Sony Xperia Z

Jeg har kjøpt meg ny mobiltelefon, Sony Xperia Z. Det var en høyst ufrivillig oppgradering fra iPhone 4S, etter at det kom vann på den. Det ble naturlig å velge en telefon som var vanntett.

Generelt var jeg engstelig for at telefonen skulle være stor og tung. Noe av det jeg bruker telefonen mest til, er å løpe med den med treningsapper tellende kilometre, og med ulike podcaster og foredrag på øret. Det er ikke bra om den ligger stor og tung i lommen, eller kanskje ikke får plass der. Frykten har vist seg helt ubegrunnet. Den er lett og fin i lommen, lett og fin i hånden, jeg er storfornøyd.

Den viktigste forskjellen jeg merker med denne telefonen i forhold til iPhone er at denne er superrask. Det er ganske utrolig, min iPhone var slett ikke gammel da jeg kjøpte den for et drøyt år siden. Allerede nå blir den altså parkert av telefonen fra Sony. Det er en annen divisjon. Alt fyker inn på skjermen, selv Google Earth oppfører seg som var det installert hele greiene på forhånd. Det er overhodet ingen hakking. Det samme gjelder alle triks man forsøker seg på med den, den får alt til å se enkelt og smidig ut. Sjekk for eksempel hvor elegant den lar deg endre størrelsen på billedikonene når du skal velge bilder å sette inn i blogger og andre steder, bittesmå når man skal se gjennom, så store man vil når man skal velge, og overgangene er så artige at man får lyst til å leke seg med den.

En annen viktig forskjell ligger i oppsettet. Apple gjør alt enkelt. Jeg husker at når jeg hadde den og lurte på noe, tenkte jeg at det helt sikkert måtte være veldig enkelt, sånn at alle og enhver fikk det til. De er kongen av brukervennlighet. Android-telefonene har latt valgfrihet være viktigere enn enkelhet. Det er litt mer avansert å få telefonen til å se ut som man vil enn det er med Apple, men så er det også flere muligheter for hvordan den skal se ut. Jeg var veldig godt fornøyd med Apple, jeg trenger ikke noe mer avansert enn det. Alle applikasjoner enkelt tilgjengelig med et lite ikon, og så kan man gruppere dem i små, slags esker. Holde nok, som vi sier i Rogaland. På min nye Sony har jeg også såkalte widgeter å styre med, litt mer triks, som at været ligger åpent på et av menybildene, i stedet for at man må åpne en app for å se det. Ikke store forskjellen, spør du meg.

Applikasjoner

I den forrige opptellingen jeg så (april 2013) hadde Apple 800 000 applikasjoner tilgjengelig, mens Android hadde 850 000. Apple var først ute, men er altså nå passert av Android. En venn av meg som er dataingeniør sier det er lettere å programmere for Android, det skal ikke jeg uttale meg om. Foreløpig er det en del fine applikasjoner som jeg hadde på iPhone, som jeg rett og slett ikke har tilgjengelig her, eller som jeg har, men i et dårligere system. Jeg tror det er litt tilfeldigheter hvilke applikasjoner som er best på den ene og den andre telefonen, litt smak og behag. Jeg skulle gjerne hatt en ordentlig sjakkspill-app, Apple har Chess.com, der man kan spille mot hverandre. På Android har jeg ikke funnet andre muligheter enn å spille mot en computer. Det er jo ikke like gøy.

Jeg kjenner ikke Android godt nok til å vite hva Sony har gjort ekstra med systemet. Jeg har det også på en gammel tablet, Samsung Galaxy tab, den første, som jeg nå har gitt min kone.

Batteri

Noe av det største problemet med alle moderne duppeditter er oppladningen av batteriet. Det hjelper ikke å ha fin-fine dingser, om de ikke virker på grunn av at batteriet ikke holder. Det er fint om telefonen holder en helgetur i fjellet, uten tilgang på strøm, eller at man klarer seg om man skal på overnattingsbesøk, og har glemt laderen. Jeg synes det er for ofte om den må lades hver kveld. Batteriet i iPhone 4S var glimrende. Det holdt lenge, og gikk fort å lade når det var nødvendig. Selv etter ett års bruk merket jeg få tretthetstegn, bare noen ytterst få ganger når jeg hadde glemt å lade ble det problemer med at batteriet gikk ut. Sony Xperia har slitt litt i starten. Dette er en telefon som i anstendighetens navn utfører mer krevende oppgaver. Det er en en betydelig større skjerm med HD som skal lyses opp, og det er en kraftig prosessor som kjører. Etter min mening er det ikke verdt det om batteriet sliter seg ut på det. Første ladning varte ikke 24 timer, ganske intensiv bruk med mange nedlastinger og innstalleringer, og ingen strømsparing. Andre gangen forsøkte jeg å få til noen av strømsparerfunksjonene (hos Apple er disse i større grad automatisk innstilt), uten at det sparte meg fra å måtte lade neste kveld også. Nå er jeg på tredje ladning, og har lært meg litt mer om hvordan den virker, hva jeg må skru av, og hvordan jeg kan spare batteri. I kveld slipper jeg å lade.

Etter å ha hatt telefonen en stund virker batteriet helt fint. Det var en del tunge installasjoner mens telefonen var helt ny som tok på. Jeg lastet ned en rekke med applikasjoner, og flyttet en rekke med bilder hit og dit, alt uten å være tilknyttet strømkobling. Ved å være litt forsiktig, får man greit telefonbatteriet til å strekke til en helg man er på fjelltur.

Brukervennlighet

Det er en stor knapp til høyre, midt på, som skrur telefonen av og på. Startbildet gir hurtigvalg til musikkavspiller eller kamera, om enn det er en liten forsinkelse før begge faktisk starter når man trykker på dem. Ved å bevege litt på skjermen, får man tilgang på alle menyer. Android-telefoner har «Apple-menyene» under et eget ikon, ved å trykke på det, får man tilgang på alt man har installert, plasser side ved side, på skjerm etter skjerm, og om man vil, i kataloger, som hos Apple. Ellers ligger de forskjellige applikasjonene man vil ha rask tilgang rundt omkring på startakjermen, om man kan kalle den det, et system som til å begynne med er fem skjermbilder bredt. Man kan bla til høyre og venstre, og utvide skjermen ved å legge til flere, eller ta bort, som man vil. I tillegg til ikoner kan man ha widgets, programmer som kjører direkte på skjermen. Sånn får man sett været direkte, uten å måtte starte en app først. Jeg vet ikke om alle disse ekstra triksene står seg mot det man taper i enkelhet. De som liker å putle med slikt koser seg, mens mange ikke gidder, og lar bare alt være som det er. Eller får en slektning til å sette det opp en gang for alle.

Telefonen er vanntett, men den har mange innganger for elektriske komponenter. Disse må selvfølgelig dekkes til, om telefonen skal forbli vanntett. Det skjer med forskjellige luker det er litt styr å lukke opp og igjen. For meg, som bestandig løper med øretelefoner fra telefonen i ørene, blir det litt ekstra styr med denne luken som hver gang må fikles opp. Man sitter vel kanskje også med en følelse at når regnet kommer, har man glemt å lukke luken igjen, eller den er ødelagt, og så blir telefonen vannskadd allikevel. Det er et stort pluss at telefonen er i stand til å være vanntett. Men det kommer til en pris, ellers ville alle telefoner vært det.

Tastaturet i telefonen tror jeg er en variant av den meget gode applikasjonen «Swiftkey», en applikasjonen vanligvis må kjøpe for penger på android-telefoner (her hadde Apple et forsprang, med meget gode tastatur som godt skjønner hva du vil skrive, både på iPhone og iPad). Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal få den til å bruke andre språk, jeg trenger i hvert fall russisk og engelsk, men på norsk er det et utmerket tastatur som gjør skrivingen rask og enkel.

Kamera

Det blir sagt at denne telefonen har dårlig fotoapparat. Det er mildt sagt ikke sant. Det er noen foto på min engelske blogg. Bildene overgår klart alle digitalkamera jeg har hatt opp igjennom årene, fra min første Sony til min siste Fuji, og innom et par Canon på veien, og er imponerende skarpe og klare og fine både på mobilskjermen og når jeg overfører til PC. iPhone sin bilder tapte seg alltid litt, syntes jeg, når jeg lastet dem over til PC. Det var som om de var laget for å se på telefonen selv. Noe av kritikken mot kamerafunksjonen på Sony Xperia Z er at den ikke har noen utløserknapp. Det skulle den kanskje hatt, når alt annet er så bra. Selv savner jeg det ikke, det er bortskjemt ikke å klare å trykke på skjermen.

Oppløsningen er på 13,2 megapiksler. Det er mer enn på mitt fire år gamle speilreflekskamera, og må kanskje kalles en overdrivelse. Jeg bruker bare 9,2 av dem. Det er standardinnstillingen.

Kameraet har også noen artige tilleggsfunksjoner. Noen er bare artige, som de forskjellige manipuleringstriksene man kan gjøre, der jeg nok har blitt oppriktig glad i nostalgia, men der det er nok av billedbehandlingsprogrammer rundt omkring som kan gjøre nokså nøyaktig det samme. Panoramafunksjonen, derimot, det er noe jeg aldri har hatt, men som fungerer overraskende fint.

Ellers er å si at jeg har ypperlige erfaringer med dette kameraet, i all slags lys og fra alle slags avstander. Man kan tappe med fingeren hvor man vil ha fokus, og få fine effekter med det. Nærbilder blir skarpe og fine, raske måkevinger stanses i luften, landskapsbilder praktfulle.

En ekstra pluss med kameraet er at også frontkameraet leverer god kvalitet. 3,2 megapiksler er det samme som mine foreldres første digitalkamera, fra rundt 2000, også det en Sony. Kvaliteten er også den samme. Med det kan jeg ta flotte bilder av meg selv i alle situasjoner, for moro, og til bruk på alle slags kontoer jeg måtte finne på å ville ha.

Jeg har ikke tatt mye levende film ennå, men av det jeg har sett, er kvaliteten den samme. Kamerafunksjonen alene er verdt mange penger i denne telefonen.

Et artig tilleggstriks telefonen er i stand til er å ta snapshots av sitt eget skjermbilde. Det er greit for oss som blogger, eller om man skulle ønske å ta vare på noe man har der, og gjøre det på en litt fiffig måte. For å gjøre det, holder man bare inne den blanke hovedgruppen på siden noen sekunder. Man får opp en meny, der man blant annet kan velge «ta skjermbilde».

Her har jeg tatt et snapshot av fotoalbumet på telefonen. Jeg har valgt det omtrent minste formatet. Med vanlig tommel- og pekefingerbevegelse, kan jeg gjøre bildene større, for lettere å finne hvilke jeg skal sette inn forskjellige steder, eller bare for å se på dem.

Musikk

Det er god kvalitet, og god oversikt, men det er en selvfølge. Det irriterer litt at spilleren lett stopper opp når telefonen rister, som når jeg springer. Det skulle det ikke være noen grunn til. Når jeg har hatt den i jakkelommen, har det hendt den har stoppet hvert femte minutt. Det er så mye at det er ikke verdt det. Det er bedre når jeg har den i bukselommen, men det er ikke alle bukser jeg trener i som har lomme, og det er uansett mer behagelig å den i jakken, så det er dumt den ikke virker stabilt der.

Jeg skulle også gjerne sett at det gikk mer i en fei å lage spillelister. Hva jeg liker å høre på, er foredrag, og da er det naturlig nok viktig at filene kommer i riktig rekkefølge. Det gjelder særlig når 45 minutters foredrag kommer oppdelt i filer på 3-5 minutt. For noen blir sorteringen feil, og da må jeg raskt kunne lage spilleliste, eventuelt bruke rekkefølgen i katalogen filene er kopiert fra (dette er metoden jeg brukte i min gamle MP3-spiller, fra Phillips).

Alt dette gjør at musikkspilleren er veldig bra, men bare nesten veldig bra. Hadde alt bare fungert som det burde, hadde det vært topp.

Jeg må ha med et stort pluss for at telefonen har FM-radio. Det er kjempegreier, forhåpentligvis blir det aldri slått av. Jeg er ikke interessert i å betale for nettradio, og vil gjerne kunne høre radio når jeg er på farten. Nå kan jeg høre P2s nyhetsmorgen mens jeg springer til jobb, om det har skjedd noe spennende og jeg skulle ønske det. Det kunne jeg ikke med min gamle iPhone.

Telefon og SMS

Dette pleide å være det viktigste ved telefoner. Det sier litt om tiden vi lever i, at dette er filleting nå. Ønsker man en telefon for å ringe og sende melding, får man kjøpt en helt ok for et par hundrelapper, vær så god. Dyre smarttelefoner skiller seg ikke nevneverdig ut. Jeg har lest en norsk anmelder som mente denne telefonen var litt skarp når man «trykker den hardt mot øret». Maken til fjott. Lydkvalitet, adressebok og system på hvem som har ringt når er selvsagt helt på topp. Apple får det riktignok til å se finere ut, men det fungerer helt ok med android-løsning også.

Konklusjon

Det er klart det var surt å miste telefonen sin. Med den nye telefonen fra Sony, føles det nesten verdt det. Jeg ville aldri kjøpt den, om ikke min gamle iPhone hadde blitt vannskaddet.