I går møtte det oss en ekkel overraskelse, da vi vandret bortover Teretsjenivskajagaten fra Universitetsgaten til Teatralnaja, Olia og jeg. Plutselig så vi noen menn i rare klær drive å åpne kumlokk i gaten, uten at vi bet oss noe videre merke i det. Det gikk ikke lenge før vi lenger borte, i gaten Bogdan Xmelnitskovo, tvers opp fra Khresjtskatik til konserthuset, så brannbiler og brannmenn i arbeid. – Det har skjedd noe fælt, sa jeg til Olia. Vi visste ikke hva.
En dame kom til oss og sa det. Det brenner på taket av museet. Brannen var så ny at den var vanskelig å se. Folk var nettopp evakuert, slokningsarbeidet var egentlig ikke begynt, ingen medier var på plass.
Vi stilte oss opp for å se. Olia har et voldsomt nærvær i sånne situasjoner. Om vi likedan gjøre nytte for oss, gjør vi best nytte ved å gå, så vi ikke er i veien. Jeg er nysgjerrig, og liker å følge med, men passer selvsagt på at jeg ikke forstyrrer noen.
Forskjellige slanger ble rullet ut, brannfolk gikk hit og dit, men det så ikke ut til at noen gjorde noe særlig. Var det mangel på vann, eller hva? Alle brannslangene lå paddeflate på bakken. Det var heller ikke lett å se noen brann, annet enn antydning til noe hvit røyk fra taket. Det luktet ikke noe. Situasjonen var ikke dramatisk i annet, enn at det var fullt av brannmenn, politimenn og ambulanser på stedet, og det var et museum som brant.
Jeg kan ikke huske å ha vært i dette museet. Jeg har sjekket nå, og det står ikke i min viktigste guidebok, Kiev in your pocket (søk den opp på Internett). Olia sier det er et av de bra museene i Kiev, veldig kjekt for barn. Det er som tilsvarende vi har og jeg har vært i, i Bergen og Stavanger. Det er sikkert derfor jeg ikke har vært så nøye på å beholde det. Den største beholdningen er en mamut i full størrelse. Ellers er det dyr og skulpturer, sier Olia. Veldig synd å miste.
Etter en stund så jeg det komme ut tykk, svart røyk av et av sidevinduene, i første etasje, der vi stod. Det er jo skummelt, hvis det brenner både nederst og øverst. En ungdom ved siden av meg mente det var håpløst av brannmennene, de står bare der og snakker, og her brenner det. Han la en del ut om det, og forklarte.
Olia handler i slike situasjoner. Hun gikk bort til brannfolkene, og sa hvor det brant. Til å begynne med var de lite interesserte, «det er så mange som forteller oss at det brenner mange forskjellige steder», kunne Olia fortelle at de sa. Kort etter kom de likevel bort til oss. Først langsomt, og mer opptatt av å snakke i telefonen, enn å komme seg inn og slokke brann. Siden kom det frem en slange og en stige, og flere brannfolk.
På et tidspunkt kom det også en yngling i begynnelsen av 20-årene, kledd i kortbukse og lett t-skjorte. Han var den eneste jeg kunne se løpe på stedet. Det var tydelig han brydde seg om tingene som var der inne. Han vekslet noen korte ord med brannmannen som skulle inn, pekte litt, og så løp han videre.
Brannmannen tok det likevel med ro med å komme seg inn. Først prøvde han å rykke ut hele vinduet, da det ikke gikk, knuste han det, med en hammer. På dette merkelige tidspunkt ville Olia ha meg oppstilt foran, for å ta bilde, så det var en stund jeg ikke så hva som skjedde. Da jeg snudde meg igjen, var førstemann inne, de neste på vei. Alle knuste de litt mer av vinduet for å komme seg inn. Til slutt var heller ikke rammeverket i veien.
Det er ikke slokningasarbeidet som ødelegger ting i en brann. Det gjelder ikke å nøle med å ødelegge det som må ødelegges, for å komme til, eller for å komme seg vekke. Brannfolk er selvfølgelig klar over dette. De knuste et vindu til, lenger borte. Greit nok, hvis de skal ha en ekstra slange inn, men ellers har vel vi lært at vinduene skal være mest mulig lukket, så ikke flammene har så enkel tilgang på oksygen?
Her kom også brannens kanskje mest dramatiske punkt. Olia og jeg var midt i det. Av en eller annen grunn rettet brannfolkene som var inne den kraftige vannstrålen mot en av rutene, som snart gav etter for presset, og en voldsom sprut av vann og glassbiter strømmet mot oss. Flyvende glassbiter er ikke noe særlig, så det var skummelt når vannet nådde bort til oss. Det var vel egentlig litt tilløp til panikk da vi flyttet oss de få meterne i sikkerhet. Brannfolkene innenfor rettet den samme tykke strålende mot vinduet ved siden av. Typisk nok glemte vi igjen matematikkboken til Olia, der vi satt. Den lå der, helt idiotisk, klar til å motta vann og glass, og hva som ellers måtte komme. Jeg ville gjerne stikke bort og hente den, men nå var det slutt fra politiet, vi måtte komme oss unna. Det hjalp ikke at vi hadde en bok liggende å hente. Også Olia mente det var greit den kunne ligge.
I et stille øyeblikk hentet hun den.
Så gikk vi opp, og rundt, og satte oss et godt stykke unna, borte fra begivenhetene. Olia hadde slått seg mer eller mindre til ro med at det gamle bygget er tapt. Alt innvendig er av tre, det brenner opp, ikke mer å tenke på. Jeg må være der det skjer, jeg må se på. Så etter fem minutter gikk jeg tilbake, mens Olia ble sittende på benken og lese differensialligninger.
Da jeg kom tilbake var det endelig full aktivitet. Alle slanger bulet tykke av vann, brannfolk og røykdykkere trampet ut og inn, med all slags utstyr. Viktige folk i viktige uniformer gikk myndige på plassen og organiserte. Medier og skuelystne gikk rundt og fotograferte, det er ikke så lett å se forskjell på hvem som er hvem lenger. Mange har sikkert en instagram- eller twitterkonto å ivareta. Noen er kanskje som jeg private rapportører på nettet.
Flere av Ukrinas TV-kanaler var også på plass. Snart fikk de det som må være ansvarsleder på plass for intervju. Jeg stilte meg ved siden av for å høre, men det var veldig vanskelig, for han snakket lavt, det buldret i motorer fra brannbilene, og det var tett med ukrainere rundt ham. Dessuten snakket han ukrainsk. Jeg fikk med meg at det var 40 m2 gått med i brannen. Den virket til å være på vei til å bli under kontroll.
Etter en stund kom også Olia. Da hadde allerede en skare journalister fått slippe inn i bygningen. Med Olia til hjelp, gikk det an å få med seg mer av hva som ble sagt i det neste intervjuet. Da var det heller ikke så mange som stod rundt ham. Noen av arbeiderne på museet ble også intervjuet.
Vel hjemme, og på kvelden, kunne vi lese på russiskspråklige nettsider i Ukraina, akkurat den samme informasjonen vi hadde stått og hørt på. Det var 40 m2 rammet av brannen, det var 55 brannmenn og 11 biler med i operasjonen. Brannen hadde startet i tredje etasje. Det ble ikke sagt på nettsidene, men det fikk vi med oss på stedet, der er det helst mineraler. Ikke det verste stedet, med andre ord.
Men som et slags uhyggelig apropos til ekornhistoriene som har fulgt oss her, de siste dagene. Det gikk liv tapt. To ekorn, og en slange. De var del av utstillingen «Nattens verden». Først trodde vi ikke hva vi leste da vi så meldingene, de har da ikke levende dyr på dette museet? Og hvis de har det, hvorfor i all verdens slapp de dem ikke ut, når brannen startet? Ekorn lever jo veldig godt i universitetsparken ved siden av, det hadde vi nettopp sett. Olia var rasende, og sa klart i fra, at hadde hun visst dette, hadde hun løpt rett inn og reddet ekornene.
Ingen hadde nok klart å stoppe henne.
Han her gutten her, i blått, var den eneste som løp på brannstedet. Museet så ut til å bety noe for ham.
Det var godt at det etter forholdene gikk så bra som det gikk. Brann er alltid uhyggelig. Brann i museum er ekstra ille.
En helt grei blogg 