Disse kandidatturneringene har alle vært spennende å følge med på, men denne i Berlin kommer til å bli husket som en som skrudde det hele opp enda et lite hakk. Det er 2013 i London og denne i Berlin, de to skiller seg ut som sjakkunderholdning på sitt aller, aller beste.
Fra første runde viste det seg å være 8 spillere som var kommet hit for å spille, og for å vinne. Her var ingen forsiktige remiser, ingen som ville føle hverandre litt på tennene, ingen som kjente stundens alvor. Alle gikk til angrep. Det ble hele tre avgjorte partier, Mamedjarov, Caruana og Kramnik, tre av forhåndsfavorittene. De som tapte var Karjakin, So og Grisjuk. Partiet som endte remis, Aronian – Ding, var også et fyrverkeri av et parti, en vill og grisete stilling, der Aronian trakk i nødbremsen, og gikk inn i trekkgjentagelse. Kanskje signaliserte han med det ørlitegrann frykt? Det han ikke skulle trenge, denne turneringen.
Sånn fortsatte det runde etter runde. Grisjuk slo øyeblikkelig tilbake, med å beseire So. Ellers var runde 2 remiser. I runde 3 var det nytt fyrverkeri, med Kramnik i et aldeles utrolig parti mot Aronian. Trekket Tg8 går inn i historien, det vil forandre sjakken. Aronian ble utspilt, og Kramnik hadde fått en kjempestart, med 2 av 3 poeng. I samme runde presset Mamedjarov Caruana med svart, etter selv å ha stått til tap en kort stund. Det viste seg ganske klart at spillerne var villige til å gå rett i strupen på hverandre, med begge farger.
I fjerde runde kom gigantoppgjøret mellom Kramnik og Caruana. Det skulle farge turneringen. Kanskje var det her det ble avgjort. Og det kunne gått begge veier. Kramnik tok enorm risiko, og gikk inn i en stilling som betydde tap, men som det ikke var så lett for Caruana å få realisert. Kramnik hadde motsjanser, og tok dem. Så var det en stund at det var Kramnik som kunne vinne, og det var han som valgte feil variasjon. Dette partiet var usedvanlig rikt på muligheter og forskjellige variasjoner, det må ha vært intenst å spille. Og så var det Kramnik som knakk sammen med to sekunder igjen på klokken. Han gjorde en feil, og tapte.
Etter det klarte han aldri helt å reise seg igjen. Caruana, på sin side, virket også litt rystet, og klarte aldri å gå inn og dominere feltet. For ham ventet nå en lang rekke remiser, avbrutt av en seier mot en Aronian, som presset for hardt. Kramnik, gikk inn i en slags trance, han forlot denne verden, og spilte noen helt vanvittige partier, og hadde noen vanvittige pressekonferanser. Han presset for gevinst i alle stillinger, med hvit og svart, alle parti, og insisterte etterpå at han hadde fordel. Resultatet var han gikk ned gjentatte ganger, og fikk suverent flest avgjorte partier. Det var mye spektakulært med Kramnik, denne gangen.
Og i stedet for å ta det runde for runde, som jeg har gjort i kommentarfeltet for den første posten, så tar jeg nå spiller for spiller.
Aronian, 4,5p – (-5)
Aronian er kanskje den sjakkspilleren med flest fans. Han er en fin type, en spennende spiller, og han provoserer ingen. Men han får det ikke til i kandidtturneringene. I år var resultatet så katastrofalt, at Aronian kan få problemer med å reise seg igjen. Ambisjonene hans er destruktive, han vil bli verdensmester, og han legger mye av sitt livs og sitt lands historie i dette. Han ønsker det intenst, og det suger ham for energi. I kandidatturneringene spiller han med frykt. Denne gangen kunne man få et varsel om det, i partiet mot Ding, der han trakk seg, og i partiet mot Kramnik gikk han ned i panikk, etter å ha fått et nytt trekk mot seg. I nøkkelpartiet mot Caruana i runde 6, var det do or die, som de sier på engelsk. Da var det som om Aronian bestemte seg for å dø, han gikk på mot selvmordet. Aronian delte ut mange gratispoeng og billige poeng i denne turneringen. Mens han ennå hadde sjanser, tok han for drøy risiko, da alt håp var ute, virket det som han hadde problemer med å være helt konsentrert. Mot både Kramnik og Caruana tapte han 2 – 0. I det andre partiet mot Kramnik spilte han sterkt, men det er symptomatisk at det var han som til slutt gjorde tabben som tapte. Etter dette var han en knekket mann, smertefullt å se på i pressekonferansene. I nest siste runde møtte han Caruana igjen, i et parti med direkte innflytelse for turneringsseieren, men i den avgjørende stillingen finner ikke Aronian det beste trekket, og Caruana kan rulle over ham. Denne turneringen var en katastrofe for Aronian.
So, 6p (-2)
So er førstereisegutt, og startet med to tap. Med det var han ute av turneringen, men So er en spesiell type, man ikke kan måle med de midlene man måler andre. So har sine egne mål, sin egen måte å bli nervøs og ambisiøs på. Han kan ikke bli slått ut, som Aronian ble det. Etter disse to tapene i starten, samlet han seg sammen, og spilte normal og sterk sjakk. Han fikk inn en seier mot Aronian, det var ikke noe gratispoeng, So spilte svært sterkt, og han gikk på et nederlag mot Karjakin. Ellers var det bare remis. So hadde et fantastisk seilas opp mot nummer 2 på verdensranking. Jeg er ikke så sikker på om han vil holde seg der. Og jeg er ikke så sikker på om vi vil se ham igjen i noen kandidatturnering.
Kramnik, 6,5 (-1)
Kramnik tapte 5 partier, og vant 3. Han var rett og slett en fest å følge med på. Et par partier midt inni der, grenset det nesten over i det provoserende, slik han fortsatte i timevis i en åpenbar lik stilling. Men så var han tilbake og slo Aronian, i et praktparti. I mange, mange partier serverte Kramnik originale ideer og originale trekk, i åpningen og i midtspillet. Han fikk noen knallharde psykologiske slag, han er vel så ambisiøs som Aronian, og det vil ikke bli lettere for ham med årene å vinne tittelen tilbake, men han spilte opp mot sitt ypperste helt til siste parti. Jeg er fan av Kramnik etter denne turneringen. Jeg liker originale typer. Og med Kramnik er det spesielt, siden han før var kjent som en posisjonellspiller, en forsvarsspiller, en litt kjedelig spiller. Han har forandret seg, og det til en av de mest spennende spillerne i verdenseliten.
Grisjuk, 6,5 (-1)
Grisjuk har alltid vært kjent som en av de kreative, originale spillerne i verdensliten. Kreativiteten og originaliteten tar noen ganger overhånd, og han pådrar seg unødvendig ofte tidsnød. Spillstyrken hans er vel ikke heller helt der oppe blant de aller, aller beste, der vil jeg si vi finner Aronian, Kramnik, Caruana, foruten Carlsen. Med Grisjuk er i stand til å gå gi sine rivaler utfordringer de ikke er helt vant med, det er ofte svært kompliserte stillinger, og svært liten tid. I denne turneringen fikk Grisjuk opp mange svært spennende partier, høydramatiske, men de endte ofte i remis. På den måten var han med i tetstriden, med pluss 1, etter en seier mot Kramnik, men han sprakk de to siste rundene, og endte på -1. Det kunne vært en super turnering for Grisjuk, nå ble det under middels.
Ding, 7,5 (+1)
De aller, aller fleste viste seg fra sin beste side denne turneringen. Ding var et meget hyggelig bekjentskap. Jeg syntes han kvalifiserte seg litt heldig, etter finaleplass i World cup, der han hadde atskillig lettere vei frem enn Aronian, på den andre siden. Men når han først var her, viste Ding seg mer enn verdig, med uredd, sterkt spill, og kamp i alle partier. Poenget hans kom mot Mamedjarov, etter at denne presset for hardt, men Ding hadde også sjanser til flere poeng, blant annet mot Karjakin i sisterunden. Inn mot de siste rundene var Ding en av dem som fremdeles hadde sjanser til å kvalifisere seg. Så for Ding må dette ha vært et bra resultat. Han har grunn til å være fornøyd.
Karjakin, 8 (+2)
Fjorårets vinnre startet elendig med to tap på de fire første rundene, og begge med hvit. Han ble avskrevet, men viste på ny å være en trollmann med det psykologiske. Han klarte å spille seg tilbake, sakte men sikkert, med seier i hvert eneste av hvitpartiene sine, frem til det siste, mot Ding. Først var det ikke så mye snakk, greit nok å vinne mot So, mot Kramnik som presser for hardt, mot Aronian helt ute av form. Så var det i tredje siste runde, mot Caruana, 1 poeng foran, og så vinner Karjakin det partiet helt overbevisende. Plutselig er Karjakin favoritt til på ny å bli Carlsens utfordrer. Sånn går det ikke. Caruana vinner sine to siste parti, Karjakin spiller remis. Likevel har Karjakin all grunn til å være fornøyd, over enda en gang å ha gjennomført en kandidatturnering, langt over det ratingen hans skulle tilsi.
Mamedjarov, 8 (+2)
Mamedjarov gikk inn i denne turneringen som nummer 2 på verdensrankingen, men uten egentlig å ha etablert seg helt i verdenstoppen. Det er liksom så folk ikke helt kan tro at det er han som er nummer 2. Og til tross for den høye ratingen, var det få som holdt ham som favoritt. Det er noe med ham, som gjør at han ikke blir tatt helt alvorlig, selv om han utvilsomt er en svært sterk spiller. I denne turneringen startet han straks med seier mot Karjakin, med svart, og fulgte opp med å presse i hvert eneste parti. I partiet mot Kramnik ble det ny seier, men det var helst fordi Kramnik også mot Mamedjarov presset for hardt, og gjorde en feil. Så var det som Mamedjarov punkterte litt. Det fulgte en serie med uavgjorte partier, alltid i skyggen av andre og mer spektakulære oppgjør, før Mamedjarov bestemte seg for å slå til mot Ding, i tredje siste runde. Han var da et halvt poeng bak Caruana, og måtte ta ham igjen, på et vis. Forsøket slo tilbake på ham selv, Ding contret, og vant. Mamedjarov slo øyeblikkelig tilbake, med seier mot Grisjuk, som også presset for hardt, siden det også for Grisjuk på det tidspunktet var vinn eller forsvinn, remis er som tap, som han selv formulerte det. Men i siste runde kunne han ikke overvinne Kramnik, og det endte dermed med andreplass. Mamedjarov er en ambisiøs spiller, jeg er sikker på at han er misfornøyd. Han ville vinne.
Caruana, 9 (+4)
Det var kjekt at Caruana ikke bare vant, men at han gjorde det overlegent. Til å begynne med fikk han noen seiere det ikke var han som jobbet frem. Det vil si, det var motstandere, Kramnik og Aronian, som kastet all forsiktighet over bord, og Caruana som stod i mot. I dette viste Caruana sterkt spill, men man liker jo også at vinnerne selv skaper sjansene av og til. Det klarte Caruana til å begynne med bare mot So, i det aller første partiet. Med hvit mot Ding, var også Caruana oppe og presset, og burde vunnet, etter selv å ha sørget for fordelen han fikk. Det ble en vekker for ham med partiet mot Karjakin i tredje siste runde. Plutselig måtte han ut og være offensiv. I dette var Caruana suveren. Riktignok var deler av seieren mot Aronian litt shaky, Aronian kunne forsvart seg bedre, men helt stilrene seire er ikke så lette å få inn på dette nivået. Man må ta litt sjanser, og lage litt rot. Og i det aller siste partiet avgjorde Caruana diskusjonen. Han kunne nøye seg med remis, men han utspilte Grisjuk, med svart, og vant svært overbevisende. Det går ikke an å argumentere mot at Caruana er en svært verdig vinner, og at han nå veldig fortjent skal møte vår egen Magnus Carlsen i kampen om verdensmestertittelen.
Den matchen står i november.
En helt grei blogg 