Det er kveld. Jeg har nettopp gjort unna en lang treningsøkt. Lang, fordi jeg begynner å bli sliten etter hvert, og den startet i smått vodkarus. Mama Irina holder som vanlig sin hånd over meg. Det var brunsj, som Mor kaller det, frokost og lunsj i ett. Den besto av grovt brød med fett. Jada, rent fett, skåret bort av kjøtt som skal stekes. I tillegg kom en solid porsjon borsjtsj, eller kanskje skal vi ikke kalle alle suppene borsjtsj her nede, suppe med kalkunkjøtt, kan man si. Det var førsteretten. Etterpå kom poteter, bacon, sprøtt kjøtt og en omfangsrik salat. Delikatesse. Til å drikke var først vodka, så vin. Veldig greit.
En stund etter dette gikk jeg ut for min daglige vandring, til Hydropark. Det tar en time å komme seg dit til fots, og jeg går alltid til fots. Så gjorde jeg mine firehundre repetisjoner i forskjellige apparater, etter først å ha badet litt, forresten, og så gikk jeg bort til nærmeste teltkafé og kjøpte en øl.
Her sitter jeg. De spiller teknodisko fra høytalerne. Hydropark er jallaferie. Her får man alt man er på jakt etter i Syden. En mann brøler, han har hoppet i strikk like ved. Det er folk overalt, mange beveger seg, det går strømmer hit og dit. Øl blir solgt i plastglass, koster under tieren, og ingen vil reagere om du tar den med deg.
Første gang jeg var i Kiev ble jeg frarådet Hydropark. Det var en språkskole, og der er man jo litt kulturelle. Her er bermen.
Det er ikke bare denne kaféen som spiller dunk-dunk musikk. Går man opp i nærheten av metrostoppet her, så er det lydkrig. Det er karaoke og dans, gamle sovjetrussiske svisker, sentralasiatisk pasjonsmusikk, og altså moderne, vestlig søppelmusikk.
Alle vil selge deg kebab. Her er mye mat som kanskje ikke vil ta livet av deg, men nok vil gi deg et maveonde.
Men det er jo litt også. Av og til har jeg en følelse av at vi dannede og opplyste taper kampen om å ha det ordentlig moro.
Her i Hydropark er det bare å ta på deg de enkleste klærne du har. Kjøp en øl, og gi deg hen.
En helt grei blogg 