Bil og masjina

Det ser ut til at barn og språk vil bli et hovedtema i denne bloggen fremover, slik flere andre ting har vært det opp gjennom årene. Vår lille Irina lærer ord i en forrykende fart, både på norsk og på russisk, og både for vår egen del og kanskje for andres er det interessant å skrive ned for å bedre følge med.

Torsdag skrev jeg en liste over ordene Irina hadde på norsk og russisk da vi kom hjem fra en drøy måneds ferie i Kiev. Fredag var vi på besøk hos tante Tone, der også tante Trude og barna var, så det var mye norsk å høre, og Irinas lille russisk ble ikke forstått uten min oversettelse. De likte godt Irinas «natch» for «ball», der det riktige russiske ordet skal være «mjatsj» (мяч). Irina tok til seg det norske ball også, uttalt med en liten trøndersk snert, som om det var en liten j der på slutten, eller en aldri så liten palatisering. Kanskje gjør hun det for å skille mellom den norske l’en vi bruker på vestlandet, uttalt langt fremme, tungen mot tennene, og den russiske, som er en anelse mer tykk, uten at jeg er noen ekspert i å høre forskjell. Et annet ord Irina gjentok denne dagen var eplejuice, uttalt prikklikt sånn som tante Tone sa det, og det lengste ordet Irina har sagt. Hun har imidlertid ikke sagt det flere ganger, det ble med denne ene gangen.

Et trekk jeg har merket meg er at Irina sjelden sier et ord uten å få det helt riktig. Hun er ikke den som kaster seg uti det, og lar det stå til. Det er tydelig hjernen og øynene jobber når vi sier ord til henne, når vi sier hva de forskjellige tingene vi ser er, men noen ganger er det som om hun bestemmer seg for at dette kommer jeg ikke til å klare å si, og tier stille. Andre ganger gjentar hun, og da blir det rett. Det eneste ordet hun sier markant feil er nevnte «natch» for ball, her hun gått fra «notch» hvor hun ikke ble forstått, til «natch», hvor jeg skjønte hva hun mente. Trykket og tonefallet er eksakt, som det alltid pleier å være for barn.

Det er en av mine kongstanker, hadde jeg vært forsker i dette. Barn som lærer språk får alltid tonefallet riktig, men er ikke like nøyaktige på lydene. For voksne er det motsatt. Når vi lærer språk, er vi veldig påpasselige med at alle lydene kommer med og vi anstrenger oss veldig for å få dem til å lyde likt og å huske dem, men tonefallet avslører oss som fremmedspråklige øyeblikkelig, det er ikke i nærheten. Noe av dette skyldes den naturlige utviklingen av hjernen, for voksne er det for sent, vi kan ikke klare å uttale ordene riktig på språk vi ikke lærte i barndommen, men vi kan kanskje gjøre noe med måten vi tenker språk på og måten vi lærer fremmedspråk. Det er ikke så farlig om alle lydene blir med riktig, det aller viktigste er at trykket og tonefallet stemmer, at ordet høres ut som det du prøver å si.

Her har vi vel alle historier av typen «gintonica», som for meg er for eksempel da vi var i Italia på språkskole, og noen i gruppen ville bestille «gintonic». De prøvde alle mulige måter å si det på, men kelneren skjønte ikke hva det var, før det altså kom til den siste a-en og måten å si ordet på begynte å nærme seg, «gintonica». De fleste som har prøvd seg på et fremmedspråk har en sånn historie, vil jeg tro. Og vi må ikke tro vi er bedre på norsk, også vi blir stående i villredde om utlendingen uttaler et ord han eller hun har pugget helt feil, slik at det ikke høres ut som et ord vi kan kjenne igjen. Jeg som er gift med en utlending opplever det ofte, og det går begge veier. Jeg forstår ikke henne, og hun forstår ikke meg, fordi vi bruker et ord vi har lest og lært, men aldri skikkelig hørt og brukt.

Telling

Vi – eller jeg, det er jo aller helst jeg – er opptatt av om Irina kan skjønne hva det vil si å telle, å vite forskjellen mellom 1, 2 og andre tall. Hun har begge ordene på russisk, «adin» og «dva», og hun har også lært «pjat», som er fem. Hun uttaler det patt. Hun lærte det ved at vi holdt opp fingre, én finger «adin», to fingre «dva», og så opp til alle fem, «pjat». Det er veldig koselig når Irina slenger frem hånden, som om hun skal ta high five, og roper patt. Hun har slik en utstråling av lykke når hun uttaler ord hun vet er riktige, at det er ubetalelig. Søtt klarer hun å holde opp én finger å si «adin», men å få til to fingre og de andre nede, det får hun bare ikke til, selv om det er tydelig at hun prøver. Ordet for 3 burde hun klart, «tri», men hun sier det sjelden, og ordet for 4 er vanskelig, «tsjetyre».

Av og til sier hun «adin-dva», en gang mente jeg til og med hun hadde «adin-dva-tri», og hun peker på én ting og sier «adin», og en annen og sier «dva», men så er den andre «adin» på ny, og det går ikke an å konkludere med at hun har skjønt konseptet med å telle. Jeg tror det er veldig tidlig for barn å drive med dette før de er to, men jeg vet ikke hva forskningen sier. Jeg kan ikke tro at Irina på noen måte skiller seg ut. Er hun i stand til det, vil det være mange flere som også er det.

Forskjellen mellom norsk og russisk

Noe jeg er veldig spent på er når Irina skjønner at hun lærer å snakke og forstå to forskjellige språk, og at dette er noe hun er nokså alene om. Hun må skjønne at her i Norge snakker vi norsk, og da nytter det ikke å komme med de russiske ordene hun kan. I Kiev er det russisk, der blir de norske ordene ikke forstått. Mor og far kan begge språkene, men det går ikke å blande der heller.

Irina ser ut til å ha en liten idé om at det er noe spesielt, her. Hun vet jo hun får oppmerksomhet og blir forstått for visse ord, visse steder, men at responsen er død for akkurat de samme ordene på akkurat de samme tingene andre steder. Vi har ikke hjerte til å rette henne med det norske Toge’, som hun sier så entusiastisk, for både tog, trikk og metro, i Kiev, men som ingen andre enn vi skjønner, der nede. Så hun løper ned rulletrappene i metroen, roper Toge-Toge-Toge! Men folk går bare vanlig rundt henne, som ingenting, som om de ikke skjønner at her kommer Toget! Videre hadd hun lært seg norske «hadet» før vi reiste ned i vår, og det sa hun til folk som skulle gå, men på russisk heter det altså poka. Det ordet lærte hun seg der i vår, i april, og er det første ordet hun kan ordentlig på begge språk, et av de hun kan bruke til å skille.

Så det skjedde på fredag, 5. august, litt før hun var 1 år og 11 måneder. Jeg snakker norsk med Irina når vi er ute, men vi snakker russisk om mama Olia også er med. Vi gikk langs den lite trafikkerte elgveien, her på Lundehaugen, Ganddal, og jeg sa bil, når biler kjørte forbi. Irina skjønner ordet for bil, og har gjort det lenge, men hun gjentar det ikke. Jeg har en idé om at hun bruker «bi-bi» for bil, men det bruker hun for alt som går fremover og trenger plass, og er også lyden for å «burte», det er en slags «gi plass». Uansett, da bilen kjørte forbi sa hun etterpå «hadet», og vinket med hånden.

Deretter kom Olia, og med det var det ikke lenger en bil som kjørte forbi, men masjina, det russiske ordet for bil. Det ordet har hun ikke vært i nærheten av å uttale. Men nå sa hun «poka», da bilen kjørte forbi, og hun vinket med hånden på samme måte. Det kan ikke bety annet enn at hun skjønte at masjina er russisk, bil er norsk, og for det første må hun si «poka», det andre «hadet». Det betyr at hun har en idé om at hun har to forskjellige språk, og må tilpasse ordene hun bruker til språket som blir snakket.

Jeg synes det er fantastisk. Fordi det er mitt eget barn, selvfølgelig, men også hva mennesket raskt er i stand til, hvor ufattelig hjernen vår egentlig er. Det er veldig kjekt å få observere dette på nært hold, og for et barn jeg er så glad i og som betyr så mye for meg.

Norsk r

Da jeg selv lærte å snakke var lyden r den siste jeg lærte å si. Vi bodde på Sunnmøre i den tiden, hvor de har en særdeles kraftig rulle-r. Jeg sa først j for den lyden, typisk barn, trykket og uttalen er riktig, lydene er det ikke. Men alle kunne skjønne hva jeg mente, når jeg sa «jadon». Skriftlig er det ikke like enkelt, kanskje, det er altså «radioen». Så lærte jeg R, veldig kraftig, og det hørtes veldig rart ut da vi flyttet til Rogaland, og jeg tok til meg Rogalandsdialekten, men brukte mange, mange år på å skifte ut den sunnmørske rulle-R med den vestlandske skarrevarianten.

Lille Irina er pent nødt til å lære seg begge på en gang. På russisk er det helt uaktuelt med noe annet enn rulle-R, helt utenkelig, faktisk, mens på vestlandet er det skarre-r hun må si. Den russiske R’en har hun fått til, for eksempel i ordet kRan, som er det samme på norsk, og hun har helt inne. Det blir forresten artig, når hun må lære seg at på norsk må hun si det samme ordet og skarre, kran.

Da hun og jeg gikk tur i går, langs Figgjoelven opp og ned Foss-Eikeland til Bråsteinsnuten, så klarte hun å gjenta det norske ordet tre. Hun uttalte det med en svært kraftig skarre r, så kraftig at t’en i starten forsvant, og ble erstattet med en slags x, eller kh, den tyske lyden ‘ch’ i «Bach». Khre. Det er en lyd de bruker i russisk, også ved starten av ord, noe som ikke går verken på norsk eller tysk, og som vi har litt problemer med. Det var et lite bjørketre som var gjenstand for ordlæringen, og det var særlig for slike trær hun pekte og gjentok, «khre», «khre». Den siste r’en og ‘en er så tydelig og riktig at det er ingen tvil om hva hun mener, selv om den første lyden ikke stemmer.

Det var også noe vi lærte da vi studerte norsk som andrespråk tilbake i 2002, barn er påpasselige med hvordan ordene ender, som om de har en programmering i hodet «legg merke til slutten av ord», husker jeg foreleseren sa.

Andre ord hun har vært etter er vann, som hun også uttaler med trøndersk snert, som «ball», og stein, der hun har gjentatt «tein». For disse ordene har hun ikke selv tatt initiativet, og pekt på noe og sagt det, det er kun når jeg peker og sier, at hun gjentar. Jeg har også kommet litt i tvil med meg selv, om jeg skal lære henne «vann» for både bekk og elv og ferskvann, jeg har jo egentlig mest lyst til å gå straks til det riktige. Det var for Stokkalandsvannet jeg sa «vann», da hun lærte det først, Stokkalandsvannet er jo et egenavn, og litt langt.

I dag skal vi til tante Trude med barna, igjen. Der venter det ganske sikkert nye ord. Det er en spennende tid, som enhver tid med lille, skjønne Irina har vært spennende.

Advertisements
This entry was posted in Språk.

One comment on “Bil og masjina

  1. Dag Duus sier:

    Interessant! Vi har to barn som har vært gjennom samme utvikling. De er nå 12 og 14 og snakke fremdeles russisk til moren og norsk til meg. Vår sønn forstod dette allerede som 2 åring. På kjøkkenet sa han til moren » ja hatchu kleb» og fikk ikke svar, han snudde seg til meg og så «pappa kan jeg få en skjeva». Så han skilte allerede da hvilket språk som fungerte mot hvem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s