Kandidatturneringen i sjakk, Berlin2018 – Caruana!

Disse kandidatturneringene har alle vært spennende å følge med på, men denne i Berlin kommer til å bli husket som en som skrudde det hele opp enda et lite hakk. Det er 2013 i London og denne i Berlin, de to skiller seg ut som sjakkunderholdning på sitt aller, aller beste.

Fra første runde viste det seg å være 8 spillere som var kommet hit for å spille, og for å vinne. Her var ingen forsiktige remiser, ingen som ville føle hverandre litt på tennene, ingen som kjente stundens alvor. Alle gikk til angrep. Det ble hele tre avgjorte partier, Mamedjarov, Caruana og Kramnik, tre av forhåndsfavorittene. De som tapte var Karjakin, So og Grisjuk. Partiet som endte remis, Aronian – Ding, var også et fyrverkeri av et parti, en vill og grisete stilling, der Aronian trakk i nødbremsen, og gikk inn i trekkgjentagelse. Kanskje signaliserte han med det ørlitegrann frykt? Det han ikke skulle trenge, denne turneringen.

Sånn fortsatte det runde etter runde. Grisjuk slo øyeblikkelig tilbake, med å beseire So. Ellers var runde 2 remiser. I runde 3 var det nytt fyrverkeri, med Kramnik i et aldeles utrolig parti mot Aronian. Trekket Tg8 går inn i historien, det vil forandre sjakken. Aronian ble utspilt, og Kramnik hadde fått en kjempestart, med 2 av 3 poeng. I samme runde presset Mamedjarov Caruana med svart, etter selv å ha stått til tap en kort stund. Det viste seg ganske klart at spillerne var villige til å gå rett i strupen på hverandre, med begge farger.

I fjerde runde kom gigantoppgjøret mellom Kramnik og Caruana. Det skulle farge turneringen. Kanskje var det her det ble avgjort. Og det kunne gått begge veier. Kramnik tok enorm risiko, og gikk inn i en stilling som betydde tap, men som det ikke var så lett for Caruana å få realisert. Kramnik hadde motsjanser, og tok dem. Så var det en stund at det var Kramnik som kunne vinne, og det var han som valgte feil variasjon. Dette partiet var usedvanlig rikt på muligheter og forskjellige variasjoner, det må ha vært intenst å spille. Og så var det Kramnik som knakk sammen med to sekunder igjen på klokken. Han gjorde en feil, og tapte.

Etter det klarte han aldri helt å reise seg igjen. Caruana, på sin side, virket også litt rystet, og klarte aldri å gå inn og dominere feltet. For ham ventet nå en lang rekke remiser, avbrutt av en seier mot en Aronian, som presset for hardt. Kramnik, gikk inn i en slags trance, han forlot denne verden, og spilte noen helt vanvittige partier, og hadde noen vanvittige pressekonferanser. Han presset for gevinst i alle stillinger, med hvit og svart, alle parti, og insisterte etterpå at han hadde fordel. Resultatet var han gikk ned gjentatte ganger, og fikk suverent flest avgjorte partier. Det var mye spektakulært med Kramnik, denne gangen.

Og i stedet for å ta det runde for runde, som jeg har gjort i kommentarfeltet for den første posten, så tar jeg nå spiller for spiller.

Aronian, 4,5p – (-5)

Aronian er kanskje den sjakkspilleren med flest fans. Han er en fin type, en spennende spiller, og han provoserer ingen. Men han får det ikke til i kandidtturneringene. I år var resultatet så katastrofalt, at Aronian kan få problemer med å reise seg igjen. Ambisjonene hans er destruktive, han vil bli verdensmester, og han legger mye av sitt livs og sitt lands historie i dette. Han ønsker det intenst, og det suger ham for energi. I kandidatturneringene spiller han med frykt. Denne gangen kunne man få et varsel om det, i partiet mot Ding, der han trakk seg, og i partiet mot Kramnik gikk han ned i panikk, etter å ha fått et nytt trekk mot seg. I nøkkelpartiet mot Caruana i runde 6, var det do or die, som de sier på engelsk. Da var det som om Aronian bestemte seg for å dø, han gikk på mot selvmordet. Aronian delte ut mange gratispoeng og billige poeng i denne turneringen. Mens han ennå hadde sjanser, tok han for drøy risiko, da alt håp var ute, virket det som han hadde problemer med å være helt konsentrert. Mot både Kramnik og Caruana tapte han 2 – 0. I det andre partiet mot Kramnik spilte han sterkt, men det er symptomatisk at det var han som til slutt gjorde tabben som tapte. Etter dette var han en knekket mann, smertefullt å se på i pressekonferansene. I nest siste runde møtte han Caruana igjen, i et parti med direkte innflytelse for turneringsseieren, men i den avgjørende stillingen finner ikke Aronian det beste trekket, og Caruana kan rulle over ham. Denne turneringen var en katastrofe for Aronian.

So, 6p (-2)

So er førstereisegutt, og startet med to tap. Med det var han ute av turneringen, men So er en spesiell type, man ikke kan måle med de midlene man måler andre. So har sine egne mål, sin egen måte å bli nervøs og ambisiøs på. Han kan ikke bli slått ut, som Aronian ble det. Etter disse to tapene i starten, samlet han seg sammen, og spilte normal og sterk sjakk. Han fikk inn en seier mot Aronian, det var ikke noe gratispoeng, So spilte svært sterkt, og han gikk på et nederlag mot Karjakin. Ellers var det bare remis. So hadde et fantastisk seilas opp mot nummer 2 på verdensranking. Jeg er ikke så sikker på om han vil holde seg der. Og jeg er ikke så sikker på om vi vil se ham igjen i noen kandidatturnering.

Kramnik, 6,5 (-1)

Kramnik tapte 5 partier, og vant 3. Han var rett og slett en fest å følge med på. Et par partier midt inni der, grenset det nesten over i det provoserende, slik han fortsatte i timevis i en åpenbar lik stilling. Men så var han tilbake og slo Aronian, i et praktparti. I mange, mange partier serverte Kramnik originale ideer og originale trekk, i åpningen og i midtspillet. Han fikk noen knallharde psykologiske slag, han er vel så ambisiøs som Aronian, og det vil ikke bli lettere for ham med årene å vinne tittelen tilbake, men han spilte opp mot sitt ypperste helt til siste parti. Jeg er fan av Kramnik etter denne turneringen. Jeg liker originale typer. Og med Kramnik er det spesielt, siden han før var kjent som en posisjonellspiller, en forsvarsspiller, en litt kjedelig spiller. Han har forandret seg, og det til en av de mest spennende spillerne i verdenseliten.

Grisjuk, 6,5 (-1)

Grisjuk har alltid vært kjent som en av de kreative, originale spillerne i verdensliten. Kreativiteten og originaliteten tar noen ganger overhånd, og han pådrar seg unødvendig ofte tidsnød. Spillstyrken hans er vel ikke heller helt der oppe blant de aller, aller beste, der vil jeg si vi finner Aronian, Kramnik, Caruana, foruten Carlsen. Med Grisjuk er i stand til å gå gi sine rivaler utfordringer de ikke er helt vant med, det er ofte svært kompliserte stillinger, og svært liten tid. I denne turneringen fikk Grisjuk opp mange svært spennende partier, høydramatiske, men de endte ofte i remis. På den måten var han med i tetstriden, med pluss 1, etter en seier mot Kramnik, men han sprakk de to siste rundene, og endte på -1. Det kunne vært en super turnering for Grisjuk, nå ble det under middels.

Ding, 7,5 (+1)

De aller, aller fleste viste seg fra sin beste side denne turneringen. Ding var et meget hyggelig bekjentskap. Jeg syntes han kvalifiserte seg litt heldig, etter finaleplass i World cup, der han hadde atskillig lettere vei frem enn Aronian, på den andre siden. Men når han først var her, viste Ding seg mer enn verdig, med uredd, sterkt spill, og kamp i alle partier. Poenget hans kom mot Mamedjarov, etter at denne presset for hardt, men Ding hadde også sjanser til flere poeng, blant annet mot Karjakin i sisterunden. Inn mot de siste rundene var Ding en av dem som fremdeles hadde sjanser til å kvalifisere seg. Så for Ding må dette ha vært et bra resultat. Han har grunn til å være fornøyd.

Karjakin, 8 (+2)

Fjorårets vinnre startet elendig med to tap på de fire første rundene, og begge med hvit. Han ble avskrevet, men viste på ny å være en trollmann med det psykologiske. Han klarte å spille seg tilbake, sakte men sikkert, med seier i hvert eneste av hvitpartiene sine, frem til det siste, mot Ding. Først var det ikke så mye snakk, greit nok å vinne mot So, mot Kramnik som presser for hardt, mot Aronian helt ute av form. Så var det i tredje siste runde, mot Caruana, 1 poeng foran, og så vinner Karjakin det partiet helt overbevisende. Plutselig er Karjakin favoritt til på ny å bli Carlsens utfordrer. Sånn går det ikke. Caruana vinner sine to siste parti, Karjakin spiller remis. Likevel har Karjakin all grunn til å være fornøyd, over enda en gang å ha gjennomført en kandidatturnering, langt over det ratingen hans skulle tilsi.

Mamedjarov, 8 (+2)

Mamedjarov gikk inn i denne turneringen som nummer 2 på verdensrankingen, men uten egentlig å ha etablert seg helt i verdenstoppen. Det er liksom så folk ikke helt kan tro at det er han som er nummer 2. Og til tross for den høye ratingen, var det få som holdt ham som favoritt. Det er noe med ham, som gjør at han ikke blir tatt helt alvorlig, selv om han utvilsomt er en svært sterk spiller. I denne turneringen startet han straks med seier mot Karjakin, med svart, og fulgte opp med å presse i hvert eneste parti. I partiet mot Kramnik ble det ny seier, men det var helst fordi Kramnik også mot Mamedjarov presset for hardt, og gjorde en feil. Så var det som Mamedjarov punkterte litt. Det fulgte en serie med uavgjorte partier, alltid i skyggen av andre og mer spektakulære oppgjør, før Mamedjarov bestemte seg for å slå til mot Ding, i tredje siste runde. Han var da et halvt poeng bak Caruana, og måtte ta ham igjen, på et vis. Forsøket slo tilbake på ham selv, Ding contret, og vant. Mamedjarov slo øyeblikkelig tilbake, med seier mot Grisjuk, som også presset for hardt, siden det også for Grisjuk på det tidspunktet var vinn eller forsvinn, remis er som tap, som han selv formulerte det. Men i siste runde kunne han ikke overvinne Kramnik, og det endte dermed med andreplass. Mamedjarov er en ambisiøs spiller, jeg er sikker på at han er misfornøyd. Han ville vinne.

Caruana, 9 (+4)

Det var kjekt at Caruana ikke bare vant, men at han gjorde det overlegent. Til å begynne med fikk han noen seiere det ikke var han som jobbet frem. Det vil si, det var motstandere, Kramnik og Aronian, som kastet all forsiktighet over bord, og Caruana som stod i mot. I dette viste Caruana sterkt spill, men man liker jo også at vinnerne selv skaper sjansene av og til. Det klarte Caruana til å begynne med bare mot So, i det aller første partiet. Med hvit mot Ding, var også Caruana oppe og presset, og burde vunnet, etter selv å ha sørget for fordelen han fikk. Det ble en vekker for ham med partiet mot Karjakin i tredje siste runde. Plutselig måtte han ut og være offensiv. I dette var Caruana suveren. Riktignok var deler av seieren mot Aronian litt shaky, Aronian kunne forsvart seg bedre, men helt stilrene seire er ikke så lette å få inn på dette nivået. Man må ta litt sjanser, og lage litt rot. Og i det aller siste partiet avgjorde Caruana diskusjonen. Han kunne nøye seg med remis, men han utspilte Grisjuk, med svart, og vant svært overbevisende. Det går ikke an å argumentere mot at Caruana er en svært verdig vinner, og at han nå veldig fortjent skal møte vår egen Magnus Carlsen i kampen om verdensmestertittelen.

Den matchen står i november.

 

Kandidatturneringen i sjakk – Berlin 2018

Jeg kommer ikke til å skrive daglige poster for kandidatturneringen i sjakk, men jeg regner med jeg kommer til å legge til en kommentar for dennne posten etter hver runde. Når det gjelder sjakk, tror jeg at jeg har mer behov for å skrive, enn folk har til å lese.Veldig mange skriver om dette med større innsikt enn jeg, og folk interesserte i sjakk vet utmerket hvor de skal finne informasjonen.

Så jeg skriver for de som synes det er litt fascinerende. Og jeg skriver litt personlig, hvordan jeg ser på det. Som småbarnsfar har selvfølgelig familien full forkjørsrett fremfor sjakken, uansett hvor viktig turnering som blir spilt. Så mens runden i dag ble spilt, var jeg stort sett ute på lekeplassen med lille Irina, og var med på ethvert lite påfunn av lek hun ville ha meg med på. Av og til skrudde jeg på mobildata, for å få oppdatert stillingene. Ellers var det tyske gloser, når Irina var opptatt med sin egen lek.

Når det er sagt, så var det en pangstart uten like, en drømmestart, og vel så det. Tre av fire partier fikk en vinner, og det partiet som endte remis, var kanskje det villeste og gøyeste av alle. Det var Aronian mot Ding Liren, av hva jeg vet om sjakk, var de ute i sjeldent landskap fra trekk 4-5, og i en helt uvanlig stilling før antall trekk ble tosifrede. Underveis brøt de en rekke med regler for hva man egentlig skal gjøre i åpningen, og det virkelig var sånn man måtte se nøye etter for å finne ut hvordan de kunne ha kontrollen. Det var offerspill og triks og en originalitet man sjelden ser. Den unge kineseren var helt med på notene, og lot seg ikke imponere eller plage verken av stundens alvor eller kvaliteten på motsanderen. Det var rett og slett imponerende. Jeg har tippet Ding Liren som minst sannsynlig vinner. Han er mer sannsynlig etter denne runden. Tipp, topp forberedt, nerver av stål, og ambisjonene og tenningsnivået helt fininnstilt. Aronian imponerte også, og ville kanskje vunnet, mot en svakere rustet motstander.

Det neste partiet som fikk en avgjørelse, var mellom de to amerikanerne, Caruana og So. Her gikk jeg på et tidspunkt inn og så på computeranalysen. Da stod det +15 til Caruna, altså at han ledet med tilsvarende dronning og tårn. Jeg måtte se litt til for å skjønne hvorfor, men So gav opp i samme trekk. Jeg vet ikke så mye om dette partiet, fulgte ikke så godt med på det som de andre, på meg virket det roligere, men her må andre uttale seg. Caruana fikk i hvert fall starten han trengte, et plusspoeng allerede fra starten hjelper på det psykiske, og han har posisjonert seg som en av de virkelige favorittene nå.

Min favoritt før turneringen var Kramnik. Han møtte Grisjuk i første runde. Her ville jeg tippet remis, noe som er omrtent like vanskelig å tippe som uavgjort i fotball, det er den veien det ofte går. Men Kramnik gikk ut med ambisjoner, spilte noe uvanlig før det var gått fem trekk, og fikk Grisjuk til slutt i den vanlige tidsnøden hans, og i en veldig vanskelig stilling. Etter tidsnøden hadde Kramnik klar fordel. Og med klar fordel er Kramnik en av de verste å spille mot. Han spiller selv små fordeler inn til seier. Grisjuk holdt ikke lenge. Kramnik har markert seg, men seier i første runde var viktigere for Caruana, vil jeg tro. Kramnik er kanskje den mest profesjonelle og kaldblodige av dem alle. Han følger sin strategi, til punkt og prikke, og vil gjøre de helt riktige tingene uansett hvordan det videre går i turneringen. Han kan som bare Karjakin av de andre, tackle både seier, tap og remis, han er ikke avhengig av å komme bra ut.

Til slutt var det Karjakin og Mamedjarov. Her ser jeg ekspertene sier Karjakin gikk rett inn i åpningsforberedelsene til Mamedjarov. Det så jeg ikke mens det stod på, jeg syntes de hadde en veldig interessant stilling, og kunne ikke klare å avgjøre for meg selv hvem som stod best. Det viste seg det var Mamedjarov, som hadde en fribonde i et dronningsluttspill. Karjakin forsøkte sin sagnomsuste redningsaksjon, og i hvert fall på et punkt sier computeren at han hadde remisen inne, men han spilte så selv feil, eventuelt, og fra da av var det ingen nåde fra Mamedjarov. Mamedjarov er nummer to på verdensrankingen, men likevel undervurdert. Folk – inkludert jeg – har vanskelig for å få inn i hodet at en slik villmann (på brettet) kan beseire Karjakin gjennom bedre åpningsforberedelser, Mamedjarov rett og slett bedre forberedt, og også etterpå med gjennomføringskraft. Tross seieren, tror jeg ennå ikke jeg vil justere Mamedjarov til en høyere favoritt. Han er for ustabil, og det problemet løses ikke med en seier i første runde.

Så de som psykologisk kom best fra det, som imponerte mest og ser farligst ut fra starten, er etter min mening Caruana og Ding Liren. Ding Liren møtte en av de absolutte forhåndsfavorittene med svart, og så ikke ut til å ha noen problemer med å holde remis i en helt vanvittig stillign, helt utrolig om han på forhånd kunne vært forberedt på dette, han viste kvaliteter i alle ledd. I neste runde har han hvit, så da får vi se. Caruana har vært i dårlig form en stund, og har aldri helt slått til i kandidatturneringer, men får her starten han trengte, og som han aldri har fått før. Han blir hyperfarlig. Mamedjarov vinner overbevisende med svart, men alle vet han kan vinne når som helst over hvem som helst, problemet er at han vel så ofte plutselig taper mot hvem som helst, også. Kramnik kommer til å spille for å få pluss 3, åpner med seier, noe som er bra, men ikke nødvendig for ham.

Av de som tapte og spilte remis er det bare Karjakin og Aronian jeg har noen tro på kan snu dette. Karjakin har nå en lang vei å gå. Det skal mye til at han klarer å vinne 4 av de 13 neste rundene, og uten å tape noen, men han har vært nede før, og reist seg igjen. Han er den i feltet sammen med Kramnik, som best tåler tap. Aronian skulle gjerne hatt en seier, for å få sine demoner under kontroll. Og han leverte en perle av et parti. Bare synd han leverte det mot en vegg, som Ding Liren. Grisjuk var aldri egentlig noen seriøs utfordrer, og er det enda mindre nå. So ser heller ikke ut til å ha det som skal til.

Det er ikke så rent usannsynlig at den som skal spille om verdensmestertittelen mot Magnus Carlsen senere i år, var en av dem som vant i dag. Om det ikke blir en av dem, er det Aronian først, dernest Karjakin og til og med Ding Liren det kan bli. Grisjuk og So vil jeg si er ute.

I morgen har Kramnik ny hvit, denne gangen mot Karjakin. Ding Liren får prøve seg mot Caruana, nå han vise hva han kan få til med hvit. Caruana kan fort ta seieren her. Alle husker hans 7 av 7 i superturneringen i USA i 2014. Mamedjarov møter Aronian, kamper mellom spillere fra Aserbajdsjan og Armenia er alltid spesielle, de ender ganske ofte remis. To av taperne, Grisjuk og So, møter hverandre. Grisjuk vil ganske sikkert forsøke å slå tilbake etter tapet. Det er ennå 13 runder igjen, flere uker med sjakk.

Fortsetter det som i dag, blir det så god underholdning som sjakken kan gi!

Kandidatturneringen i sjakk, 2018

I morgen begynner kandidatturneringen i sjakk. 8 av verdens beste sjakkspillere skal konkurrere om hvem som skal møte Magnus Carlsen til kampen om verdensmestertittelen senere i år.

Jeg er begeistret for formatet, og hører kanskje til mindretallet her. Jeg liker ideen om at man skal slå den gamle mesteren for å bli en ny mester. Og det at det står så mye på spill, gjør at disse kandidatturneringene ikke kan sammenlignes med noe annet som tilbys i sjakken. Om de ikke lykkes i år, er det to år til neste gang. Seier innebærer retten til å spille mot Magnus Carlsen, verdensmesteren, og den innebærer retten til å være med i neste kandidatturnering.

Noen synes også Magnus Carlsen skulle vært med i kandidatturneringen, og at man hadde kalt det verdensmesterskap i stedet. Det har vært forsøkt, i San Louis, Argentina, der bulgareren Topalov vant, men selv om dette var en spennende turnering, var den ikke det nerverittet kandidatturneringen er. Om vinneren av en sånn turnering blir verdensmester, har den ikke sånn prestisje. Da er det bare å prøve seg igjen neste gang man kvalifiserer seg.

Det er også vanlig å kritisere at det er kvalitetsberegning ved poenglikhet. Mange vil heller ha omkamp, med kortere betenkningstid, altså lynsjakk eller hurtigsjakk. Sånn er det i de fleste turneringer, og man vet hva det medfører. Spillerne sikerer seg med remis. Og håper på omspillet. Nå som alt vil bli avgjort i siste runde, så må man spille mye tøffere på vinst, om man henger etter i kvalitetsberegningen. Det gir en dramatikk man ellers ikke finner. FIDE gjør veldig mye galt, men akkurat her synes jeg de har gjort noe riktig.

Spillerne som har kvalifisert seg i år er Mammedjarov, Aronian, Kramnik, Caruana, So, Ding Liren, Grisjuk og Karjakin. 8 stykker. Mammedjarov og Grisjuk er med som de to beste i Grand Prix-serien til Fide, Ding Liren og Aronian kommer fra World cup, So og Caruana gjennom rating, og Karjakin som tapende finalist fra sist. Kramnik har fått det som heter wild card, en spesiell invitasjon. Det er typisk FIDE å operere med slike. Litt suspekt er det, at man får være med uten å ha kvalifisert seg, men det er et godt motargument at det blir lettere å finne arrangør om det å arrangere gir rett til å invitere. Kramnik er på tredjeplass på ratinglisten, så det er ikke så altfor kontroversielt at det ble ham. Turneringen skal avholdes i Berlin.

Den beste spilleren som ikke er med, eller den sjakkverdenen mener mest ufortjent blir holdt ute, er Maxime Vachier-Lagrave. Han var en hårsbredd fra i alle kategorier, røk mot Aronian i semifinalen i World cup, der Ding Liren i den andre semifinalen hadde en mye lettere motstander, og han var også nest etter Kramnik i ratingen. Han var en god kandidat til å få den spesielle invitasjonen, men den gikk altså til Kramnik. MVL, som han kalles, skrev en nydelig bloggpost om turneringen, og hvordan han så på sjansene til de ulike spillerne. Det er godt gjort å være så saklig, vennlig og balansert, om en turnering han så gjerne skulle deltatt i selv, og var så nær å få lov til å bli med i. Fra ham er jeg påvirket i det jeg videre skriver.

Favoritter

Jeg tenkte først å rangere fra 1 til 8, og kommer til å gjøre det også. Men det er som alle skriver uhyre jevnt, og det lar seg veldig vanskelig gjøre å holde en som favoritt foran en annen. Alle har spillstyrken og kvalitetene som skal til for å vinne turneringen. Til alle, eller nesten alle, spillerene finnes det svært gode argumenter både for og i mot, og kanskje aller mest mot, at de skal vinne. Det er form, psykisk styrke og flaks, som også vil gjøre, ikke bare spillstyrken. Og det er i det mentale det kanskje er litt forskjeller mellom dem.

Kanskje er det på tide å sitere Napoleon? Han sier det psykiske er viktigere enn alle andre faktorer med et forhold på 1 til 3. Følelsen av å være den som kommer til å vinne, er altså 3 ganger viktigere enn alt annet i en krig. Dette gjelder for mange av verdens store hærførere, Aleksander den store, Djengis Khan, Napoleon, følelsen deres soldater hadde at det var skjebnebestemt de vant, gjorde at de gang på gang på gang seiret også under omstendigheter der de egentlig skulle tape. Sånn vil jeg si det er også i idrett. Troen på seier er avgjørende. Tvilen er din verste fiende. Og her er det lite man kan gjøre med mentale øvelser, har man først fått problemer med mentaliteten, og for seg selv og andre etablert seg et ry for å svikte når det gjelder, så er det bortimot umulig å overvinne det.

Med dette som utgangspunkt går jeg gjennom kandidatene, to og to.

De to russerne – Kramnik og Karjakin

Disse to mener jeg er mentalt sterkest. Begge har vunnet kandidatturneringer før, begge har gang på gang vist at de slår til når det gjelder. Enda et hakk hvassere er Karjakin, som har fått en sånn tilsynelatende skjebnebestemt flaks, som har gjort at han har slått til akkurat i de avgjørende øyeblikkene, mens han har vært litt anonym og usynlig ellers. Måten han kvalifiserte seg til forrige kandidatturnering på er ganske utrolig. Det var gjennom Wold cup, der han nesten hver runde lå under, og gang på gang på gang på gang på vant når han måtte vinne. Han kommer også rett fra seier i lynsjakkturneringen i Moskva, Tals minneturnering, og han slo to av sine rivaler i kandidatturneringen, nå i Wijk an Zee. Jeg tror han blir farlig, og holder han som en favoritt, tross han står lavest i rating.

Kramnik er ringreven. Han spiller på mange strenger, både på og utenfor brettet. Selv i intervjuer og i løse samtaler før og etter partiene, spiller han et psykologisk spill. Han er god på dette. Han har etterlatt seg et inntrykk av ikke å ha nerver, han er profesjonell til fingerspissene, og han har også fått superstjernen Anish Giri som sekundand. Sammen med MVL er Giri nok den sterkeste av de som ikke er med. Kramnik kan også med tyngde og usagt få de andre og sjakkverden til å tro det er bestemt det er han som skal vinne. Han har også en spillstyrke bedre enn Karjakins, bedre enn de fleste. Så han blir farlig. Skal jeg tippe noen til å vinne, må det bli ham.

De to fra Armenia og Aserbajdsjan – Aronian og Mamedjarov

Dette tror jeg kanskje er de beste spillerne, sjakklig sett. Særlig er Aronian sterk, og har vært det i mange år, riktignok med en liten dip inntil nå helt nylig. Mamedjarov er nå nummer to på verdensrankingen, hvilket skulle være en ganske klar indikasjon på at han er nest best etter Magnus Carlsen akkurat nå, men han har ikke overbevist nok over tid til helt å bli tatt på alvor som nest best i verden. Han er også en spiller med ganske åpenbare svakheter. For det første er det sjelden han vinner store turneringer. Det er ikke engang så altfor ofte han er med i dem. En god del av ratingen sin har han bygget opp gjennom to år på råd å gjøre det veldig sterkt i Grand prix, en turnering vestlige spillere ikke vier så mye oppmerksomhet, og også en turnering de beste spillerne holder seg borte fra, om de har råd til det. Mamedjarov spiller veldig aggressivt, og taper noen ganger på det. Han har også flere ganger mistet hodet, og gjort dumme feil i avgjørende øyeblikk. Det er vanskelig å se for seg at han nå plutselig skal være stabil nok til å stikke av med hele turneringen. Men på den annen side, så kan det bare være en fordel ikke å bli tatt helt alvorlig, å være den beste i feltet etter ranking, men likevel bli sett på som en dark horse.

Aronian er min personlige favoritt, menneskelig sett. Jeg håper virkelig han vinner. Og jeg synes også han er den beste, med all den lille sjakkforståelsen jeg egentlig har. Men Aronian har sviktet hver gang i kandidatturneringene, han har aldri spilt opp mot siste der. Og det går nok an å tenke seg at det nok står litt for mye på spill for ham. Han legger mer i det, enn alle. Der er de to russerene, Kramnik og Karjakin, atskillig bedre. Begge klarer å holde nervene under kontroll, og spille kandidatturneringen som om det var en hvilken som helst turnering. Simpelthen gjør de riktige tingene.

*

De fire er på topp. Så kommer de på bunn.

*

De to amerikanerne – Caruana og So

Ingen av de to er egentlig amerikanere. Caruana er italiener, So er fra Filippinene. Nå er de imidlertid amerikanske statsborgere, og det er aldri mer snakk om at de før har representert andre sjakknasjoner. Disse to blir snakket frem i vestlige og engelskspråklige sjakkmedier, litt sånn som det engelske fotballandslaget. Jeg tror sant å si ikke Caruana og So er så gode lenger. Jeg har ikke helt troen på dem i dette mesterskapet. Det gjelder særlig So, som hadde en kometoppstigning til nummre 2 på verdensrankingen, kort etter han gjorde amerikaner av seg. I denne perioden satte han også rekord over lengst rekke partier uten tap. Han etablerte seg som umulig å slå. Og han slo selv svakere motstand, og klatret oppover og oppover på rankingen. Mot verdenseliten og i superturneringene har han imidlertid hatt det verre. Han er ikke spesielt god på å vinne partier. Det han kan, er å ikke tape. Det holder ikke til å vinne kandidatturneringen. Han er også en veldig spesiell, eksentrisk fyr, det er vanskelig å bli klok på. Han virker ikke spesielt plaget av nerver. Det er andre ting som eventuelt plager ham.

Caruana er supersterk. Han er den som nest etter Carlsen og Kasparov har vært høyest oppe i ranking, helt oppe i 2844. Det kan veldig godt være ren synsing at jeg holder Aronian til egentlig å være bedre, jeg har jo ikke forutsetninger til å uttale meg om sånt. Caruana på topp er helt oppe blant topp 2-3, også målt mot andre spillere på topp. Det er veldig få som kan matche Caruana på hans beste. Men nå er det en stund siden Caruana har vært på sitt beste. Etter toppen, i 2014, har det vel heller gått nedover. Og nå i den aller, aller siste tiden har det vel sant å si egentlig vært ganske dårlig. Wijk an Zee, den siste superturneringen før kanidatturneringen, var direkte skuffende. Mot Caruana teller det også at han ikke har fått det helt til i kandidatturneringene, selv om han vel ble nummer to sist gang. Han virker heller ikke akkurat som en psykisk tøffing, i fremtoningen sin. Dog virker han ikke overdrevent plaget av nerver, han heller. Caruana er i toppsjiktet, en av dem som absolutt kan vinne.

De to siste – Grisjuk og Ding Liren

Grisjuk er en av dem i sjakkverden det er lettest å like. Han er bohemen, og bygger opp under sitt image av å være bohem. Han røyker under spillet, og taper tid på det. Han går tilsynelatende frivillig inn i håpløs tidsnød, sammen med Ivantsjuk er han den i verdenseliten som er dårligst til å håndtere sjakklokken. På den annen side er det ingen i verden som spiller bedre enn de to med sekunder igjen. Grisjuk har også nerver til å håndtere det, og han ser nesten ut til å oppsøke det. Ingen spillere gir bedre og mer intelligente og humoristiske svar på intervjuer. Grisjuk gir inntrykk av ikke å bry seg så voldsomt, men det er skinn som bedrar, han er superseriøs. Også han har vært nummer to i verden en kort stund, men han er generelt regnet som et par hakk under de aller, aller beste. Han er også regnet som litt ustabil, og til å spille på litt for små marginer. Med lang tenketid har han ikke så mange triumfer. Det vil være overraskende om han får en nå.

Ding Liren har jeg ikke noe tro på. Han kvalifiserte seg gjennom Wold cup, der han var i den ene halvdelen av cupsystemet, der det var klart dårligst rating på de som tok seg videre. Spillere som MVL, Anish Giri, Anand og flere russere og andre kinesere kunne gått rett inn i plassen hans, og vært vel så store favoritter. Kineserne er som russerne imidlertid gode med nervene. Men jeg tror ikke Ding Liren har det som skal til. Det er ikke sikkert han kommer sist i turneringen. Det er i så fall fordi han ikke har så store ambisjoner, og kan være villig til å nøye seg med en såkalt hederlig plassering. Han er den eneste i feltet som kan gjøre det. Tror jeg.

Tips

Å tippe rekkefølgen i slike turneringer er galskap eller gambling. Det er så mange ting som avgjør, for eksempel hvor stor risiko de forskjellige er villige til å ta mens de fremdeles har sjansen til å vinne, og hvor tidlig de vil forsone seg med at det ikke blir dem denne gangen, og slå over til å satse på å havne midt på treet, og ikke miste for mye rating. Jeg setter i stedet opp en rekkefølge over hvem jeg tror blir vinnere.

1. Kramnik – mest rutine, mest profesjonell, best team (med Anish Giri)
2. Karjakin – den beste å spille kandidatturneringer
3. Aronian – den som skulle vunnet, om ikke nervene ødelegger
4. Caruana – sammen med Aronian den i feltet med høyest potensial
5. Mamedjarov – Sterkest i rating akkurat nå
6. So – Veldig jevn, veldig vanskelig å slå, kan klare det med en eller to seire, om resten av partiene går hans retning.
7. Grisjuk – Kan plutselig slå til, men har ennå aldri gjort det i slike turneringer.
8. Ding Liren – Den svakeste i feltet. Men likevel en svært sterk spiller, på vei opp.

Husk også hvordan det har gått tidligere:

2013 1. Magnus Carlsen 8,5 (+3) 2. Kramnik 8,5 (+3)  3. Peter Svidler 8 (+2) 4. L. Aronian +2

2014 1. Anand 8,5 (+3) 2. Karjakin 7,5 (+1) 3-5 Kramnik, Mamedjarov, Aronian 7 (+0)

2016 1. Karjakin 8,5 (+3) 2. Caruana 7,5 (+1) 3. Anand 7,5

Hvert år har det vært nok med 8,5, +3, altså vinne 3 flere partier enn man taper. Da Magnus Carlsen vant i 2013 var det kvaliteten som avgjorde, etter en høydramatisk sisterunde, der både Carlsen og Kramnik tapte. I 2014 stakk Anand av med turneringen på et tidlig tidspunkt, og det var egentlig ganske uspennende, siden ingen kunne ta ham igjen. I 2016 møttes Karjakin og Caruana i siste runde, Karjakin med hvit, og Caruana måtte vinne på grunn av kvaliteten. Det var fordel for Karjakin, som holdt nervene helt under kontroll, og så det nødvendige offertrekket å gjøre i det avgjørende øyeblikk. Derfra var det enkel seier.

Kvalitetsberegningen er innbyrdes oppgjør, antall seire,  og deretter kvaliteten på seirene (det lønner seg å vinne over sterke spillere, det vil si spillere med høy poengsum i turneringen). Denne kvalitetsberegningen belønner spiller som tar litt sjanser, og som taper og vinner litt. Det var det som gjorde at Magnus Carlsen vant i 2013, og at Karjakin lå best an før siste runde i 2016. I denne turnerningen taler denne beregningen mot So, som ikke tåler å tape partier, siden han vinner så få. Det er veldig viktig å klare å tape, uten å bli slått ut psykisk, som Aronian har en tendens til å bli.

Oppsettet av turneringen er også klart. Det ser ut til å favorisere Karjakin, som starter med hvit mot Mamedjarov, og avslutter med hvit mot Ding Liren. Også Aronian og Kramnik både starter og avslutter med hvit,  Aronian riktignok med start mot Ding Liren, og avslutning mot So. Det er ikke bra å møte førstereisefolket i første runde, mens de ennå er på topp psykisk, og vil legge alt inn på en forsiktig og god start. So i siste runde er veldig vanskelig, om Aronian behøver en seier der. Kramnik starter med hvit mot Grisjuk og avslutter med hvit mot Mamedjarov. Jeg tror ikke det er der seirene hans vil komme. Caruana ser også ut til å få et greit oppsett, selv om han avslutter med svart.

Det blir spennende å se. Det starter klokken 1500 i morgen. Så fortsetter det med daglige runder, og innlagte pauser etter hver tredje runde. De to siste rundene, 13 og 14, spilles mandag 26. mars og tirsdag 27. mars, altså mellom palmesøndag og påsken.