Denne dagen tok jeg ikke bilder, og heller ikke startet jeg noen treningsapp som kunne markere turen min, men jeg gikk likevel omtrent like langt som for et par dager siden.
Turen gikk denne gangen ned til universitetsparken, park Sjevsjenko, etter den berømte dikteren fra 1800-tallet. Der pleier det være mange som spiller sjakk, denne dagen var det få. Jeg satte meg derfor på en benk i skyggen, lyttet til et foredrag om de utenriksdiplomatiske problemene Thomas Jefferson hadde å stri med. Her også om hvordan John Quincey Adams var en større utenriksminister, enn president.
Jeg gikk på oversiden av Kresjtsjatik, et område jeg svært ofte vandret i de første gangene jeg var i Kiev, men hvor jeg ikke er så ofte etter at jeg traff Olia. Det er ikke lenger så interessant bare å sette seg ned for en øl, på en vanlig pub, som det var før. Gode drikkeplasser er det mange av her.
Jeg gikk ned Andrejevski spusk, ved St. Michael katedralen, kirken som så skammelig ble revet av det kommunistiske Stalin-regimet på 30-tallet, ufattelig, en nesten 1000 år gammel bygning. Kirken vi ser nå er bygget på 90-tallet, ferdig i år 2000. Så full Kiev er av historie.
Businesslunsj spiste jeg på Chicken restaurant, den første på Sagaidatsjonovo Petra Ulitsa (høyre side), når man kommer fra Kresjtsjatik og skal til Kontraktova Plosjad. Denne er cubansk, reklameres det for, også med flagg, men det er ikke verre enn at de også serverer ukrainsk borsjtsj som en del av lunsjen.
Deretter spaserte jeg langs bredden av Dnjepr, over det som heter «fotgjengerbroen» (пешеходный мост), over til Trukan-øya, en av de aller største i Dnjepr. Research har lært meg at broen over hit ble bygget først i 1957. Og eget selvsyn har lært meg at broen for biler, Moskvabroen, ble ferdig i 1976. Jeg måtte nemlig gå så langt at jeg kom til Moskvabroen, vesledelen av den, for å komme meg til østsiden av elven. Da var jeg like langt som på min andre langtur.
Og det var akkurat like kronglete å komme seg til Hydropark som sist. Det var ingen bein vei, finnes ingen bein vei (tror jeg), og i forsøket på å kutte inn litt på lengden å gå, havnet jeg bare i et par ekstra sløyfe som gjorde alt lenger.
Men jeg kom frem til slutt, og kunne ta min sedvanlige styrketrening i treningsapparatene. Folk som er bekymret for at jeg vil bli en bodybuilder kan trygt parkere bekymringene. Det er bare å parkere bekymringene. Styrketreningen er kun så lenge disse flotte treningsapparatene er tilgjengelige, det er bare på gøy. Resten av året skal jeg bruke på å forfalle igjen. Løfte min egen kroppsvekt, greit og nokså uanstrengt, det er alt jeg vil.
Etter å ha trent, gikk jeg hjem. Siden jeg var tidligere ut denne dagen, kom jeg ikke så sent hjem. Men jeg fikk med meg en vakker solnedgang. Og med amerikansk diplomati og supermaktstatus var jeg kommet så langt, at jeg hørte om Roosewelts problemer under andre verdenskrig. Det er 150 år. Og en lang tur,
En helt grei blogg 