For å lese denne posten i riktig stemning må dere forestille dere lyden av bor mot en murvegg like under dere. «Remont» er et russisk ord som dekker ganske mye, «reperasjon, reparering, oppussing, arbeid, oppfiksing» er bare noen av de norske betydningene jeg legger i det. Det foregår «remont» i leiligheten under oss, her i Lecu Ukrainka 11, i sentrum av Kiev. Jeg vet ikke hvilke av de norske ordene jeg skulle valgt for best å dekke meningen. «Ombygging» ville kanskje være aller best. Det er fortsatt «Remont».
Jeg skrev tidligere om hvordan Olia strevde med å pynte opp balkongen med å sette ut blomster og male gelenderet. Hun måtte male ut i de sene nattetimer, for hun visste at neste morgen ble det «remont», med støv og skitt som ville legge seg på den våte malingen om den ikke var tørr, og ødelegge den. Støyen begynner klokken åtte eller ni, og det er nesten litt sykt komisk hvordan vi lister oss og snakker stille for ikke å vekke barnet som bor her, for like etter å høre øredøvende boring som ingen lyd vi lager kan overgå.
«Ja tak hadejela» sa moren før Olia og reiste på Krimferien vår, det betyr «jeg har fått så nok». Denne støyen er det moren og søsteren minst av alt trenger, i en stressende hverdag der de strever med å få endene til å møtes, og lille Taias til å sove når hun skal.
Før vi reiste til Krim sluttet endelig lyden. Jeg i min godtroenhet trodde med det at arbeidet med det var ferdig, at vi endelig ville få fred. Men den evinnelige boreduren har startet opp igjen, det er murpuss i gangene og det er på sitt verste så støyende at vi Olia og jeg ikke kan snakke normalt sammen i samme rom. Vi må bare snakke når boringen tar pause. Så det blir et slags intervall, snakking og boring, det ene tar pause når det andre er i aktivitet.
I dag fikk jeg av moren vite hva dette arbeidet er. Det er en kjekkas som har kjøpt samtlige leiligheter i etasjen under oss. Han ønsker å fjerne veggene, reorganisere dem, og lage seg det litt mer moderne, og litt mindre sovjetisk. For sikkerhets skyld har han også kjøpt leilighetene to etasjer under oss. Han ønsker å lage seg sin egen trapp mellom etasjene, så han slipper å bruke fellestrappene hele tiden, eller noensinne. Han eier leilighetene i andre og tredje etasje, og skal reorganisere dem så det blir som han bor i et hus midt her i boligblokken i sentrum av Kiev.
Det er klart det blir irritasjon. Hadde han bare tjent pengene på ærlig vis. Men det er ingen blant det alminnelige folket her i Kiev som tror de rike har tjent sine penger på ærlig vis. Hvordan skulle de kunne gjøre det, her i Ukraina? Det er politikere og deputater, korrupte handelsfolk og halvkriminelle businessmenn som har pengene her, og de har mye av dem. Så mye at de kan kjøre rundt i Kiev og Norge med biler vi aldri ser i Norge, og kan kjøpe en 5-6 leiligheter til et par millioner stykket, og vente noen måneder og år til de blir satt standsmessig i stand.
Det er klart det blir irriatsjon. I Ukraina står vanlige folks lønninger på stedet hvil. Inflasjonen tar prisene seg av. Selv en nordmann som var her første gang i 2007 merker økningen. Inflasjonen i Ukraina er blant de verste i Eurpa. Av og til er den tosifret. Renten er i alle fall tosifret, og det blir den bare når inflasjonen er ute av kontroll. Det skjer altså mens vanlige lønnsmotakere, lærere, leger og barnehagearbeidere, tjener sin lille tusenlapp i måneden. Er man her, tror man ikke det er sant, når man ser på prisene.
Man kan tro det eller la være. Boringen under oss er i hvert fall en daglig gjentakelse om at det er noen her som har penger. Og de nøler ikke med å bruke dem, om de er aldri så urettferdig tjent inn, og aldri så til plage for dem som ikke har dem.