Dystre utsikter i Ukraina

Det var «forsøk» på nye fredsforhandlinger i Minsk før helgen. «Forsøk», i hermetegn. Fra Ukraina deltok Kutsjma og Meveduk. Da jeg sa navnet på han siste til min ukrainske kone, begynte hun å le. «Skal han liksom representere oss?» Han har ikke en god forhistorie i landet. Kutsjma var president frem til 2004, oransjerevolusjonen, da Kutsjma var blant dem som forsøkte å jukse inn Janukovitsj. På den tiden var nåværende president, Porosjenko, med å starte Regionspartiet, det nå forhatte, til den bortjagede president Janukovitsj. Så det er mange bånd, rundt omkring, og det er ingen grunn til å være optimistisk for hvordan dette kommer til å gå.

Offisielt brøt forhandlingene sammen fordi opprørsrepublikkene ikke sendte sine selvutnevnte statsledere, bare representanter, slik Ukraina gjorde. Ukrainsk side anerkjente ikke motparten som forhandlingspartner. Det er svært lite sannsynlig utfallet ville blitt annerledes samme hvem utbryterregionene hadde sendt. Viljen til fred er ikke til stede.

Donetsk og Lugansk kan ikke vente noen hjelp fra Ukraina eller det internasjonale samfunnet. De er overlatt til seg selv. Nå har Ukraina også stengt grensene. Så mulighetene til økonomisk aktivitet er begrenset. Dette er påskuddet for at grensene må utvides.

Bombingen av Mariupol var således helst en finte fra separatistenes side. Det er byen Debaltseve, jernbaneknutepunktet mellom de to opprørsregionene, som skal tas. Ukrainsk side har ordre om å holde denne lille byen for enhver pris, ikke trekke seg tilbake, ikke gi den fra seg. Men opprørerne er militært overlegne, de omringer byen, og de får også tilrøvet seg tungt militært utstyr, siden de ukrainske stillingene ikke trekker seg tilbake, og dermed blir fanget.

Ukrainsk side har også store problemer med mobiliseringen. Selvfølgelig. Hvem vil vel delta i en sånn krig? Det må jo være vi i vesten, amerikanere, nordmenn, andre, som ikke har noen problemer med å ønske at ukrainerne skal stå på, kjempe. Men det er å bli sendt ut i bomberegnet med utstyr som ikke holder mål, sendt av politikere som heller ikke gjør det.

Det blir skrevet om at mange ukrainere i tjenestedyktig alder reiser utenlands. Det er så utbredt at det vurderes en lov som skal nekte unge menn visum. Pussig nok trengs ennå visum for at ukrainere skal få reise til vennene i EU. Innreise til fienden Russland er ennå fritt. Det er riktignok innført en tidsbegrensning på 30 dager, men Putin har benyttet anledning til å uttale at for ukrainske menn som kan bli kalt inn til tjeneste, så vil oppholdstillatelsen bli gitt for en lengre periode. «Unge menn skal ikke være «kanonføde», som han formulerte det.

Det er også kommet meldinger om at amerikanerne og NATO skal sende våpen til Ukraina. Det er en artikkel i New York Times om dette. Og det er en professor som har skrevet at dette må man gjøre, i The Guardian. Russerne har gudskjelov reagert kjølig. Der mener de disse uttalelsene er gjort bare for å teste reaksjonene. Men de legger ikke skjul på at reaksjonene vil være ubegrensede.

Man spekulerer, og kan spekulere. I Ukraina er det problemer med moralen i de regulære hærstyrkene. Våpnene kan meget vel havne i hendene på de tvilsomme frivillige bataljonene. Slik kan USA utstyre også høyreekstremister med våpen, og ikke bare islamske, som de har så lang erfaring med. Russland kan også få påskuddet de trenger for å gå fullt inn i Ukraina. De trenger ikke lenger prøve å skjule våpenoverføringene, nå gjør jo USA det samme. Eskalering er uunngåelig.

Våpnene skulle komme fra USA, England, Polen og de baltiske landene. Slik vil de baltiske landene kunne bli trukket inn. Ønsker de å bli angrepet, eller hva? Russland har også muligheten til å utstyre forskjellige land i Midt-Østen med våpen. Slå til, der det gjør mest vondt for USA.

Gudskjelov reagerer russerne foreløpig kjølig. De tror USA og Vesten nå prøver å spille deres spill, komme med utspill, teste reaksjonen, finte, holde muligheter åpne. Det er – forhåpentligvis – ikke reelt å sende våpen til Ukraina. Det er galskap. Risikoen er enorm. Gevinsten står ikke i forhold.

Så utviklingen i Ukraina vil gå sin gang. Det vil skje, det som må skje. Både russere og ukrainere er fatalistiske i tankegangen. Man kan håpe at det som må skje, kan skje litt raskt, så lidelsene ikke blir så lange og vonde. Stort mer er ikke å håpe på.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s