Nå på mandag fortalte min kone Olia meg at vi skulle reise og hente noen gaver. Opprinnelig var planen at vi skulle til stranden, men planene var endret, sa hun. Først syntes jeg det var ergerlig, denne varme dagen, men det skulle vise seg å bli et veldig godt alternativ og en veldig interessant dag. Vi skulle riktignok hente gaver, men den vi skulle hente dem hos var Olias tante. Det er lille Irinas grandtante, og med et gikk det opp for meg at vår lille datter har samme blod som Olias russisk-ukrainske slekt. Hun er en del av den, det er halve henne.
Det betyr at hun har en tippoldefar som ble skutt i Odessa i 1937, under utrenskningene til Stalin, den siste store før krigen. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg traff Olia, og før vi var gift eller kjærester eller noen ting. Jeg har lest veldig mye om Stalin, fra mange ulike vinklinger, det har interessert meg, og sjokkert meg. Plutselig ble det litt personlig. Og når lille Irina sitter på skolebenken og lærer om dette, så kan hun rekke opp hånden og si min tippoldefar ble skutt, hvis hun vil.
Jeg har selv både lest og snakket om at «alle familier hadde noen som ble berørt». Nå er også min familie berørt, min datters tippoldefar.
Forleden hadde jeg en post som kom inn på sultkatastrofen som rammet Ukraina så hardt i 1932 og 1933, den de selv kaller Holodomor. Jeg har selvsagt kjent til den lenge, men for meg har det alltid vært en del av Stalin-terroren, eksempel på det umennesket og den tyrannen han var. Representativt, og verken bedre, eller verre. Sultkatastrofer var det også på begynnelsen av 1920-tallet, under borgerkrigen, og det gjaldt å være oppmerksom på at de hadde forskjellige årsaker og forskjellig omfang. Det var aldri snakk om at den i 32-33 skulle være noe folkemord, eller spesielt rettet mot ukrainere. Det er noe som først har kommet opp i senere tid, i ukrainsk historieskriving, som de prøver å påføre resten av verden.
Jeg spurte Olia hvordan det var med hennes slekt i denne perioden. Hun nøler ikke verken med å bruke betegnelsen Holodomor, det er den hun omtaler det med, eller kalle det et folkemord. Men hun sier ingen i hennes slekt ble rammet. De levde i Nikolajev, de greide seg, det har aldri vært særlig snakk om det.
Irinas norske slekt kommer fra Jæren, Ims og Salen, i nærheten av Lyefjell, nær Bryne. Ims ligger i Sandnes, innover mot Høle. Bestefar og bestemor på farssiden var fra de to stedene. På morsiden stammer slekten fra Fredrikstad, vet jeg, bestefar var derfra, og mormor tror jeg kanskje var fra Jessheim. I hvert fall er de fra østlandet. Fredrikstad ligger nær Sverige, så bestefar var faktisk mer svensk enn norsk, noe vi aldri tenkte på eller snakket om, mens mormor også hadde litt dansk blod i seg. Matematiker som jeg er (det vil si, jeg har grunnfag, og er langt i fra noen ordentlig matematiker), har jeg regnet ut den nøyaktige brøken, men nå har jeg glemt det.
Det er min side, litt rot, stort sett norsk, men også ganske svensk, og litt dansk. På Olias side er rotet komplett. Der går det om en annen mellom russere og ukrainere, det er slekt som har bodd i områder tilhørende Polen, og sannelig er det litt bulgarsk også, inni der. Noen brøk er umulig å regne ut.
Mor til Olia fortalte meg en gang hvordan det var med hennes slekt, og det er helt greit, umulig å avgjøre om hun best skal kalle seg russer eller ukrainer. På farssiden er det mer ukrainsk, men også litt russisk, og Olia sier at det ukrainske navnet, Iurzjenko, opprinnelig var russisk, Iurzjov, og at det ble endret under «ukrainifiseringen». – Ukrainifiseringen? spør jeg, den har jeg aldri hørt om. – Det har vært mange, svarer Olia.
Mor til kvinnen vi hentet gavene hos er Irinas oldemor. Hun har mye interessant slekt å nøste opp i, hvis hun skulle bli interessert i den type ting. På Olias farsside er det mange professorer ved prestisjetunge universitet, noen av dem nokså berømte, for de som befinner seg i samme fagkrets. Det er oppslag om en av dem på russisk Wikipedia, og det finnes en passasjerbåt på Krim, såkalt teplokhod, som heter Iurzhenko, etter det som vel må være en sønn av en av Irinas oldeforeldre. En oldefar eller tippoldefar kjempet i den russiske borgerkrig, med de hvite.
Det oser historie av den russisk-ukrainske siden av slekten til Irina, som det gjør for hele Russland og Ukraina. Det tjuende århundre var svært begivenhetsrikt for landet som den gang het Russland, og ble til Sovjetunionen, og så splittet opp i 15 ulike og selvstendige land igjen. Alle familier og slekter herfra har historier å fortelle. Vår er ikke noe unntak. Jeg håper Irina vil finne interesse i dette. Flytende som hun vil bli i det russiske språk, vil hun ha mye lettere for å finne ut av det, enn jeg.
En helt grei blogg 