Det er veldig varmt i Kiev om dagen.Temperaturen kryper høyt opp på 30-tallet, og dagene våre reduseres til forsøk på å finne kjølige steder og skygge. Hadde det ikke vært for at vi nå er en småbarnsfamilie, hadde vi enkelt og daglig reist til Hydropark og strendene, der det kommer kjølig luft fra elven og vi kan bade i den skulle det bli for varmt. De tre siste dagene har vi ikke fått gjort det, men har holdt oss inne og i sentrum, hvilt mye, og ventet på at alt skal bli bedre.
I dag forsøkte vi for sjette gang å avslutte TV-abonnementet til Olias familie, også her går det i Internett. Men det går sjelden i Internett når man skal henvende seg til offentlige eller private tjenester, man må møte opp personlig. Det er en kort busstur fra oss til TV-kontoret, eller hva vi skal kalle den, men i varmen er den ille nok. Denne dagen var kontoret stengt på grunn av oppussingen, så Olia fikk ikke avsluttet abonnementet denne dagen heller.
Da det heller ikke gikk å få gitt noen roser i gave til den russiske skolen i Kiev – Olia liker så godt å kjøpe at hun har kjøpt for mange, hun trenger rett og slett steder å plante dem – så hadde vi vært ute i timer i varmen uten å ha fått gjort noen ting. Hjemme var det trykkende varmt og klamt, selv mat smakte ikke godt, og på kvelden flyktet jeg ut med Irina for selv å finne skygge og trekk.
Det var da jeg kom hjem fra denne turen jeg fikk med meg at russerne virkelig hadde lagt ned veto mot å kalle Srebrenica-massakren et folkemord. Det var engelskmennene som hadde foreslått en FN-resolusjon nå som det er 20 år siden det skjedde, men bak resolusjonen står USA større enn England. Det er USA som ønsker og trenger erklæringen, men de ønsker ikke selv å gå i konflikt med russerne i dette spørsmålet, så de lar britene stå for ordene.
Jeg har aldri vært noen stor ekspert på krigene i det tidligere Jugoslavia, og heller ikke på forholdene der. Jeg har aldri vært i noen av landene, og aldri lest noen bøker om emnet, utenom samlingen 13 triste essays av Arild Linneberg, tipset av min veldig gode venninne Ingrid den gang vi begge studerte litteraturvitenskap, og Linneberg var professor og foreleser der.
Massakren i Srebrenica fant sted i 1995, i det russerne kaller den bosniske borgerkrig, mellom bosniaker og serbere (og kroater) i Bosnia-Herzegovina. Det var krigsforbryteren – det ordet er jeg enig det er riktig å bruke – Ratko Mladic, som kommanderte sine styrker til å finne frem til bosniske menn og unge gutter, og henrette dem, i et område som skulle være garantert som sikker sone av FN.
Det er lett å gå i surr i Jugoslavia-krigene. Det er mange av dem, det er flere starter, flere folkegrupper, og folk bodde også hulter til bulter folkene og statene. Krigen i Bosnia-Herzegovina er den største og vanskeligste. Krigen stod mellom bosniaker og serbere, men det var serbere i Bosnia, ikke fra den serbiske republikken. Så det er riktig å kalle det borgerkrig, om enn den eskalerte, og andre makter kom inn og kriget i tillegg. NATO kriget også, men denne gangen i regi av og på oppdrag fra FN.
Konflikten i Bosnia-Herzegovina gikk ut på at serberne – og kroatene – ønsket å tilhøre sine egne republikker da Jugoslavia gikk i oppløsning. Altså, serberne ønsket å tilhøre Serbia, kroatene Kroatia. Som så ofte ellers klarte vestmaktene, her Europa og USA, på et øyeblikk å avgjøre hva som var rett og riktig. Serberne og kroatene skulle tilhøre republikken Bosnia-Herzegovina, selv om de her var i mindretall, og dette var noe de ikke ønsket.
Resultatet ble en lang og vond krig. Her var serberne mektigste, siden de hadde støtte av den serbiske republikken. De klarte å erobre 70 % av den bosniske republikken, før NATO kom inn og gjorde Serbia til en dverg. Det var her mot slutten den grusomme Srebenica-massakren forekom.
Så hvorfor ønsket vestmaktene med Storbritannia og USA å få dette til å bli vedtatt å være et folkemord, og hvorfor satte Russland seg i mot det?
Det er storpolitikk. USA og Storbriannia har ingenting å tape, all oppmerksomhet rundt Srebenica er godt for dem. Det viser at de valgte riktig side, at serberne er onde, og at vestmaktene nå ønsker å gi ofrene for massakren den ære de fortjener. De får også satt Russland i en vanskelig situasjon, fordi de enten på godta resolusjonen, og må det svikte en alliert, Serbia. Ellers må de legge ned veto, og England og USA kan vise frem berettiget harme over Russland som nå enda en gang bryter god takt og noe, og så videre, og så videre.
– Outrageous, er reaksjonen jeg hørte fra britene på BBC, som om dette kom overraskende og uforståelig på dem. Amerikanernes FN-utsending, Samantha Rice, fikk også hamret kitt på russerne i moralsk indignasjon, slik hun liker så godt.
Russerne kunne kontret med å spørre hvorfor amerikanerne og britene ikke vil kalle tyrkernes mye verre overgrep mot armenerne i 1915 for et folkemord, et emne jeg har skrevet om tidligere. De valgte – klokelig – i stedet å uttale at resolusjonsforslaget var en provokasjon, og at det ville kunne gjøre en vanskelig situasjon i regionen verre.
For det var nemlig to parter i konflikten. Og selv om serberne nok var verst, var de bosniske muslimene ingen engler. Også de oppsøkte serbiske hjem, drepte og herjet. I en litt mindre skala, men like alvorlig for dem som ble utsatt for ugjerningene.
Serberne, kroatene og bosniakene skal leve sammen i et fremtidig Bosnia-Herzegovina også. Det vil ikke gjøre det bedre om serberne blir stemplet folkemordere, mens bosniakenes ugjerninger blir oversett. Vi i vest vil sikkert leve godt med det. Serberne i Bosnia-Herzegovina ikke. Og det er dem dette gjelder.
Videre har resolusjonsforslaget enda en gang redusert groteske ugjerninger til en kamp om ord. Man diskuterer ikke hva som hendte, men hva man skal kalle det. Det tar også oppmerksomheten bort fra de virkelige problemene Bosnia-Herzegovina har. Det var riktig å stemme nei til resolusjonsforslaget. Det var ikke riktig å fremme det. Indignasjonen USA og England nå viser frem er et spill for billige, politiske poenger.
En helt grei blogg 