Hybris

Nå har høstregnet kommet til Rogaland. Det pøsregner utenfor, og i lyset fra gatelyktene kan vi se greiner på trærne svinge seg hit og dit i vinden. Høstjevndøgn har vært, selv om klokken er 2028 akkurat nå, er det helt mørkt ute. I dag var min første dag på jobb etter fødselspermisjonen.

Jeg var full i lykke. Alt går bra, bra, bra, sa jeg, veldig bra, sa jeg. Laget mitt vinner i fotball, til og med bedriftslaget har vunnet alle kampene i høst, og kapret tredjeplassen i serien, og vår vesle Irina er bare gull og kjærlighet, velstand og glede.

Så kjører jeg hjem fra jobb, jeg har lånt bilen av mor, fikk låne den for å reise på Potetfestivalen på Bryne. Olia var med, enda hun sa hun var trøtt og sliten, og neppe orket å gå i noen butikker. Lille Irina var også med, trygt plassert i bilstolen, og siden i Bebeto, som vi kaller den, overdelen til en vogn, der vi hadde med overdelen, ikke vognen, fra Kiev. Den la vi i en handlevogn, og så kunne vi tusle rundt på M44 på Bryne, med veslegullet trygt i søvn, og ennå ukjent med jenters merkelige glede i handling. Jeg trenger knapt nevne at Olias trøtthet forsvant øyeblikkelig med en gang hun kom i kontakt med en butikk, og kom tilbake for fullt straks handlingen var overstått. Men hun var glad, hun fikk gjort mange kupp. Som jeg sa til henne etterpå, – du vil ikke ha 30 % rabatt, du vil ha 30 % av prisen.

Olia i sitt ess.

70 prosent rabatt er interessant for henne. Da slår hun til gjengjeld til som en hauk. Ingen vare er trygge, når de er på godt nok tilbud.

På vei til jobb i dag lugget det liksom litt i bilen, den rant liksom ikke i nedoverbakkene, det var som om håndbrekket hadde hengt seg opp, eller den på andre måter var gått i brems. På motorveien var det ubehagelig, det var like før jeg valgte å ikke kjøre inn på den. Men i morgentrafikken er det leit å måtte svinge av veien unødig, og måtte komme seg inn på den igjen. Dessuten var det bare et kort stykke på motorveien. Jeg kjørte forsiktig. Det gikk heldigvis rimelig bra, til jobb.

Hjem igjen skulle jeg ikke hjem, men til mor. Da er det et lenger stykke på motorvei. Oppe på toppen, like før det går ned til den nye rundkjøringen på jærveien, lugget det skikkelig i femte gir. Nå var det ikke snakk om annet enn å komme seg til side, og få sjekket hva som var galt. Jeg hadde jo sjekket på jobb også, men ikke funnet noe (og åpenbart ikke lett godt nok!).

Det var ikke bare punktert. Dekket var flerret av. Det var guffent.

Så måtte jeg i kast med fullt av ting jeg ikke kan. Jeg har ikke skiftet dekk på bil siden jeg var tenåring, ikke siden jeg flyttet hjemmefra. Med mor på telefonen til å forklare, var det også så som så med håp om å få det til. Det ville nok være lurt å satse på en hvilken som helst annen kombinasjon, enn at mor skulle forklare meg, over telefon, hvordan man skifter dekk.

– Spør etter hjelp, var kanskje det mest fornuftige hun sa. Jeg liker ikke det heller, jeg synes det er svært ubehagelig, det er mye bedre å gi hjelp, enn å be om det.

Heldigvis hadde jeg fått kjørt inn like ved grønnsaksboden på Skjæveland, den som heter Skjæveland, ikke det større gårdsutsalget på andre siden av veien, og litt lenger borte. Uansett, så var det folk der. Og jeg måtte jo spørre, jeg stod jo helt fast der, med bilen. – Vet du hvordan denne jekken, spurte jeg en kar, en østlending. Det visste han, og det forklarte han meg. Det var så opplagt, at det var pinlig å ha spurt.

Meg hjalp det selvfølgelig ikke så enormt å vite hvordan jekken virket. Jeg greide uansett ikke å feste den noe særlig, og måtte på ny ringe til mor, som på ny heller ikke greide å forklare det noe særlig.

Gudskjelov kom karen fra Østlandet kjørende til meg, for å hjelpe. Gudskjelov, han var sendt fra høyere makter, helt nødvendig. Som det så ofte går, prøvde jeg å gjøre tingene selv, ikke være helt håpløs, men det endte opp med at han gjorde praktisk talt alt, uansett. Han skiftet hjulet, man kan si det så sterkt. Jeg tenkte jeg måtte be om navn og adresse, og sende ham blomster, det var det verdt. Men jeg var nok for sjenert til å spørre, så jeg sa bare takk, og tok ham i hånden. Det så nok i det minste ut som jeg mente det.