I dag leste jeg anmeldelsen til Audun Vinger om den nye platen til Bob Dylan. Vinger er anmelder av typen som vil ha et sterkere forhold til musikk, og til anmeldelsene av den. Men til Dylan er ikke forholdet noe særlig sterkt, noe han selv innrømmer. Det resulterte i en anmeldelse som var ganske lite treffsikker, uansett hvordan platen måtte være. Jeg tenkte at dette kan jeg gjøre bedre, og bestemte meg for å sette i gang.
Dylan etter årtusenskiftet har vært ganske broket. Jeg er stor fan, jeg mener det er kjempegreier mye av det han har gjort. Studioalbuene Love and theft (2001), Modern times (2006) og Together through life (2009) er ujevne. Modern times er en perle, med gripende Working man’s blues, vakre When the deal goes down og intense Ain’t talking, skjønt i denne platen har nok Dylan lånt mer av sine inspirasjonskilder enn han helt kan slippe unna med. Setter man originalen og Dylan ved siden av hverandre, ser man at det er temmelig plagiat. Eller Modern times. Jeg skal ikke gå inn i alle diskusjonene rundt dette, særlig når jeg skal skrive om en annen plate.
Utenom disse platene har Dylan gitt ut juleplaten Christmas in the heart (2009). Det er også en studioplate, men den stiller seg litt på siden av de andre, siden det ikke er Dylan selv som har laget sangene. I tillegg kommer Tell tale signs (2008), bootlegseries nr 8. Den er et mesterverk. Nå teller jeg ikke med liveinnspillinger og forskjellige slags samleplater.
Til sist har han vært plateprater i radioshowet sitt: Theme time radio hour. Det er briljant. Dylan er vittig og mangetydig i stikkene sine, og musikken som blir spilt er ubetalelig. Dette showet er også med på å gjøre det kjekt å være fan av Dylan også nå.
Ved første gangs gjennomhøring er det klart at det er juleplaten denne ligner mest på. Det gjelder særlig de første sangene. Siden overtar de mørke historiefortellende sangene andre kritikere har omfavnet. Disse markerer denne platen som noe litt eget, i hvert fall tekstmessig. Dylan blir mindre personlig enn han har vært før, og heller ikke så samfunnsengasjert.
Duquscene whistle
Artig intro. Skifter så karakter. Dylan synger som på juleplaten. Herlig.
Soon after midnight
Denne sangen minner om dem som er særlig på Modern times.
Narrow way
Her er Dylan liksomkul. Det kler ham. Det er også et kult arrangement rundt ham. Stilen er som den er på Love and theft.
Long and wasted years
Dette hører jeg øyeblikkelig er en kjempesang. Den vokser også ved hver lytting. Dylans karakteristiske kråkesynging dekker over at dette er en riktig gripende tekst. Slik er det også i livet. Man kan late som man kan tulle med tingene, men det som er sterkt, det er der.
Pay in blood
Denne virker å være platefyll. Det er en litt halvhjertet utgave av en litt halvhjertet sang.
Scarlet town
Scarlet town er artigere enn Pay in blood, og løfter seg ved gjentatte høringer. Her er vi også ved en av de episke fortellingene platen har mange av, og en av dem som gjør at denne platen er kalt en av Dylans mest blodige.
Early Roman kings
Denne har jeg hørt litt på. Den ble tidlig lagt ut på youtube. Her er Dylan det man kan seg selv, sånn han har blitt, og sånn han lager musikk. Denne kunne funnet sin plass på Together through life, om den hadde hatt en litt annen tekst. Det er god, gammel oppskrift, setninger som snerres ut, og et lite bluesriff etterpå. Her er ikke mye melodi, ikke mange akkordskifter. Dylan gjør som vanlig ikke noe forsøk på å synge vakkert. Med den gamle kråkestemmen han nå har, er det kanskje like greit. Teksten på sangen er artig, men den har ikke noe å melde. Det trenger man kanskje ikke ha heller, når man passerer 70. Da får andre ta seg av meldingene, mens en selv har det så artig og greit en kan.
Tin angel
Enda en episk sang med en lang historie.
Tempest
Dylan har skrevet mange lange sanger opp gjennom karrieren. Noen av dem er definitive klassikere, som Sad eyed lady of the lowlands, fra Blonde on blonde (1966). Noen av dem er litt forglemmelige, som Highlands, fra Time out of mind (1997). Og noen skulle vært klassikere, men er det ikke, som ‘cross the green mountain, fra Tell tale signs (2008). Denne er også lang, 13,54 står det registrert hos meg. Kanskje kunne man fylt på med flere sanger i samme gate, Desolation row (Highway 61…Revisited, 1965), Sara (Desire, 1975), Dylan bruker ofte en lang og ettertenksom sang til å avslutte platene sine. Tempest avslutter ikke platen, men er varslet å være i samme gate. Det er en melodilinje som går igjen og igjen, og vers på vers på vers. Det er som en vanlig sang, bare at det ikke tar slutt. Tempest skiller seg imidlertid litt ut, med at denne er veldig lyttevennlig. Det er ikke noe krevende med denne sangen (annet enn at det varer så lenge). Den er behagelig å høre på. Anmelderen i Rolling Stone skriver at melodien er irsk, noe den utmerket kan være. Akkordskiftene er fra grunntonen til kvarten og kvinten, det enkleste som er. En myk gitar har en lett, oppstigende bassgang, i samme toner som sangen går i. Det er sang som åpner for allsang, om det bare var mulig å huske teksten.
Vi må nok kanskje ha med at det er en fin protest med den glade og behagelige melodien, og den forferdelige teksten. Det er Titanic som synker, skipet som ikke kan synke.
Roll on John
Dette er en vakker sang tilegnet John Lennon. Et hammond-orgel (om jeg betegner instrumentet med sitt rette navn) holder stemningen. Dylan synger så fint han kan i refrenget. Det er alltid gripende. En mengde tekstlinjer har referanser til Beatles og John Lennon, linjer han skrev, eller kunne ha skrevet.
*
Til de av de som har lest Vingers anmeldelse vil jeg bare si at det slett ikke er nødvendig å ha «kontroll over alle referanser, enten det er Shakespeare, uutgitte demoer eller nedstøvede 78-plater» for at det skal være «mye å hente i tekstene». Dylan bruker svært lite Shakespeare, jeg skjønner ikke hvor Vinger har dettte fra, og det er heller ikke sånn at man må kjenne referansene for å forstå hva Dylan mener. Det er heller slik, at når man kjenner referansene, skjønner man bedre hvordan Dylan er i stand til å skrive som han gjør.
En helt grei blogg 