For fem år siden var jeg på juleferie hjemme på Ganddal, og kunne se på TV ukrainske demonstranter samle seg på det jeg nå vet er Majdan Nezavisimost, eller uavhengighetsplassen, i Kiev, og protestere mot valgresultatet i det ukrainske presidentvalget den gangen. Jeg var en av dem som var ganske revet med og som heiet på oransjerevolusjonen. Jeg var ganske godt belest i fløyelsrevolusjonene som feiet over Europa i 1989, og var veldig oppmerksom på det at når bare folket samler seg i gatene og protesterer, er det svært vanskelig for en sittende makt å undertrykke dem. Teori og praksis tilsier at slike demonstrasjoner må imøtekommes eller slås ned med hard hånd, og hvis de blir imøtekommet, skal det mye til at det sittende regimet ikke skal falle. Historien er full av eksempler, og jeg pleier å si det slik at om politiet (eller militæret) ikke griper inn, og folket holder ut, så vil protestene lykkes.
Den gang i 2004 var det protester mot valgfusk. Det var den russiskvennlige Viktor Janukovitsj som offisielt hadde vunnet valget, men folket fant seg ikke i dette resultatet, og anklagene om valgfusk har vel også siden blitt bekreftet. Helten i dramaet – ved siden av folket, selvsagt, som holdt ut dag og natt i strenge kuldegrader i sentrum av Kiev – var Viktor Jusjtsjenko. Han ville ta Ukraina i en mer europeisk og demokratisk retning, og han var for sikkerhets skyld også forsøkt forgiftet, med den type gift russisk hemmelig politi (eller hva man skal kalle det) har hatt for vane å bruke. Han vant enorm sympati over hele verden. Og protestene vant også frem. Det var Jusjenko som den gang endte opp som ukrainsk president, og Janukovitsj måtte trekke seg i vanære.
Maidan Nezavisimost i Kiev en gang det var mer solskinn
Det har rent mye vann ut i Svartehavet siden den gang. Begeistringen over protestene og seieren de førte til hadde knapt lagt seg, før de som kunne litt om denne Jusjenko kom på banen, og kunne fortelle litt om hvem han var, og hva han stod for. Jeg husker spesielt jeg leste en artikkel der en som hadde møtt ham karakteriserte ham som en av de mest anonyme, tafatte og kjedelige mennesker han noensinne hadde møtt. Det var for denne personen ikke til å tro at det var Jusjtsjenko som skulle skape begeistring og fremtidstro over Ukraina, han hadde jo verken karisma, talegaver eller særlig med politisk talent. Han hadde bare det lykketreff å bli forgiftet, kan man nesten si.
2004 var første gang jeg reiste til St. Petersburg på russisk språkkurs. I 2005 reiste jeg til Moskva, før jeg hadde en pause i 2006, og på ny reiste til Minsk og Kiev i 2007. I 2008 reiste jeg over Russland med den transsibirske jernbanen, og i 2009 giftet jeg meg i Kiev. I løpet av disse årene har jeg lært en god del mer om hva politikk i Ukraina egentlig er for noe. Da jeg var begeistret i 2004 glemte jeg en av de andre erfraringene med slike protester, og det er at selv om regimet faller og folket får viljen sin, så fører det sjelden til den gleden man hadde forventet. Drømmer blir ikke oppfylt så lett, selv om det kan se ut som om de blir det. En av de viktigste erfaringene Ukraina har gjort i løpet av disse fem årene, er at det har mistet alle illusjoner.
Skeptikerne til Jusjtsjenko hadde helt rett i at han slett ikke var mannen som kunne føre Ukraina videre. Vi i Vest-Europa har jo alltid lett for å glede oss over for at resten av verden tar etter oss, ønsker seg inn i våre forsvarsallianser og påberoper seg et ønske om vår type demokrati og vår velstand. Men Jusjenkos vending mot Europa har vist seg vel så undertrykkende og diskriminerende som Janukovitsj’ vending mot Russland. Ukraina er for eksempel tospråklig, her snakkes både russisk og ukrainsk, men det er kun ukrainsk som er offisielt språk, hvilket fører til at store deler av befolkningen ikke får offisielle dokumenter på sitt morsmål. I Kiev ler de av hvordan de skriver alle dokumenter på ukrainsk, men diskuterer dem på russisk. Russisk er det eneste språket som blir snakket, ukrainsk det eneste som blir skrevet.
Forholdet mellom Ukraina og Russland er svært komplisert, det enkleste man kan si om det er et hat-kjærlighets forhold, og det å orientere seg mot vesten i stedet for mot moderlandet Russland, er svært kontroversielt for svært mange innbyggere i landet. Vi i vest burde kanskje være litt forsiktige med å ukritisk applaudere en slik tilnærming.
Ukrainerne selv har i alle fall fått nok, og stemmer Jusjtsjenko ut av valget med en oppslutning som gjør at han nesten havner i den store sekken «andre» på oversiktsmålingene. Det er den gamle skurken Janukovitsj som vinner, i alle fall nå i første valgomgang, og hva valgfusket i 2004 enn må ha bestått i, så er han i alle fall nå noenlunde tilgitt.
Alle er upopulære
Den tredje av de såkalt store, altså de vi her oppe i Norge har fått med oss, om vi følger sånn noenlunde med, er Julia Timasjenko. Hun har også lett for å bli populær i vesten, lys og fin og med en karakteristisk flette det er lett å huske, og dessuten er det jo for oss artig med en kvinne midt i mannsdominerte Ukraina. Hun er fungerende statsminister i landet, i en koalisjonsregjering der også Jusjenko og hans blokk har vært med lite grann, men hvor samarbeidet har brutt sammen flere ganger, og vennskapet de to viste for verden under oransjerevolusjonen, trygt kan sies å være borte nå.
Ingen av disse tre såkalte store er noe særlig populære blant befolkningen. De som følger med på NRKs utenrikssendinger får lett med seg at det alltid er noen som er «protiv vsjekh», det vil si i mot alle, og akkurat dette inntrykket er det også jeg har fått, med alle (de få) jeg har snakket med. Når man lanserer politikk og politikere som samtaleemne for ukrainere, ender man som regel opp med høre alt det kriminelle alle politikerne har gjort. Og de har som regel verre ting å komme med at de har endret bruksmåte for ulike småhus og stabbur på gårdsplassen uten å melde fra, presidentfavoritt Janukovitsj er for eksempel straffedømt for voldtekt. De blir også alle sammen beskyldt for å stjele fra budsjettet, og i et land som har gått fra noen og femti til hundre og noen og femtiende plass på listen over verdens minst korrupte land, så er det klart at beskyldningene nok har noe med seg.
Jeg ser også ut i fra listen at det er ingen jeg kunne være i nærheten av å ha stemt på. Det finnes ingen gode kandidater. Og slik det politiske systemet er nå, skal det mye til for at en god kandidat noen gang skal klare å komme seg frem. Det er nemlig urent spill, bestikkelser og beskyldninger som vinner frem, i tillegg til kjennskap og vennskap, selvfølgelig. I 2004 var jeg ganske optimistisk over Ukrainas fremtid. Nå er jeg ganske pessimistisk. Kanskje skyldes det at i løpet av de fem årene som har gått siden sist har blitt mer av en (russisk-)ukrainer, og mindre av en nordmann. I hvert fall når det dreier seg om Ukraina, og Russland.
En helt grei blogg 