I dag tenkte jeg å legge dagen opp etter sisterunden i kandidatturneringen i sjakk. Men jeg er familiemann, og da går det ikke helt som man tenker, alltid.
Om morgenen pleier jeg å se over Twitter før jeg kommer meg ut. Det er der sjakkdiskusjonen foregår. Etter å ha oppdatert meg der, og selv lagt ut mine ting, så er det ut for å trene. Det er tredje dag på rad, og nå begynner jeg unektelig å bli litt stiv og støl. Jeg bader hver gang, men det er bare første gangen det har vært opplevd forfriskende. Nå i dag er det vel litt mer tvang, involvert. Men ikke verre enn at det føles veldig godt når det er gjort. Og det føles også greit de første sekundene etter man har dukket, før man skjønner hvor kaldt det egentlig er. Ukrainerne som badet rundt meg, spøkte med at det var mye varmere nå, enn januar. Ennå er det frost om nettene. Ennå ligger snøen og isen helt inntil vannet. Vi kunne se at vannet var steget litt, det var ikke en stripe sandstrand, som det før hadde vært.
På vei tilbake er det gloser på mobilen, og noen kapputsjino på det lille kaffestedet. Jeg studerer tysk, og denne lille glosetreningen er i minste laget for hva jeg egentlig bør gjøre, så nå må det bli sluttspurt når jeg kommer hjem. Hjem her i Kiev kom jeg litt sånn før elleve, til en lang og tung frokost, akkurat som vanlig.
Sånn ikke for langt unne tolv var frokosten ferdig, og vi på vei ut. Målet var Park Sjevsjenko, eller Sjevtsjenko-parken, som vi ville sagt på norsk, oppkalt etter den nasjonale poeten Taras Sjetvsjenko. Men Irina ville først til lekeplassen rett utenfor, hun har langt fra lekt fra seg der. På disse lekeplassene ligger det ennå godt med snø og halvfrossen is, i solen og varmegradene smelter det, og det blir vått og slapsete. Olia har som rutine alltid med en ekstra bukse til Irina, men denne gangen hadde hun ikke ekstra sokker, og andre sko. Siden det under dissene, eller huskene, danner seg groper, er det våtest der, og det er også der Irina liker seg best. Det er umulig ikke å bli våt. Og det er ingenting å gjøre med.
Etter en stund får vi Irina videre med oss bort til bussholdeplassen, og satt oss ombord på nummer 14 ned til sentrum. Det er rushtrafikk, merkelig nok, og vi står bom stille. Det hadde gått like raskt å gå til fots. Det bestemmer vi oss også for å gjøre, ved første holdeplass. Da har vi sikkert vært i bussen i 10-20 minutter, uten at noen har sett på klokken.
Gående nedover i sollyset er det mye koseligere. Vi har gått denne gaten alle de årene vi har kjent hverandre. Butikker og hele bygninger har kommet og gått. Nå er det en, som tidligere var en slags luksusrestaurant, mener vi å huske, som nå står igjen som et tomt skall. Trappen henger i løse luften. Like nedenfor, er stedet Olia og jeg møttes for aller, aller første gang. Det var i februar, og Olia gikk i anledningen i miniskjørt og høye støvletter med høye hæler. Nå er hun godt gift, og godt kledd.
Jeg stikker bakom bygningene, for et lite toalett, og Olia kommer etter med Irina for det samme. På baksiden finner jeg en annen vei, ned til Klovskaja, og jeg vil heller gå den, enn hovedgaten. Alltid noe nytt. Olia er skeptisk, men min overtalelseskraft er stor. Irina ser en lekeplass, og vil til den. Dette er en av de gamle og nedslitte, der ingen apparat er erstattet. De ser ut til å kunne komme fra Sovjettiden. Likevel er vi der en god halvtime. Irine prøver det alt sammen, særlig dissen, eller husken, som det heter på bokmål.
Og så er det ned de smale gangstiene og islagte trappene til Klovskaja. Olia er ennå skeptisk, og Irina blir også skeptisk. Jeg er lykkelig. Her, i dette området har jeg mange minner, og liker meg godt. Og så er det kjekt å se ting man ikke så ofte ser, å gå på baksiden, ikke fremsiden.
Det ender med at jeg må ta Irina på skuldrene, hun er for sliten til at vi får henne med skikkelig. Så langer vi av gårde. Til Sjevtsjenko-parken er det ikke så langt, men det er kronglete og irriterende å komme seg dit. Man må gå i siksak, og de tvinger oss inn i en undergang med mange butikker – Metrograd. Og så er vi i fellen.
Olia ser en butikk, og hun trenger ingen overtalelseskraft for å gå inn i den. Her er det tyngdekraften, hun går inn. Og blir der. Gode 40 minutter går. Irina og jeg kjeder livet av oss, men Olia prøver sko og jakker og klær, glad og blid. Hun sier vi bare kan stikke i forveien, det hadde nok vært det lureste, men Irina vil ikke gå uten at Olia er med, og egentlig vil ikke jeg det heller. Det ser liksom hele tiden ut som Olia er like ved å bestemme seg. Men så er det nye plagg, nye ting, mer prøving, mer venting.
Det ender i et aldri så lite opptrinn. Irina er møkka lei av å vente, og legger seg ned på gulvet, i barnlig fortvilelse. En kunde – i botoks – som Olia sier, sånt ser ikke jeg, reagerer, og spør hvordan jeg i all verden kan la barnet ligge på det kalde gulvet. Gulvet er slett ikke kaldt, det er heller for varmt for oss der inne i butikken, i uteklærne vi står, utenom Irina som omsider har fått tatt dem av. Min tålmodighet er vanligvis stor, men i butikker og guffen varme reduserers den til null, da blir jeg gretten, og jeg tar Irina straks med ut, hva er det for slags tull at jeg skal få kjeft av fremmede folk? Irina hylgriner, og påkaller seg mildt sagt oppmerksomhet. Så er det tilbake, for å få med oss Olia. Men hun må betale først. Så begynner den fremmede kvinnen mot Olia, hvordan det er mulig hun handler så lenge, når barnet ligger på det kalde gulvet, og Olia klikker øyeblikkelig. Her er det ukrainsk diskusjon, russisk temperament. Det er straks til motangrep, og rene munnhuggeriet. Veldig tøysete, egentlig.
Det koker alt sammen ned til at jeg ikke holder ut å være i butikk. Særlig når vi egentlig skal et annet sted. Men jeg er en gift mann, hensynet til kona teller vel så mye som hensynet til meg selv, og Olia har det ingen steder bedre enn i butikker. Så ute igjen, er det alt glemt. Olia har fått kjøpt seg noen sko og en kåpe, hun har hatt kvalitetstid, og min oppgave er å glede meg med henne. Det gjør vi straks vi er ute i friluft. Det er bare hos Olia det sitter i angrepene fra den fremmede kvinnen. Anklagen om å være en dårlig mor er ikke noe noen vil høre. Og det hjelper ikke at anklagene er fullstendig urimelige, Irina er et kjernesunt, elsket barn som har det fantastisk. Som andre barn har hun ingen skade av å vente litt, og ikke straks få det som hun vil, alltid. Hun må lære seg at hun får det som hun vil – etter en stund.
Da vi endelig, endelig kommer oss opp til park Sjevtsjenko er sisterunden allerede i kandidatturneringen allerede i gang. Jeg er desperat etter WiFi, så jeg får sett trekkene. Men parken, som før har vært ganske bra forsynt med WiFi, er denne gangen nettløs. Bare en enkelt gang, etter en drøy halvtime, får jeg på et bestemt sted koblet meg opp, og sett stillingen i partiene, og fått meg en oversikt. Jeg kan ikke bli på det stedet, for jeg må være ved lekeplassen, og følge med på Irina. Og da jeg vendte tilbake til det, får jeg ikke koblet meg opp igjen.
Vi var i parken i to timer. Lekeplassen var en oppvisning i snø, is og slaps. Lekeplassen utenfor der vi bor er våt, der ødelegger man skoene om man er for lenge, denne var bare store, åpne vanndammer og våt slaps. Det var nesten ikke barn der, nesten ikke folk. Men med en av de som var, si søt jente, med flott mor, får Irina umiddelbar og varig kontakt. De løper rundt og leker med hverandre. De klatrer opp og ned, snurrer rundt, disser, sklir, hopper, gjør alt denne barneverdenen har å by på. Og ikke med en mine signaliserer hun at hun vil bli lei. Og Olia sitter og strikker.
Da er jeg barnefar. Da får sisterunde i sjakk være sisterunde så mye den vil. Det finnes ikke noe viktigere enn barnet og kona. I butikker er tålmodigheten min null, i lekeparker og steder utendørs er den endeløs. Det eneste er, når klokken blir over fem, og går mot halv seks, og vel så det, da sier jeg til Olia at jeg vil stikke ned til en kaffesjappe hundre meter nedi gaten, der har jeg tilgang til Internett. – Vi kan heller gå hjem, sier Olia. – Der har du tilgang til alt.
Irina får gjort seg ferdig med det hun holder på med. Så går vi bort for å ta bussen, nummer 118, som sparer oss for siksak-gåingen ned til buss 14. Etter 5-10 minutter kommer den. Og vi kan reise hjem. Klokken er seks da jeg får satt meg til middagsbordet, og endelig, endelig, får fulgt med på sjakkturneringen med full oppmersksomhet. Da har de spilt i to timer. Jeg syntes alle partiene så like ut, typisk remis, men med ekspertkommentarer får jeg forstått at det er mye på gang, og store sjanser.
Tasia har reist til bestemoren sin for et par dager. Klokken åtte trenger Irina en lekekamerat. Og da blir det meg, for et par timer. Sjakk får være sjakk. Turneringen var da også på det tidspunktet avgjort.
En helt grei blogg 