Irina og jeg på heldagstur

I går var det Irina og jeg, på en sånn tur som vi kan det. Over til venstre bredd – og være der hele dagen. Posten ble ikke skrevet så øyeblikkelig, men her er den, om en begivenhetsrik dag, mens minnene ennå er ferske.

Det var mandag, og treningsfri. Jeg tenkte å stikke ut på nabomatkjeden, navnet på den har ramlet ut av hodet, men det er en kjede som finnes over hele byen, og det er ikke hurtigmat. Fargene er røde, gule og oransje, og temaet er Sovjet-nostalgi blandet med amerikansk 60-talls. Menyen er tradisjonelle ukrainske og russiske retter, og de har åpent hele døgnet. Jeg skulle inn dit, for å sette meg ned ved et bord, ta noen cappuccino variert med espresso, og skrive meg ajour med alt jeg skal skrive.

Så var det bare det, at bordet som var best, var opptatt. Klokken var ennå før sju, så det var rikelig med plass andre steder, men akkurat det bordet jeg ville ha, det i hjørnet, der satt det ei, med tom kaffekopp, og tastet på mobilen. Jeg tenkte at når hun nå hadde drukket opp kaffen sin, så skulle hun sikkert gå. Jeg gikk frem og tilbake med tyske gloser på mobilen, og ventet.

Til tålmodigheten forlot meg. Og jeg gav meg i kast for å vandre nedover gaten, Lesu Ukrainku, for å se om det var noen andre tidlig åpne kafeer jeg kunne sette meg på.

Det var det jo ikke, og det visste jeg jo egentlig litt på forhånd. Den ene kafeen som var der, var akkurat litt unødvendig dyr, ikke ideell, og ikke hadde det noe opplagt internett. Så jeg gikk hele veien ned til bessarabskij, den store handelsblokken rett ved utgangen av hovedgaten Khresjtsjatik, det som kanskje best i byen kan kalles «sentrum». Der var det jo noen aktuelle steder å være, men de hadde alle det til felles at de ikke var åpne ennå.

Dermed gikk jeg opp til Khresjtsjatik, og bortover den, der vi alle tre hadde vært dagen før. Nå om morgenen var stemningen en helt annen en om kvelden, alle som har vært i storby kjenner den følelsen: det er en annen by som våkner, enn som sovner.

Jeg visste jeg kunne prøve meg på Ruccola, det er også en grei kjede, god plass, og fred til å skrive. Den er italienskinspirert, sånn det er det her nede, og i resten av verden, som ikke er Italia. Helt fin espresso og cappuccino. Men de var ikke åpnet, de åpnet klokken ni.

Og jeg havnet for første gang i mitt liv på Lviv-croissants, kjeden med utspring i den eneste storbyen i Ukraina hvor språket er ukrainsk den som på ukrainsk heter Lviv, på russisk Lvov, og på tysk – Lemberg. Litt av en by. Kjeden ser ut til å gjøre det ganske bra, den finnes mange steder i byen, ser koselig ut, og det ser ut til vanligvis å være folk der. Nå var jeg der også, for første gang, for å ha meg en kopp cappuccino, og skrive det jeg skulle.

Det var et veldig merkelig system, der de skrev ned bestillingen først, både til hun foran meg i køen, og meg, før de satte i gang med å iverksette den. Det til tross for at det var flere ansatte en kunder i butikken, det var bare hun foran meg, og jeg. Likevel fulgte de rutinene som gjelder når det er fullt kaos.

Det ble for omstendelig for meg, så jeg smatt over til Ruccola når klokken ble ni, og de åpnet. Så gikk jeg opp i andre etasje, og skrev begynnelsen på min egen anmeldelse av telefonen Huawei P30 Pro. Og stort mer rakk jeg ikke å gjøre, ikke med bloggen.

I stedet gikk jeg til bussholdeplassen, i andre enden av gaten, satte meg på buss 62, gikk innom stormagasinet på vei hjem, og var i hus omtrent klokken 1100. Sånn som det pleier å være når jeg har vært på «sport», som de kaller det her. Og alt, fordi det bordet jeg så gjerne ville ha på den nærmeste restauranten, var opptatt.

Heldagsturen

Så kommer vi omsider til det posten skal handle om. Det er ikke rart jeg har problemer med å holde meg ajour.

Planen til Irina og meg var ganske enkel: Vi reiser over til venstre bredd. Deretter går vi til venstre, til Rusanovka, bydelen som er en kunstig øy, og gå til den lille stranden med lekeskipet ved siden av. Så skulle vi bade, lenge, og så skulle vi leke, og så bade mer, og bade mer, og kanskje leke, og så var det smusi (som de skriver det her, smoothie, kanskje, hos oss), og espresso, og så var det restauranten Pesto med lekerommet.

Plan iverksettes. Vi går til bussholdeplassen like utenfor boligblokka, og venter, venter, venter. Jeg trodde buss 118 gikk 3 ganger i timen, men vi ventet betraktelig lenger enn 20 minutter. Skiltet med avgangstider er umulig å forstå noe av. Men når bussen omsider kommer, er det meste glemt. Da er det å gå ombord, og reise av gårde.

Irina viser et nytt trekk da vi går bortover promenaden. Også noe vi mer forbinder med voksne, enn med barn, vil jeg tro. – Har du lyst på kaffe, spør hun. Hun ser en av bodene nærmer seg, der de riktignok selger kaffe, men også barnecoctails. Hun har skjønt den litt mer varsomme måten å spørre på, ikke bare si «jeg vil ha», «kan jeg få», men «vil du ha?». Så øker nok sjansene for at hun får også. Den er fin, selvfølgelig kan hun få en coctail, men vi blir enige om å heller ta den etterpå. Nå skal vi bade.

Og bade gjør vi noe så til de grader. Det er virkelig snakk om flere timer. Irina er i vannet konstant. Klokken er vel omtrent 1400 da vi omsider kommer oss på bussen, det er kveld når vi omsider går bort til Pesto. Irina gjør ikke stort annet enn å bade. Et par små gjesteopptredener på lekeplassen er knapt til å regne med.

Først leker hun med meg. Hun har skrudd av det å hoppe i vannet, det gjorde hun før, vil ikke nå. Det er mange sånne triks vi gjorde i basseng i år og her i Kiev i fjor, nå vil hun ikke. Hun kvier seg for å stå på skuldrene, og hun vil helst ikke sitte på skuldrene, for hun mistenker – med rette – at hun vil måtte hoppe eller falle i vannet, eller at jeg vil dukke under selv. Men å dukke på egen hånd, gjør hun voldsomt. Det er det som er favoritten. Hun holder seg for nesten, og dukker. På alle mulige vis det kan gjøres.

En stor favoritt er at hun lurer meg til å se en annen vei. – Se en fugl, se et fly, se en øyenstikker, sier hun, og så snur jeg meg og ser. Når jeg snur meg tilbake, har hun hodet under vann, og beina opp, eller et eller annet finurlig. Hun liker også veldig godt å synge «ro, ro til fiskeskjær», den eneste norske barnesangen som overlever reisen hit til Kiev. Jeg husker det var for to år siden, da hun bare var to år, at jeg snurret henne rundt og rundt i vannet så raskt og kraftig jeg klarte, mens hun sang i vei av full hals: «ro, ro til fiskeskjær» – det er morsomt.

Nå ligger hun på ryggen og flyter, med bare ansiktet over vann, og synger i vei. Det er en liten erting hun har, jeg sier det skal være «mange fisker får vi der», mens hun har bestemt seg for at det heter «mange fisker over der», og hun tøyser og tuller med det, og erter meg. Hun har også sin egen slutt, «to til den som fisken dro, og det var duuu», sier hun til meg. Jeg vil jo at det skal være Irina, og det krangler vi også litt om.

Underveis her finner hun også noen lekekamerater. Det er en gutt på hennes alder, og storesøsteren hans. Gutten kan ikke svømme, men søsteren kan. Og Irina kan. Leken går ut på å løpe fra stranden og hoppe ut i vannet. Gutten har gutters villskap, og hopper ganske voldsomt. Men han kan altså ikke svømme, og han vil ikke ha hodet under vannet. søsteren er mellom 8 og 10 år, og løper litt mer elegant og forsiktig, og kaster seg fremover, med hodet høyt løftet. Vår lille Irina løper full fart med fingrene for nesen hele veien, og hun forsvinner helt under vannet. Hver eneste gang. De løper igjen og igjen og igjen og igjen, som bare barn kan gjøre det, når de finner noe som er gøy. Det slutter aldri. Så lenge det er gøy, blir det mer.

For Irina er det jo oppfyllelsen av alle drømmer å kunne løpe og å hoppe i vann på en gang. Det er storesøsteren som holder hånda i lufta, og sier klar ferdig gå, og da blir det jo ikke bedre. De løper full fart, den lille gutten alltid lengst, han tar veldig stor fart, og så lille Irina som holder for nesen også mens hun løper, og storesøsteren som organiserer. Veldig, veldig sjarmernede.

Men alt har en ende. Tiden går sin gang, samme hva som skjer i den. På vei bortover stopper vi for en espresso og en smoothie, som avtalt. Til min overraskelse klarer Irina også å drikke den opp, og det før vi kommer til restauranten Pesto.

På Pesto går Irina inn i lekerommet, og jeg går inn i diskusjonen om fremtiden til norsk sjakk. Aldri har vi vel knapt vært så lenge på denne liksomrestauranten. De gjør mye riktig for barnefamilier, men maten er jo ikke spesielt god. Dog er klokken i ferd med å passere 2200 da vi forlater den. Vi har bestilt 5 øl, 1 cappuccino, 2 limonader, 2 spaghetti carbonara og 1 hamburger med pommes frites. Helt i overkant for Irina og meg. Men Irina var sulten, og ville ha en carbonara til, etter at jeg var i gang med Cappuccino-desserten. Så da ble det en øl til også, og en limonade til.

Når det er så sent på kvelden, begynner det å kunne bli kritisk om vi kommer oss med en buss hjem. Nummer 55 har i hvert fall sluttet å gå, og nummer 118 vet vi bare går litt lenger. Antageligvis går bussene til Druzjba Naroda enda et hakk lenger, men derfra er det et stykke å gå. Vi er ennå innenfor det som er ganske trygt, men vi kan risikere det blir litt venting og usikkerhet.

Akkurat den endte veldig godt. Vi ventet veldig lenge tidligre da vi skulle ned. Nå kom buss nummer 118 med en gang. Og vi kunne reise helt hjem. Etter en lang, fin og opplevelsesrik dag.

Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så to karer mer på det jevne, en kjempekar han andre, forresten, og så er det fullt av minner og ideer og historier knyttet til alt vi har opplevd sammen.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.

Skøyter på Stokki!

Omtrent hver fredag i vinterhalvåret siden hun fylte to har Irina og jeg reist ut til Jærhagen for å stå på skøyter. I dag betalte det seg da Stokkalandsvannet vårt frøs til sikker is.

Vi spiste frokost, og gikk rett ned til isen. Det eneste misvisende i den setningen er at vi ikke gikk, men sprang. Irina var i kjeledress, lue, votter, jeg i ganske tykk treningsbukse og ganske tynn turjakke.

De steinene der vi skiftet, har jeg selv skiftet siden jeg lærte å snakke rent. Jeg har minner derfra så lenge jeg kan huske, om sommeren har vi badet, om vinteren gått på skøyter. Nå er det endelig, endelig neste generasjon.

Vi var tidlige, så det var ennå ikke smekkfullt av folk. Men Stokkalandsvannet er populært, og det bor nå mange folk i området. Det er mer folksomt enn i Jærhagen. Men også mye, mye bedre plass.

Irina er tre år og snart fire måneder. Tre og en tredjedel. Først holdt hun meg i hånden, men beinføringen og iveren imponerte allerede. Små barn er ikke så lette å få til å gjøre noe på isen, mange holder igjen, og må lokkes.

Irina og jeg gikk over på andre siden, der vi svingte oss litt forsiktig i tauene. Irina måtte venne seg til at det var is på vannet vårt, og at det er noe annet enn den flate, jevne isen i Jærhagen. Her, på Stokki, går det også an å skøyte over store avstander. Det går an å skøyte bort, og se på ting. I hallen er det å skøyte fra den ene kanten til den andre, alt er likt.

Så løsnet det for Irina. Først slapp hun hånden. Så imponerte hun selv meg.

Det er ikke så lett å gå på naturlig frosset is på store vann. Den er ru og ujevn, noen steder er det snø, og noen steder er den så humpete at glien stopper helt opp. Irina fant snart ut av det, og satte av gårde på egen hånd. Fortere og fortere. Fullstendig uten frykt. Fullstendig i barnets herlige glede i at dette kan jeg.

Etter hvert som formiddagen ble middag, og vel så det, kom det stadig flere folk. Noen hadde med bålpanne, og brukte isen til å hogge ned. Velstandsnorge gir seg sine rareste utslag. Dette er dog koselig, hele familien ute på tur, niste og god mat. Det var lett å legge merke til Irina, det minste barnet av dem alle, men ikke i det hele tatt det mest skvetne og engstelige.

Så fant hun ut at her var det bare å la det stå til. Hun fant ikke ut av hvordan hun skal ta ordentlige fraspark, teknikken er ikke inne, men hun fant ut hvordan hun kan løpe på skøytene, og så skli. Og med sin egen teknikk, utviklet helt selv, fikk hun opp betydelig fart, og for forbi mange av de voksne. Hun lærer seg balansen, tryggheten, og da kommer teknikken av seg selv. Jeg har veldig tro på dette her, den naturlige måten å lære på, ingen press, alt er lek og glede.

Og så faller hun, selvfølgelig. Igjen og igjen og igjen. På alle mulige måter. Tidlig på dagen var det mye i det hun skulle stoppe litt eller bremse, så fikk hun bakvekt, beina opp, og på rumpa. Ikke en eneste gang ble hun liggende og klage, eller be om hjelp. Det var rett opp igjen. Og videre. Sånn er livet. De som klarer disse tingene, falle og reise seg igjen, de er sikret et godt liv.

Vi var der i timevis. Aldri holdt hun meg i hånden igjen. Hun suste over alle vanskeligheter. Fant ut av det, utviklet sine egne teknikker med å legge seg ned, hvis hun så det ventet noe hun ikke ville komme over uansett, og så heller krabbe over. Så fant hun ut at hun kunne like gjerne prøve, og prøvde, og lyktes. Flere ganger mistet hun balansen, og hentet seg inn igjen. Og noen ganger suste hun av gårde så folk rundt henne stoppet opp. Det er jo ikke normalt at treåringene flyr forbi de voksne på isen. Det gjorde Irina.

Før hun gikk på trynet, og reiste seg igjen. Igjen og igjen og igjen. – Nje problem, sa hun senere på dagen. Det er russisk, og betyr «ingen problem», som man kan gjette. Flere ganger kunne jeg se det var vondt. Hun fikk skøytespissen nedi, fikk overvekt, og falt fremover. Det smalt noen ganger så jeg kunne høre det. Albuen tok støyten. – Nje problem.

Noen litt eldre barn hadde en bruskasse de lekte med. Det var ganske spesielt, Irina ville også leke, men disse andre var no match, selv om de var eldre. Irina var rett og slett mye bedre på skøyter, og kunne skli rundt omkring og hente bruskassen som hun ville. Hun inviterte til lek med sitt blideste smil, men denne gutten var skeptisk. Så da ble det å skøyte hver for seg.

Ingen problem det heller.

Klokken var to, da jeg endelig fikk henne hjem for å spise litt mat. Det gjorde vi, herlig pizza som Olia hadde laget, herlig i den forstand den var russisk, maken til pizza finnes ikke. Jeg laget også grøt, så det tok sin tid før vi kom oss ut igjen.

Men ut gikk vi. Mer tid på skøyter. På ny løp Irina ned, det forteste hun kunne. Jeg tok på henne skøytene først. Før jeg hadde fått på mine, var hun midt ute på isen.

Nå trengte hun ingen innskøytingsperiode. Nå satt det med en gang. Denne seansen falt hun ikke en eneste gang bakover, men hun fikk et problem at hun stadig satte skøytespissen i, og falt fremover. Jeg tenkte dette skulle gjøre henne skvetten, forsiktig, det gjør jo vondt. Noen ganger måtte jeg også lure på om alt gikk helt bra, jeg kan jo dette selv, is er knallhardt å falle på. Det merkes. Men Irina reiste seg opp hver bidige gang av egen hjelp, uten å grine, og uten å bli oppgitt.

Sånt blir det folk av. Det er meldt kaldt så langt prognosene går. Om dagene er det noen små grader pluss, om nettene litt minus. Da skal isen holde. Vi skal ned dit hver dag. Dette er supert. Jeg tenkte på det der vi gikk, ennå har det ikke skjedd i livene våre at Irina vil ut, og jeg vil ikke, eller hun vil fortsatt være ute, mens jeg vil hjem. Med Irina er tålmodigheten endeløs, vil hun, vil jeg. Og å stå på skøyter, det er så sunt, så sunt. Det er veldig kjekt å se at det er mange som skjønner det. Isen er full av folk, fra tidlig morgen til sene kvelden, vi kjenner ennå vår besøkelsestid, vi vestlendinger. Når isen er der, må den utnyttes. Det gjør vi.

 

Irina i svømmebassenget

Det er vinterferie. Mange, mange dager er passert, uten at jeg har fått blogget om dem. Det har vært så mange anledninger, så mye å skrive, men rutinene mine er litt slått ut av at musikkanlegget er levert inn for reprasjon, og stuen er bortimot ubeboelig, siden alt vi hadde i bokhyllen ligger spredt omkring, det måtte vi for å løfte bokhyllen frem og få tak i kontakten bak den, for å få ut forsterkeren vi måtte levere inn. Olia holder ut dette rotet, Irina løper omkring, det er nesten mest jeg som ikke helt får det til for meg, nå som jeg ikke kan ha min morgenstund i stuen, lytte til musikk, og skrive eller lese.

Nok om det. Nede foran peisen er det også fint. Jeg har kaffe fra den nye kaffemaskinen vår. På spilleren fra studentdagene har jeg Spardame, operaen til Tsjaikovskij. Jeg har skrelt poteter og gulrøtter, slik at når Olia har fått Irina sovnet, så kan hun lage grytekjøttmiddag på sitt vis. Hadde det vært biffmiddag, kunne jeg laget den. Grytekjøtt, er hun bedre på. Så om en times tid, eller så, vil maten være servert. Da vil kanskje Irina være våknet igjen, også. Hun sovner sjelden for natten før syv.

Vi kommer rett fra bading i et kommunalt basseng. Det var braksuksess. Vi kjørte ut gjengen på tre, Olia, Irisjka og jeg, etter en storslått frokost med ferskt brød fra baker, fulgt av en optimistisk lunsj med speilegg på terrassen. Solen varmer så vidt, når den er der, og det gir sånn en glede å spise på den nye, hjemmelagde terrassen vår, at det kompenserer for en god del vinterferiekulde. Knopper og skudd er det også på noen av trærne. Snøklokkene henger hvite omkring, mange av dem. Det bærer løfte om en vår som ennå ikke er her.

Så var det å prøve bading med Irina. Vi prøver litt forskjellig. Hun er akkurat så gammel, nå, at hun har lært seg at det er noe hun liker, og noe hun ikke liker, og at hun kan være med å påvirke så det blir mest av det første. Hun er på vei litt bort fra at alt i verden er nytt og fantastisk, slik det er det for de aller minste, og sterkt var det for lille Irisjka. Hun er i ferd med å utvikle sin egen personlighet, vise de første gryende selvstendighet, være et eget subjekt i verden, være noe annet enn andre barn og mennesker.

Irtsjik, som jeg kaller henne oftest, liker godt å kjøre bil, så det fikk jeg satt henne da hun begynte å bli utålmodig av all spisingen og pakkingen vår. Det er alltid litt styr når vi skal av gårde et sted, i vårt hus, noe andre familier sikkert også vet en del om. Til slutt kom omsider Olia også, og vi kunne kjøre av gårde.

Valget stod mellom to alternativ, i to forskjellige kommuner. Det ene hadde barnebasseng, men var kanskje litt lenger å reise til, noen kilometer og minutter, og var dessuten ikke like enkel med betalingen og overiskten. Vi valgte kort sagt vår egen kommune, slik vi opprinnelig hadde tenkt, og et sted jeg kjenner godt, godt, godt fra min egen barndom. Det trenger ikke være hemmelig, forresten, det er hallen på Giske, like ved skolen og Sandnes stadion, et sted jeg har mange minner fra.

Vi var der altfor tidlig, slik vi hadde tenkt, og kunne rusle rundt det lille tjernet, og snakke sammen, først. Olia og jeg snakket, Irina løp rundt, med spor av å være litt utålmodig. Vi gikk inn i hallen og så oss omkring, Irina gjorde store øyne da hun så bassenget, og kanskje begynte å skjønne hva som ventet. Vi måtte kjøpe badehetter til alle, badedrakt til Irina og svømmebriller til mama Olia, samt klippekort til oss voksne før vi kunne gå inn, men så lå da også veien åpen.

Og det var et syn for guder og fedre da mama Olia og lille Irisjka kom opp fra garderoben, Irina i liten, rosa badedrakt og matchende badehette, så søt at det var vanskelig å holde ut, og med gledeshyl vi ikke har hørt siden hun var ganske liten. Dette var som det skulle være for henne. Hun kom uti til meg i vannet, og var med på alt, kavde for å holde seg flytende og komme seg dit hun ville, de gangene jeg bare støttet henne sånn halvveis, og stod og jublet på knærne mine når det var tid for å hvile. Selv på det grunneste er det for dypt til at hun rekker bunnen, og hun liker ingenting av det som kan holde henne flytende. Hun må være med far, eller mor.

De har laget det fint til, med en liten sklie hun kan rutsje på, og litt baller og leker hun og andre små barn kan tøyse og kose seg med. Irina var mest interessert i ballene, mjatsjik, som hun kaller det, på russisk. Hun snakker ganske godt russisk nå, sikkert ikke så veldig mye dårligere enn andre barn på hennes alder, enda hun er tospråklig, og har norsken også å lære seg. Der henger hun nå tydelig etter. Dette er noe jeg har tenkt å skrive om, og kommer til å gjøre, hvordan hun nå former setninger og virkelig kommuniserer på russisk, hvordan språket utvikler seg. Det har skjedd mye på den fronten, siden sist jeg skrev om det.

Nå skal det imidlertid handle om badingen. Flere ganger havnet hun under. Stadig vekk ville hun låne Olias briller, en annen stor glede hun har, fetisj, kaller man det, for voksne, hun er vill etter alle typer briller. Her fikk hun alt på en gang, kule briller, og vann og bading. Ikke rart verken stemmen eller tiden strakk til, dette var ikke lett å gi uttrykk for, hun sprang rundt på land, og hoppet med de små føttene sine, – ula, ula, ropte hun, på russisk, men også norsktalende kjenner lett igjen «hurra», som de på russisk uttaler uten ‘h’. Det var store protester da vi skulle gå, et utvetydig njet, enda både vår tilmålte tid var ute, og hun var blå både på kinnene og leppene, – njet.

Selv for foreldrene er det ikke lett å skjære noe lett, når noe så søtt står med ny rosa badedrakt og badehette, kulerunde øyne og nese og kinn, njet, og hoppet og ropte ula, og fant baller og rockering, fant på alt, njet, njet – hjem skulle vi ikke.

Men hjem måtte vi. Det er ikke store skaden. Det kostet nesten ingenting med klippekortet med 10 klipp, vi har fire ganger igjen, hvis både Olia og jeg er med hver gang. Så kan vi kjøpe nytt kort. Det er sunt og godt for barn å være i basseng, alle tiders lek, og Irina setter så tydelig, så tydelig pris på det. Hun var varm av lykke da hun og moren kom ut av hallen, til meg som far, som enda jeg hadde somlet så godt jeg kunne, likevel kom først. Også konemor Olia var glad og fornøyd, og takket meg igjen og igjen, hun er jo gammel mestersvømmer fra Kiev, dette satte hun også pris på. Og nå har vi jo bil og penger, det er kort vei opp til hallen, ikke særlig med bry, og kjekt for alle.

Hjemme var det Irina selv som tok initativet, rett i seng. Hun hadde brent opp kruttet i vannet, om det går an å formulere seg på den måten der, brenne opp krutt i vann, i alle fall var det tomt da hun kom hjem. Så hun gikk altså til sengs, med mama Olia, mens jeg skrelte poteter og gulrøtter, før jeg gikk ned foran peisen, og skrev dette innlegget her.

Hydropark en lørdagskveld

Det er kveld. Jeg har nettopp gjort unna en lang treningsøkt. Lang, fordi jeg begynner å bli sliten etter hvert, og den startet i smått vodkarus. Mama Irina holder som vanlig sin hånd over meg. Det var brunsj, som Mor kaller det, frokost og lunsj i ett. Den besto av grovt brød med fett. Jada, rent fett, skåret bort av kjøtt som skal stekes. I tillegg kom en solid porsjon borsjtsj, eller kanskje skal vi ikke kalle alle suppene borsjtsj her nede, suppe med kalkunkjøtt, kan man si. Det var førsteretten. Etterpå kom poteter, bacon, sprøtt kjøtt og en omfangsrik salat. Delikatesse. Til å drikke var først vodka, så vin. Veldig greit.

En stund etter dette gikk jeg ut for min daglige vandring, til Hydropark. Det tar en time å komme seg dit til fots, og jeg går alltid til fots. Så gjorde jeg mine firehundre repetisjoner i forskjellige apparater, etter først å ha badet litt, forresten, og så gikk jeg bort til nærmeste teltkafé og kjøpte en øl.

Her sitter jeg. De spiller teknodisko fra høytalerne. Hydropark er jallaferie. Her får man alt man er på jakt etter i Syden. En mann brøler, han har hoppet i strikk like ved. Det er folk overalt, mange beveger seg, det går strømmer hit og dit. Øl blir solgt i plastglass, koster under tieren, og ingen vil reagere om du tar den med deg.

Første gang jeg var i Kiev ble jeg frarådet Hydropark. Det var en språkskole, og der er man jo litt kulturelle. Her er bermen.

Det er ikke bare denne kaféen som spiller dunk-dunk musikk. Går man opp i nærheten av metrostoppet her, så er det lydkrig. Det er karaoke og dans, gamle sovjetrussiske svisker, sentralasiatisk pasjonsmusikk, og altså moderne, vestlig søppelmusikk.

Alle vil selge deg kebab. Her er mye mat som kanskje ikke vil ta livet av deg, men nok vil gi deg et maveonde.

Men det er jo litt også. Av og til har jeg en følelse av at vi dannede og opplyste taper kampen om å ha det ordentlig moro.

Her i Hydropark er det bare å ta på deg de enkleste klærne du har. Kjøp en øl, og gi deg hen.

Datamaskinen ligger på plass i nærbutikken

I går kveld så jeg gjennom familiens blogger og merket at min mor hadde problemer med datamaskinen. Hun skriver så fint at hun skulle ønske det var som jeg sa i barndommen, at «sånn vil jeg ha det, t-skjorten ligger bare på plass i skapet». Sånn ville jeg ha det, og sånn vil jeg fortsatt ha det. Klær vil jeg ikke kjøpe, ikke være med på verken å bestemme eller prøve, men de kan godt ligge der når jeg trenger dem. Mor er derimot som kvinner flest, for henne er det å gå i klesbutikker like behagelig som å jogge, da kobler hun av, og smører sitt sinn med velvære, for å si det litt poetisk.

Men datamaskiner kan hun ingenting med. Hun skriver som om hun ikke engang forstår at det er mye lettere å irritere seg over en død ting av type datamaskin, enn de aller fleste levende ting av type menneske.Mennesker reagerer i det minste når man irriterer seg på dem, mens datamaskiner skamløst fortsetter med sitt, og leverer uttrykksløst nye feilmeldinger om man aldri så mye truer med «en feilmelding til, og jeg knuser deg». De kan til og med finne på å sløyfe feilmeldingen, og simpelthen bare slutte å virke.

Ulikt min mor digger jeg å kjøpe datamaskiner og andre tekniske ting. Jeg lot meg friste til å bruke et litt ungdommelig uttrykk her, det henger jo igjen fra ungdommen. Min far, legen, var ganske tidlig ute med forskjellige typer datamaskiner, og jeg hang alltid med, prøvde og utforsket. Drømmen var alltid å ha en egen datamaskin, litt bedre, på rommet mitt. Men den gang på begynnelsen av 90-tallet var slike drømmer umulige for en ungdom. I dag er det en selvfølge. Sånn forandrer verden seg, det skal det ikke handle om her.

Her skal det handle om at jeg allerede i går bestemte meg for å sørge for at verden er så bra som mor her ønsket. Jeg skal kjøpe denne datamaskinen for henne, like lett og elegant som hun i alle år kjøpte t-skjorter til meg. Jeg vet bedre enn henne hva hun trenger. Så jeg gikk inn på Komplett.no, der jeg nesten litt pinlig å melde gjør flere handler i året, og alltid litt forskjellige ting hver  gang, for liksom å spare porto, og så gjennom datamaskiner enda en gang. Det var en ren bonus, jeg fikk kjøpe en datamaskin jeg ikke engang trengte å betale for. Det er ikke det at jeg ikke har råd til dem, det er bare litt dumt at det flyter over av datamaskiner og blir flere Pcer enn folk i hustanden. Jeg har selv en veldig stor og råflott, en slags bærbar stasjonær, og en veldig liten og råflott, en i sin tid førsteklasses reise-PC. Jeg har ingen bærbar PC i standard forstand, som skal være både den man bruker hjemme og tar med på reise, som har passe stor skjerm og passe stor ytelse. Nå kunne jeg kjøpe det til mor.

Og valget falt på et merke jeg ikke har prøvd før. Det er en Toshiba Satellite L650-19P 15.6″ HD, lavere mellomklasse prismessig, men en kraftmaskin for alt mor trenger å bruke den til. Prosessoren er iCore, 2.26 Ghz, 4Gb ram er rikelig med minne, og med 500 Gb harddisk kan hun fylle opp med bilder fra seg selv og alle sine fire barn, pluss alt hva hun bare måtte tenke seg. Plass og fart og ytelse vil ikke bli noe problem de nærmeste årene. Om noen dager ligger den i nærbutikken hennes, Prix på Ganddal, det vil gjenstå for henne å skru den på og koble den til internett. Slik det for meg alltid gjenstå å oppdage at jeg hadde en ny t-skjorte i skapet, og ta den på meg.