Mannen med treet

I morgen skal jeg gå en liten fjelltur, eller tur i fjellet er kanskje riktigere å si, når den bare skal vare en søndag, og i den forbindelse leste jeg gjennom noen gamle naturtekster jeg har skrevet. Jeg skrev nemlig flittig om alle mulige ting, også på den tiden det var umulig å legge det ut på internett, og få andre til å lese det. Hver eneste fjelltur jeg har gått, har vært planlagt sin fortelling, og de fleste av dem har jeg begynt på, og noen har jeg fått ferdig. De passer seg imidlertid ikke her på bloggen, i hvert fall ikke som jeg leser dem nå, og jeg valgte i stedet å hente frem en gammel fortelling jeg skrev i 1996, da jeg hadde en ide om å gi ut en bok med tittelen: «Historiefortellinger fra en morsommere verden». Kanskje var heller «Historiefortellere» ordet jeg brukte.

I alle fall skulle dette bli en moderne slags roman som skulle sprenge alle grenser for sjanger, slik jeg tenkte det. Det skulle være dramatikk, med en liten gjeng som var samlet på en slags kneipe, og fortalte hverandre historier. Så skulle historiene være ordentlige noveller og fortellinger, men altså fra en morsommere verden. Handlingen skulle også foregå dem i mellom (men hvordan den handlingen skulle være, hadde jeg ikke så klart for meg).

Jeg skrev riktig mange av fortellingene som skulle være med, nok til å fylle en bok faktisk, men jeg ble lei av stoffet, og ideen var nok heller ikke så god som jeg følte den var. Slik er det gjerne med ideer. Så alt sammen har blitt liggende som et av mine mange aldri fullførte roman- eller bokprosjekt.

Men i dag skal jeg altså poste en av fortellingene. Den er riktig så søt, på sitt vis riktig så ubehjelpelig, på sitt vis slett ikke så verst. Jeg gjør det beste ut av det, kan man si, selv om det ikke er så lett å skrive en stor og betydelig episk fortelling, når man er 22 år gammel. Og forresten, treet er inspirert av en diger eik vi hadde utenfor vinduet i Hans tanks gate 18, der jeg bodde den gang. Og også jeg kunne gripe den digre greina, en gang den ble blåst bort til vinduet mitt.

 

Mannen med Treet

En fortelling av Eivind Salen.

 

Det var en gang en mann som eide et tre. Hver dag satt han ved vinduet sitt og kikket på treet. Noen ganger gikk han også ut for å se på det nærmere. Han kunne da tydelig se hvor enormt treet hans var. Stammen var så tykk at to velvoksne menn ikke kunne holde rundt det, og så tykk måtte den være skulle den kunne bære de veldige greinene. Greinene var så digre at de lignet mer på trær enn på greiner. En grein var større enn alle de andre, den var så stor at man snakket om den i øst og man snakket om den i vest, og ingen hadde sett en større grein.

Mannen som eide dette treet var ikke kjent for å snakke om hva som helst. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, bare gryntet han og gikk videre. Spurte man han om han kom til et eller annet arrangementet, eller en av bygdas storslåtte festligheter eller simpelthen et teselskap, da gryntet han om mulig enda mer gryntende. Det eneste han ville snakke om var treet sitt. Spurte man om hvordan treet hadde det, kunne han si: «Ja, jo, det er stort og friskt. Treet har det bra.» Han kunne legge ut i det lange og det brede om treet sitt.

Bygdefolket hadde vennet seg til mannens væremåte. Når mannen en sjelden gang stakk innom bakeren for å kjøpe seg brød, spurte ikke bakeren hvordan det forrige brødet hadde smakt, men i stedet spurte bakeren om treet hadde fått noe næring siden sist. «Det er mye næring i godt regn,» kunne mannen si da. Likeledes foregikk samtalene hos slakteren, hos grønnsakshandleren, og i alle butikker mannen stakk innom. Kjøpmennene hadde lært seg at for å få denne mannen i godt humør, så måtte man spørre om treet. Men denne mannen kjøpte sjelden noe ekstra, selv om han var i godt humør.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter og slik gikk vår. Dette gjentok seg, og treet vokste.

 

Så hadde det seg en sommer, at det ble slik en fryktelig tørke. Det pleide være slik at det var blå himmel og sol i bygda om sommeren, men nå var det så mye sol at regnet rent ikke fikk slippe til. Mannen med treet ordnet seg da slik til at han brukte vannslangen for å gi treet den næring det trengte. Men tørken var lei, og en liten vannslange er ingenting sammenlignet med en regnværsskur fra hele himmelen! Mannen vannet likevel hver dag, han vannet ikke bare jorda, men sprutet også en god del vann rett på treet for å skåne barken som sprakk i tørken.

Dagene gikk og regnet uteble. Da dagene ble til uker måtte bygdas ledende menn ta affære for at bygdas befolkning i det minste skulle ha drikkevann nok. «Selv det kan det bli dårlig med,» var det en som sa, og alle de andre forstod straks alvoret. Det ble fra øyeblikkelig stund bestemt at all vanning skulle være forbudt. En stakkars frivillig ble sendt for å bringe denne sørgelige meldingen til mannen med treet. Mannen med treet stod og vannet treet sitt med en bekymret mine i ansiktet, da sendebudet kom. Sendebudet tok av seg lua og tørket pannen med den, hilste på mannen som gryntet tilbake, og sa så frem sitt ærende. «Jeg kommer med melding fra bygdas ledende menn. All vanning er fra øyeblikkelig stund forbudt.» Mannen så bort på sendebudet, skrudde av vannet og sa ikke mer.

Nye dager gikk. Bygdas befolkning hadde nå to ting å bekymre seg for. Først og fremst var de bekymret for tørken som så brått hadde satt inn. Dernest var de bekymret for mannen med treet. Siden han fikk høre om vanningsforbudet hadde han ikke sagt et ord, han hadde ikke en gang vist seg i bygda. Hvor han fikk maten sin fra var det ingen som visste, folk visste ikke om mannen fikk mat i det hele tatt!  «Det var som han skulle lide med treet,» var det en som sa, «om ikke treet får næring vil ikke han ha det heller.» De fleste mente at det i så fall ville være en edel handling, men noen la til at treet nok ville klare seg, og om mannen spiste eller ikke ville treet klare seg likevel. Ved siden av tørken i seg selv, var det mannen med treet det ble snakket mest om i bygda i denne vanskelige perioden. Det ble diskutert å sende et nytt sendebud for å sjekke hvordan det stod til med mannen, men man kom til at hvis mannen ville være i fred, så skulle han få lov til det.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han dro aldri ned til bygda. Han satt bare ved vinduet sitt og stirret på treet som dag ut og dag inn måtte stå ute i den brennende heten, uten så mye som en sky til beskyttelse for solen. Den knusktørre bakken gav ikke fra seg så mye som en vanndråpe, treet fikk ingen annen fuktighet enn det selv hadde tatt vare på i tider med overflod. Bladene ble matte i fargen, barken ble for hver dag tørrere, hele treet virket til å skrumpe seg sammen i sin nød – og mannen kunne ingenting gjøre.

Men en dag satte regnet inn, og vare i tre samfulle dager. Bladene fikk tilbake sin grønne farve, barken ble frisk og fuktig, greinene strakte seg ut igjen og treet livnet til i all sin kraft. Mannen gikk atter til byen for å kjøpe brød. Alt var ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter, slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en høst, at det ble slikt et fryktelig uvær. Det pleide å være slik at det var regn og vind i bygda om høsten, men denne gangen tok det ikke slutt, det bare forverret seg. Det pisket regn og blåste verst. Det blåste slik at takstein ramlet av, og folk ramlet over ende. Mannen med treet satt i vinduet sitt og så på treet som stod der ubeskyttet. Vinden fikk gjøre med treet som vinden ville, greinene ble sendt hit og dit, og den kraftige stammen slet visst fryktelig med å holde dem på plass. Mannen reiste ned til byen for å kjøpe noe tauverk, eller hva som helst som kunne hjelpe treet med balansen. Det ble tau, men det viste seg å være umulig å få festet det opp. Hvor skulle han knytte det? Han tok med seg tauet inn i huset sitt, og kunne ingenting gjøre. Vinden varte, treet var ubeskyttet, og greinene veivet.

            Folk i bygda holdt seg selvsagt stort sett inne i uværet, men av og til må man bare ut samme hva slags vær der er. Det ble da snakket om at noen hadde sett en skikkelse sitte utenfor huset til mannen med treet, og noen med ekstra godt syn hadde visstnok sett at dette var mannen selv. Det var dette det ble snakket om når folk møttes i butikken under uværet, etter at de hadde snakket om uværet selvsagt. Folk kom til at mannen med treet antageligvis også denne gangen ville gå gjennom de samme prøvelser som treet. Når treet ikke fikk ly for været, skulle ikke mannen ha det heller. Ingen kunne se noen annen grunn til at noen ville være ute i slikt uvær.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han sov ikke stort heller. En natt hadde han hørt en slags banking, som om noen slo mot et vindu. Han hadde stått opp, og gått for å undersøke. Utenfor var bare uværet og treet, i sin uopphørlige kamp. Mannen med treet hutret og frøs der han stod i døråpningen og iakttok dette grufulle synet, for det var virkelig grufullt å se treet i mørke natten stå der og veive ukontrollert med greinene, skyggene falt overalt. Mannen grøsset seg, lukket døren og gikk inn og til sengs igjen. Han trengte søvn, det trengte ikke treet og aller minst uværet.

Mannen hadde ikke før lukket øynene igjen så var bankingen der igjen. Det banket og banket, tydelig mot glass. Mannen hadde igjen stått opp og igjen gått for å undersøke om det var noen utenfor. Ingen var der. »Hallo!» ropte mannen. Ingen svar. »Hallo!» ropte mannen igjen, litt høyere. Alt som hørtes var ulende vind og brusende tre, i klaskende regn. Stort annet var ikke å se heller. Det var mørkt som bare en uværsnatt kan være. Da mannen igjen hadde lagt seg banket det på ny. Samme hvor mye mannen holdt seg for ørene ville ikke lyden av banking gi seg. Nå måtte han finne ut hva dette var. Han gikk etter lyden. Det var visst fra loftet. På loftet hadde han et enslig lite vindu, det var derfra bankingen kom. Mannen tenkte på hvordan noen kunne komme opp dit, og så midt på natten i dette uværet. Men det var ikke mennesker som banket, det var den store greina! Vinden var så kraftig, at den største greina ble blåst helt bort til vinduet, der den banket og skrapte, nesten som den ville ha hjelp. Mannen stod forstenet av synet. Så hadde han gått bort til vinduet og åpnet det så regnet fløy inn. Mannen stod der, greina presset sine ytterste kvister inn vindusåpningen, liksom som den ville ha ly. Mannen grep fatt i den, og trakk den så langt inn han kunne. Der holdt han den.

            Det samme gjorde han hver natt.

Men så en dag dukket et solglimt opp, skyene ble hvitere og vinden løyet. Greinene på treet fant tilbake til sin vante plass, og veivet ikke lenger omkring. Mannen og treet kunne omsider hvile. Igjen hadde håpefullt vær fulgt fryktelig. Igjen var alt ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en vinter at det ble slik en fryktelig kulde. Det pleide være slik at det var frost og snø i bygda om vinteren, men denne gang var frosten ledsaget av et så tett snødrev at selv de eldste i bygda ikke kunne huske at det noen gang hadde snødd så mye og tungt. Snøen tok seg til rette, la seg der den landet og ble der. Det ble selvsagt måket, men snøen lavet ned dag og natt, falt og falt, uten stans. Mannen med treet børstet bort snøen fra de nederste greinene med en lang pinne, de greinene som hang høyere oppe nådde han ikke. Disse greinene fikk hver dag og hver natt nye lag med snø, og de hang tyngre og tyngre. Dess større greinene var, dess mer snø var det på dem. Den største greine hadde mest snø av alle, den greina som den høsten hadde banket på loftsvinduet og spurt etter hjelp. Nå bøyde den seg nedover, og ville liksom ha hjelp igjen. Men samme hvor langt ned den bøyde seg, hadde ikke mannen lang nok pinne til å børste av snøen. Mannen med treet kunne ingenting gjøre. Snøværet bare fortsatte.

            Folk i bygda hadde gitt opp å måke bort snøen, og holdt seg heller innendørs. De tenkte vel som så, at før eller siden ville også dette været gi seg, solen vil varme, snøen vil smelte og naturen vil måke seg selv. Men uansett vær er det alltid ærender å løpe, da snakket bygdas folk om snøen som aldri hadde vært dypere og kulden aldri sterkere, men at kald vinter har gitt varm sommer. På den måten muntret de seg opp. Etter å ha snakket litt om kulden og snøen, falt gjerne noen ord om mannen med treet. De som hadde sett ham kunne fortelle at ingen hadde sett ham mer nedtrykt. Noen hadde vært så nysgjerrige at de i kulden hadde tatt turen opp til mannens bolig, og sett ham stå med en pinne og børste den lille snøen som var på de nederste greinene, og rett som det var stoppet opp og sett mot de øverste. Da hadde han stått stille en stund, ristet på hodet og satt seg ned med hodet i hendene. Ingen hadde turt å snakke med ham.

            Mannen med treet hadde en grusom tid. Greina hang sørgmodig mot bakken. For hver dag med snø kom greina bare lenger og lenger ned. De andre grenene hadde det også tungt, men ingen som den største. Til slutt klarte ikke mannen holde det ut. Han kledde seg ekstra godt, reiste ned til bygda og kjøpte den lengste stigen som var å få kjøpt. Denne fikk han fraktet med seg hjem , og plassert opp mot treet. Han fant frem en rive som kunne måke bort snøen, og med denne i hånden klatret han opp stigen. Så var det bare det at greina var så svær, at når stigen var plassert mot trestammen kunne mannen ikke rekke bort til den skikkelig, selv om riven ikke var av de korte. Hadde det vært sommer, kunne han kanskje klatre bortover greina, men nå var det altfor kaldt og han var så stiv i leddene, og det er uansett vanskelig å klatre med votter. Han klatret derfor ned stigen igjen, for å sette den opp på ny.

            Denne gangen satte han stigen direkte mot greina, den hang så langt ned at det var mulig. Han målte også med øynene, og fant at han fra toppen av stigen ville rekke langt bortover greina så lenge han tok riven til hjelp. Med riven i høyre hånd, klatret han til topps i stigen, som hvilte stødig mot den stakkars greina. »Nå skal jeg hjelpe deg,» sa mannen, og slengte riva i en bue over hodet samtidig som han holdt den i skaftet, taggene på riva landet et godt stykke oppe på greina og boret seg ned i snøen som planlagt. »Nå skal du bli fri,» sa mannen, og trakk riva til seg. Flere titalls kilo snø gled av på denne måten, og greina ble så lettet at den ikke lenger fant grunn til å henge mot bakken; I nyvunnen frihet reiste den seg atter mot himmelen, men stigen som hadde støttet seg mot den hengende greina, var fortsatt plantet i bakken og kunne slett ikke være med på greinas himmelferd. Stigen ble nødt til å støtte seg mot løse luften, og der er det ikke mye støtte, så stigen falt. Dette gikk så fort for seg at mannen med treet ikke rakk å få tankene med seg, men med instinktets hjelp grep det eneste han kunne få tak i, og det var greina som seilte oppover. Mannen seilet med, mens stigen ramlet ned i snøen.. Greina fløy saktere og saktere til den kom så høyt som den kom. Mannen hang i en kvist på tuppen, og hadde det ikke snødd så fælt kunne han fra denne høyden sett hele bygda og mer til. Dette varte bare et øyeblikk, før mannens tyngde der ute blant kvistene gjorde at greina begynte å bevege seg nedover igjen. Denne gangen raskere og raskere, helt til den var lengre nede enn noensinne, lenger nede enn det snøen hadde tvunget den, lenger ned enn den var ment til å være, så langt at stammen ikke kunne holde den lenger. Stammen gav beskjed at nå fikk det bære eller briste og treet samlet sine krefter, tok spenntak for å redde greina og trekke den opp og tilbake på plass; men mannen hang der på tuppen, og vinterkulden hadde gjort styrke og spenst veikt og stivt. I et øyeblikks klarhet skjønte mannen dette, og var beredt til lette greinas byrde ved å slippe seg selv ned, men det var øyeblikket for sent. Med et veldig brak, knakk greina, og mannen falt og greina falt over ham.

Snøværet fortsatte enda noen dager før solen tittet frem og skapte varme. Snøen smeltet og rant bort. Folk i bygda kunne gå ut som før og alt var igjen ved det gamle. Bortsett fra at treet manglet ei grein.

 

 

 

Eivind Salen

Ide 1996 eller slikt, jobbet med den siden.

Versjon 2 Skrevet ut 12 August

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s