Olia har blitt litt forkjølet, så de siste dagene har lille Irina og jeg blitt sendt ut på egen hånd i Kievs gater. Målet er at Olia skal få hvilt litt, og kanskje også få lest litt på fremtidige eksamener. Jeg prøver å være ute lenge, fire timer, slik at Olia skal få god tid for seg selv. I dag gikk jeg ned til universitetsparken, opp Kresjtsjatik, og så videre opp på høydene langs elven, Marinskijparken med parlamentet, og fra Arsenalnaja og hjem. Det tok ikke bare fire, men fem timer.
Samtidig er det nye bomberaid i Donetsk. OSSE mener det er opprørerne som har skutt først mot ukrainske posisjoner, og så har ukrainerne svart med å sende bomber inn i byen. Boligstrøk og sykehus skal være truffet. Som vanlig florerer det med bilder på nettet, som vanlig florerer det med gjensidige beskyldninger.
På BBC Global Questions som jeg refererte til forleden fortalte de at det i Ukraina foregår innsamlingsaksjoner for drepte og sårede, for flyktninger, og jeg husker ikke lenger alt det var for. I hvert fall har jeg ikke sett noe til dem. Derimot ser jeg midt i sentrum en veldig tydelig innsamlingsaksjon for den ultranasjonalistiske Aidar-bataljonen. Det står en bil på Maidan, en van, militærgrønn, og utenfor er det plassert høyttalere som spiller patriotisk musikk, avbrutt av en kvinnestemme som på ukrainsk ber om hjelp for bataljonen. Bøssen – om man kalle det det – står like ved siden av.
Lenger borte er det innsamling til Donbass-bataljonen, en annen av de frivillige hærstyrkene som deltar i kampene mot opprørerne, mer eller mindre under regimets kontroll.
Hvorfor rapporterer ikke BBC om dette? De har en korrespondent i Kiev, det er bare å ta turen ned til Maidan, det er midt i sentrum, lett tilgjengelig. Global Questions var fra Kiev, de må ha sett det. Men de unnlater å nevne det. De skriver også på en måte som gjør at det blir hengende igjen litt tvil, om det var ukrainerne eller opprørerne som bombet Donetsk nå i helgen. Bomber områder de selv kontrollerer.
Minsk-2 avtalen har som et av punktene at «illegale grupper skal levere inn våpnene sine», det samme punktet som sier at «utenlandske soldater og våpen og utstyr skal bort fra ukrainsk territorium». Jeg har her ikke ordlyden korrekt, men har gjengitt hva det går i. Kanskje forsøker ukrainerne å gå rundt punktet ved å hevde Aidar- og Donbassbattalionene ikke er illegale? Man skal være veldig ivrig etter å håpe det beste for å tro noe sånt. Sannheten er nok heller at regimet ikke har helt kontroll, og ikke er sterkt nok til å fjerne disse innsamlingsaksjonene som altså foregår åpenlyst i hjertet av hovedstaden.
Det ødelegger litt av gleden av å være her. Det er også rykter om at Pravyj Sektor planlegger forskjellige ting, de blokkerer veier, det skal være noe på gang. Foreløpig tror jeg ikke gruppen er sterk nok til reelt å true det ukrainske regimet. På den annen side er ikke ukrainske styresmakter sterke nok til å kunne kontrollere dem, eller andre væpnede og ultranasjonalistiske grupper.
Så har vi den andre siden av Ukraina, dagliglivet. Lille Irina sovner kort etter vi har forlatt hovedgaten, Khresjtsjatik. I stedet for å gå ned til elven, krysse gangbroen, og få badet litt, går jeg med hemme opp i den store parken på høydene langs elvebredden. Et sted der er det gratiskonsert, med et orkester som spiller. Veldig kjekt, men det vekker Irina. Så må hun underholdes, og jeg tar henne med til en fontene jeg har lagt merke til, der. Irina liker så godt vann. Mor er vekk, så her kan jeg bestemme, av med klærne, kun i bleie , og så får hun sitte rett ved en av mekanismene som spruter vann. Det var kjekt! Lille Irina tar på vannet med hendene, med føttene, hun prøver å ta tak i det, gripe det, og hun prøver å stanse det. Hun hyler av glede når hun blir klissvåt over hele seg.
Like bortenfor sitter en ung dame, som vanlig i kontakt med Irina. Irina er jo uimotståelig, særlig når hun koser seg sånn i vannet. Damen smiler, Irina smiler tilbake, og viftet med hendene, som hun pleier, hun har jo ikke lært å vinke eller hilse, ennå. Hun hilser på sin egen måte. Det viser seg at denne damen også er mor. Barnet hennes er 8 måneder, altså to måneder yngre enn vår Irina.
Jeg har sett Olia ta med seg Irina bort til jevnaldrende, så jeg gjør det samme. Som vanlig er det Irina som er initiativrik i møte med andre, hun strekker ut armene, smiler og lager ansiktsuttrykk. Det andre barnet vifter med hendene på samme møte som Irina pleier å gjøre. Det er første gang Irina møter noen helt på samme alder, og første gang hun er den eldste.
Jeg kommer i snakk med moren, og snart er faren der også. Han er programmerer, og har vært i Norge, i Oslo, i forbindelse med jobben. Vi snakker med hverandre i omlag 20 minutter, mens Irina utforsker disse nye menneskene hun også.
Det er veldig hyggelige folk, som alle vi møter er. Jeg tenker på hvor mange vi har kommet i snakk med her nede, og hvor lite vi har hatt med andre å gjøre de gangene vi har gått rundt med Irina i Norge. Kanskje er det at i Norge er hun mindre eksotisk? Kanskje er man åpnere her nede? I hvert fall treffer. Vi daglig nye mennesker vi veksler noen ord med her nede, mens jeg har vanskelig for å komme opp med noen som helst vi har vekslet ord med i Norge, andre enn de vi kjente fra før.
I disse tankene går jeg hjem. Der har moren til Olia sett nyheter på nettet, og advarer oss mot å gå ned i sentrum i morgen. Det er varslet nye aksjoner fra Pravyj Sektor. Det er ganske utrolig at et land med så mange hyggelige mennesker kan få så mange uhyggelige politikere, så mange militante ekstremister, så mye elende.
En helt grei blogg 