Xiaomi mi 11 ultra

I dag hentet jeg min Xiaomi mi 11 ultra, og har fått fiklet litt med den gjennom ettermiddagen og kvelden. Her er mitt inntrykk.

Den forrige telefonen jeg hadde var Huawei p30 pro, som tok fotografering til et nytt nivå. Den rykket godt i fra et par generasjoner Sony Xperia og iPhone 4, og var den første telefonen som ikke bare kunne fungere i stedet for lommekameraet, men også være en konkurrent til det. Det var portrettbilder, bilder i dårlig lys, og i mørke, og det var svært god film, så lenge det ikke ble zoomet så mye, og ikke var bevegelse i kameraet.

Xiaomi mi 11 ultra tar det til enda et nytt nivå. Det er kameraet som er hele årsaken til at jeg kjøper telefonen. Kamera er viktig for meg, og jeg vil ha det absolutt beste når jeg først kjøper. Sånn har det vært hele tiden, med telefon, og med lommekamera og den gang jeg kjøpte speilrefleks. Jeg er ikke noen profesjonell, men jeg tar mange bilder, og vil gjerne at jeg skal ha minnene og barnets oppvekst i aller beste kvalitet tilgjengelig.

Xiaomi mi 11 ultra tar skrittet videre. Og det er særlig i film, den gjør det. Huawei var bra, men Xiaomi er et par klasser over. Den filmer i både 4k og i 8k, om det skulle være nødvendig, og den håndterer zoom og bevegelser i kamera så det er regelrett forbausende. Den tilbyr en rekke med triks i tillegg, artig nok å eksperimentere med, men de viktigste og suverent mest brukte filmene og bildene er det som er i vanlig standard.

Billedkvaliteten er også superb. Den zoomer optisk opptil 5x, det vil si billedkvaliteten er ikke redusert opp til dette nivået, men så blir det sånn at man like gjerne kan zoome på PC, vil jeg si. Hva jeg umiddelbart savner, eller reagerer på, er resonstiden. Den tar bildet tidelet etter man trykker, og da er motivet skiftet lite grann, om man tar barn i bevegelse, eller noe.

Av de andre tingene, er telefonen helt smooth, som de sier i dag. Men det er ikke så viktig, alle telefoner er i dag førsteklasses på det meste. Det er kameraene som skiller seg ut. Der vil jeg ha det beste, og det tror jeg nå er Xiaomi. Førsteinntrykket skuffer ikke.

Jeg vil også legge til, det er mye sagt om den dumpen på baksiden. Jeg synes ikke den er plagsom. Jeg synes den er artig, og gir et eksklusivt preg, om det skulle være viktig. Både kone og barn sa «wow» her hos meg, den ser veldig, veldig solid. Da jeg først fikk den i hånden, var den tung, men den ligger godt i lommen, og etter den første reaksjonen, så har jegi kke tenkt på det. Den er ørlite større enn Huawei P30 pro, det liker jeg. Det fyller mer i skjermen, alltid nyttig.

Gimmicken med skjerm på baksiden har også kommet til nytte. Det var kjekt for barnet å se seg selv, når jeg fotograferte henne. Det fungerte også utmerket, når jeg skulle ta en liten selfie av oss to. Sette på 3 sekunders forsinkelse, trykke utløserknappen, og bruke sekundene til å finne riktig bildesnitt.

Fornøyd!

Sony Xperia Z5 – Etter 1 år i bruk

19. oktober i fjor kjøpte jeg min Sony Xperia Z5. Jeg skrev med en gang en bloggpost om telefonen, siden en detaljert anmeldelse, men problemet med slike er at de fleste telefoner og det meste av slikt datautstyr er veldig fancy og fint da det først kommer ut. For de som ikke har råd eller ikke til hensikt å kjøpe en ny telefon hver gang en ny kommer ut, er det vel så viktig hvordan telefonen fungerer etter en tids bruk. Slitasje på batteriet, ting som ikke kommer til syne med en gang, hvordan den fungerer i alle de tingene man har tenkt å gjøre gjennom helger, ferier og hverdager, og ikke bare alle tingene man finner på å teste med en gang, det er det viktige. De fleste som vurderer å kjøpe telefon nå ser kanskje ikke etter de telefonene som ble gitt ut for et år siden, og er kanskje ikke på jakt etter omtale av hvordan disse telefonene nå virker, men det kan være interessant å se hvordan telefonene holder seg og med det kanskje kunne gjøre seg noen tanker om hvordan telefonene man nå kjøper, vil være når man har hatt dem en tid.

Ting som er bra

Sony Xperia Z5 gjorde et svært godt førsteinntrykk. Det jeg likte med den i starten, har holdt seg. Bildene er superbe, og fotoapplikasjonen fungerer helt utmerket. Ute, inne, lyst, mørkt, bilder i alle mulige settinger og stemninger, det er ikke noe mer jeg som en vanlig bruker skulle ønske av dem. Ett år etter at telefonen ble kjøpt, holder fotoapparatet topp standard, og jeg har overhodet ikke noe behov for en ny telefon for å kunne ta bedre bilder. Dette er godt nok.

Telefonen fungerer også utmerket til å høre musikk, se filmer, surfe på nettet og delta på sosiale medier. Den er råsterk, alt går raskt og sømløst, og telefonen er behagelig å lese på, selv lengre artikler og tekster. Å se film – både på YouTube og filmer man selv har skaffet seg – går helt fint, og av å se bilder kan man neppe forvente mer, størrelsen på skjermen tatt i betraktning. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette skal bli noe bedre, hva mer det skal være å ønske.

Jeg er også godt fornøyd med batteriet. Etter ett års bruk merker jeg knapt noen dårligere effekt. Daglig lading er ikke nødvendig, og når den først skal lades, går det så raskt at man har den klar til bruk etter noen timer. På fjelltur i Stølsheimen holdt den ikke gjennom helgen, utpå søndagen sa den takk for seg, da hadde den tatt over 100 bilder, og ellers vært på hele tiden. Jeg vet ikke hva det var som trakk batteriet på den. Men også fotoapparat vi har hatt med på slike turer, har ikke klart seg hele helgen. Det tar på batteriet å ta bilder, og å være påskrudd kontinuerlig.

Ting som ikke er bra

Det store problemet med denne telefonen er glassoverflaten den har på forsiden og baksiden. Dette er lett knuselig. Sammen med størrelsen på telefonen, og det at den er svært glatt, gjør det at den har lett for å falle ut av hendene, eller ned fra der man har satt den, og med det knuse. På det ene året jeg har hatt den, har jeg knust den tre ganger. Én gang på forsiden, to ganger på baksiden. Den første gangen den knuste, satte jeg den i barnevognen for å ta bilde av meg selv med tidsinnstillingen fotoapplikasjonen tilbyr. Den stod ikke helt stødig, og ramlet, ned på grusveien under. Dette gjorde jeg to ganger. Resultatet var at den knuste på forsiden slik at berøringsskjermen ikke lenger virket, og telefonen måtte inn til reparasjonen. Over 3000 kroner røk med. Andre gangen gled den ut av kortbuksen da jeg var ute på tur med vårt lille barn. Den ramlet i sanden ved vannet vi bor i nærheten av, muligens tråkket jeg på den etterpå (med sandaler), resultatet var i hvert fall at den knuste stygt på baksiden. Reparasjonen kostet opp mot 1000 kroner. Tredje gangen var på ferie i sommer, jeg skulle ta bilde av barnet som balanserte rundt en fontene, men akkurat i det jeg skulle ta bildet, kom en annen gutt forbi, jeg ombestemte meg, og mistet telefonen i farten. Ned på asfalten, hvor den knuste. Denne gangen leverte jeg den ikke til reparasjon, så den er knust på baksiden ennå. Det betyr at den ikke lenger er vanntett, som den lover å være. Garantien vil ikke gjelde.

Jeg har nå kjøpt et deksel rundt telefonen. Det burde jeg nok ha gjort med en gang, for siden har den ramlet en gang innendørs, uten at det ser ut som den knuste ytterligere. Men det ekstra dekselet gjør telefonen enda større og mindre håndterlig enn den allerede var.

Det bringer meg over i et annet problem. Telefonen er ikke bra å trene med, når man jogger. Den ligger svær i lommen, så svær at jeg igjen har gått over til å bruke gamle iPhone 5 som treningstelefon. Der er også GPS mer pålitelig. Den gamle Sony Xperia Z1 hadde svært dårlig GPS, det var opp mot et år det ikke virket i det hele tatt, den nye Z5 begynte bra for meg, men nå i høst har det vært en del problemer med den. Ergerlig for meg som løper til jobb, og gjerne vil ha turene registrert. Med iPhone får man både en mindre og lettere telefon, og garantert GPS.

All knusingen har også gjort at jeg har satt sim-kortet inn i den gamle Apple telefonen, iPhone 5. Det var andre gang jeg leverte den til reparasjon, hver gang den leveres må simkort og minnebrikke ut. Simkortet satt jeg i iPhonen, og når jeg fikk Sony Xperia Z5 tilbake, har jeg ikke satt simkortet tilbake dit. Det er en del praktiske fordeler å ha kortet i den mindre iPhone 5. Telefonen ligger godt i bukselommen, også for bukser med små lommer, og jeg kan altså enkelt og trygt ha den med meg på trening.

Med iPhone 5 har jeg også fordelen av gratis SMS gjennom meldingssystemet deres når jeg er i kontakt med andre i Apple-systemet. Jeg vet Google og Android prøver å tilby noe lignende, men jeg bruker det ikke selv, og kjenner heller ikke noen som gjør det. De gangene de har prøvd å lokke meg inn, har det vært et eller annet som har skremt med på veien, så jeg har valgt ikke å prøve meg. Meldingssystemet til Apple har ulempen at når jeg (eller mottaker) ikke er tilkoblet nett, risikerer vi at meldingen ikke kommer frem. Det har skjedd noen ganger, litt uheldig.

Jeg vil også ta med at lagringsplassen er et problem. Internminnet er på 32 GB. Det ble fylt opp i løpet av noen måneder av bilder og egne filmer. Det går an å sette inn minnebrikke i telefonen, noe som er veldig bra, men det blir raskt fylt opp det også. Å ha applikasjoner på minnebrikken har jeg dårlig erfaring med (fra Xperia Z1), om minnebrikken skiftes ut forsvinner appene og innstillingene knyttet til dem, og det kommer ikke tilbake ved å sette inn den gamle minnebriken igjen. Apper og operativsystemet Android opptar over 20 GB av internminnet, mener jeg å huske. Det tar svært mye plass.

Så lagringsplass er alltid et problem. Det gjelder å bestille mest mulig, og produsentene virker til å henge litt etter hvor mye de vil tilby oss.

Konklusjon

Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med telefonen, og har ikke noe behov eller noe ønske om å kjøpe en ny. Den er imidlertid langt bedre til multimedia, internett og som en bærbar minidatamaskin med alle muligheter, enn som vanlig telefon. På de første tingene tror jeg ikke dagens telefoner er noe vesentlig bedre enn den jeg har, ikke sånn at det er noe behov for oppgradering. Det er imidlertid dumt at den er så stor, glatt og uhåndterlig, slik at den lett ramler, og at når den ramler, så knuser den. På verkstedet der jeg har levert den er meldingen klar, dette er et vanlig problem. Knusbart glass inviterer til det. Jeg har ikke hatt andre telefoner som har knust. Tvert imot har de utmerket seg ved å være svært robuste, og kommet seg uskadet og umerket fra fall fra høyder høyere enn jeg. Størrelsen er ikke det store problemet om telefonen brukes til nett, multimedia og foto. Da er det bare en fordel å ha stor skjerm.

Jeg må også si at størrelsen ikke er verre enn at når jeg nå får ny minnebrikke jeg har bestilt, på 128 GB, så vil jeg sette simkortet inn i telefonen igjen, sammen med minnebrikken. Da vil Sony Xperia Z5 på ny være min hovedtelefon, mens iPhone 5 vil være redusert til treningstelefon og reservetelefon, og radio. Det er ting å utsette på den, men ikke egentlig nok til at jeg skulle ønske meg en ny. Det viktigste jeg ville bedt om er mer plass til lagring, som jeg nå uansett har kjøpt meg, og at den ikke var dekket av så lett knuselig glass. Den neste telefonen jeg en gang kjøper vil jeg skal være mer hardfør. Når det gjelder hva telefonen skal være i stand til å prestere, er jeg godt fornøyd som det er.

 

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Sjakk i Stavanger Open og film for Comedy Box Club

Jeg er nødt til å ta en liten tilbakeposting denne gangen, siden tiden ikke har tillatt meg å skrive posten tidligere. Også tilbakepostingen skulle vise seg å ta sin tid, først tok sjakken tiden, så var det litt forskjellig, og med pinsen kom finværet, og i det hele tatt: her kommer posten.

De dagene jeg liker best i mitt liv er de dagene der det er veldig tett program av veldig forskjellige ting. Denne dagen kvalifiserer. Som følge av superturneringen Norway Chess bestemte jeg meg for å gjøre comeback i aktiv sjakk. Parallelt med mesterturneringen skulle det være en turnering for oss vanlige sjakkspillere, og ved å delta i den, fikk vi lov til å se på superstormesterne når de spilte. Det kunne jo være verdt å benytte anledningen. Også fordi når det først er en verdensbegivenhet utenfor stuedøren, bør vi som er interesserte følge opp og delta. Jeg meldte meg derfor inn i Sandnes sjakklubb, og på i turneringen.

Så ville uhellet det slik at samme helg skulle det være reklamefilming for Chis nye humorkonsept her i fylket, Comedy box club. Det skulle dekke lørdagen fra 0900 – 1600, film og foto. Denne lørdagen skulle det også være dobbeltrunde, med start klokke 1000 og klokken 1700. Veldig dumt.

Først tenkte jeg at filmingen måtte gå foran, jeg kunne ikke være med på sjakkturneringen. Så tenkte jeg at jeg nok måtte være med i sjakkturneringen, jeg måtte bare hoppe over runden som gikk lørdag klokken 1000. Men det er jo ergerlig også, når jeg først er med, så vil jeg jo gjerne vinne litt. Sjansene minker betraktelig når man går på et tvungent tap en av rundene.

Det endte med at jeg skulle prøve å få til begge deler.

Planen var slik: Jeg skulle møte i Stavanger for fotografering. Jeg skulle fotograferes først, så jeg kunne forlate de andre og spille sjakk. Partiet skulle jeg gjøre meg raskest mulig ferdig med, for å komme meg tilbake og delta i film. Så skulle jeg tilbake til sjakken, for enda en runde, når filmingen var ferdig.

Det hadde aldri nyttet uten å ha lånt bilen til mor. Det må med.

Vi har et søvnmønster hjemme hos oss, som gjør at det aldri er noe problem å stå opp lenge før sju. Jeg fikk spist en god frokost, satte meg i bilen, og kjørte til Stavanger. Der fant jeg alle de andre vente utenfor fotografen, til avtalt tid. Det vil si, fotografen var der ikke.

Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten tid. Sjakkturneringen var på Forus, og det tar sine drøye ti minutter å kjøre fra Stavanger sentrum dit, i tillegg til at det tar litt tid å gå – eller løpe – fra fotografen til parkeringsplassen. På dette tidspunktet var jeg heller ikke sikker på om de kjørte FIDE-nazi-systemet, med at den som kommer for sent taper partiet. Det gjør de heldigvis ikke. Vi spiller sjakk for gøy, og det blir vanskelig for oss som spiller på hobbybasis, å rekke alle partiene akkurat på prikken, med jobb og familie og andre hobbyer vi også har å ivareta.

Tja, fotografen kom, jeg ble fotografert, og så løp jeg til bilen og kjørte til sjakken.

Det ble et veldig artig parti. Jeg visste jeg burde bli ferdig etter høyst to timer. Siden min motstander hadde halvannen time å tenke på, i tillegg til et halvt minutt ekstra for hvert trekk han gjorde, hadde jeg regnet meg frem til at jeg praktisk talt ikke kunne tenke noen ting. Jeg skulle spille på tilleggstiden. Det var også et parti jeg ikke måtte styre ut i langvarige manøvre, det måtte komme til en avslutning, og jeg trengte ikke være redd for å ta sjanser. Det var jo et parti jeg egentlig hadde tapt, men så valgte jeg bare å spille det allikevel.

Min motstander spilte en C4-åpning med g3, der han både spilte a3 og b3 også. Jeg bestemte meg for å straffe ham med en gang, og fikk en springer frem til c3 via ruten f6-d5. Denne springeren måtte han gi sortfeltsløperen for å fjerne. Dermed hadde mine fiancettoløper hele diagonalen fra h8 til a1 for seg selv. En veldig god start, for et parti jeg ikke bare måtte vinne, men også måtte vinne raskt.

Videre tilbød min motstander seg å bytte dronning, hvorpå jeg tvang frem et bytte av tårnene også. Vi var i et sluttspill med bare lette offiserer. Det er enkelt å spille, og særlig for meg, som har løperparet. Det er en veldig enkel plan, som skapt for det raske partiet jeg måtte få til. Den ugangen han forsøkte å få til, var enkel å blokkere, og gjorde det stort sett verre for ham.

Etter omtrent halvannen time var det ferdig. Det passet veldig godt. Jeg hadde nå 3 av 4 poeng, og nærmet meg teten. Så kunne jeg skifte helt tankesett, til filming for Chi.

Konseptet var artig tenkt ut, og disse plakatene kommer jo til å være godt synlig rundt omkring i fylket. Filmen kommer sikkert på Youtube. Vi parodierer Men in Black. Så alle komikerne gikk i svart dress og mørkt slips (det vil si, alle de andre hadde svart slips, jeg hadde bare et mørkeblått). Det var forresten et artig antrekk å spille sjakk i. Kanskje var det derfor min motstander gjorde det så lett for meg.

De andre var i full gang med filmingen da jeg kom bort til UiS, som var stedet filmingen skulle være. Dessverre havnet jeg bare inn i en liten, usynlig birolle, siden jeg ikke kunne være med hele tiden, men e andre gjorde en veldig morsom jobb. Siden jeg ikke var med på så mange scener, ble det også mer tid for meg å gomle chips og hvile i gangen.

Helt til slutt var det en liten scene Dave og jeg spilte inn sammen. Alle er alltid slitne etter en lang dag med filming, det er krevende arbeid, men jeg mener vi fikk til en morsom vri også på vår del av traileren, og så får vi se hvordan det går i klippingen. Hovedresultatet vil i hvert fall bli veldig bra.

Men nå var klokken fire, det var sjakkrunde om en time, og jeg hadde ikke spist siden frokost. Jeg var bare fylt opp av kaffe (fra sjakkturneringen) og epler, chips og cola (fra Comedy box club). Vi bestemte oss for å gå på restaurant, Al forno i Stavanger, og jeg tenkte jeg skulle rappe meg og bli med.

Det ble jo ganske spesielt. Jeg kjørte i forveien, tråkket inn i restauranten, og bestilte bord til 8-10 stykker som skulle «komme snart», og jeg ville gjerne bestille og få maten med en gang. Det tok litt tid før personalet hang helt med på den.

Heldigvis kom pizzaen lynraskt, så jeg fikk omtrent tid til å spise den. Etter ikke altfor lang tid kom også Chi, og kunne ta kontrollen. Vi fikk også snakket litt sammen, og det er jo hyggelig. Det har vært veldig lite aktivitet i komi-miljøet rundt Stavanger, så vi har ikke oppdatert hverandre dette halve året.

Men jeg hadde ikke tid, jeg hadde ikke tid i det hele tatt. Nå er klokken kvart på fem, sa Chi, da jeg ennå ikke hadde spist opp hele pizzaen. Det er et farlig klokkeslett, når det selv i løpefart tar minst fem minutter å komme fra restauranten i sentrum til parkeringsplassen ved jernbanestasjonen. Jeg spiste – og løp.

På parkeringsplassen var alle uhells mor ute og luftet seg. Parkeringsautomaten virket ikke. Det er stress. Det er veldig stress. Når man ikke har tid i det hele tatt, og skulle vært ute av parkeringsplassen og i god fart på motorveien, når det er minutter til runden begynner, og så er man innestengt på en parkeringsplass et kvarter unna, og slipper ikke ut fra den. Ingen jeg spurte visste hvor den andre parkeringsautomaten var, eller hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lappen, men fikk ikke betalt, så portene ville åpne seg.

Det tok sikkert ti minutter før jeg fant den andre automaten.

Med det var klokken allerede fem. Runden var allerede begynt. Jeg kom vel 12 minutter for sent.

Og spilte så rundens lengste parti.

Dette partiet begynte med skandinavisk åpning. Jeg lot ham slå av en springer på f3, og fikk for det en isolert dobbeltbonde der, men jeg har ikke noe i mot en litt rotete stilling, og lot det stå til. Så hadde jeg en plan jeg var godt fornøyd med: jeg trakk hvitfeltsløperen tilbake til f1, klar til å gå til g2 eller h3, og angripe hans lange rokade derfra. Også denne motstanderen gjorde et dårlig strategisk valg med å bytte dronning. Straks etter fikk jeg inn en kjekk kombinasjon som vant tårn og to bønder for løper og springer.

Stillingen min ble nå ganske vanskelig å spille, selv om jeg ledet. Jeg hadde to tårn og syv bønder, og med dem måte jeg rulle frem, uten at han tullet det til med sin løper og springer og tårn. Springeren og tårnet ble raskt aktive, mens løperen stod passiv og innelåst, men litt forstyrrende borte på b4. Jeg gjorde raskt en feilberegning, han fikk inn en kombinasjon som vant tårn og bønder for tårn, og plutselig var det jeg som stod til tap.

Alt jeg kunne gjøre var å forstyrre, og gjøre det irriterende for ham. Det gjorde jeg 20 – 30 trekk, der det var om å gjøre for ham å vri ut løperen, og sette i gang med en bondevandring av det som etter hvert ble en enslig fribonde i g-linjen. Mitt håp var å komme meg rundt med tårnet, og rappe bønder på b7, og der omkring. Sjansene var små.

Men så bød det seg en mulighet. Jeg snek meg inn i a-linjen, den minst sannsynlige, g-bonden falt, og plutselig var det jeg som kunne spille på gevinst. Den hadde jeg også klart, med litt mer erfaring. Men et par raske trekk i avgjørende stillinger gjorde at partiet munnet ut i remis litt over halv ti. Klokken 2200 var jeg hjemme. Det hadde vært en hektisk dag med sjakk og film og foto hele dagen, det hadde gått i ett.

Resultatet var halvannet poeng i sjakken, og artige bilder og film for Comedy Box Club. Det er hva man kan kalle en bra lørdag.

Comedy Box Club har egen facebook side. Der kan dere se noen av bildene, og finne informasjon. Vi setter i gang med arrangement og stand up fra høsten av.

Sony Xperia Z

Jeg har kjøpt meg ny mobiltelefon, Sony Xperia Z. Det var en høyst ufrivillig oppgradering fra iPhone 4S, etter at det kom vann på den. Det ble naturlig å velge en telefon som var vanntett.

Generelt var jeg engstelig for at telefonen skulle være stor og tung. Noe av det jeg bruker telefonen mest til, er å løpe med den med treningsapper tellende kilometre, og med ulike podcaster og foredrag på øret. Det er ikke bra om den ligger stor og tung i lommen, eller kanskje ikke får plass der. Frykten har vist seg helt ubegrunnet. Den er lett og fin i lommen, lett og fin i hånden, jeg er storfornøyd.

Den viktigste forskjellen jeg merker med denne telefonen i forhold til iPhone er at denne er superrask. Det er ganske utrolig, min iPhone var slett ikke gammel da jeg kjøpte den for et drøyt år siden. Allerede nå blir den altså parkert av telefonen fra Sony. Det er en annen divisjon. Alt fyker inn på skjermen, selv Google Earth oppfører seg som var det installert hele greiene på forhånd. Det er overhodet ingen hakking. Det samme gjelder alle triks man forsøker seg på med den, den får alt til å se enkelt og smidig ut. Sjekk for eksempel hvor elegant den lar deg endre størrelsen på billedikonene når du skal velge bilder å sette inn i blogger og andre steder, bittesmå når man skal se gjennom, så store man vil når man skal velge, og overgangene er så artige at man får lyst til å leke seg med den.

En annen viktig forskjell ligger i oppsettet. Apple gjør alt enkelt. Jeg husker at når jeg hadde den og lurte på noe, tenkte jeg at det helt sikkert måtte være veldig enkelt, sånn at alle og enhver fikk det til. De er kongen av brukervennlighet. Android-telefonene har latt valgfrihet være viktigere enn enkelhet. Det er litt mer avansert å få telefonen til å se ut som man vil enn det er med Apple, men så er det også flere muligheter for hvordan den skal se ut. Jeg var veldig godt fornøyd med Apple, jeg trenger ikke noe mer avansert enn det. Alle applikasjoner enkelt tilgjengelig med et lite ikon, og så kan man gruppere dem i små, slags esker. Holde nok, som vi sier i Rogaland. På min nye Sony har jeg også såkalte widgeter å styre med, litt mer triks, som at været ligger åpent på et av menybildene, i stedet for at man må åpne en app for å se det. Ikke store forskjellen, spør du meg.

Applikasjoner

I den forrige opptellingen jeg så (april 2013) hadde Apple 800 000 applikasjoner tilgjengelig, mens Android hadde 850 000. Apple var først ute, men er altså nå passert av Android. En venn av meg som er dataingeniør sier det er lettere å programmere for Android, det skal ikke jeg uttale meg om. Foreløpig er det en del fine applikasjoner som jeg hadde på iPhone, som jeg rett og slett ikke har tilgjengelig her, eller som jeg har, men i et dårligere system. Jeg tror det er litt tilfeldigheter hvilke applikasjoner som er best på den ene og den andre telefonen, litt smak og behag. Jeg skulle gjerne hatt en ordentlig sjakkspill-app, Apple har Chess.com, der man kan spille mot hverandre. På Android har jeg ikke funnet andre muligheter enn å spille mot en computer. Det er jo ikke like gøy.

Jeg kjenner ikke Android godt nok til å vite hva Sony har gjort ekstra med systemet. Jeg har det også på en gammel tablet, Samsung Galaxy tab, den første, som jeg nå har gitt min kone.

Batteri

Noe av det største problemet med alle moderne duppeditter er oppladningen av batteriet. Det hjelper ikke å ha fin-fine dingser, om de ikke virker på grunn av at batteriet ikke holder. Det er fint om telefonen holder en helgetur i fjellet, uten tilgang på strøm, eller at man klarer seg om man skal på overnattingsbesøk, og har glemt laderen. Jeg synes det er for ofte om den må lades hver kveld. Batteriet i iPhone 4S var glimrende. Det holdt lenge, og gikk fort å lade når det var nødvendig. Selv etter ett års bruk merket jeg få tretthetstegn, bare noen ytterst få ganger når jeg hadde glemt å lade ble det problemer med at batteriet gikk ut. Sony Xperia har slitt litt i starten. Dette er en telefon som i anstendighetens navn utfører mer krevende oppgaver. Det er en en betydelig større skjerm med HD som skal lyses opp, og det er en kraftig prosessor som kjører. Etter min mening er det ikke verdt det om batteriet sliter seg ut på det. Første ladning varte ikke 24 timer, ganske intensiv bruk med mange nedlastinger og innstalleringer, og ingen strømsparing. Andre gangen forsøkte jeg å få til noen av strømsparerfunksjonene (hos Apple er disse i større grad automatisk innstilt), uten at det sparte meg fra å måtte lade neste kveld også. Nå er jeg på tredje ladning, og har lært meg litt mer om hvordan den virker, hva jeg må skru av, og hvordan jeg kan spare batteri. I kveld slipper jeg å lade.

Etter å ha hatt telefonen en stund virker batteriet helt fint. Det var en del tunge installasjoner mens telefonen var helt ny som tok på. Jeg lastet ned en rekke med applikasjoner, og flyttet en rekke med bilder hit og dit, alt uten å være tilknyttet strømkobling. Ved å være litt forsiktig, får man greit telefonbatteriet til å strekke til en helg man er på fjelltur.

Brukervennlighet

Det er en stor knapp til høyre, midt på, som skrur telefonen av og på. Startbildet gir hurtigvalg til musikkavspiller eller kamera, om enn det er en liten forsinkelse før begge faktisk starter når man trykker på dem. Ved å bevege litt på skjermen, får man tilgang på alle menyer. Android-telefoner har «Apple-menyene» under et eget ikon, ved å trykke på det, får man tilgang på alt man har installert, plasser side ved side, på skjerm etter skjerm, og om man vil, i kataloger, som hos Apple. Ellers ligger de forskjellige applikasjonene man vil ha rask tilgang rundt omkring på startakjermen, om man kan kalle den det, et system som til å begynne med er fem skjermbilder bredt. Man kan bla til høyre og venstre, og utvide skjermen ved å legge til flere, eller ta bort, som man vil. I tillegg til ikoner kan man ha widgets, programmer som kjører direkte på skjermen. Sånn får man sett været direkte, uten å måtte starte en app først. Jeg vet ikke om alle disse ekstra triksene står seg mot det man taper i enkelhet. De som liker å putle med slikt koser seg, mens mange ikke gidder, og lar bare alt være som det er. Eller får en slektning til å sette det opp en gang for alle.

Telefonen er vanntett, men den har mange innganger for elektriske komponenter. Disse må selvfølgelig dekkes til, om telefonen skal forbli vanntett. Det skjer med forskjellige luker det er litt styr å lukke opp og igjen. For meg, som bestandig løper med øretelefoner fra telefonen i ørene, blir det litt ekstra styr med denne luken som hver gang må fikles opp. Man sitter vel kanskje også med en følelse at når regnet kommer, har man glemt å lukke luken igjen, eller den er ødelagt, og så blir telefonen vannskadd allikevel. Det er et stort pluss at telefonen er i stand til å være vanntett. Men det kommer til en pris, ellers ville alle telefoner vært det.

Tastaturet i telefonen tror jeg er en variant av den meget gode applikasjonen «Swiftkey», en applikasjonen vanligvis må kjøpe for penger på android-telefoner (her hadde Apple et forsprang, med meget gode tastatur som godt skjønner hva du vil skrive, både på iPhone og iPad). Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal få den til å bruke andre språk, jeg trenger i hvert fall russisk og engelsk, men på norsk er det et utmerket tastatur som gjør skrivingen rask og enkel.

Kamera

Det blir sagt at denne telefonen har dårlig fotoapparat. Det er mildt sagt ikke sant. Det er noen foto på min engelske blogg. Bildene overgår klart alle digitalkamera jeg har hatt opp igjennom årene, fra min første Sony til min siste Fuji, og innom et par Canon på veien, og er imponerende skarpe og klare og fine både på mobilskjermen og når jeg overfører til PC. iPhone sin bilder tapte seg alltid litt, syntes jeg, når jeg lastet dem over til PC. Det var som om de var laget for å se på telefonen selv. Noe av kritikken mot kamerafunksjonen på Sony Xperia Z er at den ikke har noen utløserknapp. Det skulle den kanskje hatt, når alt annet er så bra. Selv savner jeg det ikke, det er bortskjemt ikke å klare å trykke på skjermen.

Oppløsningen er på 13,2 megapiksler. Det er mer enn på mitt fire år gamle speilreflekskamera, og må kanskje kalles en overdrivelse. Jeg bruker bare 9,2 av dem. Det er standardinnstillingen.

Kameraet har også noen artige tilleggsfunksjoner. Noen er bare artige, som de forskjellige manipuleringstriksene man kan gjøre, der jeg nok har blitt oppriktig glad i nostalgia, men der det er nok av billedbehandlingsprogrammer rundt omkring som kan gjøre nokså nøyaktig det samme. Panoramafunksjonen, derimot, det er noe jeg aldri har hatt, men som fungerer overraskende fint.

Ellers er å si at jeg har ypperlige erfaringer med dette kameraet, i all slags lys og fra alle slags avstander. Man kan tappe med fingeren hvor man vil ha fokus, og få fine effekter med det. Nærbilder blir skarpe og fine, raske måkevinger stanses i luften, landskapsbilder praktfulle.

En ekstra pluss med kameraet er at også frontkameraet leverer god kvalitet. 3,2 megapiksler er det samme som mine foreldres første digitalkamera, fra rundt 2000, også det en Sony. Kvaliteten er også den samme. Med det kan jeg ta flotte bilder av meg selv i alle situasjoner, for moro, og til bruk på alle slags kontoer jeg måtte finne på å ville ha.

Jeg har ikke tatt mye levende film ennå, men av det jeg har sett, er kvaliteten den samme. Kamerafunksjonen alene er verdt mange penger i denne telefonen.

Et artig tilleggstriks telefonen er i stand til er å ta snapshots av sitt eget skjermbilde. Det er greit for oss som blogger, eller om man skulle ønske å ta vare på noe man har der, og gjøre det på en litt fiffig måte. For å gjøre det, holder man bare inne den blanke hovedgruppen på siden noen sekunder. Man får opp en meny, der man blant annet kan velge «ta skjermbilde».

Her har jeg tatt et snapshot av fotoalbumet på telefonen. Jeg har valgt det omtrent minste formatet. Med vanlig tommel- og pekefingerbevegelse, kan jeg gjøre bildene større, for lettere å finne hvilke jeg skal sette inn forskjellige steder, eller bare for å se på dem.

Musikk

Det er god kvalitet, og god oversikt, men det er en selvfølge. Det irriterer litt at spilleren lett stopper opp når telefonen rister, som når jeg springer. Det skulle det ikke være noen grunn til. Når jeg har hatt den i jakkelommen, har det hendt den har stoppet hvert femte minutt. Det er så mye at det er ikke verdt det. Det er bedre når jeg har den i bukselommen, men det er ikke alle bukser jeg trener i som har lomme, og det er uansett mer behagelig å den i jakken, så det er dumt den ikke virker stabilt der.

Jeg skulle også gjerne sett at det gikk mer i en fei å lage spillelister. Hva jeg liker å høre på, er foredrag, og da er det naturlig nok viktig at filene kommer i riktig rekkefølge. Det gjelder særlig når 45 minutters foredrag kommer oppdelt i filer på 3-5 minutt. For noen blir sorteringen feil, og da må jeg raskt kunne lage spilleliste, eventuelt bruke rekkefølgen i katalogen filene er kopiert fra (dette er metoden jeg brukte i min gamle MP3-spiller, fra Phillips).

Alt dette gjør at musikkspilleren er veldig bra, men bare nesten veldig bra. Hadde alt bare fungert som det burde, hadde det vært topp.

Jeg må ha med et stort pluss for at telefonen har FM-radio. Det er kjempegreier, forhåpentligvis blir det aldri slått av. Jeg er ikke interessert i å betale for nettradio, og vil gjerne kunne høre radio når jeg er på farten. Nå kan jeg høre P2s nyhetsmorgen mens jeg springer til jobb, om det har skjedd noe spennende og jeg skulle ønske det. Det kunne jeg ikke med min gamle iPhone.

Telefon og SMS

Dette pleide å være det viktigste ved telefoner. Det sier litt om tiden vi lever i, at dette er filleting nå. Ønsker man en telefon for å ringe og sende melding, får man kjøpt en helt ok for et par hundrelapper, vær så god. Dyre smarttelefoner skiller seg ikke nevneverdig ut. Jeg har lest en norsk anmelder som mente denne telefonen var litt skarp når man «trykker den hardt mot øret». Maken til fjott. Lydkvalitet, adressebok og system på hvem som har ringt når er selvsagt helt på topp. Apple får det riktignok til å se finere ut, men det fungerer helt ok med android-løsning også.

Konklusjon

Det er klart det var surt å miste telefonen sin. Med den nye telefonen fra Sony, føles det nesten verdt det. Jeg ville aldri kjøpt den, om ikke min gamle iPhone hadde blitt vannskaddet.

iPad mini

Til jul fikk jeg av meg selv en minipad. Her vil jeg skrive hvordan den er.

Jeg kommer fra iPhone og den første utgaven av Samsung galaxy tablet. Tableten fra Samsung var en tidlig konkurrent til iPad, og fikk det vel ikke helt til for seg. Den skulle også kunne brukes som telefon, men hvem gidder stresse rundt med flere simkort? Jeg prøvde, men fikk bare med det ekstra utgifter. Tableten fra Samsung gjorde god nytte for seg på reise, men slo aldri helt an hjemme. Det var bare unntaksvis jeg satt med den i hånden, eller tok den med noen steder. Den var litt for tung og tungvint, og hadde litt for dårlig batteri.

Min iPhone, derimot, forandret livet mitt lite grann. Den var lett og grei å ha med seg, samme hvor jeg var og skulle, og alle funksjonene på den fungerte ypperlig. Jeg kunne få daglige, kjappe oppdateringer på alt jeg er interessert i, det lille tastaturet var mye lettere å skrive på en det større fra Samsung, fordi det har intelligent stavekontroll og ordgjenkjenning, og så er det helt enkelt å skrive russisk og de fleste andre språk man vil. Lesefunksjonen gjorde det ikke umulig å lese også større nettsider, jeg har sågar lest teaterstykke av Strindberg der. Den vant i det hele tatt klart mot konkurrenten fra Samsung, som riktignok var et par år eldre.

Med minipaden er målet å få et brett som er enkelt å ta med seg, og som får alle funksjonene fra iPhone over på en større skjerm.

Applikasjoner

Jeg er sant å si litt skuffet over applikasjonene her på iPad. Mange av appene jeg har hatt glede av på iPhone, finnes ikke her. Det gjelder de fleste av treningsappene, det gjelder lommelykt, og det gjelder i det hele tatt at flere ganger jeg er på jakt etter noe, så finner jeg det ikke. Mange av appene er også betydelig bedre på iPhone, mener jeg. Det gjelder apper for oppskrifter, vær, finans og instagram. Kanskje er spillappene bedre på iPad, men det hjelper ikke meg. Jeg spiller ikke spill.

Her er det kanskje også på sin plass å ta med at oppdateringen med appene ikke har slått helt heldig ut, verken på iPhone eller iPad. Apples egen kartapp som skulle overta for Google er grundig satt på plass. Googlekartene er bedre, men Apple sine er ikke så håpløse som de er kritisert for å være, og de er ikke så ivrige etter å samle data om hvor du er, som Google er. Også YouTube er kastet ut, og må lastes ned i en litt mindre tiltalende versjon. Men la gå med den.

Min konklusjon er at jeg ikke er mer enn mellomfornøyd med applikasjonsuniverset på iPad, etter å ha blitt bortskjemt med iPhone.

Batteri

Batterilevetiden på paden er utmerket. En oppladning varer i flere dager med vanlig bruk, og viser ingen tretthetstegn, nå i april, flere måneder etter paden var ny.

Bøker (iBooks)

Dette fungerer helt topp. Jeg hører til dem som bare for få år siden sterkt mente at lesing på skjerm aldri ville bli til noe. Vi som virkelig liker å lese og søker leseopplevelsen, vi vil holde oss til papir. Men jeg er overvunnet. Det lille brettet er meget behagelig å lese på, og man har med seg bokhyllen overalt. Det er synd dette systemet ikke fantes for noen år siden, da jeg gjorde unna mesteparten av lesingen min. Det ville spart meg for noen tunge ryggsekker med bøker.

Hva mer er, for meg som leser ulike språk og er interessert i klassikerne, så er plutselig hele verdensbiblioteket blitt tilgjengelig. Gratis. Jeg har lastet ned Shakespeare, Dante og samlede verk til alle de store russerne. Bokhyllene lar seg fint inndele i kataloger. Dessverre tillater de ikke underkataloger, slik at jeg kunne hatt Shakespeare under engelsk litteratur, for eksempel. Får man mange bøker, blir systemet raskt rotetete. PDF-filene kan man så vidt jeg vet ikke sortere i det hele tatt. Forhåpentligvis vil dette bli ordnet i senere versjoner av iBooks.

Jeg liker også godt enkelte av ekstrafordelene iBooks gir oss. Særlig er det gjevt med ordlisten, det er bare å peke på ordet man vil ha forklart, og så kommer det opp både hva ordet betyr, og hvorfra det har sin opprinnelse. Meget praktisk. Dessverre er det så langt jeg har fått det til tilgjengelig bare på engelsk. Hvis noen vet hvordan man skal få installert norsk (og de andre skandinaviske språkene), tysk, russisk og italiensk, tar jeg gjerne mot melding i kommentarfeltet. Teknologien er tilgjengelig, ordbøkene skulle også være det, så det skulle forundre meg meget om det ikke allerede er ordnet for dem som forstår seg på det.

Det er også artig at man kan merke av ord og passasjer som man vil, og ta notater. Det er kjekt for oss som liker å studere bøker litt nøyere, og nyttig om man senere skal skrive om dem. For litteraurbloggene mine er iBooks og dens muligheter kjempegreier. Men det ligger et lite faremoment at man blir sittende og trikse med finurlighetene, i stedet for å lese alle bøkene man skaffer seg.

Det var først og fremst for å lese jeg opprinnelig skaffet meg nettbrett. På mini-iPad fungerer det helt utmerket. For det alene er den verdt pengene. Jeg vil også ha med at størrelsen for dette er ideell. Liten nok til å få i innerlommen eller holde med en hånd, og stor nok til å kunne lese behagelig.

Kamera og foto

Til å begynne med fotograferte jeg nesten aldri med paden, i den tro at kameraet var bortimot ubrukelig. Min tidligere tablet, den første fra Samsung galaxy, hadde en kamerafunksjon egnet til lite annet enn å irritere. Men i skikkelig lys utendørs tar minipaden helt greie bilder, som blogginnlegget om våren 2013 viser. Alle bildene der er tatt med iPad-mini.

Selv om minipaden tar greie bildene, er det sjelden den blir brukt til dette. Jeg har den ikke med der bilder blir tatt. Det gjør at det ellers flotte fotoalbumet, eller Bilder, som det heter, ikke helt kommer til sin rett. Det hjalp å sette på billedstrøm, og få bildene også fra iPhone, men disse måtte lastes ned om jeg også ønsket å bruke dem som bakgrunn, for eksempel.

Paden har også noen morsomme effekter i en app kalt photo booth, sikkert mest rettet mot barn og unge. Det er de samme effekter som i speilrommet i gamle tivoli.

Generelt er det helt ok kvalitet på bilder, foto og video på mini-iPad. Det er ikke for å ta bilder og video den er kjøpt, nettbrett produserer ikke, på den passer det å konsumere. Å se bilder og film er helt flotte greier.

Kommunikasjon

Jeg har iPad uten mobilt nettverk. Jeg regner med å ha så mye nedlastet at jeg vil greie meg godt den stunden jeg måtte være uten WiFi. Den blir med det også mye billigere. Jeg kan kommunisere med Mail, melding, skype, FaceTime, og eventuelt andre programmer. Alt fungerer helt fint. På mailen har jeg lagt til alle kontoene jeg har, alle systemer, så det er lett å sjekke Mail og lett å skifte fra det ene systemet til det andre. Meldingssystemet jobber sammen med iPhone, og sender det som før var SMS over Internett, i stedet for å la det gå over mobilnett til 30-40 øre meldingen. Det er småpenger, men en utgift lett å bli kvitt. Forhåpentligvis går SMS samme vei som Tekst-TV. Det er ingen grunn til at systemet bare skal virke mellom Apple-apparater.

Musikk og film

Musikkspilleren er fin, men dessverre er det vanskelig å få brukt den. Apple er flinke med alt man har lastet ned hos dem, men de er restriktive på ting man har funnet andre steder. All musikk jeg har er lastet ned på PC, og det er temmelig vanskelig å få den over på iPaden. iTunes er også et fint program, men det er laget for å organisere musikken man har fra Apple. Synkroniseringen med øvrige filer er en omstendelig prosess. Film er enda verre. Jeg forsøkte ganske hardt å få lastet over noen filmer, jeg har jo ganske god lagringsplass, men jeg har ennå ikke greid det. Så foreløpig går det på podcast, YouTube, eller å spille av en og en sang gjennom dropbox.

Apple har det beste systemet jeg vet når det kommer til podcast. Jeg har til og med lastet ned deres app til min nye android-telefon. Den fungerer best her i sine egne omgivelser.

System

Systemet er veldig flott og enkelt så lenge man holder seg i Apple-universet.