vakkert, store, åpne utsyn pleier jo være tiltalende for øyet. Og det er også på disse høydene det gamle, ærverdige klosteret  Lavra er plassert, starten for den russisk-ortodokse kirke. Her finnes også minnesparken for andre verdenskrig, monumentalt anlagt, som alltid i det gamle Sovjetunionen. Brudefølget løp frem og tilbake, og vi fikk faktisk rukket å få tatt et par bilder, før vi måtte kaste oss i bilene og kjøre til middagen.

  Her er vi i fullt arbeid med fotografering.

Nå gjaldt det også å få drukket det som var av Whisky. Ingrid så sant at det var litt tidlig, der vi kjørte til disse høydene sånn litt før halv fem, men klokken ti på fem var det ikke tidlig lenger, og det ble servert whisky til alle som ville ha. Den ble herlig styrtet da vi kom til restaurant Kazbek klokken 1700. Der var det middag i georigsk stil, og med en ordentlig russisk bryllupsfest med det meste av alt som der hører til.

  Her blir et vakkert bilde tatt

Middag

Hele mitt liv har jeg drømt om, at om jeg noensinne giftet meg – som jeg jo også forresten drømte om, men den drømmen var litt mer hverdagslig, – så skulle jeg ha en bryllupsmiddag som står i stil til meg og min personlighet. Det skal være drømmemåltidet på drømmedagen. Og for meg er det jo ting som jeg terper på når det gjelder mat, to ufraviklige og like viktige krav, det skal være kvalitet, og det skal være kvalitet. Jeg drømte derfor om en bryllupsmiddag, der gjestene satt fornøyde til bords og jeg satt uvirkelig med min kone, og maten bare kom, og kom, og kom. Jeg drømte om at forretten skulle være overdådig som et fullt måltid, og at man også før forretten skulle ha litt å bite i, mens man ventet. Når hovedretten kom, skulle alle være mette, og overrasket over at det kom mer mat. Men med tiden og vinen og stemningen til hjelp, får man alltid ned litt til fordi det er så godt, og aldri tar det slutt, aldri tar det slutt. Nettopp slik ble min bryllupsmiddag.

  Pynt…

Det var mulig siden jeg giftet meg i Russland, det vil si Ukraina, eller Kiev, som jo er en gammel russisk by og den eldste hovedstaden. Der er det mulig å gi kommandoen, fyll på med mat og vin, ingenting skal være tomt aldri. Og maten var som restauranten far Georgia. Det er i min verden det tredje beste kjøkkenet som finnes. Det nest beste er Italia, og det beste er min kones, har jeg lært meg til å si. Så sånn er det. Av nasjonale kjøkken er det ingen som slår Italia, men ingen som slår Georgia når det gjelder å være undervurdert. All mat fra Kaukasus er førsteklasses, er du i ØSt-Europa og ser en restaurant fra Armenia eller Georgia kan du være helt trygg, dette er supermat.

  Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.

Og Georgia har også spesialisert seg på småretter. Da vi kom var bordet tomt, men aldeles nydelig dekket, jeg ville bare begynne å gråte om jeg ikke hadde vært så lykkelig. Vi satte oss ned, og maten begynte å komme, og vinen begynte å komme. Og slik fortsatte det egentlig, time ut og inn, etter beste russiske bryllupstradisjon. Det var ikke helt lett å avgjøre når smaksvekkere og apertiffer gikk over i å bli forrett, og når hovedretten overtok for forretten, og om det var en eller flere av det ene eller andre. Hele tiden stod det fullt av alt mulig lekkert å forsyne seg av, og hele tiden kom det mer. Og når hovedretten kom, var alle mette, og Pål uttrykte drømmesetningen «er det mer mat nå?» Han hadde spist disse smårettene som om det var hovedretten, som man jo også skal. Det var drømmemiddagen til drømmebryllupet, og etter hva jeg forstår, helt vanlig standard i Russland. De vet å dekke opp til stor fest.

Av finurlige episoder kan jeg sikkert nevne at min søster Tonje er på vei mot dødelig allergisk mot nøtter, og særlig valnøtter. Mor hadde så søtt og omsorgsfullt skrevet en mail til meg om at dette måtte vi ta hensyn til, med utførlige forklaringer om eller «>hva som ville skje, om hun likevel fikk i seg valnøtter, og ikke «>hvordan hun og vi da måtte gjøre, for at hun skulle redde livet. Så det var sikkert lurt å si fra på forhånd om hva hun eller «>ikke tålte, som hun så fint konkluderte til slutt, og som vi selvfølgelig gjorde. Vi fikk beskjed om at det var valnøtter i den ene salaten, eller i en av de første rettene, eller hva det var, det var noe det skulle være valnøtter i, men det skulle ikke være noe problem, det var bare å forsyne seg av noe annet. Problemet var bare at vi ikke riktig visste hvilken rett valnøttene var i, og heller ikke husket på det da maten kom, og vi spiste. Om det var mor eller Tone som oppdaget av noe de satt og spiste på — og som forresten jeg også spiste på, men jeg har aldri spist valnøtter bevisst, og aner ikke hvordan det smaker. Nå vet jeg det smaker godt, for det var valnøtter vi spiste. Tonje også. Dette var helt i begynnelsen av middagen, akkurat den tiden de høflige av oss ikke ønsker noe videre oppmerksomhet om seg selv, i hvert fall ønsket Tonje ikke det. Så nå stod hun overfor valget om hun skulle tygge valnøttene ned, og diskret svime av og bli kjørt til nærmeste sykehus i håp om at livet lar seg redde, eller diskret gå ut på toalettet og spytte nøttene ut igjen. Hun valgte det siste, men lyktes ikke i det hele tatt i å gjøre det diskret, og fikk all den videre oppmerksomheten hun ikke ønsket, men som skapte god stemning da den kom. Og med Tonje gikk det helt bra.

  Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.

Som det også gjorde med alle andre. Middagen er en drøm for selv. Av ekstra russiske tradisjoner til fordel for brudeparet, særlig for brudgommen, vil jeg si, for min del, er at gjestene stadig vekk roper «gorka! gorka!» som detaljert innvidde i russisk litteratur og Maksim Gorkij, vet at hans kunstnernavn Gorkij betyr «bitter», og «gorka» er samme ordet, og årsaken til det blir sagt, er at det er så mye bitterhet i forsamlingen. Det er veldig russisk komisk, for i den alltid muntre forsamlingen som sier det og klapper i hendene og kanskje tramper litt mens de gjør det, virker det ikke til å være mye bitterhet. Men den lille bitterheten som er, og som blir så kraftfullt uttrykt, må brudeparet døyve, og det kan de bare gjøre med et søtt kyss. Brudeparet kan også selv rope «gorka!», noe jeg selv prøvde ut en del ganger.

Talene

En bryllupsmiddag blir aldri ordentlig fullendt om den ikke er fylt opp med taler, og det russiske systemet er russisk, like så mye som det norske er norsk. Det var morsomt når jeg og Olia diskuterte ikke «>dette på forhånd, det vil si at det var jeg som diskuterte, for Olia var ikke dette noe å tenke på. Talene sier seg selv, som kan stå som det russiske synet på dette. Jeg spurte om det var noen som styrte talene, hvem som skulle si hva når, men det var jo ikke nødvendig i så små bryllup, og neppe i det hele tatt. «Alle reiser seg opp og sier sitt, den ene etter den andre,» sa Olia greit. Jeg spurte om det var noen bestemt rekkefølge på talene, men det var for henne et komisk. Til slutt spurte jeg om det bare er slik at man slår på glasset når man har noe å si, og til det klarte hun ikke å holde seg lenger, og sprutet ut i latter: «man trenger da ikke slå på glasset!»

Så sånn fungerer talene der nede. Dennis – som var en veldig kjærkommen gjest, omgjengelig som han var, og et utmerket bindeledd mellom de forskjellige miljøene. Han snakket like godt russisk, som engelsk, og oversatte enkelt og greit, uten noe mer med det. Plutselig hadde han reist seg opp, og så sa han bare hva han hadde på hjertet akkurat der og da, før alle ropte Gorka, og vi kysset. Veldig greit. Siden reiste mama Irina seg opp, og sa at også hun hadde sittet på akkurat samme restaurant da hun giftet seg tilbake i 1979. Og så reiste de seg bare opp, den ene etter den andre, Dennis for sikkerhets skyld tre ganger. Ingen problem.

De fleste fra Norge ikke «>kom og sa at de ikke kom til å holde noen tale her, for de hadde ikke ikke «>forberedt noe. Men i Russland trenger man da ikke å forberede noe! Her er det ikke veltalenheten som teller, men følelsen. Her er den tankevekkende og velformulerte talen ikke noe mål, her skal man gråte, og her skal man le. Og det er veldig lett, for russerne gråter og ler for ingenting, de kaster seg inn i følelsene på en måte som sjarmerer meg rett i senk. Så når mine søstre sier jeg er en god bror de alltid har beundret, er det aldri så sant og aldri så rørende som her, og når mor forteller hvor glad hun er for at jeg gifter meg og at det er med Olia, så går det rett i hjertet der det for anledningen ikke finnes noen norsk beskyttelse. Følelsene er umiddelbare. Ingrid sier i sin tale mot slutten av kvelden at jeg har betydd mye for henne, og det er alldeles gripende. Som jeg husker det, sitter alle og hikster av lykkelig gråt. Men jeg kjenner at jeg på ny er grepet av den russiske stil, og kaster meg inn i følelsene.

Til slutt er det min tur. Og jeg har bestemt meg for å holde min tale på russisk for å gjøre kvelden komplett. At jeg skulle holde bryllupstalen på russisk i mitt eget bryllup aldri «>jeg «>har ikke engang en drøm klart å få til i hodet mitt, før det altså skjedde her midt i virkeligheten. Det må man si. Det var kveldens siste tale, og jeg «>kunne «>jeg tok runden rundt bordet og fortalte hvor mye alle hadde betydd for meg, og Dennis oversatte, og ingen hadde noe forsvar, for nå var vi i Russland, og der er alle sterke, fine helt sanne og ikke noe man må tenke over. Runden sluttet med min kjære, vakre, nå strålende kone, Olia. Og til henne kunne jeg bruke de største og skjønneste ordene på russisk jeg kunne, for alt fint om henne er sant, og aldri har jeg ment det sterkere enn der og da, og aldri skal jeg heller gå tilbake på det. Hun er min lykke, og nå som jeg har fått denne lykken, er min viktigste oppgave i livet å ta vare på den. Og det skal jeg gjøre, som jeg forsikret om da, og som jeg forsikrer igjen nå, på ny.

Avslutning

Dans og moro

Av tingene jeg ikke har skrevet om er mye, tross jeg har skrevet en del, som man ser. Plutselig kommer en georgisk sangerinne inn, og det blir dans og moro, alle svinger seg, i Russland finnes ingen blygsel slike øyeblikk. Plutselig er det også en kake som kommer inn, med fyrverkeri. Det er bryllupskaken, Olia og jeg skal skjære i den, og vi skal også mate hverandre litt, noe som alt sammen er veldig gøy, som man forstår. Og etterpå oppstår gjerne en god del bitterhet, som vi må kysse bort.

  Foreviget…

Så er det kastingen av brudebuketten, der russerne følger det som jeg tror også er en amerikansk tradisjon, at den som fanger buketten, er den neste som må til pers. Det er bare jenter som deltar, og det er svært hvor «>viktig å vinne. Her var det søster Tonje til meg og kusine Natasja til Olia som var kandidater, alle de andre var allerede gift, og ingen kan på noen måte klage på den stemningen som ble bygget opp før blomsten ble kastet. Ingen skulle være det minste i tvil om hvor viktig dette var, og hvor engasjert også publikum i tillegg til deltakerne var i det som skulle skje. På hojende telling til tre kastet Olia buketten rett til Tonje, som avtalt, kan man si, så resultatet av tevlingen ble et lite antiklimaks. Et slikt kast går jo ganske fort, særlig i forhold til tiden det tok å bygge opp tilstrekkelig stemning.

Forresten brukte Tonje blomsten for alt det var verdt utover hele kvelden, og forsvarte den svært godt, for eksempel når den ble tatt, da hun uforsiktig hadde latt den være igjen, en gang hun skulle på toalettet.

  Tonje har sikret seg brudebuketten.

Vin og dessert kom det også etter hvert, og kaffe, og cognac. Og cognacen – russisk cognac – ble fylt på som vinen ble det, diskusjonen om halvtomme og halvfulle glass er ingen diskusjon her, glassene skal være fulle. Akkurat som alle festens deltakere. Lovprisningene fløt nå helt ubegrenset, akkurat som drikken, og den ene etter den andre kom bort til oss brudeparet, og fortalte hvor glade de var, hvor vakkert alt var, hvor kjekt de hadde det, og hvor lykkelig hele verden var, for at vi nå giftet oss. Det siste var nå mine ord, men jeg blir jo lett revet med.

Og den kvelden ble jeg revet med til himmels.

Og hjem

Hjemturen ble vidunderlig, en parademarsj på 500 meter i taxi for oss, 50 meter til fots for de andre. Vi hadde funnet leilighet til mor og søstrene mine så nærme restauranten som mulig. Det var nabohuset nevnte 50 meter unna. Det ble likevel ble for mye for Tone, som gikk kompromissløst over ende, og slo kneet til blods. Er det fest, så er det fest.

  Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.

Og Olia og jeg tok taxi sammen med alle de andre russerne, eller ukrainerne, de føler seg litt som begge deler, disse her, vi tok alle sammen samme taxi hjem til leiligheten til Olia og søsteren, der vi nå alle sammen bodde.

Nå var det de utrolige og uvirkelige tingene som i løpet av denne dagen plutselig ble sanne. Olia og jeg var gift, det er et faktum og en sannhet, og denne herlige sannhet skal vare ved hele livet. 

Jeg har lagt ut 24 av de offisielle bildene fra bryllupet i denne bloggposten her. Min søster Tonje skriver om det og har også mange bilder i sin egen blogg, her. Min kone Olia har lagt ut 32 av de offisielle bildene på Flickr photostream her.

Giftemål i Kiev

Hvem skulle trodd at blant alle de ting jeg skulle skrive oppskrift om her på bloggen, skulle være hvordan man gifter seg i Ukraina (og sikkert også i Russland)? Jeg har reist rundt i Russland og Ukraina siden jeg begynte å lære russisk i 2005, og har blogget om reisene siden i fjor. På reisen i februar og mars traff jeg en kvinne, hun var språklærer på en liten språkskole hun driver, og nå skal jeg helt uventet gifte meg med henne. Når denne posten blir lagt ut, er vi allerede gift. Denne posten skal handle om hva som må til for å få gifte seg i Kiev, om alle problemene vi hadde og hvordan vi løste dem.

Det er sikkert flere enn jeg som har stått i denne situasjonen. På flyene fra Wizzair fra Sandefjord til Kiev er det alltid mistenkelig mange god voksne menn, norske, og godt unge kvinner, ukrainske, som reiser. De reiser hver for seg, men det er tydelig mange norske menn som finner seg ukrainske damer for tiden, eller omvendt, ukrainske damer som finner norske menn. Jeg har til gode å se unge norske kvinner reise. Derimot har jeg sett ukrainske menn, som stort sett uten unntak reiser i forbindelse med jobb. Jeg ble kjent med en del av dem da et fly fra Wizz air ble kansellert på grunn av tåke i påsken. Det var i tiden før det var bloggkjent at jeg hadde ukrainsk kjæreste, så jeg skrev ikke noe om det da, men nå vil jeg gjerne ha med at vi fikk skammelig dårlig behandling av selskapet. Vi ble sendt i busser fra Torp til Gardermoen alle sammen, bare for å finne at på Gardermoen var verken fly eller informasjon, vi var alle sammen helt overlatt til oss selv, og måtte bare klare oss som best vi kunne. Det hører med til historien at ankom Gardermoen 2300, så for de fleste av oss ble det til å forsøke å finne et billig sted å overnatte. Etterpå viste det seg svært vanskelig å få kontaktet flyselskapet, og få henvendelsene besvart, og enda vanskeligere å få penger utbetalt fra dem. Selv en så enkel regning som for flyet som ikke gikk, at vi fikk tilbake billetten vi hadde kjøpt, selv ikke det gikk automatisk. Dette skal Wizzair ha kritikk for, og det har i hvert fall gjort meg ivrigrere etter å søke alternative flyselskap for reisene mine ned til Kiev. Men passasjerene som var med på den turen er jeg i alle fall på hils og nikk med, så noe godt førte i det minste kanselleringen og problemene med seg.

Tilbake til det posten skal handle om. Når man vil gifte seg med en utlending slik som jeg, har man en fire, fem alternativer. Alternativet som skiller seg ut er å søke forlovelsesvisum. Det kan man gjøre øyeblikkelig, det er bare å sende søknaden til UDI, og etter normalt seks måneders behandlingstid kan hun komme til Norge, mot at hun gifter seg innen en viss tid. Siden må man søke oppholdstillatelse med familieforening, men hun får da lov til å bli i Norge mens behandlingen om oppholdstillatelse foregår. De andre alternativene er å gifte seg først, og gjøre ventingen etterpå. Hun får da ikke lov til å være i Norge mens søkanden om familiegjenforening blir behandlet. Dette har også seks måneders behandlingstid, så disse seks månederne slipper man ikke unna samme hva man gjør. Forskjellen er om man vil gjøre ventingen før eller etter man blir gift.

Å gifte seg krever også litt forberedelser. Man må velge om man vil gifte seg for norske eller utenlandske myndigheter. Ved giftemål for norske myndigheter gjelder vanlige regler for prøving av ekteskapet, selv om man gifter seg for norske myndigheter i utlandet, ved et norsk konskulat eller sjømannskirke eller noe lignende. Dokumentene for prøving av ekteskap i Norge har for tiden fem ukers behandlingstid. Ved giftemål for utenlandske myndigheter gjelder dette landets regler, og man vil normalt få godkjent ekteskapet i Norge etterpå.

Vi valgte det siste alternativet, å gifte oss i Kiev for ukrainske myndigheter. Dette var fordi hun ikke hadde lyst til å gå rundt og bare være forlovet så lenge, hun ville bli gift raskest mulig, og egentlig var det ikke så vanskelig for meg å være uenig i det. Jeg elsket henne jo, og elsker henne fortsatt, jeg har ingenting å utsette bryllupet etter. Da er det raskest i Kiev. Der leverer man søknaden, og kan gifte seg i løpet av en måned.

Om alt klaffer – som det nå har gjort – får vi da giftet oss fire måneder etter det første møtet. Det er raskt etter norske forhold, og vi gambler jo litt ved å gifte oss så tidlig. Men det er mange ting som spiller inn. Vi er nødt til å gifte oss for at hun skal få oppholdstillatelse i Norge, så vi får uansett ikke prøvd å være ordentlig sammen i hverdagen før giftemålet. Dessuten er arbeidssituasjonen min slik at jeg har anledning til å reise en del om våren og sommeren, men om høsten er det lite med ferier og fridager. Da ville vi måtte være lenge atskilt. Så enten måtte vi gifte oss til sommeren eller til jul. De seks ekstra månedene ønsket jeg ikke. Det ville også utsette oppholdstillatelsen hennes med seks måneder, og vi ville miste mye tid vi egentlig ikke har. Det var ingenting å vente etter.

Kampen om å få lov til å gifte seg i Kiev var begynt.

Forarbeid i Norge

Det er mye som må gjøres, og de første tingene måtte jeg gjøre i Norge. Jeg måtte skaffe meg en attest på at jeg var ugift, og få denne stemplet hos notarius, og deretter apostillestemplet hos fylkesmannen. Som attest holder det med en utskrift fra folkeregisteret, der sivilstand er oppgitt. Man skal ikke prøves for ekteskap, som man må det i Norge og hvis man gifter seg ved en norsk utenriksstasjon. Både utskriften og de nødvendige stemplene får man gratis og greit når man bare finner frem til hvor de forskjellige institusjonene holder til.

Alle dokumentene må oversettes til ukrainsk eller russisk. Det kan gjøres enten i Norge eller der nede. Vi valgte å gjøre det der nede, og fikk med det en del problemer, siden det ikke er så lett å finne kvalifiserte oversettere til norsk i Ukraina, selv ikke i hovedstaden Kiev. Derimot er det garantert mange oversettere i Norge med kvalifikasjoner til å oversette til russisk. Om man oversetter i Norge, må også oversettelsen gjennom samme runde med stempel og apostillestempel.

Med denne attesten på plass og korrekt oversatt med alle nødvendige stempler, så er det i tillegg bare pass og immigrasjonskort man trenger å vise frem på ekteskapskontoret. Pass har man, og immigrasjonskort får man som alle vet i det man ankommer landet. Det er egentlig ikke så vanskelig.

Til Kiev…

Reglene er slik at man leverer de nødvendige papirene på et kontor i Ukraina, og så får man giftet seg en måned senere. Både mannen og kvinnen må møte opp og underskrive begge gangene. Det var derfor svært viktig for meg å få til en ekstra reise ned til Kiev før sommeren, slik at vi fikk giftet oss i begynnelsen av sommeren og ikke bare i løpet av den. Enhver forsinkelse i giftemålet betyr også en forsinkelse i oppholdstillatelsen. Min arbeidsgiver var snill med meg, og gav meg noen ekstra fridager nå i forbindelse med Kristi himmelfartshelgen. Jeg reiste ned tirsdag kveld, og hadde altså tre virkedager på meg til å ordne alt. Det skulle bli meget hektisk.

Oversettelsen og notarius

Min kone er utdannet master i engelsk og italiensk. Ved siden av språkskolen hun driver, er hun også oversetter og har oversettelsesdiplomet. Hun sa at hun kunne oversette de nødvendige dokumentene fra norsk til russisk. Hun snakker ikke så verst norsk, jeg ikke så verst russisk, så sammen skulle vi nok klare det. Det gjorde vi da også enkelt og greit. Problemet var bare å få oversettelsen godkjent.

Det som trengtes var et stempel hos en notarius. Kiev er som alle russiske og ukrainske byer overstrødd av notariuser, det vil enhver i stand til å gjenkjenne skiltet snart se når man er der. Det er imidlertid forskjell på dem, og min kone hadde en helt klar oppfatning om hvilken vi skulle bruke. Hun ville bruke noen hun kjente fra før. Dessverre var vårt kontor stengt da vi kom til det tidlig onsdag ettermiddag, og det var såpass kronglete å komme frem til det, at vi ikke ville rekke tilbake til noen av de andre brukendes i tide heller. Én dag var tapt.

Torsdag morgen var vi tidlig ute ved en alternativ notarius. Dessverre fikk ikke min kone kontaktet denne over telefonen, jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men det ble i alle fall ikke noe av. Og det fulgte for oss en heseblesende jakt etter notariuser som ville stemple oversettelsen vår. Det viste seg først vanskelig, siden umulig, siden min kones diplom naturlig nok gjaldt for språkene italiensk og engelsk, som hun hadde utdannelse i. Ingen notarius ville stemple dokumentene før de var stemplet av et godkjent oversettelsesbyrå. Og et stempel fra notarius ville heller ikke være gyldig, før dette stempelet var gitt. Torsdagen var godt i gang da vi måtte skifte jakt fra notariuser, til oversettelsesbyråer.

Oversettelsen og oversettelsesbyråer

Det skulle heller ikke bli lett. Min kjære kone sa at vi bare kunne bruke et hvilket som helst byrå, vi trengte bare stempelet, siden oversettelsen hennes allerede var god nok. Det er for så vidt riktig, vår oversettelse var så absolutt god nok, men det var det ingen oversettelsesbyråer som var i stand til å se. For det var ingen av dem som behersket norsk. Først brukte vi litt tid på å gå til fots fra byrå til byrå, siden ringte vi rundt. Noen av de vi ringte til sa de kunne hjelpe oss, men når vi kom til dem, viste det seg at de ikke kunne det likevel. Det samme gjaldt som hos notarius. Byråene kunne godt stemple oversettelsen vår, men det ville ikke ha noen verdi, siden byråene ikke hadde autorisjon for norsk.

Og vi måtte på ny skifte jakt, denne gangen etter en som hadde de nødvendige norskkunnskaper.

Oversettelsen og oversetteren

Det finnes så langt vi vet bare en eneste mann i Kiev som snakker godt norsk og har oversettelseskompetanse fra norsk til russisk. Han heter Alesjej Aleksandrovitsj, og jobber ved et av universitetene der. Min kjære kone visste om ham, siden hun tidligere har kontaktet ham for å høre om han er interessert i å undervise på skolen hennes. Det var han, mot en firedobling av lønnen i forhold til de andre lærerne. Samarbeidet ble ikke noe av.

Min kones stolthet likte ikke dette noe særlig, og hun hadde fint lite lyst til å kontakte ham på ny. Dermed ble det jeg som torsdag ettermiddag banket på døren og lukket opp i en pause i undervisning i norsk på et av Kievs mange universiteter, og spurte ”unnskyld, har du tid et øyeblikk?” til det som måtte være læreren. Det var litt av en situasjon. Overraskelsen til læreren og studentene går ikke an å forestille seg. Men læreren hadde tid, og kom ut og snakket med oss. Han var også riktig så hyggelig, og ville gjerne hjelpe oss.

Sent torsdag ettermiddag hadde vi altså oversetteren vi trengte. Vi hadde da fysisk løpt gjennom Kievs gater for å rekke siste forelesning på universitetet, og vi hadde fått en forløsning av lykke da Aleksej fortsatt var å finne der, og at vi fikk kontaktet ham. Men det var fortsatt mye arbeid som gjensto. Det viktigste var jo å få levert selve søknaden på ekteskapskontoret. Dit var vi fortsatt et stykke unna. Og nå hadde vi bare fredagen igjen.

Oversettelsen godkjent

Avtalen var at vi skulle møte Aleksej Aleksandrovitsj ved Klovskaja metrostasjon, klokken 1400, fredagen. Derfra gikk vi opp til et lite oversettelesbyrå like i nærheten, der Aleksej Aleksandrovitsj gikk god for oversettelsen til min kone uten engang å ha sett på den. Eller, han så på den, men leste den ikke. Og for dette skulle han ha 270 griven, tror jeg det var. Jeg betalte gladelig. Det lille han gjorde var til stor hjelp for oss, og reddet oss. Deretter skulle oversettelsesbyrået ha sin lille sum, og så måtte de ha en time for å stemple og gjøre ferdig dokumentene.

Og til ekteskapskontoret…

Da vi fikk hentet dokumentene våre var klokken blitt drøyt fire. Det ventet oss et nytt kappløp om å komme seg til det min kone kaller Major (engelsk uttale)  i et slags kompromiss mellom språkene vi kommuniserer i. Russere og ukrainere flest kaller dette kontoret ZAGS, som er en forkortelse for Zapis Aktov Grozjsanskovo Sostojanija, eller noe sånt som register angående borgernes forhold – folkeregisteret (takk til signaturen Fomechka, som i en kommentar gjorde meg på en feil jeg hadde gjort her).

For en sjelden gangs skyld tok vi drosje for å ha større sjanse for å rekke dit inn stengning. Det var jo strengt tatt svært mye som stod på spill. Om vi ikke fikk levert dokumentene, ville alt arbeidet med å få dem stemplet og godkjent være av liten verdi. Nå ventet helg, og mandag skulle jeg reise jeg hjem. Flyet gikk om ettermiddagen, så i aller verste fall kunne det være mulig å stikke innom dette kontoret mandag formiddag, men dette ville være svært stress og slett ikke å foretrekke.

Så min kone strakk ut hånden og stoppet første og beste bil, som kjørte oss dit for en mindre sum. I den store hvite bygningen vi også giftet oss i, var døren låst. Men det gikk ikke mer enn noen sekunder, før min kone skjønte at det i denne bygningen også fantes andre dører, og løp rundt huset for å prøve dem. Dramatisk nok var den siste vi prøvde åpen, og det var også den riktige! Den befant seg på kanten av huset.

Klokken var nå litt over fem. Inne på kontoret så en ansatt gjennom papirene våre, og kunne se at de var i orden. Det var en stor lettelse for meg. Jeg var sterkt i tvil om den enkle utskriften fra folkeregisteret var nok, men det var den altså. Stemplene og oversettelsene var også i orden. Problemet nå var bare at kontoret var stengt for dagen. De ansatte satt bare igjen av en eller annen grunn.

… der alt blir ordnet til slutt

Heldigvis hadde de også åpent lørdagen. Åpningstiden var fra 1000 til 1300, og fra 1400 til 1600, mener jeg å huske. Det var fortsatt noen småting å ordne. Vi trengte i tillegg et stempel fra et postkontor, og en kopi av et eller annet, så lørdag morgen ble det en ny løpetur for å finne et åpent postkontor i stand til å gi oss det riktige stempelet. Deretter var det marsjrtuka til den vakre bygningen vi skal gifte oss i, og hvor ekteskapskontoret ligger. Vi hadde typisk oss glemt å ta den siste kopien vi trengte, men også dette løste seg i den reneste parademarsj, da hvilken som helst butikk i undergangen fra marsjrutkastoppen til kontoret hadde en kopimaskin vi kunne bruke for en liten slant.

På ekteskapskontoret var det som alltid lang kø. Men vi var nå elleville av lykke over at vi  kom til å greie det, så denne ventetiden gikk helt fint. Jeg kunne registrere at ingen var mer forelsket i sin blivende kone, enn jeg. De andre parene satt tålmodige ved siden av hverandre, mens jeg alltid må holde på min kone og klenge på henne. Er jeg i nærheten av henne uten å være borti henne ett minutt, sliter jeg. Etter halvannet minutt sliter jeg virkelig. Sånne tanker kunne oppta meg nå.

Vi fikk levert forespørselen vår innen lunsjpausen fra 1300 til 1400, og skulle få godkjennelsen etterpå. I mellomtiden spradet vi bare rundt langs gatene ved bygningen. Min kone gav meg strengt kysseforbud i timen vi måtte vente før vi hadde undertegnet alle dokumenter vi trengte, hun var en ærbar kvinne, som vi fortalte hverandre. Derimot gjaldt ikke forbudte for henne, så hun fikk lov til å kysse på meg om hun følte for det. Og det gjorde hun stort sett hele det siste kvarteret, der vi bare stod og ventet like utenfor den låste døren til den store ekteskapsbygningen.

Bryllup 27. juni!

Vi fikk den beste dagen og den beste timen. Lørdag 27. juni klokken 1200, da blir det russisk bryllup med meg som brudgom, og når denne posten blir lagt ut, er bryllupet allerede gjennomført. Les om det her: Mitt russiske bryllup i Kiev!.

Gratulerer så meget til oss begge!