I forrige post gratulerte jeg min kones søster med dagen. Min kjære kone. Olia, er fra Kiev, ukrainer, søsteren bor der ennå. Det er tøffe tider. Valutaen faller, det er latterlig så mye den faller, for lengst er Ukraina blitt Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt, de tjener halvparten så mye som nest siste på listen, Moldova. Med 89 euro i måneden er det ikke engang en tidel av hva de tjener i Hellas (1004 euro), landet der Syriza nettopp gjorde et brakvalg på løfter om å gi grekerne «verdigheten tilbake».
Rett etter at jeg skrev den posten steg valutaen tilsynelatende 10-20 % mot dollar og euro. Det kunne se ut som bunnen var nådd, og hryvnaen spratt opp igjen. Den gang ei. Det var ukrainske styresmakter som gjorde det forbudt å handle med dollar, det var tiltak for å hindre valutafallet, man nektet bare å veksle. Det endrer ikke realitetene. På det svarte markedet ble hryvna mot dollar omsatt på kurser 20-30 % verre enn de offisielle (40 hryvna mot 1 dollar, mot siste offisielle kurs 30 hryvna, før Maidan lå den på 8-10, det er ikke noe mindre enn en katastrofe).
Norske medier skriver ikke om dette. De skriver om økonomien i Russland, at den skal gå så dårlig, på grunn av lav oljepris og sanksjoner. Russlands utenlandsreserver er nede i $ 364 milliarder, eller noe slikt, det skal være skummelt, for de pleide jo ha $ 400 milliarder. Mine damer og herrer, Ukraina har nå $ 6,4 milliarder. Det er ingenting for en stat med over 40 millioner innbyggere. Ukraina er helt desperat etter å få lånet fra IMF. Det er på $ 17,5 milliarder. Nok til å holde Ukraina gående ett år, kanskje.
Den vestlige verden er rett og slett ikke på høyde med situasjonen. Hos oss går ennå diskusjonen hvorvidt vi skal hjelpe Ukraina med våpen. USA og England har allerede vedtatt å sende soldater til å trene ukrainske. Polen vurderer å gjøre det samme. Kommentatorer lufter ennå muligheten for at det skal komme kupp, demonstrasjoner eller på andre måter regimeendringer i Russland, nå russerne får føle «vanskelighetene Putin har brakt dem i».
Foreløpig har disse vanskelighetene ført til at 86 % av den russiske befolkningen støtter Putin. Det er opp et prosentpoeng fra forrige måned. Det russiske folket slutter opp om sin leder og hans politikk, mens de får et mer fiendtlig forhold til oss i vesten, og det vi driver med. De er rett og slett ikke enige i at det er Putin som har brakt dem opp i vanskeligheter, de mener det er vi som har gjort det. Det sier vel litt om oss at vi er helt ute av stand til å gå med på at dette har andre årsaker enn at russerne er ført bak lyset av ensidige russiske medier. At russere utenfor Russland er enige med russere i Russland endrer ikke på dette, enda disse russerne også har full tilgang på alle våre vestlige medier.
Politikken vi fører leder ikke til de resultatene vi ønsker å oppnå. Tvert i mot. Det russiske regimet til Putin, som vi ønsker å svekke og helst kvitte oss med, står sterkere. Det ukrainske regimet, som vi ønsker å styrke og bringe tettere til oss, står uhyggelig svakt. Det er ikke i Russland, men i Ukraina forholdene ligger til rette for et regimeskift. Sjansene er fraværende for at det vil gå i demokratisk retning.
Dette har vært varslet siden demonstrasjonene startet på Maidan for et drøyt år siden. Ukraina har ikke råd til det. De har ikke penger. Situasjonen var akutt den gang, og er verre nå, mye verre nå. Politikerne i Ukraina er ikke i nærheten av å ta tak i problemene landet har. Politikerne i EU og NATO-landene er ikke i nærheten av å tvinge gjennom det som er tvingende nødvendig. Diskusjonen foregår på et helt annet plan, det er bare «kampen mot Russland», mer våpen, mer krig.
President Porosjenko og regjeringen Jatseniuk liker å snakke om «styrking av militæret», «sterkere grensekontroller», «hard linje mot separatistene og pro russiske terrorister». De snakker fint lite om de høyst reelle problemene Ukraina ellers har, og om de snakker lite, gjør de enda mindre.
De siste dagers valutastup har gjort at Ukraina for lengst har forlatt Europa som fornuftig økonomisk sammenligningsgrunnlag. Minstelønnen er nå på høyde med Bangladesh. Hadde Ukraina ligget i Afrika, ville det tilhørt den fattigste tredjedelen. Dette er lek med tall. Men det er også høyst reell virkelighet.
Den ukrainske hryvnaen faller uten bunn. For hver dag er den mindre verd. Folk har begynt å hamstre. Jeg så bilder av Arsjan i dag, forretningen der Olias familie pleier å handle, det var skrekkelig å se de tomme hyllene, og folket som rasker med seg det som er igjen. Det gjelder å kjøpe nå. I morgen får man mindre for pengene. Det er rapporter om handelsrestriksjoner, man kan ikke lenger kjøpe hva man vil, men jeg har ikke klart å finne denne opplysningen hos en helt pålitelig kilde.
Pengemangelen er desperat, og tragisk. På nettet ligger det annonser hvor unge friske folk, i 20-årene, tilbyr seg å donere bort en nyre. De trenger pengene, mer enn nyren.
Og Jatseniuk, slangen, statsministeren, dolket sine egne i ryggen. Det et ganske ufattelig at USA kan støtte en sånn fyr, og at Norge gjør det samme. Han har jo vekslet mellom ulike koalisjoner og allianser gjennom hele sin politiske karriere, selv i ukrainsk standard verre enn andre. I 2010, eller deromkring, kaller han Timosjenko og Janukovitsj to sider av samme dritten, eller noe tilsvarende, Timosjenko som senere ble partilederen hans. Etter at Timosjenko ikke vant presidentvalget i fjor mai, brøt han ut og dannet sitt eget parti. Dette partiet vant parlamentsvalget i høst, så vidt det var, noen desimaler i prosentpoeng foran blokken til Porosjenko. Dermed kunne Jatseniuk beholde statsministertittelen han hadde fått etter Maidan. En god del av regjeringsmedlemmene hans er skiftet ut, og blir det ennå. Selv blir han altså sittende.
Om avgjørelsen å stenge bankmarkedet for veksling av valuta skriver Jatseniuk at han fant dette ut på internettet. Noen burde fortelle ham at sentralbanksjefen er på lag med ham. Jatseniuk kan ikke bare la andre ta upopulære og tvungne avgjørelser og gjennomføringer, mens han snakker tøft og kompromissløst. Det er også med på å rive den ukrainske statsmakten fra hverandre.
Helt fra starten av har det vært klart at Ukraina ikke har hatt råd til eventyret det har gitt seg ut på. Nå begynner konsekvensene å bli så åpenbare at det er ikke lenger mulig å ignorere dem. Vi i Vesten kan selvfølgelig se en annen vei når ting ikke går som vi hadde tenkt, det har vi lang erfaring med. Folket i Ukraina, derimot, må leve i denne elendigheten som er stelt i stand for dem. De er pent nødt til å innse realitetene. Det er meget mulig de ikke vil finne seg i dem.
Om dette er å si at noen allerede har begynt å protestere. Utenfor sentralbanken, i går kveld. De ble møtt av opprørspoliti som gikk hardhendt frem, godt dokumentert på YouTube og andre steder på nettet. Det er Deja vu all over again, som de sier på engelsk. Politi som er bøllete mot demonstranter har vi sett før i sentrum av Kiev. Det pleier ikke ende bra.
Mens jeg skriver dette kommer meldinger om at opposisjonspolitikeren Boris Nemstov er skutt og drept i Moskva, like ved Kreml. En bil stopper opp der han går, en eller flere menn kommer ut, og skyter ham fire skudd i brystet. Senere kommer meldinger om at det var flere skudd, og ikke bare i brystet. Timer tidligere hadde han oppfordret folk til å komme og delta i protestmarsjene søndag.
En helt grei blogg 
Du skriver: «Helt fra starten av har det vært klart at Ukraina ikke har hatt råd til eventyret det har gitt seg ut på.»
Det er jo helt utrolig at du våger påstanden om at Ukraina har gitt seg ut på et eventyr! Du liker virkelig å spre propaganda på vegne av Kreml, men dette tar kaka. Frekk som faen er du. Russland invaderer og setter igang krig mot Ukraina, river opp landet og annekterer store deler av territoriet. Og så betegner du det som om Ukraina har begitt seg ut på «eventyr»! Jeg har tidligere vært inne på at du er noe virkelighetsfjern, men at du er så ekstrem som posten over tilsier, det er jo knapt mulig, hvilket gjør meg overbevist om at du sprer den slags propaganda med hensikt. Sorry, dette er helt useriøst. Du er på jordet, men du har jo en bra hurra-gjeng her på bloggen. Pluss Kina, Venezuela, Iran og et par andre land.
PS: ser frem til den kommende posten din hvor du forklarer oss at Ukraina står bak drapet på Nemtsov.
Jens, det var ukrainere som startet Maidan, kastet regimet, og det var ukrainere som overtok. Det var de som startet protestene da Janukovitsj ikke ville skrive under avtalen med EU. Dette er å begi seg ut på eventyr. Jeg skrev allerede den gang at dette kommer til å gå galt, dette har de ikke råd til. Frekk som Faen skriver du jeg er, du som ikke har familie der nede, du som ikke kjenner dette på kroppen. Månedslønnen i Ukraina er nå nede i 850 kroner. Det ser ikke ut til å bekymre deg det minste, så lenge Russland har skylden, men vi har familie der nede som det kan bli farlig for. Vi vet at vi kan hjelpe dem med penger, men bare så lenge det finnes varer å kjøpe. Vi kan heller ikke hjelpe dem med gass og elektrisitet hvis dette blir skrudd av. Du, som lever i Norge og følger med i avisene, kan si at dette er stygt gjort av Russland, og at Russland vær så god må skru på gassen igjen til en normal pris. Jeg vet godt og du burde vite det at Russland ikke kommer til å gjøre det fordi du, og resten av den vestlige verden sier det. Russland har makten i forhold til Ukraina. Ukraina er nødt til å innrette seg etter det. De er nødt til å komme frem til en avtale som gjør at de får gassen de trenger. De er nødt til å normalisere handelsforbindelsene igjen slik at de overlever økonomisk. De er nødt til å avslutte krigen de holder på med. De er ikke i posisjon til å fortsette eventyret de holder på med, de har ikke ressursene til å ta opp kampen mot Russland, og når de oppfører seg som om de har det er det et eventyr og en løgn. Det er en løgn og et eventyr som har kastet millioner av ukrainere ut i fattigdommen, og landet ut i håpløsheten. Det er frekt som Faen å mene dette, skriver du, men hvis det jeg mener er sant, så blir det svært farlig å mene noe annet. Da blir det de som vil støtte Ukraina som gjør ende på det. Og det er den veien det er i ferd med å gå. Så raskt at jeg vil forbeholde meg retten til å være frekk nok til å skrive om det, med eller uten din velsignelse.
Dette blir jo bare tull, Esalen. Det at du har familie som lider nød i Kiev har ingenting med årsaken til den miseren Ukraina befinner seg i nå. Jeg vil anbefale at du legger fra deg disse tåpelige argumentene med at «det er lett for deg, du sitter i trygge Norge, vi har familie der nede som lider osv». Det er irrelevant i forhold til det som vi diskuterer. Og jeg insisterer på at det er altfor drøyt, ja frekt, å hevde at dagens situasjon er oppstått fordi Ukraina har begitt seg ut på eventyr. Ukraina har kollapset som stat, de kontrollerer ikke store deler av sitt territorium,. over 6.000 mennesker har blitt drept. Å påstå at dette er «Ukrainas eventyr» er intet mindre enn revisjonisme. Hvorfor er det så vanskelig for deg å forstå at det Russland som har startet krig (K-R-I-G) mot Ukraina og invadert landet? Du er frekk som faen, og prøver i tillegg å fordreie den virkeligheten jeg er sikker på at også du ser, men ikke vil akseptere.
Jeg holder på mitt. Du er tøff på andres vegne. Jeg synes vel også at du skyter budbringeren, det er ikke jeg som bestemmer russisk politikk. Jeg skriver bare det jeg tror kommer til å skje, slik jeg kjenner Russland og ut i fra hva jeg kan lese meg til. Så langt har jeg ikke truffet så altfor galt. Det går an å følge bloggposter gjennom hele konflikten og krisen. Jeg mente det var riktig av Janukovitsj å velge avtale med Russland fremfor avtale med EU, fordi Ukraina er avhengig av russisk gass. Det har ikke vist seg uriktig. Videre mente jeg at ukrainerne som protesterte på Maidan måtte gi seg, og heller vente på det ordinære valget som skulle ha vært nå i mars, fordi landet ikke hadde råd til uroen protestene førte med seg. Jeg mente vi i Vesten ikke skulle støtte dem, av samme grunn. Det var å leke med ilden. Når de kom frem til en avtale, 21. februar i fjor, var det vel, så mente jeg det var svært farlig når denne avtalen ble satt til side, og at dette ikke var noe positivt når Janukovitsj forsvant. Jeg mente at euforien da var forhastet, og at man undervurderte problemene. Jeg har hele tiden ment at sanksjoner mot Russland ikke vil virke, og at Russland vil gjøre det de anser nødvendig for å nå sine mål i Ukraina, fordi disse målene er viktigere for dem enn økonomiske spørsmål som følger med sanksjonene. Jeg mener og har alltid ment at å kjøre denne konflikten, vil gjøre det verre for alle, og aller verst for Ukraina. Hva du har ment når du har stukket deg frem, er at Russland har skylden, at de ikke har noen legitime krav, og at de derfor må oppgi alt og trekke seg helt ut av Ukraina, på alle måter. Jeg sier at det kommer aldri til å skje. Så sier du at da må konflikten fortsette. Jeg sier at det vil føre til at Ukraina går i oppløsning, økonomisk, politisk og geografisk. Nå er det så kritisk i økonomien, som jeg har sagt det kommer til å bli, og som det har vært temmelig åpenbart at det ville bli. Min mening er at Ukraina da må legge om politikken. Jeg synes ikke de skal ofre egen befolkning på å føre denne kampen videre, for de vil uansett ikke kunne vinne den. Ikke sånn som det er nå. Frekt, skriver du det er, sant, sier jeg. Og om det er sant, så bør også Ukraina ta hensyn til det. For konsekvensen av å ignorere denne sannheten er virkelig dyster.
«Politikerne i EU og NATO-landene er ikke i nærheten av å tvinge gjennom det som er tvingende nødvendig.»
Hva er det som er tvingende nødvendig at EU og NATO-landene skal tvinge gjennom? Og hvem må de tvinge?
Jeg var selv ikke fornøyd med den formuleringen, og lette lenge etter en bedre, så du skal ha takk som gjør oppmerksom på den. Det er økonomiske reformer, kampen mot oligarkene og kampen mot korrupsjon, alt det som gjør at det ressursrike landet Ukraina presterer så dårlig økonoimsk. Det er sløseri og ineffektivitet, og svært ujevn fordelig mellom fattig og rik. Det er svært mye som er skrikende nødvendig, men statsmakten står rimelig maktesløs, avhengig som den er av oligarkenes velvilje, og pengelens som den er. Mange i statsmakten er jo selv del av systemet som burde vært skiftet ut, mest interessert i egen karriere, og ikke i å tjene staten og langt mindre folket. Jeg mener jo også den ukrainske staten burde slutte fred med separatistene i øst, få slutt på krigen, slik at ressursene kunne gå med på å bygge landet opp, og ikke en fullstendig destruktiv krig, men i det synet registrerer jeg at det ikke er så lett å vinne støtte. Det er dog få som kan peke på hvor Kiev skal få ressursene fra, til å føre denne krigen til en suksessfull ende. Dermed fortsetter pengene å renne ut også i dette, i tillegg til alt det andre Ukraina nå taper penger på. Det er virkelig en katastrofe, og det kommer ikke akkurat overraskende.
Jeg henger meg egentlig ikke særlig opp i formuleringen, men jeg er en løsningsorientert person (og ihht min kone i alfor stor grad!!), så jeg er mer intressert i å diskutere saker.
Så det som er nødvendig er at EU/NATO skal tvinge gjennom økonomiske reformer, redusere makten til røverbaronene og redusere korrupsjonen. I Ukraina? Og det er det EU/NATO skal gjøre, føler du?
Så hvordan skal det skje? Med pisk eller gulrot? Eller en kombinasjon?
Knytte betingelser om økonomiske reformer til lån, som med Hellas? Tilby dem bedre handelsbetingelser med EU knyttet til scoren på Corruption Perceptions Index? Økonomiske sanksjoner rettet mot oligarkene? Andre tiltak?
Intressante ideer, men tror du ikke dette ville bli oppfattet som overstyring og utidig innblandning av ukrainere flest?
Ja, og for å diskutere saker, så gjelder det å være konkret. «Det som er tvingende nødvendig» er jo ikke så konkret, så derfor er det greit å få utdypet. Dog følte jeg at jeg ikke greide det så bra i utdypingen heller, og det skyldes nok det at det er vanskelig og sammensatt materiale, og at det temmelig klart er tvingende nødvendig å få gjort et eller annet med økonomien i Ukraina, men hva og hvordan er ikke like klart.
Washington Post har en artikkel du kanskje vil like, om man kan bruke en slik vending om noe så alvorlig som den økonomiske situasjonen i Ukraina. Den lenker videre til en bloggpost av Paul Krugman, en økonom du tidligere har referert til.
Ukraina er nødt til å gjenopprette normale handelsforbindelser til Russland igjen, og de er også nødt til å forholde seg til utbryterregionene i øst og i mindre grad til Krim. Ukraina har ikke råd til handelskrigen de er inne i, like lite som de har råd til noen annen form for krig. Så som jeg har skrevet tidligere, jeg søtter fullt ut presset Merkel sammen med Hollande har lagt på Porosjenko, om å komme frem til en fredsavtale. Nå må de presses til å holde den. Tilsvarende press må nautrligvis legges mot utbryterregionene, og mot Russland, så godt det lar seg gjøre. Ukraina må forholde seg til den virkeligheten de er i, og ikke oppføre seg som om utbryterregionene vil vende tilbake slik det var før, Russland vil tilby de samme betingelsene som de gjorde da Ukraina var vennlige mot dem, og at det står noen vestlige land klare med å fylle på med de pengene som trengs til å ta denne konflikten. Det er dette EU og USA kan presse frem. USA vil neppe gjøre det, men fra EU er det håp.
Problemene du peker på i forbindelse med tvungne reformer og innsparinger, etter mønster fra Hellas, er høyst relevante. Antagelig vil ukrainerne finne seg i dem like lite som Hellas gjorde. Og det er ikke gitt at det vil ende godt. Så det er kritisk at situasjonen nå får stabilisert seg.