Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov

Romanen Mesteren og Margarita begynner med at redaktør i et seriøst litterært tidsskrift og formann i litteraturforeningen «Massolit», Mikhail Aleksandrovitsj Berlioz, og lyrikeren Ivan Nikolajevitsj Ponyrov, som skriver under pseudonymet «Hjemløs» møtes ved patrarkdammene i Moskva. De får etter hvert selskap av en mystisk utlending, som kommer forbi og overhører samtalen, og interesserer seg for den, fordi den handler om Jesus Kristus som Ivan Nikoajevitsj har skrevet et dikt om, men som Berlioz kritiserer fordi Ivan har skrevet det som om Jesus faktisk ble født og finnes, men det gjør han jo ikke og Berlioz kan sitere mange navn og skrifter for å vise at han har rett. Utlendingen synes dette er litt pussig, for at Jesus har eksistert er jo et faktum, og Berlioz og Ivan synes utlendingen er forferdelig pussig, for han snakker utmerket russisk, men hvor han har lært det fra og hvorfor han har i Moskva å gjøre er helt uklart. Til slutt gjør utlendingen, som for øvrig heter Woland, et merkelig nummer, ved å spørre Ivan hvilket merke han røyker, og på det listige svaret «vårt merke», trekker opp et sigarettetui nettopp med det navnet på, risset inn gullskrift. På spørsmål om hvor han skal bo, svarer Woland, som for øvrig kaller seg professor i sort magi, at han skal bo i leiligheten til Berlioz. For Berlioz kommer til å dø, han vil få hodet skåret av, og det er allerede helt klart fordi

Annusjka allerede har kjøpt solsikkeolje, ja, ikke bare kjøpt den, men også sølt den ut. Så noe møte blir det ikke.

Deretter forteller Woland historien om hvordan Pontius Pilatus forhører Jesusja Ga-Nostri på den fjortende dag i vårmåneden Nisan, og da historien er fortalt, går Berlioz fra parken, sklir på noe solsikkeolje og får hodet skåret av. Det har skjedd akkurat som professoren forutså.

Dermed begynner en burlesk fortelling som overgår det meste som er skrevet i verdenslitteraturen. I gårsdagens post gjorde jeg rede for hvordan delene som omhandler Pontius Pilatus er skrevet. I dag er det hendelsene i Moskva jeg skal skrive om. De er rake motsetninger. Skildringen av Pontius Pilatus er strengt realistisk, med en nøytral og pålitelig forteller som holder seg strengt til saken, og skriver uten ironi,  humor, sarkasme eller andre underholdende virkemidler. Skildringen av det som skjer i Moskva er absurd, med en svært så skiftende og upålitelig forteller som tøyser og tuller og kommenterer, og som har et sant overskudd av alle slags underholdende virkemidler, og spesielt ironi, humor og sarkasme.

Romanen er bemerkelsverdig for i delen med Moskva er det svært lang tid som leser å finne ut av romanens indre lover og regler, hva som egentlig har lov til å skje og ikke skje. Den bæres bare av de mange artige opptrinnene og mesterskapet de er skildret i, det er ustyrtelig morsomt, men hva det er for noe, er neimen ikke lett å skjønne. Man er langt over hundre sider i romanen før man blir introdusert med romanens egentlige hovedpersoner, Mesteren ser ikke ut til å gjøre stort og Margarita kommer ikke ordentlig med før i del to, og om man ikke vet på forhånd eller klarer å gjette seg til at Woland er djevelen selv, så har man liten mulighet til å orientere seg.

Men selv når alt dette er på plass er det vanskelig å skjønne hva som egentlig er poenget med romanen og alle opptrinene, hva som er meningen med romanen, og hva man skal tenke om den. Woland og de to hjelperne hans, katten Begemot, eller Behemot, som det kanskje skal skrives, og den underlige Korovjev, de ser ut til å være i stand til å utføre hva som helst, og er aldri truet og ser heller ikke ut til å ha noe motiv med det de gjør. Når man tenker seg om, ser man imidlertid at de som får unngjelde gjerne har oppført seg dårlig. Berlioz har uttalt seg skråsikkert om at Jesus ikke finnes, noe han ikke vet noe om, Stopja Lichodejev har turet og drukket når han på kostelig vis blir sendt til Jalta, de mannlige publikummerne på Varieteteateret i Moskva blir grådige når penger daler ned fra taket, de kvinnelige blir like grådige når de kan bytte inn sine gamle klær i det nyeste nye fra Paris, de blir alle straffet, særlig finurlig kvinnene. Og slik kan man ta de ene etter de andre, de er korrupte, grådige, mistroiske, sleipe og løgnaktige, men de fleste får bare et kort møte med våre venner, djevlene, og forsvinner så ut av romanen for hundrevis av sider. Vi får ikke bli særlig kjent med noen av dem, vi får ikke tenke «der fikk de sin straff!» eller sett at «der lærte de jammen noe», både straffen og opptrinnene er mest av alt morsomme, og ser egentlig meningsløse ut.

Den eneste som til å begynne med har noe handlingsdrivende motiv i romanen, er lyrikeren Ivan Hjemløs, som etter at han har sett vennen Mikhail Berlioz bli overkjørt av trikken som utlendingen hadde forutsagt, blir svært oppskaket, og gjør alt han kan for å fange både utlendingen og de to hjelperne hans som plutselig dukker opp. Jakten ender ikke særlig godt, men den er ustyrtelig komisk, der han underveis tar seg en svømmetur i Moskva-elven og ender opp i undertøyet, med et stearinlys i hånden og et ikon om halsen, og vill i blikket inn på en litterær festaften, før han til slutt ender på galehus. Der er også noen kostelige scener om hvordan han forsøker å overbevise pleiepersonalet om at han slett ikke er gal, mens det derimot går omkring en svært farlig mann i Moskva, en mann som hadde vært til stede da Pontius Pilatus forhørte Kristus, og sa at oljen var sølt akkurat der Belioz skled! 

Her er de andre postene om romanen

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (Denne)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)