Det er sol og solskinn i Ukraina, og denne dagen hadde Olia og jeg oss en liten spasertur ned til selve sentrum av Kiev, området rundt Khresjtsjatik. Et delmål på turen var å ordne med internett, et delmål som overhodet ikke ble oppfylt, da banken vi skulle ordne dette i, var stengt. Siden posten er skrevet i ettertid, vet jeg at problemet med denne stengte banken og det å skaffe seg internett skulle være ganske tilbakevendene, og generelt være noe av det å ergre seg over her i Ukraina. Denne posten skal bare indirekte handle om det, men i hovedsak handle om et sjakkparti jeg spilte denne dagen i universitetsparken.
Denne parken og sjakkspillerne der har gledet meg siden første gang jeg kom til Kiev. Jeg besøker den hver gang, som regel bare for å se på spillerne og partiene deres, men det hender jeg får være med å spille selv. Som regel koster det meg noen kroner, og som regel noen kroner mer enn jeg føler skulle være rimelig.
Denne gangen var Olia med. Og som den gode konen hun er, foreslå hun også at jeg skulle kjøpe en øl før partiene. Meningen var at jeg skulle bli opptatt med sjakk, mens hun skulle gå og gjøre noen ytterligere ærender lenger nord i byen.
Det så svært lovende ut da vi så et sjakkbrett stående oppstilt og ledig midt på plassen. Olia mangler all den sjenerthet som jeg har fått ved slike anledninger, og ropte ut hvem det er som eier dette brettet, og om det skulle være mulig å spille mot noen ved det. Det viste seg å være helt umulig, og det på en så mumlende russisk at jeg ikke oppfattet hva det gjaldt og hvorfor det var umulig. Kanskje stod det om penger, kanskje var det ikke engang noen grunn.
Her sitter jeg og venter ved det ferdig oppstilte men akk så utilgjengelige sjakkbrettet i universitetsparken i Kiev.
Ropene og veivingen til Olia tilkalte seg imidlertid oppmerksomhet, og snart etter kom det bort en kar som ville spille. Han lurte på hvilket nivå jeg var på og hvilken rating jeg hadde, og allerede dette spørsmålet fikk meg til å tenke at han her nok ikke var så verst i sjakkspill. Ellers har jeg stort sett inntrykk av at spillerne i parken ikke spiller andre steder, og ikke er opptatt av rating.
Vi ble enige om å prøve et parti, og forsøkte oss på det bordet som stod ledig. Vi fikk imidlertid øyeblikkelig beskjed om at det var umulig, ikke et eneste parti fikk vi spille på dette bordet, det skulle stå der som det stod. På ny kalte ståket fra oss til seg oppmerksomhet. Snart kom det til oss en luring som hadde et brett å leie ut, 15 hryvna timen, var så vidt jeg forstod leien. Vi var imidlertid ikke interessert i å spille en hel time, og endte opp med summen 6 hryvna for et parti. Det tilsvarer cirka en femmer.
Partiet begynte, jeg var nervøs som gjaldt det selveste storturneringen, og verre var det at partiet ble spilt uten klokke. Det vil si at vi hadde så mye tid vi trengte for hvert trekk. Og siden jeg ikke liker å gjøre trekk før jeg er sikker på at det er lurt, i alle fall at det følger en plan med det, så ble det til at jeg ble sittende og tenke en del i åpningen. Han spilte en kjent åpning, spansk, men med noen små endringer i trekkene, som gjorde at vi tidlig fikk en stilling jeg ikke kjente fra før. Hva jeg skulle gjøre i den, visste jeg ikke.
Partiet er i gang...
Jeg satte imidlertid i gang en eller annen plan, fikk brikkene mine ut, og ventet på at partiet skulle utfolde seg og muligheter oppstå. Min motstander spilte raskt og sikkert, også da han gjorde en kombinasjon som virket til å være fiks, men som gjorde at han tapte en hel springer mot bare en bonde. Han forregnet seg, eller vurderte ikke trekket sitt skikkelig i det hele tatt. Og da jeg gjorde springertrekket mitt som sikret stillingen min mot enhver form for press, endret ansiktsuttrykket hans seg.
Fra dette tidspunktet var jeg sikker på at jeg ville vinne. Jeg taper ikke mot en noenlunde jevnbyrdig eller til og med en del bedre motsander etter å ha vunnet en hel hest. Jeg fortsatte å tenke nøye gjennom trekkene mine, og førte partiet pent og raskt til seier i en håpløs stilling fra ham.
Her er jeg i aksjon. Kvalifiserte sjakkspillere kan selv vurdere stililngen på brettet.
Jeg var selvfølgelig kjempeglad, og gikk villig med på revansj med skifte av farger. Innbitt gikk min motstander til verks, nå med hvit, og på ny med noen tidlige nye trekk i en kjent åpning, som gav en stilling jeg ikke kjente.Det var i ferd med å bli et nytt, spennende parti, da luringen på siden hintet frempå at om vi ville spille en gang til, kostet det nye 6 hryvna. Altså en ny femmer.
Jeg avslo. Det fikk være måte på. Min ærede motstander var for øvrig helt enig, mens Olia som jeg hadde holdt igjen fra handleturen sin for å hjelpe meg skulle det bli russiske diskusjoner, hun var avholdende. Motstanderen min hadde forresten selv sin agenda. Om dere ser oppmerksomt på bildene av ham, ser der han har et lite pappskilt på vesken sin. Han selger ekskursjoner rundt i Kiev og omegng, og gav oss kortet sitt om Olia og særlig jeg skulle være interessert. Det står om penger ganske mye her nede. Og sjakkspillingen som jeg hadde funnet så sjarmerende her nede, hadde mistet noe av sin uskyld.
Det gjenstod et obligatorisk håndtrykk til ære for fotografen, som vanlig er ved internasjonale matcher. Utleieren (ågerkarlen) av brettet skimtes i grønt i bakgrunnen.
En helt grei blogg 